En epoke tar slutt — kvernfjelldrifta

«Karenn fære matt åt feli
Selbukvennin ‘om va likt.
Veglaust va det, tongt og treli,
inginn ga se – va det likt.»

I første bind av Selbuboka skrev jeg om hvordan drifta i kvernfjellet var organisert og om selve arbeidet – om brytinga, tilhogginga og trans­porten. Det meste av dette har en kjennskap til fra nyere tid, dvs. fra forrige århundre, men driftsforholdene i kvernfjellet var på alle vis så gammelmodige og tradisjonsbundne at de må ha sine røtter meget langt tilbake i tida. Slik var det til dels også med kostholdet og levevis forøvrig, men på dette området kom det likevel en del nytt inn.

«Felstoggo» som vi kjenner den, er forholdsvis ny. Fra først av var det bare en slags koier i kvernfjellet, lagt på lune plasser nær vatn, men ofte langt fra brudda.» Det skal ha vært varme hus. Den siste kjente koia, storkoia på Roltmælen, var så lun at vatnet ikke speikte i vassbyta mens karene var heime og tura jul.

Sannsynligvis var det stordrifta først på 1800-tallet som tvang fram en ny type hus. En rekke nye brudd ble da tatt opp i snaufjellet, og det ble for tungvint å gå lange veier fra koiene. «Felstoggo» var funksjo­nelt utviklet for å gi et nødtørftig men lunt opphold i et særdeles værhardt strøk. «Stoggo» besto av en lang, lav enetasjes bygning med jordtak.

/ forbindelse med arkeologiske undersøkelser rundt Kvernfjellvatna sommeren 1976 fant forfatteren sammen med førstekonservator Kristen Møllenhus ruinene av tre «hytterbyer» ved Store Kvernfjellvann: ved Rensbekkosen, på Lappen og i Kogdalen (Koiedalen). Ruinene er utvilsomt spor etter de eldste kvemfjellstuer og er av en helt annen type enn den senere «felstoggo». Veggene i hyttene eller koiene var murt av stein og var ca. 4×4 alen innvendig målt. Hyttene lå vegg i vegg i «byer» med fra 15 til 30 hus, den største (og kanskje eldste?) samlinga i Kogdalen. En overflatisk undersøkelse tyder på at bare enkelte hytter – én i hver «gate» – har hatt ildsted, trass i at dette må ha vært vinterboliger. Anleggenes alder og særegenhet gjor at de bør undersøkes nærmere ved utgravning – og bevares. Faktisk kan dette være de eldste bevarte spesialiserte «arbeiderboliger» i landet. Bildet viser murene av tre hytter på Lappen. Foto Kr. Møllenhus.

Den østre delen var en tømret stue, vanligvis 7X8 eller 8X9 alen stor. Den vestre delen var en noe mindre smie, murt opp av steinsmøl (se bildet s. 77). Huset ble lagt så nær bruddet som mulig, men alltid i retningen øst – vest, og gammelkarene passet på å velge tomta slik at det ikke ville legge seg fonn for inngangsdøra. Denne var på sørveggen inn til smia. Huset hadde små og få vinduer, mest bare glugger. Fra smia kom en inn i stuggurommet. Midt for døra var stuggumuren, så nær døra at det var så vidt en smatt. Framfor muren eller grua sto grytstabben. Her ble gryta plassert når en åt graut eller kål, ellers var det en vanlig hoggestabbe. De tre veggene var opptatt av sengrom, to på langveggene, og ett på østre tverrvegg. Hvert sengrom ga plass til to mann, slik at det i alt rømtes ti mann i stua. I framkant av sengene var det tømret inn brede benkfjøler som var de eneste sitteplassene. Når kvernkjørerne eller andre skulle natte over, kunne en flytte ut sengfjølene slik at det gikk tre mann i senga. Det var stor forskjell på sengromma etter gjengs mening, Best var de som lå lengst inne i rommet,

tverrbenkrommet og øvre og nedre rårom. Tverrbenkrommet kaltes også kjøttkjørarrommet, for en av karene der skulle hjelpe kokken med å ta opp kjøttstykka fra gryta. Én mann i nedre rårom hadde plikt til å ta ned og henge opp kålgryta på knaggen. Rommene ved døra var de kleineste. Vassbyttrommet på sørveggen gikk enda an – med det rom­met fulgte det plikt til å sende vassystra til den som ville ha vatn. Kundsrommet midt i mot fikk dørtrekken på seg og kunne være et hustri losji i styggvær. «Å hunde» kaltes det å åpne døra for å slippe røyken ut av stua.

Når stuggulaget var fullt, var det selvsagt et trangt husvære. Trangere ble det fordi hver mann skulle holde seg med sitt, både av mat, utstyr og redskap. Det var derfor om å gjøre å utnytte plassen godt, og her hadde de forstått å innrette seg på en praktisk måte. Hver ting hadde sin faste plass. Matlaupen sto som spensel i fotenden av senga. Under sengene var det gravd ned tomme kruttdunker, og her hadde hver mann sin potetkjeller. Over sengene hang spekekjøttet på knagger. Her sto også skjea og forskjellig redskap stukket inn i veggen. Rørjernet var fast redskap, for hver mann måtte gjøre sin del av kruttrørene.

Fra 1860-åra begynte en å skifte ut skorsteinen med ovn. Ovnene var alle likeens, firkanta og med ett kokehull. Ovnen fikk samme plas­sen som skorsteinen hadde hatt, omtrent midt på gulvet.

«Felstoggo» var god og varm, men også trang, mørk og tett – det var jo om å gjøre å stenge kulden ute. Så hygieniske var de heller ikke. Stua ble aldri vasket – karene forresten heller ikke. Potetskall, sildebein, kjøttslintrer og annet rusk og rask ble bare hivd på jordgolvet, og «rengjøringa» besto i at alt bosset ble måkt ut med spade én gang hver vår. Men det var ikke forvente folk som bodde der, og de trivdes. Det ble mange timer å oppholde seg i bua, især midtvinters når mørket kom i 3-tida. De gikk aldri etter klokka i kvernfjellet, men arbeidet så lenge det var lyst, og når dagen var på det korteste, holdt de bare ei økt. Men ikke sjelden raste styggvær i dagevis, og da hendte det vel at enkelte kunne bli «putt» og sur av å være innestengt i det trange rommet. Men karene visste å «rete» den som «itj villa vårra fælk». Noen få spitord var som regel nok, men i blant kunne det gå for langt. Én utbrøt en gang: «Tij Tij! no fantunga! Tije di itj ja, så ska e slå tå då innkort hånd hell fot»

I kveldsøkta mens de ventet på maten, hadde de forskjellig arbeid å gjøre. Et par mann måtte alltid ut i smia for å kvesse og stålsette kvernjern og borrer. Ellers satt de og «murka» med hvert sitt: Skrapte vannet ut av skinnbuksene, tørka klær, stoppet og bøtte, skar kruttrør, eller de arbeidet ivrig for å få «felkrammet» ferdig: «Smellesker» eller «skrivaesker» til kjæresten, en trehest til en «goffaunge» eller mer prosaiske ting som skjeer, sleiver og tvarer. Mens de arbeidet i det blafrende hållåsgaddlyset fra grua, gikk praten, helst slik at de gamle fortalte om alt stort og gildt og merkverdig «gammelt åtti ti’n». Mot slutten kom kveldsseta med arbeid og segner mer bort. Det passet seg kanskje ikke i det skarpe lyset fra den nye parafinlampa. «Aviser og bøger, diskussion om politik baade høi og lav er kommet istedet. Strækker ikke dette til, gribes til almindeligt bygdesladder, eller tiden soves bort paa briskene».

Hopkantbruddet omkring 1890. Foto E. Jenssen

«Stugguromma» ble betraktet som separate eiendeler som en kunne selge eller leie bort uten å spørre medeierne om lov. Når jordtaket slo feil, noe som skjedde med 25-30 års mellomrom, ble alle stugguromseierne tilsagt å møte til tekking. Det var da en ufravikelig regel at der­som romeieren forsømte vedlikeholdsplikten, mistet han eiendomsret­ten. Hvem som helst kunne overta hans rett bare ved å være med på takreparasjonen.

Kostholdet.

Fra utgammelt var det slik at hver fjellkar holdt seg selv med alt -ikke bare maten, men også med kull, krutt og redskap. De siste 40 – 50 åra ble det fast skikk at veden var felles på stuggulaget. Det ble også vanlig at de hadde kruttet i hop, men maten holdt de alltid hver for seg. Hver mann hadde altså sitt eget matlager i laupen, men innholdet i alle laupene var mest alltid like ens. Det var mel, gryn, flatbrød, speke­kjøtt, sild og «søvel», dvs. smør og ost. Poteten kom først i bruk i kvernfjellet etter 1850, og kaffen enda senere, i 1890-åra.

Det de hadde av kokamat ble kokt i den store fellesgryta. Kokk var de etter tur, én dag i gangen. Dagens kokk gikk inn før de andre, tente opp og fikk gryta til «felkålen» over varmen. Den passende vassmengden -«kålørkjet» – ble bestemt på en enkel og praktisk måte. På tvaren var det anbrakt hakk oppover skaftet, stigende for hver mann, slik at kokken bare kunne sette tvaren mot bunnen av gryta og helle i vatn til det rette hakket. Da ble konsistensen på kålen slik de ville ha den, en mellomting mellom suppe og grøt — den skulle «klabbe på skjea».

Når dagslyset svant, kom karene inn og satte seg i romma sine. Hver mann fant fram en kjøttskank og hogg av et stykke som de slapp opp i gryta. Et småfeslakt ble delt opp på en bestemt måte, i 44 stykker i alt. Hvert stykke hadde et bestemt navn, f.eks. på bogen: bogskjelder, midtibog, bogkul, bogpipe, boghang og bogstikjill. En måtte passe nøye på hvilket stykke en «kjætta», så en fikk igjen det rette. Hadde flere samme stykket, ble de merket med pinner. Kokken holdt det nødven­dige av mel, gryn og salt.

Når kålgryta var kommet på varmen, gjorde de non. Det besto av tørrmat: flatbrød, flesk, mørr, smør og ost. Eller de kunne ete speke­sild og potet for å dryge «søvlet». For å spare tid kokte de poteter for flere dager på en gang. Hver enkelt merket da sine med en «flekk», ei «skurru», «inn flekk å i skurru» osv. Ved nonet tok hver mann av sitt lager og varmet i aska eller på ovnsplata. Kaffen hørte alltid til nonet etter at den kom i bruk.

Mens de andre puslet med sitt i kveldsøkta, passet kokken gryta og satte til de nødvendige ingredienser etter hvert. Når så «felkålen» var ferdig flere timer etter nonet, ble gryta satt på stabben og fikk kjølne seg litt. Kokken steg så til med «kjøttkjorarn» – en stor tregaffel -fisket opp kjøttstykkene og ropte hva han hadde på gaffelen: «bogkule», «lårsnip», «minningsben», «bringkoll med to pinna», «sihang med inn pinne», «hælvta ben og hælvta slakke» osv. Eieren meldte seg og fikk stykket bort på sin «tallik» – et flatbrøds tykke. Så maula de kjøttet og spiste suppe til, direkte av gryta. Etter måltidet ble treskjea slikket ren, tørret oppunder venstre armhule og plassert i veggsprungen. Gryta med resten av suppa ble hengt bort.

Til åbiten neste morgen varmet de opp resten av suppa og åt den sammen med tørrmat. I den siste tida brukte de også litt «kakumat» til dette målet, og kaffe selvsagt.

Når det ble såpass dagslys at de kunne dele dagen i to økter, åt de også dugurd. Vassgrøten var fast ved dette målet. Til grøtvote brukte de et grann tettmjølk utspedd med vann og med litt «myssmær» i for å få smak. Grøten fylte godt opp dit den kom, men var ikke så mye å bie på.

Utnistinga til «felkarene» hele vinteren igjennom tærte hardt på lag­rene på buret. Husmora hadde jo også ansvar for at det var nok igjen til markaslåtten, da onnefolket skulle nistes ut på samme måte. En måtte derfor være redd for maten. Det telte vel også at de selv måtte bære maten på ryggen «usti fele». En «massekk» med kost for 14 dager, melkeflaske av tre, og kanskje et kvernjern eller to var en bra bør som en ikke tynget ned mer enn nødvendig. Karene åt ikke mer enn de trong, og ingenting gikk til spille. Det fortelles at «n’Kristen hadd me i kælvtonge inn gong som inn koka frammi kåla. Så va de inn gælning som va ni me kjættkjørara så tonga for åt mari. Ho vart borte i flere dåggå. Så va de inn som fann a da. «Ker de e de hi»? sport’n. «D’e fill tonga mi», sa’n Kristen, flidd tå’n ruske og åt a». En annen mann fikk sendende ei mus med kålen bort på brødstykket sitt. Han kastet musa under senga og sa: «Dikade, de var ult de», og åt som ingenting var hendt. En og annen «fantstauren» fant på sprett også med maten. Stuggulaget hans Jo hadde en gang kjøpt reinskjøtt av en same. Da var det en spilloppmaker som var frammi gryta med kjøttkjørar’n og tok opp stykket til Jo og la det ned igjen like før de skulle ete. Jo var begeistret for reinskjøtt og sa: «Dette var deilig spise». Men utpå natta fikk han magesjau og måtte ut alt i ett. Da svor Jo på at «denne satans finnkosten» skulle han ikke ha mer av.

«Felveginn».

Få arbeidsfolk har hatt en mer kre vande vei til arbeidet enn fjellkarene. Opptil fire mil for dem som kom fra lengst uti bygda, og av dem to mil i veiløst, værhardt skog- og fjellterreng. Det ble derfor ikke råd å fare heim hver helg. Regelen var at fjellkarene var borte to uker i slen­gen. Lenger kunne de heller ikke være, for 14 dagers kost veide 4 pund (24 kg), og med melkkaggen attpå var det full mannsbør. Å gjøre «stytthelg», dvs. reise heim etter en uke, var mest en skam hvis en ikke hadde særskilt grunn.

Tidlig mandags morgen møttes karene på de faste møteplassene. De fleste møtte i Liagårdene, andre ved Bårdsgård, og for de som skulle til Vatna, var Kjeldstadfossen møtestedet. Enkelte, som de som kom fra Solem og Aftret hadde allerede brukt timer på å komme så langt. Det var få som hadde lyst til å reise fjellveien alene vinters tid, så det var om å gjøre å møte i rett tid. Når det ikke var flere å vente på, la «strøa» ivei oppover Synnåsen eller innover Børdalen mot fjellet og kvernbrudda.

Karene var godt kledd. I fjellet dugde ikke engang vadmelsklær, det skulle være skinn: knebukser helst av elgskinn, vest som gikk til halsen med for og rygg av vadmel, og ufora dobbelknept trøye. Under hadde de striskjorte og vadmelstrøye. De fleste hadde topplue av vadmel, men de kunne også bruke skinnlue eller «skallfrøshuve». En slik bunad holdt i all slags vær. Men den måtte være i orden. En kar rente heim fra fjel­let med ei revne i buksa. Underveis kom snøstorm på dem, og da de kom nedi bygda, gikk karen med revna som om begge bena skulle vært spjelket. Bukselåra var føket full av snø.

På fjellturen brukte karene selvsagt ski – nesten tre meter lange fjellski og kringeldonstav. Skiene var tunge og uhåndterlige, men de bar godt oppe, og på skavlføret i snaufjellet fløt de oppå der kortere ski ville ha slått ned mellom skavlene. «Karstrøa» holdt godt sammen, og ble det «tussi» for enkelte av de gamle, stoppet hopen og biet på etternølerne. Dette var en nødvendighet om styggværet skulle komme over dem. Og kom nordvesten med snøstorm, eller strokk fra sør drev laussnøen opp i et eneste rokk, dro strøa seg enda mer sammen. Nå måtte en ikke tape kameraten av syne. Det gjaldt også å holde rette sporet, men ofte kunne det være så tjukt at selv de mest fjellvante ble usikre. På de mest værharde steder var det satt opp steinvarder som en kunne rette seg etter. På toppen var det festet utskårne figurer så en skulle kjenne dem fra hverandre. Disse ga vardene navn: «gåsa», «hest’n» «storriarn» osv.

Ulykker.

Fjellkarene var seige, hardføre folk som holdt sammen og brukte vettet, og derfor gikk det som oftest bra på fjellturene. Merkelig bra når en tenker på at to-tre hundre mann rente att og fram 10-12-14 ganger om vinteren. Men tross alle forsiktighetsrelger har det også endt med ulykker. En vet om fire mann som har satt livet til på disse ferdene.

«Kvennhoggar’n».

Det kan være flere, men det er i så fall så lenge siden at det har gått ut av minnet.

Den første ulykka en vet om skjedde sist i november i 1821. I strøa til Nerfjellet var Litj-Jo Mebust med. Han ble heftet av en høykjører i Kråssådalen, og måtte renne videre alene. Da han ikke kom etter til koia, begynte de andre å lete etter ham allerede om kvelden, uten å finne ham. Morgenen etter kom de over ham. Skistaven var brukket av, men det skulle ikke hindret ham i å ta seg fram til koia, for han var en ualminnelig kraftig kar. Han var heller tynnkledd og måtte ha frosset ihjel, mente somme.

Det gikk så mer enn femti år til neste gang fjellet krevde et offer. I januar 1878 kom full vestastorm med snøtjukke over karstrøa i Krås­sådalen. Hver mann fikk nok med å berge seg. Flokken som var på vei mot Høgfjellet ble spredd. Somme fant fram til setervoller, andre søkte ly bak steiner og knauser, og enkelte nådde fjellstuene. De fortalte siden at vinden var så stri i snaufjellet at de måtte sitte på staven og «strokke». Enda bar det som en pil østover. På morgensida var alle så nær som to nådd fram til fjellstuene. Vinden var da spaknet, og karene dro ut for å lete. Den ene kom til rette av seg selv. En høystakk hadde berget livet hans. Den andre var Bardo Stubbhaugen. De fant ham ihjelfrosset og neddrevet rett øst for Buvora noen få hundre meter fra fjell­stuene.

Enda en mann stupte denne natta. Arn T. Lilleevjen rente alene østover denne gangen, etter de andre. I Kråssådalen møtte han en høykjører som ville ha ham til å snu, for uværet hadde allerede satt inn. Men Arn gruvde ikke for å renne videre, fjellvant som han var. Han kom også fram til Nerfjellet dit han skulle. Neste morgen kunne de andre i stuggulaget skimte skisporet hans mellom stua og bruddet. Men det hadde vært for tjukt til at han kunne skimte noe, og så bar det øst i rya med han. Der hadde han satt seg nedpå litt, for å puste på og orientere seg. De fant ham der med skiene oppstappa attmed seg, ikke mer enn tjue skistavlengder fra stua.

Så sent som i februar 1907 hendte den siste ulykka. Ola ]. Røssetsve arbeidet i Rødhammeren, og for en gang skyld hadde Ola og to til gjort «stytthelg». I helga ble det ruskvær og klabbføre, så de ble enige om å bie en dag. Men tirsdag var det uråd å legge til fjells. Slik var det onsdag også, men da var Ola ikke til å holde igjen lenger. Hele uka ville gå tapt for laget hvis han ikke kom østover, for akkurat da holdt de på med å «spållå» opp steinen av bruddet, og de tre som var igjen, maktet det ikke alene. Ola la i vei, selv om alle rådde ifra. Han regnet vel med at når uværet hadde rast så lenge, ville det snart gi seg. Men der tok han feil. Stormen varte dagen og natta med.

De som heime var, fryktet det verste – og denne gangen ble de sannspådd. Karene kom heim til helga uten Ola, og dagen etter dro en stor manngard ut for å lete. Stormen hadde slettet ut alle spor, men de var heldige og fant ham. Ola hadde gått forbi brudda og var kommet helt øst på Rimsjørya. Der hadde han stupt av utmattelse. Bare skul­drene og hælene stakk opp av snøen. Han lå i strømpelestene. Støvlene hadde han dratt av seg før han segnet om i snøen.

Kvernfjellet har også krevd offer på andre måter. Bein er blitt knust under steinblokker, vådeskudd har brent ut øye og syn. Mange fikk sår og skader som merket dem for livet, andre ble helseløse av det evige slitet og knoget i det iskalde stormslitte fjellødet. «Bonden hugger Stenen ufortrøden med sine sterke Arme Aar for Aar. Men det er tungt af Sten at hugge Føden».

Kvernkjøringa var også en slitets saga. Kvernene var en tung og uhåndterlig vare. De største kvernsteinene veide omlag 1600 kg. Å repe fast en slik stein på sleden, var en kunst. Å kjøre den to mil i veiløst terreng var en enda større utfordring til kjørerens dyktighet, samtidig som det var et blodslit. Kjøringa krevde også ekstra sterke sleder og seler – og yre grahingster i skoklene. Til de største steinene måtte en ha to hester forspent, og til paret (over- og understen) altså fire hester.

Vinterveiene østover gikk etter faste leier, lagt der lendet var lettest. En behøvde ikke å kjøre mange lassa før det var blitt skikkelig fast vei, men de var ille plaget av at sledene grov opp store staup i veien.

Selbyggene kjørte alltid med løse slededrag. De var absolutt nødven­dige i bratte unnabakker, ellers ville de tunge lassa ta makta fra hes­tene. Men de grov stygt i veiene, og spesielt over Vorfjellet og ned i skogen, der det var bare én mulighet for å komme fram, kunne staupa bli så store at de skjulte både hest og lass. Da måtte de til med spaden for å «ta tå kuva», dvs. måke bort toppene av de største staupa. Ellers var det «blåvinden» (fønvind) som var kjørerens største skrekk. Den tinte snøen så lassa slo igjennom, og da kunne kjøringa knekke både hest og kar.

Det var ofte slik at når det ble tålelig føre i fjellet, lei det så langt på året at snøen var gått i bygda. Det gjaldt da å krysse seg fram etter snøflekkene og ellers hjelpe hverandre så godt de kunne. Det var da ekstra gjevt å ha en hingst som la seg på og tok barflekkene i fullt tán så lortspruten sto. Slikt ga ære både til hest og kar.

Finhogginga.

Når kvernene var kommet fra fjellet, dvs. utover våren, foregikk finhogginga av kvernene heime. Hver lotteier måtte sørge for å gjøre ferdig sine kverner. Mest på hver gård var det derfor en kvernport, hvor arbeidet ble gjort. Her sto kvernene, sanddragingsapparatet, kvernjern, sletthammere, slegger og all annen nødvendig redskap. Fin­hogginga var det bare de mest vante fjellkarene som fikk borti. Det krevdes godt håndlag og sikkert øyemål når en skulle hogge sammen to-tre stenstykker til en understen. Like viktig var det at overstenen fikk den rette form og «skabelon». En skjev og skakk «tuv» gjorde produktet mindre salgbart, rent bortsett fra at en slik feil ville gi kast på kverna under bruk. Det rent tekniske med finhogginga og sandmalinga vil jeg ikke ta opp her, men viser til Paul Birchs og P. O. Rolseths uttømmende beskrivelse av dette håndverket.

Sandmalinga var en av de store begivenheter i gårdsdrifta i Selbu.

Produksjon og reguleringsforsøk.

Det som nå sto igjen, var å få solgt kvernene og få en brukbar pris for dem. Kvernene ble hovedsakelig omsatt på markedene før i tida. På Rørosmartnan i februar møtte selbyggene hedmarkinger og herjedøler, og byttet kverner mot henholdsvis korn og jernvarer. Størstedelen av kvernene ble likevel omsatt på sankthansmartnan sist i juni, der de kunne møte kunder fra hele landet. Denne handelen var problematisk. Ettersom omsetningen foregikk fullstendig ukontrollert, kom de dårlige like så vel som de gode kvernene på markedet, noe som kunne bringe selbustenen i vanry. Et annet problem var at en altfor stor produksjon kastet for mange kverner ut på markedet, med det resultat at prisene ble for lave; så lave at kvernfjelldrifta knapt nok lønte seg. Og endelig ble drifta drevet etter svært foreldete og ineffektive metoder, slik at produksjonsomkostningene ble unødig store. Disse problemene var sær­lig merkbare omkring midten av 1800-tallet, og vi ser at en prøvde å finne en løsning på dem, uten at vi kan si det lyktes.

Som nevnt i bind 1, forsøkte de allerede tidlig i 1800-åra, nærmere bestemt i 1800 og 1829, å innskrenke produksjonen ved frivillige avta­ler. Kvernbøndene, og det vil si omtrent samtlige bønder i bygda ut­enom Sjøbygda, møtte på tinget og ble enig om å sette opp en «kvernkontrakt», der de forpliktet seg til ikke å ta ut mer enn en fastsatt kvote for året. Stort mer enn papirbestemmelser ble ikke dette.

Etter avtalen i 1829 ble det ført en matrikkel over kvernbøndene for driftsåra 1830/31 og 1831/32. Vi ser der at mest alle 189 kvernbønder tok ut sin kvote på 6 lass, mens 162 husmenn lot seg skrive for ett lass hver. De etterfølgende åra ble det ikke skrevet noen matrikkel. Altfor mange tok ut mer enn de hadde lov til, og da overenskomsten brøt sammen i 1835, var det skrevet ut 520 spesiedaler i mulkter for over­produksjon. Av dette var 35 daler kommet inn i kvernkassen, resten var – og ble – utestående.

Sanddraing hos Iver Mebust.

I 1839 og 1851 prøvde formannskapet å få i stand lignende avtaler, men uten resultat. Bøndene ville ikke skrive under kontraktene. Det var altså komplett umulig å få selbyggene til å redusere produksjonen av egen fri vilje, og til felles beste. Formannskapet oppfordret derfor myndighetene til å gripe inn, og departementet svarte på dette initiati­vet med å sende bergmester Sinding for å inspisere brudda i 1853. Etter bergmesternes mening var hovedproblemet de mange småbrudda som ble drevet helt uavhengig av hverandre, uten noen felles plan eller styring. Som en prøveordning foreslo han å slå sammen flere små brudd som naturlig hørte sammen til ett stort, og i dette store kunne en da sette i gang en rasjonell drift under ledelse av en bergkyndig mann. Det skulle tjene som et mønsterbrudd som de andre kunne ta eksempel av.

Bergmesterens råd ble godt mottatt både på sentralt og lokalt hold. Stortinget bevilget i 1856 200 speciedaler som skulle brukes til å lønne en bergkyndig stiger. Formannskapet greide å oppspore de 22 eiermennene til de 14 karslottene i øvre og nedre Kvittytbruddet, som ble valgt  ut  til  prøvedrifta.  En  greide også  å  få  eierne  til  å danne et interessentskap med et valgt styre på fem medlemmer. Formannen, lensmann Schive, ble utpekt av formannskapet. Kvittytbruddet var reg­net for å være det eldste, største og beste av samtlige brudd, men det hadde nå vært nedlagt i over 35 år, fordi uforstandig drift hadde gjort at det var rent fullt av vatn. Planen var å drive inn en stoll for å skaffe bort vannet, anlegge en «jernbane» til transport av stensmølet, samt føre opp de nødvendige bygninger. Erik Næsvold i Tydal ble ansatt som stiger, mens geschworneren i det nordenfjelske bergdistrikt skulle ha overoppsyn med drifta.

Også dette forsøket mislyktes. Tydalingene som hadde anbud på å drive stollen, misligholdt kontrakten, og da det viste seg at arbeidet ble mye dyrere enn kalkulert, ble arbeidet innstilt. Antakelig mye på grunn av dette røk Næsvold uenig med styret og sa opp stillingen som stiger. Han hadde da fungert mindre enn ett år, og det sto ennå mye igjen av de bevilgede midler. Geschworner Winsnæs frarådde imidlertid å tilsette en ny mann på grunn av «selbyggernes stærke Vedhængen ved det engang Tilvante og deres Mistillid til Enhver, der vil bringe dem til at udføre Driften paa en bergmæssig Maade». Amtmannen tok enda hardere i. Han mente fiaskoen skyldtes selbyggenes «Halsstarrighet og Vrangvilje».

Som et siste forsøk prøvde myndighetene å innføre «etableringskon­troll». Ideen var kommet fra geschworneren, mens herredstyret fra­rådde et så drastisk inngrep. En odelstingsproposisjon i 1860 gikk ut på at nye kvernstensbrudd, så vel som eldre som hadde vært ute av drift i mer enn fem år, ikke måtte tas opp uten kongelig tillatelse. Forslaget ble nedstemt med 45 mot 31 stemmer, da representantene syntes dette var for stort inngrep i eiendomsretten. Det offentlige greide altså ikke å reformere kvernfjelldrifta. «Driften gaar paa Vildspor fremdeles som forhen» meldte amtmannen.

Dette var likevel ikke helt riktig. Kvittytbruddets interessentskap ble stående, og de fikk ordnet drifta noenlunde etter de opprinnelige planene. Sannsynligvis betydde det mye at Birch begynte å kjøpe opp parter i bruddet. Han ble snart hovedaksjonær, og fra 1876 var han eneeier. Da statens støtte og tilsyn falt bort, ansatte styret en stiger for egne midler, og arbeidet med stollen ble tatt opp. Alt i alt ble det investert over 1500 daler i bruddet før regulær drift kunne begynne i 1860. Eksemplet fra Kvittytbruddet fikk ingen etterfølgere, bortsett fra at Kallarsbruddet ble organisert på en tilsvarende måte i 1880-åra. Kvittytbruddet ble likevel innfallsporten for de få tekniske nyvinninger som nådde kvernfjellet. Her må først og fremt nevnes gangspillet som gjorde slutt på den slitsomme og livsfarlige «ståggåkjøringa» av stenblokkene.

Produksjonen av kvernsteiner var svært stor i perioden 1830 — 1870. Antakelig har den aldri vært større enn i disse åra. I 40-åra ble det etter et løselig overslag brutt ut 600 – 700 kvernpar til en verdi av 10 – 12000 daler. I 50 – og 60-åra da kvernprisene var noe høyere, ble verdien anslått til 18 – 20 000 daler. Arbeidsstyrken skal ha vært 250 -300 mann på denne tida, fordelt på ca. 40 brudd.

Det ble stadig fremholdt at kvernfjelldrifta ikke lønte seg. En inn­sender i Adresseavisen påstod at et års drift til en kostnad av 56 daler ville gi et tap på 12 daler. Dette kan likevel ikke være riktig. Vi ser at Kvittytbruddet lønte seg bra og ga opptil 20 % fortjeneste. Kvernfjellkarene var vel igrunnen ikke særlig interessert i forrentningen. De drev vanligvis for egen regning og var glad til hvis drifta ga en rimelig arbeidsfortjeneste. En må også huske at arbeidet pågikk hovedsaklig om vinteren da det var få muligheter til å finne annen sysselsetting. Lønns­forholdene i kvernfjellet var forøvrig forbausende stabile. Det var mest Birch og Christophersen som drev med leiekarer, og de betalte i mang­foldige år 1,20 kr pr. dag på egen kost. De som arbeidet for bønder fikk 50 øre dagen og kosten. «Det er ufattelig at de har kunnet greie seg med dette, men på en undtagelse nær, er det blitt velstandsfolk av dem alle», skriver Paul Birch om Birch’s arbeidere.

Kvernhandelen.

Da Birch kom til Selbu i 1852, kastet han seg straks over kvernhan­delen. Han så vel hvilke muligheter som lå i denne handelsgrenen, som ingen kjøpmann tidligere hadde vær i direkte kontakt med. Uerfaren som han var, måtte han prøve å sette seg inn i forholdene. I 1855 var han for første gang i selve kvernfjellet, hvor det var mye nytt å lære. Det var en både nyttig og behagelig reise, «uagtet jeg tilbragte Natten i en lille Hytte med 12 Selbygger». Birch var også raus med å betale ut forskudd den første tida. Det sikret ham leverandører. Men ikke alle var like lett å overtale. «Enkelte Arbeidslag ere nemlig saa selvstændige, at de ikke tiltrænge Forskud og ville derfor ikke binde sig ved Afhændelsen med at modtage saadant forud». Senere gikk Birch over til å kjøpe seg inn i brudda. Han overtok som nevnt hele Kvittytbrud­det, og hadde deler i andre brudd. Han måtte selvsagt delta i drifta på like linje med de andre eierne, derfor fikk han med tida mange kvernarbeidere på sin lønnskonto.

I de første åra var det kirkesanger Sesseng som sto for innkjøpene for Birch, men etterhvert som han fikk erfaring, overtok han denne aktiviteten selv. «Bjerk’n» fikk ord på seg for å være vond å lure i kvernhandelen. Han hadde med seg en spesiallaget stålhammer, «sladderhankinn», og når han banket på stenen med den, avslørte klangen om det var en skjult sprekk i kverna. Birch var meget streng i sin innkjøpspolitikk. Dårlige kverner ville han ikke ha. Slike «utskottskverner» fikk produsentene selv selge som best de kunne. Det var som regel sunnmøringene som byttet dem til seg mot saltkjøtt – «begge varesorter av 3dje kvalitet», skriver Paul Birch. De kvernene Birch godtok og kjøpte, fikk innhogd initialene FB og et nummer. De nødvendige data over alle stener ble ført nøyaktig og omhyggelig i firmaets kvernregister med karakterer og kommentarer for den enkelte kvern: «grov og meget smuk af Tyter, et stygt Bet i Overstenens øvre Kant», «Overstenen i Tvihaus, udmerket, Understenen i frit Øie, meget god -f- », «Overstenen smuk, dog deri en Blaabergstribe». Birch kunne garantere kvaliteten overfor kundene, og det er uhyre sjelden vi finner klager over en handel.

I et brev fra Paul Birch til hans far får vi et gløtt bak kulissene hos den ellers formelle og strengt forretningsmessige kjøpmannen: «Kværnehandelen er da for en væsentlig Del overstaaet efter megen Mas og Ubehageligheder. — Kværnene er for adskillige Bruds vedkommende langtfra saa pene iaar som tidligere hvoraf naturligvis en hel Del «Udsættelser» og dermed følgende Spetakkel. – Særlig har Gamle Rødhammer (M.P. Velve & Co) spillet Komedie, tinget Komisionair og leiet Tomt af Jerbanen. G.C. og jeg tog Sagen paa den Maade at vi stansede alt Kjøb, og Velve & Co blev da udsat for et saadant Paatryk af de andre Kverneiere at de kom og bad om godt Veir. G.C. og jeg kjøbte da sammen af Gamle Rødhammer, hvad vi efter streng Sortering fandt kjøbbart, kjøbte nemlig 11 par og satte ud 9, hvoraf du vil forståa at meget Skrab kommer ud paa Markedet. Langberg og Haaverøhammer derimod udmerkede iaar og har sikret det vanlige Kvantum deraf. -Rønsberg derimod daarlig.»

Firmaet Fr. Birch fikk med tiden en absolutt dominerende plass i kvernhandelen. Allerede i 1855 omsatte han ca. 150 kvernpar, altså omtrent 1/4 av produksjonen. Denne andelen økte han siden. Alt i alt skal firmaet ha omsatt temmelig nøyaktig 6000 kvernpar. Til sammen­ligning hadde G. Christophersen i sin tid en omsetning på ca. 1600 kvernpar.

Birch’s forhandlernett måtte selvsagt bygges opp fra bunnen av. Hovedlageret i Trondheim ble bestyrt av HJ. Bauch og senere firmaet B.

Diagram 6. Kvembandelen 1853-1D35.

Iversen. Hovedkommisjonær i Oslo var fra 1854 og i mer enn et halvt hundre år framover firmaet O. Hoxmark. Ellers hadde Birch kommisjo­nærer i 12 andre byer, fra Farsund i sør til Hammerfest i nord. En tid hadde han også agenter i Gøteborg, Østersund og Arkangelsk.

En aktiv salgsvirksomhet fra Birchs side økte utvilsomt salget. Noe av det første Birch gjorde, var å stille ut et kvernpar på Verdensut­stillingen i Paris i 1855. Kverna fikk sølvmedalje, men det er vel tvilsomt om det ble noe større salg av den grunn. Mer betydde det nok at han jevnlig minnet gamle og nye kunder om sin virksomhet ved brevskriving, og ved å reklamere titt og ofte i de store avisene. Selbustenen ble derfor solgt over hele landet, selv om utenlandske stener etter hvert bød på hard konkurranse. Utenlands ble det derimot ikke solgt stort. Jemtland var tradisjonelt et bra marked, og sist i hundreåret gikk det også en del kverner til Nord-Russland. Vi vet at Selbustener er havnet på så forskjellige steder som Akureyri på Island, Bayonne i Frankrike, St. Petersburg, Mexico, Syd-Sibir og Decorah, U.S.A.

Christophersens handelsvirksomhet vet vi mindre om. Han kom se­nere igang, og handelen fikk aldri de helt store dimensjoner som hos Birch. Hovedlageret hadde Christophersen hos Gerh. Rude i Trond­heim. Dessuten hadde han lager i Oslo, Skien og Stavanger.

Diagrammet viser Birch og Christophersens innkjøp av kverner gjen­nom alle år. Vi ser at innkjøpene svingte voldsomt fra et år til et annet, i hvert fall for Birch. «En ulykkesbringende Pengekrisis» i 1857 gjorde at kvernprisene og innkjøpet ble minimal året etter. I 1860 – 61 var det også lave kvernpriser, og kvernbøndene reagerte med å sette ned produksjonen. Senere i 60-åra ble det brutt ut svært mange kverner. Da måtte stenen kompensere for kornet som slo feil år etter år. I begynnelsen av 70-åra var det lave priser og liten produksjon, men i 1875  røk prisen opp i 400 kroner for et 54″ kvernpar, nesten det dobbelte av normalprisen tidligere. I et par – tre år var det nå en stortid i kvernfjellet, og felkarene tjente gode penger. Kvernstenen ga brød og mer enn det. Selbyggene fikk nå råd til å koste på seg en tidligere ukjent luksus.

Christopher sens kommisjonær i Kristiania. Konkurransen begynte å merkes.

Birchs omsetning av kverner begynte å gå tilbake fra 1875. Til å begynne med skyldtes det nok at Christophersen tok opp konkurransen med Birch fra 1874. Men fra 1878 gikk omsetningen for begge to tilbake. Birchs omsetning sank jevnt hele tida etter 1875, mens Chri­stophersen hadde en noenlunde stabil omsetning til i midten av 90-åra. Siden gikk det jevnt og fort nedover også med hans kvernhandel. I 1876     handlet de to for tilsammen 28 000 kroner. I 1903 var samlet
omsetning knapt 6000 kroner.

De siste 25 år av det forrige hundreåret ble en sammenhengende nedgangstid for kvernfjelldrifta. I stortida omkring 1850 arbeidet bort­imot 300 mann i kvernfjellet hver vinter. I 1880 var det ikke mer enn 72 mann, og tjue år senere var arbeidsstyrken redusert til 30 mann.

«Lerhølel» 1886. Halvard Lien med trillebåra, ved «spellet» Per E. Mebust og (t.h. knapt synlig) Erik Kallarstrø. Foto E. Jenssen.

Vi husker at produksjonen var 600 – 700 kvernpar og verdien ca. 20000 daler (80000 kroner) i 50-åra. For de siste fem år av hundreåret eksisterer det nøyaktige produksjonsoppgaver. I 1895 ble det tatt ut 206 kvernpar til en verdi av 30400 kroner. Fem år senere var produk­sjonen sunket til 91 par og verdien til 13 000 kroner. Disse talla peker entydig mot en sikker og snarlig undergang for denne særegne drifta. Den kom også kort etter århundreskiftet. «Omkring 1911 – 13 sygnet bedriften helt hen, og krigsårene med sin dyrtid la de siste rester øde» (P. Birch). Det siste bruddet som var i drift, var Lerholet. Erik Kallars­trø og Erik Uglem brøt ut de siste kvernpara i 1914.

Det var de utenlandske kvernene som fikk skylda for at det gikk til atters med selbustenen. Denne konkurransen nevnes første gang i 1853, og ti år senere var den følbar. Det var særlig franske flintsteiner, engelske og tyske sandstener og enkelte svenske Stener som kom inn på det norske markedet, – og tollfritt, til tross for at selbyggene flere ganger ba om tollbeskyttelse. Selbustenens handikapp var de store transportutgifter – bare frakten til Trondhjem utgjorde 20 % av ver­dien. Slik brudda lå i høyfjellet var det dessuten umulig å mekanisere drifta, slik utlendingene gjorde. Selbyggene håpet i det lengste på å få hjelp til å bøte på disse ulempene, men det de ikke kunne eller ville innse, var at det var enda en grunn til at selbustenen ble trengt ut av markedet, og den fantes det ikke botemiddel mot. Over hele landet ble kostholdet omlagt, slik at importert hvete og rug fortrengte det hjemmeavlede kornet. Og selbukvernene som var utmerkede å male bygg og havre med, dugde dårlig til det importerte kornet. Derfor var den særegne kvernfjelkirifta i Selbu dømt til å gå under.