SETSAS

Gnr. 30. Setsås er et noe problematisk navn. Uttalen er «såsen» (lang å), dativ «i såsa». De skriftlige variantene er utalli­ge opp gjennom tidene: «ai Setzase»(1430), «Sedzass»(1520), «Sosaas» og «Sesaas» (1548), «Sundaas» (1557), «Zeessaas» og «Sessaass»(1590), «Sesaas»(1620), «Sedzaas» og «Setzaas» fra omkring midten av 1600-tallet. De to siste formene stabiliserer seg, men med den forenkling at z blir til s. Se(d)tsåsformen har altså en 300-års tradisjon bak seg.

Det er neppe tvil om betydningen av ordet. Forleddet er sess eller sete, og som navneforskeren Olaf Rygh mener, må det henspille på den markerte åsen rett overfor gården – Garber-get i dag – som er flat på toppen. På avstand kan denne ta seg ut som et sete plassert der i lia. Rygh går derfor inn for navne­formen Sesaas, og det ble den offisielle matrikkelnavnet, etter matrikkelforarbeidet før 1888. I dag skrevet er offisiell form Sessås. På gammelnorsk var det imidlertid to ord med samme betydning, hankjønnsordet «sess» og hunkjønnsordet «sete». Vi så ovenfor at de eldste og de fleste variantene hadde formen ts eller dz som står for de samme lydene. Vi mener derfor at Setsås er den mest korrekte formen, og bruker denne. Familie­navnet blir konskvent skrevet Setsås, eventuelt med dobbel a.

Setsåsodden (Såsodden) danner et markert nes innerst i det nordøstre hjørnet av Selbusjøen. Dyrkamarka ligger her på odden opp i mot 225 meters høyde over havet og vestover i den slake lia mot Moen – og Punde -merket. Østover møtte en deri­mot storskogen straks en kom øst for odden. I 1723 (prøvematrikkelen) mente en at Setsås lå, som mest alle Strandgårder, «i sollie», men gården var «skuggen og mislig til korn, god til eng, maadelig til brugs». Det kan være noe i dette, så lavlendt som Setsås er.

Uten dreneringsmetoder som en var den gangen, kunne lavt­liggende jord lett bli vassyk. Gårdstuna på Setsås ligger begge på 175 meters høyde, og med god avstand. Før lå de samlet og lenger oppe i bakken.

Gårdsvaldet på Setsås er stort. Strandlinja er 2 – 2,5 km. rundt neset. I vest grenser Setsås mot Moen først ned mot stranda, lenger oppe støter valdet mot Punde. Merket går her omtrent rettlinjet nord. I øst er Tømra og Tømmerdalen gren­se – ikke bare for Setsås, men også mellom Selbustrand og Inn­bygda. Gårdsvaldet strakte seg opprinnelig 2 km. nordover Tømmerdalen til det støtte mot Flønes’ setertrakt, derfra skrår det nordvestover og følger den stupbratte østsida av Røsbekkdalen på oppsiden. Nederst her er senere Røet matri­kulert særskilt og ligger mellom Setsås’ og Flønes’ eiendom. Gårdsvaldet går over Bursåsen og Røst jernet til oppunder Hamrene. Her lå Setsås setervoll, Såsvollen, som var sommervoll. Vårvoll hadde gården på Espet. Setringa på begge vollene tok slutt i forrige århundre, det var beite nok rett opp for går­den sommeren igjennom. Espet er senere solgt og består nå, li­kesom Røet av en rekke bureisningsbruk. Ødegården Skogsvollen lå også tidligere under Setsås, men ble tidlig på 1700-tallet solgt til Bell og Øvre Hårstad. Nederst i Tømmerdalen, der dalen flater seg ut er det nå på begge sider av Tømra parsellerert ut tomter til et byggefelt og industritomter, samt et par bureisningsbruk. Stedet kalles Tømra.

Rett sør for Såsodden, en halv kilometer ut i sjøen, ligger Såsøya, som også tilhører Setsås. Øya er ganske stor og helt høye landskylda, 2 spann. Setsås er helt sikker fra før høymid­delalderen, ettersom gården var i geistelighetens eie på 1400-1500-tallet, og må også ha vært det i hundreårene før. Gården lå kanskje ikke øde i det hele tatt i ødetida etter Svartedøden i 1350. Den var i hvert fall bebodd i 1520.

Setsås hadde gammelt i tida matrikkelnummer 710 og 711. Landskylda var som nevnt 2 spann (smør), samt  1/2 øre i Espet i 1838 ble dette omgjort til løbenr. 34 – 36 med skylda 8-1-1 skylddaler, i 1888 til gnr. 29 og 30 med en samlet skyld på 24,29 skyldmark, gnr. 29 er senere slettet.

Leidangsskatten var gjennom hundreår 16 mark smør og 24 mark mel.

Korntienden er oppgitt til 6 tønner i 1666. I 1723 er utsæden satt til 13 tønner, i 1802 til 18 tønner og i 1866 til 28 tønner. Høyavlinga var på 127 lass i 1723, 205 lass i 1866. Folketallet var 39 i 1801, 47 i 1855.

Eiere

I Aslak Bolts jordebok fra ca. 1430 ser vi at hans forgjenger, erkebiskop Eskil (1402-29) hadde kjøpt 3 øre i Setsås for 3 mark (penger) av en Gudmund Staffansen. Hvem Gudmund var, vet vi ikke. På Aslaks tid var parten bygslet bort for 1 øre – altså at fall i verdien ned til  1/3 på under 30 år – men så var også dette midt i verste ødetida.

I 1548 eide Holm eller Nidarholm kloster 1 spann og 2 øre i Setsås. Den siste øren var vel fremdeles eid av Erkestolen, selv om det ikke er nevnt i jordeboka. 11590 eide Holm fremde­les like mye, mens klosteret i 1620 er ført som eier av hele går­den, 2 spann. Dette klostergodset må gå tilbake til middelalde­ren, kanskje helt tilbake til opprettelse av Holm klostret på Munkholmen, som skjedde i første halvdel av 1100-tallet, som det eldste i landet.

Ved reformasjonen i 1537 ble både bispe- og klostergodset lagt under kronen, så heretter er det bare en posteringssak om gården er ført under den ene eller den andre eier i fogdregnskapene. Kronen satt med gården i nærmere 150 år, til Setsås som så mange andre gårder ble utlagt for gjeld til borgerme­ster Anders Olufsen i Fredrikstad, eller rettere sagt hans enke Birgitte. Hun solgte umiddelbart i 1671 gården til sin sviger­sønn, Christopher Caspersen, borger i Trondheim. Setsås ble i Schøllergodset i nye 150 år, til den siste ætlingen, oberst von Krogh solgte til oppsitterne.

Brukere

Den første brukeren vi møter i kildene er Simon i «Sedzass» som i 1520 betalte 3 mark i tiendepenningskatt og dessuten 3 1/2 mark for jordegods. Han var etter Selbuforhold en formuende mann. Hvor han eide jord, sies det ikke noe om.

I 1548 var Arne bruker i Setsås. Han betalte da leidangen med 14 mark smør og 18 mark mel – denne skatten var ennå ik­ke nådd maksimums høyde. Dessuten betalte han landskyld til Holm kloster (egentlig til kongen) med en vett mel og 2 saueslakt.