HOEM

Print Friendly, PDF & Email

Hoem er den høye heimen. Denne navneforklaringen er åpenbar. Heimnavn blir i Selbu regelmessig nedslitt til -em. Adjektivet gno. hor = høy er også opplagt, så sjelden høyt og fritt gården ligger. De eldste skri­vemåtene av navnet støtter forklaringen: «Honn» (1520), «Hoem» (1530 og 1558), «Hoffim», «Hoffem» og «Hoem» (1548), «Hoim» (1557 og 1590), «Haaemb» (1620), og senere alltid Hoem, eventuelt med en b tillagt.

Heimnavnene dateres tilbake til eldre jernalder, de første århundre et­ter Kristus. Selv om det ikke er gjort arkeologiske funn på Hoem, tør vi si sikkert at Hoem hører til det eldste bosatte området i Selbu omgitt av de like gamle vingårdene Nesta og Velva og litt lenger opp de sikkert eldgamle gårder med naturnavn: Evja og Lia. I denne fruktbare nedre delen av Neadalføret var det naturlig for de tidligste nybyggerne å ta til først. Her ligger Hoem sentralt. En kunne faktisk bruke det moderne uttrykket en strategisk beliggenhet der Hoemsgården behersker over­gangen mellom Øverbygda og Mebonden, eller mellom elvedalen og bygda rundt sjøen.

En mulig konkurrent som det eldste bosatte området i Selbu finnes ba­re i heim-gårdene på Utstranda: Fuglem, Grøtem og Solem. Ut fra nav­nene er dette området like gammelt, og det er umulig å avgjøre om et av dem er noe eldre. Beliggenheten nærmere fjorden og helleristningsfelte­ne kunne eventuelt tilsi at det var Utstranda, men mest rimelig er det vel at områdene ble bosatt noenlunde samtidig.

Hoem ligger altså ytterst eller nederst i Øverbygda og ble fra gammelt regnet som øverbyggård – det ser en blant annet av at Hoem har rettighe­ter i Roltdalen almenning. Topografisk hører gården også til denne bre­de elvedalen, i det de gamle elveterrassene har sin vestligste utløper inn på Hoemsvaldet. Denne tørre og selvdrenerte grus- og sandjorda var ypperlig for det gamle og primitive eldste jordbruket. Det er likevel ikke sikkert at Ner Hoem, som ligger i tilknytning til terrassene, er selve opphavstunet. Ut fra navnet å dømme er det vel så rimelig å tro at det lå på Øver Hoemsvaldet.

Hoemsvaldet er typisk for gårdsvalda i Øverbygda: Et rem som går rett oppover bakkene med «foten» i Nea og med «hausen» inn mot Hauge­ne. Nederst mot elva er moene – flatlendt og våtlendt og ikke oppdyrket før i senere tid – etter kraftverksreguleringene. I dag er dette den beste åkerjorda. I motsetning til hos grannegårdene lenger opp har aldri Hoemsøya (moen) noen gang vært utparsellert i plasser.

Dyrkamarka gammelt var fra der lendet begynte å stige, avbrutt av den bratte og kjerrbevokste terrassemelen og med selve hovedvaldet og tunet ovenfor der og til lendet igjen flatet ut inn mot Haugene

Gårdsbeskrivelsen av Ner Hoem var i 1723. «1 sollie, trulig kornvis(s), noged god til eng, maadelig til brug». Dette er et godt hakk bedre enn gjennomsnittsbeskrivelsen for bygda. Tradisjonen vil da også vite at her i Ner Hoem var det en åker som ga modent korn i «storklenåret» i 1812 -en av de få om ikke den eneste. Beskrivelsen av Øver Hoem er noe dårli­gere: «I sollie, trulig vis(s) til korn, maadelig til eng, tungvunden, har i mange aar ligget øde. Maa nyde avtag for at komme i stand». Den mannsalder lange ødetida før 1723 gjorde nok sitt til at bruket ble sett på som ringere.

Hoem grenser i vest til Morset, i øst til Berge og i nordvest til Nesta over en kortere strekning. Merkene av i dag er et resultat av nyere ut­skiftninger og sier lite om de opphavelige grensene. I sør er Nea naturlig grense. Nederst mot Morsetvaldet er bekken Gangåa merke, videre går det i en vinkel til Skarpkalen som trolig er et gammelt grensepunkt. Midt i Stigamelene går Hoem igjen ned i Nea over et smalt rem, men de bratte bergene her har trolig vært verdiløse for gårdsdriften. Mot preste­gården i nordvest krysser merket omtrent midt i Stigen («Ståggån»), der den gamle landeveien slet seg opp bratta før i tiden. Øverst mot Hauge­ne er Hoemsvaldet smalt, men det vider seg noe ut og grenser mot Håveplassen Brettet eller «Oppi Sky’n». Mot Berge går merket noenlunde rettlinjet nord-sør, uten andre naturpunkter enn et større dalsøkk i ter­rassemelen sør for Kroken (Berge).

Merket mellom Hoem øvre og nedre går på skrått over valdet fra Skarpkalen i nordsøtlig retning. Bare Ner Hoem eier i Hoemsøya, mens Øver Hoem alene har rettigheter i Haugene. Liksom Hårstad, Nesta og Hove har Hoem eiendom på Engene på «bortsida elva». Her hadde går­den Husmannsplassene «før i var’n».

Hoemsgården hadde setrer på hver sine steder. Ner Hoem hadde vår-og høstvoll i Vora innafor Blekøyene (i 1795 fikk de bygsel på denne fordi fogden hevdet den lå i Kongens almenning!). Sommersetra var på Hoemsvollen på Roltdalen almenning, opprinnelig på sørsida av Rotla ved Drøya – denne ble nedlagt for lenge siden. Hoemsvollen på nordsida av Rotla, under Hoemsknippen var i bruk ennå i 1935 i følge en seterliste for Selbu som ble oppsatt da. Etter en annen kilde skal setringa i Ner Hoem ha blitt oppgitt lenge før.

Øver Hoem hadde vårvoll på Elvvorvollen nord for Elvåa. Sommerseter hadde de på Ball vollen på Roltdalen (sammen med Berge), og i Hoemsøya ved Elvåa lengst sør i Holmene. Her var de flere ganger ufor­likt med Bergemennene om rettighetene: I 1688, 1710 og i slutten av 1790-årene. Begge gårdene beholdt rettighetene felles gjennom rettssa­kene, inntil de ble delt 1795. Øver Hoemsvaldet ble beskrevet slik: «Strækningen begynder imellom Storfloen og Straalsøelven, og videre langs med denne Elv og ud til Straalsøvolden, derfra mit over Holms-knippen efter Ryen, som ligger paa den fremste Side af Holmgrubben og derfra til Holm-volden, videre omkring Ninnevebruen hvor der er Høslaat og Fæbede, som Over Hoems opsiddere have brugt fra gammel tid af, og hvis merker ere, nemlig mit i Svølget og op efter til Wagter-haugen og derfra mit over Ryen bent i Øst til Tverbekken…derfra til et Furutræ, hvori er merket et X…». Vollen i er kildene kalt både «Skille-boevold» og «Suartholm». Ellers merker vi oss navnet Vektarhaugen.

Ner Hoem er den eneste gården mellom Eidem og Røsset som er ført med kvernskatt i kvernskattmanntallet i siste del av 1600-tallet.

Øver Hoem hadde gammelt matrikkelnummer 680 og var på 1 spann 2 øre landskyld, men Ner Hoem hadde nummer 684 og var på 1 1/2 spann. I 1838 fikk de løbenumrene 87 og 88-89 med tilsammen 9 skylddaler 4 ort og 14 skilling. I 1888 omgjort til gnr. 72 og 73 på tilsammen 19,29 akyldmark.

Leidangsskatten var gjennom hundreår 26 mark smør og 39 mark mel på hele Hoemsgården samlet.

Husdyrbestanden:

 

hester

storfe

småfe

griser

1657

4

40

50

1

1723

4

24

18

1802

6

36

48

1866

6

48

90

3

588

 

Korntienden er oppgitt til 7 1/2 tønne i 1666. 1 1723 er utsæden satt til 13 1/2 tønne, i 1802 til 15 tønner og i 1866 til 20 tønner. Høyavlinga var på 180 lass i 1723, 440 lass i 1866. Folketallet var 27 i 1801, 52 i 1855.

Eiere

Etter erkebiskop Olaf Engelbregtsons jordebok fra ca. 1530 eide erke­bispen eller Stigten 2 spann i Øver Hoem, i 1548 og senere redusert til 1 1/2 spann. Dette kjøpte Bergitte, salig Anders Olufsen i Fredrikstad av kronen i 1670 og overlot det umiddelbart til sin svigersønn Christopher Schøller, og senere fulgte Øver Hoem Schøllerfamilien. Prestebolet i Selbu eide også 1/2 øre i gården.

Selbu kirke eide 2 1/2 øre og var bygselrådig over Ner Hoem, – et for­hold som sikkert går tilbake til middelalderen. Denne eiendomsparten solgte kirkeeieren kaptein Hirsch til oppsitterne i 1831. 1 1/2 øre eller et halvt spann var bondeodel, for det meste eid av oppsitteren selv. Den si­ste 1/2 øre eide Domkirken i Trondheim, nevnt første gang i 1558. Denne måtte i 1733 føre rettsak mot Selbu kirke som hevdet den eide alt så nær som bondeodelen i Ner Hoem. Da Domkirken kunne legge fram regnskaper helt tilbake til 1588 som bevis på eiendomsretten, vant den saken.

Brukere

Hoem nevnes ikke i Aslak Bolts jordebok, men derimot i den hundre år yngre erkebiskop Olav Engelbregtsons jordebok fra ca. 1530, da går­den var bortbygslet for to spann. Brukere nevnes ikke. Dette kan bety at gården lå øde i første halvdel av 1400-tallet, men behøver ikke å gjøre det. I 1520 hadde gården i alle fall to brukere Bersvend og Peder, som hver betalte 1 1/2 mark i tiendepenningskatt. Vi har ingen muligheter til å avgjøre hvilke bruk den enkelte bruke, annet enn at Pedernavnet kom­mer igjen i Ner-Hoem 120 år senere, noe som kan være en antydning. Fra 1 bruk den enkelte brukte, annet enn at Pedernavnet kommer igjen i Ner-Hoem 120 år senere, noe som kan være en antydning. Fra 1548 kan vi imidler­tid følge brukerrekken noenlunde på hver av gårdene.