Selbu ligger isolert fra andre bygder. Lettest forbindelse er det til Tydal i øst og Stjørdal i nord, tidligere også til Klæbu i vest. Gode veier har gjort avstandene korte i dag, men før i tida betydde de dryge dagsreiser. Alle bygder hadde sine særpreg, men selbyggenes ble kanskje mer markert enn andres. Det gjelder også talemålet — selbygg. Det hører hverken til innherredsmålet i nord eller rørosdialektene i sør, men har elementer fra begge. Det bør nevnes at selbygg er den eneste dialekten i landet som har beholdt nasaleringen, dvs. visse ord blir uttalt slik at luftstrømmen går både gjennom munnen og gjennom nesen.
Sagaen om Selbu og selbyggene knytter seg nøye til Norges skiftende lagnad. Som landet har bygda sett både svarte tider og rikere år. Også folket her i dalen har måttet gjennomleve harde og lange krisetider da det røynte som verst på håp og livsmot. Men de slet seg igjennom uten å bli knekt, og utviklinga har alltid pekt rett vei: framover. Som Jon Flønes sier det i «Selbusonginn»:
FRAM HA BYGDA STADÅGT MÅNNÅ, BERE AVDRÅTT GI KVART FØS. TYNGSLINN HA HÆLVVORI LÅNNÅ, TÆSTINFOSSEN SKAFFE LØS. TRIVAS SELBU ALLTI SKA. KVAR INN SELBYGG, HÅ DET BRA!»
