Husmannsklassen var ikke særlig tallrik da det 18. hundreåret gikk inn, og likevel gikk klassen tilbake de første to tiåra. Folketellinga i 1701 har med 25 husmenn, for det meste eldre folk med en gjennomsnittsalder på 55 år. Dessuten var det 30 inderster. Det stemmer bra med at det var 42 som ble skattlagt som husmenn i 1712, inderstene er da regnet med mens enkene slapp skatt. Krigsstyren kom igjen hvert år til 1720, og av den kan vi se at tallet på husmenn sank kraftig. I 1718 ble 29 ført opp, siste krigsåret bare 14, av dem var 2 «forarmet». Den sterke tilbakegangen er nok tildels bare tilsynelatende, fogden tok ikke med alle de stakkarene som var utfattige. Men det er og en faktisk reduksjon. Av tilførslene i skattelistene ser vi at mange døde «i armod», andre tok tjeneste mens to hadde bygslet gård og blitt gardmenn. Krigsåra hadde lettet folketrykket så mye at det foreløpig ikke var grunnlag for videre ekspansjon innen husmannsstanden.
I 1723 var det 18 husmenn som hadde åker, gjennomsnittlig nesten en 1/2 tønne utsæd hver. Dessuten var det 21 som ikke sådde. Av dem var storparten verkesfolk og kan knapt regnes for husmenn i vanlig forstand.
I fogderegnskapa fra 1721 og langt utover hundreåret står det hvert år: «Husmænd eller strandsiddere findes ei nogen af i dette Fogderi». De fantes nok, men ble ikke skattlagt, og det gjør det vanskelig å følge utviklinga i detalj. Ekstraskatten i 1762 ble også lagt på husmennene. Da var det 141 husmenn og husmannsenker i Selbu. I 1801 var tallet øket til 248, mens det nådde en topp i 1835 med 426. Det var da nesten dobbelt så mange husmenn som gårdbrukere. Særlig mange var det i Mebonden og på Mosletta, med nesten tre ganger så mange plasser som gårdsbruk. Minst var det i Sjøbygda og Øverbygda. På de 19 bruka fra Berge til Lien var det bare 2 plasser.
Folketellinga i 1801 gir et godt bilde av veksten i husmannsklassen. Av de 248 husmennene er 32 husmann og nyrydder — det vil vel si at de hadde tatt til på «otomt» i løpet av de siste fem-ti åra. Mest alle var karer i 30-40-årsalderen. Alle var gift, trolig nylig. De hadde få barn.
I den første fasen av utviklinga var kopperverket delvis årsak til økningen. Verket ga bra betalt arbeid og gjorde det mulig å fø en familie om en satt på et «rom» med liten eller ingen jordvei. Mange av gesellene var innflyttere, men de ble i Selbu. Barna ble helt assimilert av bygda ved at de giftet seg inn i andre familier, helst da på andre plasser.
Hovedtyngden av plassfolket var likevel «ekte selbygg». Det var barna på gårdene som giftet seg og flyttet ut og tok til som rydningsmenn på plasser i utmarka. Et par eksempler: Kristen klokkers datter Marit giftet seg med Gunder Arntsen og bureiste Evjemoen omkring midten av 1700-tallet. En mannsalder senere festet Ole Sivertsen Velve av broren Mikkel «et stykke udyrket Jord av 12 mælings innhold, hver mæling beregnet til 13 stenger, beliggende i Moene ved den forhen liggende husmannsplass».
I første og andre generasjon etter ryddinga var det sterke slektslinjer mellom plass og gård. Så lenge det var tilfelle, er det vel egentlig galt å skille mellom forskjellige klasser, og det ser ikke ut som samtida satte grenser mellom bonde, småbruker og husmann. Husmannsgutten som hadde ei «fases» eller «moses» i annen hver gård bortover, følte seg jevngod med hvilken som helst gardgutt. Vi ser ofte at husmannsjenter ble «sånnåkånnå» på en gård, og at folket på gården sto faddere på plassene og omvendt. Men med tida bleknet slektskapet. Særlig etter århundreskiftet ble det mer vanlig at husmennene fant giftet sitt på andre plasser slik at en fra da av kan følge rene «husmannsslekter». Fra omkring år 1800 kan en og merke en forverring av de økonomiske kåra blant husmennene, og det virket i sterk grad med til å skape en sosial ulikhet.
Plassnavna forteller om rydningsarbeidet som ble gjort. De eldste er gjerne usammensatte naturnavn eller navn på lokaliteter: Havernesset, Brettet, Grinda, Åsen (alle Hårstad) Vollen (Mølnhus), Markåa, Glenna, Åsbaret (Dyrdal), Ejnan (Berge), Seje (Nesta), Hafella (Moslet). Enkelte var eller kan ha vært gamle ødegårder eller bruk: Nykkelmoen, Lekåa, Øiberget, Avelsgård, Bellsaune, Granby, Sørflakne. Den store mengden av plassnavn er likevel sammensatt med gårdsnavnet som 1. ledd og et navn som karakteriserer tomta som 2. ledd.
Det ser ut som svenavna kan være av de eldste av denne typen. Det er og rimelig når en vet hvordan sveene ble til. Bøndene svidde av skogen og sådde rug i aska. Når de hadde tatt ut en avling slik, lot de sveene gro til med gras, og de ble da liggende som frodiggrønne glenner i skogen. Høyt og fritt som de ligger opp mot åskanten, pekte de seg ut som rydningsland. De først nevnte er Sessengsve og Setersve, senere finner vi mange: Evsvea, Røssetsvea, Stokksvea, Volsetsvea.
Neste fase kommer med ryddinga av moene nede ved elva eller annet lavlende: Velvansmoen. Evjemoen, Næssmoen, Kolsetmoen, Hovsmoen, Mogårdsmoen, Aunemoen, Slindmoen, Borsetmoen, Solemsmoen, Krogstadmoen. Like gamle kan trøene være, selv om vi ikke finner så mange i kildene før 1800. Kalvetrøene var godt gjødslet etter lang tids beite og var fint rydningsland: Hovetrøa, Lekvolltrøa, Skultrøa, Marstadtrøa, Kallarstrøa. Når gjerdenavn ble brukt, vitner det om at plassen ble tatt opp i innmarka: Solemsgjerdet, Kvellogjerdet.
Endelser som betegner naturforhold forteller ingenting om rydningstid eller -måte: Flønestangen, Bersnesset, Kjøsnesnesset, Langlihaugen, Røssethaugen, Aftretshaugen, Borsethaugen, Solemshaugen, Lihaugen, Uthushaugen, Stubbhaugen, Tronsetåsen, Fuglemgrøbba. Helt nøytrale er de mange på plassen: Dyrdalsplassen, Svinåsplassen, Øråsplassen, Borsetplassen eller Skomakerplassen, Simaplassen (Skogan), Uglemsplassen, Overvikplassen. Hårstadvaldet og Grøttevaldet må en vel regne for foreløpige navn. (Alle plasser nevnt ovafor finnes i kildene før år 1800).
Interessant er det å legge merke til forsøka som ble gjort på å ta opp de gamle markagårdene. Omkring 1730 bygde Ole Tomassen Lien opp plassen «Aurgaardsvaldet» i Aurdalen eller Elvådalen. Da kona døde i september 1739, hadde de stue, stabbur, fjøs og låve på rommet. Buskapen var ei 9 år gammel ku, 3 geiter og 1 sau. Av bohave var det heller lite: ei jerngryte, en skinnfell med og en uten åkle og kopper og kjørler for 1 daler. 3/4 tønne havre var det og, men om den var kjøpt eller avlet, vet vi ikke. Kan hende ble det for stusslig for enkemannen og den 7 års sønnen å leve her inne. Kort etter er det igjen øde i Aurdalen.
Omtrent på samme tid eller noe senere kom det folk på Skillien. Det var Tomas Jonsen og kona Kirsti Tomasdatter som prøvde seg der, men det gikk ikke bra. I 1762 heter det at de er forarmet og skal fra plassen. Fire år senere var mannen død mens «Kirsti med børn betler». Gjenryddinga ble bare et intermesso i den mangehundreårige ødetida.
Husmennene satt mest alle i trange kår, men led som regel ikke nød, når da ikke Gud sendte sin straffedom med uår, sult og sykdom over rettferdige og urettferdige. Da var nok plassfolket og særlig barna de som led mest og som ble slått ned hardest.
Det er ikke godt å få nøyaktig kjennskap til husmennenes økonomiske kår, fordi de ble holdt utafor i de fleste kilder. I skifteprotokollene finner vi en del. I 43 husmannsskifter holdt i siste halvpart av 1700-tallet, var den gjennomsnittlige formuen 54 daler, gjelda 30 daler og overskuddet altså 24 daler. Det er omkring halvparten av det gjennomsnittlige overskuddet på gårdene. På 10 av plassene var formuen omkring 0 mens 5 hadde et underskudd på fra 25 til 125 daler.
På plassene var det 1 eller 2 kyr og på annenhver plass også et ungnaut. Til vanlig hadde de 5-6 småfe, mest geit fordi den var mer nøysom enn sauen. Hest fantes sjelden, men enkelte hadde kjøreokse. Pål Tronsetåsen hadde f.eks. en 4 års gjeldokse som var verdsatt til 61/2 daler — like mye som den gildeste ku.
Plassene hadde vanligvis en jordvidde på 6-12 mæling. En «vindskipelig» husmann dyrket opp det meste av plassen til åker og hentet foret i utmarka. Det var ofte bestemt i festeseddelen hvor mange lass han kunne ta og hvor mange krøtter han kunne ha på havn sammen med gårdens buskap. Det hendte og at husmann bygslet sletter av fogden. Slik f.eks. med Ingebrigt Larsen Stubbhaugen som i 1795 fikk brev på 6-8 lass i «Tyrilarslien tilligemed Storfloen». Egen seter hadde husmennene mest aldri. Vi vet om bare et par tilfeller: Nykkelmoen hadde seter på Langåsen senest i 1770-åra. 60 år senere fulgte det seter med plassen da Arnt P. Hinsverk fikk feste på Israelsodden.
Liksom leilendingen eide ikke husmennene jorda de satt på, men i motsetning til leilendingen var husmannen lenge rettsløs. Han var ikke som leilendingen beskyttet av loven, men var helt ut i husbondens vold. Når plassen endelig etter års strev var dyrket og sto med bugnende korn på de små åkerlappene, kunne bonden jage ham fra plassen og legge jorda under gården eller overlate rommet til et av sine egne barn. I 1750 kom en kongelig forordning som innførte livstidsfeste for husmannen og kona og forpliktet bøndene til å utstede tinglyste festesedler på plassene. Bestemmelsen vakte stor forbitrelse blant bøndene, særlig på Østlandet, og regjeringa måtte et par år senere lempe på krava. Bare når plassen ble ryddet i utmarka «av Steen Hauger, Tørre-Raaber eller Myr-Sletter» skulle husmannen ha rett til brev på plassen for livstid. Ellers måtte de som før nøye seg med muntlig tilsagn.
Heller ikke denne bestemmelsen ble etterlevd fullt ut av andre enn de som satt med benefisert gods. Likevel ser det ut til å ha vært et tålelig bra forhold mellom husmann og bonde i Selbu. De få sakene som kom for retten, endte alle med forlik. Det ser ut som det var vanlig praksis at sønnen overtok plassen etter faren. Den lokale sedvanerett ga mer beskyttelse enn loven, som ikke nevner noe om arvefeste.
Den eldste festeseddelen vi kjenner er datert 10. august 1736. Ivar Pedersen Borset fikk oberst Mangelsens brev på Borsetplassen etter Ingeborg Mogens skomagers på det vilkår at Ivar skulle betale 1 daler til Mangelsen og 1/2 daler til oppsitteren «for fægang» samt holde hus og gjerde i god stand. Kontrakten nevner ikke arbeidsplikt, men festeren skulle «tilbyde gaardens opsider mod betalling sit arbeide førend hand sig til nogen anden bortleje».
På 1700-tallet var det vanlig ut husmannen betalte leia for plassen med penger, som regel 2-3 daler. Det svarte til 2-3 ukers lønn for en gruvearbeider f. eks. Bare i 1 av 5 tilfeller ble leia svart med arbeid i steden for penger, vanligvis 2 ukers slått og 2-4 dagers skur. Fra omkring 1790 kan vi merke en tydelig skjerping av krava. Heretter ble det omtrent utelukkende krevd pliktarbeid for leia, og mer arbeid. Peder Ellevsen Aune festet en plass under Overvik i 1803, og måtte forplikte seg til to ukers arbeid i slåttonna, 4 mæling skur, en ukes arbeid om våren og en om høsten. Gjennomgående tilsvarte leia på den tida ca. en måneds arbeide eller vel så det. Bøndene var blitt mer oppsatt på å få arbeidshjelp nå etter at kopperverket hadde flyttet og de måtte satse mer på gårdsdrifta. Og de kunne kreve mer fordi konkurransen om plassene var hard. Husmannsklassen vokste fort.
Det offentlige la små tyngsler på husmennene. Skatt og tiende var de til vanlig fritatt for, så den eneste utredsla de måtte ut med var lenge 8 skilling til presten. Da Rosenvinge ble sogneprest, krevde han at husmennene i steden skulle arbeide to dager hvert år i prestegården med «høste og høe berging». Husmennene var lite villige til å gå med på det og selv da Rosenvinge fikk en resolusjon fra stiftamtmannen som støttet kravet hans, nektet de presten arbeide. De klaget til stiftamtet, og da de ble avvist der, skjøt de seg inn under stiftamtmannens ord om at de uvillige skulle betale «efter 20 skilling dagløn som sædvanlig betalning her i høstedags arbeide». Husmennene opptrådte samlet i denne saka, og det gikk så vidt at fogden stevnet hovedmennene Torger Svinås og Ole Jonsen Evjen for oppsetsighet og oppstand. Under rettsaka falt enkelte fra og lovte å komme til arbeid i prestegården, men året etter og det neste var det full «streik» igjen. I 1752 kom det endelig til en løsning. Rosenvinge stevnet samtlige 131 husmenn i bygda for de to åra de hadde forsømt arbeidet, men på tinget kom han til enighet med husmennene. De betalte det de skyldte presten og lovte at de heretter ville arbeide en dag eller betale 16 skilling. Den ordningen ble visstnok stående framover.
Plassene alene kunne vanskelig gi levemåten til en familie. Husmannskona var mange ganger glad til når hun ble tinget til bakst eller slakting eller annet arbeide i gården. Om betalinga var skral hadde hun i allefall kosten den dagen. Og når kallen ble gammel og skral og skrøpelig arbeidskar virket det nærmest som en pensjonsordning at han fikk komme til gårds og tusle med noe lettere arbeid som gjerdeflikking og slikt. Denslags arbeid skulle også betales med noen skilling dagen.
Plassen og onnearbeidet på gården la fullt beslag på husmannen i de travle sommerukene, men resten av året måtte han finne seg annet å gjøre — bare de færreste gårdene maktet å by husmennene helårsarbeide. Så lenge kopperverket gikk for fullt, var det flust opp å gjøre for arbeidsvillige folk. Mange av de faste ved verket var husmenn, andre husmenn drev med førsel, vedhogst og kullbrenning. Arbeidet ved verket ga sikre inntekter og gjorde enkelte til velstandsfolk, som gruvearbeideren Jon Borsetplassen vi har nevnt tidligere. Da gruvedrifta og senere smeltehytta flyttet til Meråker, fulgte mange med som «pendlere», spesielt husmennene ville nødig gi slipp på de faste inntektene. Ennå i 1801 var 4 av husmennene fast ansatt ved verket.
Kvernfjellet ga og arbeid til mange husmenn, og i «kvennfeli» var husmann og bonde likestilt. Flere husmenn eide karslotter i brudd som de enten hadde arvet eller vært med å ta opp selv. De dyktigste av «felkarene» var ofte husmenn.
Godt betalt arbeid fantes ikke alltid og for alle. En nevenyttig kar kunne likevel slå seg fram som håndverker. Det kastet vel ikke så mye av seg, men det ble da noen skillinger i tillegg til kosten. Etter en fortegnelse over håndverkerne i fogderiet i 1784 var det i Selbu 10 skomakere, 12 skreddere og 1 smed. Alle så nær som 4 var husmenn. I sin kommentar nevnte fogden at tinglaget hadde bruk for flere håndverkere, særlig smeder og snekkere. Vi ser da og at det ikke var flere skreddere og skomakere enn at det ble bare en i hver grend, og det trengtes vel. I 1801 er enda færre ført som håndverkere, men flere yrker er representet: båtbygger, skinnfellmaker, messingsmed, tømmermann, hjulrokkmaker, glassmaker. Men om ikke så mange hadde tatt seg en håndverkstittel, var det sikkert atskillige som for og fjakket med det ene eller det andre håndverket.
Om plassfolket var aldri så arbeidssomme, kunne romma ikke fø store barnehoper. I 1801 var det i gjennomsnitt 8 personer på hvert gårdsbruk, 4 på hver plass. Alt før konfirmasjonen måtte barna ut, og da var det bare en utvei: å bli tjener på gårdene. I 1701 var det bare 3 gutter over 15 år som var heime hos foreldrene på plassen, de andre var tjenere. Gunnhild Kyllo hadde tre sønner. Baro som var 17 var dreng på Rolset, Jon på 14 var på Lilleevjen og 12-åringen Ole var dreng på gården. Vi kan og finne tjenere som var bare 8-10 år gamle.
Omkring 1700 var tjenerlønna ca. 4 daler året for voksne menn, 11/2 til 2 daler for kvinner. Lønnene steg raskt, i 1733 skrev fogden at «een Voxen tjeneste Karl som er beqvem til alt forefaldende Bondearbeide har Aarlig 7 daler i løn, nemlig 4 daler i penger og 3 daler i Klæder foruden kost og Seng». En mindre dyktig kar fikk 6 eller 5 daler, tausene fra 3 til 41/2 daler årlig. Senere steg lønnene enda mer. Omkring 1750 fikk en god arbeidskar 13 daler i penger og klær.
Kopperverket fikk skylda for at det ble så vanskelig å få tjenestefolk, selv mot høy betaling. Verst var det at tjenerne ble oppsetsige og ikke var å snakke til. Fikk de en irettesettelse, strøk de sin vei og tok arbeid annetsteds. I 1755 «lamenterte» tingalmuen over «de store og ubeskrivelig Egen raadighed hos tienerne, Saaledes at en stor deel af Almuen vedmodigst opgiver, at de aldeles Eene uden ringeste hielp af tienestefolk i denne sommer med stor skade haver brugt sine gaarder». Som et eksempel på hvor «Egen Raadige» tjenerne var blitt, kan vi nevne at Bjørn Hårstad stevnet Tomas Jensen fordi han hadde løpt bort fra tjenesten enda han hadde tatt festepenger for tre år. Tomas unnskyldte seg med at han var drukken da han tok festepengene av Gunnhild Hårstad, og dessuten «naar han skulle gaa paa gruearbeide, maatte han bære kosten, som han ikke syntes kunde». Til det svarte Gunnhild, (som førte saka selv!) at Tomas fikk lov til å ta ut brennevin og klær hos madame Kielstrup når han i blant måtte bære kosten selv.
De gamle tjenerne representerte et problem i det gamle bondesamfunnet. De som tjente fast i en årrekke på samme gården, ble det vel en ordning med. De grodde fast på gården og ble regnet med til husholdet. Selv om de ble skrøpelig og arbeidsufør fikk de gå og småpusle med sitt: tinne river, sope fjøset, hogge ved. Den bonden måtte være hardhjertet som satte en slik på porten, og naboene var heller ikke nådige om han veltet byrden sin over på dem.
Men de som av forskjellige årsaker ikke hadde hatt så fast og stadig tjeneste, var ille stilt. Det var helst tausene som kom i den situasjonen. I 1749 stevnet fogden to kvinner for det loven kalte løsgjengen, dvs. de hadde vært uten fast tjeneste over et halvt år. Lisbet Pedersdatter forklarte at hun ikke hadde tjent fast de siste 12 åra fordi hun hadde hatt tre slagferdsbarn. Det ene var dødt, en var 9 år og en 20, men han var «taabelig» og kunne ikke selv tjene sitt brød. Almuen bekreftet at ingen ville ha henne på grunn av barna, men at hun oppholdt livet med det hun fikk i prestegården og andre steder. Den andre «løsgjengeren», Ingeborg Olsdatter, var 50 år. Hun hadde vært syk og uten tjeneste de siste tre år. Bare i blant var hun med på onnearbeide, men da fikk hun ikke mer enn 2-3 skilling dagen og kosten. «Almuen forklarede at hun ikke er tienestbar uden for Een Maaneds tiid om Sommeren i Sæteren».
Disse to tragiske skikkelsene stiller det gamle samfunnet i relieff. Så lenge en var frisk og arbeidsfør greide en seg bra. Når en ble gammel eller syk, måtte en ha noe å falle tilbake på: En gård eller brukbar plass som kunne gi kår eller voksne barn som ville underholde en. Stakkarene som falt utenfor systemet — avdankete tjenere, gamle daglønnere, husmannsenker — måtte stole på Guds nåde og snille folks gaver. For enkelte ble det heller magert.
