Budsjett og skatter

De offentlige tyngsler var i første halvpart av 1800-tallet forsvin­nende små – om en måler i kroner og øre og holder tallene opp mot våre dagers budsjetter. Men en slik sammenligning forteller egentlig ingen ting. For det første var pengeverdien en helt annen. Det sved nok ofte hardere for skattyteren den gang å erlegge noen få skilling til kommunekassen, enn det i dag gjør når en betaler tusener av kroner. For det andre var en vesentlig del av tyngslene naturalytelser og ble slik ikke budsjettført. Det gjaldt legdsholdet til fattige, kosthold og husvære til skolelæreren, skolehold, vedlikehold, snøplogkjøring og ved­likehold av bondestua. Kirken hadde sin egen kasse, og presten ble til dels underholdt av tiendeoffer og pliktarbeid.

Som tidligere nevnt hadde skolen, fattigvesenet og kommunen ad­skilte kasser. Skoleutgiftene, som lenge var ensbetydende med lærerløn­nene og mest ikke annet, ble dekket ved en særskilt skatt, skoletollen. Den ble betalt med fra 6 til 18 skilling pr. voksen person, avhengig av stand. Fattigutgiftene utenom legdsholdet og de rene kommunale utgif­ter ble lignet på matrikkel skylden.

Et   kommunebudsjett   omkring   midten   av   hundreåret   så   slik   ut (1854): For herredet:
Avdrag og rente på veilånet                                96 speciedaler

Utgifter til veivesenet                                          100         «

Skyss og natthold til presten                               16            «

Vedlikehold av de kommunale bygninger          10            «

Lønn til rengskapsføreren                                   10            «

Sum          232 speciedaler

Selbu sogn alene:

Kirkegårdsgjerdet (engangsutgift)                         65 speciedaler

Avgift for kirkegårdsjorda                                       2           «

Kirketjenerens lønn                                                 8           «

Oppfostringsbidrag                                                5           «

Sum               80 speciedaler

Av diagrammet ser vi at det rene kommunebudsjettet steg bare lite

fram til slutten av 60-åra. Da var utgiftene kommet opp i vel 3000 kroner, og dette nivået ble stort sett holdt fram til 1890. Men skoleut­giftene steg sterkere, og sammen med de store fattigutgiftene som kom i nødsåra før 1870, bragte det de samlede kommunale utgiftene opp i den uhørte høyden av ca. 17.000 kroner. I de gode åra 1870 – 75 lå utgiftene merkelig nok atskillig lavere, mens de steg kraftig igjen i den såkalte krisetida etter 1876. Det kraftigste hoppet på diagrammet fin­ner vi likevel i 1890 – åra, da de kommunale budsjettene ble fordoblet og nådde opp i en samlet sum på 27.000 kroner. Den virkelige øknin­gen var likevel ikke så svær. Fra bruttoutgiften gikk stats- og amtsbidrag på tilsammen ca. 3.000 kroner. Dessuten var legdsholdet så godt som avskaffet slik at også denne utgiften belastet budsjettet sist i hund­reåret, og likedan ble veiplikten gjort om fra natural- til pengeytelse og budsjettført fra 1892, liksom lærernes kosthold var kommet med alle­rede i 1860-åra.

Det er likevel klart at «kommuneskatten» steg stadig utover 1800-tallet. Prinsippene for skatteligningen ble derfor etter hvert et viktig politisk spørsmål. Som nevnt tidligere rådde bøndene i herredstyret. Det var ikke å vente at de ville bære skattebyrdene alene, som de måtte så lenge skatten vesentlig ble svart som matrikkelskatt. (Et be­stemt antall daler pr. skylddaler jord). I 1859 foreslo ordfører Norbye for fattigkommisjonen at en del av fattigskatten måtte lignes på formue og inntekt, slik det ble gjort i enkelte nabobygder. Det kom foreløpig ikke noe ut av dette, og heller ikke av senere forslag i samme retning. Fattigkommisjonen holdt på den gamle utligningsmåten.

Med fattigloven av 1863 fikk kommunestyret myndighet til å ligne fattigskatt helt eller delvis på inntekt og formue. Fra 1864 ble en del av fattigskatten utlignet etter det nye prinsippet. Skogfogd Lund fore­slo at matrikkelskylden ble fritatt helt for fattigskatt, men han fikk ikke medhold. Forslaget falt mot 2 stemmer. Et par år senere skiftet herredstyrerepresentantene mening. Da ble 3/10 av fattigskatten lignet på formuen og 7/10 på inntekten. Inntekter under 20 speciedaler og formuer under 100 ble ikke skattlagt. Hver «uarbeidsdyktig» person i familien betinget et skattefritt fradrag på 20 speciedaler i inntekten.

Med dette var et nytt skatteleggingssystem gjennomført. En lignings­nemnd fikk ansvaret for å fastsette inntekt og formue for den enkelte. Den besto av åtte mann, én fra hver grend. Noen lett oppgave hadde de ikke, ettersom skatteyterne selv ikke ga opplysninger om inntekt og formuesforhold. For gårdbrukerne var saken grei. For dem ble formuen ansatt til 350 speciedaler pr. skylddaler jord, mens inntekten av den samme ble satt til 50 – 70 daler. De øvrige skatteyterne ble lignet etter skjønn. Størst problemer var det vel med handelsmennene og de øvrige kondisjonerte i bygda – prest, lensmann, skogsfogd og slike. Husmenn og håndverkere ble også lignet rent skjønnsmessig, og det sies at om en husmann fikk bra inntekter ved å arbeide «på dagsing» utenbygds, var det mest ikke til å unngå at nemnda fikk rede på det.

Selbu fattigkommisjon 1S8S-18S7.
Sittende j.v.: Haldo H. Hammer, John T. Velve, J. Vigen dorm.), Renald
Grotte, John H. Altret. Bak: Ole Flakne, Einar Jenssen, Ole J. Sandvig, Lars
Fr. Uglem, Peder M. Dyrdal, Gunnar T. Moslet.

Overligningsnemnda som i en årrekke besto av prost Hansteen, Ingebrigt Flønes, Christen Setsaas og John P. Evjen fikk en god del skatteklager å ta seg av. Klagerne var slike som hadde uoversiktelige inntek­ter, og den som oftest gikk igjen, var bygdas desidert største skatte­yter, Fr. Birch. Omtrent årvisst klaget han over at inntekten og for­muen ble satt for høyt, og han tilbød seg å legge fram regnskapene som bevis. Men overligningsnemnda kom visst aldri til å se regnskapene, og tok sjelden hensyn til klagene. Birch forsøkte flere ganger å ta ligningsprinsippene opp med høyere hold. Overfor amtmannen pekte han på at formannskap, lignings- og overligningsnemnd utelukkende besto av gårdbrukere. De satte verdien av jorda altfor lavt, slik at den tilsvarte bare omtrent en halvpart av skattegrunnlaget i bygda – noe som var for lite i en jordbruksbygd som Selbu. Han påsto at ligningsnemnda straffet de driftige gårdbrukerne som hadde et overskudd av høy eller smør å selge, ettersom disse ble skattlagt særskilt for dette salget. Det var ikke bare urettferdig, men direkte ulovlig, mente mange.

Utviklingen gikk likevel i en annen retning enn Birch ønsket. I 1881 ble også skoleskatten lignet på inntekt og formue, og året etter kom en ny skattelov som påla herredene å samle alle særskilt lignede utgifter til én skatt. Av denne ene kommuneskatten skulle Vi lignes på matrik­kelskylda, resten med 1/5 på formue og 4/5 på inntekt. Skole- og fattig­kommisjonene fikk fremdeles forslagsrett til budsjettet, men det ende­lige budsjettet skulle vedtas av herredstyret.

Matrikkelskatten fortsatte å synke. I 1886 ble eiendomsskatten som den heretter kaltes, satt ned til 1/4 og i 1896 til 1/5 av det samlede utlignende beløp. Bøndene fikk sin vilje igjennom, rett nok under sterk motstand fra de andre samfunnsklassene, som vi senere skal se.

Denne tabellen viser utviklingen av kommuneskatten i perioden 1880 – 1900:

Formue, inntekt og skatt i Selbu 1880-1900.

Som en ser var stigningen i skattøret merkbar, spesielt for inntektsskat­ten. Ikke rart at mange klaget over store skatter, ja tilmed utvandret til Amerika p.g.a. det høye skattetrykket!

Den største personlige skattyter i bygda var uten sammenligning Fr. Birch. I 1886, da formues- og inntektsansettelsen av ham nådde maksi­mum, ble han lignet for en formue på 250.000 kr, og en inntekt på 13.000. Hans samlede kommuneskatt ble 727 kr. Spranget er stort til neste skatteyter, Kr. Setsaas, med en formue på 27.000 kr og en inntekt på 3.130 kr. På de neste plassene kom sogneprest Hansteen (6.000 – 5.900), handelsmann Christophersen (8.000 – 3.500) og bøndene Halvor Hoem (21.000 – 2.400) og Henrik Morseth (13.000 – 1.830). Deretter kom distriktslegen, skogforvalteren og lensmannen før den store mengden av gårdbrukere, som jevnt over hadde en inntekt på rundt 1000 kroner. I 1892 betalte 41 av 100 skattytere under 10 kr. i kommuneskatt, 32 betalte fra 10 til 30 kr, 18 fra 30 til 50 kr, 6 fra 50 til 100 kr. og 3 betalte over 100 kr. Maksimumsbeløpet ble også det året betalt av Birch (956 kr), De Angellske stiftelser betalte 864 kr. i skatt og Huitfeldt & Co. 148 kr.