Lagsarbeid og fritidsliv

Ungdomslaga ble stiftet like før hundreårskiftet, i 1890-åra. Etter den tid fikk bare Øvre Øverbygda og Mosletta sitt lag, «Samtiden» i 1909, mens det første laget på Selbustrand, «Fremad», gikk i oppløs­ning og oppstod som to lag: «Samhold» på Ytre og «Fram» på Inn­stranda. Dette skjedde omkring 1910.

Etter etableringsfasen stod som første mål å skaffe egne ungdomslokaler. Her var «Håpet» i Innbygda først ute. «Moheim» ble ferdig i 1905. Store huset var det vel ikke, fullt ferdig kom det på 1000 kroner. Penger var samlet inn gjennom flere år, slik at laget kom fra bygginga med bare et par hundre kroner i gjeld.

De andre kretsene fulgte snart innbyggenes eksempel. Allerede året etter fikk Flora sitt ungdomshus – «Folkvang» – et 50m² stort lokale reist på dugnad på Næsmælen. Samme år vedtok laga i Mebonden, Vikvarvet og Øverbygda å begynne å arbeide for å skaffe midler til lokaler. «Gimle» ble innviet i 1907, «Fridheim», «Neatun» og «Hyttvang» i 1912. «Framheim» ble ferdig antagelig i 1914, og «Breidablikk» året etter. «Framheim» brente forøvrig i 1924, og ble gjenreist året etter. Som den siste kretsen fikk «Sjøsvala» i Sjøbygda sitt hus, «Høyvang» i 1938. Det er forøvrig det eneste som i dag står uforan­dret. De andre lokalene er alle sterkt modernisert eller bygd opp på nytt i større format.

Reglementet for det første «Moheim» forbød dans, servering av «spi­rituosa» og kortspill om penger på sammenkomstene. Den ideelle mål­settingen til ungdomslaga kunne ikke forenes med denslags. Et referat fra et av de første møtene i nyhuset viser da også et troskyldig sam­vær: «To guta skull spring bortom elva åt’n Kari og føti bakkels. Henn Olav hull’n tale i «anledning» Olavsda’n tert bakkelsa kom. No vart det snåi å føte kaffe’n. De to Inbærinn vaska koppa, ‘n Olav passa kje’ln å fire guta byttas me å mol kaffe.» Siden drakkes kaffe med bakkelse til og endelig «hull mi på å dansa å trøt oss i ri utover kveld’n, tert mi vart fornøgd, og så gikk mi kvar hem me kvart sitt».

Ungdomshusa skapte likevel «me kvart» en ny stil over festene. Her var ingen vert til å «skysse hem» ungdommen i rett tid, heller ikke måtte en fare så forsiktig som i skolestuene eller andre leide rom som før hadde tjent som festlokaler. Festene utartet, mente enkelte – vel helst folk av satt alder. Dansen tok overhånd, senere kom drikking og fyll til:  «De unge deltagere kommer tilbage kl. 5 å 6 om morgenen, stundom senere. I eller ved huset foregaar der heller ikke saa liden nydelse af rusdrikke, hvorom den megen høyrøsthed vidner» (1907).

Brennevin og fest har nok mest alltid hørt sammen i Selbu – men sjelden til overmål, ser det ut til, skal en dømme etter kildene. Her må en rettnok fare forsiktig, for «ovdrykk med øl» eller annet drikkende var slikt en helst ikke talte eller skrev om. Med alle forbehold ser det ut som det skjedde en endring da forbudstida kom i slutten av første verdenskrigen. Før den tid var brennevin og vin i fritt salg, og utrolig billig, målt mot senere tiders priser. En hører likevel ikke om «ovdrykke» og fyll. Folk fikk skjenk på festene – «et glass i skjønnhet», som det heter – men uten at noen forarget seg over dette. Sinte insera­ter eller anmeldelser av drikkinga forekom ikke.

Forbudet gjorde de forbudne frukter fristende, og folk fant alltids en måte å omgå loven på. Denaturert sprit og hårvann ble omsatt som rusdrikk i Selbu i 1919 – noe som var uhørt og utenkelig tidligere. Mer betydde det vel at heimbrenten innførtes samtidig som produksjonspro­sessen ble kjent i forbudstida etter å ha vært glemt et halvt hundreår. Først innført beholdt heimebrenten sin plass, og noe pluss til drikkekul­turen var den jo ikke. Folk tok sine glass som før, men ikke lenger alltid i skjønnhet. Fyll og slagsmål ble ikke uvanlig på festene heretter.

Den negative kulturimpulsen som de nye drikkeskikkene represen­terte, møttes av en annen, motsatt kulturbølge, som oppstod omtrent samtidig: Den norskdominspirerte ungdomsbevegelsen med målstrev og avholdssak som merkesaker, og som i Selbu særlig ble representert av fellesorganisasjonen for ungdomslaga.

Neadal ungdomssamband ble stiftet i 1914. Formålet var «at arbeide paa hjemlig grund for folkeoplysning, norsk maal, sed og skik og ellers vekke sansen for et ædelt, virksomt liv». Hvem som stod bak, vet en ikke lenger, men sannsynligvis var det «norsksinnede», i stor monn antagelig lærere. Ungdomssambandet var medlem av Uttrøndelag ung­domslag og Norigs ungdomslag.

Målsaka sprengte laget fra starten. «Håpet» i Innbygda valgte å bli stående utenfor sambandet, mens «Dalrosa» meldte seg ut i protest etter ett år. Av tydalslaga sto bare «Vårfryd» i Græsli som medlem.

Ungdomssambandet gikk i stå etter et par år og ble først gjenskapt igjen i 1923, da med tilslutning fra 8 ungdomslag med 250 – 300 medlemmer. Fram til slutten av 20-åra var aktiviteten heller liten. En sterk oppblussing fra omkring 1930 skyldtes mye at laget fikk en ny og særs driftig formann i Johan Hårstad. En kan også se den sterkere virksomheten   som  en  forsvarsmekanisme.   Bygdesamfunnet  følte seg truet av utviklinga, og framfor alt av krisa. Det gjaldt å verne om det som var av hjemlig kulturarv og å styrke samfunnet gjennom byggende tiltak. En satset på et sterkere kulturliv bygd på egenaktivitet: boksam­linger, sangkor, innøving av sketsjer og små skuespill, møter med fore­drag og framsyninger og opplesning av håndskrevne aviser, men også fester med dans. Mye betydde rent praktiske tiltak, spesielt på to områ­der: skogkultur og husflid. Ungdomssambandet arrangerte plantedager der ungdommer i fellesskap satte ned gran- og furuplanter, det stod bak den økte skogsgrøftinga, var med på å få i gang snekkerkurs og vik­tigst: Husflidssentralen ble til mye på grunn av ungdomssambandets initiativ og påtrykk.

Under siste krigen lå virksomheten i ungdomslaga nede, som alt annet organisasjonsarbeid. Laga ble forbudt og forsamlingslokalene stengt. Ungdommen fant likevel anledning til å møtes til fest og moro en sjelden gang, offisielt i all hemmelighet: på en låve i Innbygda, i nystua på en gård på Mosletta, på grasvollen en midtsommeraften lød trekkspillets toner lenge utover, mens «guttenn og drekinn» svingte seg i dansen. En stakket stund prøvde en å komme vekk fra krigens og okkupasjonens dystre hverdag.

Etter krigen har ungdomslaga arbeidet tungt. Ungdommer i flokkevis har reist fra bygda, så færre er igjen til å skjøtte virksomheten. Andre organisasjoner med spesielle formål legger beslag på den aktiviteten som foregår, slik at ungdomslaga med sitt brede men ubestemte virke­felt er blitt stående mest uten oppgaver. Festene har i stor grad utviklet seg til rene dansefester, der arrangørenes ene formål er å tjene penger. Å gi tilbud om kulturell aktivitet er ikke lenger særlig aktuelt.

Idrettslaga. Selbu skiklubb oppløstes i 1912, etter 18 års virke. Bygda var nå uten noe idrettslag i et par år, til Selbu idrettslag ble stiftet i 1915. Både vinter- og sommeridrett stod på programmet, men sikkert mest skiidrett, langrenn og hopp. Som i alle år før var Paul Birch primus motor for all skiaktivitet. Ikke minst tok han seg av «gutstyvingene» som for og hoppet i småbakkene. «Pålinn» fikk til hoppkonkurranser for småguttene, og da var alvoret stort, både hos konkurrenter og hoppleder.

Under og like etter første verdenskrigen skjedde ellers et gjennom­brudd for sommeridretten i Selbu. Det begynte med fotballen, som nevnes første gang i 1915. Vikvarvingene var først ute her. Til å begynne med i uorganisert fotballek borte på Vikaengene, men allerede i  1918 arrangertes kamper mellom fotballlaget Svint i Vikvarvet og Blinken i Øverbygda. Hele 200 tilskuere overvar kampen som vikvarvingene vant med 3-0. Samme år ble også en annen idrettsgren tatt opp: sykkelløp. Det nystiftede Selbustrand idrettslag arrangerte løp fra Fuglem til Marienborg og tilbake. Suveren vinner var Ole. P. Moen. Ellers var nok også friidretten slått igjennom på denne tida, men gjorde lite av seg så lenge det ikke fantes baner å konkurrere på.

Navnet Selbu idrettslag virket misvisende etter at nesten hver grend dannet sitt eget lag. Laget ble derfor oppløst og gjenoppstod i 1922 under navnet Mebonden idrettslag. Omkring 1930 ble Flora idrettslag og Vardefjell idrettslag stiftet. Blinken som sovnet inn omkring 1925, re­organisertes i 1933 under navnet Øverbygda idrettslag. På tilsvarende måte avløste Vikvarvet idrettslag det opprinnelige Svint. Til sist fikk Innbygda sitt lag – Idrettslaget Innbygda i 1935. Bygda hadde da i alt 7 idrettslag.

Å bygge hoppbakker og idrettsplasser ble idrettslagas hovedoppgave, utenom å arrangere renn og stevner. Opprinnelig brukte en naturlige bakker til hopprenn, og dem var det jo nok av i bygda. I 30-åra begynte en å pynte på naturen med å bygge permanente hopp, fartsstillas og tribuner. Større bakker ble bygd ved Bolomoen, Kulset, Gulset, Setsås, og den største i Haugakollen. Det var på heimveg etter et av de første store renna her at Paul Birch falt sammen og døde i 1937.

Mebonden idrettslag kjøpte i 1932 en parsell på Stormyråsen til idrettsplass. Plassen stod ferdig to år senere, og fra da av arrangertes regelmessig friidrettsstevner – hovedsaklig for lokale krefter. De øvrige laga fikk med tida også sine idrettsplasser. Anlegga var til å begynne med temmelig primitive. Bortsett fra noe kommunehjelp som nødsar­beid i 30-åra, ble banene bygd ved dugnadsinnsats. Skikkelige baner, godt drenert og gruslagt, fikk en først etter siste krig da staten begynte å sprøyte ut tippemidler til idrettsanleggene.

Stevner og renn arrangertes mer tilfeldig. Bare sjelden ble større arrangementer som amtskirenn og kretsstevner lagt hit til bygda. Somme renn fikk med tida tradisjon og holdtes årligårs. Det første av denne typen var Trøarennet på Selbuskogen, som kom i gang senest i 1929. Rennet gikk i gemyttlige former med bare lokal deltagelse, og det selskapelige samvær på setervollen etterpå var kanskje vel så viktig som den sportslige delen. Det harde Rensfjellrennet mellom Vikvarvet og Støren arrangertes første gang i 1934 og ble straks et storrenn med flere hundre deltagere. Noe senere fulgte øverbyggene opp med Kvernfjellrennet, og til sist kom Jøvarennet mellom Malvik og Selbustrand. Trøaren­net overlevde ikke krigsutbruddet. De andre går ennå regelmessig.

Paul Birch som hoppleder.

Idretten – både sommer og vinter – var i mellom­krigstida mye av en masse­idrett. Konkurranseånden var strid nok, men oppgjø­rene holdtes mest innbyr­des. En målte mer sjelden krefter med folk utenfra. Stevnene ble dermed nokså gemyttlige – her var det absolutt viktigere å delta enn å vinne. Og karene var med, langt opp i års­klassene. Om en kanskje ikke oppnådde de helt store resultatene, tok en det igjen i bredden. Idretten var i disse åra en viktig kultur­faktor i bygdelivet, både ved det den ga i fysisk fostring og ved at den aktiviserte folk både i og ved løypa.

Enkelte «stjerner» skal likevel nevnes. Først og fremst Ole P. Moen, Selbustrand. Han begynte som juniorløper i sykling i 1918 og vant alle løp. Nesten like bra gikk det da han året etter startet i senior. I 1921 tok han norgesmesterskapet i 100 km, og ble dermed den første norges­mesteren bygda har fostret. Odd Stageberg var en av de fremste omkring 1930. Han var skiløper og behersket både langrenn og hopp, men hadde sin største force i kombinert. I 1930 erobret han kongepokalen, og bragte som den første en pokal av det slaget til Selbu. I 30-åra var det også at Martin Fuglemsmo herjet som verst som spydkaster og hentet heim premier både på KM og NM-nivå. I etterkrigstida har Kristen Kvello, Peder Norbye og Herlaug Uglem tatt heim norgesmesterskap i langrenn, sleggekast og pistolskyting.

Selbu skytterlag har vært i uavbrutt virksomhet siden laget ble stiftet i 1862. Noe opp og ned har det vel gått, labrest var aktiviteten i de første to tiåra av dette hundreåret. Mange kretser fikk da sine egne lag: Øverbygda, Mosletta, Kulset og Vikvarvet. Det eneste varige av kretslaga ble Flori skytterlag, stiftet i 1912.

Etter siste krig har bygda fått nye spesiallag: Selbu fotballklubb, Selbu pistolklubb og Selbu orienteringsklubb.

Også den uorganiserte fritidsvirksomhet må nevnes. Heller ikke på dette feltet har utviklingen stått stille. Vaner og tradisjoner er endret, eller nye har oppstått. Det kan være nok å nevne holdningen til sport og «trim». Før i tida var arbeids- og samfunnsvilkåra slik at en automa­tisk fikk mosjon nok – mer enn nok. Den gang betydde fritid hvile og ro for kroppen. En lettere tilværelse fysisk sett gjorde at folk fikk lyst og trang til å røre på seg når anledning bøs. Typisk nok beholdt folk skiene selv om de ble unødvendige som framkomstmiddel. Når folk nå tok dem på var det «blott til lyst», til søndagsturer i heimehaugene eller påsketurer i setertraktene og under aprilsol på høyfjellet. Så «tullåt» etter skitur og annen mosjon som byfolkene var, ble vel bygdefol­ket aldri, men de kom da på glid.

En sjelden gang kom en pust av kultur utenfra, som i 1911 da skuespiller Qværnstrøms trupp oppførte Wilhelm Krags «Baldevins brylup» på Gimle. Bare et fåtall syntes det var verdt «en krones penge for å nyte kunst». Annerledes da «kinomatografen» kom. Folk flest likte å se «levende bilder» fra eksotiske og spennende steder -billig var det også. De folkevalgte var derimot negative. Gjennom hele 1920-tallet avslo de konsekvent alle søknader om kinodrift, enten det var permanent drift eller tilfeldige forestillinger. Som et unntak fikk et omreisende filmteater vise film to kvelder i 1922. «Urskogens herre» og «Skjærgårdsfolk» ble slik de første filmene som er vist i Selbu. I 30-åra ga også kommunestyret opp motstanden. Film vistes da regel­messig, men permanent kinodrift tillot en ennå ikke. Samtidig med ki­noen kom radioen. En salgsrepresentant demonstrerte det første appara­tet hos driftsbestyrer Anzjøn i 1924. Mange overvar prøven, og de som stod hos lyttet andektig til «konserter fra Glasgow, London, Berlin». Dette var storveies nytt. Den store «vara» var brått kommet nær – «ivi hav og ivi tel».

Til sist litt om den levende interessen for historien – Selbus historie – som fra tilsynelatende ingenting blomstrer opp til fullt flor i mellom­krigstida, kanskje som en reaksjon på alt det nye som nå brøt inn og truet den gamle bygdekulturen. Enkeltpersoner nørte nok opp ilden, men mange var med på å holde den ved like.

Selbu bygdemuseum ble opprettet i 1923 som et kommunalt organ. Formann i styret var P. Morset. Tanken var reist året før, og når etableringen kunne skje så fort, skyldes det at passende lokaler var disponible i det nye kommunelokalet – «gammelprestgar’n». Museet fyltes også raskt av en fin samling møbler, redskaper og husgeråd. Grunnstammen bestod av gaver fra tre av ildsjelene på dette feltet: Fru Meisterlin, Paul Birch og Einar Jenssen. Gjennom flere år hadde de samlet «gammelting», oftest fått givendes av folk som ikke «setet» slikt gammelt rask. Tilsammen overlot de ca. 150 gjenstander til museet.

Bygdemuseets styre gjorde et godt arbeid i mellomkrigstida. Samlinga vokste til mer enn 500 nummer, og det hele ble katalogisert og or­dentlig montert i de tre små romma museet rådde over. Dette til tross for at økonomien var elendig – driftsbudsjettet lå på 100 – 200 kroner årlig. I etterkrigstida ble dessverre denne sida av museumsvirksomheten tørsomt, slik at mange gjenstander — og flere av de fineste – er forsvun­net.

Fra utmarksmuseet ved Kalvåa. Foto: Garberg.

En hovedsak for museet var å få flyttet en av de gamle kvernfjellstuene ned i bygda som et museum og minnesmerke over vår særmerkte indu­stri. Styret sikret seg en av stuene og fikk den kjort ned, men der ble den lig­gende fordi en ikke kunne bli enig om tomta og heller ikke skaffe midler til res­taureringen. I 1932 løstes endelig floken. Kvernfjellstua ble satt opp på Rød­berget, midt i Mebonden, og innredet og utstyrt som den var den gang drifta var i full gang. Også kvernfjellstua ble utsatt for forfall senere. I 1968 flyttet en den til det nye museet for utmarksnæringer som museumsstyret har fått i stand ved Kalvåa. Der er kvernfjellstua og en fullt brukbar bekkekvern perlene i samlingen. Reidar Kyllo var formann for bygdemuseet under oppbyg­ginga av Kalvåmuséet.

I 1938 fikk bygdemuseet overlatt den gamle skolestua på Værhusbakken. Å flytte og restaurere den var mer enn museumsstyret maktet. Folkemuseet for Trøndelag fikk derfor overta stua, og den er nå gjen­reist på Sverresborg.

I 1929 tok Selbulaget i Trondheim initiativet til dannelsen av et historielag i dalføret. Resultatet ble Selbu og Tydal historielag, stiftet i 1930. Hovedformålet var å få utgitt en bygdebok for Selbu, og utover i 30-åra var det atskillig aktivitet for å få dette til. En kom så langt at en detaljert disposisjon ble vedtatt og personer utpekt til å skrive de forskjellige kapitlene. Så stoppet det hele opp, visstnok på grunn av strid mellom de mest aktive. Historielaget fikk likevel utgitt to bøker etter sin opprinnelige plan: P. O. Rolseths «Selbo Kobber-Værk» (1945) og «Kvernfjelkt» (1947). Senere har historielaget gitt ut tradisjonssamlingen «Bjørn og varg i Selbu og Tydal» (1963). Her skal også nevnes «Selbu bumerker», utgitt av bygdemuseet i 1936. Dette heftet var et resultat av Mikkel Hofslis innsamlingsarbeide gjennom flere år, supplert og redigert av Paul Birch.

I 1932 stod Neadal ungdomssamband for en restaurering av «Ting­haugen» på Botn. En har vel ikke sikker dekning for at dette har vært tinghaug. Tradisjonen holder fast på det, og de 12 svære kuppelsteinene som alltid har ligget der tyder på at det er noe spesielt med stedet. «Bautasteinen» som ble reist i 1932 ble imidlertid hentet 70 meter lenger nord, og det er uvisst om steinen i det hele har hatt tilknytning til Tinghaugen. Men uansett: Tinghaugen er et uvanlig vakkert sted. Sitter en her en midtsommerkveld når sola står lavt over Rensfjellet og kveldsbrisen rusker i bjørkekronene over en, kan en ikke unngå å føle historiens sus. En ser da . .