Hoem er den høye heimen. Denne navneforklaringen er åpenbar. Heimnavn blir i Selbu regelmessig nedslitt til -em. Adjektivet gno. hor = høy er også opplagt, så sjelden høyt og fritt gården ligger. De eldste skrivemåtene av navnet støtter forklaringen: «Honn» (1520), «Hoem» (1530 og 1558), «Hoffim», «Hoffem» og «Hoem» (1548), «Hoim» (1557 og 1590), «Haaemb» (1620), og senere alltid Hoem, eventuelt med en b tillagt.
Heimnavnene dateres tilbake til eldre jernalder, de første århundre etter Kristus. Selv om det ikke er gjort arkeologiske funn på Hoem, tør vi si sikkert at Hoem hører til det eldste bosatte området i Selbu omgitt av de like gamle vingårdene Nesta og Velva og litt lenger opp de sikkert eldgamle gårder med naturnavn: Evja og Lia. I denne fruktbare nedre delen av Neadalføret var det naturlig for de tidligste nybyggerne å ta til først. Her ligger Hoem sentralt. En kunne faktisk bruke det moderne uttrykket en strategisk beliggenhet der Hoemsgården behersker overgangen mellom Øverbygda og Mebonden, eller mellom elvedalen og bygda rundt sjøen.
En mulig konkurrent som det eldste bosatte området i Selbu finnes bare i heim-gårdene på Utstranda: Fuglem, Grøtem og Solem. Ut fra navnene er dette området like gammelt, og det er umulig å avgjøre om et av dem er noe eldre. Beliggenheten nærmere fjorden og helleristningsfeltene kunne eventuelt tilsi at det var Utstranda, men mest rimelig er det vel at områdene ble bosatt noenlunde samtidig.
Hoem ligger altså ytterst eller nederst i Øverbygda og ble fra gammelt regnet som øverbyggård – det ser en blant annet av at Hoem har rettigheter i Roltdalen almenning. Topografisk hører gården også til denne brede elvedalen, i det de gamle elveterrassene har sin vestligste utløper inn på Hoemsvaldet. Denne tørre og selvdrenerte grus- og sandjorda var ypperlig for det gamle og primitive eldste jordbruket. Det er likevel ikke sikkert at Ner Hoem, som ligger i tilknytning til terrassene, er selve opphavstunet. Ut fra navnet å dømme er det vel så rimelig å tro at det lå på Øver Hoemsvaldet.
Hoemsvaldet er typisk for gårdsvalda i Øverbygda: Et rem som går rett oppover bakkene med «foten» i Nea og med «hausen» inn mot Haugene. Nederst mot elva er moene – flatlendt og våtlendt og ikke oppdyrket før i senere tid – etter kraftverksreguleringene. I dag er dette den beste åkerjorda. I motsetning til hos grannegårdene lenger opp har aldri Hoemsøya (moen) noen gang vært utparsellert i plasser.
Dyrkamarka gammelt var fra der lendet begynte å stige, avbrutt av den bratte og kjerrbevokste terrassemelen og med selve hovedvaldet og tunet ovenfor der og til lendet igjen flatet ut inn mot Haugene
Gårdsbeskrivelsen av Ner Hoem var i 1723. «1 sollie, trulig kornvis(s), noged god til eng, maadelig til brug». Dette er et godt hakk bedre enn gjennomsnittsbeskrivelsen for bygda. Tradisjonen vil da også vite at her i Ner Hoem var det en åker som ga modent korn i «storklenåret» i 1812 -en av de få om ikke den eneste. Beskrivelsen av Øver Hoem er noe dårligere: «I sollie, trulig vis(s) til korn, maadelig til eng, tungvunden, har i mange aar ligget øde. Maa nyde avtag for at komme i stand». Den mannsalder lange ødetida før 1723 gjorde nok sitt til at bruket ble sett på som ringere.
Hoem grenser i vest til Morset, i øst til Berge og i nordvest til Nesta over en kortere strekning. Merkene av i dag er et resultat av nyere utskiftninger og sier lite om de opphavelige grensene. I sør er Nea naturlig grense. Nederst mot Morsetvaldet er bekken Gangåa merke, videre går det i en vinkel til Skarpkalen som trolig er et gammelt grensepunkt. Midt i Stigamelene går Hoem igjen ned i Nea over et smalt rem, men de bratte bergene her har trolig vært verdiløse for gårdsdriften. Mot prestegården i nordvest krysser merket omtrent midt i Stigen («Ståggån»), der den gamle landeveien slet seg opp bratta før i tiden. Øverst mot Haugene er Hoemsvaldet smalt, men det vider seg noe ut og grenser mot Håveplassen Brettet eller «Oppi Sky’n». Mot Berge går merket noenlunde rettlinjet nord-sør, uten andre naturpunkter enn et større dalsøkk i terrassemelen sør for Kroken (Berge).
Merket mellom Hoem øvre og nedre går på skrått over valdet fra Skarpkalen i nordsøtlig retning. Bare Ner Hoem eier i Hoemsøya, mens Øver Hoem alene har rettigheter i Haugene. Liksom Hårstad, Nesta og Hove har Hoem eiendom på Engene på «bortsida elva». Her hadde gården Husmannsplassene «før i var’n».
Hoemsgården hadde setrer på hver sine steder. Ner Hoem hadde vår-og høstvoll i Vora innafor Blekøyene (i 1795 fikk de bygsel på denne fordi fogden hevdet den lå i Kongens almenning!). Sommersetra var på Hoemsvollen på Roltdalen almenning, opprinnelig på sørsida av Rotla ved Drøya – denne ble nedlagt for lenge siden. Hoemsvollen på nordsida av Rotla, under Hoemsknippen var i bruk ennå i 1935 i følge en seterliste for Selbu som ble oppsatt da. Etter en annen kilde skal setringa i Ner Hoem ha blitt oppgitt lenge før.
Øver Hoem hadde vårvoll på Elvvorvollen nord for Elvåa. Sommerseter hadde de på Ball vollen på Roltdalen (sammen med Berge), og i Hoemsøya ved Elvåa lengst sør i Holmene. Her var de flere ganger uforlikt med Bergemennene om rettighetene: I 1688, 1710 og i slutten av 1790-årene. Begge gårdene beholdt rettighetene felles gjennom rettssakene, inntil de ble delt 1795. Øver Hoemsvaldet ble beskrevet slik: «Strækningen begynder imellom Storfloen og Straalsøelven, og videre langs med denne Elv og ud til Straalsøvolden, derfra mit over Holms-knippen efter Ryen, som ligger paa den fremste Side af Holmgrubben og derfra til Holm-volden, videre omkring Ninnevebruen hvor der er Høslaat og Fæbede, som Over Hoems opsiddere have brugt fra gammel tid af, og hvis merker ere, nemlig mit i Svølget og op efter til Wagter-haugen og derfra mit over Ryen bent i Øst til Tverbekken…derfra til et Furutræ, hvori er merket et X…». Vollen i er kildene kalt både «Skille-boevold» og «Suartholm». Ellers merker vi oss navnet Vektarhaugen.
Ner Hoem er den eneste gården mellom Eidem og Røsset som er ført med kvernskatt i kvernskattmanntallet i siste del av 1600-tallet.
Øver Hoem hadde gammelt matrikkelnummer 680 og var på 1 spann 2 øre landskyld, men Ner Hoem hadde nummer 684 og var på 1 1/2 spann. I 1838 fikk de løbenumrene 87 og 88-89 med tilsammen 9 skylddaler 4 ort og 14 skilling. I 1888 omgjort til gnr. 72 og 73 på tilsammen 19,29 akyldmark.
Leidangsskatten var gjennom hundreår 26 mark smør og 39 mark mel på hele Hoemsgården samlet.
Husdyrbestanden:
hester |
storfe |
småfe |
griser |
|
1657 |
4 |
40 |
50 |
1 |
1723 |
4 |
24 |
18 |
– |
1802 |
6 |
36 |
48 |
– |
1866 |
6 |
48 |
90 |
3 |
588
Korntienden er oppgitt til 7 1/2 tønne i 1666. 1 1723 er utsæden satt til 13 1/2 tønne, i 1802 til 15 tønner og i 1866 til 20 tønner. Høyavlinga var på 180 lass i 1723, 440 lass i 1866. Folketallet var 27 i 1801, 52 i 1855.
Eiere
Etter erkebiskop Olaf Engelbregtsons jordebok fra ca. 1530 eide erkebispen eller Stigten 2 spann i Øver Hoem, i 1548 og senere redusert til 1 1/2 spann. Dette kjøpte Bergitte, salig Anders Olufsen i Fredrikstad av kronen i 1670 og overlot det umiddelbart til sin svigersønn Christopher Schøller, og senere fulgte Øver Hoem Schøllerfamilien. Prestebolet i Selbu eide også 1/2 øre i gården.
Selbu kirke eide 2 1/2 øre og var bygselrådig over Ner Hoem, – et forhold som sikkert går tilbake til middelalderen. Denne eiendomsparten solgte kirkeeieren kaptein Hirsch til oppsitterne i 1831. 1 1/2 øre eller et halvt spann var bondeodel, for det meste eid av oppsitteren selv. Den siste 1/2 øre eide Domkirken i Trondheim, nevnt første gang i 1558. Denne måtte i 1733 føre rettsak mot Selbu kirke som hevdet den eide alt så nær som bondeodelen i Ner Hoem. Da Domkirken kunne legge fram regnskaper helt tilbake til 1588 som bevis på eiendomsretten, vant den saken.
Brukere
Hoem nevnes ikke i Aslak Bolts jordebok, men derimot i den hundre år yngre erkebiskop Olav Engelbregtsons jordebok fra ca. 1530, da gården var bortbygslet for to spann. Brukere nevnes ikke. Dette kan bety at gården lå øde i første halvdel av 1400-tallet, men behøver ikke å gjøre det. I 1520 hadde gården i alle fall to brukere Bersvend og Peder, som hver betalte 1 1/2 mark i tiendepenningskatt. Vi har ingen muligheter til å avgjøre hvilke bruk den enkelte bruke, annet enn at Pedernavnet kommer igjen i Ner-Hoem 120 år senere, noe som kan være en antydning. Fra 1 bruk den enkelte brukte, annet enn at Pedernavnet kommer igjen i Ner-Hoem 120 år senere, noe som kan være en antydning. Fra 1548 kan vi imidlertid følge brukerrekken noenlunde på hver av gårdene.