GARBERG

Gnr. 33-36. Garberg har et av de mest kronglete gårdsvalda i Selbu. Tunene ligger høyt opp mot åskammen – i 225 meters høyde over havet. Dyrkamarka finnes rundt og nedenfor går­dene, men valdet er oppstykket og delt av smådaler, berg og skogtapper. I vest ender dyrkamarka ved en hengbratt dalside – karakteristisk nok kalt Styggberget. Nedenfor er det flate moen mellom bergfoten og elva. Her ligger Garberg nedre i dag, og lenger øst, hvor moen smalner inn, er Avelsgård. Vest og sør for Øyberget er Garbergsøyene, som i dag er oppdyrket, men før vassdragsreguleringa ikke var tjenlig til annet enn slåtteland, altså «øyer», som slikt lavtliggende land ved sjø el­ler elv heter på selbygg.

Alle brukene får samme beskrivelse i 1723: «I sollie, trulig vis til korn, god til eng, tungvunden og brat».

Utmarksvaldet til Garbergsgårdene går rakt nedover fra gårdene. I vest støter det mot Siran og merket følger stort sett foten av lia. Lenger nord, under Garbergsbjørga grenser det mot Granby og parseller utskilt fra Bell. Fra Tømmerdalen tar til følger merket Tømra elv helt til denne brått svinger østover. Deretter følger merket elva bare en 200-300 meter. I øst støter Garberg mot Langset en kort strekning fra Garbergselva og opp. Deretter, oppover Størsethaugene, grenser valdet mot Størset. Omtrent på høyde med Garbergvollen stø­ter Sletnevaldet til. Merket går hele tida omtrent rettlinjet nord helt til det støter i Tømra igjen.

Seter hadde Garbergsgårdene på forskjellig hold, men to og to sammen. Garberg østre og mellom hadde vårvoll i Garbergsmarka omtrent rett opp for Tømra tettsted. Om somme­ren setret de på Sommervollen i Ånvassdalen. Her setret også Garberg øvre og nedre, samt Langset inntil sameiet ble opp­løst ved utskiftningen og de siste gårdene flyttet frå Sommer­vollen. Setringa på Sommervollen holdt seg til på 1950-tallet.

Garberg nedre og øvre hadde vårvoll på Hammersbekkvollen sør for Ånvatna, men setringa her ble oppgitt ved århundreskiftet.

Utenom Sommervollen hadde disse to gårdene se­ter på «Kråkståm» nord i Børdalen, der de setret til godt etter siste kriG. i gammel tid hadde Oppistoggo også kvern her i Bø­raa. Kråkstadnavnet («kråkstenn», i dativ «kråkståm») kan være et minne om en gammel ødegård her, men en har ingen andre indikasjoner på dette.

Garberg øvre og mellom eier også Kalkulet eller «kælkøle» som det uttales, på sørsida av Garbergselva. Det er et merke­lig forhold, for det er ytterst sjelden i Selbu at gårdsvald går over elver som er så store at de ikke kan vades ved normal vannstand. Stykket ligger også lenger oppe ved elva og støter mot Langset på nordsida. Valdet er ikke stort, men er naturlig avgrenset av bekker – bl.a. Kalkulbekken – både i vest og øst. Det er ikke umulig at vi også her kan ha med en gammel øde­gård å gjøre, selv om parsellen aldri har vært matrikulert sær­skilt. Det skal ha vært sett tomter her, men de er gått tapt ved dyrking. Selve navnet «kælkøle» er også merkelig. Det er skriftfestet i en rettsak fra 1740 med to varianter: «Kalkule» og «Kallekull». Det har neppe noe med kalk å gjøre, noe en har trodd, heller ikke med hull. – Navnet ble til den senere tid fei­laktig skrevet Kalkhullet. Det kommer neppe heller av adjek­tivet kald – og må foreløbig karakteriseres som uforklarlig.

Selve Garbergsnavnet sier i seg selv lite om hvor gammel gården er. Det er heller ikke funnet fornminner på Garberg. Dialektuttalen er «gærbær» og dativ mangler. Det siste og den ubestemte formen av navnet (-berg ikke -berget) tyder på en høy alder. Den gunstige beliggenheten opp for elveosen og høy landskyld – 3 1/2 spann – viser at Garberg må være av de eldste i Innbygda – jevngammel bare med kanskje Langli og Uglan.

Den eldste skriftformen av navnet er «Gardbergh» (1520). Senere varianter er «Gadberrige» (1548), «Gaardberg» (1557), «Gordberrigh» (1590) – men på 1600-tallet stabiliseres den som ble brukt i 1520 – Garberg. Oluf Rygh mener at navnet kan inne­holde et elvenavn: Garåa, som han mener er den nåværende Garbergselva. (Dette navnet er sikkert et sekundært navn, gitt fra gårdsnavnet eller bergformasjonen. Eller navnet kan og forklares, mener Rygh, ut fra gno. «gardr», som betyr gjerde («håggå»). Det siste virker ikke urimelig, for det bratte berget gården ligger på, danner et markert gjerde eller stengsel mel­lom nordsida av Innbygda og den flatere Tømmerstranda.

En tredje mulighet, som Rygh ikke nevner, er gno. «gor», som betyr «gørr» – egentlig vominnhold, men også overført på gjørme. På selbygg uttales det også i siste betydning helst «gær» – altså overensstemmende med dialektuttalen «gærbær». Hvis dette er opphavsbetydningen, må det siktes til de lave, ofte overflødde sletteland – øyene – langs elva, som før i tida nok var atskillig gjørmete og uframkommelig. Øyberget, som reiser seg bratt opp fra øyene, tvang de reisende nordover opp brattlendet, og dette kunne nok være navnegivende.

Garberg hadde i gammel tid en samlet landskyld på 3 1/2 spann (smør) og matrikkelnumrene 734-737. I 1838 ble dette omgjort til 11 – 3 – 2 skylddaler med løbenumrene 38-41, i 1888 til gnr. 33-36 og en samlet, revidert skyld på 22,93 skyldmark. Av en eller annen grunn ble parsellen Øyberget, som tidligere var fradelt løbenr. 39 (øvre), gitt eget gårdsnummer og med en skyld på 0,65 skyldmark.

Leidangsskatten var gjennom hundreår 28 mark smør og 44 mark mel på hele Garbergsgården samlet.

Korntienden er oppgitt til 8 tønner i 1666. I 1723 er utsæden satt til 20 tønner, i 1802 til 20 tønner og i 1866 til 25 tønner.

Høyavlinga var på 240 lass i 1723, 392 lass i 1866. Folketallet var 47 i 1801, 104 i 1855.

Eiere

Garberg har, for Selbu å være, en sjelden eiendomshistorie, i det gården i alle fall for en tid har vært på norsk og dansk adels hender. I et notat fra 1647 finner vi Garberg i en jordebok over «de Galders gods som nu følger Kongen». Dette må være den gamle, norske adelsslekten Galle som på dette tidspunket var utdødd på mannssiden. Hvorfor godset nå «fulgte kongen» er uvisst. Årsaken kan være nettopp at slekten var utdødd, og at kongen var innsatt som arving. Men det kan også være at god­set var blitt konfiksert ved reformasjonen, for slektens hoved­mann, Oluf Galle, kom til å stå på «feil» (norsk) side under de forutgående  selvstendighetsstrider.  Den seirende   (danske) kongen kan ha straffet ham på formuen for det – slikt var vanlig.

Garberg ble av kongen utlagt som prebengods – dvs. til un­derhold av geistlige ved Domkirken. Men kongen kom i penge­nød etter de mange kriger på 1600-tallet, og i 1661 finner vi at gården er bortpantet til «de Rossencrandtzer» – den mektige danske adelsslekten Rosenkrantz. Det ble imidlertid en kort­varig affære. Allerede senere i samme tiår ble Garberg mel­lom og østre tilbakeført til Lektors prebende, dvs. den presten som underviste ved Katedralskolen. Dette eierforholdet varte til tidlig på 1800-tallet. Den andre halvparten av gården ble solgt fra kronen.

Kjøper av Garberg øvre og nedre var Lars Brix, en borger i Trondheim som var en av de mindre jordeierne i Selbu. I 1704 solgte hans enke brukene til rådmann Holst i Trondheim. Den­ne hadde sagbruksinteresser i Selbu, foruten på egen grunn i Børaa og ved Lillevollen, også på leid grunn i Kjeldstadfossen. Fra Holst gikk de to brukene Garberg ved salg inn i Schøllergodset, der det ble til von Krogh solgte til oppsitterne.

Gjennom hele dansketiden, og trolig helt fra høymiddelalde­ren eide Vår Frue kirke i Trondheim  1/2 spann i Garberg. Dette var ikke en eiendomspart som kunne utskilles «reint og steint» i marka. Skyldparten var likt fordelt på de fire brukerne med 9 marklag på hvert.

Brukere

I 1520 hadde Garberg to brukere, så gården har trolig aldri vært øde i ødetida etter svartedøden. De to het Esten og Ola og ble avkrevd henholdsvis 4 og 1 mark i tiendpenningskatt. Ingen av dem eide jordegods. Esten hører vi ikke mer om, men Ola kan regnes som stamfaren til senere Garbergsslekter.

I 1548 betalte bare Ola leidang til kronen, men skatten var den som senere ble betalt for hele gården, nemlig 28 mark smør og 48 mark mel. Om det ikke nevnes, kan det likevel ha vært to brukere også dette året.

11557 var det på nytt to bruk, da Tomas og Jon betalte hver 1 daler i skipsskatt. Den senere navnebruken i Garbergsgårdene gjør det mest rimelig å tro at de begge var sønner av Ola, og at Tomas drev det bruket som en gang i løpet av de neste halve hundre år ble delt i nedre og øvre. På samme måten tyder nav­nene på at Jon drev mellom og østre, som også kom til i sam­me periode.