Nå er forholdet det med slike små gjenstander av flint og likedan med enkelte redskaper av vanlig stein, at bruken av dem holdt seg også et godt stykke inn i metalltid, i hvert fall gjennom bronsealderen, som varte fra 1500 til 500 f. Kr. Bronsen, som er en legering av kobber og tinn, var vanskelig og dyr å skaffe seg i vårt land. Det fantes ingen hjemlig produksjon av noen av disse råmetallene, så bronsen måtte hentes fra fjernere områder gjennom handel. Norge er derfor et fattig land på metallgjenstander fra bronsealderen, og i stor utstrekning var nok fremdeles steinredskaper i vanlig bruk til jakt og forskjellig slags arbeid.
Bronseøks (celt) fra Movollen.
På Movollen ble det imidlertid i 1950-årene funnet en øks av bronse fra bronsealderen. Vi vet ikke nå om den ble funnet akkurat på samme sted som flintstykket, men det er allikevel all grunn til å sette disse to funnene i forbindelse med hverandre og til å tro at de skriver seg fra samme tid. De er et sterkt indisium for at det her på Movollen var en form for bosetning i løpet av bronsealderen. Øksa er av en type som i fagspråket kalles «celt» og kan dateres nokså nøyaktig. Den tilhører en form som var utbredt forholdsvis tidlig i bronsealderen, i århundrene like før 1000 f.Kr. Celtene hadde ikke skafthull på siden slik som vanlige økser. De var hule med bred åpning for skaftet øverst. Etter funn som er gjort andre steder, vet vi at skaftet var vinklet like over skafthullet, slik at det ble stående på tvers av økselengden. En tykk, kroket gren f.eks. kunne være god nok.
Om funnet fra Movollen skal oppfattes som et gravfunn er vanskelig å si. I Inntrøndelag finnes fra denne tid store røyser med gravkister hvor den døde var gravlagt ubrent, men i den yngste del av
Helleristningsstein med skip og sollegn. Fra Grøtte. (Figurene oppmalt.)
bronsealderen ble gravene enklere. Da går man også over til å brenne den døde før begravelsen, en skikk som varer ved også langt inn i jernalderen.
Funnet fra Movollen får sin særlige store betydning når vi sammenstiller det med den funngruppe som særlig i 1940-årene kom for dagen flere steder på Selbustrand, nemlig de mange steinblokker med helleristninger fra bronsealderen. Det er forskjellige slags figurer hugget inn på rullesteiner langs stranden. Mange av feltene ligger nedenfor gårdene Solem og Grøtte. Tilsammen er det nå kjent 11 steiner herfra, de fleste av dem ligger på begge sider av Solemodden. Figurene består av skip, fotsåler, hender og såkalte skålgroper. Videre har vi i stranden nedenfor Engan en stein med en skipsfigur og på Bålstad to dyrefigurer. Likedan er det på Løvås funnet en stein med en skipsfigur, og for ikke mange år siden ble det også funnet en stor steinblokk med fotsålefigurer i stranden rett ned for Stamnes.
Alle disse helleristningsfelter langs Selbustranda gjør at Selbu virkelig kan regnes med blant de rikeste bygder med bronsealderristninger i Trøndelag. På flere måter utgjør disse ristningene en særegen gruppe, også sett i landssammenheng. For det første er det forholdsvis sjelden at ristningene er laget på løse rullesteinsblokker slik som vi har dem i Selbu. Det vanlige er at vi finner helleristninger på faste bergflater, oftest på svakt hellende svaberg, som helst bør bestå av en fast,
Helleristningsstein med hender og fotsåle. Fra Solem. (Figurene oppmalt.)
kraftig bergart. I Selbu fins hovedsakelig løse bergarter, slik som f.eks. leirskifer, og det viser seg at det er sjelden å finne helleristninger på slikt berg. Rullesteinene som er brukt på Selbustranda er derimot av granitt, og de er muligens ført hit av isen fra østligere trakter.
Skip, fotsåler og skålgroper er forholdsvis vanlige på bronsealderens helleristninger. Derimot er håndfigurene temmelig enestående i norsk helleristningsmateriale. Også i Danmark fins det noen få av dem, enkelte til og med på løse steinblokker som i Selbu. Det fins også holdepunkter i dansk materiale for å datere Selburistningene nærmere, nemlig til begynnelsen av yngre bronsealder fra omkring 1000 f.Kr. og de nærmeste århundrer.
Den type helleristninger som vi her har for oss, kalles ofte for jordbruksristninger til forskjell fra steinalderens ristninger med motiver fra fangst og fiske, slik som elg, rein, fisk og fugl. Bronsealderens helleristningsmotiver finner vi nemlig særlig knyttet til jordbrukssamfunn der de opptrer, og det er en alminnelig oppfatning at de er symboler som gjenspeiler en fruktbarhetskultus i forbindelse med åkerbruk. Skipet er solskipet, som fører solen over himmelen fra øst til vest. Solen var den livgivende makt som kom igjen år etter år og ga grøde
Helleristningsstein med fotsåler fra Stamnes.
for både dyr og mennesker. Derfor har skipet vært et brukt motiv i mange lands fruktbarhetsseremonier og karnevalsopptog helt ned mot våre dager. En liknende bakgrunn tror man også å ha funnet når det gjelder billedfremstillinger av hender og fotsåler, uten at vi skal gå nærmere inn på disse teorier her. De små, runde fordypningene, skålgropene, har man derimot ennå ikke kommet fram til noen sikker forklaring på.
Enda et forhold er merkelig med helleristningssteinene langs Selbustranda. De ligger så lavt i strandbeltet at de oaså før siøen ble regulert i senere tid, for det meste må ha ligget under vann. Bare i ekstra tørre somre har de vært synlige. Dette kunne tale for at vannstanden i Selbusjøen var lavere i bronsealderen enn i våre dager, men det må innrømmes at det er vanskelig å gi noen sikker forklaring på spørsmålet. Geologer mener at avløpsterskelen ute ved Brøttem kan ha vært litt lavere den gang enn nå, men at det ikke kan dreie seg om noen særlig stor forskjell. Det er også blitt hevdet at sjøen i tidligere tider sannsynligvis har hatt et annet utløp, nemlig over til Gauldalen, men at dette avløp omsider ble stengt. Om så var, kan vi allikevel ikke si noe bestemt om hvor lenge disse topografiske forhold eksisterte og hvordan forholdene var akkurat i bronsealderen, Derimot kan det tørre klima som hersket i denne periode ha spilt en viss rolle også for Selbusjøen og forårsaket en lavere vannstand.
Det er naturlig at vi finner bronsealderens helleristninger i det sørvendte terrenget på nordsiden av sjøen, hvor solen sto rett på og sikret åkerens modning. Slik ligger de også i de nærmeste helleristningsstrøk som Selbu må ha stått i kontakt med på denne tid, som f.eks. Stjørdalsbygdene, særlig i Hegra. I Gauldalen fins noen få lokaliteter med helleristninger, men det kan neppe være tvil om at den sterkeste kulturelle forbindelse i bronsealderen var nordover mot Stjørdal og videre innover Trondheimsfjorden. Det er her vi har et av landets største helleristningsområder, og det er her vi også finner noen av de største gravfelter i landet fra denne på mange måter eiendommelige og fra arkeologisk synspunkt forlokkende periode av vår forhistorie. Vi har lov til å si at Selbu hørte med til dette kulturområde og var preget av det nye som bronsealderen for alvor innvarsler. Jordbruket som alt nå må være kommet også til Selbu, var enkelt og drevet i primitive former, men om bebyggelse og hustyper vet vi ingen ting. Hesten var sannsynligvis tatt i bruk i bygda; den fins i hvert fall som motiv på mange av helleristningsfeltene, bl.a. i Stjørdalsføret, og kanskje er det hesten som også er ment å fremstilles på ristningen på Bålstad. I senere perioder av vår forhistorie, f.eks. i vikingetiden, og forøvrig langt ned mot vår egen tid, hadde hesten en bestemt plass i folkets religiøse kultus, særlig knyttet til fruktbarhetsdyrkelsen.
Ved jernalderens begynnelse i tiden omkring 500 f.Kr. skjedde en brå forandring på mange områder. Først og fremst kommer en klimaendring til det verre som forandrer mye av livsvilkårene for befolkningen i hele landet. Det blir kaldere og fuktigere. Folk måtte bygge bedre og varmere hus, ikke bare for seg selv, men også for buskapen. I bronsealderen kunne feet gå ute hele vinteren igjennom. Nå måtte de holdes i hus i den kalde årstid, og det måtte skaffes vinterfor i så store mengder at de kunne holde liv i sine husdyr til våren kom. Til dette trengtes nye redskaper, og folket selv var nødt til å lage seg tykkere og bedre klær. Danske funn viser f.eks. at bukser nå blir tatt i bruk for første gang. Alt dette skapte en helt ny ervervsform med hardere kår både for folk og fé. Til gjengjeld var det nye redskapsmaterialet, jernet, et overordentlig stort fremskritt. Det ble utvunnet av myrmalmen, som fantes mer eller mindre i alle bygder, og jernet kunne derfor etter hvert bli allemannseie, i motsetning til bronsen. Med jernøksa kunne skogryddingen for alvor ta til, en nødvendig forutsetning for den utvidete jorddyrking og gårdsbebyggelse som jernalderen bærer bud om.
Fra nå av er vi vitne til det som er kalt for det egentlige «indre landnåm».
I den første del av den eldre jernalder, den såkalte «keltiske» periode framover til Kristi fødsel, er de norske bygder meget funnfattig. Perioden har fått navn etter kelternes dominans ute i Europa. Selbu har ikke et eneste funn fra denne tid. Mange teorier har vært fremkastet for å forklare dette. Enkelte har holdt på at det rett og slett skjedde en avfolkning av store strøk, men dette er nok ikke riktig. Klimaendringene har neppe ført til så store konsekvenser for befolkningen. I begynnelsen ble det laget lite jern her i landet. Noen få våpen ser vi har vært importert fra sørligere strøk, og dette viser i hvert fall at kontakten med utenverdenen fremdeles var noenlunde intakt. Metoden å lage jern av myrmalm holdt seg helt ned i nyere tid, men særlig nådde den sitt tekniske høydepunkt i den seneste del av jernalderen.
Jernet som ble laget i keltisk jernalder var nok ofte av dårlig slag, men dette er antakelig ikke hovedgrunnen til at funnene mangler. Årsaken ligger for en stor del i gravskikken. I keltisk jernalder ligger de graver vi finner, som oftest under flat mark uten synlig haug eller røys over, og med svært lite eller intet gravgods. Den døde blir alltid brent, og slik er skikken ennå i den første tid etter Kristi fødsel. Denne periode av den eldre jernalder, romertiden, (Kristi fødsel — 400 e.Kr.) blir imidlertid etter hvert preget av nye tanker og påvirkninger utenfra. Innflytelsene fra de keltiske folk blir trengt tilbake ved romerrikets økende makt. Gravene blir rikere igjen, og skjelettbegravelsene kommer tilbake.
Det er særlig fra midten av romertiden, omkring 200 e.Kr., at denne nye retning blir merkbar i Trøndelag. Sammen med de endrete religiøse tanker som den nye gravskikken bærer bud om, følger også nye moter på mange andre områder, i våpen og smykkeformer. Når det gjelder våpen blir det romerske våpensett tatt i bruk, et tveegget sverd og to spyd. Det ene hadde spydspiss med mothaker, den andre spydspissen var lanseformet. På germansk område skjer det en fortsatt utvikling av disse typer, både sverd og spydspiss blir større og lengre ved overgangen til den neste periode av eldre jernalder, folkevandringstiden (400 — 600 e.Kr.) Først fra denne overgangsperiode har vi de eldste jernalderfunn i Selbu. Til gjengjeld dreier det seg om funn av fremtredende betydning, ikke bare lokalt sett, men også i landssammenheng.
Disse funnene som vi her må komme nærmere inn på; ble gjort våren
Beltebeslagene fra Rønsbergfunnet.
1878 på bruket Listu av Rønsberg mellom. Eieren av gården hadde jevnet ut en rund haug like ved låvebrua. Haugen målte ca. 15 m i diameter, og den inneholdt et 4 m. langt gravkammer bygget av solide steinheller reist på kant. Over kammeret lå tre store dekkheller, på bunnen var det en del mindre heller, og veggene skulle ha vært dekket av never. Kammeret var tett og det sto en så sterk stank ut av det at han en stund måtte avbryte arbeidet, kunne finneren fortelle. Blant de sakene han fant i gravkammeret var stykker av et tveegget sverd, to spydspisser av de typer vi tidligere har nevnt, og rester av en skjoldbule av jern som pleidde å være festet midt på utsiden av skjoldet til beskyttelse over skjoldhåndtaket. Deler av en jernkniv har hatt skaft av horn. I graven lå også en oval ildslagningsstein. Dessuten fantes en beltespenne og flere bronsebeslag til beltet, og sammen med disse beslagene lå endel stykker av vevet tøy. Av den gravlagte ble det ikke funnet noen spor, men det dreier seg sikkert om en ubrent begravelse. Allikevel tyder forholdene på at den døde lå med hodet mot nordøst, og delene av beltet, sverdhåndtaket, skjoldbulen og også ildslagningssteinen, som brukte å være festet til beltet, lå midt i graven. Det er derfor rimelig å anta at den døde var gravlagt fullt påkledd.
Mest interessant blant sakene i graven er beltet og tøystykkene. Beltet har vært meget staselig, det kan vi se av de metallbeslagene som er bevart. Vi har bare knapt en håndfull liknende belter bevart fra før her i landet, og de er alle fra Sør-Norge. Dessuten kjennes samme type belte også fra Østersjøområdet.
Tekstilrestene består av vevet stoff og finnes nå bare i tre små stykker, men det er i det hele uhyre sjeldent med bevart tøy fra eldre jernalder, og de er derfor av meget stor betydning for kjennskapet til vevteknikken i denne tidlige tid. Når vi kommer ned i vikingetiden bortimot et halvt årtusen senere, har vi derimot et større materiale å bygge på, bl.a. fra det kjente Osebergfunnet. Selv om det her ikke er grunn til i detaljer å gå igjennom det veveskjema som er brukt
Tekstilrester fra Rønsbergfunnet.
ved Rønsbergtekstilene, kan det nevnes at fargen nå er rødbrun, men det er mulig at fargen er påvirket og forandret gjennom den lange tiden i graven. Opprinnelig har fargene muligens vært rødt og svart. Garnet som er brukt er entrådet, og vevnaden er laget i et slags rutemønster, såkalt ringvend. Tekstilspesialister som har studert vevnaden fra Rønsberg, mener det er gode grunner til å tro at de er laget på den såkalte oppstadveven, en opprettstående vevstol som vi vet har vært brukt i Norden allerede i forhistorisk tid. Det er også blitt antydet at visse detaljer i stoffet og teksturen kunne tyde på at det kan ha vært to veversker i arbeid samtidig ved veven. De små stykkene som er bevart, gir dessverre ingen opplysninger om den dødes bekledning.
Da dette funnet ble meldt til Vitenskapsselskapets Museum i Trondheim, kom arkeologen Karl Rygh oppover og foretok en del etterundersøkelser i haugen. Dessuten undersøkte han et par andre gravhauger som lå litt sørøst for den første haugen. Den nærmeste haugen var omkring 10 m i tverrmål, og i midten av den var det også et liknende gravkammer. Rundt kammeret var det lagt en slags mur av stein. Like utenfor den sørøstre gavlhelle fantes 2 spydspisser av jern av samme hovedtype som i den første graven. Funnforholdene
kunne tyde på at selve spydene allikevel har vært lagt ned i gravkammeret
, men at skaftene har vært lengre enn selve kisten, slik at de
har stukket ut i åpningen mellom gavlhellen og den ene langveggen.
Selve spydspissene ble derfor liggende utenfor kammeret. Også denne graven kan dateres til tiden omkring 400 e.Kr.
