I gudshus og prestegård

Men nå var kirken blitt alt for liten. Innvendig var den bare 14 X 81/2 meter og kunne «uagtet alle dens tilbygte og upasselig fordoblede Lem­mer eller Pulpiturer ikke mere rumme den idelig tilvoxende talrige Almue». Prosten hadde fått kirkebyggeren Lars Forset fra Klæbu til å tak­sere kostnaden ved en utvidelse, og han kom til at den ville koste 893 daler. Først i 1804 fikk de kirkeeieren med på det etter at det var søkt kongen om tillatelse til å sette opp kollektbøsser ved kirkedørene lan­det over til hjelp ved utvidelsen. At det innbragte stort, er tvilsomt. Forste søndagen kollekten ble tatt opp i Selbu, kom det inn 2 ort og 14 skilling.

Lars Forset sto for utbygginga som tok to år, 1805-06. Byggmester var Hans Winge fra Trondheim, mens Svend Aspaas sto for innrednin­gen. Koret og den østre gavlveggen i kirken ble revet og et nytt tilbygg satt til. Det er kvadratisk 15 X 15 meter, og altså mye bredere enn det gamle skipet. De nye veggene er av et simplere slag enn de gam­le. Det ble satt opp to smale murer, og mellomrommet ble fylt med jord, leire og småsten. Vindusåpningene var store og høye som de er i dag, mens gammelkirken fikk beholde sine små vinduer. Golvet i ny­kirken ble lagt litt høyere enn det gamle. Noe kor ble ikke bygd, alteret sto foran østveggen uten noen oppbygning. En særegenhet var det at prekestolen var bygd inn i selve altertavla, plassert på toppen av den. Lemmene ble revet ut, bare «gammellemmen» bak i kirken ble beholdt. Gammelkirken hadde hatt åpent loft, men nå fikk hele kirken himling. For å slippe den stadige flikkinga på taket med spon og tjærebredning, ble det lagt teglstenstak.

Den store utvidelsen monnet så det forslo, men alt i 1817 ble det spørsmål om mer plass. Akkurat da var «Tiderne trykkende» for Hirsh, men et par år etter ble det bygd smale lemmer både på nord- og sør-veggen. Spiret, som det ikke var gjort noe med, hellet mer og mer, og folk begynte å frykte for at det skulle dette ned. I 1833 eller -34 ble det saget av og veltet ned — det sies at det var så langt at det nådde over veien på Prestgårdsmyra. Et enkelt skråtak ble lagt på, og denne «kollhuva» hadde kirken til restaureringen i 1888.

Kirkeliv og tro.

Sognepresten holdt tjeneste hver helg. Fire ganger om året var han i Tydal, og da var det postill-lesning i kirken. Klokkeren sto i kordøra og leste høyt en trykt preken. Det hendte også en sjelden gang når det var styggvær eller sterkt snøfall slik at få kom i kirken.

I Selbu begynte ikke gudstjenesten før klokka 11 «saasom Menighe­den haver til dels meget lange veie». Ennå i begynnelsen av 1700-tallet hadde bøndene øks med i kirkeveien. I våpenhuset hadde hver gård sin knagg til å henge øksa på. Knaggene var fint utskåret og siret og mer­ket med gårdens bumerke. Inne i kirken hadde hver gård sin stol. Her var det nøye med rangordningen. Den fremste stolen i kirken var for­beholdt øvrigheten. Den hadde kompanisjefen Schultz «staaen udi og andre officerer før meg saavelsom og af de fornemste Bønder naar ingen officerer der har vaaren —». Det var ikke bra nok for kapteinen, han ville flytte stolen opp i koret, så han skulle slippe å «trænge sig iblandt Bønderne». Men Christen Bloch fikk kapteinen ut derfra — i koret skulle bare prestens «kiæriste og børn» sitte. Tredve år senere kla­get også kaptein Brøndlund på Kvello over stolstedet, men heller ikke han fikk medhold. Han skulle holde seg til den stol «som al tid har lig­get til hans brugende gaard».

Ritualet som det er i dag, er i hovedtrekka lik det som ble forord­net i 1685. Prestene «skulle ej giøre deres Prædikener alt for vitløftige, og ej dem over een Time forlænge den gemeene Mand til Kiedsommelighed og dis mindre Opbyggelse». Men sangen var et sorgens kapitel, i alle fall i Selbu. I 1733 skrev bispen i sin visitasprotokoll: «Qvindfolchene over alt sang icke i kircken, hvilchet blef i sær corrigered, og de lovede det at Ændre». En mannsalder senere heter det at klokker og menighet «brægede» i kirken. Sist i hundreåret hadde vedkommende som ledet sangen i stedet for gamle Ole klokker «en stærk gjennemtrængende Stemme, men anfører Sangen i Kirken alt for overilet hastig, desuden synger han og hele Menigheden saa ganske falske og fremmede Toner at man neppe kan kiende Salmen». Kort etter kom klokker Bruråk, og da ble det omsider skikk på sangen. Hans Tomissøns salmebok ble brukt i Selbu til omkring 1720, senere var det Kingo.

Menigheten gikk flittig i kirken, men så var det og tvungen kirke­gang. To ganger i året skulle de voksne gå til alters, så det hendte rett ofte at det var over hundre kommunikanter flere søndager etter hver­andre. Etter kommunikanttallet var kirkesokningen jevnt fordelt ut­over året. Minst var det om hardeste vinteren og under markaslåtten i august-september.

Før en gikk til alters skulle en skrifte for presten og angre sin synd. Var det en grov forseelse, f.eks. leiermål, måtte en stå offentlig skrifte, tilstå sin brøde og få prestens formaning foran en skadefro og spottende menighet. Og hadde en forgjort seg før, måtte en sitte i gapestokken på kirkebakken en og kan hende to søndager mens de kirkesøkende øste sin forakt og hånflir over de skamfulle synderne. Dette var vondt og verre enn verst, og mange var fristet fra å holde seg borte fra alter­gang og skriftemål. Men presten hadde sine tvangsmidler når folk for­sømte Guds bord. Gikk det for lenge, måtte de stå offentlig skrifte før de slapp til. Og var det noen som trosset både presten og loven livet ut, nådde straffa dem etter døden. De ble gravlagt uten sang og jordpåkastelse og overlatt til Guds nåde eller djevelen. Slik gikk det f.eks. i 1766 med Lisbet Pedersdatter, 37 år, som «for sin Vankundighed i Guds kundskab og for sit ryggesløse Levnets skyld i lang Tid havde været udelukket fra Guds Bord».

Heller ikke den som tok livet av seg selv fikk sang og jordpåkastelse på grava. De fikk heller ikke legges på kirkegården, men ble gravet ned i uinnvidd jord — som en hund. Dermed var de dømt til evig fortapelse, og helvetesangsten var så stor at slektningene til den usalige regelmessi­ge bønnfalt øvrigheten om å få lov til å begrave den døde på kirkegår­den. Det var ikke så rent få som gjorde selvmord. Gunhild Petersdatters gamle, syke mann var en av dem, og hun ba ydmygst om at han måt­te få «begraves med sine Venner paa Kirchegaarden». Vi tar med Chris­ten Blochs kommentar til søknaden, fordi den forteller så mye om hvor­dan presten så på sine sognebarn: Herr Christen skrev at han «ville be­klage at Sathan skulle faa slig magt med denne Mand som var i blant den mengde i Selboe som Simeon i Jerusalem, at regne for et Menniske som var gudfrygtig og schichlig, ieg frygter for at Gud iche lenger kand taale dette folchis haardhed, her er ingen Guds frygt, lidet actede Kongens, men slet intet Guds lof —».

Presten skulle ikke la de unge gå til alters før han etter eksaminasjon i kirken hadde forvisset seg om at «de have vel fattet deris Børnelærdom». I 1736 ble dette satt i system ved innføringa av konfirmasjonen. Skolen ble opprettet kort etter for å gi barna den nødvendige lærdom­men, dessuten fikk konfirmantene særskilt undervisning av klokkeren un­der oppsyn av presten. Vanligvis slapp de unge fram i 15-16-årsalderen, men enkelte kunne bli «anvendt» flere ganger for vankundighet eller usømmelig levned. De kunne bli 18 og 19 år, og i 1810 var en 22.

Det heter seg at på kirkegulvet ble konfirmantene oppstilt etter kunn­skapene, men det er og sagt at de rike kunne kjøpe seg plass lenger oppe. Det er vanskelig å etterprøve dette. Etter kirkebøkene ser det ut til at barna til de kondisjonerte sto fremst, men ellers var de ikke oppstilt etter stand. I 1804 var det de fire første guttene Arnt Graa Mebust, Anders Bredal Bergersen, Ingebrigt I. Bruråk og Peder Kallar. På den andre sida sto tre husmannsjenter fremst.

Vielse, dåp og jordpåkastelse foregikk etter gudstjenesten om sønda­gen, aldri på ørkesdagene. Det hendte at det gikk lang tid fra liket ble nedsatt i grava til presten kastet jord på, særlig da i Tydal der det var måneder mellom hver prestehelg. I slike tilfelle satte de en stolpe ned på kistelokket når grava ble kastet igjen. Under jordpåkastelsen tok de opp stolpen, og de tre skuffer jord ble øst ned gjennom hullet.

Bryllup ble helst holdt om sommeren. I 1760-åra var det i gjennom­snitt 10 bryllup hver helg i juni, juli og august, ellers i året kunne det være ett eller to. I jula giftet ingen seg.

Helligdagsredningen ble strengt overholdt. Da skulle en ikke arbei­de, og den største helligbrøde var å bruke øks eller kniv eller annet «kvast». Bannskap, drikk og dans var og strengt forbudt i helgene. Her var det mange som forsyndet seg, og det hjalp visst lite at prestene av og til trakk enkelte for retten. Særlig Rosenvinge var streng slik, han an­klaget også den som brøt fredhelgen av nød, som i 1758, da Hårstadkarene natt til søndag måtte ut for å redde tømmerklesja si som sprang opp i vårflommen.

Prester.

Christen Jensen Bloch (1650-1727) kom som sogneprest i Selbu i 1686. Han var utdannet magister og meget lærd — i 1714 hadde han et bibliotek verdsatt til 400 daler. Herr Christen er en av de få Selbuprestene som har vært prost i Innherred prosti, fra 1704 til han sa fra seg prostiet i 1718.

Året etter han fikk kallet ble Christen Jensen gift med Sophie Bredahl, datter av sogneprest til Vår Frue kirke, Peder Bredahl. De hadde en sønn, Jens, som etterfulgte faren i kallet, og to døtre.

Hr. Christen var en myndig og stri herre, som ikke betenkte seg på å bruke «skrøft» eller kirketukt for å temme menigheten. Alt før 1690 røk han uklar med selbyggene, som klaget på ham til stiftamtmannen. Så hadde presten heller ikke vært forsiktig i språkbruken. Flere ganger forbannet han dem fra prekestolen og kalte dem «Bellials og Sathans børn, sambt Øgle unger». Han nektet dem sakramentet og ville ikke be­grave likene sømmelig. Anklagen om at han skulle ha forbannet den fat­tige som ikke hadde noe å gi, og velsignet den rike, ble likevel trukket tilbake.

Det kom ikke annet ut av klagemålet enn en forsiktig advarsel fra fogden om ikke å klage på presten. Noen få år etter ble det på nytt opp­styr. Ingebrigt Volset, som hadde vært med på å skrive under den førs­te klaga, sendte ut budstikka for å samle folk til en ny klage. Denne gangen var resultatet at Ingebrigt Volset fikk streng straff for å ha brukt budstikka ulovlig. Presten gikk fri.

Med tida lærte prest og menighet å tåle hverandre, og herr Christen ble en av de mest populære prestene bygda har hatt. Ingen sto så ofte fadder som presten og prestefrua. Ved oppkalling kom Sofie-navnet inn i bl.a. Hoem og Evjenslekta og er blitt mye brukt i bygda siden.

Prestebol- og kirkegodset ble styrt med fast og etter manges mening hard hånd i herr Christens tid. Leilendinger og husmenn ble sagt opp, og landskyld og offerskjeppe ble krevd inn med rettens hjelp om nødvendig. Med presteenka Margrete Bernhoft på Kvello hadde han gående en sak i flere år med forlik og avtalebrudd. Ingen ville gi seg på sine påståtte slåtte- og beiteretter i Storøya.

Under Den store nordiske krig ble også prestene lignet og skattlagt. I 1712 hadde Christen Bloch midler for 400 daler. Utenom biblioteket eide han ett bruk i Nedre Hårstad, som Schøller ga som faddergave til sønnen Jens i 1694, men gården var pantsatt for dens fulle verdi — 300 daler. Selbu var et av de middelstore kalla i stiftet med en inntekt på 200 daler. I 1720 var inntektene steget til 280 daler. I tillegg kom det prestegården kastet av seg.

Like før jul 1719 kom sønnen Jens heim som personell kapellan. Til 1723 forrettet gammelpresten selv det meste av tjenesten, men siden overtok sønnen mer og mer. 11. søndag etter trefoldighet i 1724 var Christen Bloch på prekestolen for siste gang. Han døde i 1727 og ble satt ned i gravkammeret under koret.

Jens Christensen Bloch (1692-1737) ble født i Selbu. Han tok sin teo­logiske eksamen i 1713, men betjente ikke noe kall før han tre år sene­re kom som misjonær til Finnmark sammen med Tomas von Westen. På kort tid lærte han så mye samisk at han kunne preke på samenes eget språk. De slitsomme reisene på fjellet til de hedenske samene svek­ket helsa hans så mye at von Westen måtte gi ham avskjed alt i 1719. Senere var han kapellan i Selbu og hadde i tillegg befaling om «at have opsyn og omsorg for de deromkring grændsende Finner og Lapper i de­res Christendoms Kundskab».

Jens Bloch giftet seg med Sophie Amalie Tønder og fikk med henne to sønner og to døtre. Et gløtt inn i prestegårdens stuer i hans tid viser at prestefamilien levde standsmessig: høyryggede rysslærs stoler rundt et ovalt bord, et stort ekeskap med ibenholdt innlagt i dørene, lenesto­ler, et lite tebord, «skilderier» på veggene og mye mer. Et maleri av Jens Bloch selv var bestemt til å henges opp i kirken — men hvor er det blitt av?

Et bibliotek på mer enn 80 bind besto for det meste av religiøse bø­ker. Bibler på latin, gresk og hebraisk og verker av Erasmus Rotterdamus, Johan Arent, Johan Gerhard og flere. Mye var arvet etter faren, men flere nye bøker viser at herr Jens hadde lærde interesser. Av hans egen hånd var kommet «nogle skrevne observationer om det finske sprog» og en del prekener.

Den unge begavete sogneprest fikk en kort og tragisk løpebane. Han fikk økonomiske problemer. I 1736 ble han stevnet av fem kredi­torer for en gjeld på i alt 550 daler. Verre sved det nok at biskop Hage­rup ga ham en streng korreks fordi han ikke hadde utryddet hedendom­men blant tydalssamene — samenes skolemester hadde funnet en rune­bomme hos en gammel same. Og biskopen ga ham en ekstra smekk med svepa: «Jeg ved, desuden, at den Hedenske løsagtighed regjerer over ald Eders ungdom, men jeg mercher ikke, at I i minste maade bekym­rer Eder derom — og Hvo skal da giøre det?»

En sogneprest som ikke bekymret seg om sin menighet og som forsøm­te sin tjeneste! De siste månedene før Jens Bloch døde ble det ikke holdt gudstjenester eller andre kirkelige handlinger. De få innføringene i kir­keboka etter jul 1736 er gjort med Sophie Amalies hånd. Hvorfor dette forfallet hos en mann som hadde begynt så lovende? Svaret ligger i noen regninger som ble presentert dødsboet. Det siste året før han døde ble det levert til prestegården nesten 2 anker brennevin (78 liter), ca. 41/2 anker vin (178 l), 4 potter mjød og 12 tønner malt til ølbrygginga. I tillegg kommer det som måtte ha vært kjøpt kontant. Selv om en regner med at det ble ført stort hus i prestegården med mye gjesting, kan det knapt være tvil om at herr Jens var blitt drikkefeldig, og at det var år­sak til forfallet. Men spør vi hvorfor han drakk, finner vi ikke len­ger svaret.

Jens Bloch døde den 10. mars 1737. Etter tradisjonen skal han ha brent inne på Balstad da han var der i sognebud.

Jens Blochs bo var fallitt. Det ble innlevert fordringer på ca. 1200 daler, og enken gikk fra arv og gjeld. Ved registreringen påsto Sophie Amalia at mange av eiendelene og husdyra tilhørte tjenestepikene, naboer og venner. — Var det et forsøk på å holde unna en del av boet? Om så var, måtte det være henne vel unt. Etter auksjonen satt hun og barna temmelig ribbet tilbake. Madame Bloch satt en del år framover på presteenkesetet Lilleevjen (nedre). Hun døde i 1764, «mæt af Dage, nedbøiet af Armod og Sorg, som almisselem i St. Jørgens Huus i Throndhjem».

Den nye sognepresten, Peter Kaasbøll Rosenvinge, (1701-66) ble innsatt i sitt embete under en bispevisitas i juli 1737. Han var også en av misjonskollegiets prester med tre års misjonstjeneste i Finnmark bak seg. Han var født i Nordland, der hans far var fogd. Mora var av Schøller-slekta, og trolig var det slektningene som hadde utvirket at den bare 36 år gamle presten fikk Selbu som kall.

Peter Kaasbøll Rosenvinge var gift to ganger. Først med Mille Ma­rie Friis, datter av en toller i Kristiansund. Hun døde i 1758 etter å ha født ham 14 barn. Året etter giftet han seg med rådmann Hornemanns datter Anna Marie, som var skilt fra fogd Alsing noen år før. Med henne hadde han 4 barn. 10 av barna overlevde faren.

Nypresten var ung, men hadde et myndig vesen og visste å tukte sel­byggene tidlig. En gang skal de ha samlet seg i prestegården for å «ta ham», fordi han viste for stor nidkjærhet med å utrydde en gammel uskikk — trolig utpågangen. Men herr Petter som var høy og kraftig, kledte seg i fullt ordnat med prestekjole, krage og parykk, trådte ut på trappa og bød dem juling, hvis de kom en etter en. Stilt overfor så mye geistlig pondus ble selv de kryeste spake.

Rosenvinge skal ha vært veltalende, hadde skarp forstand og ualmin­nelige kunnskaper. Han «prædicherer grundigt, cathechiserer flittig og bruger ald forstandig Nidkierhed for sit Folches forbedring». Denne nid­kjærhet gjorde at han ivret for å få gjennomført en skoleordning for prestegjeldet, og omsider, i 1748, fikk han bøndene med på det. Over­troen var ennå sterk, og bakvendt nok ble denne opplysningens forkjem­per selv en kilde til overtro. I sagn og tradisjon lever herr Petter som en svartekunstens mester. Med svarteboka tuktet den lure presten Gammelerik over alt hvor han holdt til huse.

Den store familien ga Rosenvinge om ikke næringssorger, så i alle fall iver etter å forbedre prestegården. Prestegårdsmyra ble tørrlagt og pløyd, og Seiet ble visstnok også ryddet i hans tid. Han fikk presset igjennom etter lengre strid at husmennene i bygda skulle arbeide i pres­tegården to dager i høy- eller skuronna. Dette fordi de aldri hadde svart offerskjeppe og bare betalt 8 skilling for tienden. Husmennene bød seg til å betale mer, men presten ville ha arbeidshjelpa. På grunn av kop­perverket var det umulig å skaffe tjenere nok. Det siste året han levde, hadde Rosenvinge 565 daler i inntekt av kallet. Tienden ga 380 daler, resten var offerskjeppe, landskyld og avgifter.

Som sin forgjenger døde han ved et ulykkestilfelle. Han falt og fikk et støt i sida og døde kort etter, den 10. juni 1766.

Sønnen Jakob Rosenvinge hadde vært kapellan hos faren det siste året og fortsatte til ettermannen kom. Han ble senere sogneprest på Ytterøya.

Hans Frugaard (1716-92) var dansk av fødsel, sønn av en prest i Aalborg. Også han hadde vært misjonær i 6 år og senere sogneprest i Finnmark mark til han sommeren 1767 kom til Selbu. Han er «potetpresten» i Selbu. Sammen med verksbetjentene Busch og Wiborg innførte han po­teten i bygda. Selv fra prekestolen skal han ha talt om den nye plan­ten: «Held den mand, som har en bakke mot syd, hvori han kan sætte sine poteter».

Frugaard snakket bare jydsk og forsto vel knapt selbyggene. De for­sto heller ikke ham og hans rasjona­lisme — særlig framgang hadde i alle fall ikke potetdyrkinga i hans tid.

De besværlige reisene på som­merføret til Tydal tvang i 1789 den da 73 år gamle Frugaard til å ta Jakob Støren til kapellan. To år senere gikk han av som sogneprest med 200 daler i pensjon, men han døde etter bare et år som pensjonist. Han etterlot seg en betydelig formue. Kona, Birthe Marie Severinsdatter, døde året før ham. De hadde ikke barn.

Jacob Andreas Hersleb (1753-1829) var sønn av en prest i Nordland. Etter 12 år som kapellan hos faren, kom han som sogneprest til Selbu i 1792. Han giftet seg samme år med Sirianna Hagen. Hun døde i 1806, 40 år gammel og barnløs.

Hersleb hadde ord på seg for å være en snill og godslig mann, men in­gen fremragende predikant. Prostens kommentar er forsiktig: «Den­ne unge Mand er af svag Helbred, dog formenes ingen Savn i de nødven­dige Embeds forretninger». Hans «svakhet» var årsak til at han etter søk­nad fikk avskjed i 1813. Senere bodde han hos sin ettermann og flyttet med ham til Frosta, hvor han døde.

Falck Andreas Widerøe (1783-1847) kom til Selbu like over nyttår 1814. Han var født i Trondheim, og etter teologisk eksamen var han ka­pellan ved Vår Frue kirke samtidig som han underviste ved Den borge­lige Realskole. Han var gift med Johanna Sophia Cortsen. De hadde 10 barn, men mange døde som små. To av sønnene ble prester.

Widerøe var en folkelig mann, han kunne ikke bare tale til folket, men også med dem. Ennå ved siste århundreskifte mintes de gamle ham som den fremste presten bygda har hatt, Tydalingene sa det slik: «Døm fortæle ker døm sa, nærn Widerø vart prest. Hai, før prestmann mi hi faat no lel. Hæn låvvå oss inni Guds Rike, om mi aller kainn i frussu — å klokkarn rope Ammen, bere så de frese atta’a».

Folk trodde han kunne mer enn sitt fadervår. Han skulle være den eneste — og den siste — nordafjells som kunne drive ut fanden.

Med sin bakgrunn var det naturlig at Widerøe gikk sterkt inn for skolen. Et år forberedte han to ungdommer, Arnt Samstad og Jens Sesseng, til lærergjerningen ved å undervise dem 3 timer daglig 3 ganger i uka. — Dessuten fulgte han konfirmantundervisningen i 5 timer på lørdagene. De faste lærerne holdt han i ørene ved stadige visitter i skole­stua. Et eksempel på en av hans innførsler i kirkeboka: «11. januar 1826 besøgtes Strandens skole paa Sessaas og Børnene prøvedes i Indenad Læsning. Befandtes meget forsømte saavel fra Skolelærerens som Forældrenes Side. I anledning heraf advarede Børnene alvorligen, og den nye tiltraadte Skolelærer opmuntredes til stræng Nøyaktighed og an­meldelse af de Forsømmelige».

I 1827 flyttet Widerøe til Frosta, og senere til Stjørdal, hvor han dø­de. Han var prost i Innherred fra 1828 til 1834. Da var Selbu flyttet over til Dalernes prosti (fra 1824).

Gerhard Busch Suhrland (1770-1834) var sønn av en skipper i Trond­heim og Martha Zeuthen — datter av bergskriver Zeuthen. Navnet vi­ser at han var oppkalt etter en annen bergskriver ved kopperverket, Gert Busch. Han hadde vært sogneprest i Torsken og senere i Steigen før han kom til Selbu. Suhrland var gift to ganger, først med Anna Christi­ane Noedtler, annen gang med Anne Haumann. Med den andre kona had­de han sju barn.

Suhrland var «folkelig», holdt seg meget sammen med bøndene og sa ikke nei til en dram. Biskop Bugge var lite begeistret: «Sognepresten er en enfoldig Mand, uden Aand og Kraft. Hans Prædiken synes være tagen af en Bog, Katekisasjonen var heller ikke mere end maadelig. Med Ungdommen var jeg vel tilfreds, og her sporedes Prost Widerøes Flid med Skolevæsenet i hans Embetstid».

Da Suhrland døde i 1834, flyttet enken til Lilleevjen. Da hun måtte ha bruker på gården, bygde hun hus til seg selv på Libekkøya (Suhrlandsøya). Der bodde hun alene med en sinnsvak datter.

Hans Emanuel Sandborg ble Selbus neste sogneprest. Han holdt sin tiltredelsespreken 1. påskedag 1835.

Klokkere.

Mons Jonsen Kyllo (1644-1714) var klokker fra 1681. Han var født på Kyllo, men den yngre broren, Bjørn, overtok gården. Selv bygslet han Velve (vestre). Han kjøpte gården før han døde, men overtok visst selv Kyllo, som han eide halvparten i. Han var gift med Marit Guttormsdatter Dragsten og hadde minst fem barn. Den eneste sønnen ble klokker etter faren.

I Mons’ tid var klokkerlønna 11/2 daler i penger, kirkens løse land­skyld som tilsvarte 12/3 daler, samt 1 pund korn av hver gårdbruker, de fattige unntatt.

Kristen Monsen Evjen (1700-1736) var bare 15 år da han ble klok­ker. Han tok ikke over noen av farens gårder, men bodde trolig hos mora og senere svogeren i Kyllo til han giftet seg i 1726 med Mali Ingebrigtsdatter. Da fikk han bygsel på Hove, men måtte gi bruket fra seg da enken etter den tidligere brukeren protesterte. I 1731 kjøpte han Storevjen nordre og øvre av bergskriver Lemche for 500 daler. Samme år hadde han solgt sin part i Kyllo til svogeren mot at han overlot Bårdsgård til ham. Før han døde, bare 36 år gammel, var han flyttet inn på Evjen (nordre), og der ble slekta boende siden.

Ole Jonsen Bjørnør (1714-95) var innflytter, og da trolig fra Bjørnør. Vi vet ikke mer om hans bakgrunn enn at han hadde noe utdannelse — den senere prost Støren skriver at han var hans «Sidemand i Skolegan­gens nederste Classe» ved Trondhjems skole. Sommeren 1737, det året Ole Bjørnør kom hit, giftet han seg med Ane Cathrine Schmideknegt, Jens Blochs stuepike. I 1765 giftet han seg for annen gang med Elen Lyndtz. I begge ekteskap var det flere barn. Ole klokker bodde på Åsbakken som husmann under Nedre Hårstad. I sitt levned var han «stil­le og honet».

Som kirkesanger har han ikke fått de beste skussmål. «Hovedklocheren brægede i Kirken og hele Menigheden med ham, saa at det var en Ynk at høre paa», skrev biskop Gunnerus i visitasprotokollen. Da skole­vesenet ble ordnet, fikk klokkeren Mebonden og Øverbygda som skoledistrikt. På sine eldre dager fikk han «et Tilfælde af Rosen i sine Fødder», så han måtte leie en vikar til å reise rundt i skolekretsen.

Ole Bjørnør satt i trange kår. En sønn var malermester i byen, men døde og etterlot seg stor gjeld. Faren lånte penger for å betale gjelda og kom derved i «yderlig Fattigdom». En annen sønn ble påsatt som lærer for å overta etter faren, men han døde også. Klokkeren søkte om suksesjonsbrev på klokkerstillinga for sin tredje sønn, Johan Jørgen, da denne ble konfirmert. Han fikk lov på det av sin ungdomsvenn, prost Støren, men det viste seg at «en Bonde på Strinden» alt hadde fått suksesjonsbrev på klokkerembetet i Selbu av biskopen.

Ole Bjørnør døde i 1795, 81 år gammel. Søndagen før han døde holdt han bønn i kirken da sognepresten var syk.

Ingebrigt Ingebrigtsen Bruråk (1750-1830) var sønn av bonde Inge­brigt Einarsen Brøttem i Klæbu. Han ble skolemester i Klæbu i 1769 og i Bratsberg ti år senere. Der kjøpte han gården Bruråk og tok navn etter den. Han giftet seg med Guri Norset i 1779. De hadde 2 sønner og 4 døtre — alle barna var født før faren flyttet til Selbu som klok­ker i 1795. Her slo de seg til på Sesseng som Bruråk kjøpte for 700 da­ler i 1796.

Ingebrigt Bruråk ble en ansett mann i Selbu. Han var forlikskommisær i vel 30 år, like til han døde. Widerøe skrev om ham i 1814: Han «er ei alene forsynet med gode naturlige Anlæg og de fornødne Kundskaber til at bestyre sit Embede vel, men er og besjælet endnu i sin Alderdom med utrættelig Virkelyst, og gavner ei mindre ved sit exemplariske gode Forhold i det huslige Liv, som Mand, Fader og Jorddyr­ker end som klokker og Katheket». Selv som gammel mann forrettet han sangen i kirken «smukt og kraftfuldt». Bruråk ble dannebrogsmann i 1813.

På denne tida innbragte klokkertollen 15-16 tønner bygg i gode år. Offeret ved de tre høytidene innbragte noe mer, dessuten fikk klokke­ren en ort eller to av brudepara, ved dåp og likprekener noe mindre. Alt i alt ga klokkerstillinga en inntekt på ca. 100 riksdaler dansk courant i 1813.

Klokker Bruråks eldste sønn, Ingebrigt, vikarerte som kirkesanger for faren fra 1820. Han hadde en ualmennelig klangfull, vakker og sterk sangstemme. Tanken var at han skulle overta klokkerstillinga, men han døde i 1824, bare 35 år gammel. Gamle Ingebrigt Bruråk fungerte da igjen selv som klokker til han døde i 1830. Han og forgjengeren hans hadde da besatt klokkerstillinga i Selbu i 93 år.

Ole Ingebrigtsen Sesseng, klokker Bruråks yngste sønn, fulgte faren i klokkerstillinga fra 1830 til 1864.