Den tredje haugen på Rønsberg lå enda et lite stykke lengre mot sørøst. Størrelsen var litt mindre, men ellers var haugen bygget opp på temmelig samme måte og med et liknende kammer i midten. Når det gjaldt de to siste haugene var det imidlertid tydelig tegn på at de var blitt åpnet og plyndret tidligere. Ingen gjenstander ble funnet i den tredje haugen, og dekkhellene var her helt fjernet. I haug nr. 2 lå det derimot igjen noen små dekkheller over hjørnene. Grunnen til at de to spydspissene ikke var blitt fjernet her, var sikkert at de lå utenfor selve kammeret og hadde unngått gravplyndrernes oppmerksomhet.
Rygh undersøkte samtidig også noen hauger på nabogården Bårdsgård, men uten at det ble funnet oldsaker. På nedre Bårdsgård gravde han ut en meget stor røys på omkring 20 m i diameter og 2,5 m høy. Her fantes restene av et mindre gravkammer, men det var tydelig at røysa tidligere hadde vært utsatt for plyndring. I kammeret lå nå igjen bare en samling brente bein. Disse viser at det her må dreie seg om en branngrav, noe som stemmer med at kisten også var forholdsvis liten. Gravformen forteller allikevel at begravelsen høyst sannsynlig skriver seg fra eldre jernalder, men noen mer nøyaktig datering kan vi ikke gi. På øvre Bårdsgård hadde det like ovenfor husene vært en haug med et gravkammer hvor det var funnet kull og brente bein, antakelig også en grav fra samme periode. Det er til og med mulig at disse gravene fra Bårdsgård kan være eldre enn funnene fra Rønsberg, da gravformen minner om den type som har de eldste tradisjoner i vår jernalder.
Derimot har vi noen få andre funn i Selbu som vi helt sikkert kan tidfeste til folkevandringstiden. Følger vi dalen videre utover, har vi en liten spydspiss av jern fra Kallar, antakelig fra 500-årene. Den ble ikke funnet i nærheten av gården, men nede på gårdens eiendom ved elva. Det heter at den kom for dagen ved en utvidelse av veigrøften ved en sving av veien ved elvemælen. Etter sigende kan det ikke ha vært noen haug på stedet, og det er også blitt antatt at spissen ikke ble funnet i sitt opprinnelige leie.
En spydspiss fra folkevandringstiden er merkelig nok også funnet i Julskaret ved Slindvatnet. Vi har ingen nærmere opplysninger om funnforholdene, det heter bare at den ble funnet rett ned for veien til Sørungen. Den kan muligens skrive seg fra en grav, men vi kan ikke si noe sikkert om dette.
Med funnet fra Slindvatnet er vi kommet over til traktene ved Vikvervet. Og nettopp her i denne del av bygda har vi to særegne og mektige minnesmerker fra folkevandringstiden, de eneste i sitt slag i Selbu. Det er bygdeborgene på Hoøya og ovenfor Gullset. Slike bygdeborger fins det en del av nordover i Nord-Trøndelag, men i Sør-Trøndelag er de meget sjeldne, og her er det bare fra Selbu vi kjenner to av dem fra en og samme bygd.
Spydspiss fra folkevandringstiden fra Kallar.
Bygdeborgene var en form for forsvarsanlegg som ble anlagt på høye og vanskelig tilgjengelig åsrygger. På de steder hvor adgangen til det egentlige borgområdet var lettest, kan vi i dag finne rester av murer lagt opp av kuppelstein eller bruddstein. Borgen på Hoøya er forøvrig den eneste fra Trøndelag som er anlagt ute på en øy. Navnet Hoøya er sammensatt med det gammelnorske hor, høy, og betyr altså «den høye øya». Det høyeste punkt ligger 62 m over sjøen, og særlig mot vest og nord er bergsidene meget bratte og utilgjengelige. Derfor er borgmurene bygget opp langs den sørlige og østlige del av platået, og det ser ut til at muren delvis har vært opptil 3 m høy opprinnelig. Muren er omkring 100 m lang tilsammen. Omtrent på midten danner den en vinkel, og her er den gjennomskåret av et lite bekkefar, som antakelig var borgens vannforråd. Tilgangen på vann var selvfølgelig meget viktig på disse borgene, og på flere av dem fins det også et ordentlig oppkomme som har sikret tilførselen. På den søndre del av holmen er det en lav flate ved sjøen hvor en av Kjøsnesgårdene (Borggarden) har hatt engslått. Her ble det i forrige århundre funnet en oval ildslagningsstein av kvarts, som nettopp skriver seg fra den tidsperiode disse borgene var i bruk. Det er derfor god grunn til å sette dette funnet i forbindelse med bygdeborgen, selv om det ble gjort utenfor de egentlige borgmurer.
Fra sagaen har vi beretninger om at Kong Sverre slo seg ned på Hoøya en kort tid under sin ferd gjennom Selbu til Nidaros. Det fortelles her at han med sine menn søkte tilflukt på en holme i Selbusjøen, som «nå kalles Kongsholmen». Dette navnet er sikkert det yngste, det
Kart over bygdeborgen på Hoøya.
opprinnelige er uten tvil Hoøya. Om Kong Sverre dro hit fordi han hørte om at det allerede fantes forsvarsverker her, det kjenner vi ikke noe til.
Borgen ved Gullset er anlagt på en N-S-gående åsrygg vest for gården. Asen er helt ubestigelig på vestsiden, men det kan la seg gjøre å komme opp på toppen fra alle de øvrige sider. På flere steder langs disse sidene er det bevart rester av murer, og på ett punkt er det til og med et dobbelt sett murer for å sikre forsvaret. Hele det befestete område har en lengde av ca. 200 m, og det er spor av at det har vært tilgang til vann også her oppe på Gullsetborgen. Et sagn forteller at det skal være nedgravet penger et sted på borgområdet. Som det så ofte er med slike sagn, behøver ikke dette å ha mer forbindelse med sannheten enn at det vitner om en bevart tradisjon om menneskelig virksomhet her engang i fjerne tider.
Bygdeborgene tilhører en urolig periode i Europas historie, da germanske
Ildslagningsstein fra Hoøya. Vi ser de smale slitesporene på oversiden etter bruk.
folkestammer dro ut på krigerske vandringer og til slutt gjorde ende på det romerske maktvelde. Det arkeologiske materiale fra vårt land tyder på at bølgene fra de store begivenheter på kontinentet også nådde hit opp. Sannsynligvis var det en ufredelig tid, og bygdeborgene vitner om at folk rundt omkring i bygdene fant det nødvendig å anlegge forsvarsverker for å sikre seg og sine. Når fiendtlige flokker nærmet seg, tydde de opp på borgene med forråd til å kunne greie en lengre beleiring. Vi vet ikke om de to bygdeborger vi kjenner fra Selbu virkelig har vært i bruk for alvor, og om folkevandringstidens selbygger har kjempet for sitt liv her oppe. Allikevel gir disse borger et bilde av tidens forhold, og de forteller at bygda ikke bare var en isolert grend uberørt av utenverdenen med dens kriger og forviklinger. Hvis det ikke eksisterte flere bygdeborger enn de to i Vikvervet, kan vi ikke tro at de var tenkt som forsvarssteder bare for de nærmestliggende gårder. Det er ikke lett i en bygd å finne slike vanskelig tilgjengelige høyder og berg som egner seg til dette bruk. Borgene måtte anlegges der hvor terrenget innbød til det. Derfor kan vi regne det som rimelig at borgene i Vikvervet også var tenkt benyttet av andre grender i Selbu, hvis bare en fiendes ankomst ble meldt såpass tidlig at de fikk tid til å ta seg fram til borgen og komme seg i sikkerhet bak murene.
Vi har tidligere nevnt forskjellige gravfunn som tydelig viser oss at bosetningen i eldre jernalder før ca. 600 e. Kr. var utbredt over store deler av bygda, også langt oppover i Overbygda. Enda kan vi trekke fram et par funn som vi kanskje kan henføre til samme periode. Det er en bestemt type heiner av kvarts, det ene funnet på Flakne, det annet på området Myra av Eidem. Dateringen må likevel tas med forbehold når det gjelder disse to funnene, ettersom de er løsfunn uten
de holdepunkter som gjenstander fra sikre gravanlegg gir oss, selv om vi vet at bryner av denne form var i bruk i eldre jernalder.
Derimot er det en annen kilde enn jordfunnene som også gir oss et ganske sikkert bilde av bosetningens utbredelse i Selbu i eldre jernalder, nemlig gårdsnavnene. Disse kan nemlig grupperes i forskjellige typer etter navneformen, og gjennom et samarbeid mellom språkhistorisk og arkeologisk forsking er man kommet fram til en noenlunde datering av de enkelte grupper av gårdsnavn. Det vil ikke her bli anledning til å ta for seg alle gårdsnavn i Selbu på dette grunnlaget, men vi vil trekke fram en del eksempler som kan hjelpe oss til å utfylle det bilde som de forholdsvis få arkeologiske funnene har gitt oss.
De aller fleste av gårdsnavnene i Selbu er sammensatte navn, slik som tilfelle er også i de andre norske bygder. Av disse kan vi bl.a. skille ut de gårdsnavn som er satt sammen med de gammelnorske ord vin, heimr, stadir, og setr. Gjennom språkutviklingen har de siste nå fått formen heim, stad og set, og gårdsnavn med slike sammensetninger er så å si alle fra den forhistoriske, hedenske tid, bortsett kanskje fra få enkelttilfelle hvor vi av forskjellige grunner kan si at gården og gårdsnavnet må være fra en senere tid.
Eldst av disse sammensatte navn er vin- og heim- navnene, som går tilbake til eldre jernalder. I Selbu er det svært få av dem. Vi har Fuglem, hvor forklaringen er noe usikker, og vi har Solem, en form som er lettere forståelig, men som faktisk er et navn som ikke alltid kan regnes med til den opprinnelige, gamle heimgruppe. Allikevel tror jeg nok vi har grunn til å ta med Solem i Selbu her. Dessuten har vi nemlig også Grøtte, som egentlig er en sammensetning av grjot (stein) og heimr. Vi ser altså at vi på Selbustrand innenfor et bestemt strøk har hele tre heim-gårder. Det kan ikke være for dristig å si at de forteller oss om et område i bygda med en avgjort gammel bebyggelse og gårdsdannelse. Helt slående blir bildet når vi sammenstiller det med det vi tidligere har skrevet om de eldste jordbruksområder i Selbu på bakgrunn av bronsealderens helleristninger på Selbustrand og nettopp i den grend hvor vi har disse eldgamle heimgårder. Alle er gårder som på 1500- og 1600-tallet har stor landskyld, noe som understreker gårdenes høye alder. Det er også tilfelle med to andre heimgårder i bygda, nemlig Hoem, sammensatt med hor, høy, og Eidem. Ordet eid i det siste navnet viser sikkert til det eidet som forbinder Flønesneset med landet innenfor.
Av vingårder har vi i Selbu bare to, Nesta og Veive. «Vin» betydde i oldtiden gresslette, beitemark, og vingårdene har opprinnelig vært slike enger under eldre gårder, men de må være utskilt som selvstendige gårder allerede i eldre jernalder. Veive har språkforskerne hatt vanskelig for å forklare når det gjelder det første ledd, mens Nesta menes å være sammensatt av neztre, nederst, og vin, altså «den nederste vin, slette». Begge «vin»-lokaliteter i Selbu ligger på den laveste sletten i dalen langs Nea. Som vi senere skal komme inn på, lå selve gårdene, og sikkert også åkrene, helst oppe i lia. Det synes derfor naturlig at vi finner «vinene», beitemarkene, nede langs elva, på områder de hadde vanskelig for å dyrke opp.
Foruten de to grupper som vi har nevnt her, finnes det en tredje gruppe gårdsnavn som hører med til det aller eldste navneskikt. Det er de naturbetegnende navn, helst usammensatte, men også de sammensatte naturnavn kan ofte være av like høy alder. Som et typisk eksempel kan vi nevne den gård i Vikvervet som så sent som i begynnelsen av 1500-tallet kaltes Vik, og som tydelig var en storgård med høy skyld, men senere delt i Nervik og Overvik. Vi kan i Vikvervet også ta med Slind, og i samme klasse kommer også et gårdsnavn som Uglem, som ikke er heimnavn. Forklaringen av disse to navn er usikker, men begge har hatt høy landskyld. Forholdsvis høy skyld har også naturnavn som Berge (m. dativform) og Lien, som opprinnelig het rett og slett Li. Det gjelder videre Rønsberg, den eneste gård innenfor disse gamle navnegrupper i Selbu som virkelig viser sin høye alder gjennom sikre gravfunn. Forstavelsen kommer av røynir, rogn. Parallelt med Rønsberg er det naturlig å nevne Garberg, med høy landskyld og med en forstavelse som antakelig gjenspeiler et gammelt navn på den nåværende Garbergselva. Også navn som Stamnes og Setsås kan ha sin rot langt tilbake i jernalderen.
Enda et par sikkert utgamle navn må vi trekke fram, Kvello og Kyllo, begge sammensatt med gno. 16, som helst blir forklart som en lavtliggende slette. Det passer forsåvidt godt når det gjelder Kvello, mens derimot Kyllo hører med til de høytliggende gårder i Øverbygda. Første del i disse to gårdsnavnene har vært vanskelig å forklare. Like ved Kyllo ligger Kallar, også et gammelt, men uforklart navn. Like vanskelig er det å forklare navnene Bell eller Beile, men de hører antakelig med til den eldste navnegruppen i Selbu.
Bårdsgård er et ungt navn, i hvert fall fra kristen tid, og det synes merkelig at vi fra denne gård har graver fra eldre jernalder. Hvis gården var en selvstendig gård i oldtiden, må den ha hatt et annet navn som senere er gått ut av bruk. Alt taler for at den «Marckedall» som i
1590 er nevnt mellom Mebust (en «stad»-gård) og Rønsberg er det nåværende Bårdsgård, som i så fall opprinnelig har hatt et naturbetegnende navn.
Ved hjelp av jordfunn og navneforsking kan vi på denne måten gi et bilde av den bosetning som vi med rimelighet kan føre langt tilbake i jernalderen. Dette bildet forteller oss om et gardssamfunn som ikke var så rent lite. Allikevel skulle vi gjerne ha hatt flere arkeologiske funn som kunne gi en sterkere støtte for dette syn. Enda flere gårdsnavn var det vel mulig å nevne her for å utvide bildet, men av det navneg- og funnmateriale vi alt har trukket fram, synes det å være klart at bebyggelsen i eldre jernalder allerede var spredt utover de fleste grender som er bebodd i dag. Riktignok var antallet gårder mindre, det var store områder med udyrket mark hvor skog og kratt hersket. Andre steder, hvor åkrene i dag står gule i høstvinden, lå den gang brakk på grunn av fuktighet og frostrøyk, fordi de ikke kjente til dreneringens betydning og fordi hjelpemidlene var for skrøpelige. Derfor lå nok åkrene også helst oppover i liene og gårdene ofte forholdsvis høyt opp fra dalbunnen, slik vi i store trekk har bildet av den eldre jernalders bebyggelse i så mange trønderske bygder. Vasstrukken jord kunne de lite gjøre med. Ellers kan vi legge merke til at gårdene den dag i dag som oftest ligger i øvre del av den dyrkete marken. Dette hører sikkert også med til de metoder som går langt tilbake, og som hadde sin praktiske misjon. Utsikten var det ikke så nøye med for folk, derfor kan vi finne fjøsbygningen nederst, slik at de næringsrike stoffer fra fjøset kunne få sige nedover jordene nedenfor. De tok heller møyen med å føre foret og annen høstens avling oppover bakke.
Arkeologene setter et skille mellom den eldre og den yngre jernalder ved omkr. 600 e.Kr., fordi det nettopp på den tiden kommer så mange nye trekk inn i kulturutviklingen. Den første perioden av yngre jernalder kaller man gjerne merovingertiden (600-800 e.Kr.), oppkalt etter en fransk kongeslekt. Bakgrunnen for navnet er den påvirkning fra det frankiske riket som vi kan spore i flere strøk av landet vårt, men i Trøndelag er allikevel disse impulsene ikke særlig merkbare. Her er det derimot mange forhold som tyder på nære kulturforbindelser østover mot Sverige, nærmere bestemt det såkalte sveariket i Uppland. Dette kan vi se på flere områder, i våpentyper, smykkeformer og i gravskikker. Det er også hevdet at den tingordning som vi møter i Trøndelag i begynnelsen av historisk tid, med inndelingen i 4 inn trønderske og 4 uttrønderske fylker og i lavere ting under dem igjen, skulle ha forbilder i upplandske forhold. Selbu hørte med til Stjørdalsfylket, det nordligste av de uttrønderske fylkene, så vi ser at ikke bare i bronsealderen, men også så sent som i slutten av jernalderen og i begynnelsen av kristen tid, var Selbu kulturelt og senere også rettslig knyttet mot nord, til Stjørdalen. Ved Tømra er det funnet trebrulegninger som ved hjelp av radiologisk metode er datert til middelalderen. De forteller om et eldgammelt veifar som gikk over myrene der, og vi kan nok gå ut i fra at det var den samme ferdselslinje som ble fulgt fra Selbu over til Leksdalen allerede i forhistorisk tid.
Fra Mebonden er et ganske sjeldent funn gjort under flat mark like nedenfor husene på br. nr. 3 av Hårstad øvre. Det er en spydspiss av jern som er beslektet med de spydspisser som ble brukt i den aller første del av vikingetiden, men allikevel kan formen mer jevnføres med en viss type finske spydspisser fra merovingertiden. Om spissen fra Hårstad er direkte importert fra Finnland kan vi ikke si sikkert. I alle fall må vi ha lov til å oppfatte den som et vitnemål nettopp om den forbindelse østover som eksisterte i merovingertiden. Vi har også andre funn i Trøndelag som forteller at denne kontakten virkelig nådde helt øst til de finske områder.
Foreløpig kjenner vi ikke flere jordfunn som må være fra disse første to hundre år av yngre jernalder i Selbu. Derimot kan vi vise til flere funn fra en tidlig del av vikingetiden (800 – ca. 1050 e. Kr.), som derved på tross av funnfattigdommen i merovingertid, hjelper til å fortelle mer om bosetningen i denne perioden, ettersom vi kan anta at selve gårdene har eksistert en tid før gravene ble nedlagt.
På en av Mosletgårdene ble det i en ganske lav haug et par hundre meter sørøst for husene gjort et gravfunn som består av et enegget sverd, en spydspiss, en hein og en såkalt «skjeggøks». Disse øksene lar fått navnet sitt av den karakteristiske nedbøyningen
Spydspiss fra merovingertiden fra Hårstad øvre.
Gravfunn fra begynnelsen a vikingetiden fra Sandvik.
Sverd fra midten av
vikingetiden fra
Grøtte ovre.
av fremre del av bladet og er en form som egentlig oppstod i merovingertiden. Vi har også et gammelt notat om noen andre jernsaker funnet i en haug på Moslet, men gjenstandene ble ikke tatt vare på, og vi kan derfor ikke si noe om alderen.
To av de tidlige vikingetidsfunnene er fra gårder på Selbustrand. Fra den eldre jernaldergården Fuglem er bevart en øks av samme form som den fra Moslet. Øksa skal være funnet i en gravrøys helt nede ved sjøen innenfor holmen «Almenningen». I en haug på Sandvik er det også funnet en slik skjeggøks sammen med et enegget sverd, en celt av jern av samme hovedform som bronsealdercelten fra Movollen, og dessuten fantes noen stykker av en jernkjel.
Også fra Hårstad er en spydspiss antakelig fra begynnelsen av 800-årene, den ble funnet på samme gård som den tidligere nevnte spydspissen, men nord for husene. Herfra er enda et funn fra samme århundre eller kanskje fra tiden omkring 900, nemlig et tveegget sverd som skal være funnet sammen med et lås, beslag og spiker muligens av en kiste. Sverdet er nå sterkt beskadiget, men har opprinnelig vært et pent våpen med innlagte bronsetråder på hjaltene og på knappen øverst på grepet.
Vikingetiden har i det hele gitt oss et større antall funn enn de øvrige avsnitt av jernalderen tilsammen, og de er fordelt over alle grender i bygda. Helt ute fra Amdal på Selbustrand har vi et økseblad som er funnet i en brandgrav i en røys. Øksa er så beskadiget at noen nærmere datering innenfor vikingetiden er umulig. Under planeringsarbeid på Grøtte skoles tomt, som er utskilt fra hovedbruket, ble det funnet en øks og stykker av et enegget sverd. Graven har antakelig vært en skjellettgrav og må skrive seg fra 900-årene. Et annet funn fra Grøtte øvre er et sverd fra 900-årene som ble tatt vare på ved graving nær den nye idretts-alassen ved utløpet av Grøtteelva. Det skal ikke ha vært noen haug på stedet, men vi kan ikke vite om den grav som opprinnelig må ha ligget her har inneholdt flere gjenstander en sverdet.
Fra Vikvervet har vi også et par funn. Under arbeid med bygdeveien ved Slind, ble det i 30-årene gjort et gravfunn som må skrive seg fra
en skjelettgrav, antakelig under flat mark. Graven er helst fra midten av vikingetiden, og gravgodset bestod av et enegget sverd, en øks, et stykke ildflint, en hein og noen ubestemmelige biter av jern. På Vikaengene er det funnet et økseblad som var nokså forrustet, men som helst må skrive seg fra 900-årene. Øksa skal ha ligget i gruslaget i nærheten av stranden av Selbusjøen.
