Gård og tun

De siste mannsaldrene har bygda skiftet ham. Bare i fantasien kan vi gjenskape den gamle skikkelsen: Vi må fylle snauflatene i skogen med svaiende graner. De store sammenhengende flatene med dyrkamark, åker og eng, må brytes opp av myrer, skogholt og bekkefar kranset med kjerr og kratt. Asfaltveiens monotone flate får vike for bygdeveiens grasvokste hjulspor som kroket seg fram rundt blauthøl og bergnabber. De lange trønderlåna og ruvende driftsbygninger står i dag der mange uanse­lige, grå tømmerhus tidligere skjøt rygg under torvtakets tunge bør. Et romantisk miljø — for oss som ser det på avstand.

Gårdsvaldet — innmarka og den nærmeste utmarka til den enkelte gården — har vært uendret så lenge vi vet. Grensene mellom navnegårdene er nesten uten unntak naturgitt. De følger helst bekkefar, er sjelnere markert av framspringende berg, myrer eller annet. Disse grensene er hevdet fra arilds tid og har aldri vært omtvistet — så vidt vi vet. Men kan hende ble det kjeklet og slåss mye om dem den gangen de ble til «atti ol-påls ti’n».

Utnyttelsen av valdet var også fastlagt gjennom alders tids bruk. Ba­re lite kunne nyttes til korn. Åkrene var små og spredte, avgrenset av åkerrener og unyttbar jord. Nordvendt, vassyk og grunnlendt jord ble brukt til eng og beite, og ellers grodde skogen over alt. I nærheten av åkerjorda lå tunet, i mange tilfeller på det stedet den første landnåms­mannen hadde pekt ut. De var nøye på plasseringen. Helst skulle tunet ligge tørt og høyt slik at fraulandet kunne sige nedover åkrene. Men vasspørsmålet var og viktig ved stedsvalget. Det måtte være en sikker åre eller en «rinnarbekk» i nærheten av tunet, derfor finner vi sjelden «gammelgard’n» helt øverst i bakken. I Øverbygda, Flora og Mosletta lå gårdene som oftest i overkant av elveterassene. Gammelkarene var li­te poetiske. Bolighusa og de andre «innhusa» ble lagt inn mot bakken, mens uthusa lå ytterst og stengte for været — og utsikten.

På de delte gårdene var det flere tun, ett for hver bruker, i alle fall når det var gått en tid etter delinga. Der vi har vært i stand til å rekon­struere den gamle gårdskipnaden, lå bruka tett, sjelden med mer enn et stenkasts mellomrom. Tuna kunne ligge i en klynge (Garberg) eller på rekke (Uthus, Mosletta). Årsakene til at tuna ble holdt samlet, var dels topografiske, dels at brukerne i hvert fall opprinnelig var nært i slekt.

Åkrene til de forskjellige bruka var spredt om hverandre over gårds­valdet. Ofte var det slik at en åker var delt i flere teiger, en for hver bruker. Systemet med teigblanding var altså vanlig praksis. Men vi kan også finne eksempler på at oppsitterne tidlig hadde skiftet jorda mellom seg. Av en rettsak i 1759 går det fram at foreldrene til de tre daværende brukerne i Vestre Eidem hadde oppløst fellesskapet ved å flytte husa og dele jorda. Ennå var det en rest av den gamle ordningen igjen. De to andre hadde tre teiger på tilsammen knapt tre mål i Eidem nedres heimegjerde, mens brukeren der hadde teiger i øvre og «ustigarn». «Men i et uteng borte ved Elven ere de alle 3 fælleds».

I utmarka var fellesskapet alltid sterkt. Slåttene var sjelden delt. Når bruka var jevnstore, gikk det like mange fra hvert bruk og slo og så del­te de høyet likt etterpå. Ellers delte de arbeid og avling etter skyldøret. På setra var det og hopehav. Det var vanlig med felles skjøle og fjøs, eller de brukte hver sin ende av husa. Gjeterne fra alle bruka på en gård gjette i lag, og budeiene hjalp hverandre med melking, ostkoking og annet arbeid.

Det er sjelden å finne sameie eller sambruk mellom brukere på fle­re navnegårder. Som et unntak kan nevnes at de fleste mebondgårdene hadde fellesbeite i Haugene.

Allerede de gamle norske lover hadde regler for oppløsning av jord­fellesskap, og som nevnt hendte det at oppsitterne nyttet denne mulig­heten. Det er likevel få utskiftningssaker vi har kjennskap til fra 1700-tallet. De fleste av dem gjelder utskiftning av skog; trolig var det pro­prietærene med sine saginteresser som sto bakom. Det gamle hang lenge i. Så sent som i 1781, da Velve (vestre) ble delt, fikk begge brødrene teiger over hele valdet. Ved en lov i 1821 prøvde stortinget å tvinge fram en alminnelig utskiftning ved å true med skatteforhøyelse for dem som ikke skiftet jorda innen 8 år. Loven fikk ikke den ønskede virk­ningen. Det var en god del utskiftninger i 1820-åra, men ikke alminne­lig overgang til særeie. Ennå ved midten av hundreåret var jordfelles­skap vanlig.

Når en kom skogleies til en gård, var det gjerdet en først støtte på. Gjerdet gikk rundt all innmarka til gården. De enkelte bruka kunne selvsagt ikke skilles ved gjerder så lenge det var sameie. Gjerdeholdet krevde et enormt arbeide. Rundt Uglemsvaldet gikk det f.eks. om lag 4 km skigard. Selv om de bygde solid med stolper av einer og klovnin­ger til «skier», krevde gjerdeflikkinga mange arbeidsdager årlig. Simple­re «håggåa» som geilene fra fjøset til kutrøa var laget av stranger og tørrgran kastet i dunge — «rishage» eller «hafelle» som det kaltes.

Våningshus og uthus lå i en noe uryddig firkant omkring tunet. Av åbotsforretningene får en et godt inntrykk av antall bygninger. 8-10 på bruket var gjengs. Vanlig var stue og sengestue, stabbur, fjøs, småfehus, stall, låve og en eller flere høyludduer. Andre hus som nevnes var eld­hus eller baksthus, størhus, tørkehus eller badstue, kvernhus, smie, ved­skjul og agnhus.

På plassene fantes som regel bare de 3-4 mest nødvendige husa, mens prestegården besto av 21 store og små bygninger i 1737. Prinsip­pet var ett hus for hver funksjon, og i prestegården gikk spesialiseringen så langt at det var en havrelåve og en bygglåve.

I det siste har det gått hardt ut over de gamle husa. Et av de eldste bolighusa som ennå står, er den gamle prestegården fra Rosenvinges tid, oppsatt i åra 1745-50. Men denne trønderlåna representerer den nyeste tids byggeskikk. I kristen middelalder var årestua enerådende: et enetas­jes laftet tømmerhus, ofte i ett rom, men også med kammer og gang («dær») fradelt i ene enden. Midt i stua var åren, en stensetning der de kunne brenne bål. Røyken slapp ut gjennom et hull i taket, ljoren. Fra Selbu kjenner vi én årestue. Den nevnes i 1739 som en raritet blant husa på kopperverket. Det er mulig at gammelhusa i Røsset i 1744 var årestuer, i hvert fall dagligstua, som var bygd med sperretak. Sengestua var bygd for seg tett ved. Begge var da «gandske forraadnet». Å fordele de to funksjonene soving og spising/opphold på to separate stuer, var en levning fra gammeltida, men ennå sist på 1700-tallet fantes det mange sengestuer i Selbu. I 1744 holdt mannen på Røsset på å bygge nytt hus med de to stuer samlet under ett tak, og sikkert med skorsten i daglig­stua (kjøkkenet).

Loftstall med svalgang på Flakne. Foto fra 1920-åra ved Sigurd Erixon.

Skorstenen må ha avløst åren lenge før 1700. Gruva som det nye ild­stedet kaltes, ble muret opp i det ene hjørnet av stua, mens selve skor­steinen ledet røken ut i det fri. Skorstenen ble revolusjonerende for byg­geskikken. Den forhindret at den sure, illeluktende røyken slapp ut i rommet og la en sotkåpe over alt. Heretter kunne vegger og innbo prydes med maling og utskjæring, og nå ble det også en hensikt med å sette inn vinduer med glassruter. Glassvinduer ble vanlige senest i første halvpart av det 18. århundre. «Sjåkærran» i Østby i Tydal, som levde omkring midten av hundreåret, fikk tilnavnet fordi de var de siste i dalføret som brukte «sjå» — en glugge med utspente tarmer som «glass». Først etter at de kastet ut åren ble golv av telninger (kløvde stok­ker) eller planker vanlig. Før var det jordgolv.

Det var ikke stort andre enn presten som kostet på seg kakkelovn. Som et rent unntak nevnes det «en stor jernvindovn» på Nedre Hårstad så tidlig som i 1737.

Skorstenen tillot at våningshuset ble bygd i to etasjer. «Det store Huuslaan» på Kvello ble beskrevet i 1742: en stor stue med tre vin­duer, et lite sengekammer og et lite kjøkken og skorsten. Over «een stor Sahl med 2^de kammere hos». Huset var gammelt, sikkert bygd på 1600-tallet. Da det ikke var grunnmur under, men i høyden en sten under hver nov, gikk det hardt ut over syllen. Her på Kvello var syllen råtnet opp, og som så mange andre steder var vestveggen ødelagt av slagregnet.

Ennå i dag kalles trapperommet i overetasjen for «loftssvala». Det vitner om at stuene i Selbu har hatt sval utafor loftet, helst på langsida. Til svala førte det utvendig trapp.

Kjellere fantes tidlig på 1700-tallet, men var ikke vanlige. Enkelte løste problemet med å bygge kjellerstue; et lite hus som hadde som enes­te funksjon å være nedgang til kjelleren. Murveggene i kjelleren var «pinnet» og klint med leire. Det var et ideelt oppbevaringssted for melkebunker og rømmedaller.

Treromsstua var i vanlig bruk 1700-tallet ut. Det var ingen som ville eller torde ta etter trønderlåna i prestegården. Rett nok hadde Røssetmannen og andre alt tatt det første skritt ved å sette sammen to stuer til en, men det måtte settes til enda en stue før en får den typiske trøn­derlåna.

Uthusa fikk tidlig to etasjer. Fjøset på Kvello var sikkert større enn vanlig med to fjøs under ett tak. Et med 22 båsrom og «høloft eller Hjeld over» og et med 16 båser med «Port, Kiørekjeld og Broe imellem». Men typen var brukelig på alle gårder først på 1700-tallet. Stallen hadde også kjell. 3-4 spilltau var vanlig .Låven besto av tre rom, en kornlåve i midten med et stål på hver side. I hvertfall midtrommet hadde gulv av telninger, for der ble kornet tresket. Låven hadde bare en etasje, men ofte halmhus tilbygd.

Never og torv var den vanlige taktekkinga på «innhus» så vel som ut­hus. Det hendte at småhus som vedskjul og ludduer var tekket med bark, men det er tydelig at det ble regnet som et simplere materiale.

Det kunne vært artig å se innom døra til 1700-tallets selbygg. Inn­gangsdøra er så lav at vi må «kuse» oss når vi skrever fra dørhella inn i «dæra». Det er et forrom i venstre ende av huset. Her står «skvållåbytta» som samler opp matrask og annen dyremat. På veggen henger skinntrøyer og andre ytterplagg og borte i kroken skimter vi stigen som fører opp på loftet.

Trer vi inn i «dagligstoggo», kan vi straks sette oss på krakken som står så laglig til nede ved døra, nettopp for at ferdafolk skal få sitte mens de bærer fram ærendet sitt. Stua er fylt av et dimt lys som faller inn gjennom de grønne, ruklete glassrutene i de tre vinduene, ett på hver yttervegg. Det hjelper også på lyset at det blafrer et lite bål på gruva, der en sotsvart gryte med vasskvetten til «kålen» henger i skjerdingen. Gruva har vi i kro­ken til venstre for oss. Mellom den og utgangsdøra er bare døra inn i kammerset. Foran gruva står hoggstabben og vedhaugen og en passelig «bossdunge» etter­som golvet nylig er sopt.

Langs langveggen på den sida gruva er, går en benk i mest hele lengden. Foran benken står langbordet gjort av solid tretoms furuplank. For tverrendene av bordet er det korte benker. Her sitter sjølfolket. «Skjølinn» på den bortre krakken og «skjøla» nær­mest gruva. I kroken ved husbondsetet henger råskapet. Det er velmålt meteren høyt og delt i tre rom, det midterste uten dør.

Her har «skjølinn» tølet sitt, godt nedlåst: tobakksdåsa, butteljen og en brennevinstomme, et par sammenrullede dokumenter m.v. På veggen over bordet, mellom vinduet og takbjelkene, henger en lav fathylle. I den er det plass til tinnfatet, et par blå og hvite hollandske leirfat og annen husgeråd som ikke brukes til daglig.

I det andre hjørnet av stua lengst fra oss er det et sengsted. Senga er kort, knapt 11/2 meter lang, men bred. Den er fullt oppredd med halmbonster, skinnfell med randet åkle og hodepute. Under senga er det plass til et par skuffer. I dem er det forskjellig «verkty»: skohammer, hovtang, en liten naver, bust og bekk til skomakerarbeid o.a.

I kroken til høyre for oss står det store matskapet og fyller mellom­rommet mellom døra og veggen. Det har også tre rom, alle med dør. Den midterste kan felles ned som en klaff. Her inne er det matvarer. I det øverste rommet finnes leirkrus, treskåler og forskjellig kjøkkentøy, i det nederste har «skjøla» gjemt bort slikt hun er redd for, bl.a. bord­duken med byggkornmønster. Ved veggen bortafor matskapet står vassstampen med «østra» hengende klar for den som er tøst. Her står også rokken når den ikke er i bruk og et stor korg med oppkardet ull. Som vi har sett, har alt i stua sin faste plass. Utenom rokken er det ikke annet enn et par krakker og stoler som kan flyttes rundt som det høver.

Før vi går, kaster vi et blikk inn i kammerset, sengrommet innafor «dæra». Det ligger i et skumt halvmørke ettersom det har bare ett eneste lite vindu, men vi skimter det ene sengestedet som står der inne, opp­redd på samme måte som senga «inni stuggun».

Det meste av det de gamle hadde rundt seg, huset så vel som inventa­ret, var av tre. Med alderen fikk det den fine, sølvgrå tonen hvis da ikke buksebaker eller annet slet på det og ga treet en gulbrun farge. I løpet av det 18. århundre kom malinga inn i stua, men ikke i noen særlig grad. Det var råskapet, ølkanna og kanskje dørene som fikk et strøk maling og somtid et enkelt mønster. Det er ingenting som tyder på at kunsthåndverk som rosemaling og treskurd sto høyt i Selbu. De få møns­tra en kan finne er, liksom selve gjenstandene, oftest primitivt utført. Derimot var selbyggene mestre i det en kunne kalle «kleinkunst», til­virkning og utpryding av småting som treskjeer, esker, korger o.a. Sær­lig må en nevne de vakre «smellesjene» og «tørkletinene» med sin sær­pregete ornamentikk. Disse finner en ikke utafor et mindre område i midtre Trøndelag, og Selbu skal ha vært sentrum for produksjonen. Sam­menhengen er klar: Vintermånedene ga vanligvis tid til overs som kar­folkene kunne nytte til å pryde innbo og utstyr. Selbyggene hadde ikke den muligheten. De var for mye borte fra heimen: på gruva, i kvernfjellet eller i tømmerskogen. Men i de lange vinterkveldene i «felstuggun» satt de ikke og hang med fingrene. Alle hadde sitt «ørkje» å arbei­de på, enten det nå var ei «turru», ei smørform eller en vakkert deko­rert «smellesje».