Jordbruket mekaniseres

Omkring siste hundreårsskiftet var det åpenbart at de gammeldagse jordbruksmetoder hadde mistet fotfestet for godt i Selbu. Klarest så en dette i at den gamle, den eldgamle redskapskulturen forsvant, så godt som. Sluggua var forlengst kappet opp til kokved, gammelplogen grodde ned i «brennhuttuskogen» bak fjøset, stivharva fikk til nød gjøre tjeneste på setervollen når den en sjelden gang ble vendt. Dette betydde likevel ikke at jordbruksnæringa var blitt fullt ut modernisert — det nye trengte bare langsomt inn. Mekaniseringsprosessen var så vidt begynt. Vekselbruket var nok alminnelig kjent, men langt fra alment praktisert. Ennå var det slik at bare nybærkyrne fikk godgjøre seg med melsørpe og annet kraftfor – en mer intensiv melkeproduksjon hørte framtida til.

Når gjennombruddet først var gjort, gikk utviklinga videre, drevet av uavvendelige krefter. Det ser likevel ut som moderniseringsprosessen gikk tregere her enn i nabobygdene, i alle fall flatbygdene i nord og vest. Helt opp til tida etter siste verdenskrigen var selbubøndene – med mange unntak – mindre villig til å gi belt slipp på det gamle. De holdt seg et par steg bak i marsjen. Hvorfor, er verre å si. Det var kanskje tryggere slik, de hadde vel også mindre ressurser å sette inn. For krøtterholdet spesielt var det sikkert en hemsko at bygda ikke fikk noe nytt meieri etter fiaskoen med forsøkene på slutten av 1800-tallet.

Husdyrholdet. Selbu beholdt karakteren av oppdretterbygd et godt stykke inn i dette hundreåret. Et større antall ungdyr ble solgt hver høst, «oksbaggene» til slakt, kvigene som livdyr. De siste gikk helst til Strinda og andre bygder ved byen, der bøndene drev med å kjøpe opp ungdyr med gode melkeanlegg, melket dem ut og utrangerte dem til sist som slakt. Slik overlot de til selbyggene å fore opp ungfeet for seg. Disse på sin side tjente noen kroner på oppalinga, mens de «lot daleren gå». Melkeproduksjonen ble selvsagt mindre enn rimelig var ved en slik driftsform.

Allerede i 1907 var vel 17.000 mål dyrket til eng i Selbu, i følge jordbrukstellinga. Dette arealet økte bare lite senere, til vel 19.000 mål i 1969. En kunne etter dette tro at den moderne driftsform med en intensiv frøproduksjon var alminnelig utbredt så tidlig som ved århund­reskiftet, men slik var det ikke. Bare 1/20 del av arealet var nemlig tilsådd med grasfrø i 1907, det sies direkte også at «yderst få» prakti­serte et skikkelig vekselbruk den gangen. («Selbyggen» 1908). De fle­ste lot enga ligge i årevis til gammelekrene var totalt utpint – en som regnet seg som foregangsmann opplyste at han drev med tre år åker og syv år eng.

Dette forholdet bedret seg gradvis. I 1929 var 1/8 av dyrkamarka tilsådd med grasfrø, noe som var bedre enn gjennomsnittet i fylket og faktisk på linje med de beste jordbruksbygder som Strinda og Malvik. Men selbyggene investerte ennå atskillig mindre enn normalt i drifts­midler som krevde kontantutlegg. Kunstgjodselforbruket var 40 kroner pr. bruk i Selbu sistnevnte år, bare vel halvparten av middelforbruket i fylket. Og gjennomsnittstrønderen brukte 2,5 ganger så mye kraftfor som selbyggene, som kjøpte for 63,50 kroner i 1929. Først etter siste krig viser statistikken at Selbu var kommet fullt på høyde med de andre på dette feltet.

Omlegginga kan også følges ved at de ekstensive driftsformer – natur-enga, utslåttene og setringa – gradvis ble lagt ned. Utslåttene først. I 1907 var så mye som 39.000 mål utslåtter i bruk. Ti år senere var 2/3 av dem gått ut av bruk – deriblant mest alle fjellslåtter. Mange fort­satte å slå myrslåttene i setertraktene helt fram til 30-åra, men da ble også de oppgitt. Utslåtter ble siste gang registrert i jordbrukstellinga i 1949. De vel 2.000 mål som ennå ble slått var vel helst setervollene. For naturenga er tilbakegangen jevnere, men også der ubønnhørlig. Fra 12.100 mål i 1907 til 8.600 i 1929, knapt 2.300 i 1949 og endelig 205 mål i 1969.

Setringa ble drevet for fullt i Selbu til etter siste krig, et halvt hundreår lenger enn i flatbygdene. Denne «forsinkelsen» skyldtes flere forhold: de vidstrakte og gode beitene i setermarka som få kunne tenke seg å oppgi, en forholdsvis bra tilgang på den nødvendige arbeidskraft – kvinner og tenåringer – og igjen: det var ikke noe meieri som tvang bøndene til å holde melkekyrne heime om sommeren.

Markaslått i Prestøyene 1933.
F.v.: Lars Garberg, Anne Gar berg, Jon Moen, Lilly Garberg, Hans Garberg og
Birger Moen. Foto: Garberg

En registrering av samtlige setrer i 1934 viser at 396 da var i bruk -faktisk noen flere enn i 1907. To gårder i Selbu har aldri hatt seter, Kulvik og Storodd. På fire gårder var setringa innstilt ved århundre­skiftet: Dragsten, Varmdal, Amdal og Svinsåsen. Om altså praktisk talt samtlige krøtter ble sendt til seters ennå i midten av 30-åra var drifta likevel innskrenket i forhold til det maksimale, slik det må ha ytret seg omkring midten av forrige århundre. Alt i alt vet vi om 621 setrer i Selbu. Av dem var 1/3 nedlagt i 1934, de fleste allerede i 1907. Det enkelte bruk hadde nå bare én eller to setrer, sjelden mer. De vollene som var lagt ned, var helst de nærmeste og de lengst unna. Alset f.eks. greide seg med Stenhusvollen i 1934, mens fjellsetrene Varghaugvollen og Alsetvollen under Skarvene var nedlagt. Gunnagarn Langli på sin side, hadde lagt ned vår og høstvollene Nykjølvoll’n og Bønnvoll’n, men brukte sommersetra Sonbjørgvoll’n.

Sist i 30-åra var det en tendens til sterkere nedlegging, spesielt på Selbustrand der de var begynt å levere melk til Stjørdal meieri. Krigen satte en midlertidig stopper for denne tendensen – setersmøret og osten ble nå gull verdt, bokstavelig talt. I den første etterkrigstida kom ned­legginga som et skred, seterbruket ble avviklet på noen få år. Oppistoggo Mebust setret på Kråssåvollen til 1953, de var da de siste «usta Kråssåa» Etter denne tid var det bare noen få som holdt ut, og da mest fordi enkelte eldre seterdeier ikke ville gi slipp på de herlige ukene i  setra. Men mange kom til å sakne det gule setersmøret som vog tyngre i dallen enn det blekere, tammere smøret en fikk «frammi bygda» forresten ble det margarinen som nå ble sammenligningsgrunnlaget på de fleste gårder.

Sommervollen 1940.
F.v.: Nelly Avelsgård, Anna Avelsgård, Inger Uglem, Inger Langlitrø og Brynhild
Langlitrø. Foto: Garberg.

Naturlig nok fikk kulturbeitene liten utbredelse mens setringa pågikk for fullt. De første 250 mål er registrert i 1929. Tjue år senere var dette arealet doblet, og videre økte det på til knapt 4.000 mål kultur­beite i 1969. På det tidspunkt var flere fellessetre i bruk – en helt ny driftsform.

Det store «raseproblemet» innen krøtteravlen i forrige hundreåret ble løst ved at røroskua stod igjen som eneste anerkjente rase, i alle fall i dalbygdene. Den som ville være noe innen kvegavlen, dvs. få premiekyr, måtte derfor ha ensartede, svartsidete, kollete buskaper, helst også med pene, jevne tegninger. Horn kunne til nød gå an, mens innslag av rødt skjemte en buskap aldeles. Rørosfeets fortrinn framfor den aktu­elle konkurrenten, rødt trønderfe, var den lettere og spedere kroppsbygningen som gjorde det bedre egnet på fjellbeitene, samt at det tross alt var liten forskjell i melkeytelsene når foringa var såvidt moderat som i Selbu.

Sigrid Gulseth på Nyvollen 1934. Foto: Garberg.

Landbruksmyndighetene, og spesielt vår egen statskonsulent Olaus Morseth, holdt fast på denne oppfatningen ennå i 20-åra, mens en blant menigmann nå kunne merke misnøye med røroskua. Folk begynte å se mer på kjøttvekta etter at biltransporten gjorde kjøttproduksjon aktuell også i Selbu. Dessuten ble melkeytelsene etterhvert drevet opp med en noe sterkere foring. Begge deler favoriserte det røde trønderfeet, og denne rasen hadde for så vidt noe av et gjennombrudd i Selbu i 1930, da Vikvervets kvegavlsforening som den første med statskonsulentens godkjenning kjøpte inn en rød okse fra Frosta. Så lenge folk setret, holdt rørosfeet seg likevel godt oppe. Etter 1950 har selbyggene gått nesten helt over til rødkua. I 1969 var 1225 melkekyr, eller 80 pro­sent, av norsk rødt fe. 15 prosent var sidet trønderfe, altså rørosfe.

Storfeholdet har holdt seg forbausende stabilt i dette hundreåret. Sommerbuskapen har sving mellom 3.600 og 3.800 med en topp i 1929. Fram til 50-åra var 60 prosent av buskapen melkekyr. Senere har denne andelen sunket – et uttrykk for at ren kjøttproduksjon har fått en større plass i husdyrholdet.

Saueholdet har også holdt seg bra oppe. Helt fram til og med 1949 lå antallet ved hver telling mellom 5.600 og 5.900, og også i siste del av forrige århundre, dvs. fra 1865, lå tallet på omtrent dette nivået. Det er to unntak: I 1900 var det bare 3.700 sauer i bygda, i 1917 4.700. Det siste forteller om den uvanlig sterke vekt en la på kornproduksjonen i denne fasen av krigen. Det første tallet derimot gir uttrykk for et feilskjær i utviklingen. Den ønskede omleggingen til et bedre

storfehold førte for en tid til ensidig satsing i denne sektoren, mens en neglisjerte småfeet. Og det kunne jo ikke gå, til det var «spikkjikjætte» for uunnværlig.

Dette siste forholdet er enda tydeligere for geiteholdet. Geita holdt på å bli utslettet mot slutten av forrige århundre, antallet ble redusert med 2/3 mellom 1875 og 1900. I 1907 var en imidlertid omtrent oppe på 1875-nivå igjen: 3.700 geiter, og der holdt det seg til utgangen av siste krig. Det økte tilmed til et maksimum på 4.350 i 1929. Etter krigen er derimot geita satt praktisk talt helt ut. Ved siste telling, i 1969, var det bare 53 geiter i hele bygda.

Bruken av tyngre redskaper og maskiner i jordbruket og en sterkere skogsdrift gjorde at hesteholdet var i stadig vekst. Fra et lavmål på 383 i 1875 økte antall hester ved alle tellinger til og med rekordtallet 671 i 1949. At bilen i mellomkrigstida utkonkurrerte hesten i varetranspor­ten, fikk altså ingen virkning på hesteholdet – lasskjøringa var bare et «biprodukt» i denne sammenhengen. Annerledes ble det da traktoren fra 1950-åra kom i alminnelig bruk som trekkraft på åkeren og i sko­gen. På tjue år ble hesteholdet skåret ned til 1/3 og de «gaddene» som berget seg unna slaktehuset, blir nå mye holdt mest for stasen.

Avkastingen i husdyrholdet finnes det ingen fullgode opplysninger om fra dette hundreåret heller. En fjøskontrollforening ble startet i slutten av 20-åra, men oppslutningen var så liten at tallene derfra sier lite om forholdene i bygda som helhet. I 1933, f.eks., ble bare 160 årskyr kontrollert. Gjennomsnittlig melkemengde var da 1834 kg. med 3,68 prosent fett. Den beste kua, Sonja hos O. Hofsmo melket 2.386 kg. med 4,24 prosent fett. Landsgjennomsnittet var, til sammenligning, knapt 1700 kg. på denne tida. Om en tør regne med dette tallet også for Selbu – et høyere tall kommer neppe på tale – og ganger med 2.330 melkekyr (1929), kommer en til en samlet melkemengde på knapt 4 millioner kg. Om fettprosenten settes så lavt som 3,25, ville dette gi i underkant av 130.000 kg. smør. Smørlaga, som ble organisert i 1935, tok de følgende åra i mot 65.000 – 70.000 kg smør årlig, etter sigende praktisk talt alt smør som ble omsatt i bygda. Etter dette ble omlag halvparten av melkeproduksjonen omsatt som smør, den andre halvpar­ten konsumert i bygda – noe som i og for seg virker rimelig. I 1975 tok Selbu meieri imot 5,9 millioner kg. melk fra 236 produsenter i Selbu. Gjennomsnittsytelsen var da 5 226 kg. Toppkua melket over

Fesjå ved Marienborg 1942. Foto: N. Aftret

10.000 kg pr. år. En kan også nevne at så sent som i 1952 var gjen­nomsnittet i Selbu 15 prosent under fylkesresultatet. Denne forskjellen var utjevnet i 1960.

Avkastningen ellers av kjøtt, ull m.v. har en ingen oversikt over. Kjøttproduksjonen, spesielt av storfe og gris, har åpenbart vært sti­gende — ikke minst på grunn av økende slaktvekter, og har betydd atskillig økonomisk. I 1937 ble salget av kjøtt, flesk og skinn m.v. anslått til ca. 180 000 kroner. Kraftfôrutgiftene var dette året ca. 40.000 kroner, i tillegg kommer andre pengeutlegg slik at nettoinntek­ten av husdyrholdet blir godt under 300.000 kroner. Til sammenligning kan nevnes at selbustrikkinga innbragte 140.000 kroner dette året.

I siste del av 1800-tallet gikk åkerbruket sterkt tilbake – kornåkrene ble redusert til bortimot det halve mellom 1865 og 1900. I dette hundreåret har kornet fått igjen den plassen det hadde, i det minste i areal. Fra telling til telling har åkerlandet økt, fra 4.875 mål i 1907 til 8.195 mål i 1959. Av dette arealet har poteten hele tida holdt en forholdsvis konstant andel, 15-20 prosent. Havren som måtte gi fra seg sin solide «førsteplass» i forrige århundre, er nesten utradert. Ennå ved slutten av første verdenskrig la den beslag på vel 1/3 av arealet, tretti år senere 1/5, mens i 1969 ble bare 148 mål tilsådd med havre. Til gjengjeld er det blitt mer bygg. Til sist i 40-åra var 40-50 prosent av arealet tilsådd med bygg, i 1969 over 70 prosent (5.800 mål). Enkelte har også dyrket noe hvete, spesielt under og like etter krigene, men likevel aldri mye – klimaet er for barskt her.

Den første verdenskrigen førte med seg en ny holdning til korndyr­kinga. Etter det store prisfallet på korn i 1880- og 90-åra var vanlig mening at korn lønte det seg ikke å dyrke i høyereliggende bygder. Utenlandsk brødmel var billigere og bedre, og selv fórmel og annet importert kraftfór var så rimelig at «landsmelet» knapt kunne konkur­rere. Krigen og handelsblokaden lærte folk en lekse. Ettersom landet ikke lenger var selvberget med korn, viste det seg uhyre sårbart i en krisesituasjon. I hele mellomkrigstida ble det derfor en uttalt målset­ting for folk og politikere å styrke åkerbruket.

Under 1. verdenskrig måtte kornproduksjonen opp for å forhindre nød. I de første krigsåra nøyde en seg med forskjellige tiltak for å stimulere korndyrkinga, ikke minst gjorde prisstigningen sitt. Fra 1918 gikk styresmaktene til det drastiske skritt å gjennomføre tvangsdyrking. Selbu ble pålagt å nydyrke 2.650 mål av Sør-Trøndelags kvote på 65.000 mål. Kommunestyret sa straks fra at dette var mer enn bygda maktet, og statistikken viser at åkerarealet økte med bare vel halvpar­ten av det pålagte, nemlig med 1.470 mål. Påbudet stod ved makt også den følgende høsten, og en nådde da målet, 7.000 mål oppløyd åker.

Nydyrkinga ble fremmet også etter krigen, og nå ved positive virke­midler. I 1920 f.eks. ble 192 mål dyrket opp i Selbu. Kostnaden var vel 51.400 kroner, av dette ytet stat og fylke 11.600 kroner i dyrkingsbidrag, mest til småbrukerne. I alt ble 5.342 mål nydyrket i åra 1918 -29, et tall som står i skarp kontrast til de 171 mål til sammen tiåret før, 1908 – 17. Senere er gjennomsnittlig ca. 200 mål dyrket årlig. Det samlede areal dyrket mark steg fra 22.000 mål i 1907 til 29.500 mål i 1969.

Bureising. En kongstanke i mellomkrigstida ble å reise nye bruk i utmark. «Brøyte seg rydning i svarteste skog, plass til en stue og muld til en plog». Her lå uten tvil den rene idealismen bak – «ny jord» ville gjøre Norge større. Også i Selbu har vi et klart eksempel på dette: den eldste broren valgte utmarkdelen og bureisningsbruket ved gårddelinga, mens den yngre fikk sitte med hovedbruket. Dessuten telte praktiske omsyn: det gjaldt å skaffe nye arbeidsplasser i en arbeidsledighetens tid.

Den nye kommunale instansen, jordstyret, fikk som en av sine ho­vedoppgaver å sette tanken ut i livet. Slik også her. Allerede i 1921 hadde jordstyret funnet fram til et område som egnet seg ypperlig til «kolonisasjon», som det dengang het. Det var «Setsåsmarka», den ned­erste delen av Tømmerdalen, med fin og flatlendt jord. Grunneieren,

Thomas Angells stiftelser, som hadde kjøpt området for 18.000 kroner kort før århundreskiftet,  var imidlertid  fullstendig uvillig til å avstå jorda, eller deler av den. Det samme var tilfelle med Huitfeldt og co., som eide Røet, en parsell midt i Setsåsmarka. Inntil videre kunne kom­munestyret bare beklage «den manglende forståelse som de to største eiendomsbesiddere i bygden viste ligeoverfor det brændende spørsmål at legge nye provinser til landet». De folkevalgte var imidlertid ikke til sinns å gi seg med dette, og så brennende føltes spørsmålet at heller ikke det borgerlige flertallet i kommunestyret vek tilbake for å bruke det nye tvangsmidlet, ekspropriasjonsloven, i dette tilfellet. Tross denne pågående holdningen  kom det til å  trekke i  langdrag før saken var gjennomført.

De første bureisingsfelta ble likevel opprettet uten dramatikk. Da Huitfeldt & Co gikk konkurs i 1927, solgte bostyret ved jordstyrets formidling Røet i tre parseller, hver på 110 – 140 mål dyrkbar jord. Ingebrigt Langli, Ole Sesseng og Peder B. Kvello bygde i 1928 – 30 opp hver sin vakre heim på Røet, og slet så i årevis på nybrotta. – Den jorda de overtok som slåttestruper og skogsmark er etter ihverdig innsats igjen bragt under kultur, som den var mange hundreår tidligere, inntil svartedøden la stedet under fefot.

Sist i 30-åra var ekspropriasjonen av Setsåsmarka på det nærmeste fullført, men så kom krigen og forsinket det hele, slik at saken ble endelig avgjort i 1946. Området Tømra og Blomliene, som det nå heter, er på 1600 mål og ga plass til seks nye bureisningsbruk, tilleggs­jord til noen av de etablerte bruka på Espet samt et par større villa­tomter. De nye bruka ble bebygd i åra 1946 – 52. Resten av området, Tømra sentrum, er stykket ut til ordinære villatomter, forretningstomter og idrettsplass.

Fra 1930 arbeidet jordstyret med planer om et stort bureisningsfelt på Nekåbjørga (Bakkmarka). Grunneieren, Huitfeldts konkursbo, var villig til å selge, men kommunen maktet den gang ikke å gape over et så stort område. Først i 1935 gikk kjøpet i orden. To år senere ble feltet stykket ut til 12 parseller og avhendet til bureisere. Hvert bruk er på 300 – 400 mål, derav omkring 100 mål dyrkbar jord. De fleste fikk opp stuebygning i 1939, senere kom fjøs og låve til. De første åra sto krøttera i jordkoier. De største bruka har nå en jordvei på 40-50 mål og kan fø 4-5 kyr og like mange ungnaut. De senere år har enkelte av bureiserne flyttet fra Bakkmarka og lagt bruka øde.

Ovafor Øverbygda, opp mot Synnåsen og Hersjøen, er det også reist 8-10 bureisingsbruk. Det er her ikke noe samlet felt, men spredte bruk reist på forskjellige gårdsnumre, dels på privat initiativ, dels ved kommunens mellomkomst. Bruka ble erhvervet i 30-åra, men enkelte bebygd først under og etter krigen. Størrelsen varierer mer her, men gjennomgående er bruka noe mindre enn ellers. De som tok til som bureisere her, som forøvrig på de andre felta, var alle selbygger, de fleste yngre familiefolk.

Leilendingssaken. Stiftelsesbøndene i Selbu satt som leilendinger til i 1920-åra – hundre år etter at leilendingsvesenet ellers ble avviklet. Hovedårsaken til dette var en bestemmelse i Thomas Angells testa­mente som fastslo at jord ikke kunne selges fra stiftelsene. Stiftelses­bøndene var forøvrig nokså fornøyd med ordningen før i tida. De gamle kontraktene ga dem rimelige og lempelige vilkår – slik Thomas Angell hadde villet det – og de satt trygt på sine bruk mens odelsbøn­dene ikke sjelden måtte la sin gård gå under hammeren for skyld og gjeld.

Mot slutten av 1800-tallet endret forholdet seg. De politiske, nasjo­nale frihetstankene i 1870-80-åra gjorde avhengighet i alle former uakseptabel for politisk bevisste mennesker. Mer betydde det kanskje her i bygda at forstanderen for stiftelsene nå strammet til vilkårene når nye kontrakter ble skrevet. Avgiftene gikk opp, bruken av skog og beite ble innskrenket, og stiftelsene forbeholdt seg all jakt og fiskerett selv. Det siste var en helt ny praksis og en grov krenkelse av sedvane­retten, for i all tid hadde brukerne på leilendingsgårdene rådd helt ut over jakt og fiske på lik linje med selveierbønder.

En lov av 1888 opphevet forbudet mot salg i Thomas Angells testa­mente. Få år senere ble den såkalte Selbukommisjonen nedsatt for å vurdere hvilke bruk som kunne selges «uden gene for Stiftelsene». Kommisjonen som la fram sin innstilling i 1896, fant at dette gjaldt 37 gårder og 89 plasser i Selbu og Tydal, mens 47 gårder og 97 plasser ble holdt utenfor salg. Resultatet ble magert. Bare 9 gårdbrukere og 25 husmenn kjøpte sine bruk i tida fram til 1914. De øvrige syntes stiftel­senes betingelser var for stramme: minimale skogstykker var lagt til bruka, mens prisene lå atskillig over vanlig nivå.

Selbukommisjonen greide altså ikke å løse leilendingssaken. Misnøyen var åpenbar over at ikke hele stiftelsesgodset i Selbu og Tydal var solgt, og på lempelige vilkår. Saken ble holdt levende – ikke minst av Ola Aas i «Selbyggen», som var en hissig forkjemper for leilendingenes sak. I 1909 dannet Stiftelsenes leilendinger og husmenn en leilendingsforening med P. Norbye som formann. Norbye var selv ikke leilending, men følte varmt for deres sak og tok derfor initiativ til at «kampen» ble ført inn i organiserte former. Som leilendingsforeningens formann i alle år kom han til å prege det endelige resultatet i atskillig grad.

I 1911 sendte 78 leilendinger og husmenn, dvs. samtlige i Selbu, et masseandragende til stiftelsene med krav om å få kjøpe sine gårder og plasser. Absolutte krav fra deres side var at kjøpesummen måtte være rimelig, at rundelig med skog til husbehov ble lagt til bruka, samt at eksisterende seter- slåtte- og beiterettigheter fulgte med i kjøpet. Stiftel­sene reagerte ikke på andragendet, derfor gikk leilendingsforeningen to år senere direkte til statsministeren og kirkestatsråden med krava. Begge stilte seg velvillige og lovet å fremme saken, og det skjedde. I juli 1914 oppnevnte regjeringen en takstkommisjon på tre medlemmer som skulle forberede salget. Kommisjonen hadde sin innstilling ferdig

tre år senere, men den sterke prisoppgangen, bl.a. på skog, som en da var inne i, kompliserte saken. Stiftelsene protesterte både mot for lave prisansettelser og for rundelig tildeling av skogparseller. Etter en vid­løftig prosedyre om dette forelå det endelige resultat våren 1920. Kjø­perne hadde nå ett års frist på seg til å ta en avgjørelse, og samtlige kjøp var avgjort høsten 1921.

I Selbu ble det solgt 64 gårdsbruk og 63 husmannsplasser til en samlet sum på 416.490 kroner. Noen priseksempler: Fuglem nordre 12.790 kroner, Pund 11.800 kroner, seks Slindgårder fra 6.880 til 10.330 kroner hver, Rolsetgårdene 12.390 kroner hver, Amdal (gnr. 3-2) 16.720 kroner – den siste var den dyreste av alle. Plasser: Solemsgjerdet 2.320 kroner, Rolsetbakken østre 1.930 kroner, Bersnesset østre og vestre 1.740 kroner hver, Geitvaet 2.710 kroner. Prisene ble av kommisjonsmedlemmene selv holdt for å være rimelige. Etter denne avståelsen, som de hadde kjempet mot i det lengste, satt Thomas Angells stiftelser ennå igjen med svære skogarealer i Selbu. Ved landsskogstakseringa i 1956 ble eiendommene beregnet til 57.000 dekar produk­tiv skog, samt et langt større areal myr, vann og snaufjell.

Husmannsvesenet som gikk sterkt tilbake fra 1865, er helt avviklet i dette hundreåret. Etter folketellinga i 1910 var det 193 husmenn med jord – et tall som forresten bestrides av kommunestyret, som ved en telling i 1917 kom til at det da var 216 husmannsplasser, og følgelig noen flere sju år tidligere. Hva som enn er det riktige tallet og utgangs­punktet for den videre tilbakegangen: I 1930 var bare 23 husmenn igjen, derav 5 kvinner. De få plassene som ennå ble opprettholdt ble solgt til brukerne eller overtatt ved ekspropriasjon i 30-åra – deriblant prestegårdens husmannsplasser – samt et partre andre kort etter siste krig. Den siste husmannen i Selbu var Inga Kvelloaune, som døde i 1975. Like til det siste var Kårråhaugen formelt husmannsplass, men kontraktbestemmelsene om «plikta» var nok ikke etterlevd de siste par tiåra.

Hovedårsaken til at husmannsvesenet ble oppløst, var den misnøye med alle former for avhengighetsforhold som vi har nevnt ovenfor -«plikta» var blitt et utålelig bånd. Økonomisk og sosialt betydde avvik­lingen egentlig ikke så meget, etter hva vi kan forstå av en uttalelse som husmannsforeningen kom med i 1918. «Under vore jevne forhold kan det ikke egentlig siges at være opretholdt nogen sosial forskjel på bønder og husmænd, de gaa sammen i arbeide som til matbordet, og forholdet kan i det hele siges at være godt».

Vikvarvet. Hoøya i forgrunnen. Foto: Ragde.

Selbu husmannsforening ble stiftet i 1917 med O. Stamnæs som formann. Foranledningen var utvilsomt at en revisjon av loven om husmannsvesenet var på trappene, og foreningen ga da også en lengre utredning til departementet om sitt syn. I korthet gikk det ut på at enhver måtte kunne kreve å få kjøpe sin plass, og at skog, dyrkingsland, jakt- og fiskerett måtte følge med plassen. Så vidtgående ble ikke de nye bestemmelsene, som forresten ble innarbeidet i jordloven av 1928. Husmenn fikk nå rett til å kreve pliktarbeidet omgjort til pengeavgift etter jordstyrets skjønn, rett til å forlenge leieforholdet etter kontrakttidas utløp og endelig kunne de kreve tvangsavståelse av plas­sen når slekta hadde brukt den i minst 30 år, og en ikke kunne komme fram til en minnelig ordning med jorddrotten. Den første ekspropria­sjonssaken ble påstevnet i 1930 og gjaldt Kvellomyr under Kvello. Så svært mange plasser ble ikke erhvervet på denne måten, ikke mer enn et titall alt i alt. Stort sett var det enighet i kommunestyret om at ekspropriasjonssakene kunne fremmes, derimot delte de borgerlige og sosialistene seg i synet på om og hvor mye skog det skulle følge med plassene.

Det offentlige hadde lenge på forskjellige måter støttet overgangen til selveierbruk. Før århundreskiftet var et huslånefond og et jordinnkjøpsfond opprettet av den grunn. I 1903, f.eks., fikk 14 husmenn lån på tilsammen ca. 6.000 kroner fra disse fondene. Samme år ble Arbeiderbruk- og boligbanken (senere Bustadbanken) opprettet, og den over­tok fondenes oppgave. I åra som fulgte tok praktisk talt samtlige hus­menn og småbrukere i Selbu opp billige lån i denne banken. Jorddyrkingsbidragene som ble gitt i mellomkrigstida, fikk også atskillig betyd­ning ved opparbeidelsen av jorda på småbruka.

Husmannsvesenet ble altså avviklet, men jorda ble ikke derfor lagt øde. Små og dårlige plasser i ytterkanten av gårdsområdet gikk nok enkelte ganger helt ut av drift, og helst når plassfolket utvandret til Amerika. Noen plasser ble lagt til hovedbølets innmark, men «kun undtagelsesvis», som kommunestyret uttrykker det. Hovedregelen var at husmannen kjøpte plassen og drev den videre som småbruk. Også før denne utviklingen startet, var gårdsbruka i Selbu gjennomgående små, ettersom de opprinnelige gårdene var delt og oppstykket ved arve­skifter eller på annen måte. De mange «nye» småbruka gjorde at karak­teren av de små bruks bygd festnet seg ytterligere.

Mekaniseringen. For en utenforstående er det helst de nye og teknisk sett stadig mer imponerende maskiner og redskaper som klarest viser at jordbruksnæringa er blitt modernisert. Den teknologiske utvikling har vært rivende – maskinfirmaenes kataloger har til enhver tid kunnet fremvise en vrimmel av nyheter. Til tross for dette representerer den nye teknikken på mange måter en forenkling. Gammelt måtte en f.eks nytte bortimot et dusin forskjellige redskaper fra kornet stod på åkeren til det vel var på plass i «konnkista» – redskaper som alle var utformet spesielt for én enkelt arbeidsoperasjon. I dag blir alle ledd i prosessen utført av én eneste maskin: skurtreskeren. («Konnkista» eksisterer selvsagt ikke lenger – kornsiloen ved mølla har overtatt).

De nye maskinene var kostbare, nettopp fordi de var utformet for å utføre mange forskjellige funksjoner. De ble derfor store og krevde alle en trekkraft, dvs. en hest. Begge deler, men mest det første, gjorde at den nye teknologien ikke kunne slå igjennom med ett slag – en skikke­lig maskinpark kunne bare bygges opp gradvis. Mekaniseringsprosessen tok tid, og i Selbu nok noe lenger enn vanlig.

Under første verdenskrigen, da det ble livsviktig å styrke jordbruks­næringa, hadde myndighetene også tanke for denne sektoren. Fra 1916 dekket staten 1/5 av kostnadene på redskaper og maskiner som ble kjøpt inn gjennom redskapslag. Selbyggene utnyttet ivrig denne bidragsformen. I de følgende åra ble nærmere 70 redskapslag dannet, særlig av småbrukere. Alle slags redskaper ble anskaffet gjennom laga, likevel absolutt flest potetopptakere. Ved jordbrukstellinga i 1918 var det bare 8 av dem i hele bygda. Den følgende vinteren kom det 12 nye bare gjennom redskapslaga.

Ved Neas utløp. Mebonden (t.v.) og Øverbygda. Foto: Ragde.

Gjennom jordbruksstatistikken kan en til en viss grad følge mekaniseringsprosessen. Full oversikt får en likevel ikke, fordi tellingene var «trege» når det gjaldt å registrere nye maskintyper. Statistikken viser at slåmaskinen var den første større maskinen som ble almennt utbredt. I 1929 var det i alt 421 slåmaskiner i Selbu. Siden har dette tallet øket bare lite.

Av de maskinene som fikk sitt gjennombrudd i dette hundreåret, har vi alt nevnt potetopptakeren. Mellom 1918 og 1929 økte antallet fra 8 til 48. Tallet ble deretter doblet til 1949, med en ny dobling det neste tiåret. En tilsvarende tallmessig utvikling kan en finne for gjødselsprederen. Selvbinderen var derimot mindre populær. Et par ble kjøpt av redskapslag allerede i 1918, men i 1949 var det ennå ikke mer enn 13 i hele bygda. På det neste tiåret ble antallet riktignok tredoblet, men så var det også slutt. Utviklingen hadde gjort denne maskintypen avlegs.

Hestens store tid i norsk jordbruk strakte seg over siste del av for­rige århundre og første halvparten av dette. I all tid tidligere hadde mennesket  selv  måtte gjøre  storparten  selv av  arbeidet på  og med jorda. Hesten trengtes bare foran plogen, harva og høysleden. I den lange forsommeren og mye av sommeren ellers gikk derfor hestene frie på fjellbeitene.

Til de nye maskinene nyttet det ikke med mannekraft. Hestene fikk stadig nye redskaper å slepe på, mens onnene ble tilsvarende utvidet. De store hesteflokkene i sommerfjellet skrumpet inn og forsvant etter hvert. Hesten hadde fått helårsarbeid. Den kunne til nød få noen dager «utom håggån» i helle etter at ugrashyppinga var ferdig til slåtten tok til. Den maskinkulturen som ble etablert fra slutten av 1800-tallet og som holdt seg forholdsvis stabil til omkring 1950, spente over et bredt register. De viktigste hesteredskapene var jernplogen, fjærharva, gjødselsprederen, slåmaskinen, selvbinderen og potetopptakeren. I dag, bare få år senere, er mest alle disse redskapene faktisk blitt avlegs og histo­riske. En helt ny teknologi er utviklet.

Utviklingen passerte det punktet der også hesten ble for svak. Meka­nisk drivkraft ble nødvendig. En slik eksisterte tidlig i dampmaskinen, men den fikk aldri særlig praktisk betydning i norsk landbruk. Kort etter hundreårskiftet skaffet de seg en lokomobil i Setsås, men maski­nen ble bare brukt stasjonært til saging. På åkrene kom lokomobilen aldri.

Stasjonære bensinmotorer, som kom i bruk i begynnelsen av hundre­året, gjorde det mulig å anskaffe selvrensende treskeverk også i Selbu. P. Norbye kjøpte den første «stortryska» omkring 1905, det skal visst forresten ha vært en damptreske. Den neste anskaffet Setsås, Sirum og Ustigar’n Uglem i lag i 1911. Drivkraften var en «Trygg» bensinmotor som Bernt Sirum kjøpte samtidig. Denne treska gikk runden fra Fuglem til Berge hver høst i flere år, til det etter hvert kom flere treskeverk, i Mebust, i Berge, på Stranda m.fl. Etter at strømmen kom ble det faste treskelag i hver grend — den hendige og enkle elektriske motoren var en rimelig investering. «Stortryska» gikk gardimellom innen laget og redu­serte treskeonna til en par-tre ukers tid om høsten. En hektisk tid var det, og lange og «tussinn» ble timene en stod i stålet eller ved maski­nen og togg støv og svelgte agner. Så var det da heller ingen gardkjer­ring som torde servere simpel mat den dagen tryska var på gården. Kjøttkaker og saftsuppe var minstemålet – og en dram til kvelds.

Traktoren var i bruk her i Selbu første gang i 1928, da en traktor leid «neant Lånk» pløyde opp Prestegårdsmyra. Hendinga vakte sikkert «åtgaum», men fikk ingen selbygg til å driste seg ut i en slik invester­ing, ennå mens krisetida varte. Bjarne Sirum ble den første som kjøpte traktor høsten   1934. Det var en Ford, et monstrum av en jernhest der

Tanken om et fellesslakteri var framme så tidlig som i 1916, og fra omkring 1920 arbeidet en med konkrete planer. Planene møtte mot­stand, sterk motstand, ikke bare angående plasseringen, men også og mer på grunn av den påtenkte forbindelsen med Bøndernes salgslag. En ser i flere sammenhenger, men tydeligst i denne saken, at selbubønder flest hadde åpenbar uvilje mot og mistro til de store, halvoffentlige økonomiske sammenslutningene som ble «pådyttet» dem. En slik hold­ning var ikke noe særsyn, men kanskje var den skarpere enn vanlig i Selbu. Forklaringen er sikkert mangesidig. En ting de selv la tydelig vekt på, var å bevare den forhandlingsfriheten de hadde overfor private kommisjonærer. Med dem kunne en alltids akkedere om noen øres tillegg i kiloprisen, men «Bøndernes» var stiv sånn. Der holdt en noteringsprisen.

Selbu slaktebus ble reist i 1928, like ved riksveien på Eidemsbakken. Ole Sveen var slakter og administrator. Oppslutningen om fellesslakte­riet var og ble liten. Bare omlag 500 dyr passerte slaktehuset årlig før krigen.

En fjøskontrollforening kom igang før 1930, med Bjarne Aune som kontrollør, senere (1931) Arne Haarstad. Medlemstallet var lite, i 1934 f.eks. bare 25 stykker, derav halvparten småbrukere. Først etter siste krig er tilslutningen blitt almenn i Selbu.

Trettiåras største jordbrukspolitiske kampsak ble melkesentralen. Fra 1929 falt prisnivået for melk og andre landmannsprodukter atskillig sterkere enn konsumprisindeksen, og overfor denne trusselen mot lønnsomheten i næringa reagerte bondeorganisasjonene og bondepartiet med krav om sterkere virkemidler: pris- og markedsreguleringer. Omsetningsloven av 1930 hjemlet opprettelsen av omsetningssentraler med tvungen tilslutning, og en senere lov innførte avgiftsplikt for produsen­ter som ble stående utenfor sentralen.

Selbyggene måtte få en særskilt tilknytning til Trøndelag melkesen­tral, ettersom det ikke var meieri her. Selbu smørlag ble organisert høsten 1935 med Martin Hofsli som formann og forretningsfører. Fire lokale smørlag, i Øverbygda, Mebonden, Vikvarvet og på Selbustrand, overtok mottaket og sammeneltingen av det usaltede bondesmøret og leverte videre til melkesentralen. År om annet passerte 60.000 – 70.000 kg. smør gjennom laga — praktisk talt alt som ble omsatt. Produsentpri­sen var ca. 2,50 kroner, derav 30 øre som tilskudd (1936). Ordningen var ikke særlig forskjellig fra tidligere, da de større forretningene, pri­vate og kooperative, hadde hånd om omsetningen. Melkesentralen og srnørlaga møtte derfor ikke særlig motstand i Selbu. Derimot var det tydelig upopulært at en utjevningsavgift på 4 1/2 øre pr. liter melk ble lagt på direkteleverandørene av melk fra 1932.

I løpet av snaue 100 år har jordbruksnæringa gjennomgått én, eller skal vi si to store omveltninger – hver for seg faktisk en revolusjon. Den første er kanskje mest lagt merke til fordi den brøt ned en tradi­sjonell driftsform som hadde hundreårs hevd, den som hadde vært fedrenes sed «i all tid». Selbyggene begynte for alvor å legge bort det gamle i slutten av forrige århundre, men de tok seg god tid. Om ene foten tok et steg fram, stod bakfoten like godt plantet i det tradisjo­nelle. Første verdenskrigen som veltet om på så mangt, både av fore­stillinger og materielle forhold, satte farten i nølerne. Fra nå bar det for fullt over i det moderne jordbruk. Utviklingen ble likevel sinket av krise og depresjonsproblemer i mellomkrigstida. Den andre jordbruksrevolusjonen kan en ane begynnelsen av fra om­kring 1950. Senere har det gått som et ras. Driftsformer og redskaper som bestefar så på med skepsis fordi de var nye og uprøvde, men som for far var velkjente og hverdagslige, er for dagens generasjon av gård­brukere blitt museumsgjenstander.