En annen forklaring går ut på at Selbu kommer av gammelnorsk sil som betyr stiltflytende eller stillestående vann. Vi finner det brukt bl.a. i bygdenavnet Sel i Gudbrandsdalen og innsjønavnet Siljan i Sverige. Språkforskere regner det imidlertid for tvilsomt om lydovergangen fra sil . . . til sel . . . kunne komme så tidlig som på 1200-tallet.
Elver og sjøer. Selbusjøen har en overflate på ca. 59 km2. Den er 29 km lang og har en største bredde på 4,5 km (Fuglem-Aftret). Før reguleringen var lavest observerte vannstand 159,39 m (1904) og den høyeste 165,22 m (1889). Trondheim Elektrisitetsverk har nå konsesjon på regulering mellom kotene 150 og 161,3 m. Sjøen blir likevel ikke tappet lavere enn til kote 155 m, for erfaringen har vist at ved lavere vannstand er det stor fare for leirras rundt strendene, særlig på Selbustrand.
Selbusjøen er meget dyp. Den største dybde som er målt er 204 m, opploddet rett ut for Okstad i 1960. En stor del av bunnen ligger godt under havets nivå. Gjennomsnittsdybden er 69 m. Der sjøen er dypest, fryser den sent. Denne strekningen, vest for en linje mellom Fuglem og Hoøya, var sjelden kjørbar før i februar. Isdekket var vanligvis fast til i mai. På grunn av den sterkere gjennomstrømningen blir det ikke lenger sikker is over hele sjøen.
Nea eller Storelva som den til dels ble kalt før, har sitt utspring østafor riksgrensa, ved Nesjostotarna 20 km inne i Sverige. I Tydal tar den opp større og mindre sideelver: Esna, Tya, Lødølja og flere. I Flora kommer Usma ned fra Ustensjøen. Litt lenger ut faller Råna ut over den bratte elvebjørga og «danner en artig cascade» (Schøning) før den forener seg med Storelva. Den største sideelva er Rotla. Den kommer fra oppunder Fongen og gjør en stor krok gjennom Roltdalen før den skjærer seg ned og danner en styggbratt elvedal den siste mila ned til Rolset. Underveis tar den opp Fagermoa, Fongåa, Ramåa og Kråssåa. Både Kråssåa og Rotla er kvasse fjellelver med få vadesteder.
