Omkring år 1700 begynner de store kildeseriene i statsarkivet: kirkebøkene (1699), justisprotokollene (1689), pantebøkene (1726), skifteprotokollene (1689) og stiftamtmannens kopibok (1688). Kildemessig står vi i en ny situasjon; materialet blir mer håndfast og belyser et bredere spektrum av folkelivet, samtidig som en overflødighet av detaljer velter over oss fra de støvete folianter. Detaljrikdommen i de nye kildene er så stor at det blir et problem. En må forsøke å trekke ut de viktigste, de som forteller mest, mens de mange som plasshensyn tvinger en til å vrake, fremdeles må bli liggende med glemselens slør over seg.
De første folketellingene i det 18. århundre har de samme manglene som i hundreåret før. Tellinga i 1701 omfattet bare mannspersoner, den i 1762 mangler barn under 12 år. I diagrammet over folketallet (figur 1) har vi gjort prosentvise tillegg for disse to tellingene etter forholdet i 1769. Denne og alle senere tellinger omfatter alle personer i bygda. De offisielle tabeller fra denne tida har en felles sum for Selbu og Tydal. I diagrammet er tydalstallet trukket ut, slik at det gjelder bare Selbu.
Folketallet i Selbu 1665 – 1845
Vi ser at den stagneringen i befolkningsøkningen vi fant omkring midten av 1600-tallet, fortsatte inn i det 18. århundre. Folketallet gikk tilmed tilbake og nådde et lavmål på ca. 1270 sjeler i 1701, 75 færre enn i 1665. Langtidsvirkninger etter krigene og nødsåra omkring 1660, nye uår og en sannsynlig klimaforverring i slutten av hundreåret og manglende fortjenestemuligheter må være forklaringa på at folketallet holdt seg nede. Vi vet ikke når stigningen begynte, men trolig var det først etter Den store nordiske krig, dvs. i 1720-åra. Folketallet steg raskt ut gjennom 1700-tallet. Det ble fordoblet noe før år 1800, og etter en ny tilbakegang under krigs- og nødsåra 1809-14 økte det kraftig igjen, slik at det var tredoblet i forhold til 1701 omkring år 1837.
Mens diagrammet over folketallet viser en forholdsvis jevnt stigende kurve, varierte tallet over antall fødte og døde kraftig fra år til år. I diagrammet (figur 2) er talla for to perioder tegnet inn: 1757-75 og 1793-1817. Som vi ser lå fødselstallet forholdsvis fast på mellom 70 og 100 fødte pr år. I normalår var det fra 40 til 70 døde, slik at det i regelen var et befolkningsoverskudd. Men enkelte år steg dødeligheten voldsomt samtidig som fødselstallet gjerne lå lavt slike år. Særlig merker vi oss år 1773 med 134 dødsfall. I løpet av noen sensommeruker rev blodsotten bort 70 mennesker i alle aldre. Etter 1800 kom flere underskuddsår på rad: 1803, 1807, 1813 og 1814.
Spebarnsdødeligheten var stor. I tiåret 1760-69 var 22% av de døde under 2 år. Enkelte år var det farsotter som kikhoste og meslinger som gjorde dype innhogg, ellers må en mangelfull hygiene ta ansvaret for at så mange småbarn døde. Den som kom gjennom de første farlige leveåra, hadde store sjanser for å få leve opp til voksen alder. Dødeligheten var minst i aldersklassene 10 til 40 år. Særlig for de gamle var vinteren og de første vårmånedene harde. Gjennomsnittlig døde det dobbelt så mange i april som i november.
På grunn av den høye barnedødeligheten var den gjennomsnittlige levealder meget lav. I åra 1760-69 var den 34,3 år for menn og 38,4 år for kvinner. Femti år senere var den noe lavere for menn, noe høyere for kvinner. For åra etter 1815 kan vi påvise en klar sosial forskjell i levealderen. For husmennene var den så lav som 27,2 år, mens den for kvinnene var 35,8 år. På gårdene var gjennomsnittstalla henholdsvis 41,6 og 43,8 år.
Befolknings treet» (figur 3) syner at alderssammensetningen var en helt annen tidligere enn i dag. Det har foregått en «forgubbing» i samfunnet. De yngste aldersklassene utgjorde tidligere en tallmessig langt større del av befolkningen. Det betydde at de eldre måtte bære en forholdsvis større forsørgelsesbyrde, hadde flere munner å mette. Delvis ble dette oppveid ved at de unge tidlig ble trukket inn i produksjonslivet. Småunger på 6-7 år hang som en rompe etter småfeflokkene sommeren igjennom mens 10-12 åringer var den rette gjeteren med ansvar for en hel bøling. Og alt før en nådde «masjonsalderen», måtte en tinge seg bort som taus eller dreng, hvis det ikke var bruk for en heime.
Et forhold som virker inn på folketallet i bygda, er inn- og utflyttinga. Vi har bare få og spredte opplysninger om selbygger som flyttet ut fra heimbygda før 1816. I tida 1816-38 reiste 73 personer fra bygda, for det meste ungdommer som tok tjeneste i nabobygdene. I samme tidsrom kom det 60 innflyttere hit. Innflyttinga må også ha vært liten inntil år 1700, men vi vet at mange utabygdes kom flyttende i løpet av 1700-tallet. Vi kan ikke gi noe tall for denne innflyttinga, men det synes klart at den var så betydelig at det er en av forklaringene på den sterke folkeøkningen dette hundreåret.
Ser vi oss om etter forutsetningene for folkeøkningen, ser vi snart at det nå ikke er framgang i jordbruket som er det viktigste, slik som i de to foregående hundreåra. Ingen nye gårder blir tatt opp, tvertom blir flere lagt øde. Det er i åra før eller like etter år 1700 at folk flyttet fra de mest avsidesliggende gårdene — Lund, Langsmoen, Øras, Valli og Åsum.
På de to første kom det aldri mer folk, de andre ble tatt opp igjen for noen år etter 1800, da befolkningstrykket var på det største. Men også gårder midt i blankbygda lå øde for en tid, Morset, Øver Hoem, Uthus (Flora). Dette er høyt skyldsatte gårder, og nettopp i det ligger noe av forklaringa. Brukerne maktet ikke å svare skatt og avgift av gårdene som var satt for høyt i skyld. I en tid med synkende folketall var det bedre å sitte som husmann enn å bli skattet ihjel på en overvurdert gård.
Brukertallet gikk ned omkring århundreskiftet både på grunn av ødelegginga og fordi enkelte brukere slo under seg flere bruk. I 1701 var det 156 brukere og 13 øde gårder, 20 år senere var det bare 144 bruk. Brukertallet steg bare langsomt utover 1700-tallet. Ikke før sist på 1700-tallet og den første mannsalderen i det neste hundreåret skjøt gårddelinga igjen fart, det var 193 bruk i 1801, og 224 i 1835. Men denne gangen er ikke gårddelinga uttrykk for en ekspansjon innen jordbruket, heller et utslag av nød og forringelse. Bruksdelinga førte ikke til at nytt land ble lagt under plogen, i alle fall ikke i første omgang. De yngre sønnene, som fikk skilt ut en halvpart av bruket, fikk også halvparten av dyrkajorda og husa. Men dermed ble bruka farlig små. Øvrigheten prøvde å holde igjen. Enken Brynhild Veive fikk blankt avslag fra fogd og stiftamtmann da hun søkte om å få dele sin spannsgård (Velve vestre) mellom sønnene Sivert og Peder Mikkelsønner. Stiftamtmannen henviste til en forordning fra 1769 som nettopp for å demme opp for utviklinga mot for små bruk, bestemte at hvert bruk skulle kunne underholde en familie. Og enkens bruk var ikke større enn at det «meget vel lader sig dyrke af en Beboer — og 2de Beboere heel befrygted skal blive udarmede». Men Brynhild Veive var standhaftig og gikk helt til kongs med saken — og kongelig bevilling til deling fikk hun.
Det var likevel de færreste bruk som kunne deles. De yngre sønnene fikk vanligvis ikke den muligheten. Ville de ikke gå heime eller på en annen gård som ugift dreng, kunne de prøve å finne en gardtaus eller enke. Men der var det mange om bena, og den som ikke hadde lykka med seg med slike megger, hadde én utvei: å bli husmann.
Vi ser da også at husmannsstanden vokste sterkt. Mellom 1701 og 1835 øket tallet på husmenn fra 25 til 426. I tillegg kommer mange inderster og en del husmenn uten jord, som sosialt var i samme stilling som husmennene. Av diagrammet over folketallet (figur 1) ser vi at husmannsstanden, som i 1701 var bare en brøkdel av gardsfolket, utgjorde over halvparten av befolkningen i 1835. Befolkningsoverskuddet ble for størstedelen oppsugd av husmannsstanden, mens gårdmannsstanden vokste bare lite i tida mellom 1700 og 1837.
Når mange gårdsbruk ikke var større enn at de knapt kunne underholde en familie, kunne plassene det langt mindre så små som de var, med en halvtønnes utsæd og for til noen småfe og kanskje ei ku. Jordbruket var ikke grunnlaget for folkeøkningen, det er kanskje tvilsomt om det alene kunne ha holdt folketallet oppe. Folkeveksten hadde sin forutsetning i andre næringer.
Christen Bloch skrev i 1714: «som det er en Fieldbygd, hvor sielden 3 aar efter Anden falder Korn, og udj saadanne Mislige og Slætte Aaringer maa Meenigheden behielpe sig med Forrebrød, og Præsten tillige med dem, søge sin underholdning hos Borgerne i Trondhiem af deres Brug ved Kaaberverchene, ved Qvernsteene og Saugtimmers brug til Afbetalling». I uår var jordbruket ikke nok, da måtte attåtnæringene redde almuen. Men i 1714 lå folketallet ennå lavt. Vi har et annet vitnemål fra stiftamtmann von Osten fra 1778, etter at økningen hadde satt inn for fullt: «Da det nu er een beviiselig Sandhed at ingen Bøygd i det hele Amt, og neppe Nordenfjeldsk, er saa Folkeriig som Selboe, hvor de fleste Gaarde umulig kunde underholde sine Familier, saa fremt de ikke kunde have aparte gode Fortienester ved Kiørsel og arbeyde til det saa kaldte Selboe — KobberVerk». Men står stiftamtmannens ord til troende, når han mente at «det saa kaldte Selboe — KobberVerk» betydde så mye for selbyggene?
