«af Hastadom», og Oluf Rygh mener at forleddet er adjektivet hår = høy. Dette passer jo godt med beliggenheten, og er vel den rimeligste forklaringen. Dialektuttalen er «håsstå» med kort å og trykk på fø-
ste ledd. Både her og i det eldste skrevne belegg mangler altså r-en, vi finner den først i 1620 («Haarsta»). Rygh valgte derfor den nedslitte formen «Håstad» som matrikkelnavn, og slik er det offisielt ennå. Over 350 års ubrutt tradisjon med skriftformen Hår- gjør at det er utelukkende denne som brukes – som familienavn enten med å eller aa. 1 de eldste kilder finner en mange fantasifulle varianter av navnet: «Hastad» (1520), «Haastadt» (1530), «Hoffstedth», «Hostedth» og «Haastadtt» (1548), «Huogstadt», «Hogstad» og «Hoffstenn» (1557), «Hoffstatt» (1589), på 1600-tallet gjerne «Horstad».
Den nederste kilometeren av elveløpet i Nea danner grense i vest for Hårstadvaldet. I nord går merket mot Bell ut fra «foten» (før fra odden) av Havernesset sørøstover, svinger rundt Hårstadhaugen tilbake mot nord til Dyrdal motstøter over en kortere strekning. Her er ingen naturlig grense. I øst støter valdet mot Haugene, før utskiftinga gikk vel merket stort sett langs «brettet». I sør danner Hovibekken grense over en strekning med først Hove, senere Kvello motstøtende. Der merket går ut i Storelva igjen, er Nesta granne, ettersom prestegården eier en liten teig akkurat der.
I dag er det meste av innmarksarealet oppdyrket, men i tidligere tider lå nok flatlendet ned mot elva – Stormyråsen – som et uframkommelig villniss. Navnet og topografien tilsier at opphavstunet må ha ligget frampå den sørlige delen av selve Hårstadhaugen – sånn omtrenet i området mellom husa i dag på Øver Hårstad og Framigar’n.
I 1723 heter det om Øver Hårstad: «I sollie, trolig vis(s) til korn, meget slet til eng, tungvunden. Denne gaard er for tung at leie, er i nogle aar brugt for avgift, hvorover gaardens huse er forfalne, og dels opraadnet». Dette siste går på at gården da i et halvt hundre års tid hadde vært offiserkvarter, og med driften var det da så som så. Ner Hårstad-bruka beskrives slik: «I sol og baglie, trulig vis til korn, skarp til eng, maadelig til brugs. Tager skade af elvebrud». Det siste må ha vært på Engene.
Det er innmarka, og muligens godt fiske i Neaosen som er årsak til den høye landskylda på Hårstad, for ressursgrunnlaget ellers – utmarka – er lite, ja, bent ut dårlig. I likhet med Mebondgårdene forøvrig støter Hårstadvaldet ikke mot utmark av betydning. Det er bare Haugene som vel bare kunne gi noe ved og gjerdefang og et begrenset beite, som forøvrig var felles med alle de andre gårdene som grenser til Haugene.
En langt rikere ressurs var engene – Hårstadengene – og for en periode også en del av Vikaengene. Før reguleringa var de lavtliggende engene overflødd mest hvert år og ikke brukelig til annet enn slått og beite. Men for den eldre driftsform som la stor vekt på husdyrholdet, var foret overmåte viktig. I likhet med de andre «øyene» langs nedre del av Nea er engene i dag godt åkerland. Det er verdt å legge merke til at eiendommen her gikk «over elva». Det er en sjeldenhet i Selbu.
Fra allmannveien og helt til merket mot Bell følger grensa mellom nedre og øvre veien, der den går i dag eller har gått før. Om veien ble lagt etter grensa, eller grensa etter veien, kan vi spekulere om, men sikkert er det et eldgammelt forhold, fra den tid Hårstadgårdene ble delt senest i senmiddelalderen. Forsåvidt kan Hårstad, liksom Eidem, egentlig regnes som to gårder med samme navn. Dette ser en av at det nesten ikke er noe eiendomsmessig hopehav mellom øvre og nedre. F.eks. har øvre ikke rettigheter i Haugene, mens nedre ikke går ned i elva og er uten rett der. Også seterholdet er helt atskilt.
Øver Hårstad er ført med engeslettskatt i jordeboka fra 1661, men er en av de få gårdene i Selbu som ikke føres i senere engeslettemanntall på 1600-tallet. 1 1723 er gården igjen ført med seter, uten at det sies hvor. Først i 1787 fikk gården igjen sikre seterrettigheter, da gjestgiver Sevat Bergersen kjøpte både gården og Skogsvollen til seter av general von Krogh. Det er mulig at det har vært setret her tidligere også – det er vanskelig å skjønne at de kunne greie driften uten setring. I alle fall vet vi at løytnanten på Øver Hårstad ble saksøkt for ulovlig bruk av Skogsvollen både i 1714 og 1724. Setringa på Skogsvollen ble opprettholdt til ut i 1950-åra. Hårstadli, som setret på Gammelvollen etter en utskiftning, sluttet noe før. (Gammelvollnavnet er skriftfestet allerede i 1795).
Alle bruka på Hårstad nedre hadde seter på Langåsen og Nyvollen -den siste lå mot Varghaugene på nordsida av åsen som ga den første navn. Langåsen var vårvoll og Nyvollen sommerseter til setringa tok slutt for de fleste like før krigen. Bortigar’n hadde i tillegg seter på Tjennvollen og Gråvassåsen – den siste i Sonen almenning. Her setret de helt til etter krigen.
Hårstad hadde i gammel tid matrikkel nr. 671 (nedre) og 672 (øvre), med en samlet skyld på 6 spann 2 øre. I 1838 ble løbenumrene 72 (øvre) og 73 (nedre), tilsammen 13 skylddaler, 3 ort, 5 skilling. I 1888 ble gårdsnumrene 64 og 65 og matrikkelskylda 36,78 skyldmark.
Leidangsskatten var gjennom hundreår 53 1/2 mark smør og 79 mark mel på hele Hårstad-gården samlet.
Husdyrbestanden:
| småfe |
griser |
| 71 |
6 |
| 64 |
– |
| 50 |
– |
| 223 |
3 |
hester storfe
1657 8 74
1723 8 42
1802 5 40
1866 11 75
Korntienden er oppgitt til 14 tønner i 1666. I 1723 er utsæden satt til 35 tønner, 1802 til 30 tønner og i 1866 til 59 tønner. Høyavlinga var på 280 lass i 1723, 660 lass i 1866. Folketallet var 118 i 1801, 195 i 1855.
Eiere
Erkestolen eller Stigten eide trolig hele Øver Hårstad fra en gang i høymiddelalderen. Gården var etter Aslak Bolts jordebok på 6 spann, men ble da (ca. 1430) leid ut for 2 spann (smør). Ved reformasjonen (1537) ble godset inndradd under kongen, og gården føres derfor som krongods senere. I 1663 ble den lagt ut til offisersgård og kvarter for sjefen for det «Selboiske kompani». Etter løytnant Halchs tid (1702) var offiserne ikke bosatt her for lengre tid ad gangen, og de var lite interessert i å drive selv. I 1720-åra ble den flere ganger utbudt til leie av den daværende løytnant, uten at noen var interessert. Øver Hårstad ble derfor solgt ved den store krongodsauksjonen i 1728. Kjøper var Stie Tonsberg Schøller. Dennes dattersønn Stie Tonsberg de Schøller von Krogh solgte i 1787 til gjestgiver Sivåt Bergersen som bosatte seg her. Siden har gården vært i oppsitterens eie.
På nedre Hårstad har eiendomsforholdene vært langt mer komplisert. Det første vi vet er at erkestolen hadde 1 øre i landskyld av «nædra hastadom» i 1430-åra. Hundre år senere er gården oppført med 3 spann og 1 øre i Olav Engelbregtsons jordebok. Dette kan tyde på at nedre Hårstad lå øde og så er blitt tatt opp i den mellomliggende perioden. Stigten som erkebispgodset kalles, ble som nevnt konfiskert av kronen etter reformasjonen. På 1600-tallet var denne eierandelen redusert til 1 spann 2 1/2 øre. Det meste – 1 spann 18 marklag – lå Bortigar’n Hårstad som helt ut var i kronens eie. Dette bruket solgte kongen til Christopher Schøller i midten av 1660-åra, og det fulgte Schøllerene til de i 1770-åra solgte til oppsitteren Peder Bjørnsen.
1 øre av det opprinnelige bispegodset lå i Jonasjarde. Dette ble kjøpt av oberstløytnant Weinigel i 1728 og videresolgt til Schøller kort etter. Mesteiende bygselrådig her var Bjelkefamilien når vi første gang får fulle opplysninger om eierne – i 1647. Hvordan og når denne mektige norske adelsslekt hadde fått tak i dette halve spann vet vi ikke, men det kan
være langt bak i tida. Borgermester Lars Brix i Trondheim fikk kjøpt denne parten senest i 1677, og hans sønn Gregorius Brix solgte den til Schøller i 1722, som dermed ble bygselrådig. Den siste øren i bruket var bondeodel – i siste halvpart av 1600-tallet eid av Norsto Lien. Enebrukeren på nedre Hårstad, Bjørn Olsen dels arvet, dels løste ut rekke medarvinger til denne øresleia i 1735.
Stigtens siste 18 marklag lå i Framigar’n Hårstad. Birgitte, enken etter Anders Oluf isen i Fredrikstad, kjøpte denne parten i 1670 og via hennes svigersønn Christopher Schøller kom den i denne familiens eie. To øre i bruket var bondeodel, men i 1661, når vi første gang får rede på forholdet, var det splittet i fire eiere med 1/2 øre på hver. Oppsitteren Jon Hovarsen eide selv en part, Jon Sjursen Viken en part, Jon Velve er part, mens borgermester Caspar Schøller da hadde sikret seg den siste. Caspars sønnesønn, Anders Schøller, ga i 1694 gården i faddergave til sogneprest Christen Blochs sønn, Jens – en raus gave. Økonomisk gikk det ut med denne prestefamilien som pantsatte sin odelsgård til Tydal kirke i 1730 som igjen overtok den som eiendom åtte år senere. I alle år er prestebolet i Selbu ført som eier til 1 øre i Framigar’n Hårstad. Denne blir også overtatt av Tydal kirke i 1780-åra, som dermed ble eneeier av gården.
Brukere I 1520 var det tre brukere på Hårstadvaldet, Peder som ble skattlagt med 1 1/2 mark. Torgerd som også betalte 1 1/2 mark, men i tillegg 1 mark for jordegods (odelsjord) og Jon som betalte 1/2 mark pluss 1 mark for jordegods. Endelig var det Gudrid huskone som ingenting hadde å skatte av. A prøve å plassere de fire på de enkelte bruk vil bare være meningsløs gjetning.
Å rekonsturere brukerrekkene på Hårstad er ellers en komplisert oppgave. En ting er å skille mellom øvre og nedre. Her har den ulike eiendomsstrukturen vært til god hjelp – den enkle på øvre med bare krongods og to like store bruk i lange perioder, og den kompliserte på nedre med mange eiere og ulik fordeling. De mange brukere kompliserer også -tre brukere på nedre fra ca. 1620, to på øvre fra 1634. Tilfeldigheter spiller også inn, som at alle fem brukere het Jon i en periode omkring 1650, derav to Jon Jonsen! Når da brukerne ofte er ført med bare fornavn og gårdsnavn, blir det ikke lett å rede ut av flokene. Men det følgende er da det som virker som den sannsynligste brukerrekke.
