Militærvesen og krig

I 1709 tok krigen til igjen, men selve krigshandlingene gikk ennå for seg så langt unna at det ikke merktes i Selbu. Men på annet vis fikk byg­defolket føle krigen. Fra 1712 og utover så lenge krigen varte ble det innkrevd en hard «dagskatt», første året så mye som 14 daler på de største brukerne. Militæret ble omorganisert. Det Selboske kompani ble gjenopprettet, etter at selbyggene en tid hadde stått i kompani med stjørdalingene. Kompanisjef ble kaptein Mathias Schultz. Kompaniet lå i Selbu som grensevakt, og Schultz fant seg fort en kone her: Kirsten Kvello. Han bodde på Kvello og drev gården for svigermora så lenge kompaniet lå i bygda.

De første krigsåra ble farligere for selbujentene enn for soldatene. I 1710 ble kaptein Birchs dragonkompani innkvartert på gårdene i Selbu for å være nærmere grensa. Dragonene var «gevorbne» soldater, dvs. hvervet, og slike folk var vanligvis noen «kausa» som måtte styres med jernhard disiplin. I de tre-fire åra kompaniet lå her, kom flere selbujenter «i ulykka». Kapteinen selv ble avsatt i 1714 på grunn av skanda­ler, vi kjenner ikke nærmere til hva slags. Selbyggene flest var trolig glad til da kompaniet omsider ble trukket ut og sendt sørover, men kanskje sto det ei og anna «dråka» og gråt i gardsleet når den lange skreia med stramme dragoner på fyrige kavalerihester strømmet forbi.

Soldatene hadde fredelige år i Selbu. Bare av og til ble de oppskremt som i 1716, da det en søndag etter påske ikke kom folk til kirken «for det rycte om fiendens ankomst». Ryktene gikk fordi det nå var blitt al­vor. Svenskekongen Karl 12. ville ta Norge som erstatning for alt land han hadde tapt. Framstøtet i 1716 mot det sønnafjellske Norge var mis­lykket, men to år senere kom svenskene igjen med all sin krigsmakt.

Etterretningsvesenet var godt utbygd. Sersjant Peder Torkildsen Lilleevjen var postert i Tydal fra før 1701, og hans menn var stadig over grensa. Helst var det lokalkjente tydalsbønder som var kunnskapsmenn. Mest kjent er Tomas Aune, som en gang rente fra Tydal til Handøl, til­bake over Tydal og til Trondheim for å raportere. Da han kom hjem til Aune igjen, hadde han rent mer enn 30 mil — og det på tre døgn.

Spionene meldte om troppesamlinger ved Duved skanse fra tidlig på våren 1718, men det drøyde langt ut i august før armeen avmarsjerte vestover — 8000 karoliner under general Armfeldt. Svenskene la bevisst an på å holde nordmennene i det uvisse om hvor de ville komme — dermed fikk de spredt det norske forsvaret. Det så lenge ut som Arm­feldt ville følge i general Sparres fotspor. Først da hæren passerte Handøl ble det klart at de la veien mot Stjørdalen eller Verdalen. Vårt dal­føre ble spart i første omgang.

1718 var et «røtår» med idelig regn hele sommeren og høsten. Det gjorde marsjen vanskelig for soldatene, men verre for dem var det at forsyningslinja brøt sammen. Det var så godt som umulig å skaffe fram proviant i tilstrekkelig mengde før det ble vinterføre. I Trøndelag var avlingene så små at det grenset til uår. Til det kom at karfolka rømte fra bygdene hvor svenskehæren rykket fram, og så måtte soldatene selv skjære korn, treske, male og bake for å få brød. Felttoget ble mer en kamp for føda enn strid med fienden — og denne kampen tapte svens­kene.

Det ble senhøstes før Armfeldt sto foran Trondheim, men han våget ikke å storme byen med sine svake og utsultede soldater. Karolinerne trakk seg tilbake, men ikke til de utpinte bygdene i Innherred. Hæren avanserte langsomt oppover Gauldalen, mens streifpartier provianterte i bygdene i sør og vest.

Armfeldts blåkledte karoliner marsjerte gjennom alle nabobygdene til Selbu i en stor sirkelbevegelse. Midt inne i sirkelen lå Selbu — ennå urørt. Bare kaptein Longstrøms frikompani hadde vært her, og de «uppgåvo att i Selbu fans gott forråd af otrøskat korn». Sist i desember var hæren kommet til Haltdalen, og alt tyder på at Armfelds plan var å gå gjennom Selbu og videre nordover til Innherred. Selbyggenes korn og an­nen mat kunne holde liv i soldatene til de nådde Stene skanse og de 1000 sledelass med proviant som nå omsider var kommet over fra Sverige. Den provianten skulle gi karolinerne den styrke og mot som trengtes for å oppfylle kongens ordre om å ta Trondheim.

For selbyggene hadde denne høsten vært en angstfylt ventetid. Hele sommeren hadde det ligget to kompanier her foruten bygdas egne solda­ter, i alt 320 mann. Da karolinerne nærmet seg Stjørdalselva, ble solda­tene trukket inn bak befestningene i Trondheim. General Budde, som var øverstkommanderende, lot også alle andre våpenføre mannfolk «gå Mand af Huse» og beordret dem til byen for å gå inn i forsvaret der. Kvinner, barn og oldinger satt alene og forsvarsløse igjen, og tid for tid kunne de vente at fienden rykket inn. Først nå mot jul begynte skrek­ken å slippe taket. Ryktet gikk om at hæren var kommet til Haltdalen og at den var på vei tilbake til Sverige.

Men heller ikke Selbu gikk fri for «besøk». Selveste juledagen skrev gamle Christen Bloch med skjelvende hånd i kirkeboka: «blef ingen Tieneste, fordi Svensken giorde allarm, og kom med sine fortropper i frolen, som dog strax tog sin mars till Tydalen». Fortroppenes oppgave var å rekognosere veien og skaffe proviant, men de kom for sent til å redde en liten unnsetningsekspedisjon fra Sverige. Denne kom over fjella fra Handøl ned i Tydal om julekvelden. Ved Hilmobrua støtte de på kaptein Emahus’ skiløperavdeling, som var omtrent den eneste norske mili­tæravdelingen utafor Trondheim. Deres oppdrag var å operere i fiendens flanker og gjøre så mye fortred som mulig. Etter en kort kamp måtte svenskene ta flukten tilbake til Sverige, og Armfeldts sultne soldater gikk glipp av 20 sledelass med proviant og klær.

Hva var det som skremte karolinerne ved Rolset, slik at de «pachede sig op till frolen igien»? Sagnet forteller at svenskene fant bare ei eldre kone heime i Rolset. Hun gikk ut til soldatene som holdt på å lesse på høy og sa: «Å ser di berre, di gjær itt å skynn då slik. De fe fill snart hjelp». En offiser spurte hvor rødbaggen var, og kona svarte idet hun pekte bort i Rønsbergsberget: «Der e åm!» — og over hele berget yret det med rødkledte folk. «Hur många aro de röde baggar därut?» «E ha itt telt åm», svarte kona, «vil du våttå det, e det best du fer dit å rekne åm sjøl». Men det ble ingen opptelling med svenskene. De ga seg ikke tid til å binde lassa skikkelig, men satte av sted oppover dalen så høy­dottene føk.

Etter sagnet var det mannhusingen fra Selbu som hadde tatt oppstil­ling ved Rønsberg, godt hjulpet av kvinnfolk som var kledt i røde stak­ker og «ævlin», for å etterligne de norske soldatenes røde kjoler. Alle gikk fram og tilbake og inn og ut av husa på Rønsberg, slik at det så ut som det var en stor militæravdeling her. Lederne for oppbudet var pres­tens sønn Jens Bloch og Kristen klokker.

Det kan vel ikke være tvil om at sagnet heroiserer. De våpenføre karene var jo borte og alene torde vel ikke kallene og kvinnfol­ka ta kampen opp. En militær kilde forteller da også at det var skiløper­ne som «attaquerte» karolinere som var under veis mot Selbu og fikk dem til å snu. Kaptein Emahus’ lille avdeling hadde trukket seg tilbake fra Tydal da svenskenes hovedstyrke kom. Det er rimelig og trolig at de fikk hjelp av både kvinner og menn i bygda. Og vi vet at Jens Bloch kom hjem til Selbu fra Finnmark nettopp i de vanskelige dagene da svenskene marsjerte opp foran Trondheim. Det er og tenkelig at Kristen klokker var med. Han var bare en ungdom, men som klokker var han fri militærtjeneste.

Armfeldts hovedstyrke kom over Bokkhammeren de første dagene i året 1719. De fleste heftet en dag eller to i Flora, men etter sagnet skjedde også oppbruddet her i all hast. «Domtromma» gikk så det hørtes over hele grenda og kalte soldatene sammen til oppstilling. Det kunne knapt være episoden ved Rønsberg som skremte karolinerne. Mer sann­synlig er det at Armfeldt nå omsider fikk bekreftelse på at «heltekon­gen», Karl 12. var død — skutt foran Fredriksten den 11. desember. Ryktet om kongens fall hadde gått i begge leire en tid. Fra det øyeblikk svenskene fikk sikker beskjed, hadde de bare ett mål: å komme seg til­bake til Sverige så raskt som mulig. Den korteste veien gikk over Tydalsfjella. Derfor hadde de det så travelt med å stille opp til avmarsj, og kolonne på kolonne slanget seg oppover dalen på vei mot den kalde vintervidda som skulle ta livet av mer enn halvparten av dem, og kreve tributt av de andre i form av forfrosne lemmer og knekket helse.

Som ved et mirakel var selbyggene flest reddet fra den svøpen som rammet alle andre bygdelag, Bare floringene fikk svi. De 8 bruka i gren­da ble ribbet. Soldater og trosshester rensket bur, fjøs og låve for alt som var etende. De frysende soldatene raspet med seg alle karfolk- og kvinnfolkklær, ja også dyner og feller og annet de kunne balle rundt seg. Ryk­tet hadde sikkert løpt foran armeen, for enkelte fikk reddet unna en del. I Hegset og på Bakken fant svenskene bare ei eneste ku på båsen, i Næss og Tuset ingen. Der hadde folk rømt til skogs eller til seters med krøttera, mens de bar og kjørte med seg så mye de greide av mat og ver­disaker. Noe gjemte de også i Bursåsen — eller er kan hende det navnet blitt til i en annen ufredstid? Men ikke alle var like lettskremte. I Uthusgårdene og i Bjørken fant svenskene fulle fjøs, og hvert naut ble slaktet og stekt på de flammende båla som jule- og nyttårsuka igjennom brant på moene nede ved elva. Båla ble tent av det som var nærmest for hånden: skigarder, kornstaur, bordkledningen på husa. I Næss rev de også ned 5 ludduer og hev på bålet.

Peder Hegset var den det gikk hardest ut over, hos ham ble ska­den taksert til 231 daler 3 ort. I hele grenda ødela fienden for 934 daler 1 ort, mens Stokke og Rolsetgårdene mistet høy for tilsammen 32 daler. Til det kom mat og høy for 285 daler som våre egne tropper hadde rek­virert frammi bygda. I Tydal ble skadetaksten 1220 daler, i hele Strinda og Selbu fogderi 66 638 daler.

Det fortelles om flere som led heltedøden under Armfeldttoget, en­ten i kamp eller fordi de ble mishandlet av fienden. Kirkeboka viser at dette knapt kan være tilfelle. I hele januar ble det ikke begravet noen fra Flora, heller ingen menn i den aktuelle alder fra andre deler av bygda. Derimot kan kirkeboka gi et inntrykk av det kalde hatet til «broderfol­ket». Av de om lag 3000 karoliner som falt i kampen mot rødbagger og snøstorm, de fleste innen grensene til Selbu sogn, ble ikke en eneste gravlagt i innviet jord.

Krigen ebbet ut etter tragedien i Tydalsfjella. Det hadde vært lange år i spenning og skrekk, med store offer for den enkelte — de siste åra også nød og sult. Men selbyggene slapp lettere fra det enn andre, og hverken sivile eller soldater kom ut for blodige kamper som krevde men­neskeliv.

Enkelte av soldatene fikk oppleve mer av kampens gru enn de som satt innestengt i Trondheim. I 1713 ble 5000 norske soldater sendt til Danmark, derav 180 fyrrører (geværskyttere) fra 2. Trondhjemske regi­ment. Der vet vi at to selbygger var med, men trolig var det flere. Den ene var Ole Jonsen Eidem (nedre) som var med på beleiringen ved Stralsund og kom heim etter 2 år. Den andre var også fra Eidem, Ole Ingebrigtsen (øvre). Han tjente i 19 år i Danmark til han kom heim og tok over gården.

Etter freden i 1720 gikk de nordiske land inn i en lang fredsperiode. Mistilliten til Sverige var likevel stor — det måtte flere mannsaldre med fred til før «broderfolkene» torde åpne visiret. Hærordningen fra kri­gens dager ble stort sett beholdt, og offiserene prøvde å holde bered­skapen oppe gjennom stram eksis og harde øvelser.

Det Selboeske kompani slik det var i åra like etter krigen hadde 30 legd og 60 soldater fra Selbu, 20 legd og 40 soldater fra Stjørdal. Dess­uten var det lagt til kompaniet 44 skiløpere; 10 fra Selbu, 10 fra Tydal og 24 fra Stjørdal. 10 legd i Selbu var lagt til det Strindenske kompani. I alt gjorde 90 selbygger tjeneste samtidig. Omkring midten av hundre­året ble kompaniene omorganisert. Selboske kompani fikk 48 solda­ter fra Selbu, resten fra Klæbu, Tiller og Leinstrand. Resten av selbygge­ne (strandbyggene, innbygdingene og Floringene) sto i Meragerske ski­løperkompani. I hovedtrekka ble denne ordningen beholdt resten av dansketida.

Kaptein Emahus’ skiløperkompani var opprettet som en prøveordning i 1717, men innsatsen avdelinga gjorde under Armfeldts tilbaketog, viste at skiløperne kunne gjøre nytte for seg. Etter krigen ble det derfor opprettet tre kompanier med Emahus som korpssjef. Soldatene ble tatt fra fjellbygdene der en mente å finne de beste skiløperne. Utenom Me­ragerske var Sneaasiske og Holtaalske kompani med i den Nordenfjelds­ke skiløperbataljon.

Gårdene som lå i legd sammen, skulle stille to soldater. Soldate­ne ble tatt blant dem som var født eller tjente som dreng i legda, og ved sesjonen måtte alle i den aktuelle alder møte, slik at de beste kunne plukkes ut. Bare hvis det ikke fantes egnede ungdommer i legda, kunne det tas en annen. Han skulle da tjene for vanlig lønn som legda skulle betale.

Det er sagt så ofte at de rike kunne kjøpe seg fri militærtjeneste. Lei­de bonden en oksekalv til kapteinsgården før innrulleringen, ble sønnen stemplet som kassert, om han så var lytefri aldri så mye. Husmannsstanden måtte bære byrdene. Men gransker en rullene f.eks. fra 1757, finner en at av de 48 selbyggene i kompaniet var det 28 av bondestand mot 20 husmenn og husmannssønner. I 1801 var forholdet 40 til 27. Husmen­nenes andel av soldatene sank i en tid da standen økte sterkt i tall. En kan ikke se bort fra at det kan ha forekommet enkelttilfeller med svik og korrupsjon, men i det store og hele må en si at det er en myte at tyngden av den militære tjenesteplikt ble lagt på husmen­nene.

Det var en ære å gå i Kongens klær. «Jeg maa tilstaa de unge Mandskaber i Selbo den Berømmelse, at de alle capper om at komme i den Kongl. Tieneste», skrev lensmann Norbye i 1805. Øvrigheten la vekt på å øke soldatenes anseelse. Han skulle «agtes og æres udi samqvemme fremfor de andre unge Karle». Uniformen var gild og ga bæreren et «mar­tialsk» utseende. Det var ikke snakk om tamme kamuflasjefarger — det var knallrød våpenkjole med blått for, gule eigskinnsbukser, høy hatt, brede remmer og blinkende knapper. En liten bit fra sagnet om «Bønsinn» forteller at det virket — det sto age av en Kongens kar!

Jo Bønsa tjente som livvakt ved slottet i København og fikk en gang orlov hjem. «Da kom inn te Selbu inn synnda’n, å inginn visst tå a, for­inn inn kom inivi kjørkgælve i full mundering. De va midt i høimesssångja, men jåg, de vart stilt ja! Bode fælk å klokkar vart så me se, at sånginn stainsa for åm aldeles, så at klokkarn matt begjynn på versi att. Løskrona hang høgt atti gammelkjørkjenn å, men henn måt’ bøj se for håna, nær’n gjik inivi gælve».

I gammel tid var visst eksisen lagt til ei slette ved gjestgiveriet på Krogstad, men på 1700-tallet foregikk den på kirkebakken. Der «herset» underoffiserene og fenriken med rekruttene hver søndag etter gudstjenes­ten, mens veteranene slapp lettere. De beste av veteranene var skarpskyt­tere og grenaderer (granatkastere). De var elitesoldatene. Hver som­mer var det generalmønstring eller bataljonsøvelse. Legda måtte da utsty­re de to soldatene med 16 dagers kost — halvparten i proviant, resten i penger. Selbyggene møtte på Soknesmoen i Støren, skiløperne på Stjørdalshalsen. Sesjonen var i 1730-åra på Elvran, senere i Klæbu. Ved sesjonene måtte alt ungt mannskap i alderen 16 til 36 år møte og dessuten lensmann, gjestgiver, postbønder og andre. Det var kravet, men i praksis var det mye ulovlig fravær fra sesjonene.

Legdsmannen skulle oppbevare mundering, våpen og utstyr når det ikke var i bruk. Skiløpermunderingen besto i 1725 av skjorte, røde strømper, rød bukse, blå kjole, rød kappe, svart halsduk, sko og kaskett. Utstyret var gevær, bajonett, kårde, patrontaske og tornister med spenne og remmer.

Kompaniets fellesutstyr ble oppbevart på telthuset. Det var 5-manns telt, kopperkjeler og økser, for skiløperne også ski og skikjelker. Krut­tet og 16 kuler til manns var også lagret på telthuset. Telthuset for Selbu kompani ble bygd i 1731, da Huitfeldt var kompanisjef. Han bodde selv i Stjørdal og fant det mest bekvemt at det ble bygd ved Lånke kirke. Selbyggene protesterte og ville ha det i Selbu, men da de var for sent ute med klagen, kom det ikke noe ut av det. Da skiløper­kompania ble fast organisert i 1747, fikk Meragerske dette telthuset, mens Selbu kompani fikk sitt på Bye i Klæbu. I 1799 ble det bygd nytt telthus på samme sted. Det nye huset var en tømmerbygning i to eta­sjer, 9 meter lang og 8 meter bred.

Offiserene regjerte med hard, «militær» disiplin. Kommandospråket var lenge tysk, så sammen med de ordinære norske skjellsorda rådde offi­serene over et arsenal av gloser som de overfuste de gemene med. Var en for treg til å utføre en ordre, fikk en seg gjerne en ørefik eller et sabelrapp. Små forseelser, som ulovlig fravær, ble straffet med at synderen fikk ri «tremerra». I alvorlige tilfelle var straffa kagstrykning (piskestraff) eller spissrotgang. Når en ble dømt til å løpe spissrot, ble kom­paniet oppstilt i to geledd med front mot hverandre. Gjennom denne passasjen måtte delikventen løpe en eller flere ganger mens kamerate­ne slo løs på ham med kjepper eller stokker. Da kunne det stå både om liv og helse.

Det var likevel grenser for hvor langt befalet kunne gå. På en ut­marsj var det en gang en offiser som gikk og «banntes og dommenerte så det rødd inni høle på a». En selbygg langt baki rekka sa høyt til si­demannen: «Å, de va da i søykjing å!». Han ble trekt fram, patrontaska og gehenget ble revet av og kastet inn i gangen på ei stue ved veien. Selv ble han tatt inn og skulle ha stryk. Da marsjerte hele kompaniet forbi, tok av geheng og patronaske og lot det gå samme vei. En offiser kom farende ut og spurte om de var blitt gale. «Nei», mente de, «nær mi fe att kar’n vor’n, ska mi tå vort å ga, men røre di henn, så ska skrote liggje der det ligg, å så ska mi gjårr å, kvenn som ska hå rap». — Karen kom ut urørt.

Altfor strenge og kjeftstore offiserer kunne nok hisse på seg hopen, men til vanlig var det tålelig forhold mellom menig og befal — særlig da det befalet som var bosatt i bygda. Kompanisjefen sto fadder til barna til underoffiserene og noen ganger også til de menige, de var kaveringsmenn ved trolovelser, det hendte at de kausjonerte ved gårdkjøp. At offiserene kunne vise et nærmest faderlig ansvar for dem som sto i kompanirullen, viser denne hendelsen: Major Grøn oppdaget at skiløperen Peder Eriksen Grøtte var ukonfirmert enda han var 23 år gammel. År­saken var at faren, som ble sagt å være en ufredelig og trettekjær mann, hadde holdt ham borte fra skolen. Majoren fikk da ordnet det slik at løytnanten ved kompaniet skulle ta Peder til seg som dreng og gi ham undervisning — i alle fall så mye at han slapp fram til alters. Det ble rett nok ikke noe av dette, for da de kom for å hente Peder på retur fra visitasjonsreisa, møtte Erik Grøtte opp og forbød dem med «unyt­tige og grove ord» å ta med sønnen. Det hjalp ikke at majoren «fant sig beføyet til at lade give ham nogle Prygl» — Peder ble heime.

Militæret var en viktig kulturfaktor i bygdesamfunnet — kanskje mer i en avstengt bygd som Selbu enn i mer sentrale bygder. Ungguttene kom ut i verden, og om det ikke var lenger enn til «Hærsjen» eller Stø­ren, betydde det noe i en tid da martnasturene ellers var de lengste ut­fluktene i selbyggenes liv. I kompani og bataljon var det mer samrøre med utabygdes enn i noen annen livssituasjon de kom borti. Og ikke så få kom langt ut, i kongens livvakt eller i fremmed krigstjeneste. En må gå ut fra at de så og lærte, særlig ettersom det helst var de mest intelli­gente og foretaksomme som lot seg hverve.

Mest betydde det kan hende at mange offiserer og underoffiserer bod­de fast i bygda for kortere eller lengre tid. Vel var det stor standsforskjell mellom offiserer og bonde eller husmann, men det var ikke til å unngå at impulser utenfra kom inn gjennom de fremmede — ved påvirkning eller etteraping.

Så lenge oberstløytnant Huitfeldt var ved kompaniet, så selbyggene lite til kompanisjefen sin. Han tok avskjed i 1733, og i hans sted kom kaptein Johan Aussig. Han var født i Danmark, men oppvokst i Trøn­delag hvor faren var offiser. Aussig tjente seg opp fra menig i Gardebataljonen under krigen. Han gjorde en stor innsats i slaget ved Helsing­borg, men ble fanget og satt 3 år som krigsfange i Sverige. Senere var han med ved Stralsund hvor han ble hardt såret.

Aussig bodde på Nedre Hårstad. Han var ingen gårdbruker, men husa der sto tomme ettersom Bjørn Hårstad bygslet og drev alle tre bruka. Kona døde i 1736 og ble gravlagt under kirken. Aussig gikk av i 1740, men ble boende i Selbu i ennå noen år hos sønnen som var ser­sjant.

Kaptein Christopher Brønlund tiltrådte som kompanisjef i 1740. To år etter kjøpte han Kvello og flyttet inn der. Han er vel den av offisere­ne som kom best ut av det med selbyggene, både fordi han ble her i 25 år, og fordi han selv var en aktiv gårdbruker. Han drev både Kvello og Knegtaune og hadde husmenn begge steder. I 1755 solgte han det hele til en av husmennene, Ingebrigt Gundersen Kvello (Ringen), men han ble boende på Kvello til han døde. Brønlund sto også på fortrolig fot med samene. Han handlet med dem og lånte dem penger. På Kvello tok de og inn av og til når de gikk til alters. Han var også en betrodd mann hos den sivile øvrighet. Stiftamtmann Rantzows ord borger for det: «Jeg har tilforn søgt hr. Capitains underretning og ald tid befundet samme grundig og opriktig, samt til megen efterretning og nytte for mig —». Brønlund avanserte til major i 1755. Han døde i 1765 og ble begravet på kirkegården påskeaften. Han var da 71 år gammel.

Major Paul Peters overtok året etter både enken og stillinga etter Brønlund. 1 1/2 år etter ble kompaniet oppløst og Peters ble da satt på vartpenger — 262 daler årlig. Da Selbo kompani ble gjenopprettet i 1769 kom han igjen som sjef i et par år. I denne tida bodde han i Sel­bu — trolig på Kvello.

Ingen av de senere kompanisjefer bodde i Selbu, så vidt vi kan se. Derimot ble Morset gjort til sjefsgard for Meragerske kompani i 1791, samtidig som Gjellien i Klæbu ble sjefsgård for det Selboske. Denne ordninga sto ikke ved makt lenge, men det er mulig at oberstløytnant Hornemann bodde en tid på Morset.

Under Den store nordiske krig ble Øvre Hårstad gjort om til løytnantskvarter. Løytnant Lehm bodde der mens han tjenestegjorde ved Sel­boske kompani i åra 1718 til 1725. Han ble gift med Kristen Blochs datter Maren. I 1728 ble Hårstad solgt fra kronen. Siden var det ikke noen fast bolig for de lavere offiserer i Selbu, og det ser ut som om de fleste av dem foretrakk å bo i Stjørdal eller Strinda.

Underoffiserene måtte bo i bygda. Flere av dem var utabygdes fra, og da det ikke var noen standsmessige stengsler mellom dem og bygdefol­ket, var det de som hadde den største sjansen til å føre nytt inn i byg­delivet. Men hvem vet om ikke selbyggene støtte dem fra seg — «d’e manginn fant ti fagert skjinn». De var jevngode med husmenn i stand og stilling — enkelte var og husmenn: korporal Balche i Balktrøa (Nes­ta), sersjant Hans Ibsen under Høyby. Likevel aspirerte de høyt og la an på å etterape de kondisjonerte i handel og vandel. En ser det på en slik ting som navneskikkene. De fremmede sersjantene ga barna dobbeltnavn liksom storingene brukte: Abel Margrete, Talle Marie, Othelia Lisbeth. Ja, sersjant Ibsen smelte til med intet ringere enn Bolette Angel og Petter Christian Dass. Og selbyggen har alltid ment at en ikke skal «strekk se lenger enn skinnfell’n rekk».

Underoffiserene oppførte seg ellers ikke alltid slik at de vant aktelse i et lite samfunn der det var strenge regler for hva som sømmet seg.

Sersjant Henrik Møller lev­de sammen med Anna Sch­røder i fire år uten å gifte seg. De rakk så vidt å tro­love seg før dattera Sara Christina ble født, men kort etter sendte sersjanten bud til presten at han ikke skulle lyse tredje gang for dem. Dette hadde gått for seg i Jens Blochs siste år, men nå var det kommet ny prest og han forbød paret å leve sammen før de full­byrdet ekteskapet. Og ser­sjanten måtte krype til kor­set.

Så stor respekt for pres­ten hadde ikke sersjant Ib­sen. En juledag hadde han kastet ut fire kvinnfolk av den tidligere offisersstolen og satt seg selv der, enda underoffiserene hadde egen stol. 2. juledag var det bare Tomas Bells hustru som våget seg til å sette seg i stolen, men hun ble også kastet voldelig ut. Prost Frugård og medhjelperen Ingebrigt Kristensen Evjen prøvde å formane ham til å oppføre seg skikkelig i kirken, men Ibsen svor på at han kjærte ikke for hverken prestekrave eller «Peruque-Mager» og ropte at presten på prekestolen ikke skulle utpeke noen særskilt — en «saadan Præst maa man tage Kraven af».

Flertallet av underoffiserer var selbygger. Av sersjanter kan nevnes Ole Gundersen Hoem, Anders Havernesset og Erik Balstad. Korporal var Rejer Kolset, Ole Pedersen Tuset, Ole Haldosen Kvello, Ole Setsås, Ole Velve, Knut Aune, Haldo Arntsen Kvello og flere. De flinkeste av soldatene ble tatt ut til underoffiserer og opplært gjennom tjenesten. Det kunne ta lang tid før de avanserte — Anders Havernesset tjente i mer enn 21 år før han ble sersjant. Lønna var og skral, men stillinga ga ry og aktelse. Det måtte bety noe at Ole Hoem i år etter år var den første som gikk fram når kirkelyden skulle gå til alters.

På 1800-tallet kom det underoffiserskole i Trondheim, og her gikk det mange selbygger — karer som gjennom den starten drev det lenger enn de fleste sambygdingene. Men den historien hører mest den se­nere tid til.

Det militæret vi her har skrevet om ble lite prøvd i krig — heldigvis. Et par ganger ble det grått i Norden. Under sjuårskrigen opptrådte tsa­ren av Russland truende mot Danmark og forberedte et angrep inn i Jylland. Også den norske hæren ble satt på krigsfot, Selboske kompani under kaptein Brønlund avmarsjerte til Fredrikshald og lå der våren 1762. Men tsaren ble styrtet og drept, og i stedet for uvennskap fikk lan­det en traktat med Russland. Da Russland kom i krig med Sverige i 1788, måtte Danmark/Norge mobilisere på grunn av denne traktaten. Skiløperne ble forlagt i Tydal, infanteriregimenta marsjerte igjen sydover til Kongsvinger. Om selbyggene var med i den eneste trefningen, ved Kvistrum bro, er usagt.

Fra 1807 kom Norge med i Napoleonskrigene. Det ble mobilisert og deler av linjetroppene ble forlagt sør i landet. Krigen nordafjells ble heller parodisk. En «privat» svensk hær som besto av bønder væpnet med «gamle Dundrebøsser, spyd, klubber, Øxer, Høgafler, Møggreb og lignende» rykket over grensa inn i Brekken. De holdt et svare spetak­kel med «Trommer, Tudehorn og annen Janitschar-Musik», og bråket skremte grensevakta slik at svenskene hadde fri adgang til å plyndre Brekkebygda for mat og drikke. Året etter fikk brekkingene lov til å gjøre gjengjeld, men de hadde streng ordre om ikke å forgripe seg på annet enn det som hørte Svenska Kronan til.

Også regulære norske tropper rykket inn i Jemtland i 1808. Hæren, som ble ledet av major Coldevin, besto av 644 mann, men de fleste var landveringer — dvs. soldater som hadde tjent sine 9 år som linjesoldat og som nå sto i reserven — landevernet. De skulle etter loven ikke bru­kes utenlands, og da hæren kom til grensa på Storlien, satte landveringene seg ned og ville ikke følge lenger: Coldevin ble så sint at han «kokt opp som i saupgryte» og truet med å bruke linjetroppene mot dem. «Storlainnværinginn» som sagnet har gjort til leder for den passive motstanden, var like kald: «Du fe tyne os trast, nær du e slik inn tåp at du dreg os in i Sverje me så lite mainnskap». Det endte likevel med at offiserene fikk lokket landevernet med seg på betingelse av at de slapp å bære noe og fikk stå i 2. linje når de møtte fienden.

Den tapre skaren trasket altså videre til den kom til Järpskansen. De løsnet også skudd mot skansen og lovte svenskene en snarlig og hard død, men da det ryktes at en svensk unnsetningsstyrke var på vei, trakk de bolde krigerne seg straks tilbake til sin side av grensa. Mange selbygger var med på dette krigstoget, som var det siste i den lange rek­ka med krigshandlinger i de trønderske grensetrakter.