Kraftverk og reguleringer

Den siste saken som sto på møtekartet til formannskapet i det 19. århundre (18. desember 1899), var et pålegg til ordføreren om «at indgå til stortinget med et motivert andragende om bevilg­ning … til undersøkelse af hvorvidt det vil lade sig gjøre med over­kommelige midler at faa regulert vandstanden i Selbusjøen». Det er en påfallende symbolikk i dette. Bygdestyret gikk ut av det forrige år­hundre med blikket rettet framover mot vårt — det tjuende århundre.

Det var for så vidt ingen ny sak som ble tatt opp. Tanken om å regulere eller rettere sagt senke Selbusjøen kjenner vi så langt tilbake som fra 1795. Og det var en slik regulering formannskapet ville ha. Øyslåttene ved elvemunningene og ellers rundt sjøen var en stor herlig­het for bøndene, men verdien ble sterkt forringet på grunn av de årvisse vårflommene. En senkning av vannstanden ville ikke bare sikre disse slåttene, men også tørrlegge nytt dyrkbart land. Når tanken ble aktualisert nå, var det fordi andre syslet med reguleringsplaner, men det med et annet siktemål: produksjon av elektrisk strøm.

Hegsetfoss dam.

Selbyggenes initiativ førte til et møte med kanaldirektøren, men hel­ler ikke mer.  Saken var for stor for bygda.  Bygdefolket ble, uten åpenbar motstand, trengt tilbake av andre, mer kapitalsterke krefter. En privatperson i Trondheim, sannsynligvis en stråmann for et konsor­tium, fikk erhvervet reguleringsrettighetene til Selbusjøen. Grunneierne ga dem fra seg uten vederlag mot å få eiendomsretten til det landet som ville bli tørrlagt. De første e-verkplanene var nemlig basert på en senkning av sjøen slik selbyggene ville ha det. Men heller ikke disse planene ble realisert. En ny interessent kom inn i bildet: Trondheim kommune.

Allerede i 1880-åra ble det elektriske lyset kjent i Trondheim, da Jørgen B. Lysholm og C. Piene anla små verk drevet med olje. I 1895 kjøpte Trondheim kommune øvre og nedre Leirfoss av Thomas Angells stiftelser med det formål å anlegge et kommunalt elektrisitetsverk dre­vet med vannkraft. Seks år senere var verket i drift, men det viste seg snart at den kapasiteten Nidelva kunne gi, 5-600 hestekrefter, på langt nær kunne dekke behovet som økte utover alle prognoser. Kapasiteten måtte økes, og øynene falt da selvfølgelig på det naturlige reservoaret som Selbusjøen dannet.

Sommeren 1906 drev flere ingeniørfirmaer oppmålingsarbeide langs sjøen for å kartlegge neddemmingen som Trondheim ville søke konse­sjon på. Samme år kom imidlertid en konsesjonslov, som skulle demme opp for spekulantenes oppkjøp av fossefall og andre naturherligheter.

Trondheims konsesjonssøknad fikk den vanskjebne å bli en prøvesak, derfor gikk den ut på en ørkenvandring mellom departementer og lo­kale instanser. Først i 1912 ble den lagt fram for stortinget, som godkjente den, men på «dystre betingelser» som det heter i Trondheim bys historie. De berørte kommuner ble tilkjent den svimlende erstat­ning av 70 øre pr. naturhestekraft årlig, mens staten skulle ha 2 kr. pr. hestekraft én gang for alle. Dette var langt mer enn byens borgermester hadde «tænkt mulig». Byen godtok ikke betingelsene, og konsesjonssøk­naden ble lagt bort.

Utbruddet av første verdenskrig satte en foreløpig stopp for regule­ringsplanene, men mot slutten av krigen ble saken tatt opp igjen. Ny konsesjonssøknad ble sendt inn, og denne gang var Selbu herredstyre mindre avvisende. Det er opplagt ordfører Norbyes hånd som trakk i trådene her — en skulle anbefale konsesjon, men sørge for å få mest mulig ut av situasjonen. Den viktigste betingelsen herredstyret stilte, var at Trondheim betalte 500.000 kroner som bidrag til Selbus egen kraftverkbygging. Til gjengjeld skulle Selbu forplikte seg til å levere 300 hk. til Trondheim under anleggsperioden, dessuten skulle byens e-verk fritt få nytte overfallsvannet fra Slindvatnet. Trondheim godtok betingelsene, og konsesjonsavtalen ble inngått senhøstes 1917. I 1919 fikk Trondheim sin konsesjonssøknad innvilget. Oppdemmingen var moderat, til kote 161,3 fra en naturlig vannstand på ca. 160 m.o.h. Trondheim kommune fikk derimot konsesjon på å tappe helt ned til kote 150, og selv om det aldri ble aktuelt å gå så langt, skulle det senere vise seg at en kraftig nedtapping av sjøen ville bli katastro­fal. Det nyttbare magasin Selbusjøen ga, var på 640 millioner kubikkme­ter.

Reguleringsarbeidene i Brøttem foregikk i åra 1921-25. Samtidig på­gikk reguleringsskjønnene, som ga en samlet erstatning til Selbu på ca. 400.000 kroner inklusive årsavgiftene. De årlige erstatninger varierte fra 12 til 1020 kr., mens årsavgiften til Selbu kommune ble fastsatt til 14.100 kr. Enkelte fikk større erstatninger én gang for alle, det gjaldt særlig sagbruka. Fuglem som det største fikk 12.500 kr.

Trondheim e-verks interesser omfattet hele Neavassdraget. Allerede i 1913 – 15 kjøpte e-verket rettighetene i Garbergselva/Øielva med de nødvendige arealene for å kunne regulere Stråsjøen. Kort etter erhvervet de også visse fall i Gulsetelva og Dragstelva med Dragstsjøen. Disse rettighetene har verket ennå ikke nyttet, bortsett fra en mindre regulering av Dragstsjøen, men konsesjonssøknaden om reguler­ing av Stråsjøområdet, Kvernfjellvatna og Roltdalen er nå til behand­ling.

Lenger oppe i dalen, i Tydal, har verket etter siste krig gått til omfattende reguleringer av Essand og Stuesjø, med oppdemming av de kunstige sjøene Sylsjøen og Nesjøen. Den nederste delen av denne regu­leringen angår også Selbu direkte, idet inntaksdammen og selve kraft­stasjonen til Hegsetfoss kraftverk ligger i Selbu. Indirekte merker bygda selvsagt også virkningene, i og med at totalreguleringen har tem­met Neavassdraget fullstendig. De tidligere årvisse skadeflommene er nå «en saga blott, til gjengjeld har en til tider skjemmende sår i landskapet med tørrlagte elver og golde orkenflater rundt en sterkt nedtappet sjø.

Selbu kommunale elektrisitetsverk har sitt utspring i et privat initia­tiv. I 1909, melder «Selbyggen», var det på tale å danne et aksjeselskap for å skaffe elektrisk lys i Mebonden. Året etter fikk herredstyret en forespørsel fra P. Birch «m.fl.» om det ville støtte en søknad til Tho­mas Angells stiftelser om en overdragelse av fallrettighetene i Slindelva til et privat selskap. Hensikten var å bygge et elektrisitetsverk ved foten av Tæstinnfossen. Verket skulle i første omgang forsyne Vikvarvet og Mebonden med strøm, men tanken var å utvide det senere. Herred­styret anbefalte at Birch og handelsfullmektig Kuraas fikk utarbeidet kostnadsoverslag samt undersøkt mulighetene for erhvervelse av rettig­hetene.

Når planer om elektrisitetsverk kom opp så tidlig i Selbu — ennå mens forsvinnende få kommuner hadde elektrisk lys -, har det selvsagt sam­menheng med Trondheim elektrisitetsverk. Gjennom det hadde selbyg­gene fått kraftutbygginga inn på livet, samtidig som folk hadde fått demonstrert «det hvite kulls» velsignelse i byen. Sjelen bak foretagen­det var visstnok Kuraas, og det sies han skal ha fått ideen da han kom over Strandskogen en høstkveld og så Selbubygda ligge der i stummende mørke. Kontrasten til den opplyste byen han hadde forlatt, var voldsom.

Kuraas og Birch engasjerte ingeniør Solem til å utarbeide planer for kraftverk i tre alternativer. Det aktuelle og billigste kom seg på ca. 70.000 kr. og ville gi ca. 200 hk. Men planene strandet på stiftelsene, som stilte seg så negativ «at man anser det f.t. hensigtløst at fortsætte arbeidet for elektrisitetsværk hersteds».

Saken hvilte så et par år, inntil den i 1913 ble tatt opp på nytt. Initiativet kom fra Lars Furan, men nå og senere skjedde alt i ren kommunal regi. Etter en tenkepause nedsatte herredstyret en komité for å utrede spørsmålet. Komiteen besto av A. Kvello, O. Kuraas og G. Haarstad. Innstillingen forelå i mars 1914, men med et knapt flertall ble saken utsatt av kommunestyret. Før noe mer skjedde, brøt verdenskrigen ut, og i august fikk ordføreren pålegg om å be om at stiftelsenes håndgivelse som komiteen hadde sikret seg, ble forlenget til «ett år etter endelig fred i den pågående krig». Dette ville ikke stiftelsene gå med på, og kommunestyret ble derfor tross store betenkeligheter pres­set til i oktober 1914 å gå til innkjøp av Tæstinnfossen og Jørnfossen «på de av stiftelsene stillede betingelser». Betingelsene er ikke kjent lenger, bortsett fra at kjøpesummen var «latterlig billig» — 18.000 kr. Det var også med en klausul om at verket måtte bygges innen seks år. Som komité for å forberede utbygginga ble valgt J. Stavnæs, Kr. Kjeldstad, P. Norbye, B. O. Rolseth og J. Valli.

E-verket vakte fra første stund av strid innen bygda og innen bygde­styret. Det fantes selvfølgelig de som var i mot slike «nymøtens» ting overhode; andre mente at Slindelva ikke var det eneste aktuelle utbyg­gingsområde. Men den viktigste motstanden fantes innen ledende kref­ter i kommunestyret med ordføreren i spissen. Denne motstanden bun­net i en pessimisme, en tvil om bygda i det hele hadde råd til å ta på seg de for den tid enorme utlegg som måtte til. Tilslutningen fra bygde­folket var generelt heller liten – en undersøkelse i 1916 ga en forhånds­bestilling på bare 3.500 lampepunkter. Saken ble derfor rett og slett trenert. Tross komiteens anstrengelser – med Norbye som den ube­stridte ildsjelen – satte kommunestyret seg på saken mens krigen varte -og alle priser steg med eksplosjonsartet fart.

At Trondheim aksepterte kravet om et tilskudd på 500.000 kr. fikk endelig saken på glid. Egentlig ville vel ingen i bygda gi fra seg et slikt beløp, men ennå gikk det ett år før herredstyret påla komiteen «sna­rest mulig» å få fram konkrete planer. I september 1919 forelå ferdige planer og omkostningsoverslag fra ingeniørene Grøndahl, Kjørholt og Barre. Planen omfattet senkning av Lille og Store Slindvatn med én meter til kote 349, og en oppdemning til kote 353, noe som ville gi et magasin på 12,5 millioner kubikkmeter, mens en større regulering med overføring av vann fra Sørungen ble skissert som et fremtidsmål. Den planlagte reguleringen ville gi 2000 hk. og ble beregnet til en kostnad på 1.060.000 kr. Ettersom dette var dagens priser – og topppriser mente man – antok planleggerne at de reelle utgiftene ville bli noe lavere, men der feilberegnet de grovt. Mot 5 stemmer godtok kommu­nestyret planene og vedtok å søke konsesjon etter dem.

Den som sto hardest mot kraftverkutbygginga i kommunestyret nå og senere, var Jonas Sorflakne. Årsaken er klar. Allerede fra starten var det avgjort at Flora og Sjøbygda skulle holdes utenfor lysnettet. Bygging av kraftlinjer dit ville bli uforholdsmessig dyrt, mente en. Floringene kjempet hardt mot dette, men vant ikke fram med sitt syn. Da konsesjonssøknaden var et faktum, forlangte Sorflakne protokolltilførsel til vedtaket: at Flora måtte få sin andel av den halve million fra Trond­heim på en annen måte. Slik gikk det nå ikke. Hele halvmillionen gikk med til kraftverkutbygginga, og enda fikk en overordentlig store pro­blemer med finansieringen.

Trondheims bidrag gikk med til de forberedende arbeider. Langt større midler måtte til, og en søkte i 1920 om et statslån på 900.000 kr., men fikk bare innvilget 200.000 kr. Formannskapet som nå fun­gerte som e-verkets styre, ville ikke ta imot dette og forhandlet seg i stedet frem til en avtale med Bøndenes bank i 1921. Et lån på 1.000.000 kr. ble opptatt til en kurs av 95% og med 6 1/2% rente. Konverteringstida ble satt til 10 år. Ellers var Selbu sparebank en god støtte for verket. Tre ganger måtte en gå på banken om «smålån» på fra 40.000 – 90.000 kr. Attpå fikk en lån fra Trondheim e-verk og andre kilder. Fullt utbygd kom anlegget på 2.178.925 kr., det dobbelte av overslaget. Av dette falt ca. ²/3 på de hydrauliske anlegg, og 1/3 på det elektriske. Anlegget var finansiert med 1.711.000. i lånemidler, til­dels opptatt til høy rente og med kort avdragstid.

Arbeidet «i marka» ble satt i gang allerede høsten 1919 med innslag på tunnelen og rydding av tomt til kraftstasjonen, men så gikk det tregt videre til storlånet i Bøndernes bank var blitt en realitet. Somme­ren 1921 foregikk støpinga av dammen i Lille Slindvatn og arbeidet med rørgata. Vannet skulle først føres i en 100 meter lang tunnel, så 1000 meter i trerør og de siste 300 meter i stålrør. Samme høst, dvs. i oktober 1921, begynte arbeidet med lysledningene mens de elektriske installasjonene så smått kom igang sommeren etter hos de få som hadde

bestemt seg for å få «Iøset». De fleste var ennå tvilrådige fordi dette var nytt og fordi det var dyrt – hva som telte mest for den enkelte er ikke godt å si. Da verket kom i drift var bare 332 abonnenter innteg­net. Denne «merkedag i Selbus annaler» som det heter i «Selbyggen», kom på årets lyseste tid, den 4.juni 1923, og det tok bort noe av nyhetens effekt. Men da høstmørket kom, og de gårdene som hadde fått «løset» lå der og skinte med strålende vinduer og klare gårdslamper, var det mange etternølere som hev ut de osende parafinlampene og bestilte installatøren. Abonnenttallet ble fordoblet til 1935. Nå er det omkring 2 000.

Da e-verket kom i drift, var det bygd 51 km. høyspentlinjer med 33 transformatorer og 77 km lavspentlinjer. (For 1970 er tallene henholds­vis 190, 97 og 230). Planen var at verket skulle gi 2000 hk., men til å begynne med ble det satt inn bare én turbin på 1000 hk. og montert en titonns Siemens generator på 900 kVA. Dette var foreløpig effekt nok, men når det oppstod maskintrøbbel, og det var ikke sjelden, gikk lyset over hele bygda til skaden var reparert. Særlig uheldig var dette etter at verket i 1925 sluttet avtale med Malvik kommune om levering av kraft – 300 kilowatt i første omgang. Når det ble strømstans, måtte verket kjøpe dyr kraft fra Trondheim for å fylle avtalen med Malvik. Allerede i 1929 begynte aggregatet å nærme seg toppbelastning. Den utvidelsen som etter hvert ble påtrengende nødvendig, ble imidlertid forsinket av gjeldskrisen. Først i 1934, og som en del av gjeldsavtalen, fikk verket skaffet 100.000 kr. til et nytt aggregat: en turbin på 350 hk. og en generator på 1150 kVa. Samlet toppydelse ble nå 1736 kilowatt.

De svære økonomiske problemene Selbu e-verk lenge stred med, bunnet i det enkle forhold at verket ble bygd i høykonjunktur, men da strømleveransene kunne begynne, var alle priser falt sterkt, også strøm­prisene. (Med «vippe» var prisen 300 kr. pr. kilowatt pr. år). Det betydde også sitt at tilslutningen var heller liten. År for år gikk verket med underskudd som kommunen måtte dekke over det vanlige budsjet­tet: 50 – 60.000 kr. pr. år, og i 1926/27 ble mer enn 88.000 kr. ført opp på kommunebudsjettet til dekning av gjelden. Økonomien bedret seg noe fram til 1930, men så kom depresjonen for alvor. Strømsalget økte ikke i den grad en ventet fordi folk måtte spare på alt. Så sent’ som i 1937 hadde verket ennå mye ledig energi. I 1931 forsøkte ordfø­reren å forhandle med kreditorene om nedsettelse av renten, men uten å lykkes. Da verkets driftsregnskap for dette året ble satt opp, viste det seg at inntektene var 56.000 kr., utgiftene 100.472 kr. De rene gjeldsutgiftene utgjorde mer en 57.000 kr. Bare de alene var altså større enn inntektene. Med sin anstrengte økonomi maktet ikke kommunen å betale lenger for verket. Bare de 13.000 som var igjen når driftsutgif­tene var trukket fra, ble satt av til å dekke gjelden. Dette gikk ikke i lengden. I 1935 vedtok kommunestyret å søke justisdepartementet om å få gjeldsmegling. Etter langvarige forhandlinger med kreditorene i Trondheim og departement og kommunalbanken i Oslo kom en ordning i stand. Førsteprioritetslånet ble nedskrevet til 62% og de lavere priori­terte til 30% uten tillegg av forfalne renter. (Siste del av overenskom­sten kom i stand så sent som i 1938). Etter dette kom gjelden ned på 1.190.000 kr. – et beløp som ikke var større enn at verket maktet det.

Med det nye aggregatet i drift viste bassengene seg for knappe en­kelte vintre. Da verket var kommet ovenpå økonomisk, ble derfor en videre regulering aktuell. I slutten av trettiåra fikk en utarbeidet planer for en fordobling av Østrungmagasinet som en «straksløsning». Planene som gikk ut på en stenfyllingsdam, ble vedtatt høsten 1940. Det var en rimelig regulering – kalkylen lød på 23.700 kr. Det var klart at større arbeider måtte til, men krigen gjorde at de planene styret arbeidet med, måtte legges til side.

Ett prosjekt tvang seg likevel igjennom i krigstida. Trerørledningen i rørgata var så dårlig at den måtte skiftes ut, men en kom til at det var bedre å erstatte den med en tunnel mellom Langvika og Storsvea. Ingeniør Kuløy, som også hadde stått for Østrungdammen, la fram et kostnadsoverslag for arbeidet på 548.000 kr. Styret for verket som fra 1943 var blitt «okkupert» av lokale NS-koryféer, godtok planene i januar 1944, og arbeidet var omtrent fullført da freden kom.

Sørungen dam.

Da nazistyret ble satt ut, gikk en ikke tilbake til førkrigstidas prak­sis med at formannskapet fungerte som styre for e-verket. Det fikk nå for første gang et særskilt valgt styre, med Olav P. Overvik som første formann. Det nye styret begynte straks å arbeide med en plan som hadde vært framme allerede i 1917, men som da ble sett på som uoverkommelig: å nyttiggjøre seg vannet i Sørungen ved en overføringstunnel. Her var Trondheim e-verks fallrettigheter i Gulsetelva en hindring, men en avtale mellom partene kom i stand. I 1947 var den 300 meter lange tunnelen i Julskaret ferdig, og verket hadde dermed 24 millioner kubikkmeter mer i magasinkapasitet. Arbeidet kostet 191.600 kr.

Fra omkring 1950 har store reguleringsarbeider fulgt slag i slag. Høsten 1951 var en totalregulering av Store Slindvatn ferdig. En stenfyllingsdam i Eet til 490.000 kr. økte magasinet her til 37 millioner kubikkmeter. Sist i 50-åra ble det utarbeidet planer for den videre regulering. Først ble Rensjøen bragt inn i systemet ved at det ble bygd platedam for utløpet av Renåelva og en to tusen meter lang overføringstunnel til Sørungen. Arbeidet som var ferdig i 1962, kostet 1,5 millioner kr. Samme år begynte reguleringen av Sørungen. Sjøen ble hevet 5,5 meter ved en platedam for Gulsetelva og en stenfyllingsdam ved Julskaret. Nærmere 2000 dekar skog og myr ble neddemt, og en vant inn et magasin på 62 millioner kubikkmeter. Damarbeidet kostet 1,5 millioner kr. Endelig ble Nåla overfort til Sørungen ved at det ble slått dam for elva i Fangslia og bygd 1.900 meter overføringstunnel til Sandbukta. Samtidig foregikk bygging av ny kraftstasjon i Julskaret, der det ble montert en turbin på 9.000 hk. og en generator på 8.000 kva. Alt i alt kostet arbeidet 9,5 millioner kr. Da dette arbeidet var ferdig i 1968, kunne styre og driftsbestyrer puste ut – vassdraga på Vikvarvmarkene var totalregulert.

Etter alle reguleringene er Selbu e-verks totale energimengde ca. 77 GWh i et normalår. Noen videre utbyggingsplaner foreligger ikke. Det som kan bli aktuelt, er å bygge ny kraftstasjon i Slindelva, men det vil ennå ikke være lønnsomt. Derimot må e-verket ta et krafttak for å skifte ut det gamle ledningsnettet i bygda. En utbygging av overførings­linjer og fordelingslinjer har selvfølgelig foregått parallelt med reguler­ingen ellers. Etter års kamp med flere vedtak i kommunestyret om bevilgning og senere utsettelse, fikk omsider Flora lyset til jul i 1952. Søndre Sjøbygda og Amdal fikk det samtidig med den nye Malviklinja i 1951, mens Dragsten som siste grend kom med på nettet først i 1968. Men ennå står som sagt mange gamle og skrøpelige linjer innenfor bygda.

E-verket er i dag en solid institusjon, og selv om det har hatt sine vanskelige år, har det i alle år bokstavelig og billedlig talt gitt kraft til bygda. Én ting er at det har gitt mange og faste arbeidsplasser. Én annen at de store reguleringene og byggearbeidene ellers ga sysselset­ting til et langt større antall, til dels i trange tider. Og endelig har strømmen gitt ringvirkninger i det den ga grunnlag for tiltak og arbeid i andre næringer. En kan her særlig tenke på sagbruka. Og ikke minst har strømmen gitt større trivsel og komfort til alle – den har lyst opp i hverdagen i dobbelt forstand. Men en skal i dette regnskapet ikke glemme at den også har krevd noe: ikke bare slit under oppbygginga og bekymring og oppofrelse i depresjonstida, men også varige tap i de naturinngrep reguleringene førte med seg. Alt i alt vil vel storparten av de selbyggene som bor i bygda ikke være i tvil om at Selbu e-verk står igjen med pluss i regnskapet.

Det vil kanskje være ufortjent å framheve enkelte av de mange som har lagt ned sin arbeidskraft i verket. De første skal likevel ikke stå unevnt. En må igjen peke på P. J. Norbyes rolle. Som formann i e-verks komiteen stod han fast på ideen gjennom mange år, også i mot­gangens år da pessimismen rådde. Så fulgte problemfylte år da planene skulle omgjøres til realiteter, og da kritikk fra bedrevitere av alle slag rettet seg mot de ansvarlige, og fremst mot formannen.