Håndsagskur og piankehandel

I 1600-åra og enda mer i 1700-åra var skogbruket en viktig sidenæring i Selbu som i de andre skogbygdene i landet. Napoleonskrigene gjorde en brå slutt på denne virksomheten, og i tiåra etter 1814 hadde trelasteksporten og dermed skogbruket vanskelig for å ta seg opp igjen. Ikke før i 1840-åra var prisene blitt såpass at skogsdrifta kunne komme i normal gjenge. Men da var mye blitt annerledes. De store handelshusa i Trondheim som hadde hatt hånd om eksporten, var gått konkurs. For Selbu betydde det særlig mye at G.F. von Krogh d.y. måtte selge restene av det store Schøllergodset, som dermed ble skilt fra Leira sag ved Leirfossen i Nidelva. Heretter ble det ingen selvfølge at storparten av tømmeret fra Selbu og Tydal skulle gå til Leira. De mange oppgangssagene som før fantes i Selbu var råtnet ned eller sto til nedfalls.

I 1600-åra og enda mer i 1700-åra var skogbruket en viktig sidenæring i Selbu som i de andre skogbygdene i landet. Napoleonskrigene gjorde en brå slutt på denne virksomheten, og i tiåra etter 1814 hadde trelasteksporten og dermed skogbruket vanskelig for å ta seg opp igjen. Ikke før i 1840-åra var prisene blitt såpass at skogsdrifta kunne komme i normal gjenge. Men da var mye blitt annerledes. De store handelshusa i Trondheim som hadde hatt hånd om eksporten, var gått konkurs. For Selbu betydde det særlig mye at G.F. von Krogh d.y. måtte selge restene av det store Schøllergodset, som dermed ble skilt fra Leira sag ved Leirfossen i Nidelva. Heretter ble det ingen selvfølge at storparten av tømmeret fra Selbu og Tydal skulle gå til Leira. De mange oppgangssagene som før fantes i Selbu var råtnet ned eller sto til nedfalls.

T’ommerlunnen rulles i elva. Foto: E. Jenssen

Det var heller ingen som hadde tanke for å bygge dem opp igjen når skogen atter ble drivverdig. Vannsagene var da blitt avløst av handsaga. Det kan virke utrolig, men er likevel et faktum at i storparten av det forrige århundre ble omtrent all plankeskuren i Selbu gjort med hand­sag. Fra alle kanter av landet hører en at håndsaginga var vanlig på 1800-tallet, men på få steder greide håndsagerne å utkonkurrere sagbruka fullstendig. Når det kunne skje i Selbu, må det først og fremst skyldes at bygda var overbefolket. Det var kamp om arbeidet, og håndsagerne var villig til å arbeide billig. I 1858 hadde to mann 3 1/2 ort for å skjære et lass på 60 alen 9″ X 3″ plank. Det blir ca. 3 ½  øre meteren pr. mann!

En av årsakene til at handsaga slo så totalt igjennom, var at den var billig i anskaffelse. Et 6-fots sagblad kostet under 5 daler, og flere kontantutlegg krevde ikke drifta. Såpass greide enhver bonde å inves­tere, og vi ser da at mest alle bønder og enkelte husmenn drev fram noen lass plank hvert år. Så mye var det ikke vanligvis, helst mellom 5 og 10 lass – unntaksvis opp til 25 lass. Når brukeren gjorde alt arbeidet selv, ble det et kjærkomment pengetilskudd. Men måtte en leie folk, ble det lite til overs. Vanlig pris i 1850- og 60-åra var 8 ort pr. lass plank levert i sjøen eller storelva. Vi ser at skjærelønna tok nesten halvparten av dette, og i tillegg kom utgifter til hogging og fløting.

Plankehandelen kjenner vi gjennom Birchs forretningsarkiv. Han var en av de store oppkjøperne fram til midten av 70-åra, men han hadde hard konkurranse fra andre – bl.a. nevnes Joris og Ingebrigt Norbye, Ingebrigt Flønes d.e. og Lars Lund på Fossum som plankekjøpere ved siden av enkelte bykarer. Den virkelig harde konkurransen kom likevel da enkelte større skogspekulanter begynte å legge seg etter tømmer- og plankehandelen i distriktet. – Tonning Ovesen på Leira og Huitfeldt & Co. må her nevnes spesielt. Vi ser at de «innfødte» plankekjøperne rett ofte inngikk en overenskomst om å holde faste innkjøpspriser – og like ofte ble kontrakten brutt. Det var tross alt omsetningen som skulle skaffe dem inntekter. Av diagrammet over Birchs plankehandel ser vi at innkjøpene svingte voldsomt fra år til år. For en del skyldtes sving­ningene konkurransen, og enda må en ta i betraktning at Birchs omset­ning trolig var mer stabil enn andres. Han hadde nemlig taket på mange selgere som hadde tatt varer på forskudd i forretningen hans.

Et brev fra 1897 gir et fornøyelig bilde av konkurransen mellom kjøperne. Med synlig stolthet og skadefryd rapporterer Paul Birch til faren om et heldig kupp. Huitfeldt & Co ville denne våren ikke betale mer enn 10 kroner pr. lass levert i Selbu, og «herover blev en del af hans større Kunder — som rimelig kunde være — fortrydelige, og en vakker Dag indfinder Trælastkompagniets Chef seg her, fulgt og vistnok assistert af Einar Jenssen, som jo skal lægge sig bort i Alt heroppe. Heldigvis fik jeg et lidet Vink nogle Timer i forveien (gjen­nom Telefon fra Brøttem) og om, at Trælastkompagniet vilde betale Kr. 11 – pr. Las. Dette var jo bare 20 øre mere end vor Pris, og ved en kraftig Velocipedspurt havde jeg den Tilfredstillelse at have opprettet skriftlige Kontrakter med vore gamle Kunder efterhvert som Chefen kom gaardimellem paa Besøg. Vi er derfor aldeles uberørt af den efterfølgende Kamp mellem Huitfeldt & Co og Trælastkompagniet».

I 1850-åra kom plankesalget opp i 6000 lass årlig. Til det kom ca. 2000 lass levert som tømmer til Huitfeldt & Co’s sagbruk i Klæbu, altså tilsammen 8000 lass. Dette svarer netto til knapt 3000 kbm. eller regnet som tømmer ca. 5000 kbm. Tallet er lite, om en stiller det opp mot våre dagers avvirkningskvanta. Tenker en på at tømmeret og planken tilsammen innbragte ca. 20 000 daler – et enkelt år (1860) kunne det

tilmed løpe opp i 32 000 daler – stiller det tallet i et annet lys. Vi skjønner at skogbruket betydde uendelig mye i en bygd som ellers var fattig på kontantinntekter, og der mange hadde vondt for å finne sys­selsetting.

Diagram 5. Fr. Bircbs innkjøp av plank 1852-1891.

Skogbruket var blant de næringene som var spesielt utsatt for kon­junktursvingninger. Gode tider vekslet med flaue tider, og flaue med dårlige. Men prisforandringene var likevel ikke særlig store, og det avvirkede kvantum varierte vel heller ikke så mye – selv om det hendte, som etter uåret i 1867, at Birch måtte oppfordre sin mottaker om å øke innkjøpene, for i slike tider var skogen og kvernene det eneste selbyggene hadde å leve av.

I 1873 kom det en plutselig «boom» i trelasthandelen. Plankeprisene steg over 50 % til 12 og 13 ort pr. lass. Dette betydde selvsagt at drifta ble forsert. I 1873 ble det drevet ut 8000 – 9000 lass plank og 5000 lass levert som tømmer, – neste år visstnok mer. Og kvantumet ville ha økt enda mer om ikke skogen hadde måttet konkurrere med andre næringer – og spesielt jernbaneanleggene – om arbeidskrafta.

Boomen ble kortvarig. Allerede i 1876 kom det en «Stagnation i alle Forretninger», og plankeprisene gikk ned til sitt vante nivå. Men nå var en ny epoke i skogbruksnæringa begynt. Arbeidsprisene holdt seg nemlig høye i forhold til hva de hadde vært i 60-åra og tidligere. Det betydde at håndsagskuren ble håpløst akterutseilt. Det var ikke lenger mulig å drive lønnsom skur med leide folk som skulle ha høye dagpen­ger. Skuren måtte mekaniseres, og det betydde at sagbruka kom igjen.

Omkring 1870 ble sagbruka i Klæbu utbygd sterkt. Konsul Huitfeldt flyttet sitt anlegg fra Viken til Hyttfossen og bygde det ut med flere oppgangssager og sirkelsager, alle drevet med vannkraft. Noe senere – i 1873 – bygde Nicolaisen en dampsag på Teigen, også den utstyrt med flere sagblad. Nicolaisens sagbruk fikk ikke så lang levetid, men Huit­feldt ekspanderte stadig. Vasshjulet ble byttet ut med en turbin på et par hundre hestekrefter, og anlegget fikk både stavskjæreri og høvleri. I 1894 hadde han investert opp mot 80 000 kroner i sagbruket. Det hadde da en kapasitet på 5000 – 6000 tylvter tømmer årlig. I sommer­tida sysselsatte bruket nærmere 70 mann.

Sist i hundreåret ble også Stiftelsene mer aktive i skog- og sagbruks-virksomheten. Tidligere hadde de solgt mye av tømmeret på rot, men det var selvsagt mer lønnsomt å drive det fram til egen sag. Stiftelsens gamle og umoderne sag ved Nordset ble nedlagt og i stedet ble det i 1894 reist et tidsmessig dampsagbruk på Nidarø i Trondheim. Denne saga kom til å få store mengder tømmer fra Selbu og Tydal. I 1895 ble det f.eks. drevet fram 15.000 tømmertrær fra Hilmomarka til Nidarøsaga.

Den økende betydning skogbruket fikk for stiftelsene viser seg også i utbyggingen av administrasjonen. Til 1855 var stiftelsens skoger bestyrt av forstanderen, men dette året ble det opprettet en skogfogdstilling. Lars Lund, (f. 1813 – d. 1892) en tidligere forvalter ved Mostadmarken jernverk, ble ansatt i stillingen. Han kjøpte Fossan gård av proku­rator Timme og drev denne opp til et mønsterbruk. Som skogfogd skulle han ha oppsyn med stiftelsens skoger, utvise ved, gjerdefang og tømmer til leilendingene m.v. Men noen egentlig skogsdrift i stiftelsens regi foregikk ikke i hans tid. Lund søkte avskjed i 1869. Stillingen ble da gjort om til forstmesterstilling, og denne tiltrådte John Clay Bulow i 1870. Han var født i Drammen i 1833 av danske foreldre, og var utdannet som agronom i Danmark og hadde sin forstutdannelse fra Stockholm. Før han kom til Selbu, var han lærer på landbruksskolen på Rotvoll. I Bülows tid ble det som nevnt slutt på å selge skogen på rot, og som forstmester måtte han bestyre de etter hvert store hogstene som ble satt i gang i stiftelsens skoger. Som godsforvalter, som stillingen ble kalt fra 1872, skulle han også gi veiledning i jordbruksspørsmål til stiftelsens leilendinger. Som agronom hadde han både teoretisk og prak­tisk bakgrunn, idet han drev sin egen gård i Selbu, først Balstad og I 80- og 90-åra grodde det opp en rekke mindre sag­bruk rundt om i bygda. Den­ne utviklingen var blitt mu­lig ved opphevelsen av sagbruksprivilegiene fra 1860. Disse små bygdesagene kun­ne ikke konkurrere hverken i pris eller kvalitet med de store bruka i Klæbu. De ble anlagt for å dekke bygdens behov,   fortrinnsvis   av   de større skogeierne som kunne ta tømmeret fra egen skog, og som i tillegg drev noe leiesaging for andre. Derfor var det først etter at håndsaginga var på retur at denne nye «industrien» kunne komme opp. Men siden gikk utviklingen fort. I 1885 var det ifølge fogdens beretning 2 bygdesager: Haldo Kvello og Hans Hatles sag i Almåa, og John Midtistokkes sag ved Stokkbekken. To år senere var tallet økt til 9. og i 1892 var det så mange som 22. Blant disse kan nevnes Tusetsaga, Flaknesaga, Kjeldstadsaga, Krogstadsaga og Lunds sag ved Fossan. Alle disse sagene var utstyrt med to sirkelsagblad drevet med overfalls vasshjul. I 1899 kom det også en høvelmaskin til bygda. Den ble satt opp ved Almåa, men kom ikke i drift der. Siden var det på tale å flytte den og utstyre den med dampkjel, men om det ble noe av er uvisst.

J. C. Bülow

Heller ikke i de siste 25 år av det forrige århundre var det bare gode tider i skogbruket. Ser en bort fra mindre tilbakeslag, var avvirk­ningen likevel klart økende i perioden. Her betydde den nye fordelingsindustrien utvilsomt mye. Cellulose- og papirfabrikker tok imot småfallen skog som hittil ikke hadde vært drivverdig, og der hadde bygda store unyttede ressurser. De tallene vi har om tømmerfløtinga, forteller om den økende avvirkningen. I femårsperioden 1876 – 80 ble det fløtt ca.  1600   tylvter   årlig   i   Nea, i åra  1881-85, 2100   tylvter   cg   de følgende 15 åra fram til 1900 var kvantumet temmelig stabilt – gjen­nomsnittlig ca. 3800 tylvter årlig. I de mindre elvene var økningen tilsvarende, mens den var eksplosjonsartet i Nidelva; 1150 tylvter i 1876 – 80, 7900 tylvter i 1886 – 90 og 23 000 tylvter i 1896 – 1900 – alt i gjennomsnitt pr. år.

Siden 1600-tallet hadde Leira gods hatt eneretten til å fløte tømmer i Nidelva nedenfor Leirfossen. Dette var til stor skade for bygdene oven­for, for det betydde at alle andre enn Leira gods måtte legge sagene langt oppe i vassdraget og fikk en ekstrabelastning i den dyre plankekjørselen. Skog- og tømmerprisene hadde derfor alltid vært lavere i Klæbu, Selbu og Tydal enn i andre bygder. Skadevirkningene økte etter hvert som Leira gods trappet ned sine egne skogsdrifter og sagbruksvirksomhet, dvs. fra 1870- åra. Da leveringen av slip ble aktuelt fra 80-åra, ble privilegiet helt utålelig, for slipen skulle fram til fabrikken som rund stokk, og da var fløting den eneste transportmulighet som var økonomisk forsvarlig.

I 1881 søkte en privatmann, tydalingen Lars O. Græsli, advokathjelp for å få undersøkt berettigelsen av Leiras «monopol» på fløtningsretten i Nidelva. I den forbindelsen søkte han herredsstyret om et lån på 400 kr., men med 13 mot 5 stemmer ble det nektet innvilget. Det er mulig at den negative holdningen hos folkets kårne hindret ham i å drive saken videre — Leira beholdt i alle fall sitt privilegium ubeskåret. Men misnøyen økte blant folk, og det kom tilslutt så langt at herredsstyret søkte stortinget om at fløtningsretten måtte bli innløst med statsmidler. Saken fikk imidlertid en uventet og lykkelig løsning i 1892, da Tho­mas Angells stiftelser kjøpte deler av Leira gods, og deriblant fløtnings­retten av Tonning Ovesens bo. Stiftelsene ga fløtningsretten fri uten vederlag – heretter kunne enhver fløte tømmer helt ned til byen.

Det er forunderlig å lese alle klagene over skogødeleggelse i det forrige århundre og forresten enda tidligere. I embetsmennenes rappor­ter til høyere instanser heter det stadig at skogene ble «aldeles fordærvet», «totalt ruinert», «fullstendig uthugget» av uvettig hogst. Særlig sterk ble klagene da uthogstkontrakter ble vanlig i siste halvpart av forrige århundre. Skogspekulanter – i Selbu Huitfeldt & Co og en del svenske spekulanter — kjøpte hele skogs trekninger for en fast sum og hadde da rett til å ta ut all skog over en viss dimensjon. Etter et bestemt antall år – gjerne 25 år – falt skogen tilbake til selgeren. Det sier seg selv at spekulantene prøvde å tømme skogen for lovlige trær innen tida gikk ut. En del undermåls tømmer ble vel også lurt med, men å bryte kontraktbestemmelsene grovt, var vel ikke mulig, så gjennomsiktige som forholdene var. Ellers må en huske at det var bare stort tommer som var ettertraktet for i tida. Den gjengse dimensjonen på plank var 9″ bred. 8″ og %Vi» kunne også gå an, men mindre dimensjoner – «battens» – var knapt salgbare. En ødelagt skog betydde derfor bare at de store tømmertrærne var borte. «Plukk- og dimensjonshogsten» forhindret at skogen ble totalt ruinert, selv i hendene på de verste skogspekulantene.

Kjelstadfossen sag 1889. Foto E. Jenssen

Et organisert skogkulturarbeide kom så smått i gang i forrige år­hundre. De første forsøk med skogplanting ble gjort i skogløse strøk på Sør- og Vestlandet i 1850-åra, og da de første statlige forstassistenter ble ansatt i 1861, ble skogplantingen en av deres merkesaker. Virk­somheten kom likevel ikke særlig ut over forsøksstadiet før omkring 1890.

Her i Selbu var det stiftelsene som gikk i brodden for kulturarbeidet – og denne tetsposisjon har de forresten beholdt senere. I 1896 begynte de storstilte kultiveringsarbeidene med at det ble plantet ut 20 000 granog furuplanter i Setsåsskogen og sådd 10 kg. fro i Hilmskogen. To år senere anla stiftelsen en planteskole ved skogvokterboligen på Flønesaunet Med en årsproduksjon på 100.000 planter skulle planteskolen også kunne forsyne de private skogeierne med planter. På samme tid hadde stiftelsene tatt opp arbeidet med tørrlegging og tilplanting av myrer.