Kvernfjellet

Print Friendly, PDF & Email

Vender vi oss fra kopperverket til kvernfjelldrifta, blir vi stilt overfor et helt annet kildemateriale. De som drev i kvernfjellet, etterlot seg ikke noe skriftlig, hverken regnskaper eller noe annet. Derimot er det skrevet atskillig om den særpregede driftsforma av utenforstående. Gerhard Schøning beskrev den. Mer uttømmende og kyndige utgreiinger leverte bergmestrene Strøm og Sinding etter befaringer i 1818 og 1853. Den sel­byggen som kanskje kjente kvernproduksjonen og handelen best, Paul Birch, skrev en lengre avhandling i 1920-åra. Og endelig har P. O. Rolset samlet Birchs stoff og tradisjonsstoff i sin bok om kvernfjellet.Kvernberget går i en lang, smal og oppstykket remse fra Skarven over Høgfjellet og Gammelgruvfjellet til oppunder Bokkhammeren — 35 km i luftlinje. Grunnmassen eller «grøt’n» som det het i Selbu, består av magnesiaglimmerskifer isprengt skarpe krystaller. Dette er en helt al­minnelig bergart, det uvanlige er den ensartede og jevne fordelinga av krystallene. Ikke alt kvernberget i Selbu er like godt egnet. Best er krys­taller av staurolit («ståltyt»), fullt brukbar og mer vanlig er granatkrystaller («bruntyt»). Helt uegnet er «kvittytene» — krystaller som har fått et overdrag av talk og derfor sitter løst i stenen — men «kvittyter» og anna «oberg» er sparsomt innblandet i kvernberget.

Kvernbrudda eller «arbe» som de helst kalles, grupperer seg i fem områder. Nordligst, omkring Kvernfjellvatna, ligger spredd en rekke brudd. De eldste brudda skal ha vært tatt opp her. Blant annet tyder retningsangivelsene på det. Felkarene regnet de nordlige brudda for «fram­mafor», de lenger sør for «attafor». Bergmester Strøm kan tilmed peke ut det eldste: Kvittyten. Dette bruddet har i all tid vært det største og viktigste, og det hadde også de beste kvernene, navnet til tross. I sørhellinga av Høgfjellet, 4 km «attafor» Vatna, ligger brudda ende for en­de i en sammenhengende grøft: Bruntytdalen, som går over i en annen rekke bortunder Rødhammeren. Lenger ned mot ranten over Roltdalen ligger Nerfjellets gruppe, og helt nede i dalen Roltmelen. Så er det en hopp på nesten to mil det siste området i Felstuggudalen ved Bokkhammeren. Alt i alt skal det ha vært omkring 300 forskjellige brudd, som varierer i størrelse fra et par kubikkmeter til flere tusen.

Vi kan følge med i hvordan et «arbe» ble tatt opp: Høsten 1733 drev Jon Jonsen Evjen som «felkar». En kveld han gikk fra bruddet, bar han «Jern Støren og stappede med den for at finde qvernberg». Et sted jernet klang mot berg kastet han jorda av med spaden, og da han fant at berget var nyttig, hogg han Bjørn Evjens bumerke i berghammeren — eget bumerke hadde han ikke. Dermed hadde han sikret seg retten til bruddet. Sommeren etter kom han igjen med flere mann og måkte jor­da av før de samme høst begynte å arbeide for alvor. Først tok de for seg en løsblokk som lå der, senere var det å gå løs på harde berget.

Kart over kvernfjellet. Tegnet av I.G. Haarstad.

En rettsak fra 1703 gir flere opplysninger om rettsforholda i «kvennfeli». Ola Stamnes hadde funnet et nytt brudd og tatt inn Tomas Stam­nes, Gunder Hoem og Enken på Velve som parthavere. De mente seg fornærmet av Halvar Berge og Einar Marstad, og da de ikke kunne bli enige, ble striden «voldgivet til lensmannen og 6 laugrettesmenn, som og fra arilds tid hafuer været brugelig, blant os naar saadan tvistighed kun­de opkomme». Lensmannen satte merkestener mellom partene, men Ola Stamnes med feller var lite fornøyd med dommen og stevnet de andre for tinget. I åstedssaka med sorenskriveren fikk de medhold. Halvar Berge og Einar Marstad ble fradømt retten til bruddet.

Nå var det motparten som var misfornøyd. De klaget til stiftamtman­nen, som henviste saka til lagmannsrett. Sommeren etter måtte derfor lagmannen selv ta turen til Kvernfjellet «efter lange, farlige og meget besuerlige veje, igiennem Moradser (myrer) og ofver de høyeste fielde». Lagmannen fant ingenting hverken i lov eller forordning om kvernbruk, derfor ville han betjene seg av «den vedtagne gode gamle Shich». De gamle kunne fortelle ham «at lige streg i øster ligefrem for den eenes ar­beide pleide den anden ej gjerne legge sig, men jefnsides vel, og strax hos ofven og neden staa det een huer uhindret for», — dette fordi stenenes natur var slik at brudda måtte drives fra vest mot øst. Her var det skjedd at Halvår Berge og Einar Marstad hadde lagt seg østafor de andre, og det urørte berget imellom var det tvisten gjaldt. Lagmannen dømte salomonisk og delte det mellomliggende berget i to omtrent jevnstore deler.

Enda om selve lagmannen hadde satt opp «en spids Steen imod 4 andre mindre omkring som vidner til Evig Shillemerche» fikk stenen ik­ke stå i ro lenge. I 1710 ble Halvar Berge og consorter dømt for å ha flyttet merkestenen 5 a 10 fot i bredden og 12 skritt i lengden. Men så fikk også bruddet bære navnet «Trettarbe» heretter.

Den første finneren hadde full eiendomsrett til bruddet, men da ingen kunne drive et kvernbruk alene, måtte han ta med seg andre, som alle fikk den samme retten. Vanligvis ble et brudd delt inn i 4, 5 eller 6 karslodder, Karsloddene var som aksjer, de kunne gå i arv eller handel, eller de kunne leies bort. Med tida kunne de bli delt i halve og tildels kvarte lodder. En mann kunne derfor gå i fjellet med f.eks. «halvanna» kar i ett brudd og «inn halvkar å inn kvart» i et annet.

I kvernfjellet hadde det arbeidet seg inn den vedtekt at dersom en eier ikke møtte opp i tide og var med i arbeidet, tapte han både drifts­rett og krav på leie for det året. Men eiendomsretten for framtida be­holdt han.

I 1734 het det at «det har ikke været brugelig tilforn, at Søster har faaen deel i qvernarbeide eller nogen derpaa fordret». Eiendomsretten til kvernbruket ble sett på som en bruksrett som døtrene ikke var i stand til å nyttiggjøre seg for egen person. Denne rettsaka endte likevel med forlik der de to karsloddene boet eide ble delt i såvel søster- som brorlodder, og slik ble det og ved andre skiftesaker senere.

Det ble til vanlig regnet at karslodden ga arbeid til to mann. Eieren hadde leiekar med seg om han ikke hadde voksen sønn eller bror. Det var og vanlig å drive med bare leid hjelp.

Selbyggene gikk til arbeidet i kvernfjellet som til en høytid, sier Schøning. «Saasnart er ikke deres Høst til Ende, førend de strax begive sig didhen». Dette skjedde i en av de første ukene etter Mikkelsmess. Da var høstonna over, og vassårene frøs til etter hvert på fjellet, så de ble fri vanntilsiget. Vannet var felkarenes største plage. Brudda gikk som skar ned i terrenget, bare sjelden var det fritt avløp for vannet, og om sommeren rant de derfor fulle. Ungdommene, som var de første som kom ut om høsten, hadde et forferdelig strev med å lense «vasshytta», som den kaltes. Karene brukte langstrakte øsekar med lange skaft og kastet vannet ut. I somme brudd måtte de sta i 5-6 uker før golvet eller «tælet» i bruddet var tørrlagt.

De erfarne gammelkarene kom først når utbrytinga kunne begynne. Det første arbeidet besto i å frigjøre en «veijing» — et svært stenstykke på opptil 5-6 kvernlengder og 3-4 «tjukter». Dagsida var gjerne fri etter tidligere drift, hvis ikke måtte den først hogges ren. Kvernberget er skifrig og delt opp av «staver» eller talkganger på tvers av grøtet, «molldrag» ved golvet kunne også skille «veijingen» fra dette. Men of­te måtte både den ene sida og botn «skarres» opp, dvs. de måtte hogge ned kvernjernet en 4-5 tommer dyp rås langs ytterkantene av stenblokken. Selve blokken ble så løsnet fra resten av berget ved kiling. Det hendte det fantes en naturlig revne i berget som de nyttet, hvis ikke måt­te de hogge seg inn for at tre- eller jernkilene skulle få tak. Utkilinga av stenene var et møsomt og uendelig sent arbeid. Kilene ble slått ned tak for tak og revna i fjellet åpnet seg en tidels millimeter i senn, inntil «vægenn» (vektstengene) kunne få tak. Da var kanskjedet verste gjort. «Nær du ha vunni ivi hoinn, vinn du nå alti ivi rompa.»

Når så «veijingen» omsider lå fri på tælet nede i bruddet, gikk de løs på den for å dele den opp. Lengdene ble «skarret» av og tjukt for tjukt ble kløyvd av inntil kvernemnene lå der ferdig til tilgjøring. Kan den som ikke selv har opplevd det på kroppen, fatte strevet som lå bak, og det pågangsmot de måtte ha, som gikk løs på fjellet med slik redskap!

Kruttet kom i bruk først på 1700-tallet, senest i 1734 da Guttorm Grøtte hadde «mineret og skudt sønder et støcke». Trolig var det gesel­lene i koppergruva som lærte selbyggene å minere.

Kruttet tok bort en del av strevet. På innsida og eventuelt i botnen av «veijingen» ble det slått lange «renningshull». Til første skuddet ble det brukt bare en «venda nåvvå» (vendt neve) krutt, men så ble ladnin­gen gradvis øket, og etter en serie «puffa» var det en synbar revne i fjel­let fra øverst til nederst. Nå behøvde en ikke lenger være redd for å få ødelagt veijingen og kunne gå på med tross. Sprekker og borehull ble sprengladd med krutt, opptil en center (50 kg) kunne gå med i en lad­ning. Men så fikk og «veijingen» skjøtfart. Det hendte at den flere ku­bikkmeter store blokken vendte seg i lufta.

Veijinga krevde både krefter, tålmod og kløkt. Kreftene røynte det li­kevel hardest på når stenene skulle bringes opp av bruddet. De nesten loddrette veggene i de dypeste brudda kunne være seks til åtte meter høy, og oppover dem måtte stenene «ståggåkjøres». Stigene var gjort av 6-8 toms stokker og med trinn av 3-toms bjørk. Trinna satt tett, bare 3-4 tommer fra hverandre. Oppover stigen spettet og vog de stenene som kunne være både ett og to tonn. «Man ser let hvor besværligt og lang­somt dette Arbeide maa være, og det er saaledes begripeligt, at 4 a 6 og flere Mand ofte kunde tilbringe en ja flere Dage med at opfordre en Stenmasse af et 2 á 4 lagter dybt Arbeide» heter det hos Strøm. Han for­teller også at i Kvittyten hadde bruddet så stor omkrets at de kunne byg­ge en vei av snø rundt kantene og kjøre stenene ut etter denne spirallinja.

Når arbeidet var kommet så langt at grovhogginga på «hoggartælet» kunne ta til, delte arbeidsstyrken seg samtidig som det ble satt inn flere mann. De såkalte «bergenskarrenn» fortsatte i bruddet med nye «veijinger», de andre startet med å bygge et hus rundt «hoggartælet». Huset ble bygd av stokker og bakhon med hardtrampet snø over.

Grovbogd, kassert kvememne.

En tok først for seg de største stenene til overstener. Når stenen var reist på kant med den beste sida opp, begynte en med å «rø mølsida» — hogge den plan med kvernjernet. Med «kompås» (passer) risset en så opp en runding. Her var det om å gjøre å få til størst mulig mål. Stenmålet gikk i åttendedels alen fra en og en åttendedels alen og opp til det størst brukelige: tikvart (21/2 alen). Hver størrelse hadde sin egen be­tegnelse i kvernspråket.

Med kompåsens sirkel som rettesnor hogg en så kanten ren til omkring 7 tommers tykkelse. Til slutt ble «tuven» (oppsida) renhogd og øyet på de største stenene hogd ut. De mindre stenene fikk først øye ved finhogginga nede i bygda. Kvernjernet var universalredskapen ved «røinga». Bare når store biter skulle slås av brukte de slegga.

Understenene var det ikke så nøye med. Var det hele skiver som var for tynne til overstener, ble de brukt. Ellers kunne understenen lages av to eller tre stykker som ble skjøtt sammen med jernband.

Arbeidet i fjellet varte kort eller lenge etter hvor hardt de kunne eller ville drive. Schøning sier det varte fra Mikkelsmess til henimot jul. I 1818 ble det arbeidet 4 måneder i Kvittyten, dvs. til februar omtrent. Senere på 1800-tallet hendte det de drev til påske, men avsluttet i alle fall før føret ble klent. Det var en stor skam om kvernene skulle bli stå­ende sommeren over i fjellet.

Når vinterdrifta i fjellet var slutt, gjorde karene opp seg i mellom. Alt som gikk med ble anskaffet enkeltvis av det enkelte karslodd — ikke bare maten, men også ved, krutt, jern, trekull og annet. Regnskapet var av enkleste slag. Formannen i laget hadde en «borstokk» eller «dagstokk», en omkring 10 tommer lang treplugg som var gjort 4-,5-eller 6-kantet alt etter hvor mange fullkarer det var i «arbe». Øverst i hvert felt sto hver fullkars bumerke. Nedover «dagstokken» var det skåret tverrlinjer som delte den opp i avdelinger for arbeidsuker, krutt, ved osv. Etter som ukene gikk, risset formannen «fenrikker» for hver en­kelts ytelse, og ved oppgjøret satte de hver enkelts overskytende eller manglende leveranse om i penger og gjorde opp seg i mellom. «At der så ytterst sjelden opstod tvistigheter i Kværnefjellet hadde man å takke den prisverdige regel, at enhver tvist straks skulde avgjøres ved lodd­trekning, og at nogen har mukket like overfor loddets avgjørelse, har man aldrig hørt» (Birsch). For å være sikker på at det ikke skulle bli noe å krangle om, brente de «dagstokken» så snart oppgjøret var klart.

Fordelinga av utbyttet — kvernene — ble også gjort på en like enkel som rettferdig måte. «Rullinga» som dette oppgjøret kaltes, ble helst gjort på «hoggertælet». Hver enkelt sten ble nøye ettersett og vurdert, deretter ble den rullet — derav navnet — til den lodd den ble bestemt for. Lodd en fikk beste 10/4 og dårligste 9 1/2/4, lodd to fikk den nest beste 10/4 og nest dårligste 9 1/2/4 osv. Hvis delinga ikke gikk opp eller kvernene var av altfor ulik kvalitet eller størrelse, hendte det at det ble satt penger på lodda. Når så det hele var avgjort og hver av «ruvene» var så lik hverandre som det var råd å få dem, ble de fordelt mellom karslodda ved loddtrekning. Med det var laget og sameiet oppløst. Den enkelte eier fikk selv sørge for heimkjøring, finhogging og salg.

Få arbeidsplasser har vel vært hardere enn de åpne brudda i fjellødet. Men hvordan var det å leve der oppe de barskeste vintermånedene? Schøning sier ikke stort om dette, og det han sier er lite rosende: «Almuen fortærer, under denne Handtering, den beste Deel af sine Føde-Varer; den hendriiver, ved den Leilighed, en stor Deel af Tiiden ved Le­diggang og Drik». Trolig tok han ikke for sterkt i. Det gikk hardt utover skankene og flatbrødruvene på buret når en mann skulle nistes ut for fjorten dager i slengen. Særlig ettersom felkosten skulle være av beste slag. — «de sette alle deres Ære deri, og ingen vil, i dette Tilfælde an­sees for ringere en den anden».

Dagene er korte midtvinters. Da ble det arbeidet bare en lang økt, res­ten av døgnet måtte de holde seg i bua. Det hendte vel og rett som det var at det ble buvær, snø og storm, som tvang dem inn om dagen. Vi tør ikke si at lediggangen ble brukt til drikk og svir, som Schøning me­ner. Det eneste vitnemål vi har om dette, er at Peder Flønes saksøkte endel karer fordi de «hadde frataget ham 1 anker brendevin udj qværnberget og dend tillige med flere deres Cammeratter opdrucken».

«Lerhølstoggo». Foto H. Haarstad.

«Felstoggo» som vi kjenner den er visstnok en nyere type. Birch skri­ver at det på flere steder i fjellet skal finnes tydelige merker etter små arbeiderbyer hvor buene eller koiene har ligget i rad og rekke. De var gravd inn i bakken og omgitt av en simpel gråstensmur og hadde en treoverbygning til tak. Alle buene var like små, 4 til 6 alen innvendig og kunne vel knapt gi plass til mer enn 2-3 mann hver. «Byene» lå temme­lig langt fra brudda. Det var viktigere at tomta lå lunt til og hadde rin­nende vann i nærheten. En kan ikke tidfeste når felkarene gikk over til å tømre opp «stuggui» ved brudda, men det er sannsynlig at det var før år 1800.

Langt inn i det 19. århundre ble kvernene i hovedsak omsatt på martnan. På Rørosmartnan i februar møtte selbyggene østlendinger og svens­ker og byttet varer. De kvernene som ikke ble omsatt der, ble kjørt på vinterføret over Jonsvatnet til Trondheim, eller rodd med storbåter til Teigen i Klæbu og sommerkjørt derfra. Kvernene kom fram i god tid før martnan i juni, så selbyggene satte dem igjen utafor veggen til kjøp­menn de hadde avtale med. Det hendte at disse solgte kvernene før mart­nan, men det var et rent kommisjonssalg. Produsenten fikk aldri oppgjør før kverna var solgt. Dette kommisjonssalget økte i omfang først på 1800-tallet til fortrengsel for martnashandelen. En av de faste mottaker­ne av Selbukverner var I. K. Lykke. Av et brev fra ham til hans kommisjonær David Faye i Fredrikshald, går det fram at Faye satt med et la­ger på 20 kvernpar. Nye kverner måtte bestilles før oppkjøpet begynte i februar (1832).

En god del kverner ble utskipet fra Trondheim. Kvernstener er nevnt som en av utførselsartiklene til Kristiania og Drammen i en relasjon om Trondheims handel fra 1737. Schøning nevner også Kristiania samt Kris­tiansands stift som de viktigste salgsområdene. Svensken Cronstedt skri­ver i sin «Jämtlands mineral historia» (1763): «Jag har sedt stor han­del (med Selbusten) drifvas i Norge, äfvenledes til utländska orter».

Det er meget vanskelig å fastslå hvor stort omfang kvernproduksjonen hadde og hva den betydde for økonomien i bygda i tida før 1837. I mangel av fullstendige produksjons- eller salgsregnskaper må en prøve å bygge opp et bilde av biter en kan hente fra forskjellige kilder.

Tvister om eiendomsretten til brudda forteller ikke så lite. I åra fra 1691 til 1711 var det 7 slike jevnt fordelt utover perioden. I åra 1734-39 var det 6, men senere utover hundreåret er det bare en og annen med lange mellomrom, Først på 1800-tallet er det igjen mange.19 tvis­ter i åra 1798-1812. Gjennom prosessene vet vi også at det ble funnet og tatt i bruk flere nye brudd omkring år 1700. Bjørn Klesets far fant ett like for 1690, Pål Stubbe tok opp «Stubarbe» og Ola Stamnes og Gunder Hoem «Trett arbe» i år 1700, Ole Dyrdal fant «Dyrdalsfloen» i 1705, samme år tok Tomas Evjen og Lars Velve også opp et «arbe». Utenom Jon Evjens funn i 1733 kjenner vi ikke til flere finnere før på 1800-tallet.

Kvernfjelldrifta var i sterk ekspansjon i åra omkring 1700. Karer fra hele bygda gikk i fjellet, og næringa var så ettertraktet at det ble lett intenst etter mer brukbar sten. Det var drift både ved Vatna, i Høgfjel­let og i Nerfjellet, ventelig også i Flortraktene.

Den videre utvikling utover hundreåret er det fristende å se i sam­menheng med gruvedrifta. Når det ser ut som det skjedde lite i kvernfjellet i 1720-åra, kan det skyldes et «hull» i kildene. Aktiviteten i 1730-åra, da kopperverket lå nede, står imidlertid i klar kontrast til den svake drifta i kvernfjellet i Hornemannstida, særlig i 1750- og 60-åra, da kopperverket ga arbeid og inntekter til så mange selbygger. Etter hvert som kopperverket trappet ned i Selbu, vendte selbyggene tilbake til kvernfjellet, og fra først på 1800-tallet ble det drevet hardere enn noen­sinne før.

I 1818 var 16 eller 17 arbe i drift. En kan regne at i gjennomsnitt var det 6 karslodder på hvert arbe, og hver eier hadde 2 mann i arbeid, dvs. at kvernbrytinga sysselsatte omkring 200 mann i vinterhalvåret. Det gjennomsnittlige utbytte var etter Strøm mellom 2 og 3 kvernpar pr. eier, i alt 200-300 kvernpar. Dette stemmer bra med at det i 1813 ble skipet 158 kverner fra Trondheim, i 1814 282 par og i 1815 321 par. Disse steinene gikk til Bergen, Østlandet og Danmark. Prisen på kver­nene var senere i hundreåret temmelig fast, omkring 20 spesidaler pr. kvernpar. Kan en regne med omtrent den samme prisen først i hundre­året, skulle kvernfjelldrifta innbringe om lag 5000 spesidaler.

Etter at kvernbrytinga igjen ble selbyggenes eneste attåtnæring av betydning, høres alltid klager over at det ble brutt flere kverner enn det var avsetning for, med prisfall som resultat. Alt på Schønings tid var det slik: «ved det man har drevet dette Brug alt for Stærkt, og frembragt til Kiøbstaden flere steene, end man der kunde afsætte, har man bragt dem i saa slet Pris, at det derpaa anvendte Arbeide, med Bekostning, ei bliver betalt».

Selbyggene selv var fullt klar over det uheldige i at de drev kvernbruket for sterkt og dermed presset prisene ned mot eller under lønnsomhetsgrensa. I april 1800 møttes bøndene og husmennene som drev i kvernfjellet for å komme fram til en ordning med begrensning av drif­ta. Overenskomsten ble underskrevet av 286 mann, trolig omtrent alle som selv gikk i fjellet eller eide lotter i brudda. Hver gårdbruker skulle heretter få ta ut 3 par middelsstore kverner årlig og forholdsvis mindre eller mer om han tok ut store eller små kverner. Husmennene fikk 1/3 av denne kvoten: 1 middelstor kvern. Den som ikke selv kunne eller vil­le drive, fikk ikke overlate sitt kvantum til andre, heller ikke fikk han ta det igjen et senere år. Overtredelse av bestemmelsene skulle straffes med bøter på fra 10 daler og oppover, derav 8 daler til angiveren og 2 daler til fattigkassen. Enhver hadde rett til å kontrollere de andre, og fjerdingsmennene skulle ha plikt til å føre kontroll og drive inn bøte­ne.

Denne frivillige avtalen viser at det var ønske om å samarbeide til fel­les beste, men selbyggenes harde virkelighet ga dem knapt muligheten. Det er tvilsomt om bestemmelsene noengang ble praktisert, noen bøter av dette slaget kom det i hvert fall ikke inn i fattigkassen.

I åra framover var det fremdeles overproduksjon. Strøm nevner at sog­neprest Widerø og lensmann Norbye hadde prøvd å få bøndene til å bli enig innbyrdes om å begrense kvantumet, men uten at det kom noe ut av det. Joris Norbye var trolig initiativtakeren til en ny avtale som kom i stand i 1829. «Det anses for og er skadeligt — at Qvernstensdriften. som hidtil vedbliver at være ganske uindskrenket og frii for alle — det­te har gjort at de Selboiske Qverner er i den grad falne i Prisen at, hvis

De lange, dype skar i fjellet vitner om hundreårs slit. Foto P. Birch.

Denne gangen ble det gjort forsøk på å etterleve bestemmelsen. I 1831 kasserte fattigkassen inn 55 spesidaler, det meste fra felkarer som hadde drevet for sterkt. Det er samme driftsåret I. K. Lykke venter seg «at det iaar vil blive et betydelig mindre Antal Møllestene bragt til Marched end som forrige Aar». Begrensningene virket — men bare for kort tid. I 1840- og 1850-åra var forholda igjen slik at det var nødvendig med tiltak for å bremse på drifta.