Med Ty dal har Selbu hatt mye hopehav. Så lenge vi vet har de to bygdene utgjort ett prestegjeld og ett tinglag, og fra 1837 til 1901 hadde bygdene også felles herredsstyre. Det har likevel alltid vært to skarpt atskilte bygder med forskjellig målføre, klesdrakter og særpreg ellers.
Jord og berggrunn. Hvordan er så den fagre bygda vår blitt til? «Jåg. no ska du hørr! Gøvra satt inn gang oppå Gøversala å båkkå, der va de’n son passele sess åt bakenda hanna. Mest me a satt då å kjevla, to åm te me å ring ti kjørkklokkåm frammi kjørkjenn. Da vart a aldeles styrinn, gøvra. Ho tørt itj å hørr «kubøllenn» i presta, ho matt ølegg åm. Fyst to a spoddo å kila i veg, men a træft it. Spoddo datt ned borti Kjøsnes å står som grinnstælpe der. Så hæva a te kjævle, men det for te Øver-Hoems å vart grinnstælpe. Bagsthella datt i sø’n attme Emsnessi, så der vart de i råk som alder speke om vinter’n. Bakstføla kom itj lenger enn te Pund, ho ligg nerri landi der. Mer å mer forterendes vart a, gøvra! A to knoddo å fola i veg, men ho datt ne for tile å vart te Håsståhøgenn. Da vart a så gælinn at a hoppa te sjøl, men a kom itj lenger enn bortåt Havernessi. Der vart de it stort høl der a datt ned i sø’n. «Pyt», sa a me de såmmå a kom bort, å derfor kalle åm enno den litje vikja for Putt’n».
Slik prøvde forfedrene våre å forklare i alle fall noe av det merkelige de så rundt seg i naturen. Men skal en forstå det, må en gå mye lenger tilbake i tida enn de gamles fantasi maktet.
I jordas urtid ble grunnfjellet til. I dette uhyre lange tidsrom på over 3 milliarder år ble fjellkjeder foldet opp og tæret ned igjen flere ganger. Mot slutten av urtida var Skandinavia inne i siste fase av en syklus, det var slitt ned til et lavlandsområde som tildels kom under havets nivå. Fra omliggende landskaper ble det ført enorme mengder med grus, sand og leire ut i det grunne bassenget som ble dannet. Grunnfjellet ble skjult under tykke lag slik at en ikke kan finne grunnfjell i dagen i Midt-Norge.