Lensmenn

J.C. Norbye, stamfaren til Norbyeslekta her i Selbu, var den første av en ny type lensmenn. Til et stykke ut på 1700-tallet var lensmannen alltid selbygg og fra de mest ansette slekter i bygda. Lens­mannen var da mer bygdefolkets talsmann og tillitsmann enn han var statens tjener. Så fulgte en periode da folk fra små kår, og gjerne utenbygds menn fikk stillingen. Den sterke tilknytningen til bygdefolket ble brutt. Lensmennene ble lokale fogdbetjenter, men samtidig hadde de lav sosial status og en elendig lønn. De nøt hverken tillit eller respekt i det samfunn der de var satt til å håndheve lov og orden.

Som sagt var J.C. Norbye en lensmann av en annen type. Det ble nå stilt krav til lensmennene. De måtte ha både utdannelse og erfaring, og helst komme fra bra kår. Stillingen ble oppvurdert sosialt: Lønna eller sportlene ble økt slik at innkomstene kom blant de høyeste i bygda. Fra 1815 innførtes uniform som skulle gi en ytre pondus til stillingen: «Mørkegraa Kjole med grøn Krave og Opslag, Guldtresse paa Kraven, hvid Vest, rund Hat med Guldtresse, Sabel etc.» Lensmannen ble en øvrighetsperson – Lovens myndige representant i lokalsamfunnet.

Da Joris Norbye tok avskjed i 1833, ble han etterfulgt av sin sønn Peder Christopher Norbye. Han var født i 1803. Fem år før han ble lensmann kjøpte han det ene av de to bruka på Kvello og flyttet dit, og siden ble slekta der. Han kjøpte også farens gård Eidem i 1834, men solgte den senere. I motsetning til faren var han lite med i det offent­lige liv ut over det som stillingen førte med seg. Han var da også et kort liv laga. P. Chr. Norbye døde i 1846.

Til ombudet etter Norbye var det én søker med juridisk embetseksa­men og tre med norsk juridisk eksamen. Det siste var en kortere og mindre god utdannelse. Herredstyret innstilte likevel en av de tre – de foretrakk praksis fremfor teoretisk utdannelse. Det gikk som de ønsket da Anton J. Sand fikk stillingen. Sand ble i midlertid ikke lenge i Selbu, da han allerede i 1850 flyttet til Strinda som lensmann. Han rakk å kjøpe en del jord av Nedre Hårstad, som ble skilt ut som eget bruk under navnet Sjøvoll. Det var også Sand som bygde det prektige huset i «sorenskriverstil» som ennå står der. Eiendommen solgte han til sin ettermann.

Johan Christian Vogelsang Schive var norsk juridisk kandidat som Sand. Han var lensmann her i et kvart århundre, og ble en avholdt, men samtidig respektert ombudsmann. Han var med i det meste som rørte seg i bygda: sogneselskapet, skytterlaget, brannkassen, spareban­ken, for å nevne noe. En av hans første oppgaver var å etterforske thranitternes sterke stilling i Selbu – en oppgave han løste med nøktern­het og moderasjon. Selv ble han en av de lokale lederne, om enn blant de moderate, innen Jaabæks bondevennbevegelse.

Schive var en av jordbrukspionérene i bygda, og han drev Sjovoll som et mønsterbruk. Den ene sønnen, Albert, gikk Rotvoll landbruks­skole og var den første i Selbu som fikk den slags utdannelse. Fremskrittsinteressen ble nok også næret av at han var nært knyttet til Fr. Birch, som ble gift med hans datter Kaja.

På Schives tid var Selbu lensmannsdistrikt et av de best avlønnede i landet, med gjennomsnittlig 700 speciedaler årlig i sportler (1858). Til tross for det var hans økonomi bekymringsfull, han fikk da også etter hvert en stor familie. Schive døde av slag i 1874.

Gunnar H. Sandberg ble ansatt i ombudet etter Schive. Sandberg var født i 1838 i Trondheim. Han vokste opp i små kår og måtte tidlig forsørge seg selv. Han slo inn på den militære løpebane og var siden kontorist hos sorenskriveren i Strinda til han ble lensmann i Bjørnør i 1865. Da Sandberg overtok stillingen her, losjerte han først i Eidemsbakken, senere leide han Bell av Fr. Birch. Hans datter Ivara ble gift med Paul Birch.

Lensmann Sandberg var en åpen og likefram kar, og ble godt likt av selbyggene. Trolig vant han flere for seg ved å være den største harejegeren i bygda enn om han hadde slått ned med nidkjærhet på den minste forseelse mot loven. Selbyggene var ellers et lovlydig folk, nå som tidligere. En tid før uttalte herredstyret at «Sælboe Commune hidtil næsten aldeles har været befriet for Anvendelse af Arresthus, etersom faa eller ingen criminelle Forbrydere have gjort et saadant fornødent». Noe arresthus ble da heller aldri bygd.

Sandberg døde i 1899, og Peler Guldahl ble året etter ansatt som lensmann i Selbu. Guldahl var født i Røros i 1860, og hadde før han kom hit vært kontorist på forskjellige embetskontorer i Finnmark og i fem år lensmann i Kautokeino. Som Sandberg bodde Guldahl på Bell. I 1905 ble han også beskikket til lappefogd. Guldahl søkte avskjed i 1921 og flyttet til Røros, der han døde i 1931, 71 år gammel. Det heter i hans ettermæle at han var meget avholdt på grunn av sin likeframme og resolutte opptreden. I Guldahls tid, nærmere bestemt i 1918, ble politivedtekter gjort gjeldende i Selbu.

Sivert A.  Skjøstad ble lensmann etter Guldahl.  Han  var født på Byneset i 1887, hadde gått befalsskole og var lensmannsbetjent og se­nere formannskapsekretær i Sandar før han ansattes i Selbu. Han kjøpte en parsell av Bell og bygde der kombinert bolig og lensmannskontor. Skjøstad satt i en vanskelig stilling i de første krigsåra. I 1943 ble han suspendert fordi han nektet å melde seg inn i NS. Han overtok stillingen igjen i maidagene 1945. Skjøstad gikk av med pensjon i 1957. Fra februar 1943 var Ragnar Bang lensmann i Selbu.