Prester, klokkere og kirkebygg

Da det kommunale selvstyre ble innført i 1837, var Hans Emanuel Sandborg sogneprest i Selbu. Han var ennå en forholdsvis ung mann født i Trondheim i 1798 – og hadde vært i bygda i bare ett år. Likevel var han selvskreven til hvervet som den første ordfører. Dette forteller nok mer om bygdesamfunnet enn om personen – ingen andre kapable fantes. Selbu ble likevel meget godt tjent med Sandborg, både i hans geistlige og verdslige gjerning, dyktig og samvittighetsfull som han var. At han vant tillit i vide kretser, viser det forhold at han ble valgt til fylkesordfører i to perioder. Sandborg flyttet i 1845 til Borre i Østfold.

Med etterfølgeren Hans Henrik Emil Tybring fikk Selbu en ny dyk­tig, virksom og framfor alt initiativrik sogneprest. Han var av preste­slekt, var født i Drammen i 1805 og hadde i 10 år før han fikk kallet her vært sogneprest i Veøy i Romsdal. Tybring kom til en bygd i den ytterste armod – en bygd som vel så mye krevde prestens hjelp i det timelige som i det åndelige. Gjennom 16 år la Tybring ned all sin kraft på begge felter. Han ble meget avholdt som sjelesorger, omsorgsfull og hjelpsom som han var. Men først og fremst husker selbyggene ham for det han gjorde for å åpne bygda for den nyere tid.

Tybrings tiltakslyst kunne merkes nær sagt fra første dag. Som et eksempel kan nevnes at i 1846, ennå før han selv var medlem, behand­let herredstyret i ett og samme møte sju forskjellige forslag fra ham -forslag om så vidt forskjellige forhold som fra å ansette en kirketjener som skulle «paase Orden og Sædelighet i Kirken» til å få opprettet fast postgang til Hell. Bak det meste av nyhetene som bragte bevegelse inn i det tidligere stillestående bygdesamfunnet, kan en merke Tybrings hånd, – han overtalte, lokket, truet og bønnfalt for å få de svært så varsomme herredstyrerepresentantene med seg på «galeien». I åra 1849 -1856 var han ordfører og kunne da mer direkte påvirke utviklingen. De større sakene som ble tatt opp og gjennomført med mer eller mindre påvirkning av Tybring, var kjøpet av kirken, bygda fikk fastskole, seminarutdannede lærere, almuebibliotek, postgang til Hell, «sy­kehus» og lege, handelsmann, sparebank, brannkasse, veien over Jervan.

Som forgjengeren flyttet Tybring til Østfold, til Våler i 1861. Hans sønn Oscar ble en kjent skribent, og flere steder i dette verket finnes sitater fra hans «Skildringer fra Fjeldbygderne». Oscar Tybring er også kjent som Redningsselskapets stifter.

Kirkekjøpet. I 1723 kom Selbu kirke i privat eie ved at staten med en kanskje tvilsom hjemmel solgte kirken på auksjon til høystbydende. Kirken gikk så i handelen mellom forskjellige pengefolk, inntil den siste eieren, oberstløytnant Hirsch, tilbød Selbu kommune å kjøpe den for 6.300 speciedaler. Tybring formidlet tilbudet til herredstyret og argu­menterte selvsagt sterkt for det, men i første omgang «saa Forsamlin­gen sig ei aldeles kompetent til at fatte nogen Beslutning i en saa viktig Sag». Herredstyret satte likevel ned en komité – der Tybring selvsagt var med – som skulle forhandle videre med Hirsch samt finne ut hvor­dan menigheten stilte seg til kjøpet. Saken ble behandlet i flere møter framover, men representantene var og ble nølende – det overordentlig store beløpet virket skremmende for en fattig bygd. Komiteen opp­nådde bare å få prutet av 100 daler av kjøpesummen, samt søkte og fikk innvilget et lån på 6.000 daler av Opplysningsvesenets fond, med en nedbetalingstid på 28 år. Selv da dette forelå «dristet man sig ikke til at fatte Beslutning». Først i slutten av 1847 var representantene «kommi på trua». Skjøte på kirken ble utstedt 1. desember 1847. Med i handelen fulgte også kirkens gård Bårdsgård. Representantenes skepsis viste seg ubegrunnet. De inntektene som fløt inn i kirkekassen var mer enn tilstrekkelige til avdrag og renter, ikke en skilling ble belastet kommunen.

Agaton Bartolomeus Hansteen ble utnevnt til sogneprest i Selbu i 1861, etter 18 års virke i Mo i Rana. Her ble han til han tok avskjed 27 år senere og blir slik den sognepresten etter Rosenvinge som har vært lengst i kallet. Hansteen var født i 1812 og altså nær 50 år da han tiltrådte i Selbu. Han var på mange måter forgjengerens motset­ning: alvorlig og bestemt med et noe tilknappet vesen, hjelpsom, men helst i det stille. Sitt kall tok Hansteen høytidelig. Hans prekener ska] ha vært innholdsrike og formfullendte. Mest vekt la han likevel på konfirmantforberedelsen. Den som ikke kunne sin Pontoppidan og Volrath Vogth, ble «attvenda» uten nåde, om han så var både 17 og 18 år.

Hansteen tok avskjed i 1888, flyttet noen år senere til Trondheim, hvor han døde i 1895. Hans sønn, Nils Hansteen, ble en kjent kunst­maler. Ett av hans bilder er gjengitt på side 359 i første bind av dette verket.

Restaureringen i 1888. Da Selbu kirke ble ombygd i 1806, rev de det gamle trekoret og utvidet skipet med et større tilbygg. Tilbygget hadde store, spissbuede vinduer helt forskjellige fra de små rundbuede «gluggene» som ellers fantes i kirken, (se skisse og fotografi s. 334 -335 i bind 1.) Etter manges mening var dette stygt, dessuten manglet kirken kor, hadde bare tårnhjelm uten spir og var for trang for den store befolkningen. Det var derfor et alminnelig ønske i bygda at kirken måtte restaureres.

I 1880-åra var det tid til å realisere tanken. Lånet til kirkekjøpet var da betalt ned, og kommunen hadde også en rommeligere økonomi — om ikke god nok, etter kommunestyrerepresentantenes mening. I 1884 av­viste de i alle fall byggmester Gustav Olsens første plan for restaurerin­gen, fordi de ikke ville godta noe tilbygg til kirken utenom sakristi.

Stiftdireksjonen presset imidlertid hardt på for å få nytt kor til kirken, og i 1887 måtte kommunestyret bøye av. De endelige planene for interiør og vinduer var utført av byggmester Olsen, mens byggmester Gunther stod for de bygningsmessige endringer – begge gjennomarbei­det og godkjent av domkirkearkitekt Christie.

Byggmester Gunther ble ansatt som byggeleder. Han var tysk og hadde nylig bygd Hommelvik kirke. Som byggekomité fungerte sogne­prest Deinboll, kirkesanger Furan, H. Morseth, I. Flønæs (yngre) og J. Klegseth. Alt hva bygda hadde av håndverkere og nevenyttige folk ellers ble mobilisert til arbeidet. Baser for arbeidslagene var: gråsteins­murerne Jon Morseth og Hans Myranæs (Eidem), smed Sivert E. So­lem (Grøtte), tømmermann John Kulsethtrø, snekker Jon Røseth (Kyllo). Jon Røseth utførte selv alt finere snekkerarbeid som prekesto­len og svingtrapper. Blikkenslagere, taktekkere, malere oil. ble hentet utenfra.

Arbeidet gikk fort fra hånden. De forberedende arbeider tok til i mars 1888, men kirken kunne brukes helt fram til juni. Allerede før jul var arbeidet ferdig. Kirken ble innviet 17. desember 1888. Ombygginga ble finansiert ved et lån på 9.000 kr. som de Angellske stiftelser gene­røst tilbød kommunen.

Den forandringen menigheten helst la merke til, var at det gamle interiøret, altertavle, prekestol, døpefont, galleri og benker ble skiftet ut. Den nye altertavla var en kopi av E. Petersens «Jesus på korset», innrammet i en enkel ramme. Streng enkelhet preget også alle detaljer i interiøret forøvrig. Ovner ble nå montert. Før hadde kirkegjengerne frosset svært på riktig kalde dager. Kirken fikk nye store lemmer, både bakerst i skipet og på sidene. I alt ble det ca. 900 sitteplasser i kirken etter ombygginga.

Eksteriørmessig fikk kirken et enhetlig utseende, ved at store vindu­er nå var satt inn over alt bortsett fra tårnet. Blytekningen på tårntaket fikk en forøvrig straks prakk med, og allerede i 1892 måtte denne skiftes ut med kopperplater,  til en merkostnad på 4.200 kroner.

Kirken fikk også orgel i 1889. Baro K. Rolsetb ble ansatt som den første organisten. Han fungerte til 1896. Fra da av og til 1945 var Eli Engen Jørgensen organist. Senere har Olav Stokke Grøndal hatt stil­lingen til sin død i 1976.

Peter Vogelius Bugge Deinboll ble sogneprest etter Hansteen i 1888. Han var født i 1847 og var sogneprest i Nærøy før han kom til Selbu. I 1896 flyttet han til Tysnes.

Hans Wraamann Domaas kom til Selbu som residerende kappelan i 1887. Domaas var født i 1859 i Kristiania. Sogneprestembedet her betjente han til 1909, da han fikk kallet i Biri på Toten. Domaas var i Selbu i 22 år, og ble ualminnelig avholdt av menigheten, rettfram og velvillig som han var. «En sjelden human mand» sier Amdal. Domaas ble gift mens han var her, og fikk tre døtre, alle født i Selbu.

I Domaas’ tid ble Selbustrand kapell reist. Allerede i Tybrings dager ble det snakket om kapeller, både i Flora og på Fuglem. Årsaken var naturligvis de lange avstandene fra ytterkretsene og veiforholdene som gjorde at en til tider av året ikke kunne komme til kirke på folkevis. Likferdene måtte likevel fram: «Da maa man hvis det er om Vaaren, først «brue sig» utpaa Isen over «Landfæra», og dernest trække Liget paa en Jernstangslæde over Isen. Nogle af de raskeste Karle sætte da paa sig Skiene og med fæstede Ræb i Slæden gaa de rundt om denne og Tække paa den Maade Liget over (Selbusjøen). Kvindfolk kommer paa den tid av Aaret sjelden eller aldrig over til Kirken» (Adresseavisen 1870).

Selbustrand kapell.

Fra 1870 kom det til et nytt moment som styrket kravet om kapell på Stranda: Katolisismen fikk innpass der! Den franske katolske pate­ren i Trondheim, C. H. Dümahut, hadde nemlig kjøpt et hus, nærmest et feriested på Balstad og innredet et rom til huskapell. Visse kretser så dette som en trussel mot den rette tro, og verre ble det da Dümahut i 1874 kjøpte hele Balstadgården og noe senere bygde et gudshus der «St. Olavs kapell». Nå gjaldt det å sikre strandbyggene et kapell som et fast ankerfeste: «La oss ikke sidde som i Hedningeland, med den sikre, men ikke glade Overbevisning, vi inden kort Tid vil have en katolsk Kirke og Skole i vor Midte» . . . «Savnet (av eget Kapell) er der, det ser vi naar de store Skarer strømme hen for at høre den katolske Præst» (Dagsposten 1882).

Folkets kårne tok likevel den katolske trusselen med ro. De mange søknadene om bidrag til kapell i 70-80-åra ble regelmessig avvist, som oftest med henvisning til at saken hadde for liten tilslutning fra strand­byggene selv, noe de minimale bidragslistene viste. Først da restaurer­ingen av hovedkirken var fullført, kom saken videre. I 1896 vedtok herredstyret å bygge kapellet og forpliktet seg til å overta det framti­dige vedlikeholdet. (Dümahut overdro i 1887 Balstad til det apostoli­ske prefektur i Norge. Balstad ble således igjen katolsk kirkegods som det hadde vært til reformasjonen. Prefekturet solgte Balstadgården til Jon Stavnæs i 1892, men beholdt St. Olavs Villa til 1905, og til da kunne strandbyggene søke til katolske messer, om de ville).

Selbustrand kapell ligger på en vakker tomt på Høybys grunn – en stor gravhaug fra hedenold måtte forøvrig raseres for å gi plass til det nye gudshuset. Arbeidet med grunnmuren tok til i 1898, og kapellet

Sigurd Engebret Erichsen kom i 1909 som sogneprest til Selbu fra Sande på Sunnmøre der han hadde vært prest i fem år. Tidligere hadde han virket som prest og lærer i den høyere skolen sørpå. Etter ni år i kallet flyttet han i begynnelsen av 1918 til Nes i Hallingdal. Erichsen var født i Kristiania i 1869, men vokste opp i Tromsø. Han var en grundig og lærd teolog, og kom godt overens med selbyggene.

Prestegården. Siden Rosenvinge omkring 1750 bygde hovedlåna i prestegarden, hadde samtlige prester holdt til huse der. Erichsen ble den siste i rekken. Boligstandarden svarte ikke til det 20. århundres krav, og prestene hadde lenge ønsket seg ny bolig. I 1914 ble ny hovedbygning reist 200 meter lenger vest, senere også, driftsbygning og forpakterbolig. Den nye prestegården ble helt ut påkostet av staten. Kommunen hadde i 1907 løst ut sin eldgamle åbotsplikt i prestegården for 5.000 kroner og gikk nå fri. De mange bygningene på «gammelprestgarn» ble revet. Bare hovedbygningen og storburet fikk stå – så vidt det var, og «bonstoggo» som var kommunens eiendom».

Peter Gamkinn ble ansatt som res. kap. i Selbu i 1914 og overtok sogneprestembedet etter Erichsen. Gamkinn var født på Gran på Hade­land i 1884. Han var av bondeslekt – den første vi vet om i kallet. Dette, og hans unge alder, ga Gamkinn en sjelden nærhet til sogne­barna. Etter at han i 1929 flyttet tilbake til sine heimtrakter, Jevnaker, beholdt han alltid kontakten med sine mange venner i Selbu. Gamkinn døde i 1969.

Selbyggene var lite glad i den kirken de fikk ved restaureringen i 1888. Interiøret hadde nok fått stil, på en måte, men den var streng og uvennlig. De som husket «gammelkjørkja», savnet dens lunere utse­ende. Allerede ved århundreskiftet begynte en å kalle det som var gjort for vandalisme, og senere har kritikken mot restaureringskomitéen vært ensidig negativ. I dag kan det være grunn til å moderere kritikken. Den situasjonen restaureringskomitéen stod overfor i 1880-åra, var en kirke som var «ødelagt» allerede i 1806, da tilbygget fikk «ny stil». Nå kunne en bare fortsette denne linja. Slik også med altertavla. Den ble bygd sammen med prekestolen i 1806, og i 1888 hadde de slett ikke ressurser til å gjenskape den opprinnelige tavla. De hadde overhode ikke noen arkitekt, og langt fra en slik kapasitet som arkitekt Tverdahl. Derfor var det trolig rett å bryte over tvert og innføre tidens møte i interiøret – noe som forresten ble gjort ved alle kirkerestaureringer landet over på denne tida. Å flikke på det gamle som de delvis gjorde i 1806, ville neppe gitt et heldig resultat. På ett punkt må en inn­rømme at de ansvarlige handlet klanderverdig: de tok ikke skikkelig vare på klenodiene i det gamle interiøret. Noe ble stuet bort, men mangt kom på vidvanke og ikke lite gikk tapt for godt.

I Gamkinns tid ble en restaureringskomité nedsatt, men den maktet ikke mer enn å samle en del penger til en fremtidig oppussing. På samme tid begynte en imidlertid å lete opp deler av det gamle interiøret, og det er nærmest et eventyr at en lyktes i å få tak i så mye. Hovedæren for dette må en gi fru Meisterlin, som med sin syforening «Nåla» i Trond­heim var utrettelig i arbeidet med å spore opp delene og skaffe midler til å kjøpe dem tilbake.

Arkitekt Tverdahl tok på seg oppgaven å restaurere altertavla. Det var et stort og vanskelig oppdrag. Mindre enn halvparten av de opp­rinnelige delene var funnet igjen – de største var vingene på sida, deller av toppen og spredte deler forøvrig. Hele midtpartiet og mye ellers måtte lages nytt, og her var Tverdahls sikre kunnskap i emnet til uvur­derlig nytte. Skulptør Oscar Lynum skar de manglende delene etter Tverdahls tegning, mens Annar Eggen malte alterbildene. Altertavla kom på plass i kirken igjen i 1939. Prekestolen er også bragt tilbake. Den hadde i sin tid Fr. Birch tatt vare på der den lå «henslengt» på fastskolen, og P. Birch hadde senere overlatt den til kunstindustrimu­seet.

Ingvald Børset født 1889, ble sogneprest i Selbu i 1929. Han hadde embedet i knapt ti år, og var deretter sogneprest i Skjeberg. I hans funksjonstid fikk bygda sitt tredje gudshus.

Flora kapell. Ønsket om å få et kapell i Flora var også gammelt, men først i 1920-åra ble tanken tatt opp for alvor, visstnok av pastor Hes­selberg. Ideen ble møtt med en enestående oppslutning i kretsen. Store beløp ble samlet inn ved basarer og som gaver. Realiseringen trakk likevel noe ut, bl.a. var det en del strid om tomta. Først i 1934 var en kommet så langt at en kunne søke departementet om tillatelse til å bygge kapell.

Kapellet ble lagt til den gamle samlingsplassen i Flora, på sørsida av elva ved skolen. Arkitekt A. Kjeldstad arbeidet ut tegninger og planer, byggearbeidet tok byggmester I. Gylland på seg for 5.000 kroner. Det meste av trematerialene og mye arbeid var gitt av kretsen, og dessuten var 14.000 kroner samlet inn. Samlet kostnad kom på 22.600 kroner. Ikke noe av dette kom fra det offentlige. Kapellet stod ferdig med 140 sitteplasser i 1936. Byggekomitéens formann og drivkraften bak arbei­det var Bardo Flakne.

Aksel Fikkan, født i 1904, kom til Selbu fra Vikna i 1939. Fikkan satt i embedet i de vanskelige okkupasjonsåra, og som kontaktmann for Hjemmefrontens ledelse hadde han sterk tilknytning til motstandsbeve­gelsen i Selbu. I 1947 overtok han Stadsbygd sogneprestembete, som han hadde til sin avskjed. Fikkan døde i 1976.

Sigurd Vaagnes ble utnevnt til sogneprest etter Fikkan. Han kom til Selbu i 1948, men var bare et par måneder i kallet før han ble syk og døde, 44 år gammel.

Øivind Daae Riisnæs er født i Bergen i 1906. I 1938-49 var han sogneprest i Lierne, og fra 1949 til 1959 i Selbu. Herfra flyttet han til Åsnes i Solør. Riisnæs døde i 1976.

Reidar Kyllo er født i Hegra i 1901. Han kom til Selbu som kapel­lan i 1953 og var sogneprest fra 1959 til 1971, da han gikk av for aldersgrensen. Kyllo er nå bosatt på Hell.

Severin Henrik Ræder Riiber, født i England i 1911 har vært sogneprest i Selbu siden 1971.

Restaureringen av Selbu kirke 1949 — 1963. Først etter siste krig kunne en ta fatt på den restaureringen av kirken som en lenge hadde ønsket. Arbeidet varte i 14 år og ble ledet av arkitekt Tverdahl. Ho­vedsiktemålet var å gi kirken tilbake mest mulig av dens gamle preg. Bygningsmessig gjennomgikk kirken en grundig reparasjon, den fikk nytt golv og loft, vinduer og dører, og nytt våpenhus og sakristi ble reist. Galleriene på tverr- og vestskipet ble revet. Tårnfoten som hadde vært uberørt av tidligere restaureringer og derfor hadde et ekte middel-alderpreg, ble nå pusset opp og fikk dør inn til kirkeskipet. Den største forandringa utvendig var at tårnhjelmen ble bygd om til den form den hadde på Schønings tegning fra 1773. (Bind 1. s. 187). Nytt sakristi ble bygd, dessuten fikk kirken igjen et våpenhus, bygd i gammel stil. Formann i byggekomitéen var Reidar Kyllo, byggeleder var Peder N. Haarstad.

Mye nytt er skaffet til inventaret i kirken, bl.a. brudestoler, tepper i kor og gang, høyttaleranlegg m.m. De meste er gitt av Selbu kirkefore­ning, som siden starten i 1935 hadde Ragnhild Sveen som formann.

Nikolai Andreas Horneman ble kapellan fra 1897. Han var født i Rissa i 1862 og hadde tidligere vært sogneprest i Lebesby i Finnmark i 8 år. I Selbu ble han i 13 år, og var deretter sogneprest i Øvre Stjørdal. Hornemann var ugift og bodde på Skarodden som han hadde kjøpt etter Caja Birch. I sin prestegjerning nordpå hadde Horneman fått interesse for finnemisjonen, og var en tid formann i Norsk finnemisjons styre og redaktør av finnemisjonens blad. Mens han var i Selbu og også senere gjorde han mye for misjonsforeningene her i bygda. Hornemann stiftet også den kristelige ungdomsforening i 1898 og var formann så lenge han var her. Etter Hornemann var P. Gamkinn res. kap. i fire år (1914- 1918).

Theodor Hesselberg ble utnevnt til kapellan i Selbu i 1918. Han var eneste søker til embetet, noe Gamkinn også hadde vært fem år tidli­gere. Hesselberg var født i Trondheim i 1894 og er den yngste prest Selbu har hatt, bare 24 år ved ansettelsen. Han var her til 1923, da han ble sogneprest i Bjugn.

Kapellaniet i Selbu ble nå stående ubetjent i tre år, fordi kommunen og departementet ikke kunne komme til enighet om skyssgodtgjørelsen for prestene ved bibellesningene om søndagene. Fra 1926 betjente Arne Lange det vakante embetet, men han ble ikke utnevnt før i 1930, da kommunen hadde gitt etter i skysspørsmålet. Lange flyttet i 1937 fra Selbu til sogneprestembetet i Inderøy. I 1936 ble boligforholdene for kapellanen ordnet, da kapellanbolig ble reist på Bell.

Jostein Hatlebrekke kom til Selbu i 1936 etter å ha vært vikar og konstituert sogneprest flere steder på Vestlandet og i Trøndelag. Under krigen ble han «forvist» for en tid av nazimyndighetene på grunn av sin åpenbare uvilje mot «nyordningen».

I etterkrigstida har følgende vært residerende kapellan i Selbu: As­bjørn Hernes 1948 – 1952. Reidar Kyllo 1952 – 1959, Baltzer Bonsaksen 1960-1964, Olav Nicolaisen 1965-1971, Kåre Velle Høyem fra 1972.

Klokkere. Ole Ingebrigtsen Sesseng, født 1791, ble klokker i Selbu i 1830, da hans far, gammelklokkeren Ingebrigt Bruroch døde. Sesseng var lærer liksom faren. Han tok navnet Sesseng etter gården som han eide en tid.  Senere hadde han Samstad og Kjøsnes, før han i 1846 kjøpte Øvre Hårstad og bosatte seg der. Som faren var Sesseng noe av en bygdehøvding og var til sine siste år langt framme i det offentlige liv, som ordfører, formannskapsmedlem, forlikskommisær, valgmann m.m. Sesseng ga fra seg lærerstillingen til sønnen Ingebrigt O. Sesseng (Haarstad) i 1850, men fortsatte som klokker til han døde i 1864.

J. Hatlebrekke.

N. A. Horneman.

Peter Bersvendsen Furan, født i Lånke i 1833, kom til Selbu som vikar for 10. Sesseng i 1852. Da Sesseng døde kort etter, ble han fast i stillingen (Mebonden og Øverbygda), og ettersom dette egentlig var klokkerens skolekrets, var Furan selvskreven som kirkesanger etter Ole Sesseng. Furan var betrodd en rekke offentlige gjøremål: formann­skapsmedlem, bankdirektør, overformynder m.m., dessuten ble han fra 70-åra en av de ledende innen bondevennene og senere i venstre.

Da fastskolen ble bygget i 1864, ble en del av prestegården utlagt til klokkerjord, noe Selbu sogn ikke hadde hatt tidligere. Inntektene kom fra klokkertoll (30 tønner korn) og høytidsoffer ved siden av at klok­keren hadde rett til å slå kirkegården. Furan bodde på fastskolen til han kjøpte gården Hårstad nedre (65/5) og bosatte seg der. I 1911 tok Furan avskjed som lærer og kirkesanger. Han døde to år senere.

Peder Olsen Morset, født 1887, ble ansatt i begge stillingene etter Furan, som var hans morfar. Morset var også aktiv i det offentlige liv, spesielt på kultursektoren: skolestyre, lærerlag, museumsstyre m.v. Da krigen kom stod han fram som en ledende motstandsmann, og ble derfor henrettet av tyskerne i 1943.

I 1946 fulgte Reidar Morset, Peder Morsets sønn, sin far i klokkerstillingen. Etter at han sluttet i 1969 har Johan Aftret og Martin Evjen vært klokkere ved hovedkirken.