Langt inn i dette hundreåret var kommunal administrasjonen likeens som i forrige århundre – enkel, uformell og billig. Ennå i 1915 var herredskassereren den eneste mann på kommunens lønningsliste, og ikke han en gang hadde hel årslønn. 350 kroner var ikke mer enn f.eks. en halv lærerlønn. Utenom dette betalte kommunen ut 30 kroner årlig til revisorene og litt mer til tilsynsmannen for Riksforsikringen.
Peder P. Berge ble fra 1906 ansatt som herredskasserer etter H. Morseth. Berge var født på en plass under Bergegårdene. I yngre år drev han anleggsarbeid, til han på Meråkerbanen fikk en skade slik at han ikke lenger maktet kroppsarbeid. Slikt stoppet vanligvis en mann for godt den gangen, men ikke Berge. Han øvde seg i skriving og regning, leste og studerte og fant en næring i agentur og oppkjøpervirksomhet, innkasso og annet. Politisk hørte han til arbeiderbevegelsen, men før det lokale partilaget ble stiftet, sto han på høyres liste og kom også med i kommunestyret. Kassererkontoret hadde han i sitt hjem i Skulbakken, Hårstad som han hadde kjøpt. Berge døde i 1918.
Peder P. Haave ble herredskasserer etter Berge. Haave hadde gått skogskolen og var skogvokter for de Angellske stiftelser i Selbu, men en sykdom gjorde at han måtte slutte. Få år etter at han overtok herredskassen, kjøpte han gården Hove (Lekåa) og flyttet kassererkontoret dit. I Haaves tid ble arbeidet stadig mer krevende og la fullt beslag på sin mann, noe som bl.a. ga seg uttrykk i en oppjustering av stillingen lønnsmessig.
Haave sa opp stillingen i 1944, og i et års tid bestyrte Kristen Setsaas herredskassen. I 1945 ble Jan Aftret ansatt som herredskasserer, og han satt i posten til han døde plutselig i 1971. Siden har Odd Rygg vært kommunekasserer i Selbu.
Herredskassen har gjennomgått en sterk utbygging etter krigen – en utbygging som svarer til den sterke økningen i arbeidsmengden. Kontorlokalene var imidlertid lenge kummerlige. I 1950 flyttet personalet inn i det avdankede skolelokalet på Nesta. Dette fikk altså status som herredshus på nytt, etter et opphold på nesten åtti år. Der var det trangt, gammeldags og trekkfullt – men tjenlig på en måte. Et bilde på hvilket åpent og tillitsfullt forhold det lokale «byråkratiet» viste ennå så sent som i 50-åra: Inngangsdøra til herredskassen ble selvsagt låst ved stengetid, men nøkkelen hang i bislaget. Nøkkelen til bislagdøra hadde så sin plass på en spiker utpå ytterveggen.
Utbygginga av kommunaladministrasjonen begynte under første verdenskrigen. Allerede ved krigsutbruddet i august 1914 ble det nedsatt et provianteringsråd på tre medlemmer med P. Norbye som formann. Provianteringen utviklet seg til å bli et svært apparat, spesielt fra 1. januar 1918 da en innførte full rasjonering på en rekke varer. Rådsmedlemmene hadde til da besørget administrasjonen. Fra 1918 fikk de en fastlønnet forretningsfører og to timelønte sekretærer til hjelp. Etter krigen ble provianteringsrådet smått om senn avviklet.
Ligningsvesenet som kommunal etat kan også spores tilbake til første verdenskrig. Bakgrunnen var skatteloven av 1911 som gjorde selvangivelser obligatoriske. Vedtaket førte til en papirflom som holdt på å dynge ned den folkevalgte ligningsnemnda. For å lette arbeidsbyrden for nemnda ansatte kommunen i 1917 en ligningssekretær på deltid. Sivert Velve fikk posten og hadde den til 1921, da Esten Viken overtok. Denne ordningen besto til 1931, da ligningssekretæren ble ansatt i full post. Fra 1937 ble stillingen etter pålegg fra finansdepartementet gjort om til en fast ansatt forretningsfører for ligningskontoret. E. Viken gikk over i den nye stillingen og hadde den til 1958. Siden 1960 har Ole Bergemo vært ligningssjef. Ligningsvesenet ligger nå under staten.
Kommunelokalel.
Trygdekassen. Spiren til trygdekassen ble lagt i forrige århundre, i 1899. Fra da av betalte kommunen et årlig tilskudd, – riktignok meget lite: 15 – 50 kroner, til Riksforsikringens tilsynsmann. I 1911 ble Selbu kretssykekasse opprettet som en halvt kommunal etat. Den sorterte ellers under Rikstrygdeverket.
Redaktør Ola Aas var sykekassens første foretningsfører. Posten var lenge en bistilling. Tilslutningen var liten fra starten: omkring 250 medlemmer de første åra og mest ingen frivillige. Medlemstallet og arbeidsbyrden økte gradvis, til ca. 400 omkring 1920 og 550 – 600 i midten av 30-åra, derav 1/3, frivillige. I 1935 administrerte trygdekassen et beløp på 33.000 kroner.
Einar Jørum ble forretningsfører da Ola Aas sa opp i 1937. Mens Aas hadde hatt kontoret heime i Lidarende, flyttet trygdekassen nå inn i leide lokaler i sparebanken. Senere trygdesjefer har vært I. G. Haarstad (konst.) Per Berge 1946 – 1966. Mali Langli (konst.) 1967 og Alf Nykkelmo fra 1967.
Herredshuset. Selv med en meget moderat vekst i forvaltningen viste det seg snart uholdbart at bygda ikke hadde eget kommunelokale. Spesielt for ligningsvesenet var situasjonen prekær. I 1922 krevde ligningsnemnda bevilgninger til et arkivskap, forholdene var «helt utilfredsstillende» som det var, som nemnda forsiktig nok uttrykte seg. Det skulle ikke gå lenge etter dette før «ligninga» fikk både skap og kontor.
Privatfolk som ville hindre at den gamle prestegårdsbygningen skulle bli revet, kjøpte den av staten i 1916 og overdro den til kommunen. Betingelsen var at bygningen skulle brukes til gamlehjem, men denne planen måtte skrinlegges fordi kirkedepartementet var helt avvisende til å avgi tilstrekkelig tomt. En alternativ plan om å nytte bygningen til kommunelokale ble så tatt opp i 1920, og de antikvariske myndigheter godkjente planen. Byggekomité ble nedsatt våren 1922, og på oppdrag utarbeidet arkitekt Tverdahl utkast til en varsom og pietetsfull restaurering. Selve arbeidet gikk fort. Det nye «herredshuset» ble innviet i jula samme år. Overskuddet fra provianteringsrådet dekket omkostningene. Mest påkostet ble det rommet som skulle være kommunesal. Her ble veggene dekorert av kunstmaler Bjarne Rise. Utenom kommunesalen inneholdt kommunelokalet kontorrom for ligningsvesenet, formannskapet, forliksnemnda og elektrisitetsverket. Senere fikk også bygdemuseet plass der.
Under og etter siste krig, da nye kommunale etater ble opprettet mens de gamle svulmet opp, ble «gammelprestgar’n» snart for liten for formålet. Lokalet hadde heller ikke den standard som en nå krevde. Nybygg måtte til, men en kunne ikke enes om plasseringen. Etter en feide i 10 — 15 år ble tomtevalget endelig avgjort i 60-åra. I mellomtida hadde de mange kommunale kontorer holdt til i provisorier i private og kommunaleide hus spredt rundt omkring i Mebonden. Arkitekt Schjetlein tegnet det nye «Selbu Rådhus», som stod ferdig i 1972 og nå gir plass til hele kommunaladministrasjonen.
Formannskapskontoret. Kommunestyret vedtok i 1939 å opprette en ny stilling som herredssekretær i halv post. Dette skjedde ikke uten strid – enkelte mente nok at dette var unødvendig økning av administrasjonen og at ordføreren kunne greie dette arbeidet nå som før. Arnt Haugen ble imidlertid ansatt som herredssekretær, og det viste seg at arbeidsmengden skulle bli større enn beregnet. Da Haugen gikk av i 1954, ble stillingen gjort om til kontorsjef i full post. Det kom til å bli vanskelig å fylle stillingen for lengre tid av gangen. En rekke yngre, utenbygds menn hadde posten for noen få år hver, til de flyttet over til andre og gjerne større kommuner. Siden 1967 har Ole Einar Aashaug vært kontorsjef og samler slik trådene for hele kommunalforvaltningen.
Da siste verdenskrig brøt ut ble Selbu kommune administrert av kun fem personer: Haave, Viken, Haugen (i halv post), Jørum og en assistent. De to siste ble forøvrig ikke lønnet over kommunens budsjett.
Selbu rådhus. Folo: Ragde.
Også denne krigen førte til vekst i forvaltningen, særlig ved at en fikk et nytt kriseorgan: forsyningsnemnda.
Forsyningsnemnda ble opprettet allerede i slutten av august 1939 som et folkevalgt organ. Få dager senere fikk nemnda en lønnet forretningsfører: Ole Bjørnsen Garberg. Dette var et beredskapstiltak. Forsyningsnemnda kom ikke i full virksomhet før etter aprildagene 1940, men fra da av foregikk det en sterk utbygging av nemnda i takt med den omseggripende rasjoneringen og andre forsyningsproblemer. Fullt utbygd hadde forsyningsnemnda én forretningsfører, fire avdelingssjefer og to assistenter, dessuten ekstrahjelp i forbidelse med kortutdeling m.v. Forsyningsnemnda holdt til i leide lokaler på Selbu Samvirkelag. I etterkrigsåra ble forsyningsnemnda innskrenket etter som krisetiltaka ble avviklet.
Siden 1940 har kommunaladministrasjonen svulmet voldsomt opp. De fem stillingene i 1939 er blitt til 40 i 1975. Nye etater har kommet til: Elektrisitetsverket har fått sin egen administrasjonsavdeling, dessuten er det bygd opp et teknisk kontor, sosialkontor og skolekontor. Ved siden av dette er hver etat blitt styrket med nye stillinger. Stillingstallet gir et bilde av den eksplosive utviklingen på kontorsiden i kommunen, en utvikling som selvsagt også viser hvordan det offentlige har økt sitt myndighetsområde. Kommunen er blitt statens forlengede arm og griper i stadig økende grad regulerende og kontrollerende inn i individets hverdagsliv.
