KRIG OG OKKUPASJON 1940 -1945

«Ut med våpen alle mann/drog når våttån sto i brann».

Det tyske angrepet på Norge 9. april 1940 kom sjokkartet overra­skende, enda om verdenskrigen da hadde pågått over et halvt år og det var blitt mer og mer klart at Norge med sin strategiske stilling kunne bli trukket inn. Lynangrepet var lammende i sin virkning. Situasjonen i Trondheim var typisk i så måte. Ved 3-tida natt til 9. april forserte den tyske krysseren «Hipper» og fire jagere Agdenes festning uten at skudd ble løsnet. I grålysningen var Trondheim besatt av tyske soldater, neste dag inntok de også Værnes. Her, i og ved Trondheim lå nesten alle depoter og mobiliseringsplasser for 5. divisjon, som derved ble avskåret fra å kunne mobilisere. De få mannskapene som møtte da mobilise­ringsordren omsider gikk ut, fikk bare beskjed om å reise heim igjen. Det sentrale Trøndelag var okkupert uten sverdslag.

Den første militære aktivitet i Selbu begynte allerede i 1/2 6 tida om morgenen, da en flotilje på ti av våre egne militærfly landet på isen ved Sirlandet, evakuert fra Værnes. Utpå dagen kom ca. 60 mann av bakke­mannskapene etter og innkvartertes på Sirum og Siråsen. Flyene, små Fokker speiderfly, flyttet allerede samme kveld østover til Brekken der de ble liggende uvirksomme under felttoget. Bakkemannskapene ble dimittert i Selbu 14. april. Noen få sluttet seg til forsvarerne av Ingstadkleiva fort (Hegra festning), resten dro heim.

Etter de første forvirrede dagene ble små norske forsvarsstyrker satt opp i Sør-Trøndelag. I Nord- Trøndelag der en fikk mobilisere i fred, nådde styrken 4000 mann. Dessuten kom fra midten av måneden engelske og franske styrker til hjelp. Da de tallmessig underlegne tyske troppene gikk til angrep nord- og sørover fra Trondheim omkring 20.april, var det disse som hadde framgang. De norske stillingene ble oppgitt én for én, noen erobret av de krigsvante, tyske troppene, andre overgitt fordi de demoraliserte forsvarsstyrkene gikk i oppløsning før de kom i kamp.

var det intakte norske styrker; på Hegra festning, Festningen var om­gitt av tyske beleirings tropper, men hadde ryggen fri – skogtraktene over mot Leksdalen og Selbu. Bare her kunne forsyningslinjer etableres, og en offiser fra Selbu fikk dette som spesialoppdrag. Forretningene i bygda tok på seg å skaffe proviant, spesielt brød, parafin og annet. Forsyningene ble sendt med Selburuta til Elvran, der skipatruljer fra festningen hentet dem. Karene hadde 6 timers marsj hver vei. Dette gikk greit til den 21. april, da tyskerne besatte Elvran – de hadde vel fått nyss om trafikken. En nødrute over Børdalen til Sirvollen var avtalt på forhånd. Forsyninger ble også bragt inn på Langåsen for videre transport til Sirvollen, men da det kom så langt, fikk de ansvar­lige her kalde føtter og avbrøt forbindelsen. Skipatruljen fra Hegra som etter 12 timers marsj kom til Sirvollen, fant tomme hus og måtte returnere uten bører. Selbyggen Magnus Uglem var en av dem som utmerket seg i denne transporten til festningen.

Mandag morgen 29. april, da selbyggene som andre hadde begynt å innstille seg på at krigen i Sør-Norge snart var over, ble bygda besatt av norske tropper. – Det var da 221 år siden det sist hadde vært soldater på krigsfot her i dalføret. «Det frivillige jegerkorps» var ingen regulær avdeling. Grunnstammen bestod av løytnant Fyrwalds vakt­styrke på 32 mann, som hadde ligget i Brekken siden krigens begyn­nelse. Dit kom 24. april en gruppe svenske frivillige som ville slåss mot tyskerne. Flertallet vendte snart tilbake over grensa etter press fra offentlig svensk hold, men 9 mann stilte seg under Fyrwalds kom­mando. Senere kom også to polakker til. Avdelinga fikk ski, geværer, en mitraljøse og en del ammunisjon og proviant av restene av Østerdalsgruppa, da denne kom forbi Brekken under tilbaketrekningen.

Sør for Brekken var nå ikke mer å gjøre. Karene som ville slåss videre trakk derfor over fjellet til Neadalsføret, og etter å ha marsjert i fire netter kom de til Mebonden tidlig den 29. april. Styrken innkvar­terte seg på bedehuset og opprettet kommandoplass på telefonsentralen. Etter forlangende fra Fyrwald ga lensmannen – visstnok motvillig -ordre til mobilisering lokalt for Selbu. De 8-10 mann som meldte seg, nesten alle fra Mebonden, fikk utlevert gevær og uniformsdeler eller armbind. Noen andre stilte som sjåfører. Flere yngre kvinner under ledelse av fru Archer tok på seg lottetjenesten og gjorde en iherdig innsats de dagene Selbu var krigsskueplass.

Det er uklart hvilke mål og planer jegerkorpset hadde da det kom hit. Overfor selbyggene utga de seg for fortropp for en større styrke, og påstod at hensikten var å gå offensivt til verks og ta Trondheim. Det må sies at selbyggene flest, og især de forholdsvis mange underof­fiserene i bygda var skeptiske, både overfor avdelinga som sådan og planene om å føre krig mot tyskerne. Som skissert ovenfor var forsva­ret i landsdelen brutt sammen overfor de tilsynelatende uovervinnelige tyskerne, og det syntes hensiktsløst å risikere liv og eiendom i en fortsatt krigføring. Det eneste som kunne gi mening, var å sikre en forbindelseslinje til Hegra festning, som fortsatt var i kamp. Jegerkorpset valgte også dette som oppgave, og gikk tirsdag i gang med å bygge ut en forsvarsstilling ved Garberg bru. Her lå jegerkorpset, mens sel­byggene som var med gjorde vakttjeneste ved gamle Garberg bru og ved Kjeldstadfossen. Moheim var kvarter for vaktene, mens hovedstyr­ken fremdeles lå i bedehuset.

Utpå dagen tirsdag bilte løytnant Fyrwald alene nordover på rekog­nosering. Hverken han eller bilen, statsbilrutas U4, kom noen gang tilbake. Senere kom det opp at han ble fanget av tyskerne, antakelig ved Elvran. Da felttoget var over, ble Fyrwald som de andre krigsfan­gene sluppet fri. Han flyktet senere til Sverige, og omkom i 1943 underveis til England.

Styrken stod nå uten befalingsmann. En svensk fenrik, spaniakjemperen Åke Sjøgren, overtok kommandoen, men etter sigende var ledelsen heretter lite fast. Ordrer ble nesten ikke gitt. Soldatene måtte selv i stor grad bestemme hva som skulle og ikke skulle gjøres.

Oskar Fuglem og Henry Sørensen kjørte tirsdag rundt i søndre del av bygda for å samle inn våpen. Begge var sivile, men to bevepnede og uniformerte svensker var med i bilen som tilhørte Fuglem. Da oppdra­get var fullført, ga svenskene ordre om å kjøre forbi Moheim og nord­over — sannsynligvis ville de se etter Fyrwald eller tyskerne. Ved Granby kom de bardus på to tyske soldater som var iferd med å kappe telefontrådene. Da bilen ikke stoppet på tyskernes signal, åpnet disse ild med maskinpistol. Salven drepte Henry Sørensen øyeblikkelig. De øvrige berget livet ved å kaste seg ned. Da bilen kjørte i grøfta, hoppet den ene svensken ut og besvarte ilden, felte også en av tyskerne, men ble selv hardt såret i låret. Han trakk innover veien, fant et par ski ved en villa og greide å ta seg fram skogleies til Sirmoen. Folkene der dro ham videre på kjelke til Moheim. Han ble senere ført over til Sverige. Da ilden stilnet, og den overlevende tyskeren var forsvunnet innover mot Tømra på motorsykkel, sprang de to som var igjen i bilen framover veien og kom seg tilbake til styrkene ved Garberg bru.

Henry Sørensen var født i 1914 i Nedre Stjørdal og var sønn av baker H. Sørensen, og Brynhild f. Storodd, Selbu. Han var sjåfør, var gift med Alvhild Kvelloaune og hadde to barn.

1. mai var det ingen sammenstøt med tyskerne. Om natta gikk en patrulje selbygger ledet av Magnus Uglem på ski gjennom skogen til Trøene i Tømmerdalen. Oppdraget var å lage sperring ved å sprenge veien. Forsøket måtte oppgis, antakelig fordi de høye snøbarmene skjulte stikkrennene som ladningene skulle plasseres i. Operasjonen ble gjentatt neste natt, men heller ikke nå lyktes en. Et par grantrær ble felt, men de dannet ingen skikkelig sperring.

Torsdag 2. mai kl. 18.00 kom en tysk patrulje på ca. 15 mann på motorsykler og sykler fram mot Garberg bru. De kom i kamp med vaktstyrken og måtte trekke seg tilbake. En times tid senere kom tyske forsterkninger – etter tyske oppgaver en oppklaringstropp. Et­ter å ha blitt kastet tilbake flere ganger, som det heter i jegerkorpsets rapport, prøvde tyskerne å komme igjennom den norske stillinga med en røde-korsbil. Da bilen var på høyde med veidelet 100 meter nord for brua, åpnet nordmennene anført av Sjøgren med maskinpi­stol, ild mot bilen og gjennomhullet den aldeles. Tyskerne oppgir selv at to mann ble drept og to hardt såret i bilen. I Selbu påstår en med sikkerhet at tre døde, enkelte sier at seks ble skutt i eller ved bilen.

Affæren med bilen er et omtvistet og litt ømtålelig tema. Etter Haagkonvensjonen er det en krigsforbrytelse å skyte mot kjøretøy, hus eller personell merket med røde-korstegnet. Tyskerne laget et propagandanummer av at motstanderne, «som man med sikkerhet kunne konstatere var englendere», hadde forbrutt seg og «kastet skam over sin soldatære» (Dagsposten 4.mai 1940). Selbyggene hev­der bestemt at bilen ikke kom for å hente syke, men var fylt med bevepnede soldater, enkelte sier SA-soldater, som under dekhe av rodekorsmerket skulle lure seg innpå eller gjennom den norske stil­linga. Det har ikke lyktes å finne noen selbygg som var øyenvitne til

hendinga og slik kunne bekrefte den ene eller den andre versjonen. At bilen kom så langt fram, peker likevel mot at den norske framstil­lingen er den rette. Det er mindre sannsynlig at det skulle ligge sårete i åpent lende så nær motstandernes stilling.

Da sykebilen ble stanset, trakk tyskerne seg tilbake og holdt seg borte hele fredag. Like etter midnatt natt til Lørdag 4. mai kom de tilbake med store styrker. Hvor store, er uklart. Men sannsynligvis var det to infanterikompanier støttet av noen artillerister. Tyskerne hadde nå med tyngre våpen. En kanon (haubits) var plasert ved Siråsen og visstnok to lenger inn, i Sirhaugene. På gårdsplassen i Øyberget stod en bombekaster som en av beboerne påstår var norsk, altså tatt fra norske militære depoter. Muligens stod det flere bombe­kastere i Øybergkammen. Tyskerne hadde dessuten mitraljøse og ma­skingeværer.

Kl. 04.30 åpnet tyskerne ild med alle sine våpen, og i flere timer framover raste nå en heftig ildduell. Tyskerne hadde ikke greid å lokalisere motstanderne nøyaktig, så de la ilden bak stillinga og ingen på denne sida ble drept eller såret. Det eneste registrerte norske tapet ved skuddvekslinga, var en kalv og ei geit. De materielle skadene var derimot større. I husene rundt Moheim fantes ikke en hel vindusrute etterpå, og Gunnar Uglems villa fikk også en direkte treffer av en bombekastergranat, uten at denne anrettet så store skader. Kanonene som skjøt altfor høyt, satte derimot fyr på fjøset hos Nils Fuglem, Uglem. Hele gården brant ned, og en besetning på 60 omkom i flam­mene.

Jegerkorpsets ild tilføyde tyskerne betydelige tap. En mitraljøse som ga flankeild fra Jarilandet skal ha drept eller såret mange ty­skere som forsøkte å rykke fram etter veien rundt Øybergkammen. I Selbu fortelles det at tapene var forferdelige; så høye tall som 180 falne nevnes – altså et helt kompani. Dette er sikkert en overdri­velse, men pålitelige tapstall har det ikke vært mulig å framskaffe. De som bodde i området innenfor Øybergkammen disse bevegede maidagene er intervjuet, men det var ikke så mye de kunne se, ettersom de under det meste av kampen satt i kjellerne. Flere av dem kan bekrefte at de, hver på sine hold, så én eller et par døde, og mange forteller om hvor forferdelig det så ut på veien og oppe i Kammen etterpå, med blod og bandasjer overalt. Én forteller også at hun så flere lastebiler kjøre bort en stund etter skytinga var stilnet av, og på alle lå det «dynger av lik». En kan nøkternt regne med at de tyske tapene kan måles i titall, minst ett, kanskje to. Nærmere kan en ikke komme uten tilgang til tyske kilder.

Som tidligere nevnt var mange i Selbu fra begynnelsen skeptiske til dette militære «eventyret», som enkelte kalte det. Nå hadde de opplevd krigens blodige alvor og visste at mer ville komme. Ty­skerne hadde sluppet ned flygeblad der de truet med å bombe Selbu 6. mai hvis ikke motstanderne ga seg. Da ilden opphørte ved 12-tida lørdag – forøvrig på det siste punkt sør for Narvik – la lokale størrel­ser press på jegerkorpset for å få dem til å trekke seg ut. Via to av nazistene i bygda som stod i kontakt med tyskerne, ble det ført forhandlinger. Jegerkorpset fikk to døgn på seg til å evakuere stil­linga, noe de aksepterte. Å fortsette kampen var meningsløst. Styr­kene i Sør-Norge hadde overgitt seg 2. mai. Hegra festning var ennå på norske hender, men overga seg få timer senere, om morgenen 5. mai. Jegerkorpset trakk seg derfor tilbake i stillhet og kjørte kl. 20.00 til Aune i Tydal. Neste dag fortsatte de på ski mot Sverige. Noen få av de selbyggene som hadde vært med, gikk også over grensa, men kom snart tilbake.

Tross todøgnsfristen rykket tyskerne videre fram allerede neste dag. Etter formannskapets oppgaver var det ca. 300 mann, altså to kompanier som besatte Mebonden og innkvarterte seg på Bedehuset, Gimle og Bell skole. Noen represalier mot bygda var ikke på tale.

Sørgebudskapene var ikke slutt ved at felttoget i Sør-Norge var over. Mange selbugutter hadde denne vinteren ligget på nøytralitets­vakt i Finnmark. Da krigen tok til, ble avdelinga ført sørover og kom i kamp med tyskerne nord for Narvik. «Trønderbataljonen» som selbyggene tilhørte, ble om morgenen 25. april overrumplet av tyskerne mens de lå i bivuakk opp for Gratangsbotnen. Tapene ble store, også blant de selbyggene som var med. Peder Røsseth falt mens han betjente en mitraljøse. Ola Stubbe, Ola Morseth Hårstad og Øystein Røsset ble hardt såret. De pårørende til de sårete fikk ingenting vite og måtte regne med at deres sønner var falt. Gleden var derfor stor da de overlevende kom uanmeldt heim utpå sommeren.

Peder Røsseth var født i 1914 i Selbu som sønn av Thomas Røsseth og Kirsti f. Rolseth. Han arbeidet før krigen heime på farsgården og var ugift. Røsseth er gravlagt i Selbu.

Norge tapte kampen i 1940. Folk måtte innstille seg på å leve under en fremmed okkupasjonsmakt. Ikke alle forstod med én gang hva dette innebar, hvor alvorlig situasjonen var. Lensmannen måtte f.eks. i mid­ten av mai formidle en klage fra den tyske kommandanten over en del ungdommer som med sin opptreden hadde fornærmet tyske soldater. Formannskapet påla lensmannen å sette en stopper for slike provose­rende «tullfakti», og heldigvis lyktes det. Lensmannen satt ellers på en uriaspost i denne tida. Alle bestemmelser som kom fra de forhatte okkupanter ble gladelig sabotert når dette lot seg gjøre uten represalier. F.eks. slurvet folk fælt med blendinga, som ble påbudt utpå ettersom­meren 1940. Mot slik massiv «sivil ulydighet» kunne én mann lite utrette, særlig ettersom han selv med sterk ulyst gikk til de oppgavene som pålå ham i embeds medfør.

Leveforholdene endret seg gradvis til det verre. Etter hvert forsvant varene fra butikken eller ble rasjonert. Fra 1941/42 var rasjoneringen fullstendig. Brød, margarin, tobakk, skotøy, brennevin, brensel,m.m. fikk en nå bare mot rasjoneringskort, om en da var så heldig å få kjøpt noe i det hele. Alle slags surrogater kom i bruk: Kaffeerstatning av brent korn, B-såpe, sko av fiskeskinn, knottgeneratorer på biler m.m.

Jordbruk og hagestell fikk selvsagt et oppsving. Folk var om seg for å dyrke mest mulig selv, også slikt som vanligvis ikke gror i norsk jord (tobakk). «Villagriser» og kaniner ble vanlig «inventar» i kjellere og uthus hos de som ikke var så heldig å ha eget bruk.