Leilending og jorddrott

Salg utenfor bondestanden finner vi lite av. Povel Pedersen kjøpte opp tre bruk i den tida han var sogneprest, men etter hans død gikk bruka tilbake til bondeodel. Mer varig virkning fikk salget av odelsgårdene Fuglem og Lekvoll omkring 1640. De gårdene ble proprietæreiendom lang tid fremover. Ett eneste bruk gikk tilbake til bondeeie. Det var Rønsberg østre som ble kjøpt av brukeren Arn Renaldsen ved krongodssalget i 1660-åra.

Bondegodset i Selbu utgjorde 12-15% av det samlede spannmålet i bygda. Det er en tanke over det som var middelen i Trøndelag. 1/3 av godset var løs landskyld, resten fulgte det bygselrådighet med. Som regel satt den bygselrådige selv med bruket, men ikke alltid: Peder Hove eide Øver Bell, men satt selv som Domkirkens leilending på Hove. Rene odelsgårder var Amdal, Sirum, Knegtaune, Øster Eidem og Næss, mens det var ett eller to bruk som helt ut var bondeodel på Veive, Lilleevjen, Stokke, Mogård, Kolset og Gulset. De fleste av odelsgårdene var tatt opp fra odetilstand omkring år 1600. Noe jord eide selbyggene nogså i andre bygder. Det meste lå i Åsgårdene i Tydal, og i Tronsaune, Ydset og Graf tås i Holtålen.

Kirkegodset var umåtelig stabilt. Den forskjell en kan finne fra en jordebok til en annen, skyldes mer at prest og fut var uenige om skyldsettinga enn virkelige eiendomstransaksjoner. Spannmålet økte med 5 spann fra 1661 til 1683. Det skyldtes dels at Caspar Schøller ga Morset (2 spann) til St. Jørgens fattighus i Trondheim, dels at Hemne -kirke ved makeskifte med borgergods fikk flere gårder i Selbu. Presten i Selbu hadde bygselretten til omlag 1/3 av kirkegodset, kirkelige institusjoner i Trondheim eide det meste av resten. Det godset var som oftest forpak­tet bort til forskjellige borgere og embetsmenn.

Relativt mye jord var eid av adelen først på 1600-tallet. Når og hvor­dan adelen fikk hånd om jorda, vet vi ingenting om. Den norske adelsslekta Galle eide halve Garberg. Slekta døde ut i dette hundreåret, og gården gikk over til kongen som pantsatte den til en ny adelsslekt, Rosenkrantzene, inntil gården ble solgt ved krongodssalget i 1660-åra. Den danske adelsslekta Bille hadde løse landskyldparter i Garberg, Nedre Hårstad og Tronset, men disse partene ble solgt til bønder og bor­gere alt i 1630-40-åra. Det meste av adelsgodset lå til Bjelkeslekta på Austråt. Bjelkene eide hele Kvello og Overvik og det meste av Aftret og Valli foruten endel mindre parter, men økonomisk uføre tvang dem til å pantsette godset i 1620-åra. Enken etter Åge Bjelke satt bare igjen med bygselsretten til Nedre Hårstad, Kyllo og Moslet (mellom og vest­re). Disse partene ble solgt til brukerne sist i hundreåret. Det pant­satte godset ble aldri innløst og gikk over til borgergods.

Det er trolig at Morset og Marstad også har vært Bjelkegods. Fra 1624 og utover var gårdene eid av en ørlending og en bonde i Fevåg, som vel har fått tak i dette godset ved makeskifte med Bjelkene.

Da kongen konfiskerte bispe- og klostergodset etter reformasjonen, ble han med ett slag den største jordeieren i bygda. Fogden som rådde for krongodset, krevde inn landskyld av nærmere halvparten av all jorda i bygda, og rådde for bygsla på om lag 100 bruk. I 1548 var kronens, stigtens og klostergodset på tilsammen 47 Vi spann. Opptaking av gammelt klostergods især, men og nyrydding i almenning, gjorde at kron­godset øket til 60²/3 spann i 1605. Økningen fortsatte utover hundre­året, men mindre kraftig, til 65 spann i 1661. Og nå er det like før krongodset ble sterkt redusert. Krigene hadde tappet statskassen og satt kongen i en bunnløs gjeld. Kreditorene var dels dansknorske offiserer og kjøpmenn, men særlig utenlandske pengemenn. Innføringa av ene­veldet i 1660 ga kongen handlefrihet, og da han ble rådet til å selge det veldige krongodset i Norge, grep han rådet med begge hen­der.

Over 2/3 av krongodset i Selbu ble solgt kort etter 1660. Alt i 1664 fikk borgermesteren i Fredrikstad, Anders Oluf sen, utlagt 34 gårder og gårdparter på tilsammen vel 21 spann som dekning for en del av kongens gjeld til ham. Gårdene var spredt over hele bygda, men 2/3 av dem lå på Stranda, i Flora og Sjø­bygda. Ti år etter fikk rentemester Henrik Møller skjøte på 35 bruk på tilsammen 27% spann. Tyngden av møllegården lå i Øverbygda og Vikvarvet. Flere kjøpere enn de to var det ikke i denne omgang, bortsett fra Am Rønsberg. Det var ikke stort i behold under kronen. Det aller meste var løse landskyldparter som ingen var interessert i å kjøpe. Av hele bruk var det bare igjen et på Uglem og et i Lien, foruten Øvre Hårstad og Storevjen, som var disponert som henholdsvis offisers- og fogdgård. Krongodssalget betydde en radikal forandring i eiendomsforholda. I stedet for Kongelig Majestets Foged ble leilendingen stilt overfor byborgere og proprietærer som jorddrotter med den forskjellen det be­tydde på godt og vondt. Grunnlaget for borger godset var likevel lagt langt tidligere. I 1613 satt borgermesteren i Trondheim, Hans Casper­sen, med 1 øre jord i Selbu — det er ikke sagt hvor. Dette ble likevel bare en episode uten betydning, øresbolet gikk kort tid etter over til nye eiere, trolig bondeodel. Men få år senere, i 1620, ble Caspar Christof­fersen Schøller fogd i Selbu. Caspar Christoffersen var den eldste av tre brødre som alle kom hit til Trøndelag som innflyttere fra Danmark. Alle tre fikk viktige, innbringende stillinger, enda mer tjente de på den begynnende trelasthandelen. Overskuddet ble plassert i jordegods, og Caspar, som den eldste og lengstlevende, ble overhode for det veldige Schøllergodset. Caspar ble bare 5 år i Selbu, siden ble han fogd i Hemne og ombudsmann for Bakke kloster. Alt mens han var fogd i Selbu grei­de han å få hånd over 6 1/2 spann av Bjelkegodset som pantegods, senere kjøpte han det og enda mer, trolig av Bjelkene, slik at han i ak fikk odel på 12 spann, mest hele, store gårder: Kvello, Mor­set, Tronset, Overvik, Gulset, Valli, Attret. Hovedtyngden av Caspars interesser i sagbruk og jordegods lå i Hemnedistriktet. I Hemne var han også kirke­verge, og dette utnyttet han til å makeskifte til seg en del av kirkens gårder der, mot at kirken fikk igjen bl.a. Gulset og Valli foruten de mindre gårdpartene han eide i Selbu.

Albert Lorentsen An geil.

Da Caspar Christoffersen døde i 1661, var han den største gods­eieren nordafjells. Godset ble delt mellom barna hans, men den yngste, Christoffer Sc bøller, grei­de delvis å samle det igjen. Mer betydde det likevel at han ble gift med Maren Andersdatter, datter til borgermester Anders Oluf sen. Gjennom kona fikk han hånd over 265 spann jord verdsatt til 31 000 daler, derav de 21 spann i Selbu. Det er opplagt Schøller med sin lokalkunnskap som bestemte hvilke gårder som skulle bli utlagt. Han sikret seg gårdene i Flora og Sjøbygda som var sent ryddet og derfor sto lavt i skyld, men hadde store viddinger med skog. Kapitalistene viss­te å verdsette skogen i en tid da den ennå sto lavt i kurs.

Den andre store private godssamlinga i Selbu oppsto i 1672 da Hen­rik Møller fikk kongsskjøte på sine 27-28 spann. Rentemesteren selv interesserte seg knapt mye for godset, og han fjernstyrte det fra Danmark ved sine forvaltere. Alt i 1681 fikk Thomas Hammond skjøtet til seg «forbemelte Gaarder Gaards Parter og Gods med ald detz afgaaende Landskyld, Leeding med Bøxel, 3de Aars tåge, Sigt og Sagefald, Arbeys og fornødspenger, Rentte og Rette tilleggelse, Wære sig af ager Eng skou March fosser og Strømme, fiskevand, og fægang til fiels og Fiere med ald dets tilligende, Lotter og Lunder». Thomas Hammond var innflyt­ter som de andre fremtredende borgere i Trondheim. Han kom hit som trelasthandler fra Suffolk i England. Han døde kort etter handelen med Møller, men godset ble holdt samlet. Det kom over i Angellsslekta gjennom Thomas Hammons datter Sara, som var gift med Albert Lorent­sen Angell. Blant deres barn var blant andre Thomas Angell, oppkalt etter morfaren.

Utenom de to godssamlingene til Scholler og Hammond/Angell er det få som ruver. Stiftskriveren Jens Friis var tidlig ute. Alt før midten av hundreåret hadde han kjøpt Fuglem. Senere sikret han seg Amdal. Borgermester Laurits Brix fikk ad omveier tak i de gårdpartene Galleslekta hadde sittet med. Amtskriver Iver Baldersen eide Varmdal og Hånnå, president Petter Kosbøll satt med Dragsten til han solgte til William Davidson.

Vi vet lite om prisen på jorda i det 17. århundre. Ved skiftene i 1690-åra ble jordegods verdsatt til 1 daler pr. marklag eller 72 daler pr. spann. Vi finner også virkelige salg til den pris, som i 1691 da David Jacobsen kjøpte 1 øresbol i Amdal av Anders Tønder. Noe mer måtte Einar Marstad ut med da han kjøpte halve gården sin, en halv øre for 15 daler i 1701. I forhold til dette var kongens gårder dyre. Anders Oluf sen fikk 265 spann for sine 31 000 daler, 117 daler pr. spann. Men det er vel å merke en gjennomsnittspris, og som kronens kreditor var han sikkert glad for i det hele å få noe.

I 1661 var bare 23 av brukerne i bygda odelsbønder eller eide så mye av bruket at de var bygselrådige. 87% var leilendinger. Men det var li­ten forskjell i stand og stilling på leilending og odelsbonde. Loven sa at leilendingen og hans kone satt trygt på bruket sin livs tid, så lenge de svarte rettighetene i rett tid. Og om det ikke var lov, så var det i Sel­bu sedvane at sønnen bygslet bruket etter faren. Da Ola Borset døde i 1669, maktet ikke sønnen Iver for sin fattigdom å betale bygsla. Der­for — som et unntak fra regelen — fikk en annen overta bruket. I fogdregnskapet for åra 1619-69 finner vi at 140 selbygger svarte førstebygsel. Av disse overtok 85 bruket etter foreldrene, 13 etter andre nære slektninger, 8 giftet seg inn i slekta, «egter enchen» står det. 10 andre slapp med å gi kår til enken, men om det var slektninger vet vi ikke. Bare i 13 av de 140 tilfella er det grunn til å tro at nye slekter kan ha overtatt bruket. Vi kan trygt si som regel at gårdene fulgte slekta, enten det nå var odels- eller leilendingsbruk.

Forskjellen lå i det økonomiske, og den ble mer markert ut gjennom perioden. I Henrik Møllers skjøte til Thomas Hammon er regnet opp de ytelsene leilendingen da måtte svare til jorddrotten. I ødetida som varte inn i begynnelsen av den nyere tid, slapp leilendingen andre ytelser enn selve landskylda. Vi har bevart landskyldregnskapet for kronens og Stigtens gods for 1548, og vi ser at bøndene har svart det de skulle til fogden. Uten unntagelse betalte de med varer: Simon Langli 1 pund smør og 1 vett mel, Gunder Krogstad et kuslakt og 1 vett mel, Asbjørn Berge en sau. Senere ble det vanlig å betale med penger. Taksten var vanligvis 3 daler pr. spann smør sist på 1600-tallet.

Landskylda var en rimelig avgift. Etter som etterspørselen etter jord øket, så jorddrottene muligheten for å øke avkastningen av kapitalen de hadde i jordegodset. Men de øket nødig landskylda, for det betydde at også skattene øket. I stedet kom det helt nye avgifter, førstebygsel og landbohold. Til tross for at kongen prøvde å forby dem, var de blitt vanlige fra midten av 1500-tallet. Førstebygselen var en engangsavgift som hver leilending måtte betale, egentlig før han overtok bruket, i prak­sis gikk det ofte mange år før han maktet å betale. Denne avgifta øket kraftig. Alt i 1597 klaget bondene «indenfor Agdenis» ved Herredagen i Trondheim over at de måtte ut med 12 eller 16 daler i førstebygsel av en spannsgård, mens de «udi fordum tid» hadde betalt 5-6 daler. Bønde­ne kom ingen vei med herrene, som henviste til at jordeiende bønder tok 16 til 20 daler av sine leilendinger. Fogderegnskapet viser ganske rik­tig at det i Selbu ble betalt 12 daler for spannet de to første tiåra på 1600-tallet, mot bare 6 i 1590. I 1627 var bygselsummen steget til 16 daler, 4 år senere til 18 daler og på det nivået holdt bygslen seg til mid­ten av hundreåret, da den gikk noe ned. I 1684 ble førstebygslen ved lov fastsatt til 10 daler spannet, og så vidt en kan se holdt både private og offentlige jorddrotter seg lojalt til det, i alle fall på papiret.

Landbohold eller tredjeårstake var en mindre avgift, 1 daler pr. spann, men til gjengjeld ble den svart tredjehvert år. Når gården ble delt, ble det ikke alltid svart landbohold av begge bruka. Jon Einarsen og Jon Pedersen Øver Hårstad, som hver satt med en 11/2 spanns gård, betalte 1 daler tilsammen. Bjørn og Kjell Evjen, som hadde en 2-øres gård hver, måtte betale for begge, tilsammen 11/2 daler.

Adelens bønder hadde særskilte avgifter å betale. Mest tynget arbeidspengene som de svarte for å slippe pliktarbeidet på adelens setegårder. Tilsvarende betalte de «fornødpenge» for å slippe å fore opp kyr for jorddrotten. Tilsammen utgjorde dette 2/3 av landskylda.

Kongebud maktet å forhindre at jorddrottene la altfor store tyngsler på leilendingene, bl. a. ved skyssing i utrengsmål, unødig gjesting o.a. Oppsvulminga av borgergodset i slutten av det 17. århundre gjorde det nødvendig med nye tiltak fra statens side for å bremse oppkomlingene i godseierklassen. Bygselprisen ble som nevnt frosset fast, bygselkontrak­tene skulle tingleses og leilendingene skulle ha landskyldbok for kon­trollens skyld. Som en kuriositet kan det nevnes at disse forordningene som ble arbeidet inn i Kristian Vs norske lov av 1687, var gjeldende lov helt til 1965, som for eksempel artikkel 30: «Alle de Huse paa Gaarden vare, der Lejlændingen fik den, skal hand holde ved Magt, tække dem vel, og holde dem draabelose, Hand skal holde Torfvelle, Vindskeder og Krografter, og skiule saa om, at der ikke kommer Slagregn paa Veg­gene . . . .».