Skogbruket og ny sagbruksindustri

Innen skogbruket har utviklingen gått fort, teknisk og driftsmessig. På knappe hundre år har næringa tre ganger gjennomgått store forand­ringer – strukturendringer, om en vil kalle det så.

Den første omveltningen har vi fortalt om før: Håndsagskuren ble utkonkurrert av sagbrukene i Nidelva. Følgen ble at i mannsalderen etter 1870 hadde de to store skog- og sagbrukseierne, Thomas Angells stiftelser og Huitfeldt & Co., hånden i hanka på skogbruket i Neadalsføret. Denne maktposisjonen berodde på flere forhold: som gård- og skogeiere rådde de over ca. 1/4 av skogarealet, sannsynligvis nærmere en tredjedel av den produktive skogen (1917). Thomas Angells enerett til fløting i Nidelva, som stiftelsene ervervet sammen med Leiragodset i 1892, hindret selbyggene i å selge til andre tømmerkjøpere. Praktisk talt alt skurtømmer gikk derfor til Huitfeldts bruk i Klæbu og stiftelsessaga på Nidarø. Rund last, deriblant slip, solgtes det «ikke synderlig av» i det hele (kommunestyret 1910).

I åra omkring første verdenskrig endret forholdene seg på flere om­råder og skapte forutsetningene for en innenbygds sagbruksindustri, med økte sysselsettingsmuligheter og bedre lønnsomhet som følge.

Det begynte med at stiftelsene – etter langvarig påtrykk – ga avkall på fløtingrettighetene i 1908. En betingelse fra stiftelsenes side var at skogeierne dannet en fellesfløtingsforening, og denne kom i stand samme år. Selbu skogeierforening fikk Einar Jenssen som formann. Våren 1910 fløtte foreningen ned sitt første tømmer i Nidelva: 200 tylvter tømmer samlet i en 200 alen lang flåte, bestemt for Thams på Orkanger. Fløtinga var vellykket. De to gamle tømmerkjøperne måtte akseptere at deres monopol var brutt.

Skogeierforeningen fikk likevel ikke lang levetid. Tilslutningen var liten fra starten, og etter få år raknet samholdet mellom de få medlem­mene. Én etter én vendte tilbake til Huitfeldt eller Thomas Angell. Til sist stod bare snaue styret igjen, og foreningen opphørte. Skogeierlaget ble reorganisert først mange år senere (1941).

De mange vass-sagene i Selbu var små og gikk bare i flomtida. De skar så å si bare til husbehov. De eneste større sagene, Anders I. Kjeldstads sag ved Kjelstadfossen og Mølna bruk skar og høvlet mest til innenbygs bruk, og bare ubetydelig til salg.

Med utbruddet av første verdenskrig får vi en ny situasjon: Enkelte karer fra bygda begynte å handle som Huitfeldt. De kjøpte opp «blin­ker», det vil si et bestemt antall utblinkede trær etter ens pris pr. tre, drev ut blinken med leide hoggere og kjørere, og skar tømmeret på egne sager – med grov fortjeneste i mange tilfeller, enkelte ganger også med «subbus» og tap.

En av disse karene, og den som satset størst fra starten, var Baard O. Samstad. Han hadde sin sag i Vikastøa, opprinnelig drevet med lokomobil. I 1917 innstallerte han i steden dampmaskin, en svær af­fære på 100 hestekrefter. Tjue hester og fire dager måtte til for å få maskinen opp fra Hell. Utenom sirkel- og kappsager fikk Vikhvervet dampsag nå også klyvsag og høvel, dessuten mølle med tre kvernstei­ner. Dampmaskinen påmontert dynamo skaffet også elektrisk strøm, så her på dampsaga ble det elektriske lyset tent for første gang i Selbu kort før jul i 1917. Samstad hadde også en mindre dampbåt, «Bjørnen» som han selv hadde bygd med dampmaskinen fra gamle «Telegraf» som drivkraft. Den slepte tømmerklesjene fram til bruket. Ettersom tømmeret ble lagret i sjøen, kunne saginga bare foregå så lenge det var isfritt, dvs. til henimot jul.

Gårdssag i Sirum 1924.

Samstad slo altså stort på da han tok opp konkurransen med de gamle, etablerte tømmerkjøperne. For stort skulle det vise seg. Invest­eringene ble dessuten gjort i verste dyrtida og ble vonde å forrente da depresjonen kom med voldsom kraft. Fra 1920 til 1921 falt kubikkprisen på tømmer, levert ved elva, fra 32 til 17 kroner, og sank videre til 15 kroner i 1922. Vikhvervet dampsag gikk konkurs i 1921 og ble nedlagt for godt.

Samtidig med Samstad begynte Nils Fuglem (Uglem) og Arnt og Ola Fuglem å kjøpe opp blinker, noe senere også Ingebrigt Kjeldstad. Ingen av dem kjørte ut så hardt som Samstad. Driftene var gjerne på noen få tusen trær. Saginga ble de første åra gjort på ambulerende sager ute i skogen. Dette var enkle byggverk, ofte bare sagstellinga uten tak, og med små oljemotorer på 3 – 5 hestekrefter til å drive det ene sagbladet. Etter få år bygde de alle store, permanente sager nede ved sjøen og la dermed grunnlaget for de bruka som senere har vært noe av en ryggrad i bygdas næringsliv.

Den første av disse var Nils Fuglems sag på Torskurrumoen (på uglem), anlagt i 1916. Saga hadde bare et dobbelt blad drevet med en 24 hestekrefter «Trygg» oljemotor. Etter få år gikk Ingebrigt Kjeldstad inn i bruket og ble senere eneeier. I 1934 nybygde han et større moderne anlegg på Borsetmoen. Kjeldstad sagbruk og høvleri er i dag

den største bedriften i Selbu, sysselsetter ca. 50 mann og hadde i 1975 en årsomsetning på 13 millioner.

Brødrene Arnt og Ola Fuglem bygde sag på heimgarden Fuglem (13-1) i 1919. Her var en dampmaskin drivkrafta. Arnts sønn P.A. Fuglem overtok Fuglem sagbruk og høvleri i 1924 og drev det opp til et meget solid foretagende.

Granby bruk startet i 1924 som aksjeselskap. Tre år senere overtok forretningsføreren, Magnus Langseth, bruket alene. Saga ble bygd på Granby (63/6) og var fra starten anlagt for elektrisk drift, likeså mølla som bygdes i 1926 som en del av bruket. Granby sysselsetter i dag ca. 45 mann.

Den siste saga som ble anlagt ved Selbusjøen i mellomkrigstida, var Hervik sagbruk og høvleri. I de første etterkrigsåra bygdes flere sag­bruk: Bønnløken bruk, Fuglemsmoen sagbruk (1949), Lervik og Sølvhaug (1951) og skogeierlagets Andelsbruket (1957).

Framgangen for de nyetablerte, lokale brukseierne skyldtes ikke minst at bygda fikk elektrisiteten fra 1924. Elektriske motorer var rimelige og driftssikre, dessuten var de enkle å supplere etter som bruka ble bygd ut. Biltransport av trelasten var en annen viktig nyhet, spesielt etter midten av 20-åra, da veiene ble holdt åpne også om vinteren. Den kostbare hestekjøring av planken til Hell og Hommelvik tok nå helt slutt.

Desentraliseringen av skuren med mange nye tømmerkjøpere som opererte i markedet tvang fram en viss organisert opptreden. Selbuvassdragets Fellesfløtningsforening ble dannet i 1925 som en sammen­slutning av de større skogeierne og kjøperne. Erling Archer var fore­ningens første formann, Nils Fuglem fløtingsleder. Fløtinga foregikk i elvene bare ned til sjøen, for fløting i Nidelva var ikke lenger aktuelt. Ved elveosene ble tømmeret samlet i klesjer og slept til sorteringsplassen, som fra 1936 var Setsåsøya. Her ble tømmeret til de forskjellige eierne utsortert etter påslåtte tømmermerker, samlet i nye klesjer som i sin tur ble slept fram til sagbruka, mens slipen gikk til lasteplasser for biltransport. Sør-Trøndelag Tømmermåling var også en fellesorganisa­sjon for kjøpere og selgere. Den kom i gang i Selbu fra 1929 med Haldor O. Langli som fast ansatt tømmermåler.

Kjeldstad bruk og Selbu meieri 1976. Foto: Ragde.

Avvirkningen i skogen har vi ikke skikkelig oversikt over før i 1930-åra. De skyhøye tømmerprisene i dyrtida under og etter første verdens­krigen lokket  sikkert  mange skogeiere  til å drive hardt.  Prisfallet i 1921 og 1922 dempet nok aktiviteten, men tydeligvis ikke mye. I 1922 oppga kommunestyret at bygda årlig «eksporterte» 850 standard skurlast. Dette utgjør en nettomasse på 4 250 kbm., og tilsvarer en avvirk­ning på mer enn det dobbelte, tømmer og slip inklusive. Om oppgaven sannsynligvis er ment som en slags normalproduksjon, tyder den på atskillig aktivitet på dette tidspunktet. At så mange som 250 – 300 var sysselsatt i skogen vinteren 1923/24 viser det samme.

Prisene falt videre ut over 1920-tallet og lå på et bunnivå, 10 kroner og mindre pr. kbm. i 1930 – 35. I disse åra utsorterte fellesfløtinga i underkant av 150.000 stokk pr. år i Selbu og Tydal. I 1936 kom en markert oppgang. Det nedfløtte kvantum gikk nå opp i over 250.000 stokk. Skogrådet som kom i virksomhet i 1934, begynte et par år senere å gi systematiske oppgaver over avvirkningen. I 1936 – 38 lå den rundt 30.000 kbm. pr. år i Selbu, noe lavere i de to siste førkrigsåra. I disse storåra var ca. 400 mann sysselsatt i skogen om vinteren. Sagbruka som nå gikk med to og unntaksvis tre skift, ga arbeid til 150 – 200 mann fra mai til oktober.

Før siste krig ble framdrifta endret lite teknisk sett. De nye redska­pene som kom i bruk, var viktige nok, især ved at de lettet arbeidet, men yrket beholdt hele tida karakteren av manuelt arbeid. Lenge var øksa hoggerenes eneste redskap, opprinnelig boløksa eller «jamtøksa», fra 1870-åra avløst av den bredbladete fabrikklagete «engelskøksa». Til felling kom en tomannssag, «tverrvedsaga», i bruk en gang etter 1850. Den ble avløst av «båggåsaga» omkring århundreskiftet, og igjen av «svansen» i 1920-åra. Barkspaden bruktes første gang her i bygda i 1929, men ble fort alminnelig. Heimvendte amerikanere skal ha innført vendhaken omkring 1900. Den hendigere tømmer saksa avløste den et par tiår senere.

Støttingen bruktes i eldre tid bare til lunning, mens tømmeret ble slepkjørt eller kjørt på langslede. Det var visstnok selbygger på tøm­merkjøring i Sverige i 1890-åra som først lærte seg å bruke geitdoning. Den forreste støttingen – «bokkinn» – fikk svingblokk og styrte donin­gen, mens bakstøttingen – «gjita» bar rotendene og tyngden av lasset — opptil 2 1/2 kbm. på god tømmervei. Lassa ble repet med kjetting og «bønn» – bjørnebinding. Den siste ble kjent omkring første verdens­krig.

Motorsaga som første gang bruktes i Selbuskogene i 1940, innvarslet en teknisk revolusjon som spesielt etter 50-åra har omkalfatret skogsar­beidet fullstendig. Yrket er nå gjennommekanisert, og må være det fordi rekrutteringen har sviktet. I 1960 hadde 127 mann skogsarbeid som eneyrke. Ti år senere var tallet sunket til under halvparten, 54 mann. Avvirkningen har likevel ligget høyt etter krigen, på 35.000 – 40.000 kbm. i normale år, noe mindre den siste tida. Dette er under den årlige tilveksten, som er beregnet til ca. 55.000 kbm.

Kultivering. Det arbeidet som tok til i det små i 1890-åra med å bringe også skogen under kultur, har fortsatt med større kraft og inn­sats i dette hundreåret. Thomas Angells stiftelser har hele tida vært i teten. Stiftelsene var de første til å gi sine ansatte helårsarbeid ved å drive organisert kultiveringsarbeid om sommeren: grøfting, planting, tynning o.a. Etter at staten kom inn i bildet med bidrag til slikt arbeid, øket bredden i tiltakene. I krisetida ble milevis av skogsgrøft kastet som nødsarbeid. Etter siste krig er betydelige midler pløyd tilbake til skogen gjennom investeringsavgiften – penger som er brukt til skogskjøtsel, skogsveibygging og reising av skogsbrakker og kvilebuer.

Skogvedtektene, som ble gjort gjeldende fra 1908, skapte behov for en tilsynsmann eller herredsblinker, som stillingen kaltes. Hovedoppga­ven var å blinke ut trær for skogeiere som ønsket hogst. Fram til 1925 blinket en for dimensjonshogst, senere etter forstmessige hensyn til skogbestand m.v. Herredsblinkere var etter tur P. Stavnæs, Kr. Flønæs og G. T. Kjøsnes. Den siste ble i 1933 herredskogmester, etter en om­legging av stillingen. Ola A. Hårstad er herredskogmester nå.

Skogshusværet før var koia. Noe mer permanent bygg var ikke aktu­elt. Skogteigene som ble drevet skiftet jo fra sesong til sesong, og hog­gerne ville nødig baske lange veier i djupsnøen etter en hard arbeids­dag. Det hendte at «seterskjøle» og slåttbuer lå lagelig til. men de var trekkfulle og «hustrinne» losji midtvinters.

Når hoggerlaget dro til skogs om høsten, var en papprull alt de hadde med av bygningsmateriale. Kommet fram til teigen var det å velge ut en høvelig koietomt: et lunt og tørt sted nær vatn helst midt i teigen. Så bar det til å reise koia, noe som helst ikke skulle ta mer enn dagsverket. Mot en firkantet ramme av stranger reistes halvkløvinger av gran. Over taket og nedetter veggene trektes papp før det hele ble dekket med grastorv oppstablet mot halvkløvningene. Døra var bare en lem som en løftet fra. Den ble gjort så smal som mulig – nettopp så bred at matlaupene smatt inn. Koiestørrelsen bestemtes av mannskaps­styrken. De regnet en alen pr. mann og en alen på gryta i lengden. Bredden var velmålt karslengda. Inventaret må kalles spartansk: lave brisker med bar og kvist til seng og en ovn med ovnsrør midt i rom­met. Matlaupen tjente som bord.

Koiedøra var bare en lem. Foto: E. Archer.

Kostholdet var omtrent som i kvernfjellet: enkelt og solid. «Mårrånsmaten» bestod av flatbrød med ost og kanskje et grann smør, grynsuppe, i dette hundre­året også kaffe. Middagen var snargjort: graut av heimeavla bygg- eller havremel. Kveldsøkta ble lang, særlig når det på etterjulsvinteren, og når karene kom inn, måt­te de ha i seg noe som snarest: enten «sauke», (havregryn med sukker og tjukkmelk) eller «sluring» (stekt flesk med mel og sukker spedd i fleskefeita, kokt til en slags grøt). Middagen senere på kvelden var vanlig kål: ei gryte kokt saltkjøtt med mel og gryn tilsatt «søet» til den var som en tykk velling – selvfølgelig med flatbrød til. Det fortelles at en mann hadde med som vinterutnisting 170 «nistbrødleiva» (den runde flatbrødleiven brettet 4-5 ganger til den fikk sektorform) og 10 «bokvekbrød» (leiven innbrettet i kantene og sammenbrettet til bok­form). Senere fikk «kakumat» en større plass i kostholdet — brødskiver med margarin og sirup som vanligste pålegg. Kostholdsekspertene var meget unådige i sin dom da de begynte å granske skogsarbeidernes meny. Spesielt fikk «sluringen» gjennomgå: «Mel innkapslet i fett som går ufordøyd gjennom kroppen og gjenfinnes i bjerkesnarene». Men skogskarene som ikke visste bedre, åt sluring og ble stappmett.

Skog- og landarbeiderforeningen krevde i 1929 at lovbestemmelsene om husvære for hester og folk under skogsarbeid måtte gjøres gjel­dende for Selbu, noe kommunestyret vedtok mot 2 stemmer. Vedtaket fikk likevel ingen synlig virkning. Selbyggene fortsatte å losjere i jordkoier i tømmerskogen helt til etter siste krig, da nye og strengere
vedtekter om skogshusvære forbød koiene rett og slett. De hadde da
for lengst – før hundreårskiftet – gått ut av bruk i de andre skogsbyg­
dene i Trøndelag.

De store skogeierne, og stiftelsene især, gikk i spissen med å reise store, luftige men likevel varme tømmerhytter eller skogsbrakker. Sam­tidig innførtes felleshusholdning for hoggerlaga med en kokke til å forestå matlaging og stell ellers. Skogsarbeiderne fikk nå oppleve en helt ny levemåte: å komme i varmt tørt hus når de tok kveld’n, å få vaske og steile seg før de gikk til dekket bord og ble servert flere retters middag – med grønnsaker tilmed. Dette var annet enn å sitte med en tallerken «sauke» på fanget og slurpe i seg den iskalde blan­dinga mens en ventet på at ovnen skulle bli varm og slutte å ryke. Kan hende saknet gamle, barkede skogsarbeidere likevel koia der en kunne være fri kar, kunne gi luft for sine meninger både det ene og det andre viset, uten å måtte ta hensyn til at det var ei «førkje» med i laget.

Til sist litt om de store skogeierne. A. Huitfeldt & Co, som hadde sin basis i Hyttfossen bruk i Klæbu, drev opprinnelig på uthogstkontrakter: «Nevnte skogstrekning selges til uthugst på 5 år regnet fra i dag. Alle gran og furutrær som findes i strekningen fra største mål og ned til 20 cm. udenpå barken 4 meter fra jorden som minstemål, hvor tilberettiget for en omforenet kjøpesum kr. 4 000 -». Denne kontrakten er fra 1907 og gjaldt et område på 800 mål. Etter denne tid ble salg i slike former sjeldnere.

Huitfeldt begynte også tidlig å kjøpe hele skogstykker, men vanligvis på det vilkår at selgeren beholdt slåtter, seter- og beiteretten. I 1907 var firmaet eier av 57 «skogrem» på tilsammen 27,35 skyldmark i Selbu, dessuten hele skoggården Bakken. Året før hadde firmaet håndgitt Thomas Angells stiftelser alle sine eiendommer i Selbu og Tydal for 450.000 kroner. Huitfeldt trakk seg før det kom til salg, men episoden tyder på at firmaet allerede da hadde økonomiske problemer. Oppgangskonjunkturene under verdenskrigen rettet opp stillingen, men ikke nok til at firmaet kunne greie depresjonstida som fulgte. A. Huit­feldt & Co gikk konkurs i 1926. Selbu kommune bød 400.000 kroner for hele eiendomskomplekset, men fikk ikke tilslaget. Konkursboet solgte skogene enkeltvis, hovedsaklig til de opprinnelige eierne. Dette eiendomssalget som foregikk i midten av 30-åra, førte til at avvirknin­gen da ble overmåte stor, til tross for minimale tømmerpriser. De nye eierne måtte drive for å finansere kjøpet.

Thomas Angells stiftelser har gjennom 200 år vært en institusjon som har betydd svært mye for bygda og folket. I de første hundre år var det den milde stiftelsen, den fjerne jordrotten som tillot leilendin­ger og husmenn å sitte trygt og på lempelige vilkår. Når nødsår truet, var stiftelsene den første til å hjelpe, ikke bare sine egne, stiftelsesbøndene, men også bygdesamfunnet som helhet.

G. H. C. Meisterlin.

For omkring hundre år siden endret stiftelsene, eller dens funksjonærer holdning, forlot den passive linja og til en viss grad også mild­heten. Målsettingen var ikke lenger å holde status quo, men i øke inntektene. En større aktivitet merktes ber i forhøyde jordavgifter, flere plikter og færre rettigheter for leilendingene, utleie av jaktområder til utlendinger, en sterkere skogsdrift i stif­telsenes skoger med videre. Samtidig virket også stiftel­sene med positive virkemidler: forsøkte å stimulere til en bedre, mer rasjonell drift på leilendingsgårdene ved å gi veiledning og billige lån, støttet nye tiltak i bygdesamfunnet, som dampskipsruta, telefonselska­pet og sykehjemmet med bidrag og lån m.m. Den nye linja bragte stif­telsene likevel på kollisjonskurs med bygdesamfunnets interesser, spesi­elt i forstanderne H. H. Hornemann og J. Midelfarts tid (1865 -1907). Det kjøligere klima ga seg bl.a. utslag i at kommunen fikk presset stiftelsene til å betale skatt, og senere å skjerpe skattleggin­ga. Løst ble kontroversen først ved jordegodssalgene, som reduserte Thomas Angells stiftelser til skogeier. Siden har forholdet mellom insti­tusjonen og bygda vært ualminnelig godt, noe som nok ikke minst skyldes det faktum at stiftelsesskogene er de mest veldrevne og vel­skjøttede skogene i Selbu, og derfor gir trygge og gode arbeidsplasser.

E. Archer.

Ved århundreskiftet opphørte fjernstyringa av skogsdrifta og annen virksomhet i Selbu, ved at administrasjonen ble overført hit. Godsforvalter Georg H. C. Meisterlin var født i Trondheim i 1860 og hadde teknisk og forstmessig utdannelse. Før han kom hit hadde han en rekke stillinger, bl.a. på Salsbruket og hos Thams, og var sist amtskogmester i Hedmark. Meisterlin bodde fra 1904 på Kvellohaugen som stiftelsene da kjøpte til funksjonærbolig. Meisterlins hovedinnsats ble på skogkulturens område,   der   stiftel­sene   jo   var   banebryter.   I hans tid økte også hogsten i stiftelsesskogene, mens en derimot trakk seg ut av for­edlingen.   Sagbruket  på  Nidarø ble leid ut til vedfor­syninga i   1918  og  nedlagt for godt i 1928. Overfor ar­beidsfolket    var    Meisterlin vennlig og omtenksom. Han holdt på sin verdighet, kun­ne også være litt brå stun­dom, men var etterpå anger­full og ville gjøre det godt igjen. Et kontaktpunkt med skogskarene   var   hans   glø­dende interesse for jakt. Han la personlig ned mer enn 50 elger og var med på felling av det flerdobbelte. Da Meisterlin døde i 1922, ble Erling Archer ansatt som skogforval­ter – det nylig avsluttede salget av leilendingsgodset forklarer den nye titelen. Archer var født i 1889 og var utdannet forstmann ved Norges Landbrukshøyskole. Archer var en lun og stillferdig mann, som nok visste hva han ville, men også hadde evnen til å lytte på råd fra erfarne skogsfolk. Under ham ble skogsdrifta modernisert både i de vanskelige 20- og 30-åra da en måtte rasjonalisere for å holde en lønnsom drift gående med minimale tømmerpriser, og enda mer i den sterkt ekspan­sive etterkrigstida. Archer fratrådte i 1957 og døde 5 år senere. Siden 1957 har Brynjulf Berger vært skogforvalter.

Nettoinntektene av stiftelsenes skogsdrift i Selbu og Tydal var i 1956 over en halv million kroner – et betydelig beløp. Dette var imid­lertid det siste av de gode åra for skogbruket i landet. I de 15 åra som fulgte stagnerte tømmerprisene og falt tildels, mens avsetningsforhol­dene var vanskelige. Dette var én av faktorene som nødvendiggjorde den strukturendringa skogbruket har gjennomgått etter denne tid, der en gjennomgripende rasjonalisering og mekanisering på drifts- og fored­lingssida er de viktigste kjennetegn. Av alt det nye er flatehogstene likevel mest iøynefallende. De store, øde snauflåtene lyser som stygge arr i de dypgrønne skogliene. Men – som forstmennene forsikrer oss -tilplantet med vokstervillig gran- og furuplanter som om få år vil hele sårene og gi økte ressurser i form av ung, høyproduktiv skog.