En ny samværsform — lagsvirksomheten

Print Friendly, PDF & Email

Organisasjonene er et fenomen som hører den nyere tid til. Når folk på bygdene kom sammen før, var det til gjestebud, dugnad og slikt og alltid etter faste og selvskrevne regler. Innbudt ble de som hørte til «bearlaget» eller var av slekta. Andre møtte en bare tilfeldig: på allmannveien, kirkebakken, ved tingstua, på martnan. Det som mest kunne minne om senere tiders lag og foreninger, var ungdommenes «oppsuttu». Det var en form for dugnad der de unge helst, men gjerne også eldre, gikk sammen om et arbeid, f.eks. karding og spinning. Etterpå var det dans, og den var vel gjerne det viktigste.

Den første sammenslutningen i Selbu som i alle fall i navnet betegnes som en organisasjon, var en underavdeling av Det Norske Bibelselskap. Lokallaget i Selbu ble dannet i 1822, og initiativtakeren var utvilsomt pastor Widerøe. Det første året lyktes det ham å hverve 18 medlemmer i selskapet, de fleste gårdbrukere. Aktiviteten i selskapet var liten, den innskrenket seg hovedsaklig til å dele ut en del bibler og nytestamenter til mindre bemidlede i sognet. Ved det ene årlige møtet måtte medlem­mene møte opp for å si seg villig til å betale neste års kontingent, men noen saker av betydning var visst ikke framme på møtene. I 1825 nådde medlemstallet opp i 37 personer, men da Widerøe snart etter reiste fra bygda, gikk det raskt tilbake med bibelselskapet. I 1836 bemerket sogneprest Sandborg at almuen syntes årlige bidrag var for tunge å betale. Selv om det ikke var mer enn 1-2 ort året, trakk medlem­mene seg fra foreningen. Tre år senere sto det bare tre igjen – presten, klokkeren og medhjelperen. Bibelselskapet ble derfor oppløst. Den siste innførselen i selskapets protokoll er datert 8. juli 1839.

Kristelige foreninger. I gamletida var det slik at sterke, horisontale bånd – familien, slekta, gården og grenda – bandt en fast til én bestemt sosial gruppering. Gjennom fødselen fikk en sine omgangsfeller, så å si. De første som brøt disse båndene og søkte sammen med likesinnede, uansett hvor de kom fra, var de kristelige. Opprinnelig var den en løselig sammenknyttet lekmannsbevegelse, uten noen fast organisasjon, men med et klart program: å utbedre guds rike her på jorden. Den egentlige grunnlegger av bevegelsen her i landet er Hans Nilsen Hauge, som virket i begynnelsen av forrige århundre. Etter tradisjonen skal han også ha besøkt Selbu og holdt «læsna» i Uglemsgrenda. Dette er kanskje tvilsomt. Mer sikkert er det at en selbygg, Esten Ølberget, forholdsvis tidlig kom i kontakt med bevegelsen. Han var født i 1780, og skal på en eller annen måte ha møtt Hauge selv og fulgt ham på reiser i Østerdalen. Herfra hentet også Esten sin kone. I 1830-åra virket Esten en del i Selbu, bl.a. skal han ha holdt oppbyggelse hos Anders Setsås (Ustigarn). Esten drev Hårstadlia noen år, men solgte så og flyttet til Stjørdal hvor han døde.

Omkring midten av forrige århundre fikk lekmannsbevegelsen en bred og sikker plass her i bygda. Utenbygds lekpredikanter besøkte da Selbu regelmessig og holdt oppbyggelsesmøter. Bl.a. sies det at tre yngre og begavede lekmenn var her i jula 1845: meråkerbyggen Tomas Færen, Ole Tetli fra Lensvik og Lars Rustad fra Lom. De holdt møter i bondestua, i Nedre Lien, på Mosletta og andre steder. På møtet i bondestua var nærmeste nabo, pastor Tybring til stede. På forespørsel måtte han medgi at han ikke kunne se noe skadelig i denne forkynnel­sen – presteskapet var ellers nokså fiendtlig innstilt til lekmannsforkynnelsen, som forøvrig var forbudt etter loven til nettopp dette året 1845.

Den ubetinget mest populære lekpredikanten i Selbu var Tomas Fæ­ren. Han skal ha vært en begavelse på sitt felt, og etter flere års virke her hadde han vunnet en stor venneskare. Det var etter påtrykk fra ham at «Selbo Missionsforening» ble stiftet Hellig tre kongers dag (6. januar) 1855. Bevegelsens styrke viser seg i at det allerede ved stiftel­sesmøtet var tegnet 150 medlemmer. Ett år senere var tallet vokst til 365, og nådde et maksimum på 419 i 1857. Misjonsforeningens første formann var Ingebrigt Vigen. Med i styret var ellers I. Norbye, Jør­gen Uglem, J.O. Kjøsnæs og I. Flønæs (sen.). I Vigen døde allerede neste vinter, og Ingebrigt Norbye ble da formann. Vi må forøvrig regne med at Tomas Færen var foreningens åndelige leder i de nærme­ste åra, for han kjøpte Eidem, Oppigar’n våren 1855, og bodde der med sin etterhånden store familie, inntil han utvandret til Minnesota i 1866.

Misjonsforeningen hadde sitt faste årlige møte Hellig tre kongers dag. Dessuten ble det holdt møte hos en eller flere av «vennene» når tilreisende predikanter kom til bygda, noe som skjedde med uregelmes­sige, men oftest korte mellomrom. Emmisær Aandahl var en av de mest trofaste. Ellers nevnes bl.a. emmisærene Kallem og Nordsletten, og i slutten av hundreåret også Faste Svendsen. Misjonsforeningens forhold til de lokale prester var visstnok alltid godt her, og fra 1888 hadde de en selvskreven plass i styret.

Kvinneforeningene. Misjonsforeningene fikk fra 1863 en avlegger i kvinneforeningene. Det begynte så smått dette året med at en håndfull kvinner ble samlet til møte hos Rosa Norbye: Sigrid Lien, Gjertrud Mosleth, Beret Kristensdtr. Evjen, Kari G. Nervik, Sofie Uglem og Brynhild Flønæs. Etter hvert kom det flere til, og de ble nødt til å dele seg i flere foreninger. I 1877 var det tre foreninger, noen år senere fire, men så skjøt bevegelsen fart sist i 80-åra til det var dannet femten kvinneforeninger, dvs. én i hver skolekrets omkring århundreskiftet.

Kvinneforeningsmøtene gikk på omgang hos medlemmene. Når møte­dagen kom, ble karfolka i huset kastet ut mens grendas kvinner rykket inn med sine strikketøy. For møtene hadde en bestemt hensikt: en skulle i fellesskap lage strikkevarer som kunne selges til det gode for­mål. Og det var anseelige beløp som kom inn til hedningemisjonen gjen­nom kvinneforeningen: I 1895 ca. 1.000 kr., i åra etter 1900 ca. 2000 kr., omkring 1920 4.000-5.000 kr. Kvinneforeningene hadde forøvrig et formål ut over dette: gjennom samtale og tale skulle de virke opp­byggende. Dessuten var det det sosiale samvær: passiaren over kaffen og småkakefatet.

«Selbu kristelige ungdomsforening» ble stiftet i 1898. Den sprang ut av det samme miljø som misjonsforeningen, og ble startet som en motvekt mot ungdomslaga, som lokket ungdommen til å skeie ut, ble det sagt. Kapellan Hornemann ble den første formannen. Ellers i styret satt lærer Engen, sogneprest Domaas, lærerne J. Flønes og O. Sesseng og Gjertrud Hoem. Det første året ble det arrangert 13 alminnelige møter, 4 bibeltimer og 1 juletrefest. Få år senere hadde foreningen 132 med­lemmer, av dem var 2/3 kvinner. Ved siden av møtevirksomheten hadde den kristelige ungdomsforeningen da tatt på seg en stor oppgave: å skaffe bygda en sykepleierske. Denne ble ansatt i 1903, og foreningens fremste mål ble heretter å skaffe midler til lønn og andre utgifter. Strevet ga resultater: Sykepleiersken ble til overordentlig nytte og vel­signelse for de mange i bygda som fikk del i hennes omhu og pleie, heter det i årsberetningen.

Skytterlaget i splittelsens dager. Foto E. Jenssen

Skytterlaget i splittelsens dager. Foto E. Jenssen

Skytterlaget. Den første «folkelige» organisasjonen – utenom økono­miske sammenslutninger som kornmagasinet, sparebanken og brannforsikringskassen – var skytterlaget. Det ble stiftet 6. august 1862 under navnet «Selbo Skydeselskab», men det ble visst ikke kalt annet enn Selbu Skytterlag. Blant stifterne var lensmann Schive, Ingebrigt Haarstad, P. Furan, O. Haave, Fr. Birch, Nils Svendsås, Mikal Setsaas, Peder R. Eidem og John Svendsen Slind. Skytterlaget var tilsluttet den tre år eldre landsforeningen «Centralforeningen for udbredelse af legems­øvelser og vaabenbrug».

Det er ikke stort vi vet om skytterlagets første år, for som i så mange andre lag, er de eldste protokollene gått tapt. Tilslutningen var ikke så overvettes stor – visstnok heller ikke skyteferdigheten. Blant de bedre skytterne omkring 1870 nevnes lensmann Schive, John Svendsen Slind og bjørneskytteren Paul Samstad. En skytelinje ble hogd opp i Setsåsøyene, senere ble også Kongdalen og Hestvollene brukt som «bane». Laget disponerte fire kammerladningsgeværer i disse første åra.

I 80-åra gikk det politikk i skyttersaken. Venstrefolk brøt med den konservative Centralforeningen og dannet et Folkevæpningssamlag, -det første «samlaget» ble forresten dannet i Innherred i 1881. Tanken var å bygge opp en «folkehær» som kunne trygge stortinget imot kon­gemakten. Splittelsen nådde også Selbu da skytterlaget «Fremad» ble dannet omkring midten av tiåret med Gunnar Haarstad som første formann.

Mellom «Fremad» og det gamle skytterlaget ble det konkurranse på kniven. For begge laga gjaldt det å vise de beste resultatene. «Ender aa gong» samledes lagene, skjønt de stod meget fiendtligt som varg mod varg og viste tænder lige overfor hinanden», skildret «Selbyggen». Ak­tiviteten i laga var så stor at Centralforeningen la sitt amtskytterstevne

hit i 1887, mens Folkevæpningssamlaget hadde fogderistevne her året etter. Formann i Skytterlaget i disse åra var Paul Birch, mens baker Pedersen var formann i «Fremad». I 1893 var den politiske spennin­gen kjølnet såpass at laga ble sluttet sammen under navnet «Selbo Skytterforemng». Den første formann i det nye laget ble sersjant O. Haave.

Skyteøvelsene og premieskytingene foregikk på forskjellige steder i bygda. Johan Furan gir i sin bok en levende skildring av en skyting på «Dammet» i Haugene med etterfølgende premieutdeling og fest på en gård i nærheten. Festen – seksaen – var et fast og sikkert et meget attraktivt innslag i skytterlagslivet. Der var det «taktfaste tramp av lærstøvler mot tregulv, blandet med dragspelets skrattende toner, jentehvin og hujing», mens det i andre rom satt karer benket rundt et bord med brennvarm toddy». Den gemyttelige stemningen tyder på at opprørsholdningen fra «Fremads» dager var dampet vekk.

Mangelen på fast skytebane var følbar – det var både tung­vint og farlig å holde skytterstevnene i skog og utmark. I 1898 fikk skytterlaget omsider sin egen bane i Eidemsvika. Banen, som kostet 670 kroner, var delvis finansiert ved statstilskudd og delvis av laget selv som hadde samlet penger ved basarer. Skytebanen ga laget et puff framover. I dette året 1898 hadde laget 51 medlemmer som hadde skutt vel 4000 «bakkjørte» skudd og ca. 1500 salongskudd. Kort før hadde laget skiftet ut sine remingtongeværer med Krag-Jørgensen. Idrettslag. Skiidretten ble organisert mye senere enn skytinga. Selvsagt gikk selbyggene på ski – ja, de var rene mestere i den kunsten, skal en tro Oscar Tybring (1878): «I en Idræt ere Beboerne af Selbo og Tydal sande Mestere, nemlig i at løbe paa Ski. Her drives det imidlertid ikke blot som en «Idræt», men om Vinteren, naar den dybe Sne begraver alle Veje og Stier, er denne Færdighed absolut nødvendig. — Et av Præmieløbene hernede (ved Kristiania) vilde blive anseet for et rent Børneverk at en Selbyg eller Tydøl, der er vant til at færdes i mellem Stub og Sten oppe paa Fjeldet, og at fare som et lyn nedover de lange Lier og Fjeldskraaninger». Kjenner jeg de gamle rett, så de på langrenn og konkurranse som lek og «tatl» som voksne burde holde seg for god til å være med på. Men hendte det at en selbygg slengte seg med i et renn utenbygds, gikk det som oftest godt – de mange milelange skiturene i skogen og fjellet satt i kroppen om de manglet både treningsopp­legg og konkurranseøving. Den første selbyggen som en vet har deltatt i en konkurranse, var Nils Nilsen Aunemo som var med i et renn, visstnok i Bymarka i 1864. Dette skal ha vært den første skikonkurransen nordafjells. Løypa var ca. 1000 alen (620 meter) lang. Nils Au­nemo vant med tida 1 minutt og 5 sekunder.

Det første langrennet i Selbu ble arrangert i mars 1893. Starten var lagt til Hårstad. Derfra gikk løypa til Marstad, tvers gjennom Haugene til Voldset og tilbake til startstedet igjen – det skulle bli godt og vel ei mil. En masse folk – vel helst menn – var møtt fram for å se hvem som skulle bli «The champion of Selbu» som «Selbyggen» skriver. Til skuf­felse for arrangøren, skytterlaget, meldte det seg bare 15 deltagere. Peder A. Moen vant på tida 57 1/2 minutt, fulgt av Ole J. Stavnæs og Arnt Fuglem. Som en ser dominerte strandbyggene fullstendig i konkur­ransen.

I dette første rennet fikk tilskuerne for første gang oppleve skiløpere med to staver – lette bambusrørstaver som avløste den ene, lange og tunge trestaven. Flere gikk sikkert også på de nye «selbuskiene» som Svinås’n (Nils J. Svendsaas) nylig hadde uteksperimentert og som blant andre Fridtjof Nansen hadde gitt svært rosende omtale på et skimøte i Kristiania tidligere samme vinter. «Selbyggen» var dristig nok til å rose det nymotens skiutstyret og innledet dermed en strid feide mellom «progressive» og «konservative» skifolk. Selbyggene med «skigeneralen» Paul Birch i spissen gikk avgjort inn for det moderne utstyret, mens tydalingene ble forsvarere av det gamle: langski med vidjebindinger og langstaven med jernkringle og pigg – «kringeldonstaven» som den ble kalt. En dags «strabads paa høyfjeldet i skare- og skavelføre» ville overbevise enhver om hva som var best, mente tydalingene. I 1895 stilte en del tydøler opp i et renn i Selbu, og en av dem plasserte seg som nummer tre. Men det mest forargelige var at han påsto at tydalingene ville slå selbyggene på lengre avstander og til fjells – «med hussko, kringeldonstav og langski» som «Pålinn» foraktelig uttrykte seg på en belivet seksa i skiklubben. Året etter – den 8. mars 1896 – fant den store styrkeprøven sted. Selbyggene reiste – 17 mann sterk og med «Pålinn» i spissen – til Tydalen. Bare fire stilte til start på Aune dagen etter i konkurranse med åtte tydalinger og en same. Johan Furan har i sin bok gitt en fornøyelig skildring av denne kappestriden som falt så forsmedelig ut for selbyggene. Bare én selbygg – Ole Stavnæs – full­førte den ca. 35 km lange «andørjen», som Ola Aas gjerne kalte lang­rennsløypa. De andre kortskirennerne brøt løpet, mens tydalingene fullførte alle som én. Vinnertida var 3 timer 25 minutter. Men tross denne utklassingen:   vi  vet  jo  at  det  moderne  utstyret  seiret  til  slutt.

På dette tidspunkt var «Selbu skiklubb» allerede stiftet, På nyåret 1894 kom det opp tjue skiløpere fra Trondheim og holdt oppvisning i hopp i Bottenlia. Gustav Bye, skiløperkongen i Trøndelagen, presterte enda et hopp på hele 26 meter! Den 25. februar samme år arrangerte skytterlaget et 17 km langt skirenn fra Mebonden oppover Øverbygda-og tilbake. Under den etterfølgende seksa på Nesta ble det satt fram forslag om å danne en skiklubb. Det meldte seg straks 40 medlemmer, så Selbu skiklubb ble konstituert samme kveld. Paul Birch ble formann med P.J. Norbye og dyrlege Vold som styremedlemmer.

Det kan nevnes at det første skirennet Skiklubben arrangerte, var et hopprenn for gutter. Premien for lengste stående hopp gikk til 14. årige Halvor Nykkelmo. Når dette skrives – 80 år senere – er Halvor fremdeles frisk og rørig, og det er ikke lenge siden han sist hadde skiene på. Det som tidlig blir krøket, blir en god krok!

Selbu skiklubb viste stor aktivitet i åra omkring århundreskiftet, men så hadde klubben også en drivkraft av rang i «Pålinn», som var for­mann helt til klubben ble oppløst i 1912. Hvert år ble det arrangert skirenn – både langrenn og hopp – med deltagelse også utenfra. Det største arrangementet i klubbens historie var amtskirennet i 1911. Blant de mest aktive de første åra var Peder A. Moen, Arnt og Bjørn Fuglem, Ole Stavnæs, Renald Fossum og Ingebrigt Jørgensen. Etter 1900 kom en ny generasjon: John J. Haarstad, Gunder A. Overvik, Sivert Berge, Ole Røseth, I. G. Haarstad, Haldo Kvello, Ole og Anton Moen, Peder og Halvor Nykkelmo, Nils Setsaas, Kristen Kjeldstad, Erik Henmo, Ludvig Stamnes, Gunnar O. Guldseth og flere.

Skiklubben var ikke det eldste idrettslaget i bygda. Den æren tilfaller Selbu skøiteklubb, som ble konstituert like før jul i 1891. Klubben hadde fra starten 55 medlemmer og styret besto av de samme tre som senere ble valgt til styre i skiklubben. Det høye medlemstallet vitner om at interessen for skøytesporten var stor. Det var nettopp på denne tida at de første «kjøpeskøytene» kom til bygda, men mange greide seg sikkert med de gammeldagse «skøytene»: et par gamle ljåblad festet til et par tresåler. Arenaen var selvsagt Selbusjøen. Vi hører ikke mer om skøyteklubben, så trolig gikk den inn etter en tid.

Ungdomslag. Selbu fikk sitt første ungdomslag uvanlig tidlig, våren 1883. Det var ikke mange lag i landet av den typen før den tid. Det var visstnok Olaus Morseth som kom med ideen til ungdomslaget «Bondegutten».

Foranledningen var at «gutpørvenn» følte seg for grønne til å delta i samtalelagets diskusjoner og ville ha et diskusjons­forum for seg selv. Med­lemstallet var «en gang ret betydelig». Et samlings­punkt var den håndskrevne avisa «Fritaleren». Laget besto i to-tre år, men så døde det «aldeles sottedød – stille og fredelig».

Fritidssyssel - noe oppstilt for fotografen. Foto: E. Jenssen

Fritidssyssel – noe oppstilt for fotografen. Foto: E. Jenssen

Midten av 1890-åra ble den egentlige grunnleggingstida for ungdomslaga. Mebonden var først ute, trolig etter initiativ av Ola Aas. Ungdomsforeningen «Lauvspret» ble stiftet på Lidarende den 22. mars 1894 med det formål å ar­beide for opplysning, dannelse og toleranse blant sine medlemmer. For­øvrig het det at «i politiken indtar foreningen rent venstrestandpunkt». Ved starten var det 10 medlemmer, et års tid senere over 60. Det første styret besto av sersjant P. Nervik, Ole Dyrdal, Ola Aas, P. Nestad og Ole Morseth.

En måneds tid senere ble det dannet en ungdomsforening for Mosletta med 30 medlemmer. Mer er ikke kjent om dette laget – ikke engang navnet.

På forsommeren 1894 ble ungdomslaget «Dalrosa» i Flora stiftet.

Ungdomslaget «Haabet» i Innbygda ble stiftet på nyåret i 1895. Det tegnet seg 92 medlemmer og etter ett år var medlemstallet vokst til 150.

I jula 1895 fikk Selbustrand sitt ungdomslag. «Fremad» hadde ved starten 70 medlemmer.

«Sjøsvala» i Sjøbygda ble stiftet den 12. april 1896. Den første formannen var Arnt Renå. Laget hadde 25 medlemmer.

Vikvarvet fikk sitt lag, «Ungbirken», på høsten 1897. Det hadde 80 medlemmer. Formann var Jens Sesseng.

Ungdomslaget «Solstraalen» i Øverbygda ble stiftet i jula 1897. Sty­ret besto av S. Velve, 0. Røseth og Kr. N. Evjen.

Kort etter nyttår 1898 fikk den siste kretsen i bygda sitt ungdoms­lag. Det var Kulset, hvor det tegnet seg 30 medlemmer. Laget ble opprinnelig kalt «Strevarn», men da en del medlemmer syntes navnet hadde for mye selbyggklang, ble det endret til «Spiren».

Hvordan var virksomheten i ungdomslaga? Hver 14. dag skulle det være møte, og om det ikke alltid ble så regelmessig, så møttes ungdom­men, i all fall den mannlige delen, til taler og diskusjon. Festene var sjeldne – i jula, 17. mai, én gang om sommeren og én gang om høsten. På festene var det taler, og «man moret sig med diverse lege ved siden af at man dråk kaffe og chocolade og spiste appelsiner og hvedebrød». Og dansen var ikke til å komme utenom. Etter enkeltes mening gikk det alt for vidt. «Selbyggen» skrev om «den overhåndtagende dansing», mens ungdomslaget «Haabet» vedtok med overveldende flertall å be herredstyret vedta forbud mot dansing etter kl. 10 om kvelden.

Vi kan best la Johan Bojer skildre stemningen på et ungdomsmøte i «Bondeguttens» dager: «Lørdag kveld var det festlig sammenkomst på skolen. Og så troppet vi opp i våre klær med hvit krage og slips, og det ble foredrag av bestyreren, eller diskusjon eller opplesning eller gjenfortelling av sagaen av oss elever. Nå møtte også folk fra bygda opp for å høre på, og det vanket kaffe og gode wienerbrød, det hendte også at prest, doktor og den store kjøpmann Birch på Haverneset var til stede. Ja diskusjonen; —Emnene var mange slags, utvandringen, avholdssaken, luksus, tobakk, kvinnenes stemmerett. Unge piker, som hadde gått (amt)skolens kursus for kvinner, satt også der, og en og annen var så freidig at hun sto opp og sa sin mening». (Fra «Lære­gutt»).

Det var et savn for ungdomslaga at de ikke hadde egne lokaler. Det var å holde til rundt om på gårdene, eller i Mebonden i «banken». I 1897 begynte både «Haabet» og «Lauvspret» å arbeide for et forsam­lingslokale. Laga holdt basarer og fester med pakkeauksjon, og byggefondet økte litt etter litt. Kravene var ikke store. «Haabet» tenkte å starte bygginga når de hadde nådd 200 kroner. Det ble «Lauvspret» som løste oppgaven først. I 1899 inngikk laget kontrakt med Handelsfore­ningen på Nesta om å leie loftet over foreningen. Det var en stor sal på 7×10 meter, men laget måtte selv koste innredningen, som var kalku­lert til 170 kroner — «et stort løft», kommenterer «Selbyggen». Men laget greide løftet og kunne innvie det første forsamlingslokalet i bygda søndag den 20. april 1900.

Øverbygda hornmusikklag ca. 1900. Foran f.v.: Haldo T.Velve, John Jørgensen Lien, Sivert Uthus, Brudal, Bernt J. Lien, Kristen Johnsen Lien Bak: Ole O. Rønsberg, Bersvend H. Rønsberg, Kristen Jørgensen Lien, Petter Engen, John Johnsen Lien. Dirigent og fotograf Sørensen.

Øverbygda hornmusikklag ca. 1900. Foran f.v.: Haldo T.Velve, John Jørgensen Lien, Sivert Uthus, Brudal, Bernt J. Lien, Kristen Johnsen Lien Bak: Ole O. Rønsberg, Bersvend H. Rønsberg, Kristen Jørgensen Lien, Petter Engen, John Johnsen Lien. Dirigent og fotograf Sørensen.

 

Organisasjonslivet førte også med seg at det kulturelle miljøet ble beriket. Selbyggene fikk møte kulturimpulser som hadde vært fremmed for den gamle bondekulturen. Sommeren 1872 holdt fiolinisten Georg Rostad en konsert i tinglokalet på Sjøvoll. Det skal ha vært den første konserten som har vært holdt her, og vel også den første opptreden overhode. Mellom 60 og 70 mennesker overvar begivenheten.

Senest i 1886 hadde lærer Engen startet et sangkor i Øverbygda. Vi vet det holdt en konsert den høsten, men senere hører vi ikke mer om koret. Ved juletider 1895 ble det startet et nytt sangkor i «Lauvspretts» regi og med dr. Holst som dirigent. Forbindelsen med ung­domslaget ble fort oppløst på grunn av en politisk kontrovers, men sangkoret fortsatte sin virksomhet i mange år framover, under skif­tende ledere. I 1896 ble det dannet et hornmusikklag i Øverbygda. Fotograf Sørensen var instruktør. Ved festlige arrangementer i åra framover var hornorkesteret eller sangkoret – eller begge -med som faste og svært populære innslag.

I 1892 ble teaterkunsten introdusert i bygda – i amatørteatrets enkle form. En onsdagskveld i april det året framførte en del ungdommer «Til Sæters», en dramatisk idyll i en akt av C. Pavel Riis – omskrevet til selbyggmål. Instruktør var frøken Monsen. Anmelderen i «Selbyg­gen» undret seg over at det i bygda «fandtes en hjerne, som kunde finde paa den tanke at faa fremført et teaterstykke med et personale, sammensat av bygdens ungdom», fordi «befolkningen er af naturen træg af sig, oplysningen er heller ikke stor, og sandsen for poesi og kunst kun tilstrekkelig til husbehov, og maaske ikke det engang». Men det gikk bra – «der laa et flittig arbeide, god vilje og en energi i udførelscn». Og lokalet var fylt til trengsel, men så var da også billett­prisen bare 20 øre for voksne og 15 øre for barn.

Enda en framsyning kan registreres i det forrige århundre. På en basar «Lauvsprett» arangerte i 1899, ble Hulda Garborgs «Rationelt fjøsstell» oppført.

Avholdslag. Brennevinsloven av 1816 hadde sluppet løs en uhemmet brenning ut over bygdene, med den følge at brennevinsmisbruket fikk et uhyggelig omfang. Som en reaksjon mot dette oppsto avholdsbevegelsen omkring midten av det 19. århundre. Senere kom forbud mot heimebren­ning, og forbruket avtok, men var fremdeles høyt i forhold til i våre da­ger. Slik var det vel her i bygda også, men avholdsbevegelsen hadde van­skelig for å vinne innpass her. I mange år var det én mann, handels­mann og tidligere skolelærer Ole Kirkvold, som sto fram som den eneste skrevne avholdsmannen i bygda. Overalt hvor han kom, agiterte han og fikk omsider noe gehør mot slutten av hundreåret. I 1886 ble «Loge Samhold» i Mebonden stiftet. «Øvrebygdens Totalafholdsforening» ble visst til på samme tid omtrent, likeså en forening i Tydal. Som medlem­mer kan vi finne nevnt Ovidia Hoff på Marienborg, John og Ola Aas og lærer John Flønes i «Samhold», Ole P. Baardsgaard, Peder I. Mølnhus, Olaf Korsvold, Lars H. Baardsgaard, Helga Engen og Beret L. Baardsgaard i Øverbygda. «Samhold» hadde i 1891 22 medlemmer, mens det var 43 medlemmer i «Øverbygdens» i 1897.

Avholdssaken fikk et talerør i og med den vant brødrene Aas og «Selbyggen» over på sin side. Men pressens makt er også begrenset. Tross den konstante agitasjonen for avhold i «Selbyggen» hadde saken liten gjennomslagskraft. «Naar det gjælder afhold, kan folk heroppe være ganske træge, da er man som Dovregubbens troldeflok «sig selv nok» og behøver ikke at modta noen belærelse», skrev «Selbyggen» da en tilreisende avholdspredikant måtte avlyse sitt foredrag fordi det ikke møtte en eneste tilhører.

Mebonden i 1890-åra. Foto E. Jenssen

Mebonden i 1890-åra. Foto E. Jenssen

Ungdomslaget og lokalet (1914). 1. rad fra venstre: Jørgen Næssmo, Bardo ]. Hegset, Beret luset, Brynbild Haugen, Brynhild Skogan, Ane Haugen, Beret O. Næss, Beret }. Flakne, Emilie Drivvoll, Johanna Hegset og Ragnhild Næssmo. 2. rad: Torstein T. Tuset, John Tuset, Birger Flakne, Peder Hegli, Gunnar Haugan, John Solli, Anton Hegset, John J. Bjerken, Bardo P. Hegset og Ole P. Bjerken.

Ungdomslaget og lokalet (1914). 1. rad fra venstre: Jørgen Næssmo, Bardo ]. Hegset, Beret luset, Brynbild Haugen, Brynhild Skogan, Ane Haugen, Beret O. Næss, Beret }. Flakne, Emilie Drivvoll, Johanna Hegset og Ragnhild Næssmo. 2. rad: Torstein T. Tuset, John Tuset, Birger Flakne, Peder Hegli, Gunnar Haugan, John Solli, Anton Hegset, John J. Bjerken, Bardo P. Hegset og Ole P. Bjerken.

Den saken avholdslosjene arbeidet mest med, var å få herredstyret til å nekte ølbevilling til skysstasjonene. Men arbeidet førte ikke fram. Bare 3-5 av representantene stemte mot bevillig.

Som vi har sett av denne oversikten, var l890-åra en gjennombruddstid for lag og foreninger. En rekke organisasjoner sprang fram. Fore­ningsliv og lagsvirksomhet ble et nytt tilbud til bygdefolket – et tilbud de grep med begjærlighet. De nye former for samvær sprengte de gamle sosiale rammer – naboene i grenda var ikke lenger de eneste og selvfølgelige omgangsfeller. I foreningene kunne en treffe folk fra hele bygda til samkvem og fredelig kappestrid. Det hendte tilmed at uten­bygds lag møtte til stevner her. Isolasjonen ble brutt på det sosiale området, liksom det også på alle andre felter av samfunnslivet foregikk en voldsom omforming på denne tida. Bygda kastet plagg for plagg av den gamle bunaden og skiftet om til den nye moderne tids drakt.