Innbygda. Fra Garberg mot Borset og Volset. Foto Garberg
Inntil reguleringen temte Nea, fløy den opp under flommen hver vår og høst. På strekningen mellom Rønsberg og elveosen oversvømte den det lave slettelandet langs elva. Øyene og fettene som slikt land kalles, var bare brukbar til beite og slåtteng. Nea var også svært utsatt for isgang under vårløsninga. Isen hengte seg opp på grunnene i elva og dannet store isdammer så vannet sto langt innover markene ovafor.
Med sine 25 km er Garbergselva den nest lengste av elvene som renner ut i sjøen. Den kommer rett østfra, fra Nauttjenna nord for Fon-gen. Ned til Stråsjøen renner den tverrdjup og stilt i store slynger gjennom flate fjelldalen — her kalles den da og Øyelva. Lenger ned går den stritt med bratte granskogkledte bjørger på begge sider til den kaster seg ut over Kjelstadfossen. Nedafor flater dalen ut. På den flate øra ved utløpet dannet elva før et delta. Det er nå regulert bort.
Garbergselva er neppe det opprinnelige navnet på elva. Trolig er det gått tapt, hvis da ikke Børaa, som kommer fra Børsjøen (1.0 km2), før har gitt navn til hele elva.
I en forsenkning i høydedraget mellom Nea og Garbergselva, i skogtraktene opp mot fjella, ligger Hersjøen (1,2 km2). Sjøen har avløp gjennom Mølnåa til Nea.
I nord skråner terrenget jevnt oppover fra sjøen til Strandbyggfjellet. Det er kort avstand til vannskillet, og det er mest mindre bekker som faller ut i sjøen. Den største er Tømra. Tømmerdalen er trang og bratt og går rett nordover fra den nordøstlige enden av sjøen. Vest for fjellpartiet danner Dragstsjøene og Dragstelva et betydelig vassdrag.
