På et bestemt tidspunkt under istida, omtrent da landet var maksimalt nedsenket, gikk innlandsisen fram til langt ut i Kaldvelladalen. Brekanten sto så lenge stille her at det ble avsatt veldige avleiringer, 10 til 11 km lange og over 100 m tykke. De mektige terrassene dekket til slutt hele dalbunnen. Terrassene når opp til en høyde av 185 m.o.h., mens Trangfosspasset lenger øst er 10 m lavere. Da isen trakk seg tilbake og landet begynte å heve seg, var det gamle utløpet gjennom Kaldvelladalen sperret. Ennå gikk havet inn i Selbusjøen gjennom Trangfosspasset, men da landet hadde hevet seg 10 m, var også det avløpet stengt. Sjøen måtte finne et annet utløp og begynte å grave ut Trangfossen, og mens landhevningen gikk videre, fortsatte elva å grave her. I dag danner Trangfossen et elvegjel med stupbratte vegger, 25-35 m dypt og bare 9 m bredt på det smaleste. Trangfossen har siden landhevningen bestemt høyden på sjøens overflate. Kunne vi sope bort alt løst materiale i Kaldvelladalen, ville Selbusjøen svinne inn til nesten ingenting.
Men isen gjorde mer for å forme om bygda. Med den relativt bløte gulaskiferen hadde den lett spill. Store partier ble skavet av og ført ut i sjøen og havet. Det store bassenget på Vikvarvtraktene er isens verk. Den slipte ned landet til et lavlandsområde og hulte ut grunnen der sjøene Østrungen, Sørungen og Slindvatnet ligger. Fordypningen hvor Hersjøen ligger er også laget av isen. De hardere bergartene, som gabbrofeltet i øst, tålte påkjenninga bedre. Der ble toppene mer markert, mens skiferfjella lenger vest, Høgfjellet, Vorfjellet, Atollen, ble rundet av til lave, kollete vorer.
Neadalen ble sterkt utvidet og fordypet til den fikk den brede utforminga den har i dag, særlig da den nedre delen av dalen som går gjennom skiferfeltet. Dalsidene ble slitt jevne og glatte, bare noen rygger av hardere materiale står igjen: Rønsbergsberget og Hoemshøgda på nordsida, Ølberget og Vikaåsen i sør. Særlig markert er Vikaåsen. Som en knyttneve skjøt den fram og holdt trassig stand mot årtuseners istrykk. Også Flønes- og Emsnesset bryter systemet som isen søkte å skape der de med sine harde rygger mest overskjærer sjøen.
