Nye idéer og foregangsmenn

«Det rasjonelle jordbruket» var i sin tid navnet på et helt nytt driftsssytem, bygd på og drevet etter vitenskapelige prinsipper. Det begynte å utvikles ute i Europa, spesielt i England, omkring 1750, og hundre år senere hadde det bevist sin styrke gjennom vellykte resultater. De nye driftsformer og redskaper ga da regelmessig slike avlings- og avdråttstall som en tidligere bare kunne komme i nærheten av i kronår.

Jordbruket i Norge var ikke kommet med i denne utviklingen. Her rådde ennå omkring 1850 de århundregamle, tungvindte og lite effek­tive åkerbruks- og fedriftsformer – «den gamle slendrian». Utviklingen på dette området var altså blitt hundre år på etterskudd her i landet. Det hadde ikke manglet på talsmenn for det nye. I Trøndelagsdistriktet må en spesielt nevne Videnskabsselskabet i Trondheim, som allerede fra 1770-åra ble en ivrig forkjemper for et bedre jordbruk, og byborgere og embedsmenn i Trondheim, som tidlig på 1800-tallet prøvde å prakti­sere «det rasjonelle jordbruket» på storgårdene rundt byen: en kan nevne navn som grev Schmettow på Rotvoll, Krogh’ene påi Leira, Krohg på Munkvoll og general P.H. Birch. Problemet var at foregangsmen­nene omtrent utelukkende fantes innenfor de kondisjonertes snevre krets. De nådde ikke ut til bøndene med de nye ideene: «Almuens Forkjælighed for gamle Sædvaner, og Frygt for at indlade sig paa Jord­forbedringer, der ikke strax afgive de øiensynlige Fordele, hindre Jordog Agerbrugets betydeligere Fremskridt til det Bedre», rapporterte amt­mannen så sent som i 1835.

I 1850-åra kan en likevel merke tydelige tegn til en ny tid. Det var staten som tok initiativet. På jordbrukets område kan en nevne viktige nyheter som hypotekbanken, landbrukshøyskolen på Ås, statsagronomstillingene. Viktigere ble det kanskje likevel at reformbevegelsen samlet seg om et program som kom til å bli stående en mannsalder og vel så det framover, til det var blitt gjennomført. Hovedsaken var å få bøn­dene til å slutte med en overdreven, uhensiktsmessig og «ulønnsom» kornproduksjon. I stedet burde de satse på forproduksjonen og økt husdyrhold – noe som også ville komme åkeren til gode. «Engen er Agerens Moder», ble slagordet.

«Fram ha bygda stadågt månnå,/bere avdrått gi kvart føs.»

Selbusongens positive vurdering gjelder fullt ut for de siste hundre år, men kan bare med tvilsom rett nyttes om mannsalderen før og etter 1850. Da gjestgiveren Sevat Bergersen døde i 1792, eide og brukte han Øvre Hårstad. Seminarist Ingebrigt I. Sesseng eide og brukte den samme gården da han døde i 1854. Etter begge er det ført skifteopptegnelser, og vi kan derfor sammenligne redskapsbruken på denne gården ved de to tidspunkt, og vel å merke: begge må på grunn av utdannelse blant annet regnes blant de mer «fremskredne» blant bøn­dene i bygda. Sammenligningen gir et uhyre statisk bilde, nøyaktig de samme redskaper i litt forskjellig antall: ploger av den typen som ble innført her i bygda i 1750-åra, harv, jernrister, grev og «rukkuer», trespader, jernstaurer, ljåer, slipesteiner, sleder, kjørevogn og kløvsaler. Det var alt av jordredskap. Det eneste nye i 1854 var en trillebår.

Denne sammenligningen er litt misvisende, for Bergersen var visst­nok den første her i bygda som brukte vogn. Vogner, og særskilt bikkvogna, kom i vanlig bruk nettopp i første halvdel av 1800-tallet, og ble derfor den eneste om enn en viktig nyvinning i redskapsbruken.

Selbyggene drev altså på gammelviset ennå i 1850-åra, og forresten også i 60-åra. Hva var det karakteristiske med den gamle drifta? Ett var det sterke åkerbruket – en måtte prøve å holde seg selv med brød-og grautmjølet. Fra gammelt var det skikken å bruke all tjenlig jord til åker. Vi ser på kartet over Velve at dette ble praktisert ennå i 1873. Vekselbruket var totalt ukjent. En sådde samme slag korn — bygg så langt en hadde gjødsel og havre på resten – i år etter år til jorda var aldeles utpint. Da fikk åkerjorda ligge i fred noen år og samle næring, og så begynte utpininga på nytt. Åkerredsskapene var skrale — hjemme­lagede ploger og tindharver var som vi så alt som fantes. Og så hastet det alltid med våronna, kvern- og plankekjøring var vel så viktige sysler som skulle utføres på samme tid: «Paa Jordbruget bliver der da kun Tid til at arbeide det aller Nødtørftigste i Aannerne, og jo før disse bliver ferdige, desto bedre ansees det, hvilket fornemmelig gjelder om Plougaanen, hvormed man gjør mærkverdig kort Proces; den høstploiede Ager bliver kun ganske lidt overharvet, hvorefter foretages saaningen af Kornet, der ikke altid faar anden Bedækning end den Smule Gjødsel, der om en Tid, naar det falder beleiligt bliver lagt ovenpaa» (agronom Bruseth 1867). En kan attpå ta med at såkornet oftest var kleint, ikke sjelden frostskadd, så resultatet måtte bli magert. 6 foll var det meste en kunne regne med. Bygda kunne derfor på langt nær brødfø seg selv, til tross for at mest mulig av innmarka var lagt ut til åker.

År om annet måtte bygda innføre 1500 – 2000 tønner korn fra Stjør­dal og Innherred, når tidene var slik at en så seg råd til dét. Ellers var det barkebrød og smalhans,

Her må poteten nevnes igjen. Den slo antagelig igjennom i 1820-åra, og omkring 1850 ble det avlet ca. 15 000 tønner årlig. Det er utvilsomt potetens fortjeneste at 1812/13 ble det siste året med hungersnød, død og elendighet. Det kom harde uår senere også – 1849, 1864, 1865, 1867 og 1869 var de verste – men da berget folk livet på et vis med potet og sild.

Krøtterstellet sto like mye tilbake som åkerbruket, og det kan virke merkverdig ettersom bygda har store ressurser i beite og slåtte­land – Etter jordbrukstellinga i 1907 38 942 da. slåtteland 144 077 da. beitemark, mot bare 12 016 da. naturlig eng og 22 033 da. dyrket mark. Selbyggene hadde også et nærliggende forbilde, for i Tydal var krøtterstellet eksemplarisk, i følge agronomen. Men tydalingene måtte leve av smøret. Det behøvde ikke selbyggene med sine kverner og sin plank. De ga derfor lite ans på krøtterstellet – det var en nødvendig men besvælig måte å skaffe seg søvl og gjødsel på. Noe betydde det vel også at det var kvinnene som rådde i fjøset. De fikk skjøtte dette som de ville, men ingen ventet at det skulle bli noe mer av det enn en alltid hadde fått: mat til eget livsopphold så vidt det var.

Stallen var nummer én for karene. Det gode høyet fra innmarka ble kjørt til stallkjellen, det var sjelden mer enn et par hestefor. Kyrne fikk kanskje noe vollhøy, men ellers måtte de greie seg med markahøy og annen skrapslått, småfeet fikk knapt nok det – i alle fall geita gikk ute og spiste framkjørt bar om vinteren. Hestene var selbyggenes stolthet. De skulle være store, fete og kåte – og når sant skal sies krevde all tungkjøringa vinterstid også at de var i godt hold. Men følgen var at de andre dyra ble sulteforet. På ettervinteren og våren var tilstanden i fjø­set ofte ynkelig. Høystakkene var så godt som brukt opp, det gikk på kvist og «skav» — skavet bark som en kokte laug på. Buskapen fikk knapt nok til livnæring, enn si såpass at det kunne bli noe i «asken». Når våren kom var krøtterne utsultet så de knapt kunne stå på bena, de var «sjårøtt» som det het, og lenge utover var de så «ster» at de hadde vondt for å gå.

Så godt som hele melkeproduksjonen ble tatt ut om sommeren mens buskapen var i setra. Det gården trengte av smør og ost ble da laget og lagret. Det var en sjelden god ku som sommerstid melket så mye som 5 kanner (10 liter) om dagen. Om vinteren «sto» kyrne, en kunne da ikke regne med annet enn «grautmjølka» om en så hadde stor buskap.

Anders Haugen med Blakken. Foto E. Jenssen.

En årsavkastning på 700-800 liter var normalt ennå etter midten av forrige århundre. Det var så mye at en holdt seg selv med melkepro­dukter, og så ble det kanskje en smørklepp eller to å selge om høsten.

De første argonomene var sjokkerte over det fjøsstellet de fant her i bygda: «Selbu har fra gammel Tid haft Ord for at have et daarligt Stel, og man vilde resikere at sige en Usandhed, om man paastod at Selbu nu skulde ha forbedret sig meget . . . Om man kommer ind i et af de daarlige fjøs i Selbu, vil man blive forbauset over, hvorledes man her behandler sine Kreature. Gaar man ind i fjøset og lukker Døren efter sig, befinder man sig for det Første i et fuldstendigt Mørke. Gaaer man noget frem, kan det ogsaa treffe, at det man staaer paa, ikke er noget fastliggende Gulv, men løse Planker, der svømme paa en Sø af Gjødselvand . . . Langs Væggene faaer (man) skimte nogle smaa, magre, sam­menskrumpede Væsener, hvis ydre Form har nogen Lighed med Kjør og Kalve, men hvis Farve – ja, den er ubestemmelig, thi et Lag af Urenlighed har tilsløret den … en høylydt Kobrølen (er) en lang Fortelling om daarlig Behandling . . .» (agronom Stafne 1865).

Her må en også si litt om den brutale behandling dyra kunne bli utsatt for. Det var vanlig å «kjevle» kalver og killinger når de skulle bli avvent. Dvs. en bandt en pinne spisset i begge ender i munnen på kalven. Når den prøvde å suge mora, stakk pinnen i juret, og mora rykket unna, Etter fjorten dager var kalven avvent. Enda mer barba­risk var «hardbendiga» av trollete geiter. Slike som var for rask til å springe, fikk slått en vidje rundt ene bakfoten, og når vidja ble stram­met hardt stivnet foten etter en tid og dyret ble halt og «snilt».

Det var ikke nok at vanstell ga elendig avkastning. Den melka som ble produsert, ble også slett behandlet. Det het seg i nabobygdene at selbukjerringene laget «smøret i skinnstakken». Amdahl, som refererer dette, mente at skinnstakken ikke hadde vært i bruk i manns minne. Han må likevel innromme «at i Smørveien er Selbyggene meget svage, «Kvitsmære» har de stor Forkjærlighed for», – det var smør som det var bråket mye melk inn i. «Potetsmær» – smør blandet med potet­stappe ble også brukt, mens «rausmær» – vanlig smør – var julekost. Hygienen var dårlig, så møkkpartikler og kuhår var vanlige ingredien­ser i smøret. Dessuten var det umulige lagrinsforhold for melka, kjel­lere fantes omtrent ikke på gårdene ennå. Melka måtte derfor lagres i dagligstua (kjøkkenet), og der fikk den stå i dagevis på hyller under taket mens fløten avsatte seg i bunkene. Den ble derfor sur og sterk før den kunne kjernes. Dette «Selbusmøret» var det ikke mulig å om­sette i Trondheim. Vi ser gang på gang at Birch må forsikre sine kunder om at det smøret han tilbyr er skikkelig, gult tydalssmør.

Den likegyldigheten selbyggene viste for krøtterholdet, gir også ut­slag i at de solgte høy til nabobygdene – de fant det ikke umaken verdt å øke inntektene av fjøset ved å la dette høyet gå gjennom kumagen. Det var anseelige mengder som gikk til salg: verdien er anslått til 1000 – 2000 speciedaler i 1860-åra. Så sent som i 1874 ser vi i en avisdebatt mellom klokkeren og kjøpmannen at ennå holdt mange på med dette. Den første hevdet det var en fordel for bygda å ha «det fodertrængende Stordal» i nærheten, mens den siste mente det var bedre «I selv opfodrede deres Ho, anvendte Gjødningen deraf hovedsagelig til at gjenlægge Ågeren med Byg eller Græsfrø, og tildels Grønfodervexter, hvor­ved I noget kunde formindske Trangen til Bygkjob».

Den nye tanken om et mer rasjonelt jordbruk nådde også Selbu i 1850-åra. Den kom med Fredrik Birch. Det er underlig at nettopp han skulle bli jordbruksreformatoren. Bondeyrket måtte være totalt fremmed for ham med den bakgrunn han hadde: bygutt, sjømann og handelsbe­tjent. Men allerede fra første år i Selbu viste Birch en levende interesse for modernæringa, og så lenge han levde ble han bygdas fremste tals­mann for en omlegging og modernisering av jordbruket. En kan trygt si at alle nyheter som kom – tekniske eller driftsmessige – på en eller annen måte var knyttet til Birch eller hans firma.

Birch kjøpte Havernesset allerede før han slo seg ned her i 1854. Den tidligere husmannsplassen ga ikke rom for storstilte jordbrukseksperimenter – det ble det først plass til da han fikk tak i Bell. Allerede første våren, i 1854, prøvde Birch seg med en ny drift. Han bestilte timoteifrø for 5 – 6 mæling eng, utvilsomt den første kunstenga i bygda Hans egen og forresten bygdefolkets ukyndighet om denne nyvinninga blir denmonstrert i de spørsmålene han stiller frøleverandøren: «Tør jeg blande Græsfrø fra Laaven i Frøet, for om det fremmede ikke pas­ser Jorden her? Tør jeg saa almindeligt Græsfrø i Bygageren? Vil ikke Bygget herved berøves Saften af det fremspringende Græs?»

Eksperimentet ble vellykket. To år senere forteller Birch som sine timoteienger og også at han hadde forsøkt enda en revolusjonerende nyhet: handelsgjødsel. Han hadde gjødslet enga med benmel, datidens mest avanserte gjødsel, og trangrakse, et avfallsprodukt ved trankokinga som han kjøpte i tønnevis nordfra. Dessuten hadde han fått lagt på mergelholdig leire, og den følgende sommeren aktet han å få i stand et kalkbrenneri, med kalkstein fra Flora som råstoff. (Denne planen ble også realisert, men med temmelig magert resultat, da ovnen sprakk etter få brenninger).

Birchs eksperiment må ha vakt stor oppmerksomhet i bygda, og det kan vel knapt være tvil om at det ga målbare, positive resultater. I en bygd der folk var vant til å høste finnskjegg og starr, måtte kunstig gjødslede enger virke overordentlig fruktbare. Likevel gikk det mer enn en mannsalder for selbyggene allment tok etter Birchs forbilde. Kunsteng og handelsgjødsel slo først igjennom for alvor helt i slutten av hundreåret, men da kom omlegginga riktignok brått. En kan spørre seg om hvorfor det ble slik, å gi svaret er derimot ikke enkelt. Kan hende hadde det noe med konservatisme og «Vedhængen af det Gamle» å gjøre. Mer trolig er det likevel at folk flest fant at det nye ikke lønte seg. En visste at gammelmåten i alle fall gå noe, uten dyre investeringer, mens eksperimenter var kostbare og usikre.

Birch var slett ikke alene som «framgangsmann». De som fulgte i hans spor, og tildels gikk ved siden av ham, var mest alle «utabygdes» folk. Lensmann Schive på Sjøvoll var én, likeså sønnen Albert som var agronomutdannet og en tid eide Samstad. Godsforvalter Bülow var lærer på Rotvoll landbruksskole før han kom hit, og hadde som en av sine oppgaver å gi stiftelsens leilendinger veiledning i bedre driftsmåter -med forholdsvis ringe hell, ser det ut til. Lars Lund på Fossan var også med på å praktisere de nye teoriene – de øvrige «kondisjonerte» likeså, så langt de formådde. De eneste «innfødte» vi tor regne med i dette selskapet, var Ingebrigt Norbye, og senere sonnen Peder ]. Norbye,som omkring 1880 gikk landbruksskolen på Stend.

Selbo Sogneselskab har vel også vært med på å vekke sansen for en mer moderne gårdsdrift, selv om det er vanskelig å si eksakt hva sel­skapet har betydd. Å bli fullt klar over far- og fadderskapet til dette laget, er forøvrig en umulig oppgave. Sogneselskapet ble stiftet høsten 1862 eller våren 1863 som en underavdeling av fylkesselskapet: Søndre Trondhjem Amts Landhusholdningsselskab. Hvem som sto bak, vet vi altså ikke. Schive er den første kjente formann (1870), og det er ikke umulig at han var formann allerede fra starten. Birch var også med. Hans svoger, amtmann Motzfeldt var formann i Landhusholdningsselskapet. Senere ble Birch formann i flere år (1874-1888). Ellers var det hovedsakelig kondisjonerte med i styret i forrige århundre, men vanlige selbygger var da med som menige medlemmer. Allerede i 1865 var det så mange som 50 skrevne medlemmer, de færreste riktignok aktive. Siden svingte medlemstallet i takt med konjunkturene. Sist i 60-åra lå laget helt nede – uåra knekket all interesse for reformer. Laget ble reorganisert i 1875, og hadde nå 20-30 medlemmer en tid framover. I midten av 80-åra var det igjen minimal aktivitet, men siden tok det seg opp, og i 1900 var medlemstallet kommet helt opp i 75.

Sogneselskapets primære oppgave var å bringe fagkunnskap fram til medlemmene. De første åra ble det holdt møter med foredrag om fjøsstell, fedrift og åkerbruk. Senere ble horisonten utvidet – en tok opp emner som «husflidens fremme», «kvinnens utdannelse i husstell», «en mindre resursødende skogsdrift» m.m. Sogneselskapet sto også for rent praktiske tiltak. I 70-80-åra hadde det ansvaret for utplassering av «stasjonsokser» og «stamchåferier» for sau. Mest direkte og praktisk nytte kom det kanskje likevel av fjøs- og dyreskua som sogneselskapet sto som arrangør av.

Allerede i 1863 ble det holdt fjøsskuer. Konsul Huitfeldt, dyrlege Bang og Christen Setsaas reiste rund^f i bygda og visiterte fjøsene, forstabbene, holdet på dyra og annet. Dette ga umiddelbart resultater. -«Sulteforingen kom i Miscredit». De første som fikk premie for fjøs­stell her i bygda var Ole O. Næs, Bardo Hegseth, Andreas Frilander, Anders Kjelstad, John Bratlie, Ellev Alseth, Andreas Uglem, Jørgen O. Uglem og John O. Uthus. Skjønt egentlig var det vel konene som skulle hatt premien.

Det første dyreskuet ble holdt i 1865. Det var samtidig amtsdyrskue, og statsagronom Jensenius var til stede som dommer og foredragshol­der. Oppslutningen var heller Uten, både av fe og folk – slike «sjå» var ennå for uvante foreteelser. Det ble stilt ut 52 storfe, alle sannsynligvis fra Selbu. Husmannen John Bell gikk til topps med sin «Krone» fulgt av prost Hansteens «Prydelin», Jakob Graaes «Salgas» og kirkesanger Furans «Lykros». Ellers finner vi flere av de ovenfor nevnte på premie­lista.