kalles dalføret som strekker seg fra østenden av Selbusjøen nordøstover og innover – derfor navnet. Innbygda er forøvrig et vanlig grendanavn i Norge. Dalføret dannes av Garbergselva, som i fjellet overfor Stråsjøen skifter navn til Øyelva. Ingen av navnene er nok oprinnelige, men har i nyere tid avløst et eldre, nå tapt navn.
Det meste av bosettinga er konsentrert på nordsida av elva over en fire kilometer lang, relativt sammenhengende oppdyrket strekning – fra Siran i låglandet nord og ut for elvosen til Alset der markaveien begynner. Gårdsvalda strekker seg i relativt regulære parseller oppover lia, og gårdstunet lå i gammel tid, og ligger delvis ennå høgt i lia, i opptil 300 meters høyde over havet. På sørsida er det bare Uglan og Kvelloaune som støter mot elva, mens Borset og Vollset ligger opp for Botn, lengst i sør av denne delen av Selbusjøen.
Utmarka og setermarka til gårdene i Innbygda ligger for det meste på nordsida av Garbergselva og avgrenses av Tømmerdalen i vest og Skarvene i øst. Øst i dette området har også en del Mebondgårder setre, mens enkelte Innbygdgårder har seterrettigheter på Sonen almenning. Gårdene på sørsida har mest bare «heimhauger» opp for gårdene, ellers er det Øverbygdgårdene som har sine setertrakter her helt nord til Garbergselva. Det er et nokså merkelig forhold som vi skal forsøke å forklare nedenfor.
Innbygda er klart avgrenset i nord, der Tømmerstranda danner en om lag tre kilometer lang skogstrekning som helt opp mot nyere tid var ubebygd og udyrka. Mot vest stikker Eidemsneset og Flønesneset sine fingre ut i Selbusjøen og skiller Innbygda fra Mebonden, men noe skiftende skolekretsgrenser i forrige århundre og i dette har nok medvirket til at grenseforholdet i sørvest ikke føles helt klart.
Fornminner er Innbygda merkelig fattig på. Faktisk er det gjort bare ett eneste registrert funn. En stenkølle med en fure der det bortråtnede skaftet opprinnelig har vært surret fast. Kølla ble funnet på Granby på Tømmerstranda, som i sin tid var seter under Bell i Mebonden. I 1740-åra satt det også et husmannspar, Knut og Ingeborg Granby, her. Det siste betyr ikke noe for vurderinga av funnet, men at Granby ligger i farleia rundt sjøen sommertid gjør at vi må regne med at kølla helst er mistet av en farende jeger, og slik ikke gir bevis for noen som helst bosetting på Granby eller i Innbygda for øvrig. Mangelen på fornminner gjør at vi må trekke den konklusjonen at Innbygda ble sent bebygget, kanskje som den siste grenda i Selbu av de som var bebygd i middelalderen eller tidligere.
Gårdsnavna vitner også om det samme. Nå er riktignok halvparten naturnavn som i seg selv ikke gir noen sikker antydning Parti fra Indbygden. Selbu.
om alder. Det finnes ingen av de utgamle navna som ender på -vin eller -heim. Av -stadnavn som kan stamme fra tida omkring år 600 – 1000 finnes bare Kjeldstad, mens det er fem – setgårder som vi bruker å regne ble bosatt i vikingtid (800 – 1000). Alt i alt gir dette et mye yngre bilde av bosettningshistoria enn i de andre deler i bygda. Ellers kan vi ut fra andre kriterier om eiendomsforholdene o.a. regne med at de fleste, som ikke alle gårdene i Innbygda var ryddet og bosatt senest i middelalderen.
Ødekrisa etter Svartedøden slo også uvanlig hardt ut i denne grenda. Det er visse tegn på at Børdalen kan ha hatt faste gårder før 1350, og denne dalen ble i så fall avfolket for godt. Men også lenger framme i hovedgrenda rammet krisa hardt. 11520 var bare Garberg, Langli og Uglan bebodd, hver med to brukere. Disse gårdene, som er de største, hadde antagelig holdt seg oppe gjennom ødetida, mens resten av gårdene må ha ligget øde. 50 år senere var Sletne, Borset og Volset også gjenryddet, som greide seg bedre gjennom ødetida, åt seg trolig nordover fra sine naturlige setermarker inn i det som da, på 1400- og 1500-tallet var et uutnyttet tomrom.
Til slutt – selve grendenavnet er også relativt nytt, så nytt at vi kan følge med når det blir innarbeidet. Nå var det i eldre tid, før veiarbeidet ble rodelagt, fattiglegdsystemet satt i verk og skolekretsinndelinga kom, lite bruk for grendanavn i de skriftlige kildene øvrighetspersoner utformet. Men de forekom, og den eldste betegnelsen vi har for Innbygda, fra tidlig på 1700-tallet, er «Langlis- og Uglumsbøigden». Først senere, omkring midten av århundret, finner vi «Innbøigden» og lignende former. Men det forhindrer selvsagt ikke at Innbygdnavnet er atskillig eldre i talemålet.