Bygdestyre og rettstell

Med mindre muligheter for personlig vinning mistet lensherren inte­ressen for den direkte kontakt med sitt distrikt. Noe hadde det vel å si at han var utlending. Av de 16 lensherrene fra 1541 til 1660 var bare én nordmann. Han beveget seg sjelden utenfor sitt høye sete på Trondhjemsgård. Stillinga ble redusert til en kontrollinstans mens hans undergivne sto for administrasjonen. Nøkkelmannen ute i bygdene var fog­den. Formelt var denne ennå lensherrens tjener, i realiteten var han sist på 1550-tallet blitt statstjenestemann. I det tidlige lensstyret var fogdens stilling uklar og fogderienes utstrekning ujevne av størrelse, men med tida oppstår faste fogderier med klare grenser. Siste halvpart av 1500-tallet er ennå en kildefattig tid, så vi har lite kjennskap til prosessen, men ved utgangen av hundreåret er forholda stabilisert. I Trøndelag finner vi den fogderiinndelinga vi kan følge gjennom hele 1600-tallet og lenger: 1. Namdal, 2. Fosen, 3. Inderøy, 4. Stjørdal, 5. Strinda, 6. Ork­dal, 7. Gauldal.

Selbu utgjør et forstyrrende element i det stabile bilde. Så langt vi kan følge bakover, har Selbu vært knyttet til Stjørdal. Dette båndet blir nå revet av, men vi vet ikke hvorfor. Fogd og skriver ble enten tilsatt etter lensherrens muntlige tilsagn, eller så er tilsettingsbreva tapt — de som kunne gi opplysninger om årsakene til forandringa. Først etter ene­veldets innførelse krevdes kongens bestallingsbrev på disse stillingene. I 1664 søkte sorenskriver Hans Bastiansen om at Selbu måtte bli skilt fra Stjørdal Sorenskriveri «formedelst Skysfærds Af skaff else og vidt Afgelegenhed». Her er altså grunngiinga klar: Selbu var for avsidesliggen­de nå etter at friskyssen var tatt bort. Men det er lite trolig at dette er eneste grunn. En orientering nordover var ikke lenger naturlig for sel­byggene. Dalføret og sjøen peker vestover, og vestover til byen dro d«» for å få omsatt varene sine. For selbyggene var det mer tjenlig å etable­re en forbindelse med Strinda, men tradisjonen med fylkesinndelinga var så fast at utviklinga kom ikke i gang før sist på 1500-tallet og det tok nærmere et hundre år før den administrative ordninga fant et fast leie på nytt.

Lensregnskapa er hovedkilden til vår kunnskap om fogderiinndelin­ga. I 1557/59 er Selbu ført som vanlig under Stjørdal. Regnskapa mang­ler for de neste 30 år, så vi kan ikke si når utviklinga startet, men åra 1590 til -93 viser et mellomstadium. Den visse renta fra Selbu — leidang og landskyld, er ført under Stjørdal, mens den uvisse inntekten — bygsel, landbohold og sakefall — ble innkrevd av fogden ‘

Selbu sto under Strinda i bare 20 år i første omgang. Fra 1620 er Selbu skilt ut som eget fogderi med Caspar Christoffersen som fogd. Som fogd måtte Caspar føre lister over hva han hadde mot­tatt av skatt, tiende, jordeboksavgifter og uvisse innkomster i Selbu (med Tydal). Vi kan merke oss at i den første skattelista han fører er leilendingene fra Selbu og de fra «Froufflenn» ført opp særskilt. Floring og selbygg ble ikke regnet som identiske ennå på hans tid.

«Selbo Fougderi» fikk ikke lang levetid denne gangen. Alt i 1623 viser listene hva Baltzer Kaarde, «foged ofuer Strinda lehn och Selleboen» hadde mottatt. Vi ble ikke værende under Strinda. Baltzer Kaarde byttet fogderi året etter, og det ser ut som vi flyttet over til Stjørdal med ham. Selbu sto så som et regulært tinglag i Stjørdal fogderi til 1653 og trolig med felles sorenskriver hele tida. I alle fall er det sorenskriveren i Stjørdal som fungerer i Selbu i det eldste eksemplet vi kan vise til, i 1644.

I 1653 ble Selbo fogderi gjenopprettet med Christen Sørensen som fogd de første åra og senere Rasmus Jensen til fogderiet ble slettet igjen i 1671. I 20-åra ble fogderiet bare en interimsordning, men nå får det tid til å utvikle seg til et virkelig fogderi. Storevjen med 3 brukere og en skyld på 3 spann 2 øre ble utlagt til fogdgård. Trolig bodde fogden også der de første åra, men i 1667 kjøpte Rasmus Jensen Flønes og bodde der mens han fortsatte å nyte inntektene av fogdgårdene, noe han forresten gjorde ennå tre år etter han var gått av som fogd i Selbu. Som nevnt fikk fogderiet også egen sorenskriver fra 1664. Anders Christensen fikk utlagt to av de tre bruka på Nedre Hårstad til sorenskrivergård — ven­telig bodde han også der. Senere — i 1668, ble Jon Pedersen Liens bruk skrivergård.

For selbyggene måtte det bli en ny situasjon med «fut» og «skrivar» midt blant dem. Tidligere bodde de langt unna, på Værnes eller Stikle­stad, og kom til bygda bare tre-fire ganger om året. Øvrigheten kom dem med ett tett inn på livet — kanskje tettere enn mange ønsket.

Selbu var et lite fogderi, men ikke i utstrekning. Strinda som omfat­tet bygdene langs fjorden fra Malvik i øst til Børsa — Skaun i vest samt Klæbu, omfattet ikke et større område. Men folketallet i Strinda fog­deri var omkring 1665 vel 1,5 gang så stort som i Selbu. I Stjørdal var det hele 6 ganger større. Dette ga seg utslag i fogdenes lønn. Rasmus Jensen ble i 1665 lønnet med 30 daler i penger. De andre fogdene i Trondhjems len fikk 50 daler, et par 100 daler. I skyssferd fikk han deri­mot like mye som de fleste, 40 daler.

Selbu ble da også stående bare 18 år som eget fogderi. Alt i 1659 fikk Hans Didrikson bestallingsbrev på Stjørdals og Selbos Fogderier. Dette ble det likevel ikke noe av, i stedet ble Verdal skilt ut fra Stjørdal som eget fogderi for en tid. Etter søknad fikk sorenskriveren i Stjørdal, Hans Ehm, lagt under seg Selbu fra 2. august 1670, og fra 1671 ble Sel­bu slått sammen med Strinda til ett fogderi. Sorenskriveren i Stjørdal fortsatte imidlertid å betjene Selbu, og denne todelte ordningen som på mange måter var upraktisk, ble stående ved lag helt til 1799. Selbus spesielle stilling ble markert ennå ved midten av 1700-tallet, ved beteg­nelsen Strinden og Selbo Fogderier. Noe annet enn en formalitet var det likevel ikke. Fra 1671 ble Selbu administrert som et hvilket som helst annet prestegjeld, bortsett da fra at fogd og sorenskriver var fra to for­skjellige distrikter.

Fogder

Fogdens stilling var mangslungen. Som kronens lokale repre­sentant hadde han ansvaret for skattene og andre statlige inntektskilder, rettsordenen og visse forsvarstiltak. Bygdefolket møtte ham helst som skattekrever, og uviljen mot å gi fra seg surt tjente skillinger til en så fjern institusjon som staten ble overført til den nærmeste mottageren — fogden. Fogdene har gjennomgående fått et dårlig ettermæle som flå­ere og utsugere. Samtida og delvis ettertida har hatt lett for å glemme at fogden var bare en utøver, det var de kongelige skattebreva som bestemte skattetrykket. Når vi i dag sammenholder skattebreva med skat­telistene, som viser hva fogdene faktisk drev inn i skatt, finner vi regel­messig at rentekammerets bestemmelser er fulgt lojalt. En kan ikke an­klage fogdene for at de krevde for mye. Fogden hadde likevel en nøk­kelposisjon i skattlegginga ved den mulighet de hadde til å frita for skatt. Dette gjaldt mindre bøndene, for de var skattlagt etter en klasse­inndeling som ikke tillot fogden å jonglere med skatten deres. Husmen­nene var derimot mer uklart definert. Bestemmelsen var at de skulle be­tale skatt, men fra år til år finner vi at bare et fåtall er skattlagt.

Ikke bare skattepengene gikk gjennom fogdens hender. Han var tilste­de ved tiendeburet når tiendekornet ble målt opp og fordelt. Landskylda av krongodset og leidangen ble svart til ham, enten det nå ble betalt med varer eller penger. Kronens bønder måtte også tredjehvert år be­tale en blank sølvdaler i landbohold. Hardest var det kanskje å drive inn bøtene, som enkelte ganger kunne løpe opp i umåtelige summer, regnet etter datidas målestokk. Bygselrettigheten over kronens gårder ga fog­den adskillig makt, i det han ved brukerskifte skulle godta den nye bru­keren og kreve bygselpengene. Heller ikke her kan vi påvise mange ek­sempler på maktmisbruk. Lov og sedvane som gjaldt i slike tilfeller, ble regelmessig fulgt.

Fogden hadde utstrakt politimyndighet. Ikke bare hadde han ansva­ret for etterforskning, arrestasjon, forhør og varetekt, men han fungerte tilmed som aktor ved de lavere rettsinstanser, og han sørget for at mis­dedere fikk sin straff — enten det nå var bøtestraff eller hardere saker. Tvistemalsaker hadde han ikke noe med, bortsett fra at han måtte sør­ge for at tingordningen fungerte ved at tinga ble tillyst til rett tid, lag­rettemenn utnevnt og tingfred holdt.

Å skjønnmale futeskikkelsen er ikke rett. De hadde muligheter til maktmisbruk og urettmessig vinning. Noen av dem ble stenrike, og det kunne de ikke bli på de ærlig tjente pengene. Klagene fra bøndene over falsk vekt og mål og over at de måtte svare toppmål på korntønnene mot lovens ord, kan vi ikke etterprøve i dag. Heller ikke de sakene som ikke finnes i regnskapa fordi fogdene mottok stikkpenger for å holde dem unna. Vi har general Vibes ord for at det var slik: «de nedsonede (= dysset ned) Sagene, uden de vare saa grove og alvidende, at det ikke lod sig giøre, og tåge de af de skyldige en Foræring derfor.» (1703) Fogden hadde lovlig rett til å tinge med bøndene uten å føre saka for retten. I 1631 var Ola Rolset «udi Røgte for at søge seng med ett Qvindfolch som var hoss hannom». Ingenting kunne bevises, men fogden avtinget med Ola om at han skulle betale 15 daler i bot. Disse pengene kom i statskassen, men sikkert ikke i alle lignende tilfelle der saka ikke var blitt ført offentlig for tinget.

Sakefallslistene viser at det var forskjell på fogdene. Under enkelte fogder svulmer listene opp. De var mer ettersittende og snuste opp saker som det alt var lagt støv på. Slik var Hans Gremmersen, som i 1628 likk nyss i at Bers vend Langli 14 år tidligere var blitt funnet i flatseng med Marit Kjelstad. Han greide også å skru bota opp i hele 30 daler, fire ganger så mye som en vanlig leiermålsbot. Hadde en først kommet i tottene på fogden, kunne han grave fram mer som ikke tålte dagens lys. Jon Hammer måtte ut med 12 daler fordi han hadde vært i seng med Bjørn Slinds datter, og 6 daler fordi han hogg henne med en øks. — (En snodig vurdering av forseelsenes alvor!) Men fogden, og igjen er det Hans Gremmersen, avkrevde også Jon Hammer 8 daler i bygsel fordi han hadde sittet med gården i sju år uten at den var lagt for landskyld og leding. Dette er feil, for rydningsplassen Hammer ble lagt for land­skyld sju år før av en annen Jon Hammer. At Jon som vel hadde giftet seg med enken etter den andre Jon, ikke hadde svart hverken landskyld eller leidang, var derimot riktig nok.

Året etter dette er det igjen en stygg sak, men om Hans Gremmesen eller etterfølgeren i embetet står bak, er uklart. Tomas Jonsen hadde festet Mean etter at svogeren Anders Mean hadde gitt gården fra seg. Men samme året måtte han gi den fra seg til lensmannen Guttorm Sand­vik, som festet den på sin sonns vegne. Tomas fikk bygselpengene sine igjen, men like fullt var dette ulovlig, og det er klart at her har det vært noe maskepi mellom lensmann og fut.

For å forhindre at fogden skulle utnytte stillinga, ble han satt på fast lønn fra 1634. Tidligere var han lønnet med halvparten av det uvisse samt sportler, ved sida av det fogdgården kunne gi. Med en slik avløn­ningsform var fogden selvfølgelig interessert i å presse mest mulig ut av bøndene, både på lovlig og ulovlig vis. Fra 1655 fikk de nådigst beholde 1/10 av det uvisse igjen, for at de ikke skulle plage bøndene med natthold, kosthold- og tingholdspenge. Lønna var ikke overvettes stor. I 1671 hadde fogden i Strinda og Selbu 50 daler i lønn, 30 daler i skyssferd og 50 daler som erstatning for at det ikke var noen fogdgård i fog­deriene. (Evjen fogdgaard var da den nylig avgåtte Rasmus Jensens «pensjon».) Sist i hundreåret var det vanlig at fogdene forpaktet sakefallet, dvs. de betalte en på forhånd bestemt sum til statskassen og stakk et eventuelt overskudd i lomma. General Wibe var hard i sin dom over dette systemet: «Den gemene Mand, som jeg vil kalle bonden, findes temmelig genegen til Drik, og naar Øllet er slaget dem i Hovedet,

ere de lette til at bevege til store Dristigheder og Unders taaelser. Det­te ved en del fogder vel at tåge i Agt, beskikker derfor ved Tinghusene krohuse eller og hemmeligen, liksom dem uavvidende, didføre 01, saa Bonden kan faa noget i Hovedet og giøre klammerier, paa hvilket de da taler, om endskjønt Parterne har forligt sig, saasom baade de og So­renskriverne deraf profiterer formedelst sagefaldene, som derefter føl­ger».

Fogder i Selbu.

 

1. Nils Hansen er nevnt som fogd i Stjørdalen i tida 1582-97. Trolig bodde han på Værnes fra 1592, som da ble utlagt til fogdgård. Ved det leite er det Selbu kommer under Strinda. Av de eldste fogdene i Strinda kjenner vi bar
2. Christen Sørensen 1608-13
3. Baltzer Kaarde 1614
4. David Rasmussen 1617
5. Peder Christensen 1619.Av disse er det bare Baltzer Kaarde vi vet noe om. Han var fogd i Sel­bu i to perioder til, som Strindafogd i 1623 og som fogd over Stjørdalen i 1624-25. Senere ble han fogd i Jemtland og deretter på Nord­møre. Etter kongebud hadde lensherren Oluf Parsberg et hardt opp­gjør med fogdene i 1630-åra, og Baltzer Kaarde var en av dem som ble tatt hardest. Han måtte stå til rette for «Kjendelse, Nattehold, ubillig Støvelhud, Fordring, Stikpenge, Overvekt paa Landskyld og Landvare, Skaarfisk, Gaver for afsoning og for Udskrivelses Forskaansel» — kort sagt alt det fogdene den gang kunne bli anklaget for. Han ble avsatt.
6. Caspar Christoffersen 1620-23. Som stamfar til Schøllerslekta og grunnlegger av Schøllergodset er han omtalt tidligere. Her skal bare bemerkes at han ikke benyttet stillinga som fogd til å skaffe seg jordegods i Selbu. I 1624 hadde han ikke noe kjøpegods i Selbu. Han hadde I1/2 spann fordelt på 8 bruk som pantegods. Dessuten forvaltet han Hårstad og Garberg for fru Sissel og David Bille Knud­sen, og Tronset for Daniel Bille Ottesen.
7. Carsten Jacobsen Tank 1626
8. Hans Gremmersen 1627-28
9. Morten Lauritsen 1629-34. Fogdgården var Stiklestad under ham og visstnok under formannen. Morten Lauritsen fikk brev på å ha den på livstid. Værnes ble fogdgård igjen.
10. Laurits Bastiansen Stabell 1634-40. Var en av de største godseiere i Trøndelag med bl.a. det store Meråkergodset i sin hånd. Vi kan ikke se at han eide noe jord i Selbu. I 1643 ble han borgermester i Trond­heim.
11. Anders Mikkelsen 1641-43.
12. Nils Andersen Klaabye 1643-50. Han eide 1 spann i Fuglem. Fog­dene og andre øvrighetspersoner hadde forbud mot å kjøpe jord i sitt distrikt. Dette forbudet ble det syndet sterkt mot, men i Selbu er dette omtrent det eneste eksemplet. Nils Andersen ble senere fogd i Gauldal.
13. Nils Pedersen 1650-53, i Stjørdal til 1669. Den siste som bodde på Værnes.
14. Christen Sørensen 1653-55, kanskje til -58.
15. Rasmus Jensen 1658-70. (se foran) Da Selbu ble slettet som fog­deri, satt Rasmus Jensen som bruker på Flønes til 1674, da han ble fogd i Fosen. Han døde «paa Hitteren» vel 10 år senere.
16. Hans Evertsen 1671-86. Fogd over Strinda og Selbu.
17. Mads Tybring 1686-1719.

Sorenskriveren.

Edsvorne skrivere skulle finnes i hvert fogderi fra 1591 av. De var fra først av tenkt å være rett og slett skrivekarle til hjelp for lagrettemennene på bygdetinget, for bøndene var sjelden skriveføre. Juridisk utdannelse var ikke nødvendig og de første sorenskrivere var regelmes­sig tidligere lakeier hos lensherren eller andre rangspersoner. Det gikk li­kevel ikke lang tid før sorenskriveren ble den dominerende i lagretten, senere ble han enedommer. Fra 1634 var sorenskriveren økonomisk ansvarlig for at det ble avsagt riktig dom, og fra da fikk lagretten mind­re betydning. Samtidig med denne utviklinga foregikk det en oppvur­dering av stillinga, både i anseelse blant folk og økonomisk. Opprinne­lig var sorenskriverens lønn bare to skilling for hver skreven side. Senere ble han lønnet med sorenskrivertoll, 4 skilling av hver fullgård. I til­legg hadde han betaling for alt han skrev for bøndene av skiftedokumenter, skjøter, bønneskrifter o.a. Sist i hundreåret hadde han også sin skri­vergård.

«Fut» og «skrivar» var de to hjula på øvrighetens vogn. Overfor almuen opptrådde de samlet. Da rullet de i samme retning, men ellers kunne det være atskillig skumping, særlig etter at sorenskriverstillinga begynte å nærme seg futestillinga i sosial og økonomisk status. Det oppsto et konkurranseforhold mellom dem som almuesmannen nok viss­te å utnytte ved å spille dem ut mot hverandre. Sorenskriveren har gjen­nomgående fått et bedre ettermæle enn fogden. Og det er rimelig nok, for de ubehagelige skatteoppgjøra med fogden var årvisse, men det var langtfra hver mann som ble trukket for retten og overlatt til sorenskri­verens nåde eller unåde.

Sorenskrivere i Selbu.

De første skriverne er ikke kjent. I 1592 var det en Nils skriver i

Stjørdal, men da var vi trolig under Strinda.

1. Just Rasmussen, sorenskriver i Stjørdal 1627-30 eller -32.
2. Søren Rasmussen 1634.
3. Esge Madsen 1643-45. kanskje alt fra 1635. Han ble avsatt fordi han hadde misbrukt lagrettens segl for å skaffe et gunstig, men falskt tingsvitne for Markus Markussen, som ble hans ettermann. Flan ble dømt til en 2 dalers bot og til å hete «Mand desværre» — dvs. å være en mann uten ære. Esge Madsen fortsatte som fullmegtig under ettermannen.
4. Markus Markussen 1645-57. I 1654 måtte han betale 4 daler i domrov i to forskjellige saker, dvs. dommen hans ble underkjent av en høyere rett. Markus Markussen var fraværende et års tid (suspen­dert?), og da var stillinga besatt med
5. Peder Erlandsen 1650-51.
6. Hans Bastiansen 1657-64. Han avsto Selbu Sorenskriveri på grunn av de vanskelige reisene hit.
7. Anders Christensen 1664 og visstnok til 1670. Se foran.
8. Hans Ehm 1670-96. Han fikk skarp påtale av lagmannen fordi denne hadde fått to kyr av ham, men husmennene som kom med kyrne, hadde sagt at Ehm hadde tatt dem fra to fattige enker i Selbu. I sitt svarbrev svor sorenskriveren på at dette er løgn: «Thi de ere kombne fra tvende de fornembste Bønder och Gaarder udj Selboe, och annammet och betalt for mine Reede Penge, jeg var vel sindet at schiche it par af mine egne fra Trones, Medens som mig blef til videndis at udj dette gandsche Fougderie iche skulle falde huldeligere eller bedre Kiør end udj Selboe, saa giorde ieg dend Anstalt, da ieg forgangen var der oppe, at de derfra skulle Udsendis.» Og så kommer denne kraftsalven: «Det er Mercheligt, at om enn Queg och Heste udj Selboe holdis for at være Gode, saa er der dog mestendel af Folchene Onde, It Slembt forbandet Sladder Pach, i synderlighed Slige Skarns Huusmend, som iche megit Achter huad de siger eller giør». Typisk for tidsånden er det at Ehm leverer et drabelig forsvar for sin ærlige (?) handel, men hverken han eller lagmannen har noe å bemerke til at han har gitt en gave til sin nærmeste overordnede. Korrupsjonen var en del av systemet. Ehm satt som sorenskriver til 1696, men fungerte ikke etter 1676. Stillinga ble betjent av visesorenskrivere.
9. Steen Drejer 1676-1686.
10. Henrik Drejer 1686-1726.

Lensmannen.

Lensmannen eller bondelensmannen som han ble kalt, var fogdens håndgangne mann i bygda. Han var med fogden som kjentmann på ting og tiendbur, han kjente hvert fjes i almuesflokken og kunne fortelle om den enkeltes vilkår og stand. Noen saker utforte lensmannen på egen hånd: stevnet folk til tinget, pantet for bøter og gjeld, sørget for skyss for dem som hadde rett til det, ettersøkte og pågrep mistenkelige per­soner og holdt dem i arrest. Skatteoppkrevningen ble gjort på tinget, men lensmannen måtte få inn restansene, og han kunne også kreve inn visse enklere skatter, f.eks. skyssferdskatten som var lignet med hele eller halve dalere pr. bonde. Gjennom hele det 17. århundre ble lens­mannen hentet fra bondestanden. Han var en av de fremste blant dem slik at han kunne opptre som bøndenes tillitsmann overfor øvrigheten. Dermed kom han i en dobbeltstilling. Han skulle være den høye øvrig­het, «hørig og lydig» og samtidig være folkets talerør. Det gikk fordi han ennå var pålagt forholdsvis få plikter av ubehagelig karakter, der han måtte velge mellom lojalitet overfor øvrigheten eller ta parti for bygdefolket.

Lensmannsombudet kastet ikke mye av seg. Det fulgte ikke noen gård med stillinga, men lensmennene i Selbu hadde alle sin egen gård, de fleste av dem bygslet av kronen. Av denne slapp de å betale leidang og enkelte andre skatter gikk de også fri. For noen av pliktene ble de lønnet med sportler. Fra 1678 fikk lensmennene i Strinda og Selbu skattefrihet for hele gården, fordi «udi disse besuerlige Tider (krigen) och i Synderlighed dette Fougderie som saa nær festningen og Passerne er beliggende, huor meget daglig forefalder som ved dennem och deris hielp skal forrettis». Denne skattefriheten tilsvarte da 7 daler av en 2-spannsgård.

Senest fra 1676 har Stråsjøen engeslet (Lensmannsøyene) fulgt lens­mannsombudet i Selbu, 15 år før var dette matrikulert under preste­gården. Langtjennlia (Kråssådalen) er også lagt til stillinga, men vi vet ikke når eller hvordan.

Lensmenn i Selbu.

I 1548 svarte gammellensmann på Eidem 26 mark smør og 36 mark mel i leidang. Han bodde trolig på Øster Eidem, for det er ført to andre brukere på Ytre Eidem.

Vi kjenner så ikke flere lensmenn før Jon Hove kommer inn i leidangslista i 1623. Han hadde da vært lensmann en tid, og fortsatte tro­lig til 1628. Året etter betalte enken skatten.

Guttorm Sandvik var lensmann fra 1628 til 1635. En tid drev han både Sandvik, Balstad og ødegården Vasseng, og han fikk utvirket at sønnen Torger fikk bygsle Mean. Vi vet ikke hvorfor han sluttet som lensmann. Han levde ennå i mange år, til 1644 eller 1645.

Peder Eidem var lensmann i 1640-åra og et stykke inn i 50-åra. I 1645 betalte han koppskatt for sin kone, 3 drenger og en tjenestepike. Han brukte Ytre Eidem. Peder Eidem var sannsynligvis den første lensmannen i den slekta som kom til å sitte med lensmannsstillinga i Selbu nesten sammenhengende i 5 slektledd.

Peder Tomassen Hove var trolig bror til Peder Eidem» Han ble lensmann senest i 1655 og satt i ombudet ennå i 1668, 82 år gammel. Han var enebruker på Domkirkens gård Hove. Ytre Eidem med enken er ført som lensmannsgård i 1669 og 1670. Hvem som

fungerte som lensmann da er uklart, men trolig var det

Torkild Bersvendsen Lilleevjen, som sikkert satt som lensmann i åra 1671-76. Han brukte prestebolsgården Lilleevjen og var korporal. Da krigen kom, avanserte han til sersjant, og det var trolig de militære plik­tene som gjorde at han sluttet som lensmann.

Tomas Pedersen Flønes var sønn til Peder Eidem, født i 1642. Bro­ren Ole overtok Eidem etter mora, selv bygslet han Flønes da Rasmus Jensen flyttet fra bygda i 1674. Tomas Flønes satt i lensmannsstillinga fra 1676 og i alle fall til 1685. Han overlot stillinga til søskenbarnet sitt.

Jon Pedersen Hove bygslet gården etter faren og var en stordriver som han. Da kona, Agnes, døde i 1691, hadde han en formue på 250 daler. Men da han gikk av i 1704, 73 år gammel, var han fallitt. Han levde visst til 1725.

Tydal hadde egen lensmann. I 1645 var det Peder Ås, i de siste tiåra av hundreåret Peder Biørnsen Ås.

Det eneste drapet vi kjenner til, var et vådeskudd, men tragisk nok. Det var i 1685 at noen husmannsgutter lekte alene inne i en stue. 9-åringen Jon Jonsen tok ned farens børse, en gammel snaphane, og for moro siktet han på en 4-åring, Tomas Olsen. Borsa var ladd og skuddet gikk av. Det traff Tomas i halsen, så han døde straks. Verst i rettens øy­ne var det at han nå, sammen med sin 3 år yngre bror, slepte liket ut av stua og kastet det i sjøen, og at de overfor sorenskriveren først hevdet at Jon hadde tenkt å skyte på en and som satt i sjøen. Dommen var like­vel mild. Når han ble gammel nok, skulle sognepresten forholde ham hvilken forferdelig synd det var, men og formane, trøste og undervise ham. Men for at ikke andre ungdommer skulle forføres av å se at slik dårlighet ingen straff medførte, skulle stodderfogden straffe ham med ris, «paa den maade som barn bør medhandles, og saa meget som hans alder mæst kand taale».