Herredsstyre, ordførere og administrasjon

Den 7. juli 1837 møttes en del av Selbus stemmeføre menn på tingstedet Kvello. Stunden var kommet for den høytidelige handling: det første herredstyrevalg i bygda. Fogd Klingenberg bestyrte valget, og etter at valgtinget var lovformelig åpnet, «skred Bestyreren dernæst til Stemmesamlingen ved Opraab af sognets Stemmeberettigede efter Mandtallet og ved efterhvert som Opraab skede at modtage de vælgendes Stemmer. Da dette var tilendebragt foregik Stemmernes Optelling, hvis Resultat befantes at være, at Efternevnte ved fleste Stemmer var udkaarede til Formænd for Selbu Sogn, nemlig» sogneprest Hans Sandborg (37), klokker Ole Sesseng (37) og John Johnsen Storevjen (13). (Stemmetallene er tilføyd i parantes.) Samme dag ble det også valgt representanter til herredsstyret. Valgt ble John Olsen Klegseth (25), Ole Reinaldsen Slind (19), Peder Pedersen Storevjen (17), Tosten Olsen Uglem (16), John Johnsen Haarstad (16), Arnt Haldosen Qvello (16), Tosten Arntsen Lilleevjen (14), Gunder Olsen Rolseth (14), Peder Andersen Fuglem (14).

Til 1901 utgjorde Selbu og Tydal tilsammen Selbu Herred. Herredstyret besto derfor foruten av de 3 formennene og 9 representanter fra Selbu av 2 formenn og 5 representanter fra Tydal. I alt var det altså 19 mann i herredstyret når alle møtte. Men det ble også holdt særskilte møter for hvert enkelt sogn. I det etterfølgende kommer jeg til å bruke betegnelsen herredstyre om den felles forsamling, kommunestyre når bare selbyggene var innkalt.

Formannskapsloven av 1837 ble ikke tatt imot med noen stor og åpen­bar entusiasme. Første møte ble holdt i desember, da én sak sto på sakslisten: valg av ordfører og viseordfører. Vervene gikk til henholds­vis sogneprest Sandborg og klokker Sesseng – de to nærmest selvfølgelige kandidatene til stillingene. Stemmetallene fra juli viser jo at de to hadde en spesiell posisjon i bygda. Det første egentlige herredstyrcmøte ble berammet ett år etter valget, i juli 1838. Det er typisk for den nøling den nye institusjonen ble møtt med. Som vi påviste i bind I av denne boka, var det lenge før det kommunale selvstyret ble innført grodd fram institusjoner som dro almuen inn i bygdestyret. Særlig viktig var bygde-, fattig-, skole- og forlikskommisjonene. At bygda nå fikk et herredstyre, betydde altså ingen radikal forandring. Det var ikke mange store og selvsagte oppgaver som ventet det. Bare langsomt grodde det nye styringsorganet fram til å bli effektivt redskap for folket i bygda.

Herredstyret selv overvurderte heller ikke sin betydning. De vedtok at to møter årlig, i februar og oktober, kunne være nok. Det gikk riktignok ikke lenge før denne rammen sprakk, men ennå i 40 — åra var møtevirksomheten heller liten. De sakene som ble tatt opp var sjelden særlig viktige. ³4 av alle sakene gjaldt utbetaling av mindre regninger, hovedmassen av resten veivedlikehold. Det sier seg selv at dette innbød ikke til politisk engasjement, heller ikke til strid. De aller fleste saker ble enstemmig vedtatt, sannsynligvis også uten særlig debatt. Det er bare i de få store eller ekstraordinære saker at en kan finne spor av me­ningsbrytning.

De folkevalgte så nok likevel med alvor på den oppgaven de var satt til. Alt i 1838 heter det om en forespørsel om det var tilrådelig å lette på handelsrestriksjonene: «Efter denne Sag længe og omstændelig var discutteret og alt hvad der kunde siges for og imod var anført», ble det enstemmig vedtatt å frarå lettelser. Sannsynligvis var det ordføreren som dominerte i herredstyret, spesielt i sogneprestene Sandborg og Tybrings tid. Ikke bare hadde de autoritet i kraft av sin stilling, men også fordi de hadde et kunnskapsmessig overtak på bøndene. Men helt selv­rådige fikk de ikke være. Gjaldt det økonomien, var representantene på vakt, de ville nødig godta store uttellinger. Nødsvinteren 1839 kom det et tilbud fra amtet om at bygda kunne få et lån på 5 – 600 speciedaler for å finansiere kjøp av brød og såkorn til de trengende. «Efterat Ordføreren saavidt han formaaede, havde fremstillet Formænderne og Representanter i henseende til den her omhandlede sag, besluttet Re­presentantene at intet Laan bliver for Selbo at optage». Kommunen hadde tidligere bevilget 100 speciedaler, og bøndene ville ikke ta en ytterligere omkostning. Det hjalp ikke at ordføreren gjorde seg til de nødlidendes ivrige talsmann.

Hans E. Sandborg lærte seg nok tidlig å manøvrere forsiktig som ordfører, i hvert fall når det gjaldt saker som kostet penger. Slik for­holdene var i bygda, ville ikke og kunne ikke bøndene ta på seg store kommunale utgifter. Det største økonomiske løftet i hans tid var repa­rasjonen av den gamle Roltbrua, som ble revet ned og satt opp på nytt i 1844. Dette kostet vel 500 speciedaler. Ellers merker vi oss at han fikk gjennomført en nyordning av kornmagasinet, slik at denne låneinstitu­sjonen kunne begynne å fungere på nytt.

Da Sandborg forlot bygda i 1845, rykket kirkesanger Ole I. Sesseng opp til ordfører. Han er altså den første selbyggen som hadde tillitsver­vet. Sesseng gjorde en god jobb i ordførerstolen. I de tre åra han styrte bygda, ble mange saker tatt opp og delvis gjennomført. Det største løftet var uten tvil kirkekjøpet i 1847. Kommunen måtte da ta opp et lån på 6000 speciedaler, noe som var en uhørt stor sum den gangen. Mostadmarkveien var et annet tiltak som ble påbegynt i Sessengs tid. Det ble en kostbar og lite brukbar vei for bygda, men var et prisverdig forsøk på å bryte isolasjonen. Det samme kan sies om det initiativ som ble tatt for å skaffe postgang hit. Sesseng reiste saken, men gjennom­ført ble den først under Tybring.

Det er tenkelig at sogneprest Hans Emil Tybring sto bak noe av det som ble gjennomført mens Sesseng var ordfører. Sikkert er det at det var en initiativrik og arbeidssom prest bygda fikk i 1845, og da han ble ordfører tre år senere fant han et rikt felt for sin virketrang. De gode konjunkturene først i 50-åra gjorde det mulig å få mange tiltak realisert. Bygda fikk post, handelsmann, sykehus, sparebank, brannforsikringsselskap og almuebibliotek i hans ordførertid (1848 – 1855) – alt dette uten særlig kostnad for kommunen. Dessuten ble mange veistyk­ker innen bygda omlagt og forbedret. Han forberedte også saker som først fikk sin løsning etter hans tid, som fastskolen på Nesta. De siste åra han var her, var det særlig én sak som lå ham på hjertet: å få anlagt jernbane til Selbusjøen. Men det fikk jo hverken han eller andre oppleve å se gjennomført.

Den eneste kommunale bygningen som fantes i bygda, var bondestua ved kirken. Den var i for dårlig stand til å kunne huse herredstyret, så det måtte leie hus. I de første åra, i Sandborgs tid, leide de seg inn hos Jon. O. Hove mot en betaling på 1 ort pr. møte. Formannskapsmøtene ble derimot gjerne holdt i prestegården. Da Sesseng ble ordfører, hold­tes møtene hos ham. Først heime hos ham i Kjøsnes, og senere, da han kjøpte Hårstad, flyttet både herredstyre- og foriksmøtene dit. Slik ble det tradisjon at møtene holdtes hos ordføreren. Da fastskolen på Nesta stod ferdig, ble loftet eller «salen» over klasserommet innredet til møterom, og i 1866 kunne det første «Kommunelocalet paa Nestad» tas i bruk.

Ordførerne 1838-1916. Øverste rekke {.v.: H.E. Sandborg, O. Sesseng, H.H.E. Tybring, I. Norbye, nederst: A.B. Hansteen, I. Flørnes, J.J. Klegseth, O. Henmo.

Ett stort rom kunne i lengden ikke tilfredsstille kommunens behov for lokale. Det var ikke bare herredstyret som holdt møter, men også skolestyret, fattigkommisjonen, ligningsnemnd og forlikskommisjon. Allerede i 1872 var det på_; tale å bygge et kombinert bank- og kommunelokale, men planen ble foreløpig lagt til side. I 1883 ble den tatt opp igjen og realisert. Bygget som var 27 alen langt og 11.5 alen bredt og i to etasjer, ble satt bort på anbud for 3.800 kroner til Ole J. Flakne og Sakarias J. Tuset. «Bankbygget» sto ferdig i 1886, og kommunen og banken flyttet inn i hver sin ende av huset, med banken som eier og kommunen som leier.

Den kommunale administrasjonen var enkel og billig. Utenom kirke­tjeneren hadde kommunen bare regnskapsføreren på lønningslista. Den første i denne stillinga var Ingebrigt Arntsen Wigen, som ble ansatt i 1838 med en årlig lønn på 10 speciedaler. Han hadde ansvaret for skole-og fattigkassen samt den egentlige kommunekassen fram til sin død i 1855. Fra 1838 var Ingebrigt 0. Sesseng (Hårstad) regnskapsfører for kornmagasinet og etter kirkekjøpet i 1846 førte han også kirkeregnskapet. I 1851 måtte Sesseng som liksom Wigen var lærer, si fra seg alle sine stillinger på grunn av sykdom. Han døde året etter.

Ingebrigt I. Flønæs (sen).

Ingebrigt Ingebrigtsen Flønes sen. tok over etter I. Sesseng. Da Wigen døde, overtok Flønes også hans regnskaper, og dermed var alle kas­ser samlet under én hånd. Noen skikkelig orden hadde det aldri vært i regnskapsvesenet. Kassereren bar hele kommunekassen «i lomma». Ut­giften ble notert på lapper etter hvert som de kom, og ved årets slutt ble det lagt fram et spinkelt ekstrakt av regnskapet. I 1862 kla­get revisorene over «den mangelfulde og vildledende Regnskapsvæsen baade med hensyn til at de for­skjellige Aar sammenblandes, som at der hengaar saa lang Tid efter Nytaar inden Regnskab aflægges». Noen år senere vedtok herredstyret en instruks for regnskapsføre­ren, samtidig som det ble besluttet å dele posten. I 1868 fikk Henrik O. Morseth stillingen som regnskapsfører for fattigkassen samt kirke -og kongetienden med en lønn på 30 speciedaler. Flønes fortsatte med kirke-, skole- og kommuneregnskapet. Denne ordningen besto til Flø­nes døde i 1896 etter 45 år i posten. H. Morseth hadde så alle kassene under seg som kommunekasserer til han gikk av i 1905. Da posten ble avertert ledig i 1896, var årslønna satt til 320 kroner.

Det var selvfølgelig bøndene som dominerte i herredstyret. Foruten embetsmenn var det bare eiere eller bygslere av matrikulert jord som hadde stemmerett, slik at husmenn, håndverkere og andre ble holdt utenom – og selvsagt kvinnene. I 1854 var det bare 192 stemmeberetti­gede menn i Selbu og 41 i Tydal. Av dem møtte et fåtall ved valgene, sjelden så mange som 50. Men det var såvisst ikke nok å ha stemmerett for å bli valgt til herredstyret. De som etter forholdene i Selbu ble regnet som «storbønder», ble tydelig foretrukket. En kan nesten si det så sterkt at enkelte slekter fikk privilegium på å sitte i herredstyret -de var «ved egne eller forfædrenes fortjenester selvskrevne til at ivaretage bygdens tarv».

De som hadde lengst tjenestetid i herredsstyret før 1862 (minimum tre perioder) var utenom ordførerne Ingebr. I. Flønes (sen.), John J. Evjen, Ole O. Hove, Christen Setsaas, Ingebr. O. Haarstad, Peder O. Sandvig, Ole Thorstensen Mebust, Petter N. Mejum, Christen Evjen og lensmann Schive.

gi opp den særstillingen den hittil hadde hatt. Det var flere årsaker til dette. Etter som saksmengdene økte og budsjettene steg, fikk herredstyret større betydning for folk flest. Det var ikke lenger godt nok å ha sittende folk der som kunne være sandpåstrøere for ordføreren. Poli­tikken trengte inn i lokalstyret og eksponerte motsetninger som hittil hadde vært skjult. I 1884 ble stemmeretten utvidet til å omfatte alle som hadde en minsteinntekt på 500 kroner. Så mange var det ikke i Selbu som passerte den grensen før århundreskiftet, men enkelte hus­menn og håndverkere fikk for første gang være med å velge «folkets» representanter. En økende opplysning ga også mer selvbevissthet til «almuen». Folk ville ta lokalstyret i egne hender. Dette kan vi slutte blant annet av at ordførerne heretter ble valgt blant selbyggene selv. Og påfallende nok: de kondisjonerte som fantes i bygda ble etter hvert stengt fullstendig ute fra herredstyret.

Den ordføreren som kan regnes som den første av den nyere tids menn, var lngebrigt P. Nordbye. Av stand tilhørte han det gamle regime; han var sønn av lensmann P. Chr. Norbye, og selv titulerte han seg som proprietær – den eneste med den tittelen i bygda. Men han var ny i den forstand at han frigjorde seg fra presteveldet i byg­destyret. Det var nok ingen lett oppgave å løfte arven etter Tybring, og verre ble det fordi Tybring selv ble sittende som representant i herredstyret  etter at  han  sa  fra  seg ordførervervet  i   1855.  En  skal også merke seg at Nordbye var bare 27 år da han ble den fremste mannen i bygda.

Norbye arvet flere saker fra Tybrings tid og gjennomførte dem: fastskolen på Nesta, den nye skoleordningen av 1862, en reorganisering av fattigstellet i 1863. Som Tybring arbeidet han også iherdig med jernbanesaken, uten å komme lenger enn forgjengeren. Men fremfor alt var det veisakene som dominerte herredstyret i Norbyes tid. Nyanlegg og utbedringer skapte en noenlunde brukbar vognvei gjennom bygda og delvis til kretsene. Norbye tok også initiativ til å skaffe skikkelige kommunikasjoner ut av bygda, men det ble bare innledningen til en veistrid som kom til å vare en mannsalder.

Som ordfører møtte Norbye også i amtsformannskapet (fylkestinget). Her ble han snart høyt verdsatt og satt som formann i vei- og budsjett -komitéen i mange år. Herfra kom han over i rikspolitikken. Han var varamann på stortinget i én periode og stortingsmann i to. (1868 – 69 og 1871 — 73). Slik kom han bort fra bygdestyret, men det er ikke tvil om at han ville fått gjort mye for bygda om han hadde vært eslet et lengre liv. Men Norbyes legemlige styrke var ikke så stor som hans åndelige. Den siste stortingsperioden var han mye syk, og den siste våren, i mai 1873, døde han, bare 45 år gammel. Han ble begravet på Vår Frelsers gravlund i Christiania.

I den tid Norbye var på Stortinget, fungerte viseordføreren, sogne­prest Agaton Hansteen, som ordfører. Han var en rettenkende og dyk­tig kommunemann, men hans alvorlige og bestemte, ja nesten utilgjen­gelige vesen, gjorde at han ikke hadde så lett for å vinne venner blant folk. Da Norbye døde, rykket han også formelt opp som ordfører, men han ville ikke stille til valg for neste periode og gikk ut av herredstyret i 1873.

Ingebrigt Ingebrigtsen Flønes ble valgt til ordfører etter Hansteen. Flønes var da ung, såvidt passert tretti år, og dessuten var han helt uerfaren i bygdepolitikken ettersom han ikke hadde sittet i herredstyret før. Men «Litj-Flænesen» hadde godt å slekte på — han var sønn av «Gammel-Flænesen» – regnskapsfører Ingebrigt Flønes. Dessuten var han evnerik, og dette i kombinasjon med en utrettelig arbeidskraft bragte ham fram til å bli en av våre fremste kommunalpolitikere. Han er den av alle ordførere som har bekledt vervet lengst. Han fungerte i tjue år, til nyttår 1894.

Som for Norbye ble det veisakene som tok mest av hans tid. Dess­verre ble arbeidet med å skaffe bygda gode kommunikasjoner nesten stoppet opp på grunn av indre splid og grendepolitikk. Striden mellom tilhengerne av Moslettbrua, Gjelbakkbrua og Vikvarvbrua om hvem som skulle komme først, gjorde at ingen av bruene kom opp i Flønes’s tid. Slik var det også med striden om veilinjene – den lammet utbygginga. Men det kan ikke være tvil om at det var Flønes’ standhaftige kamp for Helllinja som gjorde at det til slutt ble denne som seiret. Av saker som ble løst i hans tid, kan nevnes bygging av skolestuer, restaurerin­gen av kirken, å skaffe dyrlege til bygda, veiomlegginga i Innbygda og Kubjorga m.m.

Liksom forgjengeren ble Flønes trukket inn i rikspolitikken. Han gikk den samme veien, satt som sekretær og formann i vei- og skolekomitéene i amtsformannskapet til han ble valgt som stortingsmann for perioden 1889 – 91. Allerede i 1880 – 82 hadde han vært 1. varamann til stortinget, men som moderat venstremann ble han satt utenom i den kvasse politiske striden først i 1880 -åra.

Mens Flønes var på stortinget, fungerte Henrik Morset (1889) og Einar ]enssen (1890 — 91) som ordførere.

Ingebrigt Flønes ble p.g.a. partipolitikken satt utenfor som ordfører fra 1894, men fortsatte som herredstyrerepresentant til 1903. Han var også ellers svært mye benyttet i det offentlige liv i bygda.

John Johnsen Klegseth ble satt inn som ordfører av det radikale venstre i 1894, i skarp konkurranse med høyres kandidat Einar Jens­sen. Noen strid partimann var han ikke, det passet ikke hans lynne. Han var en fredsommelig og beskjeden mann som ikke ville stikke seg fram. Klegseth var den første bonden i ordførerstolen. Han hadde bare den gamle omgangsskolen, men i sin ungdom hadde han tenkt å ta artium, noe han måtte gi opp på grunn av sykelighet. På egen hånd lærte han seg et fullt brukbart tysk, og greide også å ta seg fram i latinske tekster. Senere studerte han juridiske spørsmål og ble noe av en autoritet i bygda på det området.

Klegseth førte på mange måter Flønes’ linje videre i kommunestyret. Det største verk som ble fullført under ham, var Tømmerdalsveien og Hommelvikveien. Hele sitt liv slet han med en svak helse, og etter fem år som ordfører, og 21 år som herredstyrerepresentant, trakk han seg ved nyttår 1899. Han døde samme vår.

Ole O. Henmo overtok ordførerhvervet etter Klegset.

Framstillinga ovenfor må ikke forlede en til å tro at ordførerne var ildsjeler og foregangsmenn som drev igjennom sine merkesaker under sterk motstand fra representanter og fok. Ordførerne som herredstyremedlemmene var i bygdepolitikken alle utpreget konservative – at enkelte kalte seg venstremenn forandrer ikke dette faktum. I mange saker så de det som sin fremste oppgave å holde igjen. Det som særlig slår en når en forsøker å vurdere samlet herredstyrets virke i det forrige århundre, var den påfallende mangel på initiativ som det viste. Folkets kårne satt på sin brede vadmelsbak og ventet til forslagene kom, oven­fra fra amtet eller stat, fra initiativrike enkeltpersoner i bygda – eller fra grasrota. Dermed ga de fra seg det viktige maktmidlet som en priorite­ring er.

Diagram 7. Kommunebudsjettet 1852-1900.

De utvalgte menn styrte bare i liten grad utviklingen. Den vold­somme omveltningen som skylte over bygdene i siste halvdel av for­rige århundre, rev med seg alt og alle. De folkevalgte fulgte også med i utviklingen, men en finner dem sjelden i første rekke, som framskrittsmenn.