Året og årsveksten

Gammelt «ansa» en mye på året, og været, langt mer enn i dag, meteo­rologer og værvarsler til tross. Ikke underlig forresten. De levde tettere med i naturens rytme den gangen, var avhengig av dens luner. Når «østa glette ga våt hette» var det ikke bare spørsmål om forspilte søndagsturer og tribunesliting under paraply. Velferd og helse kun­ne stå på spill når været slo seg vrangt, når lavtrykka vest i havet pøste nye regnvær over råtnende «heirugger» og kornstaur, eller frost­netter truet med å drepe livskrafta i det gulnende kornet.

Våren kommer et par uker senere i Selbu enn nede ved Trondheims­fjorden. Jorda blir vanligvis bar og telefri i første halvpart av mai, slik at våronna kan starte da. En gammel remse gir sannsynligvis uttrykk for en slags årsnormal: «Gris’n ska slepp ut om greismess (gregors­messe 12. mars), gjita om våfrumess (vårfrumesse 25. mars) sau’n om

sommårmål (14. april) kua om korsmess (3. mai) og hesten om halvardsvukku (halvardsok 15. mai).

Åra kan likevel vise store variasjoner. Mellom 1894 og 1916 noterte J. P. Sand seg når den første heggen blomstret ved skolestua på Mosletta. Tidligste dato var den 10. mai (1894), den seneste 5 1/2 uke senere, den 18. juni (1899). Normalt, dvs. i 13 av de 23 åra, falt blomstringa mellom 26. mai og 8. juni. Og når heggen blomstret skulle kornet være i jorda. «Håballen» begynte, og røra gikk opp i Neaosen.

Såpass langt mot nord og så høyt over havet som Selbu ligger, er det ikke mye å gå på ved korndyrking. Den varmesummen en kan oppnå her i normale år, ligger ikke mye over den minimumsgrensa kornet trenger for å bli modent. Kom våren sent, måtte kornet og poteten stå til sist i september, oktober, og da er det alltid fare for nattefrost. De fire åra Sand noterte med ekstra sen heggblomstring, 1899, 1902, 1909, 1915, ble alle uår. Statistisk sett er likevel nedbøren farligere enn frosten. På hundre år etter 1836 kan en notere fem frostår, men minst tolv «grønår», da kornet måtte skjæres grønt og umodent og til dels grodd. I slike «røtår» ble gjerne høyet også skjemt, mens det kunne være framifrå i frostår.

Etter de mange uåra i begynnelsen av 1800-tallet kom en serie med middelsår og gode år. Av de 37 år etter 1812 var det bare året 1836 som ble totalt mislig, grønår og frost. Ni hester skal ha krepert av formangel bare i Gulset- og Aftretsgrenda vinteren 1836/37. Ved mid­ten av hundreåret kom imidlertid uår som i virkning er de verste som har rammet bygda, etter beskrivelsen å domme.

Allerede 1848 ble et dårlig år i Selbu, mens det nede ved fjorden var så noelunde. På dette tidspunkt var bygda så overbefolket i forhold til næringsmulighetene at et slikt mindre bakslag fikk alvorlige følger. -«Enhver lide under den almindelige Næringsløshed . . . Folk sukke efter Brød og ser en kummerfuld Fremtid imøte». Verre ble det. Vinteren 1848/49 huskes for den «uophørlige Sne og Uføre». Våren ble sen, våronna tok til sist i mai; skriver klokker Sesseng. Og om grøden omsider kom i jorda, så «høstede vi med Bedrøvelse». Vinteren kom for fullt først i oktober, og alt frøs bort. Ikke én hadde avlet brukbart såkorn. 1849 ble et frostår over hele det trondhjemske, men nøden i Selbu ble landskjent, og må ha vært noe særskilt. Fra hele landet kom

gaver til de nødlidende – 1734 speciedaler i kontanter, dessuten mye korn og andre matvarer. Opptil 500 personer på én gang ble bespist på innkjøpt «Kjød, Flesk, Ærter, Gryn og Kålrabi». Landsmennenes barm­hjertighet gjorde at dødeligheten ikke ble større enn normalt i disse åra – selbyggene unnslapp «Hungerens bitre Død».

1850-åra ble heller ikke særlig gode. Et stadig regn fra sist i august ødela høsten 1854. De to åra som fulgte kom våren sent. Snøen lå hel ennå den 17. mai i 1855, og året etter ble et «røtår» av de sjeldne, med frost attpå. 50-åra kom likevel til å stå i minnet som bra tider, men da mest fordi binæringene, skogbruk og kvernfjelldrift, hadde en høykonjunktur under og etter Krimkrigen.

Annerledes med 60-åra. Konjunkturene var da flaue, og ettersom dårlige år vekslet med totale misvekstår, ble tilstanden ytterst misera­bel. Selbygger i flokker brøt opp fra den kriseramte, ressurssvake heim­bygda og søkte en ny og bedre tilværelse i den nye verden. Tilstanden her heime syntes håpløs.

Hardåra begynte med et svakt år i 1863. Året etter kom våren sent, og sommeren ble rå og kald. Sist i oktober skriver Fr. Brich at kornet og potetene stod ute, havren var ennå grønn. Så kom snøen og la alt under sitt hvite deksel. Det samme gjentok seg neste år, i 1865. Var­men var ennå ikke kommet ved sankthansleite. Kornet var grønt og frøs først i september. Straks etter micaeli (29/9) kom snøen. Enkelte skar kort før jul og kjørte grøden inn på sledeføre. De grønne, halvråtne neka ble tresket igjen og igjen for å pine selv de minste lettkorna ut av halmen. Barkebrødstider var kommet igjen – for siste gang.

To misvekstår på rad med mindre enn en tredjedel av normalavling vil tappe kraften av ethvert jordbrukssamfunn, og overbefolkede, fat­tige bygder som Selbu ramtes selvsagt ekstra hardt. Den fulle virknin­gen kom på ettervinteren og våren 1866, da de fattigslige forrådene i kornbingene var nedskrapt og surrogater fikk erstatte skikkelig mat. Det var ingen tilfeldighet at det første store, og forresten det absolutt største emigrantfølget bygda har sett – 200 mennesker – brøt opp nett­opp i mai 1866. Enda flere flokket seg i byen, «klage over Sult og tigge om Arbeide» – som oftest uten å få noe. Det offentlige gjorde sitt for å lindre nøden. Fattigkommisjonen delte ut over 1000 daler ekstra­ordinært, Thomas Angells stiftelser hjalp sine husmenn og leilendinger, sparebanken tok opp et lån på 1500 daler for å kunne låne ut til trengende. Tiltakene var åpenbart tilstrekkelig for å holde mannen med ljåen unna. Få om noen døde av sult.

Høsten 1866 ble noenlunde, ja bedre enn middels, og om det ikke var nok til å rette opp skadene, fikk folk et pusterom. Det trengtes. Den følgende vinteren kom mye snø, og våren 1867 var uvanlig sen -«ingen kan minnes noen senere,» skriver I. Flønæs. Den 23. mai kunne en gå «tørrfodet over Nea i Halvstøvler ved Fehaugen» – ennå var altså ikke snøsmeltinga begynt. Dagen etter kjørte lasskjørere fra Klæbu til Havernesset på isen, som lå hel på sjøen. Skuren begynte svært sent den høsten, etter micaeli, i snøfokk og regn, og 6. og 7. oktober frøs både det skårne og uskårne kornet, og potetene. På hele høsten var det bare to uker godvær, og det kornet som ikke kom inn da ble stående til våren.

Etter dette kom den verste snøvinter som minnes. Snøen lå flere alen høy, og folk måtte kaste opp «snestoller» fra stue til uthusene (Adressa 11/2. 1868). I Stigamelene rev snøskred med seg tre mann og to hester, samt snøplogen ned på elveisen. Utpå vinteren begynte knapphe­ten på mat å merkes. «Det ubetydelige og halvfrosne Kornet er nu for Størsteparten fortært og Potetene ere frosne endog i Kjelderne». Våren kom heldigvis omtrent til normal tid, den verste nøden holdtes borte ved egen innsats og andres hjelp, og en så ut til å ha kommet seg utrolig godt igjennom fimbulvinteren. Sommeren ble tilmed ypperlig -«vi har et guddommelig vær, og alt står utmerket» heter det i august 1868.

Dødsbølgen kom altså samtidig med en god høst, og den direkte dødsårsaken var uten tvil sykdom. Uåra var likevel den egentlige årsa­ken. Underærnæring og feilærnæring med dårlig og halvt bedervet mat hadde avkreftet folket slik at et i og for seg normalt epidemisk utbrudd fikk katastrofal virkning. Dødsofrene forteller dette tydelig. Av de 47 som ble gravlagt på tre påfølgende søndager, var 33 under 11 år og 12 over 63 år. Bare to var i sine beste år. Det var de svake som bukket under.

Påkjenningene var ennå ikke slutt. Året 1869 tegnet til å bli godt. Sommeren var drivende og ga godt for, men frosten kom ved mikkels­mess. Kornet frøs og ble stående i snø og speik til langt ut i november, da enkelte fikk det inn på sledeføre sammenfrosset på stauren. Poteten ga bare 1/3, avling. Vinteren gikk likevel over forventning, mest fordi folk fant bedre arbeidsmuligheter i skogen, i kvernfjellet og ved gråsteinsmuring nordpå.

Slike tider som i 1860-åra er ikke kommet igjen – de ble det siste uttrykk for de ringe kåra i et mindre utviklet, fattigere samfunn som balanserte nær grensen av eksistensminimum. Lite skulle til for at ba­lansen ble forrykket, og når årveien slo feil høst etter høst, var hunger, sykdom og overdødelighet en naturnødvendighet. De gamle dagene var ikke alltid gode.

Uår har ikke manglet senere, men virkningen er blitt annerledes, mildere. En sammenhengende rekke med svartår som 1860-åra har nok ikke forekommet senere. Allerede 1871 ble heller dårlig. Åkeren var sen, og i midten av september gikk en kraftig snøstorm over innmarka. Senere ville det ikke skikke seg til med oppholdsvær, og mye korn frøs på stauren. 70-åra ble ellers rimelig gode år. Da var 80-åra «semrere». 1881, 1885 og 1888 var «røtår» med rå og kalde somre. Kornet måtte skjæres grønt, tildels ble det skjemt av frost. Til gjengjeld var 1882 og 1884 varmsomre, men på grensen til «skjennår», så avlinga ble heller liten.

Åra 1892 og 1893 ble «grønår» – sen vår, kalde somre med mye regn i slått- og skuronna. Det siste året gjorde en voldsom regnflom i månedsskiftet august/september mye skade. Flommen rev med seg mye høy i øyene. Elva gikk så høyt at den nådde ludduhullet på ei luddu i Storøya. Neste vår, altså i  1894, kom uvanlig tidlig: de fleste sådde

cmkring 1. mai. 6 uker før micaeli var nesten all åker gul, og skuren ble fråseggjort i august. Året ble et kronår. Flønæs fikk 196 staur bygg på 5 1/2 mål åker.

Forrige hundreåret gikk ut i styggvær. Året 1899 startet med en snøvinter til gagns. Spesielt 5. og 6. februar kom en mengde snø slik at all ferdsel stanset så godt som i flere uker. Våren ble kald og snøen tinte sent. Folk sådde i slutten av mai – det var denne sommeren heggen blomstret først 18. juni. Da kyrne ble sloppet først i juni, var marka ennå svart, så godt som, men alt for var da brukt opp. Like før sankthans kom sommervarmen, og en bråsmelting ga storflom – likevel ikke av de største. Sist i juli begynte et vedvarende regn. Kornet ville ikke modnes og avlingen ble den kleineste I. Flønæs noen gang høstet på Eidem.

Også i dette hundreåret har totale misvekstår forekommet. Året 1902 var tilmed så ille at Flønæs sidestiller det med selveste «storklenåret» i 1812. Kornet ble på langt nær modent, og tildels frøs det. Ikke ett band ble tresket på Flønæs i 1902, mens en i 1812 tilmed skal ha fått brukbart såkorn på Sandåkeren i Østigar’n Eidem.

Svartåra er blitt sjeldnere opp mot vår tid. Værlaget er vel ikke annerledes, men bedre drenering har tørrlagt åkerjorda og gjort den mindre frostlendt. Samtidig har systematisk kryssing frambragt sterkere kornvarianter – kornet trenger færre soldager og tåler en kaldnatt eller to. «Røtåra» gjør fremdeles skade med legde på kornet og enkelte år også groing, men fullstendig mislykket blir strevet med jorda sjelden.

Fra Putten i 1934.

Utenom årveien var det særegenheter ved været og året ellers som helst satte seg fast i minnet på folk: snøvintre, varmsomre, sene vårer, fløtår, og ikke minst flommene. Den perioden vi omtaler i denne boka, ble innledet med et flomår. Våren var sen i 1836, og snøsmeltinga kom brått. Sjøen vokste over alle land. På Årsøya fløt alle ludduer vekk. Først i 1855 kom en tilsvarende flom, men begge var mindre enn flommen i 1859. Vinteren 1858/59 var snøfull, og våren sen – snøfon­nene var store ennå den 16. mai. Snøløsninga i skogen og fjellet kom konsentrert. Sjøen kulminerte pinsedagen (12. juni), hele Havernesset var da omfløtt. Fr. Birch måtte ansette en fergemann for kundene, og han hadde jobb i samfulle åtte dager. Ingen kunne minnes en slik flom tidligere, det måtte enest være i 1807.

Vannstaden ble ikke målt før i tida – en hadde jo heller ikke noe fast utgangspunkt å måle ut fra. Innhogne kryss i ei høyløe i Stor­øya (Kvello) gir grunnlag for å fastsette en del maksimumshøyder. Etter denne sattes rekorden i 1807, med en vannstand på 166,7 m.o.h. (mot 161,3 «som normalt»). I 1822 var flommen nær oppunder rekor­den, med 166,67 m. Fra 50-åra er høydene ikke avmerket, men i 1864 og 1867 nådde vannstanden 166,0 og 165,8m, Høstflommer gjør sjelden stor skade – sjøen flør og faller like fort -og utrolig fort. I 1909 steg sjøen 1,34 meter på ett døgn (14/15 august). Skadeflom ble det derimot i 1917. Året var merkverdig på mange måter. Vinteren var usedvanlig kald og våren ble sen. 27. mai lå isen ennå hel på sjøen. De første dagene i juni kom et aparta vær, og elvene og sjøen vokste fra time til time. Vikaengene og øyene oppover ble overflødd til en eneste stor sjø. Elva nådde nesten oppunder brua ved Teigen, og veien på begge sider vistes ikke døyten av. På sine steder gikk vannet opp under telefontrådene. Forbindelsen med Trond­heim var brutt i flere dager. Dette året startet Trondheim e-verk sine regelmessige målinger i sjøen, og fikk straks et høyt tall: 165,62 m.o.h.