Handelen – samvirkelag og private handelsmenn

Print Friendly, PDF & Email

I 1911 sattes strek for en utvikling innen handelen som en da hadde merket et par tiår. Etter epoken med en sterkt sentralisert handel hadde nye forretninger vokst seg sterke. Dette året merket en følgene: De store, private handlerne kom inn i en krise. Renald Krogstad, Karen Krogstads etterfølger, gikk konkurs og avviklet forretningen. Paul Birch og Christophersen måtte begge søke akkord. Christophersen slo seg igjennom på et vis, men Birch stengte butikkdøra på Havernesset for godt året etter. Da var 60 år passert siden firmaet Fr. Birch startet opp i to små rom hos Norbye og slik etablerte handelen som næring i dalføret.

Problemene som synte seg på denne måten, skyldtes strukturendrin­ger innen næringa. Folk hadde fått nye kjøpevaner. De første 20 åra hadde Fr. Birch nærmest monopol på handelen, senere slapp Christop­hersen og i mindre monn Karen Krogstad til. Rundt om i kretsene satt det rett nok en rekke «småhakkere», men med minimal omsetning og lite levedyktige som forretninger. Slik var det, og måtte det være fordi pengehusholdningen ennå var lite utviklet. Folk hadde nok behov for kjøpevarer, men ikke i det daglige. Noen få storinnkjøp for året -julehandelen selvsagt, utnistinga til kvernfjellet, innkjøpene foran slåt­tonna og noen butikkturer til var nok, og da gikk folk helst til de storste. Innimellom fikk en det lille en trengte oftere hos nærmeste kremmer: kaffe, sirup, tobakk, noen hekter og snelletråd. Beløp ble det ikke av denne småhandelen.

En slik sentralisert handel lot seg ikke opprettholde etter at kjøpevarene ble tatt opp i det daglige kostholdet og forbruket ellers. En kunne ikke «kute» frammi Mebonden hver gang en manglet rugsikt eller gikk lens for parafin. Nærbutikkene blomstret opp, og det som særlig forår­saket krise for de private, var den veksten handelsforeningene fikk. Etter de første par problemfylte tiåra var Vikvervets, Øverbygdens, Indre og Mebondens foreninger etablert som solide forretningsforetak. Før, og enda mer i tida etter første verdenskrig startet mange private opp, og de nye viste seg alle å bli levedyktige: Søstrene Krogstad (1898), Haldo Langseth (190), Marit Kulvik (1921), Kristina Voldseth (1921), John Stokke (1923), Anton Jørgensen (1924), B.J. Hegseth (1926), Alfred Kjøsnes (1928), Bardo Lien (1936). To eldre firmaer skiftet eier: Wennberg overtok Johs. Lunds forretning på Selbustrand i 1925, mens Oskar Fuglem kjøpte Christophersengården i 1935. Endelig fikk bygda tre nye handelsforeninger: Innbygdens i 1911 og Florens i 1920, samt Vikvervets Samvirkelag (Slindbrauta) i 1927.

Ved utgangen av 30-åra var 18 butikker i virksomhet, og en må si at alle grender utenom Sjøbygda og Mosletta var godt dekket. Mest alle de private var rene familiebedrifter uten leid hjelp, men om det var små­butikker, ga de alle et godt og sikkert levebrød.

Det vil føre for langt å skissere utviklingen for hvert enkelt forret­ning, men litt småplukk må en ta med – mest om de største.

Mebonden handelsforening ville aldri gå skikkelig, og da andelseierne i 1917 fikk et bud på hus og varebeholdning som ga innskuddet igjen, avviklet foreningen. Kjøperen var Selbu kooperative handelssamlag, som allerede fra starten var medlem av NKL og altså det første samvir­kelag i bygda. Formannen i «kooperativen» var Guttorm Haugen, for­øvrig hadde laget medlemmer både fra Øverbygda og Vikvarvet. Første året hadde forretningen en omsetning på 154.000 kroner – 60 prosent av omsetningen på Øvre samme år. Starten var altså lovende, men heller ikke nå greide en å drive lønnsomt. Tvert om. Etter fem år gikk «Kooperativen» konkurs.

Tilhengerne av samvirkebevegelsen var ikke til sinns å gi seg etter det ene forsøket. Et nytt interessentskap etablertes og for 27.000 kro­ner kjøpte de eiendommen, som grunnleggerne av den første foreningen betegnende nok hadde navngitt «Forsøket.» Slik ble Selbu Samvirkelag en realitet – det åpnet kort før jul i 1922. Ole E. Haave hadde vært drivkraften under etableringen og var lagets formann helt til 1937. Med dette var «forsøkstida» slutt. Selbu Samvirkelag ble en solid for­retning og var fra 1930 og i mange år framover den som hadde størst årsomsetning. Bygningen fra 1898 er ennå i bruk, temmelig uforandret. Den har bare fått tilbygd et større lager (1939), mens selve butikken ble ombygd til selvbetjening i 1962. Et nybygg har lenge vært påkrevd, men byggeplanene har måttet ligge i påvente av en sammenslutning av samvirkelaga i bygda, som har vært på tale faktisk siden 1930. Selbu Samvirkelag pekte seg naturlig ut som hovedforretningen i en slik sam­menslutning, men planene har møtt sterk motstand i enkelte kretser og er nå lagt bort. Samvirkelaget har nylig vedtatt å reise nybygg i egen regi på nabotomta.

Selbu Øvre Handelsforening, som Øverbygdens handelsforening ble omdøpt til i 1920, har i mest alle år arbeidet temmelig problemfritt, økonomisk. I de over 100 år forretningen har eksistert, har bare 4 år gitt underskudd i regnskapet (1926, 1927, 1949 og 1958). Fra først i hundreåret til 1930 var forretningen den største regnet etter årsomset­ning, og senere har den alltid vært kloss oppunder denne tetposisjon. I 1936 ble nytt moderne forretningsbygg reist ved siden av det gamle -den første og lenge den eneste murbygningen i Selbu. Butikken ble modernisert i 1963.

To saker voldte mye strid og splid mellom medlemmene gjennom hele 1950-tallet: tilslutning til NKL og opprettelsen av filialer. Både Øvre Øverbygda og Mosletta hadde lenge ønsket egne utsalg uten at noe konkret skjedde. I 1950 dannet en del medlemmer i øvre del av kretsen Hyttbakken samvirkelag, men forhandlet samtidig med Øvre om et fellesskap. Tre år senere var saken kommet så langt at Hyttbakken

Selbu øvre handelsforening.

Selbu øvre handelsforening.

samvirkelag sendte formell søknad om å bli opptatt i Øvre fore­ning, og stilte samtidig tomt til filial til disposisjon. Kort tid etter søkte imidlertid også en del moslettinger om å få filial, og denne søknaden vant igjennom i generalforsamlingen i Øvre. Mosletta filial åpnet i 1954 i leide lokaler, og flyttet i 1966 over i egne lokaler i nytt forret­ningsbygg. Filialen ved Hyttbakken kom først i 1959, i leide lokaler i Kyllokrysset. To år før, altså i 1957, sluttet foreningen seg til NKL. Dette spørsmålet hadde da vært framme i årevis, men ble forsinket på grunn av filialproblemet, og fordi en del medlemmer var motstandere av å gå inn i samvirkebevegelsen.

Vikvervet handelsforening hadde en problemfylt start, men har i dette hundreåret styrt langt unna økonomiens farlige skjær. Dette til tross for at forretningen fikk en hard konkurrent i Vikvarvet samvirke­lag som i 1927 åpnet i en nybygd forretningsgård på Slindbrauta. Før dette hadde en i et par år forsøkt å få til ett samvirkelag med to filialer, der handelsforeningen var den ene. Slik gikk det altså ikke. Den gamle foreningen sluttet seg også til kooperasjonen i 1929 – under protest fra en del medlemmer. Foreningen skiftet navn til Vikvarvet Forbruksforening.

Det nye samvirkelaget på «Brauta» arbeidet tungt. Mange fant det unaturlig at to firmaer innenfor samme bevegelse skulle konkurrere om én kundekrets. Allerede fra midten av 30-åra forhandlet styrene på nytt om en sammenslutning, uten å lykkes, hverken nå eller senere. Først etter tretti år ble «fusjonen» gjennomført. Fra 1959 dannet de to én forretning under navnet Vikvarvet samvirkelag. Forbruksforeningen ble hovedforretning, Slindbrauta filial. Begge avdelingene ble ominnredet til selvbetjening i siste halvpart av 60-åra.

H. Langseth omkr. 1930,

H. Langseth omkr. 1930,

Indre handelsforening, som i 1900 hadde en årsomsetning nesten på høyde med de store handelsforeningene, gjorde ti år senere et vedtak som skulle rive bort mye av eksistensgrunnlaget for foreninga selv. Et flertall av medlemmene var den gangen fra Innbygda. I 1909 søkte disse om å få en filial i kretsen. Styret var negativt, men da det to år senere bød seg en sjanse til å overta R. Krogstads forretning, slo en til. Butikken med inventar ble ervervet for 550 kroner, men ettersom huset var noe lite, kjøpte styret «St. Olavs villa» til forretningslokale. Gam­melbutikken, eller «Rødbua» som den kaltes, ble heretter lager.

A/S Innbygdens handelsforening ble ingen filial, men etablertes som egen forretning med selvstendig styre og regnskapsførsel. Med sine 140 aksjer i foreningen hadde Indre likevel aksjemajoriteten der like til 1923, da enkeltmedlemmer i Innbygda fikk kjøpe aksjene for 50 kroner stykket.

Hverken Indre eller Innbygdens handelsforening sluttet seg noen­sinne til samvirkebevegelsen. Forretningene var ikke av de store, og hadde begge perioder med økonomiske vanskeligheter. Opplandet var lite, og konkurransen mellom dem, og fra andre var for skarp til at de kunne drives med solid overskudd. Indre avviklet i 1957. Selbu samvir­kelag kjøpte forretningen og har siden drevet den som filial med redu­sert åpningstid. Innbygdens handelsforening gikk konkurs i 1971 og ble nedlagt for godt. Filialen på Borsetmoen som foreningen hadde oppført få år tidligere, blir imidlertid drevet videre som privat forretning.

Først etter siste krig fikk strandbyggene sine samvirkelag: Tømra samvirkelag ble stiftet i 1946 og åpnet i ny butikk i 1950. Selbustrand Samvirkelag kom i gang to år senere, i 1952, også her i nybygde forretningslokaler.

Handelsforeningene og samvirkelaga har hatt et ualminnelig stabilt personale, spesielt da blant bestyrerne. I sær merker Vikvarvets for­bruksforening seg ut med to bestyrere som til sammen dekker 86 av foreningens 105-årige historie: John Eggen (1879-1926) og Peder B. Fuglem (1927-1966). Likeså var det bare to bestyrere på Indre etter 1894: Anton Tørum til 1931, og sønnen Birger Tørum til 1957. På Øvre har bestyrerne skiftet noe oftere. Lengst tjenestetid hadde Arnt Berge (1889 – 1910), Bardo Lien (1917-1936) og Mons Kallar (1936 – 1951). På Selbu samvirkelag har den nåværende bestyreren, Ingvar Almås, sittet lengst i stillingen (siden 1956) Før ham var A. Saltnes bestyrer i 15 år.

De private handelsmennene var også trofaste slitere innen sitt yrke. Flere av dem gikk mer enn en mannsalder bak disken før de overlot til yngre krefter, helst av sin egen slekt. Denne kontinuiteten innen forret­ningsstanden – den private såvel som den kooperative – har virket miljøskapende. Butikken var noe mer enn en handelsplass, den var et hjemlig og sikkert punkt i nærmiljøet.

Handelsnæringa er et følsomt barometer for svingningene innen næ­ringslivet — den følger konjunkturene. Siden århundreskiftet har omset­ningen steget kolossalt, målt i kroner. På 75 år er årsomsetningen 75-doblet, omtrent. Mye av stigningen skyldes inflasjon, men selvsagt om­settes det en langt større varemengde idag enn da hundreåret gikk inn.

For å få et bilde av utviklingen kan vi følge omsetningen på Øvre forening. I åra 1895 – 1911 lå årsomsetningen relativt fast rundt 50.000 kroner. Fra 1912 begynte tallene å øke, og stigningen skjøt fart med første verdenskrig. Dyrtida kulminerte også for Øvre i 1920 med en omsetning på 356.151 kroner – en rekord som ikke skulle bli slått før 20 år senere.

Depresjonstida ga seg utslag i lavere sluttsummer i årsregnskapet. De første fem åra etter 1920, da årsomsetningen lå nær oppunder 300 000 kroner, var den reelle omsetningen sannsynligvis ikke lavere. Kanskje heller ikke de neste fem år, da omsetningen lå på ca. 200.000 kroner. I den verste krisetida 1931 – 1934, var summen betydelig lavere, med en bunn på 142.663 kroner i 1931. Bortsett fra dette ene året var årsom­setningen i «de harde trettiåra» om lag halvparten av rekordtallet fra 1920, men da prisindeksen også var gått ned med temmelig nøyaktig 50%, tyder det på at handelen holdt seg noenlunde oppe i reelle verdier.

Oppgangstida kunne merkes allerede i 1935, og tallene steg nå jevnt til ca. 380.000 kroner i 1940. Under krigen kom en tilbakegang som skyldtes vareknappheten. Prisene steg og folk hadde flust med penger, men forretningene kunne Lite tilby. Det som var av kurante varer ble revet ut med god fortjeneste for de handlende. Øvre, som forresten de øvrige forretningene, betalte sin gjeld til praktisk talt null i okkupasjons­tida.

I etterkrigsåra har omsetningen bare steget og steget. Årsomsetnin­gen på Øvre passerte den første millionen i 1956, den andre i 1967 og den tredje for et par år siden. I 1975 lød regnskapet på 3,5 millioner kroner. Selbu samvirkelag hadde en tilsvarende omsetning, mens Vikvarvet samvirkelag var noe større med 4,3 millioner.