1700 – 1837 kapittel

 

Omkring år 1700 begynner de store kildeseriene i statsarkivet: kir­kebøkene (1699), justisprotokollene (1689), pantebøkene (1726), skifteprotokollene (1689) og stiftamtmannens kopibok (1688). Kilde­messig står vi i en ny situasjon; materialet blir mer håndfast og belyser et bredere spektrum av folkelivet, samtidig som en overflødighet av de­taljer velter over oss fra de støvete folianter. Detaljrikdommen i de nye kildene er så stor at det blir et problem. En må forsøke å trekke ut de viktigste, de som forteller mest, mens de mange som plasshensyn tvinger en til å vrake, fremdeles må bli liggende med glemselens slør over seg.

De første folketellingene i det 18. århundre har de samme manglene som i hundreåret før. Tellinga i 1701 omfattet bare mannspersoner, den i 1762 mangler barn under 12 år. I diagrammet over folketallet (figur 1) har vi gjort prosentvise tillegg for disse to tellingene etter forholdet i 1769. Denne og alle senere tellinger omfatter alle personer i bygda. De offisielle tabeller fra denne tida har en felles sum for Selbu og Ty­dal. I diagrammet er tydalstallet trukket ut, slik at det gjelder bare Sel­bu.

Vi ser at den stagneringen i befolkningsøkningen vi fant omkring midten av 1600-tallet, fortsatte inn i det 18. århundre. Folketallet gikk tilmed tilbake og nådde et lavmål på ca. 1270 sjeler i 1701, 75 færre enn i 1665. Langtidsvirkninger etter krigene og nødsåra omkring 1660, nye uår og en sannsynlig klimaforverring i slutten av hundreåret og manglen­de fortjenestemuligheter må være forklaringa på at folketallet holdt seg nede. Vi vet ikke når stigningen begynte, men trolig var det først etter Den store nordiske krig, dvs. i 1720-åra. Folketallet steg raskt ut gjen­nom 1700-tallet. Det ble fordoblet noe før år 1800, og etter en ny til­bakegang under krigs- og nødsåra 1809-14 økte det kraftig igjen, slik at det var tredoblet i forhold til 1701 omkring år 1837.

Mens diagrammet over folketallet viser en forholdsvis jevnt stigende kurve, varierte tallet over antall fødte og døde kraftig fra år til år. I diagrammet (figur 2) er talla for to perioder tegnet inn: 1757-75 og 1793-1817. Som vi ser lå fødselstallet forholdsvis fast på mellom 70 og 100 fødte pr år. I normalår var det fra 40 til 70 døde, slik at det i rege­len var et befolkningsoverskudd. Men enkelte år steg dødeligheten voldsomt samtidig som fødselstallet gjerne lå lavt slike år. Særlig mer­ker vi oss år 1773 med 134 dødsfall. I løpet av noen sensommeruker rev blodsotten bort 70 mennesker i alle aldre. Etter 1800 kom flere underskuddsår på rad: 1803, 1807, 1813 og 1814.

Spebarnsdødeligheten var stor. I tiåret 1760-69 var 22% av de døde under 2 år. Enkelte år var det farsotter som kikhoste og meslinger som gjorde dype innhogg, ellers må en mangelfull hygiene ta ansvaret for at så mange småbarn døde. Den som kom gjennom de første farlige leve­åra, hadde store sjanser for å få leve opp til voksen alder. Dødeligheten var minst i aldersklassene 10 til 40 år. Særlig for de gamle var vinteren og de første vårmånedene harde. Gjennomsnittlig døde det dobbelt så mange i april som i november.

På grunn av den høye barnedødeligheten var den gjennomsnittlige levealder meget lav. I åra 1760-69 var den 34,3 år for menn og 38,4 år for kvinner. Femti år senere var den noe lavere for menn, noe høyere for kvinner. For åra etter 1815 kan vi påvise en klar sosial forskjell i leve­alderen. For husmennene var den så lav som 27,2 år, mens den for kvinnene var 35,8 år. På gårdene var gjennomsnittstalla henholdsvis 41,6 og 43,8 år.

Befolknings treet» (figur 3) syner at alderssammensetningen var en helt annen tidligere enn i dag. Det har foregått en «forgubbing» i sam­funnet. De yngste aldersklassene utgjorde tidligere en tallmessig langt større del av befolkningen. Det betydde at de eldre måtte bære en forholdsvis større forsørgelsesbyrde, hadde flere munner å mette. Delvis ble dette oppveid ved at de unge tidlig ble trukket inn i produksjonslivet. Småunger på 6-7 år hang som en rompe etter småfeflokkene sommeren igjennom mens 10-12 åringer var den rette gjeteren med ansvar for en hel bøling. Og alt før en nådde «masjonsalderen», måtte en tinge seg bort som taus eller dreng, hvis det ikke var bruk for en heime.

Et forhold som virker inn på folketallet i bygda, er inn- og utflyttin­ga. Vi har bare få og spredte opplysninger om selbygger som flyttet ut fra heimbygda før 1816. I tida 1816-38 reiste 73 personer fra bygda, for det meste ungdommer som tok tjeneste i nabobygdene. I samme tids­rom kom det 60 innflyttere hit. Innflyttinga må også ha vært liten inn­til år 1700, men vi vet at mange utabygdes kom flyttende i løpet av 1700-tallet. Vi kan ikke gi noe tall for denne innflyttinga, men det sy­nes klart at den var så betydelig at det er en av forklaringene på den sterke folkeøkningen dette hundreåret.

Ser vi oss om etter forutsetningene for folkeøkningen, ser vi snart at det nå ikke er framgang i jordbruket som er det viktigste, slik som i de to foregående hundreåra. Ingen nye gårder blir tatt opp, tvertom blir flere lagt øde. Det er i åra før eller like etter år 1700 at folk flyttet fra de mest avsidesliggende gårdene — Lund, Langsmoen, Øras, Valli og Åsum.

På de to første kom det aldri mer folk, de andre ble tatt opp igjen for noen år etter 1800, da befolkningstrykket var på det største. Men også gårder midt i blankbygda lå øde for en tid, Morset, Øver Hoem, Uthus (Flora). Dette er høyt skyldsatte gårder, og nettopp i det ligger noe av forklaringa. Brukerne maktet ikke å svare skatt og avgift av gårdene som var satt for høyt i skyld. I en tid med synkende folketall var det bed­re å sitte som husmann enn å bli skattet ihjel på en overvurdert gård.

Brukertallet gikk ned omkring århundreskiftet både på grunn av ødelegginga og fordi enkelte brukere slo under seg flere bruk. I 1701 var det 156 brukere og 13 øde gårder, 20 år senere var det bare 144 bruk. Brukertallet steg bare langsomt utover 1700-tallet. Ikke før sist på 1700-tallet og den første mannsalderen i det neste hundreåret skjøt gårddelinga igjen fart, det var 193 bruk i 1801, og 224 i 1835. Men denne gangen er ikke gårddelinga uttrykk for en ekspansjon innen jord­bruket, heller et utslag av nød og forringelse. Bruksdelinga førte ikke til at nytt land ble lagt under plogen, i alle fall ikke i første omgang. De yngre sønnene, som fikk skilt ut en halvpart av bruket, fikk også halv­parten av dyrkajorda og husa. Men dermed ble bruka farlig små. Øvrig­heten prøvde å holde igjen. Enken Brynhild Veive fikk blankt avslag fra fogd og stiftamtmann da hun søkte om å få dele sin spannsgård (Velve vestre) mellom sønnene Sivert og Peder Mikkelsønner. Stiftamtmannen henviste til en forordning fra 1769 som nettopp for å demme opp for ut­viklinga mot for små bruk, bestemte at hvert bruk skulle kunne under­holde en familie. Og enkens bruk var ikke større enn at det «meget vel lader sig dyrke af en Beboer — og 2de Beboere heel befrygted skal blive udarmede». Men Brynhild Veive var standhaftig og gikk helt til kongs med saken — og kongelig bevilling til deling fikk hun.

Det var likevel de færreste bruk som kunne deles. De yngre sønnene fikk vanligvis ikke den muligheten. Ville de ikke gå heime eller på en annen gård som ugift dreng, kunne de prøve å finne en gardtaus eller en­ke. Men der var det mange om bena, og den som ikke hadde lykka med seg med slike megger, hadde én utvei: å bli husmann.

Vi ser da også at husmannsstanden vokste sterkt. Mellom 1701 og 1835 øket tallet på husmenn fra 25 til 426. I tillegg kommer mange inderster og en del husmenn uten jord, som sosialt var i samme stilling som husmennene. Av diagrammet over folketallet (figur 1) ser vi at hus­mannsstanden, som i 1701 var bare en brøkdel av gardsfolket, utgjorde over halvparten av befolkningen i 1835. Befolkningsoverskuddet ble for størstedelen oppsugd av husmannsstanden, mens gårdmannsstanden voks­te bare lite i tida mellom 1700 og 1837.

Når mange gårdsbruk ikke var større enn at de knapt kunne underhol­de en familie, kunne plassene det langt mindre så små som de var, med en halvtønnes utsæd og for til noen småfe og kanskje ei ku. Jordbruket var ikke grunnlaget for folkeøkningen, det er kanskje tvilsomt om det alene kunne ha holdt folketallet oppe. Folkeveksten hadde sin forutset­ning i andre næringer.

Christen Bloch skrev i 1714: «som det er en Fieldbygd, hvor sielden 3 aar efter Anden falder Korn, og udj saadanne Mislige og Slætte Aaringer maa Meenigheden behielpe sig med Forrebrød, og Præsten tillige med dem, søge sin underholdning hos Borgerne i Trondhiem af deres Brug ved Kaaberverchene, ved Qvernsteene og Saugtimmers brug til Afbetalling». I uår var jordbruket ikke nok, da måtte attåtnæringene redde almuen. Men i 1714 lå folketallet ennå lavt. Vi har et annet vitnemål fra stiftamtmann von Osten fra 1778, etter at økningen hadde satt inn for fullt: «Da det nu er een beviiselig Sandhed at ingen Bøygd i det hele Amt, og neppe Nordenfjeldsk, er saa Folkeriig som Selboe, hvor de fles­te Gaarde umulig kunde underholde sine Familier, saa fremt de ikke kunde have aparte gode Fortienester ved Kiørsel og arbeyde til det saa kaldte Selboe — KobberVerk». Men står stiftamtmannens ord til tro­ende, når han mente at «det saa kaldte Selboe — KobberVerk» betyd­de så mye for selbyggene?

Selbo kobberverk

Sommeren 1712 skjerpet trondheimsborgeren Povel Madsen Holst etter malm i Trondheimsdistriktet. Holst var ingen enslig lykkejeger som lette på lykke og fromme. Med tre arbeidsfolk og behørige redskaper søk­te han metodisk etter koppererts, den glinsende, gule stenen som var gullet lik og også «gull verdt» om den ble funnet i drivverdige mengder. Men etter å ha skurfet i fem uker på Forborsfjellet og senere en tid i Leksdalen, måtte de se i øynene at den iherdige innsatsen var forgjeves. På vei til byen fikk imidlertid Holst et tips av Mads Kleven i Stjørdal om at det skulle finnes god malm på Roltdalen i Selbu, og skjerperlaget tok straks veien dit. Med Peder Hegset som veiviser dro de den lan­ge og slemme vei opp i «Højaasvorden», hvor de «straxens giorde en Anfang og kom straxens udj et godt Haab». Oppglødd og ivrig reiste Holst til byen for å hente de nødvendige materialer for å sette i gang i skurfet med det samme, men det led nå så langt på høsten at arbeiet stoppet opp etter 14 dager «for vinterens haarde intrædelse og Legems svaghed».

Det fremgår av dette at malmforekomstene i Høyåsvora var kjent før Povel Holst gjorde sitt «funn». Den tidligere fogden i Strinda og Selbu, Hans Evertsen, skulle ha drevet et arbeide omtrent på samme sted om­kring 1675. Rørosverkets stiger, Adam Koch, skurfet der noe senere, men skurfingen ble snart innstilt av partisipantene. Funnet var tydelig­vis ikke lovende nok.

Så snart snøen var gått, var Povel Holst igjen i Høyåsvora med mate­rialer og bergkyndige folk. I mellomtida var rettighetene til funnet sik­ret. Mutingsbrev fra det Nordenfjellske Bergamt ble utstedt til Holst 26. januar 1713. Holst sto ikke alene. Bare den tidkrevende skjerpingen sommeren før var for kostbar til at en alminnelig borger kunne kaste seg ut i et slikt lotteri på egen bekostning. Og en langt større kapital måtte til for å bygge et kopperverk på de lovende, men likevel uvisse erts-funna. Vi vet ikke hvem som var med fra starten, men etter få år om­fattet partisipantene (aksjeeierne) stiftamtmann Iver von Ahnen, lag­mann og formann i bergamtet Abraham Drejer, auksjonsdirektør Mar­cus Busch, godseieren kaptein Mangelsen, trondheimskjøpmennene Lorents og Thomas Angell, Hans Hornemann og flere. Dette var mektige herrer, men det trengtes også når en skulle ta opp konkurransen med det dominerende Røros kopperverk.

Oppbygginga av kopperverket skapte nytt liv og rørelse i det statiske bondesamfunnet som Selbu hittil hadde vært. Povel Madsen Holst kom flyttende til Selbu med kone og barn i 1714. Som belønning for funnet var han utnevnt til bergskriver ved verket — i nåtidas språk vil det si at han kombinerte stillingene som direktør, regnskapsfører og kasserer. Trolig var alle andre som arbeidet på verket den første tida også innflyt­tere — for selbyggene var bergmannsarbeidet ennå et ukjent gebet. Det finnes ingen fortegnelse over arbeiderne ved verket i den første driftsperioden, men vi møter flere av dem gjennom kirkebøkene under fremmede navn og betegnelser: Einar Fyrrører, Amund Pompemand, Gulbrand Smed, Jokum Hytteknegt, Matias Bergmand, Torris Taraldsen. De fleste var familiefolk og bygslet plasser i Flora. I 1723 var 9 verksarbeidere husmenn under Uthus og 2 under Hegset. Senere vokste det opp en koloni ovafor smeltehytta på Mølnhus, særlig på Mebust og Rønsbergs grunn ved Markåa. Verksfolket omgikkes visstnok bygde­folket lite disse første åra. Vi ser at når de døpte barna sine, hentet de fadderne fra sine egne rekker. Men dette forandret seg med tida, og vi vet at flere av de første innflytterne grodde fast. Det gjelder f.eks. Kris­ten Bergknekt som kom hit som ungdom og ble gift til Næss, Jon Tostensen som var hyttesmed og husmann under Mebust, Nils Garmaker som giftet seg inn i Kylloslekta og andre.

Høyås gruve, som ble navnet på den nye gruva, ligger på nordsida av Gammelseterfjellet mot Roltdalen. Gruva ligger i fjellbandet i en høyde av 720 meter over havet, og det er over 5 km over fjellet til nærmeste gård, Hegset.

På disse værharde ryene er det umulig å arbeide ute vintersdag. Det måtte derfor bygges ikke så lite. I en inventarliste fra 1739 finner vi en beskrivelse av alle bygninger — alle var gamle og brøstfeldige så de var sikkert fra verkets første tid. Det var to bolighus, begge av tømmer og tekket med bord og never. Det minste var 5 X 5 1/2 meter og delt i to små rom. Det største rommet hadde to vinduer og skorsten, et firkan­tet bord for å slå opp på veggen og et sengested. Her bodde sikkert sti­geren, kanskje også smeden. Arbeidernes stue var noe større, 7 1/2 meter lang og 6 1/2 meter bred. Den besto av ett rom med dobbelt skorsten. Huset hadde ikke vinduer. Det høres utrolig, men på disse knappe 50 m2 holdt over 30 mann til i sin fritid.

Det største byggverket var geppelen eller gruveheisen. En sirkel­rund mur med diameter 12 meter dannet veggen i huset. Oppå den 1 1/2 meter høye muren sto ventelig takåsene mot hverandre, slik at taket fikk kjegleform. Det er tvilsomt om det fantes vinduer i huset, men hverken hester eller kjørekar behøvde lys der de gikk sin evige rundgang og trakk den tunge malmkorga oppover gruvesjakta. Ruinene av denne muren kan en ennå se, likeså en firkantet mur like ved, som sikkert var rom for ertsscheidingen. I alt var det fem slike småhus for malmrenskerne. Dess­uten var det kullhus, smie, stall og forhus. Over hvert gruvehull var det en hatt av reisverk og bord for at snøen ikke skulle fyke inn i gruvegan­gene.

Smeltehytta ved Mølnåa ble bygd i 1716/17. Den var stor: 40 meter lang og 19 meter bred. I hytta var det tre smelteovner og en gahrovn og ved hver ovn var det smeltehjul med hjulstokk og tapper og jernvinger. Disse hjula ble drevet av vann som ble tatt inn i nordre ende av huset. Der var det muret opp et stenkar som magasin, og derfra gikk vannet i renner til hjula. Kopperlageret var også i nordenden i et lite kammer med dør og stolpelås. Materialene til hytta kostet vel 1500 daler framkjørt.

Ved sida av hytta lå de andre verksbygningene: Tømmermannstua med 8 vinduer og skorsten, smia, kullhuset med kjørebro i tre, et lerhus og en «tørche eller Badstue, derudi en allene en liden steenmuur eller ofn» — dette var tydeligvis en gammel årestue. Betjentenes vånings­hus var samlet under ett tak: en dagligstue med kjøkken og forstue og et tilbygd sengekammer — alle rom med loft over. På sørenden var det også tilbygd et stuelån, men denne delen var ikke innredet i 1739. Et li­te bolighus ble kalt Rytterstuen — kanskje var den disponibel for besø­kende partisipanter og andre. Noen av hytteknektene kunne bo i borge­stua, dessuten var det stort stabbur, fjøs og låve på hytteplassen.

Først da smeltehytta kunne tas i bruk i 1717, kan en regne med at verket var i regulær drift. Alt to år senere døde Povel Holst, bare 39 år gammel. Han rakk å gjøre seg respektert i bygda — han er en av de få verdslige personer som er gravlagt i gravkammeret under kirkegolvet. Peder Lemche ble utnevnt til ny bergskriver. Som nygift mann kom han hit fra Røros, trolig hadde han vært ansatt der tidligere. 20-åringen Hen­ning Irgens, som ble ansatt som hytte- og proviantskriver samme år, er gjennom navnet også knyttet til Rørosverket. Jørgen Smideknekt var sti­ger, dvs. teknisk leder i gruva. De øvrige betjenter i første driftsperiode var hyttemester Jon Andersen, kullfogd Søren Rassmussen og hyttesmed Jon Tostensen. I 1726 arbeidet 36 mann i gruva — 22 brøt malm i fire forskjellige orter og synker, 2 «slo an» i gruva, 2 var på geppelen og 1 kjørte hestevandringa, 6 sto for skeidingen (renskinga) derav 2 gutter, «junger», og dertil var det en smed med dreng og stigeren. På samme tid kan vi av kirkebøkene finne at det var minst 12 menige arbeidere i smeltehytta, men det kan ha vært atskillig flere.

Bergskriveren og hytteskriveren ble lønnet med henholdsvis 220 og 200 daler for året, stigeren tjente det halve, 104 daler. De lavere be­tjentene fikk fra 65 til 86 daler, og en menig gesell 58 1/2 daler hvis han arbeidet full tid. Knektene var nemlig daglønnere, de hadde 22 skilling pr. schicht (arbeidsdag). I en full måned skulle det være 20 schicht, og bergmannsåret var på 13 måneder.

Lønna utgjorde omkring 1/3 av de årlige driftsomkostninger. Noe mer fikk bøndene for varer og førsel: Settved og smikull ble levert ved gru­va, røstved og trekull i smeltehytta og malmen ble transportert fra gru­ve til hytte. Særlig var kullkostnaden en tyngende post i regnskapet og utgjorde alene ca. 1/4 av totalkostnaden. I de 14 åra verket var i drift i første periode fikk bøndene utbetalt i alt 37 200 daler, eller i gjennom­snitt ca. 2 650 daler årlig. Nesten like mye ble betalt ut i lønn, og om bare en liten del kom bøndene til gode, så ble pengene i bygda. På få år var verket blitt en meget viktig økonomisk faktor.

Situasjonen var likevel ikke lys, for verket ble drevet med «zubus og tab». Partisipantene tapte i alt 30 000 daler på verket i første driftsperiode. Selv om vi tar bort de 23 000 som ble investert før smeltinga kunne begynne og 4 500 som ble betalt i tiende, blir det minus i regnska­pet. Partisipantene søkte flere ganger om tiendefrihet, men oppnådde å få det bare for tre år. Særlig var det bittert å betale for 1718 — det året Armfeldthæren kom gjennom Flora og Tydal. Rett nok gikk både hytte og gruve fri for herjing, men partisipantene mente de fikk skade like­vel: Både tok svenskene så mange hester at settved- og malmkjørselen led av det i åra etter, dessuten «hvilede Grouen lenge i 1718, forme­delst bergfolket var dertribuert omkring i landet, og imidlertid opgik den med Vand».

Partisipantene prøvde å redusere utgiftene og snu tapet til gevinst. I 1721 fikk bergskriver Lemche ordre om å forhandle med førselsbøndene om nedsettelse av forselslønna fra 3 til 2 ort pr. malmtønne. Hvis selbyggene var uvillig og oppsetsig, mente partisipantene å sette hardt mot hardt og overlate all kjøringa til bønder i Holtålen og Stjørdal. Det ser også ut som de fikk viljen sin igjennom, men da det led på vinteren, måtte bergskriveren betale et tillegg på 8 skilling tønna for å sette fart i kjøringa mens det ennå var føre. Noe senere ble lønna for betjentene satt ned med 20 daler året, trolig fikk knektene også mindre.

Disse tiltaka var likevel ikke tilstrekkelige, verket fortsatte å sige mot forlis. Det var flere årsaker til at verket ikke ville gå. Gruva lå tungt og avsides til, betjenter og arbeidere var for en del nye og uøvde slik at drifta ikke ble effektiv nok, driftsperioden ble så kort at anleggskost­nadene tynget uforholdsmessig hardt. Hovedårsaken synes likevel å væ­re at malmen fra Høyås gruve inneholdt bare ca. 1.6% kopper — mind­re enn i de øvrige gruver i Trøndelagsfeltet. Ingen mottiltak kunne bøte på det forholdet, og etter mange års drift var det ikke lenger håp om å komme over rikere malm. Drifta ble innskrenket fra 1724, og i et skriv til Bergamtet datert 18. oktober 1726 frasa partisipantene seg gruveret­tighetene. Drifta var da alt innstilt. På de fjorten åra verket var i gang, ble det drevet ut i alt 931 skippund kopper ( ca. 150 tonn). Samlet in­vestering var 97 150 daler, og av dette gikk 1/3 tapt.

Nedleggelsen av verket var et hardt slag for arbeidere og betjenter, som med ett var blitt arbeidsløse. Å få nytt arbeid var ikke så liketil, for dette var i en etterkrigstid med lavkonjunkturer over hele Europa. Både bergskriveren og hytteskriveren ble boende flere år i Selbu, og i den ti­da levde de som bønder. Lemche kjøpte hele Storevjen etter kongsauksjonen i 1728 og flyttet til Oppigarn som han drev selv. Henning Irgens hadde kjøpt en part av Lilleevjen alt før 1723. Der bodde han mens han drev sin andre gård, Velve vestre, som avelsgård. En selbygg, Peder Hegset, ble også hardere rammet enn de andre. Han var den eneste selbyg­gen som hadde fast arbeid på verket. Det fikk han både fordi han hadde vært med da gruva ble funnet, og fordi han alltid hadde vært så villig til å skysse og huse verksfolk på vei til og fra gruva. Dette fikk han brev på i 1719 da Holst døde og Lemche overtok.

At stemningen var amper, ser vi av en liten episode i 1728. Peder Hegset kom inn hos Nils Nilsen Halch på Bell — han drev visst nær­mest en kro. Peder likte seg dårlig da han så at Peder Lemche satt der på en krakk ved bordet, men han satte seg likevel på stabben og drakk en stund sammen med Lemche. Trolig kranglet de og Peder Hegset skal ha sagt at bergskriveren var årsak til at verket ble nedlagt. Det var mer enn Lemche tålte, så han sprang opp og ga Peder Hegset to ørefiker så ølet skvatt av skåla han satt med. Men dermed ble det slagsmål. «De fløy i Haab og skuvedes og Bergskriveren falt over Ende paa den ene og Peder Hegset paa den anden side, og da drev vandet af Stampen og Kiedelen over gulvet». Da Lemche kom opp, tok han til kården, men ram­let på det glatte gulvet og vred armen av ledd, og med det endte krange­len denne gang.

Selbyggene ville gjerne ha de gylne tider tilbake, så de tok initiativ for å få verket i drift igjen. Med Peder Hegset, Sjur Uthus og lensmann Tomas Halvarsen Møllenhus som underskrivere sendte de den 18. juli 1733 en «supplikk» til kongen. Begynnelsen på bønneskrivet var slik:

«Stormægtigste Konge Allernaadigste arve Herre.

Undertegnede Eders Kongl. Mayts. allerunderdanigst undersaatter som boer i Sælboe fogderi — har nu intet Brug haft i forrige tider at sva­re Skatter og Rettigheder af til Eders Kongl. Mayts. uden af Saugbrug og qværnbrug, saa naar der infalder Frostaar, er det hele Fogderie ruineret, saa det vil befindes i vores Landdrotters Regenskaber at vi har været i saa stoer skyld at vi icke tenckte at komme der udaf». Det frem­går videre at de har søkt de tidligere partisipanter om å ta opp drifta igjen, men har fått avslag. Derfor ba de «ydmygst» om å få drive verket selv. Rentekammeret gikk med på det, ga dem også tre års tiendefrihet og rett til å benytte smeltehytta hvis de fant noe drivverdig, men påla bøndene «tåge sig vel i vare ikke at begynde med større Omkostning end deres Formue kand tillate at udføre».

Alt neste år begynte selbyggene å bryte ut malm, men de fant at de trengte hjelp av en bergkyndig for å drive smeltehytta. Derfor ansatte de i juni 1735 Frants Jensen Kielstrup som «directeur» for verket. Hans lønn var 12 daler måneden fra den dag han flyttet til verket, dessuten skulle han eie 1/4 av verket. Ingen andre betjenter skulle bli tilsatt før verket var i «fullkommen» bruk, men direktøren skulle være ansvarlig overfor et utvalg på åtte bønder og avlegge rett regnskap for dem. Dis­se åtte var Ole Aune, Baro Hegset, Rejer Kolset, Erik Svendsen Uglem, Jon Lilleevjen, Peder Setsås, Guttorm Grøtte og Jon Olsen Stokke.

Frants Kielstrup var på plass i Selbu samme høst, og kom straks «i hår» med en Morten Friis. Denne gikk til søksmål mot den nyutnevnte di­rektøren fordi han hadde overfalt ham i hans hus med skjellsord som skjelm og rebeller og voldelig fratatt ham hans «Logemente, Boskap og Næring». Friis bodde trolig i verkshuset og var kanskje som en slags rådgiver for bøndene og følte seg nå trengt ut. Han vant ikke fram med sitt søksmål og døde kort etter.

Men Kielstrup ble heller ikke lenge i stillinga. Allerede etter det første året klaget selbyggene til stiftamtmannen over at han brøt den tinglyste kontrakten mellom dem. Han regnet seg for høy lønn, nektet å vise dem sin fjerdepart av kopperet og avla uriktig regnskap. Like over nyttår 1737 var det slutt. Frants Kielstrup ble oppsagt samtidig som bøndene gikk til rettsak mot ham. Men Kielstrup levde ikke lenge nok til at vi får se slutten av rettsaken. Han døde året etter under slike omstendigheter at presten var nødt til å søke stiftamtmannen om å få begrave ham i innvidd jord — det ble nok skumlet om selvmord.

Selbyggene ble opprådde når de nå sto uten kyndig ledelse. «Samvirkedrifta» hadde vært et dristig eksperiment, men det gikk ikke godt. Da det meldte seg en kjøper til verket, slo de til. Den 25. juni 1737 skjø­tet de over sine 3/4 til rådmann og kjøpmann Hans Hornemann for 2 100 daler, og med det gjorde de en god handel. Ikke fordi kjøpesum­men var så stor — den dekket vel knapt nok det de hadde lagt ned i verket, men i Hornemann fant de en mann som var halstarrig nok til å holde verket i gang gjennom 25 år med zubus og tap. «Partisipanterne vil efter hans død fly der fra som avner for vinden for ikke at gaa nøgen der­fra», ble det sagt så sent som i 1762. Først de siste par åra før han døde i 1764, opplevde Hornemann å se at standhaftigheten lønte seg da under­skuddet omsider ble vendt til fortjeneste.

Da Hornemann overtok ble det dannet et nytt partisipantskap ved at eiendomsretten ble delt i 120 kuxer (aksjer). Frans Kielstrup ble visstnok aldri fradømt retten til sin 1/4, men enken etter ham må ha solgt en del av kuxene til Hornemann, som skal ha eid 110 kuxer på det meste. Senere solgte han en del av kuxene til andre, slik at partisipantskapet ble temmelig tallrikt, men Hornemann beholdt over halvparten av kuxene så lenge han levde. Sognepresten i Selbu, Peter Kaasbøll Rosenvinge, eide en tid 5 kuxer og bergskriveren hadde 2, de øvrige partisi­pantene var hovedsakelig trondheimskjøpmenn. Da Hornemann døde, var det ingen enkeltmann som overtok den dominerende rollen han had­de hatt blant partisipantene, aksjekapitalen ble splittet ytterligere opp.

I første del av Hornemannsperioden var drifta basert omtrent utelukkende på selbygger. Blant de 35 mann som arbeidet i gruva i 1739, finner vi bare to tydalinger og tre utabygdes karer. Den ene av dem, minereren Peder Hakkagård ble vel og selbygg å regne, for han bodde her et langt liv. I smeltehytta var forholdet det samme. Av de 16 som ar­beidet der fast, var det bare tre som trolig ikke var selbygger. Hytteknekter og bergseller var utelukkende fra øvre del av bygda, fra Mebonden og oppover. Slik var det også med de fleste daglønnerne, som det tidvis var en del av på smeltehytta.

I gruva ble det arbeidet fast 20 schicht i måneden året rundt, mens arbeidet i hytta var mer uregelmessig. Utover etterjulsvinteren foregikk kaldrøstinga med en stor arbeidsstokk av verksarbeidere og daglønnere. I disse kalde vinterdagene sto den sure, gule røken som en skystøtte over hytteplassen der svovelen ble brent ut av malmen. Tidlig i mai begynte den egentlige smeltinga. Det faste mannskapet besto av fire smeltere, fi­re hytteknekter, to malmknekter, to kullrenskere, en røstvender, en smed og tømmermann. Smelterne tjente 6 ½ daler måneden, nesten dob­belt så mye som de øvrige som gikk for 31/2-4 daler — det samme som bergsellene. I smelteperioden, som varte til ut i august-september, ble det arbeidet 20-22 schicht. Resten av året ble det bare gjort nødvendige vedlikeholdsarbeider med tre-fire mann. Resten av arbeidsstokken var fri — uten lønn.

Hele bygda var med på å skaffe ved og kull og å kjøre malm. Hver bruker måtte skaffe 8 lester kull (a 2 1/2 m³). Betalinga var regulert slik at de som hadde lengst vei (Sjøbygda) fikk 3 ort pr. lest, utstrandingene fikk 2 skilling mindre osv. helt ned til brukerne på Kyllo og Mebust som fikk 2 ort 8 skilling lesten. For de andre varene og kjøringa var betalinga fast. To ort var førselslønna for å kløyve eller kjøre en tøn­ne malm fra Gruvfjellet til hytta. Hest og kar brukte minst to dager på denne turen, om vær og føre var lagelig. Ikke å undres at vikvarvinger og strandbygger var lite lystne på dette arbeidet, som fikk den lange heim­turen i tillegg uten noen betaling.

Alt i alt gikk omlag 90% av verkets samlede omkostning direkte eller indirekte til selbyggene i de første ti åra av Hornemannstida, det vil si at årligårs kunne de kassere inn fra 3500 til 5000 daler ettersom drifta var.

En bør vel og ta med at om verket ga bygdefolket et sikkert utkom­me, bød det også på ulemper. I 1749 måtte partisipantene gå med på å betale erstatning til brukerne på Mølnhus og Mebust «for deres tagne skade paa Ager og Eng». Ved matrikuleringa i 1723 slapp de samme bruka forhøyelse av landskylda fordi de tok skade av hytterøken. Det er altså ikke bare nåtidas mennesker som har merket forurensningspro­blemet.

For partisipantene var situasjonen bekymringsfull. I gjennomsnitt ble det nå brutt ut bare 570 tønner malm for året, mens 1720-åra ga ca. 2000 tønner. En stigerrapport fra 1745 uttrykker vanskene gruva bød dem: «Hvad sig angaar de forunderlige Malmgange paa Selboe Gruben, kand Ingen nochsom beskrive, thi de gaar kun udi Nyre og Knudevis og ere snart hver dag foranderlig, baade udi deres strygende, saa og udi de­res Bonitet, saa at en tid Sætter den baade Betienter og Arbeidere udi frygt for Verkets Nerleggelse, og en anden tid igjen give den Haab til Verkets opkomst og forbedring».

Det ble skjerpet i alle fjell etter nye malmforekomster, og blant de mange som ble funnet var det noen som skulle vise seg å bli verkets red­ning. Størst betydning fikk de nye gruvene i Meråker: Kongens gruve i Nautfjellet og Dronningens gruve i Bjørneggfjellet to mil sørøst for Kon­gens gruve. Begge disse gruvene kom i drift i 1747. To andre gruver i nærheten av Dronningens gruve ble tatt opp senere: Lillefjell gruve i 1760 og Gilså i 1771. I Tydalen var det også drivverdige funn: Grønskargruva (1745) og Kjøli (1765), men drifta her ble aldri av større betyd­ning.

De nye gruvene forandret situasjonen både for partisipanter og byg­defolk. Verkets samlede utgifter ble fordoblet og vel så det og løp år­lig opp i 10 000 – 15 000 daler. Men samtidig ble malmproduksjonen nes­ten tredoblet, og da meråkermalmen var mye rikere på kopper, begynte omsider driftsresultatene å bli lysere. 1749 var det første året med et li­te overskudd, men for alvor snudde lykken seg i 1761. Fra da av ga ver­ket et utbytte på opptil 50% av driftsutgiftene, i toppåra 1772/73 tilmed over 100%.

De nye gruvene gjorde at selbyggene mistet den dominerende stillin­ga de hadde på verket. Tydalingene fikk omtrent monopol på arbei­det ved Tydalsgruvene. Mange av dem arbeidet også ved Dronningens gruve, men der måtte de dele plass med meråkerbyggene. På Kongens gruve var omtrent halvparten av arbeidsstokken selbygger, resten fra Me­råker og Tydal. Drifta ved Gammelgruva eller Prins Christians gruve som den nå ble kalt, gikk som før med omtrent utelukkende selbygger, Slik var det også ved smeltehytta, der de måtte ta inn flere folk på grunn av de økende malmmengdene. Førselen til og fra de nye gruvene ble også delt, slik at selbyggene fraktet til Prinsens og Kongens gruve, men lite til de andre. Til tross for at andre bygdelag var kommet med i konkurran­sen, betydde utvidelsen av drifta at det ble mer arbeid og større fortjeneste til bygda. For selbyggene ble 1750-åra de beste i hele Selbo Kob­berverks historie. Da hendte det at den samlede årsinntekt kom oppi­mot 10 000 daler.

Bøndene utnyttet mulighetene til fortjeneste høyst forskjellig. De fles­te «gjorde brug» for en 15-20 daler årlig, mens andre tjente det dobbel­te og mer til. Baro Hegset sto likevel i en særstilling. I åra 1738-63 tok han inn over 2 250 daler bare på førsel og ved- og kull-leveranse — en vinter skal han ha drevet med 8 hester. Selv arbeidet han alle år i gruva som malmrensker og hadde dessuten med en dreng som bergknekt. Som far sin handlet han med gruvekarene og skjenket brennevin og øl til dem når de kom ned fra fjellet til helgene. Ofte gikk det så lystig til at knek­tene ikke kom lenger enn til Hegset, og presten klaget over at de forsøm­te kirkegangen. Kopperverket og virksomheten der gjorde Hegsetkallen til en stenrik mann som hadde penger stående på rente hos nesten hver mann i bygda. Ikke alle unte ham framgangen, derfor ble de stående de orda en finn sa om ham: «Paro, Paro Hegset. Ha levd den fyst daginn, men itt den sist. Tynt prennevin og smal topak».

Forholdet mellom partisipanter og arbeidere og førselbønder var ikke alltid det beste. I 1751 nektet selbyggene plent å kjøre til Kongens gru­ve for mindre enn 1 daler pr. tønne, mens verket bød 3 ort. Da ingen av partene ville gi seg, ble malmen liggende over den vinteren. Bøndene nektet også å levere ved og kull, og i dette fikk de støtte av jorddrotte­ne, Stie Schøller og Thomas Angell. Disse gikk tilmed så langt at de for­bød bøndene å hogge til verket i sine skoger. Veden skulle heller råtne. Tvisten ble anket inn for Kammerkollegiet (Regjeringen), som kom fram til en minnelig ordning. Verket skulle få materialer og førsel mot en billig betaling til bøndene, men de måtte avstå fra kravet om å få byg­ge en sag ved hytta. Trolig var det Schøller og Angell som sto bak denne striden med verket fordi de fryktet for å få en konkurrent i sagbruksvirksomheten.

Partisipantene klaget også over gruvearbeiderne, som var «deels Bønder-Sønner, Drenger eller Huusmænd, som bliver fra Gruben naar deres Forældre eller Huusbonder har dem nødig, hvilket giærne skeer om som­meren, da det meeste og bæste Arbeide skulle giøres». Bergregnskapa viser riktigheten i klagen. I Prins Christians gruve ble det arbeidet om­trent full tid, men i Kongens og Dronningens gruve var det sjelden noen kom over 15 schicht i måneden, og uvanlig var det ikke at de faste ar­beiderne gikk bare 5-7 schicht.

For å få slutt på dette uvesenet ville verket ta inn fremmede arbeidere, men fikk ikke bøndene til å gi dem husrom. Derfor hadde de «udseet et Sted udi Fieldet, som dertil kunde være beqvemt, beliggende imellem de 3de Gruber. — Dette Stæd ligger og saaledes til, at de som kiører Malmen frem til Hytten, deres Vej falder deromtrent, saa de og i paakommende Ont Veyr, kand faae Huus hos dem». Det var Stormoen ver­ket hadde sett seg ut som et lagelig sted å bygge en brukskoloni på, og kongelig tillatelse ble innvilget. Det ble ikke tatt hensyn til protestene fra Ole Kyllo og Håver Storevjen, som hadde seter på Stormoen. Verket bygde fire stuer på Stormoen. I 1762 bodde 16 voksne der, 6 kvinner og 10 menn, trolig også noen barn. I 1801 var det ennå 5 familier med 22 mennesker, men snart etter må kolonien ha blitt forlatt.

Verket fikk ikke så mange fremmede, lydige arbeidere at det forslo noe, og måtte prøve andre metoder for å få slutt på skoftinga. Den som hadde vært borte uten gyldig grunn, ble ilagt dryge bøter til pensjons­kassen. Heller ikke det hjalp særlig, men det fløt atskillige daler inn i den slunkne hjelpekassen.

Pensjonskassen ble grunnlagt i 1749 på 261/4 daler som arbeiderne ved Kongens gruve ble trukket i lønn for deres oppsetsighet ved at de al­le gikk fra arbeidet — de streiket. Partisipantene ville ikke at disse pen­gene skulle komme dem selv til gode, men settes tilside i tilfelle noen av arbeiderne skulle komme til skade. Pengene ble også brukt slik. Syke og skadede fikk fulle dagpenger for hvert schicht de måtte forsømme. Det ble også utbetalt pensjon til avdankede betjenter og enker etter berg­folk. Slik fikk f.eks. Jokum Stormoens enke 1 daler måneden etter at han og sønnen Ole den 22. desember 1769 kom ut for snøstorm og frøs i hjel.

Det var flere som forulykket under gruvearbeid. I 1759 frøs det i hjel en meråkerbygg ved Dronningens gruve, og samme år forulykket Ole Paulsen Uthus i Gammelgruva, da gebelltrossen røk så han styrtet ned i sjakta. Ole Pedersen Flønes ble skutt i hjel på Lillefjell i 1774, og Jens Olsen Hove frøs i hjel i 1801 på vei heim fra Gilså.

Bergmannslønna var 31/2 daler måneden gjennom hele hundreåret Den som tok på seg akkord, kunne tjene mer, opptil 5 daler, men det var trolig bare de mest vante og dyktigste karene som torde gjøre det. Mange var det i hvert fall ikke. Bergmannen greide å fø både seg selv, kjerring og unger for 31/2 daler, om det enn ble et fattigslig liv. Skif­tet etter 6 gruvefolk i 1760-70-åra viser at de hadde en gjennomsnittlig formue på 60 daler, og en gjeld på 30 daler. Alle var husmenn og hadde ei ku eller to og en fem-seks geiter. De fleste eide husa på plassen, men da hadde de heller ikke stort mer. Det fanst likevel de som ble bra formuende, som Jon Jonsen Borsetplassen. Han etterlot seg verdier for 350 daler da han døde i 1773. Attåt bergmannslønna hadde han plassen som fødde 4 kyr og 27 småfe og bar 15 tønner korn.

Gjennom de siste to mannsaldrene av 1700-tallet sysselsatte verket en anselig stab av betjenter. Da Frants Kielstrup ble avsatt som bergskri­ver i 1737, fikk Fridrich Zeufthen stillinga etter ham, Zeufthen bodde på verket, men drev både Mebust (Nepåjare) og Rønsberg (Ustigarn). Det siste bruket kjøpte han i 1751 for 478 daler. Da Zeufthen døde i 1756, overtok Gjert Busch både bergskriverstillinga og enken, og med henne også Mebust og Rønsberg. Gjert Busch hadde tidligere vært hytteskriver i 15 år. Han var sønn til en av partisipantene i verket, Marcus Busch. Broren Svend var også partisipant, og en annen, Cornelius, var en av de faste leverandørene av kjøpmannsvarer til verket.

Samtidig med Busch kom Peder Wiborg til verket. Han gikk gradene som understiger, stiger og hytteskriver til han i 1761 ble overstiger etter Peder Enge Kielstrup som da ble pensjonert med 5 daler i månedlig pen­sjon. Peder Enge var trolig en bror av den avsatte bergskriveren. Peder Wiborg var en driftig herre. En tid eide han Selbu kirke og dermed også Bårdsgård, som var kirkegods. Han nyttet da høvet til å skille ut en del av Bårdsgård, og der bodde han senere. I 1763 giftet han seg med Gjert Buch’s søster, som noen år senere kvitterte med å gifte seg med hans søster. De to svogrene var gode venner og kappedes om å drive et mønstergyldig jordbruk, noe de fikk ros for av Ger­hard Schøning da han be­søkte dem i 1773. De to «ville uden Tvil med Tiild­en gjøre her meget Nytte, med saadanne og fleere forsøg i Landhuusholdningen» — blant forsøkene nevner Schøning dyrking av poteter og frukt. Busch og Wiborg sluttet samtidig ved nyttår 1785 og flyttet til Stendal i Strinda der de nøt sitt otium, samtidig som de førte et skarpt opp­syn med kopperverkets drift og regnskapet som reisende direktører og rev­isorer. Gjert Busch døde i 1814. Den siste bergskriveren som bodde i Selbu var Halstein Røyem. Han hadde før vært hytteskriver. Hans svoger, Johannes Iversen, ble overstiger etter Wiborg. En annen svoger av Iversen, Jacob Graae, var stiger og hytteskriver i Tydal. Peder Flor var hytteskriver ved Selbu hytte fra 1756 til 1792.

Av de mange stigerne ved gruvene skal vi her bare nevne Mons Olsen Berge og hans sønn Ole Monsen. Begge var ved Lillefjell gruve. Det er de eneste selbyggene som drev det så langt at de ble betjenter ved kop­perverket.

Betjentene var skarpt skilt fra og høyt hevet over de «gemene» berg­folk og bygdefolket. De omgikkes bare hverandre og så sognepresten — sist i hundreåret også lensmann Norbye og gjestgiverne Bergersen og Zejer. Skifteprotokollen etter bergskriver Zeufthen viser en helt an­nen levestandard og livsstil enn den vi finner hos bøndene. Her er sølv­tøy og porselen, damaskduker og kandelabre, betrukne stoler, spillebord og kommoder, — og bøker. Zeufthens samlede formue var 2 300 daler. Nå var gjelden også høy — 1 900 daler, slik at nettoformuen var ikke høyere enn vi kan finne hos en vanlig bonde. Det kostet å føre et kondi­sjonert liv.

I 1760 kom Lillefjell gruve i full drift, og det viste seg her å være bå­de et mektig malmleie og en uvanlig rikholdig malm. Lillefjell ble hovedgruva i resten av den tida kopperverket gikk. Dette fikk store kon­sekvenser for Selbu. Det første resultatet var at Gammelgruva eller Prins Christians gruve ble endelig nedlagt sommeren 1761. De 26 mann som arbeidet der ble arbeidsløse, i alle fall for de første par år. Senere ble en­kelte tatt inn ved de andre gruvene.

Det alvorligste slaget for selbyggene var likevel at det ble anlagt ny smeltehytte ved Gilså i Meråker (1771) og ved Kistafossen i Tydal (1779). Malmen ved gruvene ble brakt til de nye hyttene og smeltet til svartkopper. Bare den siste finsmeltinga (garingen) foregikk heretter ved Selbu hytte. Arbeidsstokken ved hytta sank fra 21 mann i 1770 til 9 mann i 1780. Selbyggenes andel i førselen mellom gruvene og hyttene i Meråker og Tydal sank også i samme grad.

Fra først i 1770-åra var det forbi med den dominerende rollen Selbo kobberverk spilte i bygdas næringsliv. I tiåra framover arbeidet nok mange selbygger som gruveknekter, og bøndene tok og av og til ut på den lange veien med kull- eller vedlass — men heretter var det bare en binæring for bygda. Så lenge Selbu hytte var i drift, var også kontoret i bygda, men da denne ble nedlagt i 1799, ble punktum satt ved at administrasjonen flyttet til Meråker. Ved Selbu hytte var det da i alt smeltet 32 768 tonn malm og utvunnet 1 014 tonn kopper. Fra 1737 til 1771 ble det lagt ned 333 000 daler i verket, og atskillig over halvparten av dette kom selbyggene til gode.

Selbyggene greide ikke å innse at de gylne tidene var slutt for godt. En del bygdefolk tømte Gammelgruva for vann i 1802 og prøvde å få verket til å ta opp drifta. Verket fikk også ny mutingsseddel, men noe mer kom det ikke ut av det. Tydal hytte var i drift til 1801 og i en perio­de i 1820-åra, da Rørosverket leide den. I 1835 kom en svenske og byg­de ny hytte ved Seteråa i Tydal, og han kjøpte også Selbu hytte og bygde den opp igjen. Det hele var stort anlagt, og det gikk bra noen år så lenge de drev og smeltet om slagghaugene ved de gamle hyttene. Men da dette forrådet tok slutt, stanset «Tydal verk» snart opp. De malmgangene som var funnet i Tydalen, var ikke gode nok til en lønnsom drift.

Selbu kopperverk fortsatte i Meråker til 1895 da drifta i Lillefjell gru­ver ble innstilt og smeltehytta ved Nustadfoss nedlagt. Eierne hadde besluttet å satse på den mer lovende treforedlingsindustri. Det nye fir­maet, Meråker Brug, er således en direkte fortsettelse av Selbo Kobber­verk.

Kvernfjellet

Vender vi oss fra kopperverket til kvernfjelldrifta, blir vi stilt overfor et helt annet kildemateriale. De som drev i kvernfjellet, etterlot seg ikke noe skriftlig, hverken regnskaper eller noe annet. Derimot er det skrevet atskillig om den særpregede driftsforma av utenforstående. Gerhard Schøning beskrev den. Mer uttømmende og kyndige utgreiinger leverte bergmestrene Strøm og Sinding etter befaringer i 1818 og 1853. Den sel­byggen som kanskje kjente kvernproduksjonen og handelen best, Paul Birch, skrev en lengre avhandling i 1920-åra. Og endelig har P. O. Rolset samlet Birchs stoff og tradisjonsstoff i sin bok om kvernfjellet.

Kvernberget går i en lang, smal og oppstykket remse fra Skarven over Høgfjellet og Gammelgruvfjellet til oppunder Bokkhammeren — 35 km i luftlinje. Grunnmassen eller «grøt’n» som det het i Selbu, består av magnesiaglimmerskifer isprengt skarpe krystaller. Dette er en helt al­minnelig bergart, det uvanlige er den ensartede og jevne fordelinga av krystallene. Ikke alt kvernberget i Selbu er like godt egnet. Best er krys­taller av staurolit («ståltyt»), fullt brukbar og mer vanlig er granatkrystaller («bruntyt»). Helt uegnet er «kvittytene» — krystaller som har fått et overdrag av talk og derfor sitter løst i stenen — men «kvittyter» og anna «oberg» er sparsomt innblandet i kvernberget.

Kvernbrudda eller «arbe» som de helst kalles, grupperer seg i fem områder. Nordligst, omkring Kvernfjellvatna, ligger spredd en rekke brudd. De eldste brudda skal ha vært tatt opp her. Blant annet tyder retningsangivelsene på det. Felkarene regnet de nordlige brudda for «fram­mafor», de lenger sør for «attafor». Bergmester Strøm kan tilmed peke ut det eldste: Kvittyten. Dette bruddet har i all tid vært det største og viktigste, og det hadde også de beste kvernene, navnet til tross. I sørhellinga av Høgfjellet, 4 km «attafor» Vatna, ligger brudda ende for en­de i en sammenhengende grøft: Bruntytdalen, som går over i en annen rekke bortunder Rødhammeren. Lenger ned mot ranten over Roltdalen ligger Nerfjellets gruppe, og helt nede i dalen Roltmelen. Så er det en hopp på nesten to mil det siste området i Felstuggudalen ved Bokkhammeren. Alt i alt skal det ha vært omkring 300 forskjellige brudd, som varierer i størrelse fra et par kubikkmeter til flere tusen.

Vi kan følge med i hvordan et «arbe» ble tatt opp: Høsten 1733 drev Jon Jonsen Evjen som «felkar». En kveld han gikk fra bruddet, bar han «Jern Støren og stappede med den for at finde qvernberg». Et sted jernet klang mot berg kastet han jorda av med spaden, og da han fant at berget var nyttig, hogg han Bjørn Evjens bumerke i berghammeren — eget bumerke hadde han ikke. Dermed hadde han sikret seg retten til bruddet. Sommeren etter kom han igjen med flere mann og måkte jor­da av før de samme høst begynte å arbeide for alvor. Først tok de for seg en løsblokk som lå der, senere var det å gå løs på harde berget.

En rettsak fra 1703 gir flere opplysninger om rettsforholda i «kvennfeli». Ola Stamnes hadde funnet et nytt brudd og tatt inn Tomas Stam­nes, Gunder Hoem og Enken på Velve som parthavere. De mente seg fornærmet av Halvar Berge og Einar Marstad, og da de ikke kunne bli enige, ble striden «voldgivet til lensmannen og 6 laugrettesmenn, som og fra arilds tid hafuer været brugelig, blant os naar saadan tvistighed kun­de opkomme». Lensmannen satte merkestener mellom partene, men Ola Stamnes med feller var lite fornøyd med dommen og stevnet de andre for tinget. I åstedssaka med sorenskriveren fikk de medhold. Halvar Berge og Einar Marstad ble fradømt retten til bruddet.

Nå var det motparten som var misfornøyd. De klaget til stiftamtman­nen, som henviste saka til lagmannsrett. Sommeren etter måtte derfor lagmannen selv ta turen til Kvernfjellet «efter lange, farlige og meget besuerlige veje, igiennem Moradser (myrer) og ofver de høyeste fielde». Lagmannen fant ingenting hverken i lov eller forordning om kvernbruk, derfor ville han betjene seg av «den vedtagne gode gamle Shich». De gamle kunne fortelle ham «at lige streg i øster ligefrem for den eenes ar­beide pleide den anden ej gjerne legge sig, men jefnsides vel, og strax hos ofven og neden staa det een huer uhindret for», — dette fordi stenenes natur var slik at brudda måtte drives fra vest mot øst. Her var det skjedd at Halvår Berge og Einar Marstad hadde lagt seg østafor de andre, og det urørte berget imellom var det tvisten gjaldt. Lagmannen dømte salomonisk og delte det mellomliggende berget i to omtrent jevnstore deler.

Enda om selve lagmannen hadde satt opp «en spids Steen imod 4 andre mindre omkring som vidner til Evig Shillemerche» fikk stenen ik­ke stå i ro lenge. I 1710 ble Halvar Berge og consorter dømt for å ha flyttet merkestenen 5 a 10 fot i bredden og 12 skritt i lengden. Men så fikk også bruddet bære navnet «Trettarbe» heretter.

Den første finneren hadde full eiendomsrett til bruddet, men da ingen kunne drive et kvernbruk alene, måtte han ta med seg andre, som alle fikk den samme retten. Vanligvis ble et brudd delt inn i 4, 5 eller 6 karslodder, Karsloddene var som aksjer, de kunne gå i arv eller handel, eller de kunne leies bort. Med tida kunne de bli delt i halve og tildels kvarte lodder. En mann kunne derfor gå i fjellet med f.eks. «halvanna» kar i ett brudd og «inn halvkar å inn kvart» i et annet.

I kvernfjellet hadde det arbeidet seg inn den vedtekt at dersom en eier ikke møtte opp i tide og var med i arbeidet, tapte han både drifts­rett og krav på leie for det året. Men eiendomsretten for framtida be­holdt han.

I 1734 het det at «det har ikke været brugelig tilforn, at Søster har faaen deel i qvernarbeide eller nogen derpaa fordret». Eiendomsretten til kvernbruket ble sett på som en bruksrett som døtrene ikke var i stand til å nyttiggjøre seg for egen person. Denne rettsaka endte likevel med forlik der de to karsloddene boet eide ble delt i såvel søster- som brorlodder, og slik ble det og ved andre skiftesaker senere.

Det ble til vanlig regnet at karslodden ga arbeid til to mann. Eieren hadde leiekar med seg om han ikke hadde voksen sønn eller bror. Det var og vanlig å drive med bare leid hjelp.

Selbyggene gikk til arbeidet i kvernfjellet som til en høytid, sier Schøning. «Saasnart er ikke deres Høst til Ende, førend de strax begive sig didhen». Dette skjedde i en av de første ukene etter Mikkelsmess. Da var høstonna over, og vassårene frøs til etter hvert på fjellet, så de ble fri vanntilsiget. Vannet var felkarenes største plage. Brudda gikk som skar ned i terrenget, bare sjelden var det fritt avløp for vannet, og om sommeren rant de derfor fulle. Ungdommene, som var de første som kom ut om høsten, hadde et forferdelig strev med å lense «vasshytta», som den kaltes. Karene brukte langstrakte øsekar med lange skaft og kastet vannet ut. I somme brudd måtte de sta i 5-6 uker før golvet eller «tælet» i bruddet var tørrlagt.

De erfarne gammelkarene kom først når utbrytinga kunne begynne. Det første arbeidet besto i å frigjøre en «veijing» — et svært stenstykke på opptil 5-6 kvernlengder og 3-4 «tjukter». Dagsida var gjerne fri etter tidligere drift, hvis ikke måtte den først hogges ren. Kvernberget er skifrig og delt opp av «staver» eller talkganger på tvers av grøtet, «molldrag» ved golvet kunne også skille «veijingen» fra dette. Men of­te måtte både den ene sida og botn «skarres» opp, dvs. de måtte hogge ned kvernjernet en 4-5 tommer dyp rås langs ytterkantene av stenblokken. Selve blokken ble så løsnet fra resten av berget ved kiling. Det hendte det fantes en naturlig revne i berget som de nyttet, hvis ikke måt­te de hogge seg inn for at tre- eller jernkilene skulle få tak. Utkilinga av stenene var et møsomt og uendelig sent arbeid. Kilene ble slått ned tak for tak og revna i fjellet åpnet seg en tidels millimeter i senn, inntil «vægenn» (vektstengene) kunne få tak. Da var kanskjedet verste gjort. «Nær du ha vunni ivi hoinn, vinn du nå alti ivi rompa.»

Når så «veijingen» omsider lå fri på tælet nede i bruddet, gikk de løs på den for å dele den opp. Lengdene ble «skarret» av og tjukt for tjukt ble kløyvd av inntil kvernemnene lå der ferdig til tilgjøring. Kan den som ikke selv har opplevd det på kroppen, fatte strevet som lå bak, og det pågangsmot de måtte ha, som gikk løs på fjellet med slik redskap!

Kruttet kom i bruk først på 1700-tallet, senest i 1734 da Guttorm Grøtte hadde «mineret og skudt sønder et støcke». Trolig var det gesel­lene i koppergruva som lærte selbyggene å minere.

Kruttet tok bort en del av strevet. På innsida og eventuelt i botnen av «veijingen» ble det slått lange «renningshull». Til første skuddet ble det brukt bare en «venda nåvvå» (vendt neve) krutt, men så ble ladnin­gen gradvis øket, og etter en serie «puffa» var det en synbar revne i fjel­let fra øverst til nederst. Nå behøvde en ikke lenger være redd for å få ødelagt veijingen og kunne gå på med tross. Sprekker og borehull ble sprengladd med krutt, opptil en center (50 kg) kunne gå med i en lad­ning. Men så fikk og «veijingen» skjøtfart. Det hendte at den flere ku­bikkmeter store blokken vendte seg i lufta.

Veijinga krevde både krefter, tålmod og kløkt. Kreftene røynte det li­kevel hardest på når stenene skulle bringes opp av bruddet. De nesten loddrette veggene i de dypeste brudda kunne være seks til åtte meter høy, og oppover dem måtte stenene «ståggåkjøres». Stigene var gjort av 6-8 toms stokker og med trinn av 3-toms bjørk. Trinna satt tett, bare 3-4 tommer fra hverandre. Oppover stigen spettet og vog de stenene som kunne være både ett og to tonn. «Man ser let hvor besværligt og lang­somt dette Arbeide maa være, og det er saaledes begripeligt, at 4 a 6 og flere Mand ofte kunde tilbringe en ja flere Dage med at opfordre en Stenmasse af et 2 á 4 lagter dybt Arbeide» heter det hos Strøm. Han for­teller også at i Kvittyten hadde bruddet så stor omkrets at de kunne byg­ge en vei av snø rundt kantene og kjøre stenene ut etter denne spirallinja.

Når arbeidet var kommet så langt at grovhogginga på «hoggartælet» kunne ta til, delte arbeidsstyrken seg samtidig som det ble satt inn flere mann. De såkalte «bergenskarrenn» fortsatte i bruddet med nye «veijinger», de andre startet med å bygge et hus rundt «hoggartælet». Huset ble bygd av stokker og bakhon med hardtrampet snø over.

En tok først for seg de største stenene til overstener. Når stenen var reist på kant med den beste sida opp, begynte en med å «rø mølsida» — hogge den plan med kvernjernet. Med «kompås» (passer) risset en så opp en runding. Her var det om å gjøre å få til størst mulig mål. Stenmålet gikk i åttendedels alen fra en og en åttendedels alen og opp til det størst brukelige: tikvart (21/2 alen). Hver størrelse hadde sin egen be­tegnelse i kvernspråket.

Med kompåsens sirkel som rettesnor hogg en så kanten ren til omkring 7 tommers tykkelse. Til slutt ble «tuven» (oppsida) renhogd og øyet på de største stenene hogd ut. De mindre stenene fikk først øye ved finhogginga nede i bygda. Kvernjernet var universalredskapen ved «røinga». Bare når store biter skulle slås av brukte de slegga.

Understenene var det ikke så nøye med. Var det hele skiver som var for tynne til overstener, ble de brukt. Ellers kunne understenen lages av to eller tre stykker som ble skjøtt sammen med jernband.

Arbeidet i fjellet varte kort eller lenge etter hvor hardt de kunne eller ville drive. Schøning sier det varte fra Mikkelsmess til henimot jul. I 1818 ble det arbeidet 4 måneder i Kvittyten, dvs. til februar omtrent. Senere på 1800-tallet hendte det de drev til påske, men avsluttet i alle fall før føret ble klent. Det var en stor skam om kvernene skulle bli stå­ende sommeren over i fjellet.

Når vinterdrifta i fjellet var slutt, gjorde karene opp seg i mellom. Alt som gikk med ble anskaffet enkeltvis av det enkelte karslodd — ikke bare maten, men også ved, krutt, jern, trekull og annet. Regnskapet var av enkleste slag. Formannen i laget hadde en «borstokk» eller «dagstokk», en omkring 10 tommer lang treplugg som var gjort 4-,5-eller 6-kantet alt etter hvor mange fullkarer det var i «arbe». Øverst i hvert felt sto hver fullkars bumerke. Nedover «dagstokken» var det skåret tverrlinjer som delte den opp i avdelinger for arbeidsuker, krutt, ved osv. Etter som ukene gikk, risset formannen «fenrikker» for hver en­kelts ytelse, og ved oppgjøret satte de hver enkelts overskytende eller manglende leveranse om i penger og gjorde opp seg i mellom. «At der så ytterst sjelden opstod tvistigheter i Kværnefjellet hadde man å takke den prisverdige regel, at enhver tvist straks skulde avgjøres ved lodd­trekning, og at nogen har mukket like overfor loddets avgjørelse, har man aldrig hørt» (Birsch). For å være sikker på at det ikke skulle bli noe å krangle om, brente de «dagstokken» så snart oppgjøret var klart.

Fordelinga av utbyttet — kvernene — ble også gjort på en like enkel som rettferdig måte. «Rullinga» som dette oppgjøret kaltes, ble helst gjort på «hoggertælet». Hver enkelt sten ble nøye ettersett og vurdert, deretter ble den rullet — derav navnet — til den lodd den ble bestemt for. Lodd en fikk beste 10/4 og dårligste 9 1/2/4, lodd to fikk den nest beste 10/4 og nest dårligste 9 1/2/4 osv. Hvis delinga ikke gikk opp eller kvernene var av altfor ulik kvalitet eller størrelse, hendte det at det ble satt penger på lodda. Når så det hele var avgjort og hver av «ruvene» var så lik hverandre som det var råd å få dem, ble de fordelt mellom karslodda ved loddtrekning. Med det var laget og sameiet oppløst. Den enkelte eier fikk selv sørge for heimkjøring, finhogging og salg.

Få arbeidsplasser har vel vært hardere enn de åpne brudda i fjellødet. Men hvordan var det å leve der oppe de barskeste vintermånedene? Schøning sier ikke stort om dette, og det han sier er lite rosende: «Almuen fortærer, under denne Handtering, den beste Deel af sine Føde-Varer; den hendriiver, ved den Leilighed, en stor Deel af Tiiden ved Le­diggang og Drik». Trolig tok han ikke for sterkt i. Det gikk hardt utover skankene og flatbrødruvene på buret når en mann skulle nistes ut for fjorten dager i slengen. Særlig ettersom felkosten skulle være av beste slag. — «de sette alle deres Ære deri, og ingen vil, i dette Tilfælde an­sees for ringere en den anden».

Dagene er korte midtvinters. Da ble det arbeidet bare en lang økt, res­ten av døgnet måtte de holde seg i bua. Det hendte vel og rett som det var at det ble buvær, snø og storm, som tvang dem inn om dagen. Vi tør ikke si at lediggangen ble brukt til drikk og svir, som Schøning me­ner. Det eneste vitnemål vi har om dette, er at Peder Flønes saksøkte endel karer fordi de «hadde frataget ham 1 anker brendevin udj qværnberget og dend tillige med flere deres Cammeratter opdrucken».

«Felstoggo» som vi kjenner den er visstnok en nyere type. Birch skri­ver at det på flere steder i fjellet skal finnes tydelige merker etter små arbeiderbyer hvor buene eller koiene har ligget i rad og rekke. De var gravd inn i bakken og omgitt av en simpel gråstensmur og hadde en treoverbygning til tak. Alle buene var like små, 4 til 6 alen innvendig og kunne vel knapt gi plass til mer enn 2-3 mann hver. «Byene» lå temme­lig langt fra brudda. Det var viktigere at tomta lå lunt til og hadde rin­nende vann i nærheten. En kan ikke tidfeste når felkarene gikk over til å tømre opp «stuggui» ved brudda, men det er sannsynlig at det var før år 1800.

Langt inn i det 19. århundre ble kvernene i hovedsak omsatt på martnan. På Rørosmartnan i februar møtte selbyggene østlendinger og svens­ker og byttet varer. De kvernene som ikke ble omsatt der, ble kjørt på vinterføret over Jonsvatnet til Trondheim, eller rodd med storbåter til Teigen i Klæbu og sommerkjørt derfra. Kvernene kom fram i god tid før martnan i juni, så selbyggene satte dem igjen utafor veggen til kjøp­menn de hadde avtale med. Det hendte at disse solgte kvernene før mart­nan, men det var et rent kommisjonssalg. Produsenten fikk aldri oppgjør før kverna var solgt. Dette kommisjonssalget økte i omfang først på 1800-tallet til fortrengsel for martnashandelen. En av de faste mottaker­ne av Selbukverner var I. K. Lykke. Av et brev fra ham til hans kommisjonær David Faye i Fredrikshald, går det fram at Faye satt med et la­ger på 20 kvernpar. Nye kverner måtte bestilles før oppkjøpet begynte i februar (1832).

En god del kverner ble utskipet fra Trondheim. Kvernstener er nevnt som en av utførselsartiklene til Kristiania og Drammen i en relasjon om Trondheims handel fra 1737. Schøning nevner også Kristiania samt Kris­tiansands stift som de viktigste salgsområdene. Svensken Cronstedt skri­ver i sin «Jämtlands mineral historia» (1763): «Jag har sedt stor han­del (med Selbusten) drifvas i Norge, äfvenledes til utländska orter».

Det er meget vanskelig å fastslå hvor stort omfang kvernproduksjonen hadde og hva den betydde for økonomien i bygda i tida før 1837. I mangel av fullstendige produksjons- eller salgsregnskaper må en prøve å bygge opp et bilde av biter en kan hente fra forskjellige kilder.

Tvister om eiendomsretten til brudda forteller ikke så lite. I åra fra 1691 til 1711 var det 7 slike jevnt fordelt utover perioden. I åra 1734-39 var det 6, men senere utover hundreåret er det bare en og annen med lange mellomrom, Først på 1800-tallet er det igjen mange.19 tvis­ter i åra 1798-1812. Gjennom prosessene vet vi også at det ble funnet og tatt i bruk flere nye brudd omkring år 1700. Bjørn Klesets far fant ett like for 1690, Pål Stubbe tok opp «Stubarbe» og Ola Stamnes og Gunder Hoem «Trett arbe» i år 1700, Ole Dyrdal fant «Dyrdalsfloen» i 1705, samme år tok Tomas Evjen og Lars Velve også opp et «arbe». Utenom Jon Evjens funn i 1733 kjenner vi ikke til flere finnere før på 1800-tallet.

Kvernfjelldrifta var i sterk ekspansjon i åra omkring 1700. Karer fra hele bygda gikk i fjellet, og næringa var så ettertraktet at det ble lett intenst etter mer brukbar sten. Det var drift både ved Vatna, i Høgfjel­let og i Nerfjellet, ventelig også i Flortraktene.

Den videre utvikling utover hundreåret er det fristende å se i sam­menheng med gruvedrifta. Når det ser ut som det skjedde lite i kvernfjellet i 1720-åra, kan det skyldes et «hull» i kildene. Aktiviteten i 1730-åra, da kopperverket lå nede, står imidlertid i klar kontrast til den svake drifta i kvernfjellet i Hornemannstida, særlig i 1750- og 60-åra, da kopperverket ga arbeid og inntekter til så mange selbygger. Etter hvert som kopperverket trappet ned i Selbu, vendte selbyggene tilbake til kvernfjellet, og fra først på 1800-tallet ble det drevet hardere enn noen­sinne før.

I 1818 var 16 eller 17 arbe i drift. En kan regne at i gjennomsnitt var det 6 karslodder på hvert arbe, og hver eier hadde 2 mann i arbeid, dvs. at kvernbrytinga sysselsatte omkring 200 mann i vinterhalvåret. Det gjennomsnittlige utbytte var etter Strøm mellom 2 og 3 kvernpar pr. eier, i alt 200-300 kvernpar. Dette stemmer bra med at det i 1813 ble skipet 158 kverner fra Trondheim, i 1814 282 par og i 1815 321 par. Disse steinene gikk til Bergen, Østlandet og Danmark. Prisen på kver­nene var senere i hundreåret temmelig fast, omkring 20 spesidaler pr. kvernpar. Kan en regne med omtrent den samme prisen først i hundre­året, skulle kvernfjelldrifta innbringe om lag 5000 spesidaler.

Etter at kvernbrytinga igjen ble selbyggenes eneste attåtnæring av betydning, høres alltid klager over at det ble brutt flere kverner enn det var avsetning for, med prisfall som resultat. Alt på Schønings tid var det slik: «ved det man har drevet dette Brug alt for Stærkt, og frembragt til Kiøbstaden flere steene, end man der kunde afsætte, har man bragt dem i saa slet Pris, at det derpaa anvendte Arbeide, med Bekostning, ei bliver betalt».

Selbyggene selv var fullt klar over det uheldige i at de drev kvernbruket for sterkt og dermed presset prisene ned mot eller under lønnsomhetsgrensa. I april 1800 møttes bøndene og husmennene som drev i kvernfjellet for å komme fram til en ordning med begrensning av drif­ta. Overenskomsten ble underskrevet av 286 mann, trolig omtrent alle som selv gikk i fjellet eller eide lotter i brudda. Hver gårdbruker skulle heretter få ta ut 3 par middelsstore kverner årlig og forholdsvis mindre eller mer om han tok ut store eller små kverner. Husmennene fikk 1/3 av denne kvoten: 1 middelstor kvern. Den som ikke selv kunne eller vil­le drive, fikk ikke overlate sitt kvantum til andre, heller ikke fikk han ta det igjen et senere år. Overtredelse av bestemmelsene skulle straffes med bøter på fra 10 daler og oppover, derav 8 daler til angiveren og 2 daler til fattigkassen. Enhver hadde rett til å kontrollere de andre, og fjerdingsmennene skulle ha plikt til å føre kontroll og drive inn bøte­ne.

Denne frivillige avtalen viser at det var ønske om å samarbeide til fel­les beste, men selbyggenes harde virkelighet ga dem knapt muligheten. Det er tvilsomt om bestemmelsene noengang ble praktisert, noen bøter av dette slaget kom det i hvert fall ikke inn i fattigkassen.

I åra framover var det fremdeles overproduksjon. Strøm nevner at sog­neprest Widerø og lensmann Norbye hadde prøvd å få bøndene til å bli enig innbyrdes om å begrense kvantumet, men uten at det kom noe ut av det. Joris Norbye var trolig initiativtakeren til en ny avtale som kom i stand i 1829. «Det anses for og er skadeligt — at Qvernstensdriften. som hidtil vedbliver at være ganske uindskrenket og frii for alle — det­te har gjort at de Selboiske Qverner er i den grad falne i Prisen at, hvis

Denne gangen ble det gjort forsøk på å etterleve bestemmelsen. I 1831 kasserte fattigkassen inn 55 spesidaler, det meste fra felkarer som hadde drevet for sterkt. Det er samme driftsåret I. K. Lykke venter seg «at det iaar vil blive et betydelig mindre Antal Møllestene bragt til Marched end som forrige Aar». Begrensningene virket — men bare for kort tid. I 1840- og 1850-åra var forholda igjen slik at det var nødvendig med tiltak for å bremse på drifta.

Gårdsdrift og arbeidsliv

I september 1723 møttes en mannsterk kommisjon på Kvello: Amt­mann, lagmann, fogd og sorenskriver og fra Selbu lensmann Halvar Møllenhus og 8 lagrettemenn: Gunder O. Vigen, Pål Punde, Tomas Stam­nes, Tomas Kallar, Jon B. Garberg, Ingebrigt Evjen, Fredrik Uglem og Peder Lien samt 5 tydalinger. Hensikten var å sette opp utkast til en ny og mer rettferdig matrikkel, og det ble også gjort.

Matrikkelutkastet er den eneste omfattende kilden til jordbrukshistorien på 1700-tallet. Det gir mange interessante opplysninger, men det spørs om en kan lite på dem. Ville ikke bøndene være fristet til å un­derslå en del av buskapen og utsæden når de visste at denne matrikke­len kunne bli utregningsgrunnlag for skatten i tiår framover?

Etter matrikkelutkastet var det i hele Selbu 239 hester, 957 kyr, 475 «ungnød», 847 sauer og 820 geiter. Utsæden var på 150 tønner bygg og 775 tønner havre. Vi merker oss straks hvor lave talla er. Hestehol­det har holdt seg best oppe, men også det har gått tilbake til 90% av det hestetallet vi fant i kvegskattlista for 1657. Storfeet er redusert til 64%, småfeet til ca. 70%. Kan en slik tilbakegang være reell?

Ved sammenligningen må en ta hensyn til at opplysningene om buska­pen ble gitt ut fra forskjellige forutsetninger. Ved matrikuleringen i 1723 ble det bare ført opp så mange dyr som bruket kunne vinterfø, mens kvegskattelistene tok med alle dyr over ett år som var på bruket da skatten ble tatt opp, i august 1657. Det vil si at vi for 1723 må gjøre et tillegg for fjorkalver og risbitværer som ble gjødd for slakt før vi sammenligner med de eldre tallene. Hvor stort dette tillegget skal væ­re, er det likevel vanskelig å svare nøyaktig på.

Skifteprotokollene kan brukes til å kontrollere opplysningene i matrikkelutkastet. Det er rett nok et hull i serien fra 1700 til 1727, men de første åra etter 1727 ligger nær nok i tid til at vi kan bruke talla. En opptelling av de 17 første skifta gir en buskap på tilsammen 228 kyrlag. Matrikkelen gir 236 1/2 kyrlag for de samme bruka. Det ser ut som matrikkelutkastet er troverdig nok, og en må slå fast at det ikke bare var stagnasjon, men tilbakegang i husdyrholdet fra 1657 til 1723.

Kan en og påvise dette for åkerbruket? Matrikkelen forteller om ut­sæd, mens de eldre tiendelistene gir avlinga. Derfor må vi igjen vende oss til skifteprotokollene for å få sammenlignbare opplysninger. I det første tiåret etter 1723 finner vi bare 7 bruk der utsæden er oppgitt — tilsammen 81/2 tønne bygg, 45 tønner havre. Matrikkelen har for de samme bruka 9 og 52 tønner, altså en tanke mer. I 17 andre skifter fin­ner vi en avling på tilsammen 96 tønner bygg, 244 tønner havre. Etter matrikkelen var utsæden der 171/2 og 100 tønner, det vil si at bygget ga 5 1/2 foll, havren 21/2 foll. Det stemmer helt med det som er opp­lyst på Hove i 1740, der både utsæd og avling er oppgitt. Bruker en dis­se folltalla på utsæden i hele bygda, kommer en til en avling i normalår på ca. 2 750 tønner korn — 85 % av det normale omkring 1680. Også kornproduksjonen hadde gått tilbake i de mellomliggende tiåra.

Årsaken er ikke vanskelig å finne. I de 25 åra fra 1683 til 1708 har vi kjennskap til 16 uår og hardår. Attpå kom det krig med skatteflåing, sult og mannefall. Tingbøkene vitner om et utarmet folk. En enkelt trondheimskjøpmann stevnet i 1702 50 skyldnere for tilsammen 430 da­ler i gjeld. Av det fikk han inn mindre enn 1/3. Av skyldnerne var 14 døde i armod, 6 levde i fattigdom mens 4 hadde flyttet fra gården. Sel­byggene ba i alle fall i 1705 om en «allernaadigst forlindring udj de Høy Kongelige Contributioner». Fogd Tybring hadde både før og senere ad­vart mot de drepende skattene i disse tunge tidene: «— Skal Bønderne og blifve ved gaardene, vil største delen gifves baade delation og afslag udj Udgifterne, serlig de store gaarder som er mange høyere ansæt udj Rettigheden end de efter disse Tider kand være god for, hvor ofte de fleeste af dennem er udj vanbrug, og har mange opsiddere qvitteert saadanne gaarder og fløt til byen heller nedsat sig hist og her ved Søekanterne for husmend». Vi kjenner noen som måtte gå den tunge gan­gen fra sin fedrene gård, som Baro Valli og enken Gulset som «begge deris gaarder Anno 95 fragik, hun med mange hendis smaa Børn greb med Bettelstafven i handen og bede deris Brød —». Enkelte gårder ble lagt øde. Mellom 1683 og 1721 gikk det slik med Morset, Øver Hoem, Uthus i Flora, Lund, Valli, Åsum, Øras, Langsmo, Knegtaune og Hånnå,

mens halvparten av bruka ble forlatt i Tuset og Gulset. Brukertallet gikk ned med 10 % i disse åra, produksjonen sank kanskje enda mer. Til­bakegangen var vel å merke ikke noe særfenomen for Selbu. Over hele Trøndelagsområdet var virkningene av «den lille istid» følbare.

Matrikkelutkastet fra 1723 gir opplysninger om jordveien på de en­kelte gårder. Av 100 gårder ble 62 regnet for å ligge i solli og var mer eller mindre kornviss. De 38 som lå i bakli eller var markegårder var «uvis» eller «mislig» til korn. Det er merkelig å se at alle gårdene i Innbygda så nær som Garberg og Langset ble regnet som markegårder, likeså alle florgårdene. 24 % var frostlendt mens 23 % var utsatt for tørke. Bare 3 % ble karakterisert som våtlendt — åkrene lå høyt.

Selbugårdene ble vurdert atskillig bedre som forgårder enn som korngårder. 61 av 100 gårder var «god» eller «truelig til eng», mens 12 var «maadelig». 22 var «skarp» eller «noget skarp». De 6 dårligste fikk betegnelsen «Slet» eller «Skarp og slet». Høyavlinga i hele bygda er oppgitt til 9302 sommerlass. Til det kommer halmen. De regnet at 20 kornstaur ga 1 tønne korn, slik at den avlinga vi har regnet med kan ha gitt ca. 5 000 lass halm. Men halm er dårlig for, og mye av høyet var starrgress og finnskjegg fra fjellslåttene, så foringa måtte bli knapp.

Skifteprotokollene forteller om meget brokete buskaper. Fordelen med å foredle rasene var lite kjent og ikke praktisert. Denne buskapen fra 1742 var helt vanlig: 1 ku var kvit og rødflekket og hornet, 3 kvit og svartflekket og hornet, 3 andre hadde samme farve men var kollet. 1 ku var helt svart og kollet, 1 var rød og hornet. Den ene graoksen var helt rød, den andre helt svart.

Det er artig å se hvilke kunavn som ble brukt for 200-300 år siden. Det var de kjente, kjære: Dokke, Brannros, Havfrue, Solgås, Ringøy, Dagros. Andre særlig populære navn var «Ebblegaas», «Hafstrand», «Ryppe», «Kaalmarck», «Sneedriv», «Danseldoche» og de mer frem­medartede «Jylland», «Amsterdam» og «Holland». Oksene ble sjeldne­re beæret med navn, men det hendte: Tyrball, Fyrball og Gulstut.

Hestene var heller ikke rasedyr. Om lag 1/6 var blakke, resten røde, brune, svarte, hvite eller grå. 3 av 100 hester var vallaker, resten var uten unntak grahester. En finner aldri ei merr eller et føll nevnt i kil­dene, selbyggene kjøpte alle sine hester utafra, visstnok helst fra kyst­distrikta. Årsaken var dels den harde kjøringa, som og Schøning nevner: «De have skiønne stærke Heste, saadanne, som deres Brug og tunge Ar­beide udfordrer; dem og deres Seletøi holde Sælbyggene altiid i god og fuldkommen Stand». Men rovdyrplagen — særlig bjørnen, skal og ha medvirket til at de nødig drev med hesteavl i innlandsbygdene.

Sauene var svarte, grå eller hvite. De norske sauene var langbente men små av vekst. De ga derfor lite utbytte. Proprietærene ved Trondheim innførte utenlandske sauer for å foredle rasen. I prestegården var det i 1737 en sau av «Engelsk blanding», men senere hører vi ikke mer om slike foredlingsforsøk før Sevat Bergersen drev Hove i 1790-åra. Han hadde 4 engelske sauer og 6 halvengelske. Ellers må en nok regne med at norsksauen holdt seg i gårdene til langt ut i forrige århundre.

Småfeet var lite produktivt, det er sjelden å se en sau som har mere enn ett lam eller ei geit med flere killinger. I tida 1727-46 er antall lam og killinger nevnt i 22 skifter tatt opp før slaktetida. Tilsammen var det 70 sauer og 45 lam, 92 geiter og 61 killinger, altså 2/3 unge pr. dyr i gjennomsnitt. Udyra må nok ta en del av skylda, ved siden av vanstell som førte til lave fødselstall. Når våren kom, sto det ofte dårlig til i sau og geitfjøset: «Smaafeet var befengt med Skab og styrtefærdig, saa ingen ville give 1 skilling ved auctionen for dem».

Selbyggene mangler ikke læremestre som både talte om jordbrukets forbedring og som selv gikk foran og viste hvordan det skulle gjøres. Sogneprest Rosenvinge var en ivrig gårdbruker. Oppglødd og stolt for­teller han om hva han har gjort: På prestegården har han dyrket alt som kan ryddes til åker og eng og tildels land «som ikke har været dyrket til forn, i det minste i nogle Seculis». Han fikk ryddet bort kjerr og skog, og «deels med Spaden, deels med Jords kiørsel, deels ved Vandleedninger og Vandløb har udbrudt ujevn Jord, opfylt Daler af Høye og dem saaledes planeret og indrettet til Ager: Hvorledes han har afskaaret Jord og Myhrtuver, opreist dem mod Soel og Vejr, tørret og brændt dem og udspredet Asken over den døde og stejle Jord. Hvorledes han til en god deel har Renset denne Steenige Jord med at opgrave store Ste­ene, dem han deels med Miner og Krud, deels med Brand har sprengt, deels afkjørt i Elven, deels nedsiunket i Jorden, der ovenpaa lagt fast agergrund af Leer, og siden indkiørt anden Jord som nu bær Korn. — Den store Myhr strax oven for Kircken, hvilken var til forn et bundløst Moraas. — Udi dette Morass har jo adskillige forstandige Mand nu paa nogle Aar forundret sig ved al sin Ager, som har været mod alles For­modning». (1749).

Rosenvinges etterfølger, «potetpresten» Frugaard, var en like ivrig talsmann for reformer. Schøning roste både ham og verksbetjentene Busch og Wiborg for «saadanne og flere Forsøge i Landhuusholdningen». De forsøka han henviste til, gjaldt oppavl av kalver. De kokte kjøttben sammen med hakket ene- og granbark og ga gjøkalvene. De kun­ne og fortelle at når de holdt kalvene inne på stall første året, ble de mye større enn om de gikk ute. Viktigere var eksperimentene med nye plan­teslag. De hadde innført poteten i bygda, sådd forskjellige slags erter og plantet frukttrær. Jorda i Selbu var mer enn god nok, det mangler bare at den ble rett drevet. Busch og Wiborg hadde en gang sådd 3 skjepper bygg og høstet 7 tønner — det vil si at kornet ga 14 foll. Men det hø­res utrolig. De skrønte nok grovt for rektoren, de gode bergoffiserer?

Hvordan tok selbyggene mot det nye? Schøning var lite optimistisk. «Man torde ei giøre sig Haab om at dette Exempel vilde hastig blive efterfulgt af den gemeene Mand, som her, fremfor paa de fleeste andre Steder er stiv, paaholden paa det Gamle, og Fiende af alt Nyt». Det er frykt for at ettertida må gi ham rett.

Det fortelles at de første potetene i Selbu ble satt i Tuset, trolig hos gamle korporal Ole Pedersen. Frugaard ga ham noen få poteter da han for til Tydal en våren og forklarte hvordan han skulle gå fram for å få frukt. På kirkereisen om høsten stanset han som vanlig i Tuset, spent på hvordan «potatosen» var blitt. Men gardsfolket vørte ham nesten ikke, de var både støtt og snurt. Til slutt brast det for kjerringa: Du nara oss, du Far. De da berinn va bode ség å sur. De e’da itj fælkmat, slikt». Det viste seg at de hadde spist de små, grønne bæra på kålen. Ikke rart de var «forterendes» på presten!

Sagnet har i alle fall rett på ett punkt: mistro til det nye. Det er ikke mulig å finne poteter nevnt i skifteprotokollene i det hele i det 18. århundre. De skal ha dyrket den på en del gårder, men ikke mer enn at settepotetene fikk plass i et gropkrusfat. Åkeren var ei seng ved stue­veggen. Når de fikk poteten opp av jorda, vasket de den og gjemte den på loftet. Da de første tok til å styrte dem uvasket i kjelleren, ble de fleste «forfert». Det gikk da ikke an å ha lort på maten! Men da nøds­åra under Napoleonskrigene ga poteten den plassen den siden har hatt som en av våre viktigste matplanter, tvang en mer røffere dyrkings- og behandlingsmåte seg fram. Alle ordnet seg med potetkjeller, enten un­der stua eller utgravd i en høvelig bakke.

Når en blar gjennom skifteprotokollene for hele det 18. århundre, blir en slått av en nærmest uhyggelig stillstand innen jordbruket. Gårdsredskapene er de samme gamle: en plog, en harv, en del grev, skjurruer og ljåer, noen sleder og kanskje en med jernmeier under. Det er det hele. Det eneste nye vi har vært i stand til å påvise, er to «Ruulstøttinger» hos Bergersen på Hove i 1792 — det er de første vognene.

Vi har forsøkt å få et bilde av utviklinga innen husdyrholdet ved å summere buskapen for de 54 dødsboa som ble skiftet i 1760-åra og sammenligne med buskapen på de samme bruka i 1723. Her er det mange feilkilder. Mange av de avdøde var gamle og dårlige drivere med mind­re buskap enn vanlig. At skifta helst ble holdt om sommeren og viser flere dyr enn vinterbuskapen, skulle trekke i motsatt retning. Andre inn­vendinger kan og gjøres, men ikke alvorlige nok til å velte hovedinn­trykket av undersøkelsen: På de 54 bruka var det 681 kyrlag i 1723 og bare 642 i 1760-åra, altså en tilbakegang der en skulle vente å finne klar framgang. Bare heste- og geiteholdet viser et svakt oppsving, de andre gruppene var gått tildels mye tilbake i tall.

Samtidige iakttagere peker på årsaken: Selbyggene var for opptatt med andre gjøremål til å kunne skjøtte jordbruket som de burde. Så lenge kopperverket sto ved makt, tok førsel og bruk mye av tida, og gjen­nom hele hundreåret ble karene heftet bort med kvernarbeide. Særlig «gæli» måtte det være at finhogginga og kjøringa til byen falt i trav­leste våronna. Rett nok hadde kvinnfolka i Selbu måtte lære seg til å gjøre kararbeide. Fremmede som kom hit ble forferdet når de så at «før­kjene» sto i åkeren og spredde møkk; slikt var utenkelig i andre bygder. Men kvinnenes ekstrainnsats kunne langt fra oppveie mennenes «for­sømmelse».

Schøning uttalte seg med kyndighet: «Deres Ågre driive Sælbyggene, eller de fleste av dem, endda beder end man skulle formode, efter de man­ge andre Handteringer at dømme, som de have for sig: men de have hidindtil næsten bestandig brugt de samme ågre, saa at nogle meenes at være brugt i nogle hundrede Aar, eller saa langt man kan erindre sig, af Mand efter Mand. De maae derover bestandig giødes, og man kan ei saae mere Byg, end saavidt man har giødet Ager». Dette understøttes av en åbotsforretning i Røsset i 1744: «Jorden angaaende. saa fandtes Kaalgarsageren forpløyet, saa ald Jorden er nedveltet i Reenen — Den øfrige Ager befindes mager og skrind formedelst Enken forrige bruger var i slæt tilstand og alt for lidet Fæe kunde holde». Åkerbruket var stag­nert. De færreste brøt nytt åkerland, de nøyde seg med å så byggtønna og de fem havretønnene på de samme lappene som forfedrene hadde brukt «i all tid».

Skorten på arbeidskraft gikk også i sterk grad ut over husdyrholdet, ettersom forsankinga den gangen krevde særlig mye tid. Kulturvekster fantes ikke, og forresten ble lite av dyrkamarka brukt til eng. Det mes­te måtte hentes i utmarka, til dels langt til fjells.

På ettersommeren når heimegjerda var fóra av, nista slåttefolket seg ut og for «åt markjinn». Styresmaktene regnet mest all utmark for almenning, og etter loven hadde den som først gikk med ljåen i ei slette, retten det året. I praksis fulgte visst de enkelte sletter bestemte gårder,

både i de egentlige, gamle almenninger og utafor. Var det flere brukere om ei slette, slo de sams med like mange mann og delte såtene etterpå.

Både karer og kvinnfolk måtte være med på slåtten. Var det tynt gras, som i myrslåttene, hadde rakstpika nok å gjøre med å rake etter én slåttekar, ellers var det vanlig med ei jente for to karer. Graset ble rakt sammen til breier. Var det tjukt gras eller grått vær, måtte graset rø­res, vendes med riva så det kom sol og luft til. Mot kvelden ble breiene rakt sammen til rugger, som ble kasta ut igjen neste morgen. Når graset var blitt til tørt høy, ble det kjemma. Høyet i ei kjemme hang i hop og kunne bæres. Kjemmene ble båret sammen til såter, og i Selbu skulle det gå 8 kjemmer på ei såte.

På de faste sletta var det somtid bygd små høyhus, er. Mer van­lig var det likevel å sette høyet i stakk. På en botn av stranger og lauvkjerr reiste de først stakkstostonga og støttet den opp med 4 kløfter. Så bar eller kjørte de høyet borttil og la det opp i en ring rundt stanga — det var rakstpika som sto oppi og stekte. På slutten ble stakken så høy at de måtte kaste høyet opp. For å få luft i høyet la de inn lauvkvister. På toppen gjorde de stakken så vasstett som råd og avslutta med ei grastorv. Til slutt måtte de bygge et risgjerde rundt stakken for å verne den mot krøtter og rein. En stakk skulle inneholde 3 såter, og var 1 vinterlass eller 2 sommerlass. De siste lassa kunne de og lesse ekstra om­hyggelig på sleden og la den bli stående igjen til snøen kom.

Markaslåtten har et romantisk skjær over seg, men ofte var det hustri nok. Husværet var av enkleste slag. Det var å natte seg under ei bugran hvis de ikke var i nærheten av setra eller ei slåttbu: ei halvhu som besto av et enkelt skråtak. Var det mye regn, kunne de gå hele uka uten å få tørke kleda på kroppen. Verst var det å slå blautmyrene senhøstes. Sko eller støvler nyttet det ikke å bruke, så det var å gå barbent med is­kalde myrvannet siklende opp mellom tærne.

Markaslåtten betydde liv eller død for selbyggene. Kraft skriver om dette: «Man finder neppe i nogen af Landets Bygder hver liden Fjeldmyr saa omhyggeligen benyttet som her. Hjemmejordene ere indskrænkede, saa at der paa de fleste Gaarde af disse neppe kan erholdes det fornødne Foder til et Par Heste, det øvrige Foder maa søges til Fjelds, indtil et Par Mile eller derover fra Gaardene, og bestaaer mest af Myrhøi, som med største Besværlighed maa hjemkjøres om Vinteren i den­ne sneefulde Egn». For å få et inntrykk av mengden, tar vi med de slet­tene som lå til Bårdgarn Kjøsnes i 1830-åra. (Antall lass i parantes). Krokbekkøyen (4), Ratåsen (8), Smålienn (5), Rundmyra (3), Granenget (3), Bjørkenget (4), Bårdgardslienn (15), Hølet (8), Bergmyra (5), Reenådalslia (12), Nordlia (3), Strupen (4), Kvitstenmyra (5), Krokmyrslia (2). På nordsida veja (3, Kåsenn (5, Kjølenn 5, Neunn ren (3), Vassdaln (2), Tjurrubudaln (2), Ved Renåelvinn (16), Svartåsen(?), Stormyra (5), Langmyra (5), Hølslettet (20), Utafor Aftretsvolla (2), Volløyenn (1), Enkens slått (24) — i alt 174 lass. Slet­tene ble ikke slått hvert år, enkelte fikk kvile 1 eller 2 år mellom hver gang de kom med ljåen.

Marka kunne og gi tilskuddsfor: de raspet løv, brøt kvist og laget løv­kjerver, skavet bark og tok mose. Hvor stor betydning dette hadde, vet vi ikke. Det eneste som nevnes i kildene er at på Bakken hentet de moselass i fjellet i 1743. Schøning nevner en særegen form for tilskuddsfor: «Til Føde for Køerne, anvende, saavel her som paa endeel andre steder, gode Husholdere deres Heste-Møg. Køerne Spiise den med Begiærlighed, og triives vel deraf, sær naar Møgen kaages og blandes med lidt Meel».

En fullstendig oversikt over setrene ble forst gitt med prøvematrikkelen av 1723. Da var det bare 5 bruk i hele bygda som manglet seter, så vi kan med god grunn slå fast at seterbruket som vi kjenner det fra sene­re, var fullt utviklet da og sikkert atskillig før.

De 5 bruka som er oppført uten seter var Kvello, Solem mellom, Størset, Høyås og Kulvik. Kvello hadde fått lagt under seg Storvollen omkring 1680, men da presteenka Margrete Kvello døde, solgte sviger­sønnen vollen til Sjur Alset. Gården var så uten seter til i 1746, da kap­tein Brønlund fikk kjøpt igjen Storvollen for 30 daler. Størsetmannen prøvde å bygge seg seterhus på Sirvollen i 1753, men fikk dom mot seg og måtte flytte ut. Siden måtte han vel fortsette pa gammelviset: leie seg rom i setrene hos velvillige naboer.Matrikkelen nevner uheldigvis ikke navna på setrene, men gjennom rettsaker får vi kjennskap til en del: Uthusvollene «Storvollen» og «Skidtholl» (1707), Øver Hoem- og Bergevollen «Svartholmen» (1710), Kyllo- og Evjenvollen «Stormoen» (1714). Tronsetvollen «Høstvollen» (1756). Hårstad, Bortigarsvollen «Gråvåssåsen» (1770). I 1780-90-åra nevnes flere, og alle vollene vi får høre om, fulgte de samme gårde­ne dengang som nå.Mest alle Selbugårdene har hatt flere voller, 2 eller 3 var det vanlige, men enkelte gårder hadde flere, Hegset f.eks. hadde 7. De slapp ut kyr­ne på grasgroa så tidlig som mulig om våren — for mange av de utmagrete dyra sto det da om livet. Men så snart det var grønt i liene flyttet de til vårvollen, Mebust f.eks. til Selivollen.

Et par, tre uker senere, omkring Sankthans, kom den egentlige buferdsdagen da de for «usti markja». Alle måtte flytte samtidig, naboene var ikke nådige hvis én ble igjen og ødela sletta for de andre. Mebust hadde to sommervoller. Først setret de i Heståsen, og etter noen uker der for de lenger innover Roltdalen til Brattslåttvollen. Utpå ettersommeren, da sletta frammi marka var fora av, flyttet de igjen framover, Mebust til Kråssåvollen. Og til sist, 1 eller 2 uker før Mikkelsmess, fikk buska­pen slippe inn på ekrene heime der nylåen sto høyt. Det skulle igjen skje samtidig. Om de mange som hadde beiterett i Amdal het det: «Om høsten skal ingen la deris fæ komme i deris indhegnede March eller Engesletter, førend det skeer tillige og paa en tid. Bømarchen er felles for Creaturene som hidentil Horn ved Horn og Kløft ved Kløft».

Det var som oftest store barneflokker på gårdene, og i tur og orden måtte barna ta jobben som gjeter. De fikk springe med så snart de mak­tet det, og fra framslengalderen fikk de det fulle ansvaret for krøtterhopen. Men så snart de ble konfirmert måtte de over i de voksnes virke, slåttonn og skur. Jentene kom rett nok ofte tilbake som seterdeier, lik­som husmannskonene og gjerne tok på seg å være deie mot å få kosten og rett til å ha med sin egen ku på setra.

Selbu har mye god beitemark, men konkurransen om den ble etter hvert hardere, «nesten hver Flæk i almindingen (Roltdalen) som til Sætter og buhave kand være tienlig bliver brugt». (1754). Det gikk hel­ler ikke for seg uten ufred. Jon Larsen Uglem «stelte opp» dattera Beret til å sette fyr på Bergevollen i Holmene. Han mente det var hans voll, men kunne ikke bevise det og fikk bot. Ellers var det flere som fikk angre at de lot naboer eller andre beite på seg. Etter noen år tok de til å mene de hadde rett og bygde seg seterhus slik at den opprinnelige eie­ren måtte gå til tinget for å få dem ut igjen. Slik prøvde f.eks. Bellsgubben å trenge seg inn på Gråvassåsen omkring 1770.

Når høsten kom skulle «masstua» være fylt av gilde, fete oster, store «myssmærklomper», gum og daller med smør. Så ble da og omtrent hele årsavkastningen av søvl tatt ut i disse få sommerukene. Hvor mye setringa kastet av seg, vet vi ikke så nøye. Heramb, som for gjennom fog­deriet i 1811, sier at seterdrotten av ei ku var 13/4 bismerpund (9 kg) smør og like mye ost og mysost. I et skifte etter husmannen Bjørn Flønes i september 1741 finner vi om lag 50 kg søvl. Han hadde 7 voksne geiter og 5 unggeiter, og det gir en budrott på 4 eller 7 kg pr. geit alt et­ter som en regner med unggeitene eller ikke.

Det var kostbart å holde hus på mange voller, selv om husa var av enkleste slag. «Seterskjølet» var et lite, avlangt og lågt hus med jordgolv, grue midt på og ljore i taket. I ene enden var «masstua» fradelt — et mørkt og kjølig rom. Det er uklart om det var fjøs på alle vollene — på 1800-tallet var det ikke uvanlig å ha krøttera i ei innhegning, et kve, om natta. Det stemmer med det som blir opplyst i en åbotstakst i Røsset. «Paa Kraasaavorsvolden» var det et seterhus, et «fæhuus» og ei høyluddu. Men på Roltdalen var det bare seterhus og likeså på Droyvollen.

På vorhusvollene var det sikkert ikke fjøs, bare et lite, simpelt «skjøle» — et vorhus. Disse lå i nærheten av rette setra og ble brukt mens vollen der ble foret av.

Det er rart at de greide seg uten fjøs på setrene, for tradisjonen som går tilbake til først på 1800-tallet, forteller at rovdyra herjet stygt med buskapen. Forklaringa må være at de tidvis holdt vakt ved kveet om natta. De som bygde fjøs, måtte gjøre det ekstra sterkt og forsterke dø­ra med tjukke klamper tredd ned i spor på hver side av døråpningen. Likevel brøt bjørnen seg inn, eller den rev ut stokker i veggen eller slo hull på taket. Ikke på noe annet område er tradisjonen rikere enn der den forteller om de gamles evige kamp med bamsen og annet utyske. Vi skal ta med en av disse fortellingene, gjenfortalt etter Ole O. Haave.

Det foregikk omkring 1820. Oles hjemmelsmann var med og var den gang 5-6 år. En kveld ble det et forferdelig leven borte i trøa, der sauene var innestengt. Da seterfolket kom ut, kom bjørnen over gjerdet med en sau i kjeften, men buhunden gjøv på han så han måtte slippe saukroken. Hunden hang på ryggen av bjørnen, men den hadde ikke greid seg lenge hvis den ikke hadde fått hjelp. Fra Mølnhus var de dagen før kommet etter seterkløv, og hesten, en stor grahingst, gikk nå på beite. Den hør­te larmen fra Hoemsvollen og kom settende og gikk på bjørnen, bet, spar­ket og slo med forbena. Det ble for mye for bjørnen som prøvde å kom­me seg vekk, men både hesten og hunden var med ham langt innover dalen. Begge to skalv da de kom tilbake etter den gigantiske kampen.

Noen dager senere hørte de på vollen skudd — først ett, så ett til. Om en stund kom det en kar i vollkanten. Det var «Kanten», samen Nils Kant — en storjeger. Han hujet etter hjelp. Han hadde gått seg på bjørn, skutt men truffet dårlig. Bjørnen kom farende mot ham, men «Kanten» var kald og trakk seg unna mens han strevde med å la munnladningsbørsa på nytt. Han helte nettopp fengkruttet på panna da bjør­nen nådde ham og bet seg fast i foten hans. Men da smalt også skuddet. Heller ikke dette skuddet drepte, bjørnen hev seg ut i Rotla og ble tatt av strømmen. Våren etter ble den funnet på Morsetodden.

«Kanten» ble hjulpet til setra, forbundet og stelt så han kom seg. Etter denne bedriften fikk han medalje. Det var hans 28. og siste bjørn.

De som måtte leve med rovdyra hadde ikke råd til å koste på seg en romantisk forestilling om bjørnen som en godslig, grasetende bamse. En som hadde funnet bjellekua si døende med opprevet bringkoll og jur, hatet ham inderlig — som han og avskydde ulv, gaupe og annen «stygge­dom». I 1730 innførte myndighetene skuddpremie på bjørn og ulv, og fra da av kan vi lese jaktresultatet ut av tingbøkene. I åra 1732-99 ble der krevd skuddpenger for 99 bjørner og 20 ulver i Selbu. De to største jegerne var begge underoffiserer. Ole Gundersen Hoem felte 8 bjørner alene og 19 sammen med andre, Ole Pedersen Tuset hadde henholdsvis 7 og 11 bamser på sin konto. En annen storjeger var Peder Bjørnsen Aftret med 13 bjørner, 9 felt alene. Dette var det de tok i Selbu, men bjørnejegerne for vidt på jakt. Ole Tuset fikk 20 daler i premie for å ha felt 36 bjørner alene og like mange sammen med andre.

Bjørnen ble etterstrebet ikke bare for skuddpremiens skyld, men og for kjøttets. Schøning skriver at den «have ofte 3 Finger tykt Spæk over Kiødet, og en Biørnskinke har smaget Kiændere ligsaa godt, som en Svine-Skinke. Et godt Biørne-Spæk til et Støkke Havre-Brød, eller Brød af Furru-Bark, er for Sælbyggen en Delicatesse».

Heller ikke i det 18. århundre ble folk spart for uår. Etter de harde åra først i hundreåret gikk det en mannsalder til neste nødsår. Åra 1739-42 var alle harde, særlig vinteren 1739 og våren og sommeren 1740. Våren 1742 var det overlag mye lemen som åt opp grasgroa slik at det ble dårlig med for, og om høsten døde mange, både fordi de var utsul­tet og fordi døde lemen som lå og råtnet overalt forgiftet drikkevan­net. I 1771, -72 og -73 frøs kornet mens høyavlinga ble bare det halve av det normale. Myndighetene sendte «forsterckningskorn» fra Dan­mark, men det forslo ikke stort. Vinteren 1772/73 kom 3000 tønner til Trøndelag, av det fikk Selbu ca. 170 tønner. Til slutt ble påkjenninga for svær — høsten 1773 var dødeligheten uhyggelig stor.

Til tross for uåra som brente seg fast i folks minne, var 1700-tallet et godt hundreår — trolig det beste etter svartedøden. Derfor er det ufat­telig at ikke framgangen i jordbruket var større, skjønt en kan vel og si at det var nettopp de gode åra som hindret en katastrofe. Sekelskiftet kom med nye uår, både 1800, 1801 og 1802 var frostår, verst var likevel 1803 som var det svarteste av alle. Sand forteller: «Nær de le uti slått­onna, vart de styggver å kalt. Fore å åkern råtna opp, å de la snø ti felåm gang på gang, somti alt neåt jaråm. Fælk mått hem tu setråm uti augusta for snøa. Inn fjorta dåggå fyrri mykjillsmess spekt de rettele opp, å da frøs de rent bort altihop, så de ijt vart for inngang. Vårn ette va sen, da vart de slik fornø, at stordelen tå kryttyråm gikk for».

«Storklenåret» 1812 er blitt det klassiske eksempel på et uår. Det var rett nok ikke så ille som i 1803, for det ble da høy det året, men sulten og sotten ble likevel langt verre på grunn av krigen. Folk måtte som så mange ganger før ty til brød bakt av furubark, reinsmose og annet, men mange sto det ikke over. Fra Mikkelsdag 1812 til samme dag året etter døde 130 mennesker, tre ganger mer enn normalt. Det var folk i alle aldre, men hardest gikk det ut over de små og de over 50. Det er de sva­ke som får svi verst når det røyner på!

Nødsåra satte nok folk og næring tilbake, men vi skulle likevel ven­te å finne et jordbruk i vekst når vi kommer et stykke inn i det forrige århundre. Folkevekst, større opplysning og utviklinga rett og slett skulle tilsi det. Amtmannen i Trøndelag, som skrev sin første femårsberetning i 1835 var lite optimistisk: «Almuens Forkjærlighed for gamle Sædvaner og Frygt for at indlade sig paa Jordforbedringer, der ikke strax afgive de øiensynlige Fordele, hindre Jord- og Agerbrugets betydeligere Fremskridt til de Bedre». Jens Krafts beskrivelse fra 1832 peker på hindringene i Selbu: Klimaet, mangelen på dyrkingsjord, den altfor vidt drevne opp­deling av gårdene, leilendingsvesenet og kvernfjelldrifta som «borttage mange Hænder som Efteraaret og om Sommeren».

Ved folketellinga i 1835 ble det for hver matrikkelgård påført gårdens utsæd og buskap — den siste pr. 29. november 1835. Her har en da en kilde til kontroll av utsagna ovafor, med de vanlige forbehold om kildens troverdighet. Kan hende er den større enn vanlig fordi tellinga ikke fikk følge for skattelegginga.

Buskapen var merkbart større enn ved siste telling. (Tallene i parantes viser økningen i prosent siden 1723). Det var 331 hester (40%), 1939 storfe (35%), 2512 sauer (200%), 2159 geiter (163%) og 123 griser. Tellinga i 1835 omfattet også husmannsplassene, som hadde økt voldsomt siden først på 1700-tallet. Går vi ut fra at det på hver av de 426 plassene var 1 ku, 3 sauer og 3 geiter, står plassene alene for omtrent hele økningen. Og forutsetter vi at det var så mye som en halv tønnes utsæd på hver plass, vil det si at åkerarealet på gårdsbruka var gått til­bake, for økningen i utsæd var på bare 128 tønner (14%). Den enkelte gårdbrukeren i Selbu maktet ikke å så til mer åker og fore av mer eng og slått enn forfaren hans hadde gjort hundre år før.

Produksjonen var likevel steget atskillig. Folltalla ble oppgitt til 7-8 foll for bygg og 5 for havre, slik at samlet kornproduksjon i 1830-åra var på omkring 5850 tønner, mer enn det dobbelte av avlinga i 1723. I tillegg kom det virkelig nye: En potetavling på ca. 7800 tønner. Men fasit blir likevel at det var «en Umulighed for Hovedsognet, selv i de aller bedste Aaringer, at brødføde sig».

Husmannsklassen — vekst og levekår

Husmannsklassen var ikke særlig tallrik da det 18. hundreåret gikk inn, og likevel gikk klassen tilbake de første to tiåra. Folketellinga i 1701 har med 25 husmenn, for det meste eldre folk med en gjennom­snittsalder på 55 år. Dessuten var det 30 inderster. Det stemmer bra med at det var 42 som ble skattlagt som husmenn i 1712, inderstene er da regnet med mens enkene slapp skatt. Krigsstyren kom igjen hvert år til 1720, og av den kan vi se at tallet på husmenn sank kraftig. I 1718 ble 29 ført opp, siste krigsåret bare 14, av dem var 2 «forarmet». Den sterke tilbakegangen er nok tildels bare tilsynelatende, fogden tok ikke med alle de stakkarene som var utfattige. Men det er og en faktisk reduk­sjon. Av tilførslene i skattelistene ser vi at mange døde «i armod», and­re tok tjeneste mens to hadde bygslet gård og blitt gardmenn. Krigsåra hadde lettet folketrykket så mye at det foreløpig ikke var grunnlag for videre ekspansjon innen husmannsstanden.

I 1723 var det 18 husmenn som hadde åker, gjennomsnittlig nesten en 1/2 tønne utsæd hver. Dessuten var det 21 som ikke sådde. Av dem var storparten verkesfolk og kan knapt regnes for husmenn i vanlig for­stand.

I fogderegnskapa fra 1721 og langt utover hundreåret står det hvert år: «Husmænd eller strandsiddere findes ei nogen af i dette Fogderi». De fantes nok, men ble ikke skattlagt, og det gjør det vanskelig å følge utviklinga i detalj. Ekstraskatten i 1762 ble også lagt på husmennene. Da var det 141 husmenn og husmannsenker i Selbu. I 1801 var tallet øket til 248, mens det nådde en topp i 1835 med 426. Det var da nes­ten dobbelt så mange husmenn som gårdbrukere. Særlig mange var det i Mebonden og på Mosletta, med nesten tre ganger så mange plasser som gårdsbruk. Minst var det i Sjøbygda og Øverbygda. På de 19 bruka fra Berge til Lien var det bare 2 plasser.

Folketellinga i 1801 gir et godt bilde av veksten i husmannsklassen. Av de 248 husmennene er 32 husmann og nyrydder — det vil vel si at de hadde tatt til på «otomt» i løpet av de siste fem-ti åra. Mest alle var karer i 30-40-årsalderen. Alle var gift, trolig nylig. De hadde få barn.

I den første fasen av utviklinga var kopperverket delvis årsak til økningen. Verket ga bra betalt arbeid og gjorde det mulig å fø en fami­lie om en satt på et «rom» med liten eller ingen jordvei. Mange av ge­sellene var innflyttere, men de ble i Selbu. Barna ble helt assimilert av bygda ved at de giftet seg inn i andre familier, helst da på andre plas­ser.

Hovedtyngden av plassfolket var likevel «ekte selbygg». Det var bar­na på gårdene som giftet seg og flyttet ut og tok til som rydningsmenn på plasser i utmarka. Et par eksempler: Kristen klokkers datter Marit giftet seg med Gunder Arntsen og bureiste Evjemoen omkring midten av 1700-tallet. En mannsalder senere festet Ole Sivertsen Velve av bro­ren Mikkel «et stykke udyrket Jord av 12 mælings innhold, hver mæling beregnet til 13 stenger, beliggende i Moene ved den forhen liggende hus­mannsplass».

I første og andre generasjon etter ryddinga var det sterke slektslin­jer mellom plass og gård. Så lenge det var tilfelle, er det vel egentlig galt å skille mellom forskjellige klasser, og det ser ikke ut som samtida sat­te grenser mellom bonde, småbruker og husmann. Husmannsgutten som hadde ei «fases» eller «moses» i annen hver gård bortover, følte seg jevngod med hvilken som helst gardgutt. Vi ser ofte at husmannsjenter ble «sånnåkånnå» på en gård, og at folket på gården sto faddere på plassene og omvendt. Men med tida bleknet slektskapet. Særlig etter århundreskiftet ble det mer vanlig at husmennene fant giftet sitt på and­re plasser slik at en fra da av kan følge rene «husmannsslekter». Fra om­kring år 1800 kan en og merke en forverring av de økonomiske kåra blant husmennene, og det virket i sterk grad med til å skape en sosial ulikhet.

Plassnavna forteller om rydningsarbeidet som ble gjort. De eldste er gjerne usammensatte naturnavn eller navn på lokaliteter: Havernesset, Brettet, Grinda, Åsen (alle Hårstad) Vollen (Mølnhus), Markåa, Glenna, Åsbaret (Dyrdal), Ejnan (Berge), Seje (Nesta), Hafella (Moslet). Enkelte var eller kan ha vært gamle ødegårder eller bruk: Nykkelmoen, Lekåa, Øiberget, Avelsgård, Bellsaune, Granby, Sørflakne. Den store mengden av plassnavn er likevel sammensatt med gårdsnav­net som 1. ledd og et navn som karakteriserer tomta som 2. ledd.

Det ser ut som svenavna kan være av de eldste av denne typen. Det er og rimelig når en vet hvordan sveene ble til. Bøndene svidde av sko­gen og sådde rug i aska. Når de hadde tatt ut en avling slik, lot de sveene gro til med gras, og de ble da liggende som frodiggrønne glenner i skogen. Høyt og fritt som de ligger opp mot åskanten, pekte de seg ut som rydningsland. De først nevnte er Sessengsve og Setersve, senere finner vi mange: Evsvea, Røssetsvea, Stokksvea, Volsetsvea.

Neste fase kommer med ryddinga av moene nede ved elva eller annet lavlende: Velvansmoen. Evjemoen, Næssmoen, Kolsetmoen, Hovsmoen, Mogårdsmoen, Aunemoen, Slindmoen, Borsetmoen, Solemsmoen, Krogstadmoen. Like gamle kan trøene være, selv om vi ikke finner så mange i kildene før 1800. Kalvetrøene var godt gjødslet etter lang tids beite og var fint rydningsland: Hovetrøa, Lekvolltrøa, Skultrøa, Marstadtrøa, Kallarstrøa. Når gjerdenavn ble brukt, vitner det om at plassen ble tatt opp i innmarka: Solemsgjerdet, Kvellogjerdet.

Endelser som betegner naturforhold forteller ingenting om rydningstid eller -måte: Flønestangen, Bersnesset, Kjøsnesnesset, Langlihaugen, Røssethaugen, Aftretshaugen, Borsethaugen, Solemshaugen, Lihaugen, Uthushaugen, Stubbhaugen, Tronsetåsen, Fuglemgrøbba. Helt nøytrale er de mange på plassen: Dyrdalsplassen, Svinåsplassen, Øråsplassen, Borsetplassen eller Skomakerplassen, Simaplassen (Skogan), Uglemsplassen, Overvikplassen. Hårstadvaldet og Grøttevaldet må en vel regne for fore­løpige navn. (Alle plasser nevnt ovafor finnes i kildene før år 1800).

Interessant er det å legge merke til forsøka som ble gjort på å ta opp de gamle markagårdene. Omkring 1730 bygde Ole Tomassen Lien opp plassen «Aurgaardsvaldet» i Aurdalen eller Elvådalen. Da kona dø­de i september 1739, hadde de stue, stabbur, fjøs og låve på rommet. Buskapen var ei 9 år gammel ku, 3 geiter og 1 sau. Av bohave var det heller lite: ei jerngryte, en skinnfell med og en uten åkle og kopper og kjørler for 1 daler. 3/4 tønne havre var det og, men om den var kjøpt eller avlet, vet vi ikke. Kan hende ble det for stusslig for enkemannen og den 7 års sønnen å leve her inne. Kort etter er det igjen øde i Aurdalen.

Omtrent på samme tid eller noe senere kom det folk på Skillien. Det var Tomas Jonsen og kona Kirsti Tomasdatter som prøvde seg der, men det gikk ikke bra. I 1762 heter det at de er forarmet og skal fra plassen. Fire år senere var mannen død mens «Kirsti med børn betler». Gjenryddinga ble bare et intermesso i den mangehundreårige ødetida.

Husmennene satt mest alle i trange kår, men led som regel ikke nød, når da ikke Gud sendte sin straffedom med uår, sult og sykdom over rettferdige og urettferdige. Da var nok plassfolket og særlig barna de som led mest og som ble slått ned hardest.

Det er ikke godt å få nøyaktig kjennskap til husmennenes økonomiske kår, fordi de ble holdt utafor i de fleste kilder. I skifteprotokollene finner vi en del. I 43 husmannsskifter holdt i siste halvpart av 1700-tallet, var den gjennomsnittlige formuen 54 daler, gjelda 30 daler og overskuddet altså 24 daler. Det er omkring halvparten av det gjennom­snittlige overskuddet på gårdene. På 10 av plassene var formuen omkring 0 mens 5 hadde et underskudd på fra 25 til 125 daler.

På plassene var det 1 eller 2 kyr og på annenhver plass også et ungnaut. Til vanlig hadde de 5-6 småfe, mest geit fordi den var mer nøysom enn sauen. Hest fantes sjelden, men enkelte hadde kjøreokse. Pål Tronsetåsen hadde f.eks. en 4 års gjeldokse som var verdsatt til 61/2 daler — like mye som den gildeste ku.

Plassene hadde vanligvis en jordvidde på 6-12 mæling. En «vindskipelig» husmann dyrket opp det meste av plassen til åker og hentet foret i utmarka. Det var ofte bestemt i festeseddelen hvor mange lass han kun­ne ta og hvor mange krøtter han kunne ha på havn sammen med gårdens buskap. Det hendte og at husmann bygslet sletter av fogden. Slik f.eks. med Ingebrigt Larsen Stubbhaugen som i 1795 fikk brev på 6-8 lass i «Tyrilarslien tilligemed Storfloen». Egen seter hadde husmennene mest aldri. Vi vet om bare et par tilfeller: Nykkelmoen hadde seter på Lang­åsen senest i 1770-åra. 60 år senere fulgte det seter med plassen da Arnt P. Hinsverk fikk feste på Israelsodden.

Liksom leilendingen eide ikke husmennene jorda de satt på, men i motsetning til leilendingen var husmannen lenge rettsløs. Han var ikke som leilendingen beskyttet av loven, men var helt ut i husbondens vold. Når plassen endelig etter års strev var dyrket og sto med bugnende korn på de små åkerlappene, kunne bonden jage ham fra plassen og legge jorda under gården eller overlate rommet til et av sine egne barn. I 1750 kom en kongelig forordning som innførte livstidsfeste for husmannen og kona og forpliktet bøndene til å utstede tinglyste festesedler på plassene. Bestemmelsen vakte stor forbitrelse blant bøndene, særlig på Østlandet, og regjeringa måtte et par år senere lempe på krava. Bare når plassen ble ryddet i utmarka «av Steen Hauger, Tørre-Raaber eller Myr-Sletter» skulle husmannen ha rett til brev på plassen for livstid. Ellers måtte de som før nøye seg med muntlig tilsagn.

Heller ikke denne bestemmelsen ble etterlevd fullt ut av andre enn de som satt med benefisert gods. Likevel ser det ut til å ha vært et tåle­lig bra forhold mellom husmann og bonde i Selbu. De få sakene som kom for retten, endte alle med forlik. Det ser ut som det var vanlig praksis at sønnen overtok plassen etter faren. Den lokale sedvanerett ga mer beskyttelse enn loven, som ikke nevner noe om arvefeste.

Den eldste festeseddelen vi kjenner er datert 10. august 1736. Ivar Pedersen Borset fikk oberst Mangelsens brev på Borsetplassen etter In­geborg Mogens skomagers på det vilkår at Ivar skulle betale 1 daler til Mangelsen og 1/2 daler til oppsitteren «for fægang» samt holde hus og gjerde i god stand. Kontrakten nevner ikke arbeidsplikt, men festeren skulle «tilbyde gaardens opsider mod betalling sit arbeide førend hand sig til nogen anden bortleje».

På 1700-tallet var det vanlig ut husmannen betalte leia for plassen med penger, som regel 2-3 daler. Det svarte til 2-3 ukers lønn for en gru­vearbeider f. eks. Bare i 1 av 5 tilfeller ble leia svart med arbeid i steden for penger, vanligvis 2 ukers slått og 2-4 dagers skur. Fra omkring 1790 kan vi merke en tydelig skjerping av krava. Heretter ble det omtrent ute­lukkende krevd pliktarbeid for leia, og mer arbeid. Peder Ellevsen Aune festet en plass under Overvik i 1803, og måtte forplikte seg til to ukers arbeid i slåttonna, 4 mæling skur, en ukes arbeid om våren og en om høsten. Gjennomgående tilsvarte leia på den tida ca. en måneds arbei­de eller vel så det. Bøndene var blitt mer oppsatt på å få arbeidshjelp nå etter at kopperverket hadde flyttet og de måtte satse mer på gårdsdrifta. Og de kunne kreve mer fordi konkurransen om plassene var hard. Husmannsklassen vokste fort.

Det offentlige la små tyngsler på husmennene. Skatt og tiende var de til vanlig fritatt for, så den eneste utredsla de måtte ut med var lenge 8 skilling til presten. Da Rosenvinge ble sogneprest, krevde han at hus­mennene i steden skulle arbeide to dager hvert år i prestegården med «høste og høe berging». Husmennene var lite villige til å gå med på det og selv da Rosenvinge fikk en resolusjon fra stiftamtmannen som støttet kravet hans, nektet de presten arbeide. De klaget til stiftamtet, og da de ble avvist der, skjøt de seg inn under stiftamtmannens ord om at de uvillige skulle betale «efter 20 skilling dagløn som sædvanlig betalning her i høstedags arbeide». Husmennene opptrådte samlet i denne saka, og det gikk så vidt at fogden stevnet hovedmennene Torger Svinås og Ole Jonsen Evjen for oppsetsighet og oppstand. Under rettsaka falt enkelte fra og lovte å komme til arbeid i prestegården, men året etter og det neste var det full «streik» igjen. I 1752 kom det endelig til en løs­ning. Rosenvinge stevnet samtlige 131 husmenn i bygda for de to åra de hadde forsømt arbeidet, men på tinget kom han til enighet med husmen­nene. De betalte det de skyldte presten og lovte at de heretter ville ar­beide en dag eller betale 16 skilling. Den ordningen ble visstnok ståen­de framover.

Plassene alene kunne vanskelig gi levemåten til en familie. Husmannskona var mange ganger glad til når hun ble tinget til bakst eller slakting eller annet arbeide i gården. Om betalinga var skral hadde hun i allefall kosten den dagen. Og når kallen ble gammel og skral og skrø­pelig arbeidskar virket det nærmest som en pensjonsordning at han fikk komme til gårds og tusle med noe lettere arbeid som gjerdeflikking og slikt. Denslags arbeid skulle også betales med noen skilling dagen.

Plassen og onnearbeidet på gården la fullt beslag på husmannen i de travle sommerukene, men resten av året måtte han finne seg annet å gjø­re — bare de færreste gårdene maktet å by husmennene helårsarbeide. Så lenge kopperverket gikk for fullt, var det flust opp å gjøre for arbeids­villige folk. Mange av de faste ved verket var husmenn, andre husmenn drev med førsel, vedhogst og kullbrenning. Arbeidet ved verket ga sikre inntekter og gjorde enkelte til velstandsfolk, som gruvearbeide­ren Jon Borsetplassen vi har nevnt tidligere. Da gruvedrifta og senere smeltehytta flyttet til Meråker, fulgte mange med som «pendlere», spe­sielt husmennene ville nødig gi slipp på de faste inntektene. Ennå i 1801 var 4 av husmennene fast ansatt ved verket.

Kvernfjellet ga og arbeid til mange husmenn, og i «kvennfeli» var hus­mann og bonde likestilt. Flere husmenn eide karslotter i brudd som de enten hadde arvet eller vært med å ta opp selv. De dyktigste av «felkarene» var ofte husmenn.

Godt betalt arbeid fantes ikke alltid og for alle. En nevenyttig kar kunne likevel slå seg fram som håndverker. Det kastet vel ikke så mye av seg, men det ble da noen skillinger i tillegg til kosten. Etter en for­tegnelse over håndverkerne i fogderiet i 1784 var det i Selbu 10 skoma­kere, 12 skreddere og 1 smed. Alle så nær som 4 var husmenn. I sin kommentar nevnte fogden at tinglaget hadde bruk for flere håndverkere, særlig smeder og snekkere. Vi ser da og at det ikke var flere skreddere og skomakere enn at det ble bare en i hver grend, og det trengtes vel. I 1801 er enda færre ført som håndverkere, men flere yrker er representet: båtbygger, skinnfellmaker, messingsmed, tømmermann, hjulrokkmaker, glassmaker. Men om ikke så mange hadde tatt seg en håndverkstittel, var det sikkert atskillige som for og fjakket med det ene eller det andre håndverket.

Om plassfolket var aldri så arbeidssomme, kunne romma ikke fø sto­re barnehoper. I 1801 var det i gjennomsnitt 8 personer på hvert gårds­bruk, 4 på hver plass. Alt før konfirmasjonen måtte barna ut, og da var det bare en utvei: å bli tjener på gårdene. I 1701 var det bare 3 gutter over 15 år som var heime hos foreldrene på plassen, de andre var tje­nere. Gunnhild Kyllo hadde tre sønner. Baro som var 17 var dreng på Rolset, Jon på 14 var på Lilleevjen og 12-åringen Ole var dreng på går­den. Vi kan og finne tjenere som var bare 8-10 år gamle.

Omkring 1700 var tjenerlønna ca. 4 daler året for voksne menn, 11/2 til 2 daler for kvinner. Lønnene steg raskt, i 1733 skrev fogden at «een Voxen tjeneste Karl som er beqvem til alt forefaldende Bondearbeide har Aarlig 7 daler i løn, nemlig 4 daler i penger og 3 daler i Klæder foruden kost og Seng». En mindre dyktig kar fikk 6 eller 5 daler, tausene fra 3 til 41/2 daler årlig. Senere steg lønnene enda mer. Omkring 1750 fikk en god arbeidskar 13 daler i penger og klær.

Kopperverket fikk skylda for at det ble så vanskelig å få tjenes­tefolk, selv mot høy betaling. Verst var det at tjenerne ble oppsetsige og ikke var å snakke til. Fikk de en irettesettelse, strøk de sin vei og tok arbeid annetsteds. I 1755 «lamenterte» tingalmuen over «de store og ubeskrivelig Egen raadighed hos tienerne, Saaledes at en stor deel af Almuen vedmodigst opgiver, at de aldeles Eene uden ringeste hielp af tienestefolk i denne sommer med stor skade haver brugt sine gaarder». Som et eksempel på hvor «Egen Raadige» tjenerne var blitt, kan vi nev­ne at Bjørn Hårstad stevnet Tomas Jensen fordi han hadde løpt bort fra tjenesten enda han hadde tatt festepenger for tre år. Tomas unnskyldte seg med at han var drukken da han tok festepengene av Gunnhild Hår­stad, og dessuten «naar han skulle gaa paa gruearbeide, maatte han bære kosten, som han ikke syntes kunde». Til det svarte Gunnhild, (som før­te saka selv!) at Tomas fikk lov til å ta ut brennevin og klær hos ma­dame Kielstrup når han i blant måtte bære kosten selv.

De gamle tjenerne representerte et problem i det gamle bondesamfun­net. De som tjente fast i en årrekke på samme gården, ble det vel en ord­ning med. De grodde fast på gården og ble regnet med til husholdet. Selv om de ble skrøpelig og arbeidsufør fikk de gå og småpusle med sitt: tinne river, sope fjøset, hogge ved. Den bonden måtte være hardhjertet som satte en slik på porten, og naboene var heller ikke nådige om han veltet byrden sin over på dem.

Men de som av forskjellige årsaker ikke hadde hatt så fast og stadig tjeneste, var ille stilt. Det var helst tausene som kom i den situasjonen. I 1749 stevnet fogden to kvinner for det loven kalte løsgjengen, dvs. de hadde vært uten fast tjeneste over et halvt år. Lisbet Pedersdatter for­klarte at hun ikke hadde tjent fast de siste 12 åra fordi hun hadde hatt tre slagferdsbarn. Det ene var dødt, en var 9 år og en 20, men han var «taabelig» og kunne ikke selv tjene sitt brød. Almuen bekreftet at in­gen ville ha henne på grunn av barna, men at hun oppholdt livet med det hun fikk i prestegården og andre steder. Den andre «løsgjengeren», Ingeborg Olsdatter, var 50 år. Hun hadde vært syk og uten tjeneste de siste tre år. Bare i blant var hun med på onnearbeide, men da fikk hun ikke mer enn 2-3 skilling dagen og kosten. «Almuen forklarede at hun ikke er tienestbar uden for Een Maaneds tiid om Sommeren i Sæteren».

Disse to tragiske skikkelsene stiller det gamle samfunnet i relieff. Så lenge en var frisk og arbeidsfør greide en seg bra. Når en ble gammel el­ler syk, måtte en ha noe å falle tilbake på: En gård eller brukbar plass som kunne gi kår eller voksne barn som ville underholde en. Stakkarene som falt utenfor systemet — avdankete tjenere, gamle daglønnere, hus­mannsenker — måtte stole på Guds nåde og snille folks gaver. For enkel­te ble det heller magert.

Skog og sag

Etter den kortvarige gründertida i 1660-70-åra ble det igjen stilt i Selbuskogene. Kvasse øksehogg brøt ikke lenger skogsusen. Ved sagene fikk vind og vær og råte herje fritt, syllstokker og underbygning råtnet og taket seg ned mens det svære vasshjulet hang og knikstret ubrukt på akslingen. Skurlasten var falt i pris.

Konjunkturomslaget kom plutselig. Stormaktene rustet til krig og fra 1699 «kom borden udj een høy priis». Geskjeftige og pengesterke trondheimsborgere så mulighetene og kastet seg inn i en kvass konkurranse om skogene i Selbu. De gamle sagene var ubrukbare — oppråtnet og til nedfalls. Henrik Rasbech, som hadde arvet Hampfoss-saga etter faren, fant at det var for kostbart å reparere den og bygde ny ved Børaa (1699).

På vikvarvtraktene eide borgermester Opdal gamle sager. Nåla sag var råtnet og ble ikke tatt opp igjen før i 1770-åra, men den gamle saga ved Slindelva ble reparert og like ved ble det bygd ny (1698). Opdal satte også i stand Sørungen sag ved Sagfossen i Gulsetelva (1705). Året etter solgte han denne for 200 daler til Albert Angells enke, Sara Ham­mond. Angell hadde før kjøpt de andre sagene av Opdal, og var den største sageieren i bygda. Ved hver foss han fikk hånd om bygde han sag: Solem (1698), Mølna (1699) Rena (1700). Dessuten bygde han opp Norsetsaga i Klæbu der han tok unna store mengder tømmer fra Selbu og Tydal. Han eide også de to Dragstensagene, som trolig hadde vært i bruk gjennom hele nedgangstida.

Schøllerslekta var ikke ivrige sagbyggere. Det kom seg vel av at de kort før århundreskiftet fikk hånd om Øvre Leira sag, som var den størs­te av dem alle. I Selbu nøyde de seg med å bygge en sag ved Langli (1700).

På 3 år ble det bygd 6 nye sager i bygda samtidig som de gamle ble satt i stand. Det forteller hvilket oppsving skogbruket fikk. Sageiernes oppgaver over skuren i de enkelte år, oppgitt i antall kjøpmannsbord (eksportkvalitet), viser utviklinga det første halve hundreåret:

 

 

	1703	1705	1706	1717		1721	1728	1729	1741
Tømmerå sager			2600
Hampfoss sag	3000	6000	7000	5000			4000	3000	0
						8160
Lillevoll sag	3000	3000	4000	2000			800	1000	0
Børa sag	3250	3000	3500	1500		1800	0	0	800
Langli sag	1250	3500	4000	1000		6800	915	500	0
Mølna sag	0	1500	4000	0		0	0	0	0
Sørungen sag		2400	8000	2500		8208	1390	1000	0
Slinden sager	0	3940	8600	1000		23500	4500	2000	1500
Solem sag	0	1512	2036	2000			2270	3000	1500
Grøtte sag				500		600	750	500	300
Rena sag	0	1500	2240	750		0	0	0	1000
Dragsten sager	4444	8360	16136	5250			4750	1600	2000
SUM	14944	34712	62112	21500		49068	19375	12600	7100

I de første 25 åra av hundreåret lå skuren ved Leira og Norset tem­melig fast — omkring 25 000 bord for året. Senere falt produksjonen også her, men ikke i samme grad som på selbusagene. 3/4 av tømmeret ved sagene i Nidelva kom fra skoger i Selbu, 1/4 fra Tydal. Selbu var uten sammenligning den største skogbygda i Strinda og Selbu fogderi — 50-60 % av alt i tømmeret kom herfra.

Sageierne måtte skatte etter oppgavene ovafor, så vi kan vel knapt regne dem for annet enn minimumstall. Men de viser i alle fall den ster­ke veksten i skogdrifta fra omkring sekelskiftet og utover til 1706. Det ble toppåret. Året etter falt prisen, og om den snart tok seg opp igjen, ble det aldri senere slik drift som i 1706. Det kan en delvis forklare med at den harde militærutskrivningen tok bort de yngre karene fra tømmerhogginga. Etter krigen holdt prisene og drifta seg bra oppe noen år, men i slutten av 1720-åra kom den økonomiske krisen alle ventet og mange fryktet. Men heller ikke de svarteste pessimistene trodde at krisen skul­le bli så langvarig som den faktisk ble. Først omkring midten av hundre­året snudde konjunkturene, og skogen fikk igjen den plass i bygdas næ­ringsgrunnlag den burde ha.

Konkurransen om tømmeret måtte føre til strid mellom sageierne. Striden ble ekstra polarisert fordi det var bare tre sageiere, og fordi to av dem — Schøller og Angell — samtidig var de to største godseierne i bygda. Som den eldste saga i distriktet var Leira en «kongelig priviligert sag». Etter et tingsvitne fra 1705 hadde saga eneretten på tømmeret fra «Moesletten, Viggvarve, Stranden, Langlie og Uglems Bøigden samt Over Bøigden og Søe Bøigden», og denne eneretten prøvde Schøllerene å klam­re seg til. I 1703 lot Anders Schøller en sak mot brukerne på Grøtte gå helt til Høyesterett for å få stadfestet sin rett til tømmeret. Det fikk han også, men bøndene fortsatte å levere til andre. Et par år etter var det Jon Bjørnsen Solem som var stevnet av Schøller, og han unnskyldte seg med «at han i disse tunge og besverlige Aaringer hadde vært nødt til at søge Credit hos salig president Angell, og der mere oppebaaret, end hand kand betale». Striden kulminerte i 1728, da oberstløytnant Weinigel, som var gift med Schøllers enke, trakk 31 gardmenn for retten for å ha solgt tømmer til major Mangelsen, Sara Angells svigersønn. Dommen trakk opp grensa mellom de to største tømmerkjøperne: De bøndene som hadde Mangelsen som jorddrott, kunne fritt levere til ham hvor de så bodde i bygda. De andre ble bøtelagt, og så vidt vi kan se, ble dette «forliket» respektert videre framover.

Tross uenigheten sto de to største sageierne samlet mot andre som kunne true deres «monopol» i Selbu. De fikk hindret at kopperverket fikk bygsel på Roltdalsalmenningen. Da Henrik Rasbech i 1705 bygget opp farens gamle sager i Tømra, grep stiftamtmannen inn med forbud mot sagene, men bak øvrigheten kan vi ane de to store sageierne. Rasbech sto på sin rett og farens gamle bevillingsbrev, men lagmannens dom gikk ham i mot. Han ble dømt til å miste både sager, tømmer og bord, «dog som samme brug I disse tunge og for den fattige almue brødløse aar til deres nytte mest allene ere fortsatte, og de deraf til deres Lifs ophold og til Skatternes afbetaling har fortient — saa eragter denne Ret det forsvarligt at udi disse bord bør gaatgiøres og afkortes, alt hvis Bønderne ved Tømmerets leferance kand hafve fortient».

 

Men Laurits Holst berget sagene sine i Innbygda. Han gikk selv til aksjon når bøndene hogg tømmer til Leira og Norset sag i den almenningen han hadde bygsel på — «fra Garbergselven til Biørnaaen (Børaa), Ulven (Elvåa) og andre ubenevnte Skove». Da Holst døde, overtok svigersønnen Hans Tyrholm sagene, og han måtte også gå til retten for å få ha skogene sine i fred. Men Tyrholm satt som eier bare et par år før han døde i 1738, og da fikk Stie Schøller og Mangelsen, som forresten var svogre, sammen bygsel på Hampfoss sag og tilhørende almenning. Fra nå av er de to enerådende i selbuskogene. Bare Hospitalforstanderen satt fremdeles med den lille saga i Grøtte-elva som han fikk bygd i 1716, men der ble det ikke skåret stort.

Hva betydde skogbruket for selbyggene? I en utredning fra 1707 la fogd Tybring avgjørende vekt på denne næringa, og han kjente bygda som få: Det «har vaaren mange hundrede mennischers ophold iche alle­ne deris som har huggen tømmeret, men andre fleriss, som har Roed og fløttet det ofuer Store Vand og igiennem Fosser og Elver, kjørt, ført og handtert bordene til de ere kommet til Skibs». Vi har få kon­krete opplysninger til kontroll av utsagnet, men enkelte brikker fins her og der. Under krigen fikk hoggerne to ort for hver tylvt furustokker og 1 ort 16 skilling for grana, levert på elvemelen på Roltdalen. Om­kring 1735 var prisen for grantømmer også 2 ort tylvta. For fløting i Garbergselva ble det på samme tid betalt 6 skilling tylvta, og for ro­ing over Selbusjøen enda 1 ort pr. tylvt. Etter dette skulle det bli igjen vel 3 ort for hver tylvt tømmer som ble levert ved Leira eller Norset sag. Så mye fikk de ikke når de leverte ved bygdesagene, men da fikk de til gjengjeld betaling for plankekjøringa til Stjørdal eller Trondheim.

Ved skogbesigtigelsene i 1750-åra regnet de med at en tylvt tømmer ga 25 kjøpmannsbord. I 1706 ble det saget 62112 kjøpmannsbord på Selbusagene, dessuten vel 25 000 bord ved Leira og Norset. Det skulle svare til et hogstkvantum på 4000 tylvter og gi en samlet inntekt på vel 3000 daler til dalføret — i rekordår. I normalår lå inntekten nærmere 2000 daler, og i kriseåra etter krigen ga skogen bare noen få hundre da­ler årlig.

Her har vi ikke regnet med det saginga kostet, for vi kjenner ikke sagmesterlønna. De fleste sagene gikk bare noen uker høst og vår avhen­gig av flommen og hogsten, men ellers var det mye vedlikeholdsarbeid på sag, vasshjul, sagdam og vassrenner. Av de 22 sagmestre og sagdrenger i folketellinga i 1701 var 14 inderster, resten gardmenn. Trolig var det hovedsakelig saga som ga levebrødet til inderstene i hvert fall.

Holst «innførte» i 1699 en sagmester til Hampfoss-saga: Fredrik An­dersen fra Røros. Han sto som mester til han var 70 år, senere tok søn­nen Anders farens plass. Fredrik Andersen bygslet Uglem (øvre) og et­terkommerne ble boende i Selbu. De øvrige sagmestrene og drengene var innfødte selbygger. Av dem som sto som mester i mangfoldige år kan vi nevne Anders Sjursen Sirum (Lillevoll sag), Mikal Lien (Børa), Jon Olsen Langli (Langli), Ole Bersvendsen Kjøsnes (Sørungen), Bjørn Jonsen (Slinden), Bjørn Olsen Solem (Solem og Dragsten), Tosten Kjøsnes (Grøtte), Ole Jonsen Dragsten (Dragsten) — alle i første halvdel av 1700-tallet.

Driftsmåtene i skogen har ikke endret seg så overlag mye før i vår tid. Hogsten foregikk i alle fall delvis om sommeren. De brukte ikke sag, bare den smale tømmerøksa, men en vant hogger brukte ikke lang tid på å skårre ned selv «ført» tømmer. Under lunninga bruktes «stytting». Styttingen var stiv og gikk i ett med skjækene. Da det heller ikke bruktes svingblokk, måtte det være et prakk å kjøre med den. Til kjøring over lengre avstander bruktes langslede. Det var sjelden jernbeslag un­der meiene, oftere hadde den en treplate av hard «tonnorved» som kun­ne skiftes når den ble slitt ut.

Så langt det var råd fikk vassdraga stå for transporten; selv i småelve­ne som Børaa, Tømra og Nåla ble det fløtt tømmer. Fløtinga var ikke felles. Visstnok tok forskjellige fløtelag på seg oppdrag. Vi får høre at Hårstadkarene hadde en bom fra Engene over mot Morset for å samle opp tømmeret sitt som kom nedover Storelva. Der det var mulig, ble tømmeret bundet sammen i flåter — det var lettere å holde styr på det slik enn når stokkene fløt enkeltvis. Om den videre frakt over sjøen for­teller Schøning: «Sav-Tømmeret bringes ned ad Søen, deels i større, deels i mindre Flaader. De mindre dannes paa følgende Maade. En Hob Tømmer samles sammen i en klynge, uden videre Orden, og der uden omkring slaaes en Cirkel eller en Ring av lange Tømmer-Stokke, fæstede ved Vidier den eene til den anden, men Cirkelens 2de yderste sammenstødende Ender føies sammen i en Spids, i hvilken er bundet et Toug, hvorved Flaaden (klesja) roes frem med en Baad, naar Vinden er føielig. Men de større Flaader indretter man saaledes. Man lægger endeel Stokke ordentlig sammen, den eene Stok hos den anden, saaledes, at de yderst paa begge Siider liggende Stokke slaaes eller føies sammen ved et smalt Bredt, eller ved et tvært derover slaaet Bord, saa at derved dan­nes en aflang Qvadrat, Af saadanne smaae Flaader føies fleere tilsammen, jævnsiides kun to eller tre, men efter hinanden, saa mange han vil, saa at det heele undertiiden indeholder 90 til 100 Tølter. Foran paa den hele Flaade sætter man 2de eller flere Maste og Segl, for ved Vin­dens Hielp at driive den afsted. Tvende Mænd styre den heele Flaade, og desse have ved Flaaden en Baad, til Brug i fornødent eller paakommende Tilfælde. Sælbo-Søe har faa Bugte eller Viige, men nesten over­alt en høi og aaben Strandbred; paakommer derfor Storm eller stærk Modvind, og Havn ei kan naaes, kan den heele Flaade sønderslaaes og tabes». At Schøning ikke overdriver flåtestørrelsen, kan vi underskrive. Sommeren 1736 rodde prestegårdsdrengene 341 tylvter over sjøen i fi­re vendinger. På det meste tok de 206 tylvter. For et slit når vinden var trasig!

Styresmaktene var alltid redd for at skogene skulle bli uthogd; de had­de da og sett stygge eksempler på slikt, særlig på Vestlandet. Da skogs­drifta tok seg opp ved midten av hundreåret, ble det sagt at skogene ble tynt i Trøndelag også. Hittil hadde saginga her vært fri, men på Østlan­det hadde de lenge hatt kvantumssager — hver sag hadde tillatelse til å sage et bestemt kvantum årlig. I 1756 ble det ved kongelig resolusjon innført den samme restriksjon for det nordafjellske, og i de nærmes­te åra etter søkte og fikk sageierne besigtigelse på sine sager og skoger.

Sorenskriver, fogd og 6 lagrettemenn utgjorde kommisjonen som sto for befaringen av skogene. Lagrettene var vel satt sammen av særskilt skogkyndige karer — Esten Hove, Haldo Torstensen Berge og lens­mann Ole Tomassen var med i de fleste av dem. De fastsatte hvor mye det årlig kunne tas ut av hver skog som lå under den enkelte saga.

Dragsten sag 14 tylvter tømmer eller 300 bord

Mølna sag 38 » » » 720 »

Slind sag 72 » » » 1 800 »

Sørungen sag 78 » » » 1 950 »

Norset sag 414 » » » 12 000 »

Leira sag 697 » » » 15 120 »
i alt 1 313 tylvter tømmer eller 31 890 bord

Gårdsskogene varierte sterkt i størrelse etter vurderingen å dømme. I gjennomsnitt var det ca. 18 tylvter pr. gård, men mange gårder hadde bare 4-6 tylvter som igjen skulle deles på flere brukere. Størst skog had­de Rolset med 60 tylvter nord for Nea og 30 tylvter på sørsida. Nær­mest kommer Uglemsgårdene med 66 tylvter og Moslettgårdene, Krog­stad, Uthus og Tronset samt Hammer og Uthus i Flora med 40 tylvter hver.

Sagene fikk ikke skjære mer enn det bevilgede kvantum bortsett fra at underskudd et år kunne overføres til neste år. Teoretisk skulle det årlige driftsresultatet være om lag 32 000 bord — mindre enn halvpar­ten av hva som var vanlig først på hundreåret. Men det første tiåret et­ter at bevilgningene ble gitt, hadde sageierne problemer med å fylle kvoten fordi kopperverket tok arbeidsfolket fra andre næringer. I 1750-og 60-åra lå alle selbusagene helt øde, bare på Mølna og Grøtte ble det skåret noen få hundre bord «til husfornødenhed» enkelte år. Denne ødetida, som kom oppå den lange nedgangstida i tiåra før, var aldeles dre­pende for selbusagene. De fleste av dem ble ødelagt av flom og råte. Stie Schøller, som eide alle sagene i Innbygda, brød seg ikke en gang om å søke bevilling for sine sager. Og når Thomas Angell fikk bevill­ing på Dragsten, Slind, Sørungen og Mølna sag, var det for å overføre tømmerkvantumet derfra til Norset. Det ble for kostbart å bygge opp igjen og vedlikeholde de mange småsagene, samtidig som det falt billi­gere å ro og fløte tømmeret enn å kjøre planken ned til havn. Skuren ble sentralisert til de store sagene i Nidelva, mens sagbruksvirksomheten i Selbu opphørte omtrent helt for lang tid framover.

Interessen for tømmerhogsten økte etter hvert som kopperverket trappet ned drifta i Selbu, og de grensene som kvantumsbevilgningene satte, ble snart for stramme. Thomas Angells stiftelser fikk en bot på 706 daler for en overskur på 12 718 bord i åra 1768-72. Bota ble like­vel ettergitt mot at overskuren ble trukket fra i kvantumet for neste femårsperiode, og en slik ettergivenhet økte ikke nettopp respekten for reglene. I 1768 ble Stie Schøller trukket for retten av fogden for å ha hogd ut almenningsskogen under Rena sag, særlig var det gått hardt ut over Rørtjennåsen, Svartåsen og Brennåsen. Fogden hadde få bevis og da vitnene holdt med Schøller, greide han å vri seg unna dommen. Hel­ler ikke bøndene gikk fri påtale i disse åra. I 1767 ble en del selbygger dømt for å ha hogd undermåls tømmer. Fem år senere fikk Lia- og Uglemskarene den samme anklagen mot seg, og året etter var det hele 30 mann som ble dømt. Bøtene ble ettergitt, men tømmeret som på denne tida var verdt 3 ort pr. tylvt, ble konfiskert.

Sist i 1780-åra søkte sageierne om ny besigtigelse på skogene. Schøl­ler søkte bare om forhøyelse av hogstkvantumet for de benefiserte gårders skog, som han bygslet. Det ble satt opp med fra 20 til 50 %, i gjen­nomsnitt omkring 30 %. Skogene under Norset ble også oppvurdert, opp til det dobbelte og unntaksvis enda mer. I alt fikk Stiftelsene bevilling på 579 tylvter til Norset og 60 tylvter til Sørungen sag som tilsammen ga 23 004 bord «til udskibning». De høye talla skyldtes kanskje en vel­villig kommisjon: Ole Tomassen og broren Halvar Tomassen Vigen (Bersnesset), Hans Olsen Vigen, Arnt Kvello og Stiftelsenes skogfogd og tømmermerker Peder Evensen Uglem. Produksjonen ved sagene ble også større fordi de fikk mer ut av tømmeret. Nå regnet de med at 25 tylvter ga 1200 samfengtbord, mot tidligere omkring 1000, og mens det før ble 40% vrakbord, var det nå bare 25 % «rødved, vandkantede og qvistede Bord» som bare kunne selges innenlands.

Stiftelsene fikk tillatelse til å forhøye sitt kvantum i desember 1790. Fire år senere ble alle restriksjoner på saginga opphevet, sageierne kun­ne skjære så mye de ville på sagene sine. Den nye friheten falt sam­men med en høykonjunktur for skurlast under napoleonskrigene. Det ble et liv i skogen som aldri før. Tre i tusentall stupte for tømmerøksa. I elvene strøk nakne tømmerstokker nedover stryka i en endeløs strøm i vårflommen og i de lyse sommernettene slet roerne med å holde de lan­ge tømmerflåtene i siget i nattstilla — det var som lange åmer krøp lang­somt over stålblanke vass-speilet til de forsvant i landskyggen ute ved Bønnbenet. Og skogen ga «skjellinga» — brød og livberging i denne kri­tiske tida da kopperverket hadde lagt ned drifta mens folketrykket fort­satte å øke år for år.

I 1811 kom krisen — brått og brutalt. «De engelske kryssere steng­te hver havn». Skurlasten nådde ikke ut til markedene men ble liggende og råtne på stabelplassene. Sagene tok ikke mot en pinne mer, og folk som hadde vent seg til å stole på skogen og tømmeret måtte suge på lab­ben. For sageierne var krisen katastrofal. Stiftelsene berget seg igjen­nom, de kunne sette «tæring etter næring». For de private var det ver­re, og von Krogh, Schøllers etterkommer og arving, gikk med i skredet. I 1828 ble det svære godskomplekset med gårder, skoger og sager reali­sert.

I mange skogbygder fantes det en eller flere «bondesager», men ikke i Selbu. Oppgangssaga var et relativt enkelt byggverk, men det krevdes likevel kapital og pågangsmot til å sette i gang. Heller ikke var det i Selbu store nok odelsskoger i bondeeie til å gi skikkelig grunnlag for en «bondesag». Men med tida frembragte en bedre smiteknikk og bedre stål en håndterlig handsag, og den ble fort tatt i bruk av selbyggene. Bla­det kostet bare noen daler, og sagstillinga var av enkleste slag: to stok­ker satt i kors. Oppi kløfta la de tømmerstokken mens den andre enden hvilte mot bakken, og helst stilte de opp stellinga i skråbakke slik at tømmerstokken lå omtrent vannrett. Handsaga var så stor at den måtte brukes av to mann. En sto nede og dro, en oppå stellinga og trakk saga opp igjen. Sent gikk det og skjæret ble ikke pent akkurat, men det ble planker av det — planker som både bønder og byfolk kjøpte. Handsaga ble så populær at sageierne følte seg truet. I 1784 fikk fogden ordre om å undersøke «HaandSaugers alt for hyppige og skadelige Brug blandt Almuen». Dessverre kjenner vi ikke fogdens betenkning om dette, og sagerne selv førte selvfølgelig ikke regnskap over produksjon og fortje­neste.

Proprietærer og selveiere

Det 18. århundre var de store proprietærenes hundreår. De private godseierne eide halvparten av all jorda i bygda og rådde dermed over liv og lagnad for mang en selbygg. Loven og leilendingenes stride visshet om sine rettigheter hindret rett nok at jorddrottene kunne utnytte leilen­dingene vørdsløst, men alt for ofte hadde jorddrotten overtaket. En gammel eller låk oppsitter maktet ikke å drive gården hardt nok. Ekre­ne grodde igjen mens åkeren ble skrinn av fraumangel, tak og syllstokker råtnet og ga jorddrotten rett til å kreve stor åbot, samtidig som landskyldrestansene hopet seg opp til en ubetalelig gjeld. Ved slik «for­sømmelse» kom leilendingen helt i jorddrottens hånd. Han kunne klem­me til — hvis han ville.

I Selbu var godseierveldet særlig markert, fordi jorda ble samlet på så få hender. I 1721 var det ennå 8 jordeiere, men i de nærmeste to ti­åra forsvinner de 6 små. Tilbake blir to store — Angell og Schøller. I 1746 eide de tilsammen 70 spann, eller temmelig nøyaktig halvparten av de 138 spann i bygda. Schøller rådde for bygsla på 46 bruk og Angell på 42 bruk, mens det var bare 17 bønder som eide så mye i bruket at de selv hadde bygselretten.

Anders Christoffersen Schøller — commerceråden — tok over det store godskomplekset og sagbruksvirksomhet som faren dels hadde ar­vet, dels hadde giftet seg til. I commercerådens hender øket formuen — også jordegodset i Selbu, og da han døde i 1724, gikk den ubeskåret videre til hans eneste sønn, Stie de Tonsberg Schøller. De første åra ble godset rett nok styrt av enkens andre mann, oberstløytnant Weinigel, fordi Stie Schøller var så ung, bare 24 år da faren døde. Stie Schøller ble gift med Albert Angells datter Elisabeth, men hun døde alt i 1742. Sam­me år giftet han seg igjen med generalsdatteren Cecilie Frølich, som over­levde sin mann og bestyrte den veldige godssamlingen og trelasthande­len etter mannens død i 1769. Det var en geskjeftig dame med sans for det pompøse. Hun kjøpte seg tittelen geheimrådinne, og for å få en standsmessig bolig som svarte til den fine tittelen, lot hun bygge Stifts­gården i Trondheim. Dette prektige paleet «med sine 69 Sale, Gemak­ker og rum» er den største trebygningen i Norge, og i dag kan vi være stolte over at det er reist av tømmer fra Selbuskogene. Selbyggene den gang hadde vel funnet mer glede i et mindre schøllersk overskudd, for overskuddet var for en del grunnlagt på deres slit og møye.

Stie Schøllers eneste datter ble gift med general Georg Frederik von Krogh. Deres sønn, kammerjunker Stie Tonsberg Schøller von Krogh arvet formuen etter bestemora, men gårdene i Selbu ble i 1788 skjøtet over til hans far. Fra sin residens i Stiftsgården styrte von Krogh går­der, skoger og sager, samtidig som han tjente som kommanderende gene­ral i Trondheim. Fordi han hadde kongens ubegrensede tilllit, fikk han stor makt og myndighet både i militære og sivilie saker — faktisk regjer­te han landsdelen som en visekonge. Han var streng og mektig, men samtidig rettlinjet og storsinnet — en kavaler av den gamle skole. For trønderne ble han litt av en skrekk, men også deres stolthet. Han døde i 1818, men ennå sist i hundreåret ble «vonkrogen» nevnt med ærefrykt av de gamle som hadde hatt ham som jorddrott.

Gamle Krogh førte et stort og overdådig hus, for stort slik at han måtte tappe formuen. En del gårder ble solgt allerede i geheimrådinnens tid og før, men rundt århundreskiftet gikk flere. Oberst G, F. von Krogh som arvet godset etter faren, hadde den vanskjebnen at han ble dradd med i inflasjonen og krisen etter napoleonstida. Da han døde i 1827 var han fallitt. Restene av det schøllerske jordegods gikk året etter under auksjonshammeren.

Det angellske godset ble grunnlagt da president Albert Angell giftet seg til arven etter Thomas Hammon. Da han døde i 1705, ektet enken Sara Hammon den rike kjøpmann Søren Bygball, god for en formue på nærmere 40 000 daler — «Størstedelen herav erhvervet ved Aager, Skinderier og ulovlige Renters tagelse». Ved arveskiftet etter Bygball i 1722 ble 19 spann av godset i Selbu lagt ut til barna etter Albert An­gell. Brødrene Thomas og Lorentz, arvet hver ca. 8 spann, mens dat­teren Elisabeth fikk 3 spann. Resten av godset (14 spann) — gikk til Sara og Søren Bygballs svigersønn, major Mangelsen. Han arvet også den verdifulle Nordsetsaga i Klæbu.

Brødrene Angell, som begge var født i 1692, var meget foretaksomme herrer. De tok begge embetseksamen ved Universitetet i København og studerte videre ved universiteter i utlandet, men da mora døde i 1716, kom de heim og overtok i fellesskap forretningen som faren hadde grunnlagt.

Enda om tidspunktet var ugunstig på grunn av krigen, drev de den opp så firmaet Angell ble det ledende i byen. På alle felter var de med: trelast-, kopper- og fiskeksport, skipsfart, kolonialhandel, bankiervirksomhet. Ryggraden i firmaet var likevel jorda og skogen.

Major Mangelsen hadde ikke en så heldig hånd med sin del av for­muen. Allerede i 1729 måtte han pantsette det halve av jordegoset i Selbu for 1000 daler. Han greide å innløse det, men kort tid etter solgte han til Angellbrødrene, som slik samlet Angellgodset igjen. De økte det også ved kjøp, bl. a. fra Schøller.

Thomas Angell var visstnok den ledende av de to brødrene, og da Lorentz døde i 1751, ble han enerådende. Lorentz hadde rett nok en dat­ter som ble gift med en innflyttet lykkejeger, Peter Suhm. Men da den­ne skandaliserte seg ved eskapader utenfor ekteskapet, ble det aldri noe godt forhold mellom ham og filleonkelen. Thomas Angell sørget derfor for å løse ut niesens andel av fellesskapet for 190 000 daler.

Thomas Angell døde i 1767, ugift og uten livsarvinger. Alt i 1753 hadde han fått kongelig bevilling til å testamentere bort hele sin formue til hvem han ville. Testamentet ble opprettet i 1762, og i det skjenket han praktisk talt alt han eide til de fattige i Trondheim: «Waisenhusets Børn», «Fattighusets lemmer» og «skikkelige fattige enker og andre husarme og nødlidende». Boet ble taksert til 300 000 daler eller «3 tønner gull». Av dette var det pengeverdier for 230 000 daler foruten faste eiendommer, skipsparter, bergverkaksjer og obligasjoner. Jordegodset skulle ikke selges «men stedsevarende som et fast og usvigelig Eiendom at tilhøre min Gave».

«Thomas Angells Stiftelser» ble bestyrt av en forstander. Han skulle bl.a. bygsle bort gårdene og ha ansvaret for innkrevning av landskyld og andre avgifter. Videre måtte han ha overoppsynet med sagene og med tømmerkjøp, hogst og skur. Stiftelsenes forstander kom derfor til å bli en betydningsfull mann for Selbu. Den første forstanderen var Thomas Angells fullmektig Morten Simonsøn Hoff.

I 1660 var halvparten av bøndene i Selbu leilendinger under kronen, 70 år senere var så godt som samtlige kommet under private storgods­eiere. Hva betydde dette for bøndene — var de gått fra asken til ilden? Proprietærene har fått et dårlig ettermæle som utsugere og bondeflåere. Og det er rett nok at leilendingen mange ganger måtte slite hardt for å kunne svare sine rettigheter — «sup suppe, fusse, lætt smæret sta, smæret går i landskyld, suppa gjer itt så». Men loven regulerte avgifte­ne, og proprietærene hadde ikke større muligheter enn andre til å sette seg ut over lovens bestemmelser. Kan hende tok de bygsel under bordet i tillegg til den offisielle, kan hende krevde de også større «støvlehud» enn de burde for å la en sønn overta bruket etter faren. Men disse mulig­hetene hadde også kongens fogd og kirkenes forstandere. Om de nyt­tet dem kan vi vanskelig kontrollere.

På ett område betydde det et radikalt omskifte for leilendingene å få private, pengesterke jorddrotter. I vanskelige år kunne de lettere gi kre­ditt. Når intet var å få, måtte også kirke og krone gi henstand med landskylda, men hjalp dem sjelden på andre måter. Derimot var det van­lig praksis at godseierne la ut skattene for sine landbønder, og de hjalp dem med korn og andre varer når uår innfalt. Om Albert Angell heter det: han «maa hvert år betale for opsidderne de kongel. skatter

—– samt at han gjør dem store forstreckninger naar misvekst

intræffer hvilke i de bøgde falde oftere end som paa andre stæder». I de dårlige åra fra 1680 til 1705 ble restansene særlig store. Bøndene «gjorde brug» og betalte av med rørossedler og tømmerleveranse, men kom aldri på pluss-sida i regnskapet, og så hopet gjelda seg opp år til år. Godseierne kviet seg for å slå til og stevne skyldnerne, for det kun­ne føre til at oppsitteren gikk fra bruket — fattig og forarmet — og godseieren måtte avskrive sitt tilgodehavende som uerholdelig. Anders Schøller sa opp Peder Evensen Hårstad (nedre) i 1691, skjønt det var til stor skade for ham selv «som for hannem i mange aar har betalt skatterne til Kong. Ma. foged tillige end og mister sit landskyld, som og i mange aar hand hafuer laadet Ubetalt henstaaet, og muglig derhos gaarden icke til Ringe Øddeblifuelse».

I åra rundt 1700 mistet proprietærene mange hundre daler hos bønder som gikk fra gårdene eller ble utsagt. Når en leilending døde, hendte det også at restansene gikk tapt. Hvis arvingene skjønte at boet var fallitt, kunne de si fra seg arv og gjeld, og om skatt og landskyld var prioriter­te fordringer hjalp det ikke når det var for lite å ta.

Om selbyggene nyttet høvet til å sette seg i gjeld i vanskelige år, så tyder ikke det på en skrøpelig moral — det var en måte å overleve på. I gode år — det vil si det meste av hundreåret, gikk landskylda godt inn etter tingbøkene å dømme. Bare i de to-tre siste tiåra ble det igjen en del landskyldsaker på tinget — kopperverket ga ikke lenger de sikre inntektene til bygda.

Mellom proprietær og leilending var det i regelen et fortrolig eller patriarkalsk forhold. Loven krevde at jorddrottene førte avregningen i landskyldbøker som leilendingen oppbevarte. Dette ble ikke alltid etter­kommet — kanskje heller sjelden. Thomas Angells bønder fikk ingen bok, oppgjøret ble bare skrevet i hans protkoller. Men systemet fun­gerte. Det var få av hans bønder som ble stevnet for gjeld, og hendte det, vedsto de seg alltid. Om avregningen ble gjort i en uhøy­tidelig, muntlig form, var ikke leilendingene rettsløse. To uvillige vit­ners ord var jevngodt med et dokument, og selbyggene var som oftest i lag når de gjorde opp med landdrotten. Og om han prøvde å trekke på­ståtte skyldnere for retten, sto han svakt uten landskyldbøker. Thomas Angells dødsbo saksøkte 4 selbygger for en gjeld på tilsammen 85 da­ler, men de ble frikjent fordi boet ikke kunne legge fram annet bevis enn et ekstrakt av Thomas Angells kjøpmannsbøker.

I hundreåret fra 1700-1799 ble 10 selbygger stevnet for retten av jord­drotten med påstand om at de skulle ha forbrutt sitt feste. Angellene stevnet 4, Schøllerene 3 og de kirkelige institusjoner 3. Utsigelsene var jevnt fordelt ut over hundreåret og i bygda.

Et antall på i gjennomsnitt én utsigelse hvert tiår synes lite, men for dem som ble rammet, var det tragisk og vanærende. I de fleste til­felle gjaldt det oppsittere som hadde hatt forfedrene på gården i mange slektledd før seg. Flere av de utsagte var gamle folk — 3 var enker — som med dette mistet sjansen til å få kår og en trygg alderdom.

Mest alle de utsagte skyldte jorddrotten penger, fra 32 til opp i mot 100 daler. Det var ikke avskrekkende beløp, mange som skyld­te langt mer ble aldri truet med utsigelse. Men jorddrotten hadde flere klager, vanligvis gjaldt det at leilendingen hadde leid ut åkerland eller markaslått til andre, latt husa forfalle eller tatt losjerende på gården uten at jorddrotten visste det. Hver for seg var dette utsigelsesgrunner et­ter loven, og jorddrotten hadde ikke vanskelig for å føre bevis for sine påstander — han fant vitner blant selbyggene. Av de 10 innstevnte ble 8 dømt til å ha forbrutt festet, 1 sa fra seg bruket frivillig og 1 ble fri­kjent for anklagene. 3 av de dømte ble tilbudt kår av etterfølgeren.

Ikke alle tok god utsigelsen uten videre. Erik Grøtte (vestre) ble dømt fra bruket i 1765, men hospitalsforstanderen Svaboe lot ham få sitte. Fra andre rettsaker vet vi at Erik var en vond og hardlyndt mann som naboene hadde mye bry med — de var rett og slett redd ham. Han fikk en ny utsigelsesdom i 1774 og ble kastet ut året etter, men han greide å krangle til seg fornyet feste hos Svaboe. Kort etter døde han, og Svaboe sa ut enken og bygslet bruket til Peder Belle, men bøyde av igjen og lot enken sitte. Men da Svaboe døde, gjorde den nye hospitals­forstanderen kort prosess og kastet ut enken til fordel for Peder Belle. Hun må ha lært seg «trummulfakti» av mannen, for da lensmannen kom og ville forsegle låven, måtte han arrestere henne for å få gjennomført sitt forsett. Året etter — i 1784 — klaget sønnen Peder Eriksen til kan­selliet i København over utkastelsen, men fikk ikke medhold — saka skulle «Forblive ved Lands lov og Rett». Enken og sønnen var ikke til sinns å gi seg ennå. De førte saken for alle instanser en gang til, men med samme resultat. Først i 1789 kom den siste resolusjonen fra Kø­benhavn. De høye herrer påla fogden å forkynne nektelsen for enken, «samt og betyde hende fremdeeles at ville holde sig rolig». Og visstnok ga hun seg omsider — etter å ha slåss i 24 år.

En annen enke — Ingeborg Eidem (Brennan) måtte også slåss for sin rett, men her gjaldt det opplagt overgrep fra sambygdingers og jord­drottens side. Thomas Angell sa henne ut og bygslet bruket til Peder Grimsen Markåen fordi hun hadde tatt en inderst mot hans vilje. Sa­ka kom for retten i 1755, men jorddrotten hadde lite å vise til. Ole Tomassen som holdt til hos enken, hevdet at han hadde spurt Thomas Angell om lov, og at denne ga sin tillatelse: «det kunde være ham lige meget». Åbotsforretningen var til Ingeborgs fordel — husa var i for­svarlig og forbedret stand. Alvorligst var det at en del husmenn vitnet at de hadde fått slå vollene til enken og ført bort høyet, men sorenskri­veren kom til at dette var vanlig praksis blant selbyggene. Hun fikk der­for beholde gården mot å betale 3 daler i ny bygsel til Angell.

Men saka var ikke slutt med dette. To år senere stevnet hun Peder Grimsen fordi han den 16. april — like etter faredag — hadde kom­met til gården, brutt opp husdøra og kastet ut effektene hennes. Uka etter kom han igjen sammen med ti andre av Angells leilendinger og husmenn, brøt opp døra på ny og satte inn sine eiendeler. Siden hadde Peder Grimsen flyttet inn på gården, pløyd og sådd og trengt henne ut av de fleste husa.

Retten reagerte strengt mot Peder Grimsen. Han måtte svare 60 da­ler i dobbelte voldsbøter, en erstatning på 150 daler og saksomkostnin­ger med 20 daler foruten at sønnen, som også var med, ble idømt en bot på 15 daler. De øvrige innstevnte ble frikjent fordi Størker Brønnelsen, Thomas Angells fullmektig, hadde gitt dem ordre om å være med på utkastelsen.

I 1772 søkte Ingeborg Pedersdatter stiftamtmannen om hjelp til å få full «satisfaction» for den overlast som var tilføyd henne. Av Peder Grimsens dødsbo hadde hun fått bare 40 daler. Hos de øvrige delaktige i saka var det heller ikke noe å få. Størker Brønnelsen levde i armod og hennes forsvarer, prokurator Krull, var død i fattigdom. Krull had­de spilt en tvilsom rolle i saka. «Paa en meget Mistænkelig maade» hadde han «declareret Jorddrotten Thomas Angell fri for Tiltale i den­ne Sag og aldeles Excluderet ham fra Sagen». Stiftamtmannen von Grambow var fullt oppmerksom på at det var «salig» Thomas Angell som var opphavsmann til enkens «Ruin og Fortræd». Da Grambow også satt i direksjonen for Stiftelsene, innstilte han på at som oppreis­ning skulle enken få overlate bygsla på bruket til en av døtrene, slik at bruket skulle bli i slekta, som hadde sittet med det i «mer enn 200 år». Slik ble det og.

Tabellen nedafor viser utviklinga i eiendomsforholda på 1700-tallet. En klar linje kan skilles ut: overgangen til selveie. Dessuten ser en og hvordan brukstallet økte, særlig sist i hundreåret.

Eiere Schøller Angell Bøndene Andre Sum

År Spann Bruk Spann Bruk Spann Bruk Spann Bruk Bruk

1721	19	26	35	37	16	16	68	65	144
1746	33	46	37	42	17	17	51	41	146
1778	25	40	39	51	29	31	45	54	176
1790	18	33	40	52	33	43	47	56	184
1825	17	30	40	ca. 65	43	75	38	ca. 40	211
1835						126			224

Den største eiendomsoverdragelsen i det 18. århundre, var krongodsauksjonen i 1728. Godset var budt ut til salg ved en auksjon over kirketienden i 1711, men den gangen meldte det seg ingen kjøper — tidene var vel for trykkende. Gårdene i Selbu var vurdert til en pris av 20 daler pr. øresbol. En del gårder i andre bygder ble også solgt til en tilsvarende pris, bl.a. nyttet flere stjørdalsbønder høvet til å kjøpe gårde­ne sine.

I 1728 fikk offiserene Mangelsen og Weinigel tilslaget på de 12 spann kongen ennå eide i bygda. Mangelsen opptrådte som mellommann, han solgte straks gårdene — Evjen, Langsmo og Kulvik — videre til sel­bygger. Han lot gårdene gå for det han hadde budt, hans fortjeneste skulle vel ligge i at han forbeholdt seg retten til sagtømmeret fra gårde­ne. En ubetydelig rest av krongodset —1/4 øre i Eidem (Østigård) — ble ikke solgt. I 1768 ville fogden ha det til at Peder Eidem hadde budt ham 9 daler for denne parten, men Peder nektet. Han var villig til å av­legge ed på at han ikke hadde budt og ikke ville ha godset. Kan hende ble godset aldri innløst, slik at kongen ennå har rett på en årlig land­skyld på 11/2 kg smør av Ustigarn?

Bondegodset økte jevnt ut over hele 1700-tallet; fra 16 spann i 1721 til 33 spann i 1790. Det ble altså fordoblet og vel så det på disse 70 åra. I 1790 fulgte det bygselrådighet med 80 % av bondegodset. Uten­om de nevnte krongodsgårdene var det tidligere proprietærgods som nå ble avhendet til oppsitterne, særlig de gårdene som hadde lite skog: Bell, Kvello, Hårstad, Hoem, Berge, Overvik. De aller fleste ble solgt fra Schøllergodset. Thomas Angell solgte ikke en jordbit, og testamentet hindret også alt salg etter hans død. For Stiftelsenes leilendinger var dette en ulykke, for det kan vel knapt være tvil om at også det Angellske godset hadde fulgt med i den alminnelige overgangen til bondeeie hvis det hadde forblitt i privat eie.

Hvordan hadde bøndene råd til å kjøpe gårdene sine? For en del henger det sammen med den alminnelige velstandsutviklinga på 1700-tallet. Uåra var forholdsvis sjeldne, så jorda kastet mye av seg. Enda mer betydde inntektene av tømmerhogsten og verksarbeidet. Et gårdkjøp betydde heller ikke at kjøperen måtte legge pengene på bordet. I flere tilfelle ser vi at selgeren fikk en panteobligasjon på kjøpesummen, andre ganger vet vi at kjøperen lånte penger av formuende naboer eller slektninger mot pant i gården. Overgangen til selveie fikk derfor ikke så stor øyeblikkelig virkning. I stedet for landskyld og andre avgifter måt­te en nå svare rente og avdrag av pantelånet — ofte minst like store beløp som tidligere. Men på lengre sikt var det viktig at bøndene kvit­tet seg med sin leilendingsstatus. Som selveiere disponerte de friere over gården og dro selv nytte av de forbedringer som ble gjort. Mange greide også å betale ned pantegjelda etter hvert, særlig etter at infla­sjonen først på 1800-tallet reduserte pengeverdien sterkt.

En liste over gårdhandlene viser utviklinga i jordprisene i hundre­året. Her er tatt med bare salg det fulgte bygselsrådighet med. For sam­menligningens skyld er prisen pr. øre landskyld regnet ut (lengst til høy­re). Lista omfatter ikke alle gårdhandlene.

 

					Pris	Pris pr. øre
Bruk	År	Selger	Skyld		(daler)	(daler)
Bell	1727	Propr.	» — 2 —	4	100	50
Hårstad, øvre	1728	Kongen	3 — » —	»	217	34
Uglem, vestre	1728	Kongen	1 — » —	»	214	71
Evjen, oppigard	1728	Kongen	» — 2 —	13	137	55
Langsmo (øde)	1728	Kongen	» — » —	8	170	510
Evjen, oppigard	1732	Propr.	1 —» —	16	500	135
Røsset	1743	Bonde	»— 1 —	6	299	185
Øverdalen (øde)	1753	Bonde	» — » —	5	120	1056
Berge nordre	1758	Propr.	» —1 —	18	150	90
Kulvik	1762	Bonde	» — » —	4	80	480
Kvello	1765	Propr.	2 —» —	»	800	133
Hoem, øvre	1768	Propr.	1 — 1 —	12	500	111
Belle	1768	Propr.	»— 1 —	»	250	250
Svinas, øvre	1789	Propr.	» — 2 —	12	650	260
Mean	1791	Propr.	» — » —	12	270	540
Kleset, søndre	1792	Propr.	» — 2 —	6	700	310

Kirkegodset hadde for størstedelen ligget til samme eier gjennom et halvt årtusen. Det var geistlighetens økonomiske ryggrad, og staten kunne ikke selge det før den var i stand til å erstatte tapet av jordavgiftene på andre måter. Salget av kirkene på landet i 1723 var et eksperiment — med tvilsomt resultat. De nye, private eierne kunne disponere kirke­nes gårder som de ville, men om de solgte dem, måtte de likevel fortset­te å vedlikeholde kirkene forsvarlig. Alt for mange forfalne kirker vis­te at en slik finansiering var et for usikkert grunnlag å bygge på. I Selbu ble kirkens gårder solgt fra kirkeeierne forholdsvis sent: Ner Hoem i 1807, Bårdsgård etter 1850.

Forholda hadde likevel endret seg i mangt mot slutten av 1700-tallet. Jordavgiftene utgjorde ikke lenger så stor del av inntekta til prester og andre embetsmenn som var «benefisert» med jordegods. Fast lønn av statskassen var kommet i steden. Ved flere lover i begynnelsen av det 19. århundre ble det derfor åpnet adgang til å overdra gårdene til opp­sitterne eller selge dem på auksjon når de ble bygselledige. Inntektene av salget gikk til «opplysningsvesenets fond». Stiftamtstuens to spann i Uglem (mellom og søndre) ble solgt i år 1800. I løpet av det neste halve hundreår ble resten av det benefiserte jordegods avhentet. Selbubøndene var blitt selveiere — så nær som Stiftelsenes leilendinger. Tho­mas Angells stiftelser tviholdt på sitt jordegods.

Almenningene

Almenninger er som navnet sier, strekninger som «alle menn» kan bruke. Slik forholda er i Selbu, falt det naturlig å dele utmarka i tre strøk. Nærmest gården, fra «håggån» og oppover mot åskanten lå gårdens heimrøst fullstendig skilt fra andre gårders med klare merker. Denne skogen var i «daglig» bruk, her hentet de ved og gjerdefang, her lå høstvollen og kalvtrøa, og hit gikk de når de hadde bruk for et «ørkje».

Skogåsene lenger inne ble mindre brukt. Det er tvilsomt om de var delt i eiendomsparter, men gårdene hadde sine klart avgrensede voller og beiteområder og brukte bestemte slåtter. Etter at sagbruka kom opp, ser det også ut som gårdene delte tømmerhogsten mellom seg slik at hver gård hadde sin trakt. Det er uklart om bøndene så på disse traktene som sameie eller bygdealmenning. Det som er sikkert, er at de ikke ble regnet som statsalmenning, slik som fogder og andre øvrighetspersoner ville ha det til.

Den egentlige almenningen møtte en først oppi fjellbandet. Bruken av snaufjellet var mer tilfeldig — én for her på jakt, en annen lette etter myrmalm, andre fisket langs elvene eller vatna — men slikt kunne ikke hjemle eiendomsrett for den enkelte. De gamle lovene hjemlet heller ik­ke faste retter: Den som først gikk med ljåen i en myr- eller fjellslått i almenning, hadde retten i 12 måneder, men så falt den igjen i det fri. Opprinnelig var det også slik med setringa, men de faste seterhusa bandt med tida seterretten til bestemte voller.

Bruksretten til almenningene var allmenn, men bare innafor en be­stemt grend eller bygdelag. I Selbu var det slik at vikvarvingene hadde retten i Sørungen almenning, mens øverbyggene kunne bruke Roltdalen. Alle selbygger hadde likevel rett til å drive kvernbruk på Roltdalen.

Alt i middelalderen krevde kongen eiendomsretten til almenningene, i første omgang rett nok bare i en begrenset form: Kongen gikk inn som eier av alle gårder som ble ryddet i almenning ut fra det syn at ingen jord kunne ligge uten jorddrott. I ødetida mistet mange gårder eieren ved at slektene døde ut eller hjemmelen gikk tapt på annen måte. Slike gårder ble uten videre regnet for kongsalmenning, og gårdene ble kron­gods hvis de ble gjenryddet. I Selbu gjelder dette hele Sjøbygda samt Langsmoen. Kronen prøvde bevisst å utviske skillet mellom slike nye almenninger og de gamle, egentlige almenningene.

Fra 1500-åra reiste kongen kravet om eiendomsretten til almenninge­ne med større styrke. Når dette kunne skje uten særlig motstand, var det fordi det lenge var bare en formalitet uten økonomisk betyd­ning. Bøndene fortsatte å bruke almenningene som de hadde gjort i all tid uten å svare hverken skatt eller avgift til den påståtte eieren. Først da sagene begynte å synge i skogene fikk kongen noe igjen for sin eien­domsrett, for sageierne måtte betale bygselsavgift for skogen i almen­ningene. Men dette var en sak mellom kongen og sageierne, bøndene angikk det ikke. De fikk tømmerhogginga og fortjenesten av den som om det var odelsskoger.

Begrepet Kongens almenning gle inn etter hvert, men det måtte bru­kes i 200 år før bøndene gikk med på å løse bygselbrev og betale for setrer og slåtter i almenningen. Først i 1790-åra ble dette alminnelig. Kravet hadde vært reist før, men bøndene nektet tvert. Bare rent unn­taksvis kan vi se at enkelte fant det lønnsomt å ha brev på sine rettig­heter, det var helst når det brygget opp til nabokrangel og strid.

Det kan og tenkes at en praksis med bygsling av almenningsretter had­de arbeidet seg inn tidligere, men uten at det ga inntekter til statskas­sen. Lensmannen hadde rett til å kreve en mindre avgift, kalt «frelse», ved bygsling av f.eks. husmannsplasser og setrer. Avgiften var tradisjo­nelt et kalveskinn, og vollnavnet «Kærskinnet» på Roltdalen kan skrive seg fra en slik praksis.

Omkring år 1700 kaltes svære områder Kongens almenning. Tømra almenning var skogen «ofenfor samme Saugsted og der omkring» dvs. all skogen langs Tømra ovafor Røet. En annen almenning nevnes mel­lom Selbu og Stjørdal i Børsjøtraktene, og området mellom Garbergselva og Børaa er likeså kalt almenning. All skogen på begge sider av Nea fra Rolset og oppover ble også oppfattet som almenning, mens den len­ger vest omfattet skogen fra Østrungen til Renå. Det ser faktisk ut som om alle skoger som ikke var privatgods, dvs. eid av proprietærer eller bønder, ble oppfattet som almenning. Det må ha vært mer en talemåte enn en realitet, for de områda vi nå har nevnt, mistet sin almenningsstatus i løpet av 1700-tallet, og det uten noen som helst strid. Tilbake blir bare de gamle almenningene.

Almenningene har vært opphav til mye strid — strid om grensemer­ker, bruksretter og eiendomsrett. Sørungen eller Sørums almenning som den og ble kalt, er den første vi vet det ble ført sak om — i 1687. Saka gjaldt for så vidt ikke almenningen, men bygdegrensa mellom Singsås og Selbu, men den var samtidig grense mellom de to almenningene — Sør­ungen og Singsås almenning. Det viktigste dokumentet som ble lagt fram ved dette lagtinget, var et eldgammelt markeråsbrev. Det var fornyet av erkebiskop Jon (1267-83) etter at det opprinnelige var gått tapt da Sings­ås kirke brant. Kopien var også kommet bort, men sognepresten i Holt­ålen hadde lest den i 1602 og skrev ned etter hukommelsen det som sto i brevet om merka for Singsåsbygda. Mot Selbu var det: « i Høy­-
este Rens Field, der staar Merchesteenen, der fra i Gravelskar der i fra i Guldbust, der i fra i Høyeste Garlie og Syndis i Garli staar Merchestee­nen, der i fra i Høyeste Maartne —». Disse grensemerka ble godtatt av begge parter, det eneste det var tvist om var hva en skulle forstå med Gulbust. Selbyggene mente det var Gulbustbekken, Singsåsbyggene hev­det at det var en rygg helt oppe ved Djupåtjenna, langt nordafor bek­ken. Dette til tross for at bygselbrevet som var utstedt til den fornær­mede singsåsbyggen, uttrykkelig nevner at slåttene «strekker sig indtill Guldbustbekken». Dommen som gikk i Singsås favør angående Gulbust, nevner noen nye grensepunkter: «Guldbust, Quern Kiøndet, Svart Kiøndet, Hockkelvattened . . .».

Det ble ikke stilt om bygdemerket, til det var slåttene omkring Hokkelvatna for verdifulle. I 1750-åra stevnet begge parter på åstedssaker. Vitnene fra Selbu sa at merket gikk fra Gravelskar til Holtsjølihøgda, derfra til «Guldbustlykken» som var en stor bukt (lykkje) i bekken. Derfra gikk merket over nordenden av søndre Hokkelvatn og i nordenden av Almåsvollen (Storlivollen) til høyeste Garli (Storli). 107 skritt sør for høyeste sted påviste de «nogle Langsteene Needsæt i Jorden, hvoraf en fremviste Lige i NV til Guldbust og en anden i NNV til Holtsjølien». Dette skulle være stenene i erkebiskop Jons markeråsbrev og beviste at Garli og Storli, som singsåsbyggene kalte denne toppen, var ett og samme sted. Det kom ingen avklaring på dette da, men i prak­sis var den merkeslinja selbyggene påstod var den rette, også den reelle grense, ettersom singsåsbyggene respekterte den. Slik var forholdet i alle fall fra midten av 1700-tallet og til omkring 1900. Selbugårdene Slind og Seter hadde slåtter vest for Lille Hokkelvatn helt til Gulbustbekken, mens singsåsgårdene Reitan og Almås slo sør for bekken. Også mer­ket mellom nordenden av store Hokkelvatn og Garli (Storli) ble res­pektert av Almåsmennene til omkring siste århundreskifte. De beitet inntil grensa, men ikke over den. Ved utskiftning dem i mellom ble grensa lagt etter «selbygglinja».

En kommisjon som «befor» almenningene i 1818, trakk opp grensene, som heretter ble de offisielle grensene. Kommisjonen fulgte selbyggenes påstand fra 1759 i alt, bortsett fra at den ikke nevner Holtsjølihøgda.

Det ble også tvist om det videre merkeskjelet østover fra Garlie. Tvis­ten vestafor gjaldt små områder, østafor ble det strid om den store ki­len som Sørungen gjorde til Mortenfjell. Denne tvisten er ikke gammel. Mortenfjell var nevnt som merkepunkt alt i markeråsbrevet fra middel­alderen, og fjellet var godtatt av alle parter som det sørligste punktet i almenningen. Ikke før i det forrige århundre ble det fra Singsås og Holtålens side reist tvil om merket. De påsto at det skulle gå bent fra Gar­li til Bringen, og avskar dermed den store kilen både fra Sørungen almenning og Selbu herred. Et argument for dette var at Dragås almenning skar seg som en kile nordover, og i spissene overlappet de to al­menningene hverandre. Men denne form hadde Dragås fått for mindre enn hundre år siden. På et kart som ble tatt opp i 1739 (Wilster) var almenningen tegnet rektangulær og med nordgrensa gjennom Morten­fjell. Almenningskommisjonen fra Gauldal i 1813 beskriver grensene for Dragas som «klare og ubestridte» og med Mortenfjell som nordligste punkt, slik at de to almenningene støtte mot hverandre i spissen. Det er også uomtvistet at selbyggene (Overvik, Nervik, Samstad, Seter, Sesseng og Aune) har beitet i den øverste delen av Kusmas dalføre, som ligger i det omstridte området. Så sent som i 1857 ble to haltdalinger dømt til å rive ned seterhusa som de nettopp hadde bygd der.

I Singsås og Haltdalen er en heller ikke enig med selbyggene om hvor Garlia er. De vil ha det til at det er Haftorslia, eller nordhallinga av det de kaller Storlia. De mener derfor at merket skal gå om lag 1 kilo­meter nord for toppen. På Wilsters kart som er det eldste detaljerte kartet over området, er «Garlien» avmerket ved toppen mot nordhallin­ga. «Storlien» er ikke avmerket, men derimot er både Almåsvollen og Flatbergvollen i Haltdal kalt «Storlievolden». Det synes derfor klart at Storlia er navnet på den store, nesten 1 mil lange lia fra østsida av Tu­ten til Haftorslia.

Grensestriden ble tatt opp igjen i mellomkrigstida, og fikk sin ende­lige avslutning ved lagmannsretten i 1959. Dommen gikk selbyggene i mot på alle punkter. Herredsgrensa ble i det vesentlige trukket etter Sørungen almennings nordgrense. Av allmenningen ble det igjen bare tre ubetydelige områder langs grensa — omkring 15 km lange men tilsammen bare ca. 3 km² i utstrekning. Derimot ble det opprettet en ny almenning i Singsås (Midtre Gauldal) med navn Storøyungen statsalmenning. Denne almenningen har som sørgrense den merkeslinja sel­byggene alltid har påstått har vært sørgrensa for Sørungen almenning, bortsett fra at den ikke gikk til Mortenfjell men sluttet ved Kustendalstjenna. Dette grensepunktet ble, så vidt vi kan se, for første gang trukket fram i 1891, da ordføreren i Haltdalen i en påtegning til NGO nevner «Kusmedalskjærnen» som grensepunkt.

Det har ligget en almenning på Singsåssida av merkeslinja også. Ut­gangspunktet for saka i 1687 var nettopp at en singsåsbygg hadde fått bygsel på slåtter «liggende udi Kongel. Mats. Alminding og Singsaas Sogn tilhørende». Ennå i 1758 ble det regnet med at det var to almenninger, men det finnes ingen grensebeskrivelse for singsåsalmenningen, annet enn at den støtte opp mot Sørungen almennig og at hele lia på nordøstsida av Holtsjøen lå i almenningen. Trolig er det slik at Dragås og Holtsjø har vært en og samme almenning og gått like til Rensfjellet. Dette synet hevdes bl.a. av en kommisjon i 1813. Men Singsåsbyggene har i tidens løp okkupert de midtre delene av almenningen slik at det er igjen bare to smale remser av dem.

Også Sørungen almenning er beskrevet med grenser som gir den langt større dimensjoner. I en besigtigelse i 1758 av skogene som lå til Sør­ungen sag, sies det: «Sørums alminding som befantes at tage sin begyndelse ved enden af Gulsets skov, ved Nagelaasen og Mour-Eggen og strækker sig i sør langs op til Sørums vandet, omkring hvilket, den siden grænser paa til alle sider indtil fjeldene modtager». Det var en lag­rett av selbygger som oppga disse grensene, året etter svor selbyggene på at almenningen hadde helt andre grenser, som vi har sett ovafor.

Forsmester Schiøtz som leverte en utredning om Sørungen almenning i 1862 var ikke i tvil om at selbyggene hadde beslaglagt og delt mellom seg stordelen av almenningen. Han var hard i sin dom: «Sagen blir ikke saa urimelig enda, naar man betænker, at Sælbyggerne vare et meget forvorpent Folk og tidligere ikke benyttede eller respekterede Documenter, samt vare et meget uregjerligt selvstyrende Folk, hvortil kom­mer, at det til Sørums Almenning stødende Bygdelag, den saakaldte Vighverv-bygd omkring Sørongens og Slindevandenes Udmundinge i Sælbosøen i tidligere Dage selv i blant Sælbyggene havde et meget daarligt Navn i moralsk Henseende og bleve betragtede som de elendigste Udskudd, saa at Ordet «Vighverving» endnu den Dag idag er et av de værste Ukvemsord man kan tilkaste en Sælbyg».

Schiøtz så på saken — og selbyggene — med embetsmannens øyne. Sett fra et historisk synspunkt er folk og sak annerledes. Det kan knapt være tvil om at vikvarvgårdenes heimrøst ikke har gått lenger enn til linja Mørregga-Neggelåsen. Det som lå ovafor hadde selbyggene aner­kjent som Kongens almenning, men bare i én betydning: Fogden kun­ne kreve sageierne for bygselsavgift for tømmeret i disse skogene. De un­te Kongen så godt de dalerne trondhjemsborgerne måtte ut med, og så lenge deres egne rettigheter ikke ble krenket, angikk saka ikke dem. Men den egentlige, gamle almenningen der alle vikvarvingene øst for Gulset elva samt Morset hadde sams retter, begynte først oppe ved snau­fjellet, som vitna påpekte året etter.

Det er mulig at embetsmennene oppfattet alle skogtraktene sør for Selbusjøen som én almenning, «Selbo søndre Kgl. Alminding», som er nevnt på 1700-tallet. Den strakte seg i så fall fra øvre Tangvollfoss ved Klæbumerket til Bukkhammeren. Men til andre tider nevnes tre atskil­te almenninger, nemlig Renå, Sørungen og Nåldalens almenninger. Renå almenning som det er sagt «strækker sig fra Sollosoen (Selbusjøen) til Rensfieldet» (1765) omfattet trolig bare tidligere ødegårdsjord og har forlengst fått igjen sin opprinnelige status ved at marka er delt mellom private eiere.

Slik er det også gått med det meste av Nåldalen almenning, eller Nalbogen statsalmenning, som den kalles i dag. En besigtigelse ved Nålfoss sag i 1671 gir almenningen en vid utstrekning: «Til Naalefossaug legges Skoufven omkring Stohrvatnet, Nahlen og Østrung, samt Østrung Elf, item Tellesøe Egge, er altsammen Kongl. Alminding».

Storvatnet var det gjengs navnet på Store Sandvatn, «Tellesøe Egge» må være Tersjøegga. Hundre år senere ble det holdt en ny besigtigelse, og da nevnes to mindre almenninger — Nålbogen sør for Sagstedet og Østrungen almenning. Den siste lå øst for sagstedet ved Brannfossen og var omkring 3/4 mil lang, men bredden kunne ikke opp­gis, for «ingen kunde si med visshed hvor merkene gik». De tilgrense­de oppsitterne fra Mosletta, Kolset, Kleset og Vikvarvet møtte opp og krevde at bortbygslinga ikke skulle hindre deres tidligere bruk av engesletter o.a., at utidig kjøring ikke måtte ødelegge slåtten og at de selv fikk hogge tømmeret som ble tillagt saga.

Etter dette er det ikke råd å finne Østrungen almenning mer i kilde­ne. 10 år før var det ført rettsak om Nålbogen for å få slått fast om den var almenning eller lå under gården Lien. Middelaldergården Nåldalsaunet har ligget under Lien (Nedre, vestre) så lenge vi kan følge kilde­ne bakover, og Liakarene hadde i all tid betalt skatt av ødegården. Tid­vis slo de selve aunet og leide ellers bort slåtter til vikvarvgårder, særlig Slind, som og hadde setervoll ved «Naalbogsøen». Som gammel gård må Nåldalsaunet uten tvil ha hatt sin heimrøst, og det kan knapt være tvil om at det var Nålbogen. Men Liakarene hadde vondt for å vise hjem­mel på det — de hadde selv ikke hatt noe bruk i denne skogen som lå så langt borte. Retten tok ingen avgjørelse i saka, men henviste den til Rentekammeret, men det ser ikke ut til at de høye herrer har lagt fram noen resolusjon om Nålbogen.

Nålbogalmenningen forsvinner også fra kildene for en tid, den nevnes f.eks. ikke av almenningskommisjonen i 1818. I 1826 ble det holdt utskiftning over utmarka til Slindgårdene. I denne er Nålbogen regnet med, men den skulle fortsatt være felles for gårdene. Hverken Lien eller staten var stevnet til utskiftningsforretningen. I 1860 ble skogparsellen Nålbogen skyldsatt som en del av Selbu prestegård, men skyldsettinga ble opphevet av Finansdepartementet i 1876. Departementet henviste til at Nålbogen var en del av den almenningsskog som før ved spesielle kongelige bevillinger hadde vært lagt til Slinden og Sørungen sagbruk. Men denne tvilsomme hjemmelen ble den tidligere gårdsskogen gjort om til statsalmenning.

Grensene for Nålbogen ble først beskrevet i 1826. Bortsett fra den korte grensestubben mot Holtålen har merka ikke vært omtvistet. Slind­gårdene har seterrett i almenningen som de har hatt «fra alders tid».

Et futemanntall fra 1768 antyder at almenningen ved Sørungen og Østrungen strekker seg «henad til Bukkhammeren». Men det er også den eneste påstanden om at de sørlige flortraktene ikke skulle være privat eiendom. Også her har haltdalingene reist tvil om herredsgrensa. De mener den skal gå bent fra Bringen til Bukkhammeren. På dette punktet vant de ikke fram for retten med sin påstand. Hegset kunne be­vise at gården hadde setret hele Gardalen til endes i all tid, og at seter­husa på søndre Gardalsvollen lå godt sønnafor rettlinja Bringen -— Bukkhammeren. Herredsgrensa følger derfor de gamle merka bortsett fra at Bellingsjøen er lagt helt inn i Holtålen.

Det har ikke vært bare enighet om nordgrensa til Selbu heller, men striden her har ikke vært så hard og langvarig. På Selbusida har det aldri vært noen almenning, om en ser bort fra det som er sagt ovafor at fog­den bygslet bort skoger som ble kalt almenning tidlig på 1700-tallet. Men nord for grensa ligger de to store Sonen og Leksdals almenninger, og særlig om den siste har det vært kjeklet en del.

Stjørdalingene sier at selbyggene har ett seg inn i Sonen almenning, bygd voller ulovlig og havnet og slått uten rett. En ser da og at mange selbugårder har voller og beiterett i Sonen almenning, opptil 4 km nord for grensa. Det gjelder Eidem, Volset, Langli, Kvello og Nedre Hårstad. Det merkelige er at dette har gått for seg uten slåssing og søksmål, i alle fall ikke i så sen tid at det finnes noe skriftlig om det. Derfor er det da også umulig i dag å skifte sol og vind. Kan hende er det selbyggene som har vært stridbare okkupanter og kranglet til seg almenningsretter. Men en kan ikke se bort fra at det kan ha foregått med stjørdalingenes samtykke — de har selv ingen setrer i området.

De «neant Lånk» mener og at selbyggene har trengt seg inn i Leks­dals almenning, men her har de også presset med seg almenningsmerket nordover. Lånkbyggene kaller Hårstadlivollen for Skeisvollen, fordi den før skal ha vært brukt av Skei i Lånke. (Leirfall). I 1757 og 1788 var det besigtigelse av almenningen, og lagretten som var fra Stjørdal, oppga da den sørgrensa for almenningen som de mente var den rette. Selbyggene som støtte i mot, protesterte da det ble kjent at almennin­gen skulle gå langt innpå dem, og det ble åstedssak av det i 1795. Da hadde det vært kjefting og krangling om merka i minst to mannsaldre. Langliskarene gikk tilmed så langt at de anmeldte en del leksdalinger for ulovlig tømmerhogst, og for å vise at de mente alvor, hogg de ut sagdammen i Olemstjenna og slapp ut vannet så det ikke ble fløting i Leksa det året.

Begge parter var enig i at merket begynte ved Store Lekstjenn, men så var det og slutt med enigheten. Stjørdalingene hevdet de samme mer­ker som lagretten i 1757 og 1788: Fra Lekstjenna over høyeste Qvammen (Olemsåsen), forbi nordenden av Stor-Olemstjenna, oppå Ratåsen, oppå «Stubben» i Grindbjørga, vestover til Stordalen og Luråsen tett ved Svinåsvollen og til midt i Reinsjødam, hvor Strinda (Malvik i dag) støtte i mot. Grenselinja fulgte høydedraget og stort sett vannskillet, men den gikk opptil 1 1/2 km sør for «selbygglinja».

Selbyggene hevdet for retten at en linje fra Ratåsen til Grindbørga ville skjære tvert over Gammelvollen (Hårstadlivollen). Denne hadde før vært seter under ødegården «Schogsvolden» og en slik linje ville ta bort størstedelen av gårdens skog og mark. Merket skulle gå fra foten av Olemsåsen (nordsida) til Vinsmyrbrua som hadde vært delemerke mel­lom bygdene fra gammelt. Dit gikk de når de flidde veien, mens stjør­dalingene bekostet veien nordafor. Fra Vinsmyrbrua gikk merket etter kompasset i vest til Stretkjølen og Hundmyrberget. I berget fant de «fra oldgamle Tider kiendeligt hugget et X, som nu var begroet med Lyng». En vinkel på linja var markert med kryss i gamle trær, det gikk så rett fram til det traff Nevra, fulgte denne til «Næverkrogen», som var en sving i elva, gikk så over Lillefjellet til Grønflekken i Lillefjellets vestside, hvor to stenhyller sto som merkesstener. Her støtte de tre bygdene sammen, noe som også var påvist i en sak mellom Venn og Leksdal almenning i 1783.

Ingen stjørdaling hadde rettigheter sør for denne linja bortsett fra Lillefjellvollen. Denne vollen ble tildømt stjørdalingene i en prosess i 1773 fordi Sandviks prokurator ikke møtte og vitna derfor ikke ble av­hørt.

Mens selbyggene hadde godt belegg for sine påståtte merkeskjel i do­kumenter og merkestener, kunne ikke motparten legge fram et eneste be­vis. Dommen gikk derfor helt ut i Selbus favør.

Lengst i vest, mot Strinden almenning, var det også tilløp til en li­ten strid. To malvikbygger hadde bygd seterhus nord for Lille Dragstsjø, en «halvfjerding» sønnafor almenningsmerket. De ble saksøkt av Varmdal og gikk frivillig med på å rive husa, da det ble dokumentert at en befaring i 1787 hadde trukket opp grensa mellom almenningen og Varmdal og Dragsten slik: Fra Høvelen til østre side av Svartjenna hvor Dragsten støtte i mot, derfra gikk almenningsmerket til høyeste Langåsen og i lik linje til vestenden av Langåsmyra og derfra til Knosbekken, hvor merket for Næss i Klæbu begynte.

I det nordøstre hjørnet av bygda ligger Roltdal almenning. Den er stor, 270 km² — men det meste av arealet er snaufjell. Bare i dalsidene ned mot Rotla fins det skikkelig grovvokst, men gammel skog.

Den eldste grensebeskrivelsen vi kjenner, ga almenningskommisjonen i 1818: «I mellem Merager og Sælboe støder Mærket sammen ved Roltekjernet, og gaaer derifra omtrent i S.W. under Fongen, Ruten, Meelsong og gamle Grube-Fjeld til Langkjernen, hvilket sidste ligger til un­der 2^de smaa Fjeldknepper kaldet Langkjernkneppene, derfra gaaer Mærket i N. til Svartkjernen, som ligger strax sønden for Rolte Elv og videre i samme Linje til Rolte Elv, hvorefter Grænsemærket følger den­ne op efter eller høyst til Liimsteendalen, støder i og følger samme i N. til Bekken Driven som derefter gaaer langs med denne til Vardlie-Fjeldet (Varglia). Mærket gaaer derpaa over dette Fjeld i samme Linje til det vesterste Punkt af Kraasaaekjernet og derifra i samme linje til det høyeste af det søndre Grøn-Fjeld og videre i lige Linje til en paa det mellemste Grøn-Fjeld opsat Varde, derfra til en Varde paa det nordeste Grønfjeld, hvorifra Mærket gaaer til det sydligste Punkt af Gaarden Langliens Sætervold hvor Mærket imellem Stordalen og Sæl­boe støder sammen, hvorifra Mærket tager en Retning i S.O. til Fjeldet Knallen og derfra i samme Linje til det nordre Skarvfjeld, og derfra til Nødsøen kaldet, og endelig til Roltekiærn».

Almenningsgrensa følger ikke helt ut disse merka i dag. Det største avviket er i øst der grensa er lagt på toppene Skarven, Nautfjellet, Fon­gen. Rettinga er gjort i minnelighet — det dreier seg her om høyfjell uten særlig økonomisk betydning. I vest der almenningen støter mot pri vateiendommer, har det vært en del tvister uten at det har ført til sær­lige endringer av grensa.

Bruksretten til Roltdalsalmenningen har alltid ligget under øverbygggårdene alene. Med Øverbygda forsto en før gårdene på nordsida av Nea fra Rolset og utover til Hoem. Gammelt atti ble også Morset regnet med, noe som er naturlig når en ser på naturforholda — Øverbygda slut­tet ved Stigen. I motsetning til de andre øverbyggårdene har Morset aldri hatt seter «usti markjin» — så vidt vi vet. I 1818 hadde Alset, Kvello og Nesta seter på almenningen, den siste på Prestøyvollen, de to andre nordøst for Skarven der øverbyggene aldri kom. Siden fikk også Kjelstad seter i disse traktene.

Roltdal er statsalmenning, som de andre almenningene i bygda, men det har ikke alltid vært enighet om den saka. Spørsmålet kom opp — og ble avgjort — alt i begynnelsen av 1700-tallet.

Opptakten kom fra selveste stiftamtmann von Ahnen: «Da ieg ugierne maa fornemme at mange bønder, huusmend og drenge udj Selboe skal paa egen haand formasteligen have dristed sig til at nedhugge megen skov udj Kongl. Mayts. alminding liggendis oven for Rolten . . .». Lens­mannen først og senere sorenskriver og fogd fikk ordre om å undersøke forholdet og trekke synderne for retten. Ordren ble gitt den 12. juli 1717, og i løpet av sommeren var øvrigheten flere ganger på Roltdalen og fant tømmerhoggere: Baro og Halvar Berge, Bersvend Røsset, Ole Evjen, husmennene Rolf Morset, Bjørn Kolset, Jørgen Tronset og andre, som hver hadde felt 8-12 tylfter tømmer. Og så ble de stevnet av fogden til høsttinget samme år for å svare for ulovlig hogst.

Men før tinget ble satt, fikk fogden en kontrastevning mot seg. Det var den rike trondhjemsborgeren Anders Schøller som påsto at Roltda­len «Er og har veret en Bøyde Alminding for hell Overbøyden — fra Arildtz Tid, upaaanchet og uforment har haft og brugt deris Aaverche Sampt Skovhugster i louglig hefd Mand efter Mand».

Schøllers stevning trekker opp et mønster i saken. Han var stor gods­eier og sageier — eide bl.a. Leira sag. Til vanlig arbeidet øvrighet og bor­gere hånd i hånd i denne merkantilismens tidsalder. Det som var godt for borgerne var godt for staten, var den gjengs økonomiske oppfatning. Sageierne hadde all interesse av at bygdealmenningene og bondeskogene ble regnet for statsalmenning, for da fikk de bygsle skogen for en billig penge. Men med Roltdal var det annerledes. Bare noen meter sør for almenningsmerket hadde Selbu kopperverk få år tidligere gjort på­slaget til den første gruva. Hvis traktene ble erklært for statsalmen­ning, var det opplagt at verket ville få bygsla på skogen, ettersom det var den eneste skogen i rimelig nærhet av gruva. Og da gikk tømme­ret tapt for Leira sag. Fordi kapitalistenes kryssende interesse kollider­te i roltdalsaka, ble det reist innsigelse mot påstanden om at det var «Hans Majestets almenning». Selbyggene selv ville knapt ha forsvart sine rettigheter — de manglet både viljen og evnen til å gå mot de høye herrer.

På tinget var det fogdens sak som ble ført, mens Schøllers stevning ble lagt til side. Det er vel også tvilsomt om han hadde rett til å gå inn i prosessen — formelt var han ikke part i saka. Men Schøller lot seg ikke trenge ut, hans prokuratorer gikk inn som forsvarere for bøndene. Forsvarerene hevdet at de innstevnte ikke kunne dømmes for ulovlig tommerhogst før de var fradømt skogen, og de kunne føre mange gamle menn som vitner på at øverbyggene hadde hatt skogbruk så vel som annet bruk på Roltdalen nå som «udj fremfarne Tider». Mot dette had­de fogden som var aktor lite å stille, og sorenskriverens dom, som ble av­sagt i juli 1718, frikjente de innstevnte helt: «— Roltdalen have Bønderne af Overhøyden fra gammel tiid Brugt som en Bøide alminding til deris Sætter, Fæbed og Fædrift samt Enge og Myrsletter med tiere og Tøm­merhugster, alt saa understaais icke at frakiende dennem noget af for bemelte».

Selbyggene — eller Schøller — vant altså for heimtinget, men da det gjaldt en regale (kongelig rettighet), ble saken umiddelbart stevnet for lagtinget. På grunn av «nogen Difficilitet med — fiendens indfald her i Landet», trakk det i langdrag før saka kom opp. I mellomtida sør­get prokurator Thams for å få et tingsvitne på at øverbyggene alltid had­de brukt Roltdalen. Denne gangen var det moslettinger, og ikke øver­byggene selv som forklarte seg for retten. Fogd Krag prøvde å hindre Thams i å ta opp tingsvitnet. Han mente at prokuratoren ikke hadde fullmakt til å prosedere saka for bøndene, men retten tok ikke hensyn til protesten og ga tillatelse til forhøret. Fogden prøvde også å så tvil om påliteligheten til vitna ved å få innført at et par av dem, Anders Stok­ke og Bersvend Tronset, var Schøllers leilendinger.

Åstedssaka ble satt på Lund i oktober 1720. Som konstituert for lag­mann Drejer fungerte borgermester Lindgaard, noe som trolig var avgjø­rende for utfallet ettersom Drejer var partisipant i kopperverket. De innstevnte selbyggene la fram Thams’ tingsvitne som forsvar for seg. Fogden hevdet at når bøndene ikke kunne vise til annet enn gam­mel skikk, måtte sorenskriverens dom settes til side og de anklagede væ­re hjemfalne til den påbudte straff. Han la fram bygselsedler som fogd Tybring hadde utgitt på Stormoen i 1714 som bevis på at almenningen tilhørte Kongen, og han spurte også de tilstedeværende bønder om det ikke var så, «hvortil samtlige svarede nei». Mer hadde ikke partene å legge fram. Bevisføringa var tynn fra begge sider. Dokumenter kunne ingen vise til, når en ser bort fra de få bygselsedlene som fogden støttet seg til, men de var ikke tinglyst. Den konstituerte lagmann Lindgaard opprettholdt heimtingsdommen: «Mod bøndernes tingsvidne af 9 august 1720 har fogden intet kundet bevise, Thi understaar ieg mig icke at frakiende Bønderne i Ofverbøyden deris Rett til samme Alminding, dog tilholdes de derhos Skougen paa samme sted icke til upligt at forhugge, langt mindre maa endten husmænd eller andre løse Karle der nogen skoug nedfelde».

Fogd, stiftamtmann og verkets partisipanter og betjenter var mis­fornøyd med dommen. I et brev til stiftamtmannen anbefalte fog­den at saka ble drevet videre. Han mente det skulle la seg gjøre å finne fram til upartiske bønder som kunne vitne om at øverbyggene «aldrig har haft brug paa Roltedalen foren faa Aar (siden), da bøygde allmindingene og hiem Røsterne vare udhugne». Noen anke kom likevel ikke på tale og lagtingsdommen ble stående. Fogden hadde vel vondt for å fin­ne slike «upartiske» bønder.

En mannsalder senere — i 1750-åra —søkte kopperverket om å få bygsle Stormoen til «koloni» for gruvearbeiderne. I den anledning ble selbyggene spurt på tinget om Roltdalen var Kongens almenning eller bygdealmenning. Tinglyden svarte at «omspurte alminding er efter en gl. Laugtingsdom bøigdens alminding». Til tross for dette ble det i kansellikontorene i København avgjort at verket skulle få bygsel på Stormoen — de overså lagtingsdommen. Senere kan vi ikke finne mer om at selbyggene sto på sin rett. Begrepet «Kongens almenning» gled inn, og i 1790-åra fant overbyggene seg i å betale bygsel for sin egen al­menning. Roltdal var blitt statsalmenning.

Samene i dalføret

Samene har også sin plass i dalførets historie. De har rett nok holdt til mest i Tydalsfjella, men gjennom tidene har det likevel vært ikke så liten kontakt mellom selbygg og same. Sagnet forteller tilmed at en sa­me er selbyggenes stamfar — nemlig han som slo seg i lag med ei innherredsdråk og bosatte seg på Finnberget som den første etter at Svartedøden hadde lagt bygda øde.

Dette slektskapet skal vi likevel ikke tro på. Vi vet i dag at det ble ikke folketomt i Selbu, og vi vet at samene nådde hit først etter at vers­te ødetida var over. Og den gang som nå var samenes domene fjellet der bumannen sjelden kom. De to folk levde hvert sitt liv. Med tida ble det nok knyttet mange bånd mellom dem, men ikke blodets. Før 1837 finner vi ikke ett eksempel på at samene giftet seg utenom sitt eget folk — liksom selbyggene helst holdt seg til sine egne.

Da samene kom hit, hadde de en mangehundreårig folkevandring bak seg. I løpet av middelalderen trakk de sørover fra Helgeland, nådde Lierne senest omkring år 1500 og kom til Snåsafjella 50 år senere. En mannsalder senere møter vi den første samen i våre trakter: Anders finn som skal ha «besiddet fieldene paa den Vester Side af Helagsfield» i he­le 70 år, fra 1580 til 1650.

Vi vet ikke hvordan forfedrene våre tok i mot fjellfolket. Kildene er tause. Kan hende skjedde det mangt stygt og vondt før bøndene god­tok de nye naboene, mangt som ikke er kommet fram fordi det fore­gikk i en kildefattig tid. Den eneste antydning om slikt finner vi i bøte­registeret for 1654, da Einar Kolset ble bøtelagt fordi han hadde vært med da svenskene drepte noen finner. Noen videre forklaring får vi ik­ke. Men det kan være at det nye elementet gled forholdsvis lett inn. Samene kom hit i en heldig tid. Folketallet i bygdene hadde ennå ik­ke tatt seg opp — i Tydal var det 10 bønder i 1589 — og bare sjelden kom bøndene oppom skogliene med ljåen. Høyfjellet lå åpent for reins­hopene.

Men ekspansjonen stoppet opp her for lang tid framover. Bøndene lenger sør gjorde motstand. De klaget over at samene gjorde «stor Offuervold och Skade paa Diur att veyde» (Ålen 1632) og de hadde drept og ødelagt «alt de offuerkomb baade aff elszdiur, rinszdiur, beffer och fugle» (Tynset 1643). Bøndene hadde jaktet på elg og rein i sine sko­ger, «Men siden Findlapperne haffuer der paa sig indtrænget paa skoffuerne, kand de intet bekomme» (Haltdalen 1664). Vi legger merke til at klagene gjaldt jakt. Samene var store jegere, og som vi ser for de vidt etter viltet. Tidligere hadde slike streiftog over fremmede fjell vært for­løperen for en fastere bosetting med reindrift, men slik gikk det ikke nå. Tydalssamene «have og villet udbreede Sig længere i Søer til Bræcke og Femunds østere Fielde, men bønderne paa begge Siider have forment dem det, deels for Dyer weiden, og Fiskeriets skyld som de betage bøn­derne, deels og fordj Finnernis dyer stundum kand komme bøndernis Enge-Sletter i fieldene for nær, hvor for Finnerne der fra maattet begiive sig».

Dette siste finner vi i major Schnitlers «Relation om Lap Finnerne», skrevet i Tydal i 1742. Schnitler reiste grensetraktene nordover fra Røros til Varangerbotten for å undersøke hvor grensa gikk. I Tydalen traff han de første samene, og det ga støtet til «Relationen» som har gitt stoff til mye av det følgende.

Opplysninger om forholdet mellom fjellsamene og de fastboende her i dalføret får vi ikke før i det 18. århundre. Det ser ikke ut som for­holdet var særlig godt. Stiftamtmannen von Ahnen skrev i 1707 at sa­mene var meget «forhatet» av fjellbøndene fordi de «bortschyder hvad som kand være af kostbare schiøtterie udi fielderne, som Refver, Elsdyr, Los (gaupe), Maar og deslige». Schnitler hørte den samme klagen blant tydalingene — de nevnte spesielt villreinen, som var aldeles utryddet. Men nå klages det også over at tamreinen ødela setervollene og slåttene for dem — det var blitt mer konkurranse om fjellbeitet. Samene nektet ikke for at reinen gikk i høystakkene en sjelden gang, men oftere var det slik at når reinflokken hadde «bemøget» et stykke land så det ble fro­dig med gras der, så kom tydalingene og tok det til sine krøtter og jaget samene. De klaget bittert over at tydalingene ikke lot dem få komme ned i skogen om vinteren, da de måtte ned fra snaufjellet for å finne ly og varme.

Det ser ut som det ble færre samer i Syltraktene i disse åra. Ved bis­pevisitasen i 1733 var det 8 samefamilier i sognet, «næsten alle vare gamle folch». 3 år senere var de fleste flyttet fra Tydalsfjella — til Jemtland, Brekken eller Meråker. I 1742 var det bare 3 familier igjen. Vi kjenner ikke årsaken til tilbakegangen. Skyldtes den en «forgubbing» av samefolket eller var det en flukt fra tydalingenes hardhet og uvilje? Schnitler nevner noe som kan ha vært medvirkende. Etter katastrofen i 1719 da de svenske karoliner stupte i tusentall i Essandtraktene, trakk liklukta til seg flokker av ulver. Ulveflokkene ble værende i trakten, og i senere år grasserte ulvene slik med reinshopene at mange samer ble helt utarmet, — en enkelt kunne miste 10, 20 ja opptil 50 rein på en vinter.

De samene som ble igjen i Tydalen, fikk ikke være i fred. I 1753 sør­get major Brønlund for at Tomas Nilsen Kruus fikk Stiftamtmannens tillatelse til å «ubehindret fløtte tilbage til sit forrige Stæd paa Thydals fielde». Av bygselsedlene som ble utstedt til Tomas Nilsen og Nils Larsen et par år senere, ser vi at de holdt til på sørsida av Tydalen. 25 år senere var det igjen bråk i de samme traktene, men nå var det to nye familier der. Nils Nilsen og Anders Andersen Fjellstrøm klaget til stift­amtmannen over at «Bønderne i Selboe vil forjage dem fra de Stæder hvor de i mange foregaaende Aar have om sommeren siddet med deres Rehne — paa det field Hyllingen lige over for Græsli gaardene». Stift­amtmannen ga dem medhold, og mot den høye ordre torde vel selbygge­ne ikke opponere?

Samme år — i 1788 — klaget samene til selveste kronprins Fredrik da han var på Røros. Han befalte at de skulle få anvist faste steder i fjella som de kunne bruke uhindret av bøndene. Øvrigheten hadde all­tid vært bekymret for den uorden samene representerte. «Det er og noget fremmed og underligt: «De Lap Finner komme og Sætte Sig i fielde­ne, hvor de lyste, need uden forlov». Schnitler mente at alle grensefjel­la i hele Trondheim stift måtte legges ut til samene. «De Lap Finner Som et gammelt Norskt Folch og Christene Mennisker maa dog lades nogen Stedz at være til og de må have ett Rum og Stæd at Sidde paa, man kan ej viise dem ud af landet». Noen skikkelig ordning og inn­deling i reinbeitedistrikter kom likevel ikke i stand før i 1880-åra.

I en grenseoppgang på Knegtaune (Kvelloaune) i 1749 nevnes «Finnsveen» ovafor og øst for Almåa. Dette navnet kan peke hen på en annen slags «finner» enn fjellsamene — nemlig «rugfinnene» som flyt­tet inn i grensetraktene fra Sverige omkring midten av 1600-tallet. Det var finnlendere som slo seg ned fast, brente bråter og sådde rug. Ett en­kelt navn kan likevel ikke si noe visst om denne invasjonen også nåd­de Selbu. En kan også tenke seg andre forklaringer av navnet, f.eks. at det er en sammensetning med mannsnavnet Finn.

Det gikk lang tid før samene lot seg fange inn av statens lov og orden. De betalte ikke skatt og tiende, og bare sjelden bygselavgift. Lovens håndhevere kom ingen vei med dem. «Skulle en ville bruge tvang mot dem, vil de sky og ikke komme i nærheten af bøigden». De levde «lige som uden for verden, følgelig uden for lovene». Kom det opp en sak dem i mellom, søkte de gjerne en mann som de hadde tiltro til, en de handlet med eller presten, og de etterlevde hans avgjørelse som det var en dom. Det hendte og at de eldste dømte når de kom over en tyv eller annen misdeder. Den skyldige ble pisket eller bundet til et tre, «der af Myggene og utøyg at Stickes og plages een tiid lang». Ellers fikk folk i bygdene sjelden kjennskap til slikt, «thi de ere for langt fra dem, og det folch tier den Eene med dend anden».

Bare en gang finner vi at de frivillig søkte til tinget i Selbu. Torkild Mortensen beskyldte en annen same, Nils Nilsen, for å ha slått i hjel bro­ren hans. Nils Nilsen kom fra Tydal med en kanne brennevin som han drakk opp sammen med Torkilds bror. Senere fant Torkild broren liggende død i fjellet. Men korpo­ral Peder Torkildsen Lilleevjen og tydalslensmannen Peder Bjørnsen Ås, som in­spiserte liket, fant ingen skade på det, så Nils Nilsen ble frikjent.

Samene lå visst altfor ofte under for brennevinet, og det fantes alltids dem som visste å utnytte det. Sogneprest Rosenvinge var hard mot tydalingen An­ders Jensen, blant annet fordi Nils Larsens kone be­sværet seg over ham. Han «kom ofte med sit Brendevin op i fieldene til dem, og drach hendes Mand druchen for at trække ham op med sit Kiøbmandskab. Alt hvad han saa med sit

Brændevin har lochet fra ‘hendes Mand, det tager hand bort med sig, uagtet qvindens modsigelse». En slik «galur» som Anders Jensen aktet vel lite prestemannens advarsler og tusler, og ga han opp trafikken, fantes det andre som holdt brennevinsstrømmen oppe. Alt for mange drakk seg fra alt så de måtte ty til betleri for å holde liv i seg og fa­milien. For bygdefolket kunne det bli en plage. «De fattige som ikke eier dyr, løper om i bygden og tigger, dricher sig drucken, gider ikke arbeide».

Reinen var alt for samene. Rett nok ga også jakta både kontanter og mat, men bare som et tillegg — en attåtnæring. Kan hende betydde jakta mer i eldre tider — klagene fra bygdelaga rundt omkring tyder på det, men på 1700-tallet var samene mindre ivrige som jegere. Av de mange villdyra som det ble krevd skuddpremie for på Selbutinget, var bare 5 bjørner og merkelig nok ingen ulver felt av samer.

Tydalssamene var ikke rike, de 3 familiene hadde hver omkring 80 rein, fikk Schnitler høre. De 3 familiene i Ljusnedalsfjella hadde mer — noen hundre rein hver. Morten Nilsens farbror i Ljusnedalen — Jonas finn — hadde eid 3000 reinsdyr. Det var en anseelig formue, for verdien av hver rein kunne settes til 3 daler. Nå kan en ikke stole på at samene ga opp det rette antallet rein. De trodde det kom ulykke over flokken hvis de fortalte fremmedfolk hvor mange de hadde. Trolig hadde tydalssamene atskillig flere enn de 80 de ga opp. En oberst Hjort rapporterte i 1716 at han så mellom 1000 og 1200 rein i fjellet mellom Selbu og Haltdalen.

Reinen var etterspurt i bygdene og byen. Bergskriver Lemche hadde i oppdrag å kjøpe rein for stiftamtmann von Ahnen, men han hadde vans­kelig for å skaffe «for Finderne bliver saa udsøgt, at fast ej mere dyr hos dennem er at faa, og nylig har veret en Liutenant her fra derhen og kiøbt 14 dyr». Foruten kjøttet var det stor etterspørsel etter finn­mudder, finnsko, hansker og dyner av reinskinn. Skifteprotokollene vi­ser at på nesten hver gård i bygda var det minst en reinskinndyne, eller i alle fall noen reinskinn. Som betaling ville samene helst ha dalere, «thi der af Skal de være Elskere og goede Forvarere». Selv kjøpte de ikke stort annet enn vadmel — hvis de da ikke hadde fått smaken på brenne­vinet.

Men reinen ga først og fremst mat og klær til samene selv. Om som­meren gikk det helst på melkemat, smør og ost, samt fugl og litt fisk. Om vinteren når melka kom bort, levde samene nesten utelukkende av kjøtt. «Kiødet Som de Tædt sammen Snøre om høsten liigesom i ett Meise greie med Næver omlagt og Conserverer viintern igiennem uden Salt, Siiden Skiære de det i Tynde Skiiver, og viindtørcke, Marken eller Smaa orme kan vel Sætte Sig uden paa, men icke æde Sig igiennem fordi det er saa fast Snørt». Kornmat spiste de bare når de manglet kjøtt — av nød, men ikke med lyst.

Fjellsamene var halv-nomader, de måtte følge reinsflokken på dens vandring etter beite. Om sommeren hadde de faste oppholdssteder — i Skardørsfjella, på Sankådalen, Skarpdalen eller Roltdalen og flyttet til dels mellom disse. Sørfinnene, som de gjerne kaltes de som holdt til sør eller vest for Tya, satt helst i Hyllingtraktene og beitet vestom Bringen. Om vinteren når snøen på fjellet ble for djup eller hardfros­sen, måtte de trekke ned i skogen, enten i Tydalen eller i Ljusnedalen. På 1800-tallet var det fast vintertrekk sørover forbi Brekken og Fera­gen til Femund. Et slikt omflakkende liv tillot ikke at samene bodde i hus, men i kojer og vadmelstelt. I Selbu har det vært kojer på Roltda­len: ved Kvittyten, Vatna, Sprøiten, Brattslåtten og Drøia, dessuten ved Ustensjøen.

Samene var hedninger ennå da de kom trekkende sørover til fjella våre. Den første vi vet om som arbeidet for å kristne dem, var Christen Bloch. Først da Tomas von Westen organiserte misjonvirksomhet blant fjellsamene, kom det fart i kristningsverket. Han fikk med seg Jens Block på misjonsarbeide i Finnmark, og da han kom tilbake til bygda, var han vel budd til å ta opp arbeidet etter faren — bl.a. kunne han snakke samisk flytende. Alle samene ble kristnet og døpt, men heden­dommen stakk for djupt til at den kunne utryddes med ett slag. Schnit­ler forteller at noen få år før han var i Tydal, hadde en tydalsbonde fun­net et avgudsbilde i fjella. Det var skåret ut av en bjørk og hadde skapelon som et menneske. Rundt bildet som skulle forestille samenes gud Harkel, lå det bein av hester, geiter og andre dyr som samene had­de kjøpt og ofret. Det var likevel lenge siden guden var dyrket, for av­gudsbildet var helt oppråtnet da det ble funnet.

Senest i 1730 ble det ansatt en særskilt skolemester for samene — forøvrig den første i dalføret. Ved bispevisitasen i 1733 forlangte han å få noen ABC-bøker og katekismer til de unge samene. Da bispen kom igjen tre år senere var det tre av ungdommene som hadde «lært i Bog og hafde forstand udi Børnelærdommen». Enkelte klaget over at skolemes­teren — Henrik Torsen — forsømte gjerningen sin. Han holdt til i Verdalsfjella og var visst selv same. Andre forsvarte ham og sa «at findernes vanartighed er for stor, saa Skolemesterens graad derover er ofte Seet». Henrik Torsen ble avsatt få år etter dette. Som ny skolemester fikk samene Sven Hellein, men om han var mer dugelig kan synes tvilsomt, for han var drikkefeldig.

Så sent som i 1736 fikk bispen en alarmerende melding fra Henrik Torsen om at en same ennå hadde en runebomme. Dette var nærmest en tromme, trekt på den ene sida med reinkalvskinn. På skinnet var det malt forskjellige figurer, rundt bomma hang det ringer og fuglefjær. Bomma ble brugt til å spå med. Hans Tomasen hadde brukt den til å spå for sin datter mot Tomas Nilsen — det var vel for å få elskovsmakt over ham. Biskopen var forferdet. «Sagen er saa grov efter saa lang tidz Underviisning og flid at den ingenlunde maa passere ustraffed».

Gjennom kirkebokene og andre kilder kan vi finne et 50-tall samer — kvinner og menn — som har holdt til her i kortere eller lengre tid på 1700-tallet. Det er vanskelig å finne slektsskapsforbindelsene mellom dem fordi giftermål og dødsfall sjelden ble ført i kirkeboka, og dåp bare uregelmessig. Vanskeligere blir det også fordi samene brukte få navn. Mannsnavna var helst Nils, Morten og Torkild, men også Tomas, Anders og Klement. Kvinnene het Anne, Maria, Sofie, Kari og Lisbet. Etternavn bruktes sjelden: Krus (1753), Holm (1774), Fjellstrøm (1788). Kantfamilien nevnes fra omkring 1800. Først mye senere kom Stinnerbom-, Bergstrøm-, Nordfjell- og Brandtfjellfamiliene.

Innafor grensene til Selbu herred er det få samiske stedsnavn — sa­menes bruk av fjella her har ikke vært sterk nok til at deres egne navn kunne vinne over selbyggnavna. I øst er det likevel noen: Tjokkelen (Skarven), Gavtjetjahke (Nautfjellet).

Skattene

Det skattesystemet som var utviklet i siste halvpart av 1600-tallet, ble beholdt gjennom hele det neste hundreåret. Et skatteformular fra 1782 viser at skattene og takstene var nesten nøyaktig de samme som hundre år før: Leilendingsskatten var fremdeles den viktigste med 5 da­ler pr. spann, dernest kom odelsskatt (96 sk.), proviantskatt (32 sk.) og rosstjeneste (24 sk.) og de militære skattene munderingspenge (93 sk.), utredningspenge (63 sk.) og standkvarterpenge (21 sk.), tilsammen 8 daler 41 skilling pr. spann. Skattene måtte svares av gårdbru­keren, så nær som odelsskatten og rosstjeneste, som ble betalt av eie­ren av utleid odelsjord.

Det eneste nye som kom til i løpet av hundreåret, var det som i dag svarer til fylkeskommunale utgifter. De faktiske utgiftene fogden hadde hatt i regnskapsåret ble fordelt likt på hver bruker i fogderiet, uten hen­syn til brukets størrelse. Store summer dreide det seg ikke om, det kunne bli omkring 1 daler pr. bruker sist i hundreåret, som i 1795:

Delikvent bekostninger (fengsel) 11 skilling

Kurpenge til de med venerisk sygdom

befengte Mennesker 32 »

Skudpenge for ødelagte Rovdyr 2 »

Opfostringspenge for fattige og for-

ladte børn, Selboe Almue undtagen 13 »

Militær Skydsbekostning 15 »

Bropenge til de 3^de af Steen oplagde

Broe: Stolpstue Broe, Tveregg-Broe,

Søbstad broe 29 »

102 skilling

Når selbyggene slapp å svare oppfostringspenger, skyldtes det at de selv tok seg av de fattige i sitt sogn slik at fogden ikke hadde utgifter på dem.

Skattenivået sto stille mens inntektene økte og pengeverdien sank i løpet av 1700-tallet. Det betydde at skattetrykket minket — trolig har det aldri i tida etter år 1644 vært lettere å bære enn i de to siste mannsaldrene av det 18. århundre.

Men også i dette hundreåret fikk folk oppleve trykkende tider med utskrivning av svære ekstraskatter. Igjen var det krig og rustning som var årsaken. I 1711 — under Den store nordiske krig — ble det skrevet ut en «skoskatt» for å skaffe reglementerte sko til soldatene. Året etter kom en mye hardere skatt, «dagskatten» eller «krigsstyren». Trondheim stift skulle svare 200 daler daglig eller 73 000 daler pr. år. Ei «lig­ningsnemnd» som besto av fogd, sorenskriver og 8 lagrettemenn fordel­te det beløpet som var lagt på prestegjeldet etter bøndenes formue, slik at de som ble satt i en formue på 100 daler skulle svare 14 daler året i skatt. I Selbu gjaldt det Ola Dragsten, Gunder Hoems enke, Halvar Berge. Halvar Mølnhus, Haldo Garberg og Elling Sirum. En formue på 50 daler betinget en skatt på 12 daler og så videre. De fattigste av bøn­dene slapp med en skatt på 11/2 daler. Også husmennene ble skatte­lagt med 1 daler hver eller mindre.

I hele prestegjeldet skulle «dagskatten» innbringe 1067 1/2 daler, om­trent like mye som de øvrige skatter tilsammen. Allerede «lignings­nemnda» spådde at skatten «mange steder Neppelig, og andre Langsom­melig skal blifve at Indhendte». De fikk rett. I august måtte stiftamt­mannen rapportere til kongen at bare 60 % av den utlignede skatten var gått inn. Skulle en kreve inn alt ville det føre til at gårder ble lagt øde, og forresten var det ugjørlig: Det nyttet ikke å la fogden pante i krøtter og boskap, da det ikke fantes rede penger blant almuen «ere slige effecter icke at giøre udi penger». Stiftamtmannens skriv munnet naturlig nok ut i en bønn om at skatten måtte bli satt ned. Det ble den også. I 1713 svarte skattyterne i prestegjeldet 3/5 av det opprinnelige beløpet, eller 640 daler. Resten av krigsåra gikk dagskatten inn med ca. 450 daler årlig. Det var sikkert hardt nok i en tid med uår og andre hard­år. For enkelte ble det for hardt, særlig i 1719 og 1720. Da ble 5 bru­kere ført som «forarmet», mens 2 bruk lå øde. Enda verre var det å være husmann. Av de 30 husmenn vi finner i skattelista, var 5 forarmet og 2 død i armod, mens 6 hadde gitt opp og «tagit tjeneste». Skattene gikk likevel merkelig godt inn. I 1719 var det ingen skatterestanser i Selbu, året etter var det 54 daler.

Skattene og krigsskadene hadde svekket folket. Etter krigen skrev fogden en «Tabell over udi hvad Tilstand almuen befindes». I Selbu pres­tegjeld var det 55 bønder som var i stand til å hjelpe seg selv og svare skattene. Det var 30 % av de 179 bøndene i dalføret. 91 var i stand til å greie seg hvis de fikk utsettelse med skattene, mens 33 «var mindre formaaende, og staar til om gud giffuer sin velsignelse at hjelpes». I fogderiet som helhet var tilstanden atskillig verre, bl.a. var 15 % av alle bøndene «nesten ødeslet og paa veyen som Landdrivere». I Selbu og Ty­dal var ingen så ille stilt.

Etter krigen kom lettere tider med gode år og lave skatter. En hel mannsalder framover ble tvillingrikene spart for krig, og skattenivået kunne holdes på et lavt og behagelig nivå. Men fra 1758 lå det sterke troppesamlinger i Holstein på vakt mot den truende russiske tsaren, og dette renskrapte statskassen. I sin pengenød påbød kongen en sjokke­rende hard ekstraskatt i 1762: hver person over 12 år skulle betale 1 daler. Det ble forferdelig høye skatter på enkelte som hadde stor hus­stand med barn og tjenere og dessuten husmenn de måtte betale for. De første to åra gikk skatten likevel godt inn. Fortjenesten var god, mange hadde nok også spart seg opp en del penger som de kunne ta av når det knep — som nå.

Folk fant seg i å betale så lenge de visste hva pengene gikk til. Men da skatten kom igjen år etter år lenge etter at troppene var trukket tilbake, tok det slutt på tålmodet. På sommertinget i 1764 måtte fogden pro­tokollere at enda om almuen var pålagt å innfinne seg på tinget for å be­tale ekstraskatten, «indfandt sig dog ingen at betale samme skatt, undtagen Lænsmand Ole Thomasen som betalte for sig og sin tienestepige». Fogden advarte tinglyden og minte om hvor kostbart det var å dra på seg skatterestanser, men det hjalp ikke. Selbyggene svarte at de slett ikke var uvillig til å svare skatten, men da det hadde vært misvekst i bygda de to siste år, var de for «nærværende tid aldeles uformuende».

Akkurat her skal vi stole lite på det våre forfedre sa, det var billig å være fin i orda. Dette var skattestreik — organisert passiv motstand mot det de fant var urimelig påbud fra myndighetene. Enda klarere blir det når vi ser at alle nektet å ta på seg vervet som rodemester for å sam­le inn skatten. Det fantes med ett ikke en mann i bygda som kunne skri­ve såpass at han kunne klore ned en skatteliste.

Selbyggene sto ikke alene som skattenektere. Over hele landet gjorde almuen motstand mot ekstraskatten, særlig kjent er den såkalte «strilekrigen» i Hordaland. Rentekammeret var nødt til å gå «attpå att». I 1765 kom det først en forordning som slo fast at bøndene skulle slippe å betale for de fattige i sognet, siden ble skattekravet redusert til å gjelde bare bøndene med kone samt tjenere som hadde over 10 daler året i lønn. Sogneprest Rosenvinges manntall fra 1762 tellet 1502 per­soner over 12 år i Selbu. Av dem var 35 kalt fattige eller almisselemmer. I et manntall talt opp etter de nye forordninger i 1766 var det bare tatt med 288 av bondestanden, 95 husmenn med koner og 12 inderster, mens 961 voksne var anført som fattige. Enda sier Rosenvinge at han «burde, formedelst Bøigdens almindelige fattigdom, have anført langt flere, vel de to deele af dem hvilche jeg har været ligesom tvun­gen til at skrive formuende». Om Rosenvinge overdriver skal være usagt. Det var utvilsomt nød i bygda, men uviljen betydde nok like mye for skattenektinga.

Myndighetene prøvde å drive inn skattene med tvang. Lensman­nen reiste om i bygda og pantet for ekstraskatten, men møtte bare ranghet. I Fossum møtte Ole Barosen opp og sa han ikke eide penger, men lensmannen kunne bare ta plogen og harva, om han ville — Ole visste godt at lensmannen ikke kunne ta nødvendige redskaper. Da lensman­nen ville ta noen huder, kom Ole Barosen truende med et gevær: «Jeg skal kiøre dig fra Døren, du har ikke her at gaa at sloure efter».

Det nyttet ikke for en enslig lensmann å pante ei hel bygd. Fogden måtte rekvirere militær assistanse for «at holde de modvillige Respect, at bringe ophavs Mændene under sikker Arrest og i behøvende tilfælde at forsvare Udpantningsmændene for Vold og overlast». Men også mot den militære eksekusjon hadde folk et forsvar, de nektet å betale de ordi­nære skattene. I 1766 var skatterestansen i Selbu 1078 daler, det vil si at det var kommet inn bare 200-300 daler. Av ekstraskatten var det ikke «erlagt» en skilling.

I 1816 kom det pålegg om en ny, hard ekstraskatt, men den ble helt annerledes mottatt. Det var den nettopp selvstendige staten Norge som måtte få orden på sine finanser, og «sølvskat ten» skulle danne grunnlaget for Norges Bank. Stortinget fordelte skatten på amta, og en amtskommisjon fordelte den mellom tinglaga etter matrikkelskyl­da. Fra Selbu var sogneprest Widerøe med i kommisjonen. På Selbu ble det lignet 2349 daler, på Tydal 340 daler. Det var vel å merke den nye pengeenheten spesidaler, som var mer verdt enn den gamle riks­daleren. Skatten skulle svares «i rede sølv», så mange måtte ta til arvesøl­vet for å kunne betale for seg.

I ligningskommisjonen for Selbu satt Widerøe, lensmann Norbye, sersjant Ole Sesseng og Nils Bell samt 3 tydalinger. Vi kjenner ikke prinsippene for ligningen, men trolig la de formuen til grunn. Skattyter­ne ble fordelt på 15 skatteklasser. Høyest kom Nils Bell, Ole Jonsen Røsset, Jon Olsen Sandvik med 89 spesidaler, Halvar Halvarsen Evjen, Peder Olsen Rønsberg (73 spdl.), Tomas Kristensen Røsset og Tosten Arntsen Lilleevjen (58 spdl.). Alle var bønder så nær som kårman­nen Jon Sandvik. I de 7 høyeste skatteklassene var det i alt 48 skatt­ytere, 19 % av de 254 skattyterne i bygda. De betalte tilsammen 1657 spdl. eller 70 % av den ilignede skatten. Flertallet av bøndene (52 stykker) lå på 5 dalers skatt, men det var også så mange som 12 i laves­te klasse (97 skilling). Bare 60 husmenn betalte skatt. Alle så nær som en lå i de 3 laveste klassene. Den ene — husmannsenken Gjertrud Jonsdatter Rønsberg — var en av de rikeste i bygda med en skatt på 34 spdl.

Øvrighet, lov og almue

«Sælbyggene er hurtige, dristige tildeels og trættekiære, hvilket sidste de mange Processer viise, som de føre», mente Gerhard Schøning. Hans påstand får ikke stå uprøvd. Sammenligner vi med en annen bygd der rettsforholda omkring år 1700 er undersøkt, f.eks. Overhalla, fin­ner vi at det over en 10-årsperiode ble ført 404 saker for tinget i Selbu, 92 i Overhalla. Altså et overveldende prov for Schønings troverdighet. Analyserer vi sakene, ser vi likevel at det i de to bygdene var omtrent like mange eiendomstvister, injuriesaker, leiermål og andre forseelser. Det som skiller ut Selbu er de mange gjeldssakene — 70 % av samtlige saker. Selbyggene skyldte proprietærene landskyld, kjøpmennene i byen krevde dem for borgergjeld, seg i mellom førte de også en del saker for gjeld og uordentlige oppgjør.

Spørsmålet om selbyggens trettekjærhet blir avhengig av hvor­for de lot gjelda gå til tinget. For størstedelen vil vi tro det skyld­tes nød og tvang, mange måtte sette seg i gjeld for å berge livet. Dette bevises av at landskyldsakene forsvant og borgergjelda ble sterkt re­dusert i 1750-60-åra da kopperverket ga bygda så store inntekter. Men også da var det mange gjeldssaker selbyggene imellom, mest om småbe­løp helt ned til en ort eller to. Uten å generalisere for sterkt må vi nok regne med at bygda huset en del krangelfanter som stevnet folk mer for prinsippet enn for verdiens skyld. Vi ser det også av at det slenger andre bagatellsaker innimellom, som når Sjur Uthus stevnet Erik Moslet for en hammer han ikke ville levere opp, eller når Kristen Gundersen Hår­stad førte seks vitner på at bagsthella hos Peder Bjørnsen Hårstad var felles for begge gårdene.

Den alminnelige lovlydighet var overlag stor. Slagsmål og andre voldshandlinger som ble sjeldnere utover 1600-tallet, forsvinner om­trent helt. Det hendte av og til at blodet ble for hett, som i 1749 da en 10-12 ungkarer fra Øverbygda overfalt en gruveknekt på en fjøskjell på Rolset og slo han halvt fordervet. De likte dårlig at fremmede karer kom og tok fra dem jentene. Men vanligvis ble det ikke grepet til vold. Da var det flere som var stygg i kjeften med ukvemsord og grove beskyld­ninger, men også de ble spake og gikk attpåatt når de kom for retten. Det var nemlig dyrt å kalle en annen for en skjelm og ikke kunne bevise påstanden — og det var ikke alltid så liketil.

I løpet av hele det 18. hundreåret ble det ført bare to tyvssaker for tinget. En ungdom fra Vikvarvet stjal to hester fra Ola Gundersen Renå og gikk over fjellet og solgte dem i Horg. Ola Renå greide å opp­spore hestene og fikk høre hvem som hadde solgt dem. Da de kom for å gripe ham, prøvde han å drukne seg i elva — han visste nok hva for lagnad som ventet ham. Enda om han unnskyldte seg med at det var hevn fordi Renå’n hadde lurt dem i hestehandel, fikk han lovens stren­geste straff for tyveri.

Enda mer tragisk var et tyveri rundt midten av hundreåret. Halvar Jonsen Velve «var en fattig og trængende Mand — og hans Creditorer var strenge og hårde mod ham». Det var tingtid og kreditorene ventet på betalinga. Han visste ikke annen råd enn å gå til Stubbe og be om hjelp. Men der var alle på tinget, og derfor brøt han i fortvilelse opp stabbursdøra og ei kiste på bursloftet og tok tre punger med tilsammen 52 daler. Derpå gikk han til tinget og betalte gjelda — 35 daler. For resten kjøpte han en hest. Halvar Velve ba om en nådig dom, da han hadde kone og tre barn og var forledet til tyveriet av nød og fattigdom, men dommerne fant at han «bør kagstrygges og brændes med Tyvs Mærke paa sin Pande, samt arbeide i Jern udi nærmeste Fæstning hans Livs tid».

De avskrekkende lovene og den strenge håndhevelsen av dem var sik­kert én årsak til at Selbu var blitt et fredelig samfunn. Desto mer måt­te det ryste bygdafolket når de fant en morder blant seg.

Svend Svendsen Bakken var svenske, født i Berg sogn i Jemtland. Han kom til Norge omkring 1720 og var gardmann i Gresli i 20 år, inntil han kom til Bakken i 1741 som sytning for Gunder Bakken. Han er den første fra dalføret vi kjenner utseendet på: «af middel maadig høyde, undersetzig og breed Axlet, bleegagtig og breed af ansigt, tych og kort næse, brune øyne, sort haar, meget tych qvisig Skeeg, dog ej langt, som skiule heele Kiæbene og Hagen langt needad Halsen, og tyche store hænder».

Gunder Bakken holdt senga på grunn av alderen men var ellers frisk. En dag om våren i 1743 begynte Svend å drikke og holdt på en hel uke — tømte først et halvanker og begynte på det andre. Kona, Gunhild Olsdatter, enken etter Anders Gresli, fikk høre mye om at han fryktet for at Gunder skulle leve lenge uten å kunne arbeide, og at han måtte forsørge ham. Syvende dagen gikk han på stabburet og kom igjen med noe brennevin i et tinnbeger og tvang i gamlingen. Denne fikk straks vondt og kastet opp. Ved middagstid dagen etter døde han.

Det kom straks ut at det ikke var gått rett for seg da Gunder Bakken døde, — trolig fra kona og døtrene som så at det «laa een Materie som en graa agtig Sandleer» i det tomme begeret. Den 27. juni holdt fogden et forhør på Hårstad, som da var tingsted, og dagen etter ble Svend arre­stert på martnan i Trondheim. Han ble holdt fengslet i Rådstuekjelleren i byen til 7. august, da han under vakt ble transportert til Selbu og satt i arrest på tingstedet. Saka mot ham skulle opp på et ekstrating mandagen etter, men natt til søndag, da Pål Stubbe og Jon Tomassen Lien holdt vakt, greide han å rømme. Ut på morgensida ville han ut, og vaktene fulgte ham borttil nåva, men da de rundet nåva, var Svend borte. De lette etter ham over hele gården, men fant ham ikke. Heldige­re var heller ikke kirkelyden, som dagen etter ble utkommandert til manngard. Svend unnslapp, og det enda venstre hånd og fot var lenket sammen med jern.

Vaktene var begge gamle og sene, men om det var grunnen til at Svend kom seg unna, eller de lot ham rømme av medlidenhet, er uvisst. Dette kom i alle fall til å koste dem dyrt. De måtte leie en tydaling, Jens Olsen Gresli, til å ettersøke rømlingen i Sverige, og da han ble arrestert i Hede ved juletider, måtte de sende sønnene sine for å hente ham og betale alle omkostninger ved arrestasjonen.

Denne gangen fikk saka gå uhindret både på tinget og lagtinget. Svend som hårdnakket hadde nektet å uttale seg, måtte omsider tilstå overfor lagmannen. Han nektet likevel for å ha brukt av rottegifta som var funnet på buret hans, men «noget som er mestendeels ligeledes som Rottekrud og findes paa tørre furretræer kaldes Strenglag». Svend avsto fra å appellere til høyere rett og underkastet seg dommen: «at mis­te sit hoved med een øxse og hovedet at settes paa en Stage».

Tinget.

«På tinge må e, for det e så lererikt det», sa kjerringa. Så mente og andre. Tinget samlet folk, derfor hendte det at Halvar Velva fant fol­ketomme hus i Stubbe første tingdagen. Tingtidene var de samme som i hundreåret før, men det var ikke sjelden trasig for rettsbetjentene å komme fram i tide. I 1718 var vintertinget berammet til sist i mars, men sorenskriveren måtte snu etter å ha holdt på tre dager fra Stjørdal, fordi snøen «overgick snart een Hæstis hovid over Skougen». Sist i hund­reåret søkte selbyggene om å få flytte vintertinget til sist i februar, for­di sjøen før den tid sjelden var så tilfrossen at en kunne kjøre på den. Høsttinget i september falt midt i skuronna, derfor ville de ha det framflyttet til juli. Slik ble det da også fra 1799 av.

Tinget ble holdt i lensmannsgården i begynnelsen av hundreåret, først på Hove og så i Ner-Hoem. Senere var ikke lensmannen slik stilt at han kunne huse tinget. Storevjen var da tingsted et par år, og så hadde Bjørn Hårstad tingholdet en årrekke, fra 1731 til sist i femtiåra. Etter noen år på Velva ble Flønes tingsted fra 1764. Ole Flønes drev begge bruka så sorenskriveren og fogden kunne bo i de husa som sto tomme (vestre), men da gården ble delt igjen, ble husværet for dårlig. Peder Flønes syntes og at betalinga — 18 daler årlig — var for dårlig og sa fra seg tingholdet i 1792. Tingmennene fant at tinget «bør holdes i nærheden af Kirken til beqvemmelighed for hele Tinglauget» og fikk Arnt Kvello til å ta det på seg for 40 daler årlig.

Den nytilsatte lensmannen Joris Norbye bodde fra først av i Hårstadlia. Han bød seg til å ta tinget hvis almuen ville bygge «en sømme­lig tingstue med fornødne Overværelser til Rettens betientere» på går­den. Slik ble det, og i 1798 ble tinget for første gang holdt i en sær­skilt tingstue. Men alt i 1802 flyttet lensmannen til Moslet og tinget med ham. I åra framover gikk det på gammelviset med tinget i leid hus hos lensmannen, først på Eidem og senere på Kvello.

Sorenskriverens første innførsel om Selbu i den eldste bevarte ting­boka begynner slik: «Anno 1689 d. 3. December blev holden almindelig sageting paa dend gaard Hofve i Selboe Prestegield ofververende høyst. Ko. Ma. Foged Hr. Mads Tybring sampt eftersk. laug Rettis mend, nem­lig Esten Krogstad, Olle Pedersen Ejdumb, Gunder Houmb, Halfvor Berg, Tomas Flønes, Gunder Grøtten, Peder Setzeng, Arren Ofnue».

Etter en sikkert høytidelig åpningsprosedyre som vi ikke har kjenn­skap til, startet tinget med at fogden offentliggjorde årets kapitelstakst (kornpris). Det ble lest en pantobligasjon og tre skjøter før første sak kom opp: President Kosbøll stevnet 67 selbygger for gjeld. 19 møtte og vedsto seg gjelda, 4 møtte men nektet på at de var skyldig ham noe, 4 ble anført som døde og resten møtte ikke «skjønt 3^de gange paa Tinggaarden ved Lensmanden (ble) paaraabt». Mer rakk ikke tinget å behandle den dagen.

Neste dag fortsatte tinget med at Kosbøll stevnet enda 6 bønder, men ingen møtte. En fordi han var død for seks år siden, mens to Langlisbønder var «fløtt til Verdalen». Heldigere var Kosbøll heller ikke med sine landbønder, brukerne i Dragsten og Varmdal, de møtte heller ikke. Neste sak var at Nervikkarene ville ha tingsvitne på at en eng de betalte landskyld av var brutt ned av elva for 30 år siden. Presten stevnet Arn Uglem og ville ha ham oppsagt som leilending, og Halvar Langli fordi han ulovlig hadde tatt inn en husmann. I samme slengen fikk en del av almuen advarsel fordi de ikke hadde søkt kirke siste bededag. Peder Sletne ble stevnet for en hest og slede han skulle ha tatt i Herjedalsveien, men da vitnene ikke kunne si om det var mot eierens vilje, ble saka utsatt. Borgermester Opdal innstevnet 4 skyldnere. Det var så en sak om beiteretten på Lund og én vikvarvingene imellom, om noe høy på almenningen. Etter to gjeldssaker bøndene imellom stevnet fog­den Esten Rolset og Svend Bårdsgård for hestesalg til Herjedalen. En del ble fremkalt for å betale skyldig lagmannstoll og så kunne sorenskri­veren endelig sette punktum ved å bøtelegge Jon Torgersen fordi han «med adskillige urøttige Ord for retten gaf».

Dette var det som ble ført til boks. Det skjedde mer på tinget. Skat­tebetalerne kom med sine daler og skillinger og fikk seg utkvittert hos fogden, proprietærene eller deres fullmektiger møtte også og krevde lei­lendingene for landskylda. Gårder og bruk ble solgt eller pantsatt og skjøter skrevet. Enkelte hadde penger til overs og kunne betale gam­mel gjeld, andre stakk seg bort i hopen, redd for å bli krevd. Ungkarer og jenter tinget seg bort som tjenestefolk. Kanskje var det og de av kal­lene som søkte seg ut en av ungguttene som et høvelig gifte for dattera og slo frampå om ekteskap.

Og det ble drukket og drøset. Fogd Tybring klaget over at under skatteinnkrevningen var det enkelte som begynte «med saadan Larm at det er mig umueligt at stille dennem som har i Kroer druchet dagen over». Han mente det var ingen annen råd enn å bøtelegge de som «for meget larmer og sladrer den stund jeg oppeberger Schatten, ligesaavel de som gjør dommeren ulyd og jeg ikke efter mange Formaninger kan faa dem til Schicklighed». Det ble det likevel ikke noe av. Stort flere enn Jon Torgersen kjenner vi ikke som har fått bot for å ha kommet med «urøttige» ord i fylla.

I første halvdel av 1700-tallet ser vi slutten på en utvikling der «almuen» ble trengt ut av sine posisjoner på tinget. Juristene overtok. Lagretten hadde i hundreåret før tapt i betydning, men noen av kallene gikk igjen der med et par, tre års mellomrom og med sin erfaring hadde de trolig en viss innflytelse på tinget. Fra 1725 ble lagretten utnevnt i tur og orden etter matrikkelen, og fra da av var lagretten uten vekt — de var redusert til rene bisittere. Å sitte i lagretten var ikke lenger en ære, men en byrde. I en avtale om preste- og annen friskyss fra 1744 het det at tydalingene skulle slippe å sitte lagrett. Dette stadfestet gammel sedvane. Tydalingene var aldri lagrettemenn, heller ikke floringene.

Bygdefolket førte selv sine saker på tinget. Sakføringa var enkel: det ble satt fram en påstand og ført vitner. Etter hvert begynte prokurato­rer (sakførere) å få innpass, først i saker der de kondisjonerte var inn­blandet, senere hendte det også at selbyggene kostet på seg prokuratorhjelp. Disse karene — Hendrich Smedeknegt, Niels Rodt, Tomas Wis­løff og flere — var gjerne tingskrivere eller assistenter hos fogden, og de kjente lovenes kringelkroker og visste å benytte seg av mange prokuratorknep. En enkel almuesmann hadde ikke mye å stille opp mot dem, og det gikk så vidt at Ola Kleset måtte søke stiftamtmannen om «at befri­es for videre Forfølgelse med Proces af procurator Kaalstad».

Vanlig praksis var at dommene ble utformet og opplest før tingsamlinga var slutt, men fra 1770-åra gikk sorenskriveren over til å kunn­gjøre dommene hjemme på sorenskrivergården i Skogn. Dette demonstre­rer med all tydelighet at bygdefolket ikke lenger hadde innflytelse på domsslutningen. Sorenskriveren var blitt enedommer. Som en konse­kvens av dette kom det forordninger i 1736 og 1794 som krevde at so­renskriveren skulle ha juridisk utdannelse.

Lensmannen.

Vi møter lensmannen på stadig flere virkefelt utover 1700-tallet: som politimann, skatteoppkrever, veitilsynsmann, manntallsfører, skjønns­mann, utpanter med mer. Det var for det meste fogdens funksjoner som ble lesset over på ham, men uten at han fikk fogdens muligheter til å sko seg. Ombudet ble lønnet dårlig. Jon Hove «bleff baade arm og gammel saa han ikke kunde være lensmand». Etter ham kom det to lens­menn som visstnok ikke var av den gamle lensmannsslekta.

Gunder Olsen Hoem ble lensmann etter ham i 1704 og fungerte til etter 1710. Han var gårdbruker på Ner-Hoem, og var en stordriver. Blant annet drev han sterkt i kvernfjellet. Gunder hadde minst fire søn­ner og to døtre. Eldstesønnen Ole som var sersjant, overtok gården. En annen sønn overtok lensmannombudet.

Torkild Gundersen Moen (1685-1721) kan vi først finne nevnt som lensmann i 1717. Fogd Tybring skriver i et brev at han overtok ombudet etter faren, men i et par kilder kalles Peder Tomassen Flønes lensmann i 1715 og 1717. Det er mulig at Peder Flønes fungerte noen år fordi Torkild var så ung. Torkild giftet seg til Moen i 1713, men Hoem fort­satte som lensmannsgård og tingsted til omkring 1717, fordi Moen lå så ulagelig til. Da Ole Hoem sa opp tingholdet, ble Hove lensmanns­gård igjen — det vil si at Torkild Moen fikk betaling fordi Hove slapp å stille soldat. Lensmannsgården var nemlig fri for legd. Torkild Moen døde i 1721 og etterlot seg enken Eli og minst en sønn, Gunder.

Halvar Tomassen Møllenhus (1658-1744) var lensmann bare kort tid, fra 1721 til 1725. Han var sønn av Tomas Flønes som var lensmann omkring 1680 og bror til Peder Flønes. Han pekte seg også ut til stillin­ga som en av de fremste av bøndene. Han gikk i kvernfjellet i lag med Gunder Hoem, var en av dem bergskriver Holst hadde mest tiltro til ennå før smeltehytta ble bygd på hans grunn, han drev hestehandel i stor stil — blant annet med svenskene, hadde større kvern enn noen annen og drev trolig leiemaling. Alt dette ved siden av at han drev Møln­hus — men så gikk det og ut over gårdsdrifta. I 1723 var utsæden på hele gården mindre enn 5 tønner — og det var lite. Halvar Mølnhus ble brukt ikke så lite som skjønnsmann og stevnevitne etter han gikk av.

Tomas Røe var den første utabygdes vi kjenner i lensmannsstillinga. I 1701 ble han lensmann på Bakklandet i Strinda og fungerte samtidig som en slags fullmektig for fogd Tybring, men alt etter to år måtte han slutte som en «æreløs» mann. Til Selbu kom han i 1726. «Frammunkaren» ble ikke godt mottatt av selbyggene. Alt første året måtte han stev­ne Jon Dyrdal for kjeftbruk og Jon Gulset fordi han truet med at «snart skall du blive clar i Sælboe». Året etter var det Pål Punde som var uær­bødig mot lensmannen: «du er ikke en Tollekniv verd, og tog saa ned i Lommen og røskede brogen». Men folk ble vant til ham, og i 1733 fikk han tingsvitne på at «han har levet som en Christen, og ikke havde (noe) hannem at beskylde».

Tomas Røe var gift og losjene på Hårstad. Han hadde ikke mye å leve av. Lensmannslønna var 3 daler, dessuten hadde han Lensmannsøyene bygselfri, noe som var verdsatt til 21/2 daler. Noe fikk han vel og i sportler — hvert skifte ga 16 skilling — men mye å leve av ble det ikke. Ettermannen truet i alle fall med å si opp stillinga fordi den var så dår­lig betalt, og han hadde gård attåt.

Tomas Halvarsen Møllenhus (1689-1761) ble lensmann da Tomas Røe sluttet i 1732. Han tok over gården etter faren, men måtte gå fra den og ble trolig husmann. Tomas Halvarsen måtte være en dyktig og lovkyndig kar ettersom flere kondisjonerte betrodde ham å føre saker for seg på tinget. Han var en av initiavtakerne da selbyggene tok opp kop­perverket i 1733. Han satt som lensmann til etter 1752, men sønnene fungerte som oftest de siste åra.

Ole Tomassen Markåa (1724-89) nevnes første gang som lensmann i 1746. De første åra delte han ombudet med broren Halvar. Senere ble denne skolemester og flyttet til Bersnesset og Ole ble lensmann alene. Beskikkelsesbrev fikk han først i 1767. Ole Tomassen var husmann på Markåa under Mebust vestre, og der var han ennå i 1762. Senere flyttet han til Stangdalen under Stokke og giftet seg med Ragnhild Jørnsdatter Slind.

Lensmannslønna var ennå i hans tid bare 6 daler årlig, men Selbu var en av de få bygdene i amtet der almuen hadde gått med på å betale «en viss Korn Told» til lensmannen, han skulle ha 6 skilling av hver bonde. I 1772 klaget fogden over at Ole Tomassen «ej allene med Skatte Restancernes Indfordring men og i sine øvrige Embets forretnin­ger viiser en noget Lastværdig Skiødesløshed». Han ble suspendert men ble tatt til nåde igjen da han betalte avdrag på restansene. I 1775 kom det ny fogd, og han fant seg ikke i denne slendrian. Ole Tomassen ble avsatt, og med ham gikk stillinga ut av den slekta som hadde sittet med den i mer enn hundre år.

Carsten Heidemark (1744-1822) ble beskikket som lensmann og pro­kurator i Selbu i 1775. Heidemark var den første lensmannen for hele tinglaget, dvs. Selbu og Tydal. Han hadde vært skriver på kopperverket en tid før han ble lensmann, og i den tida tok han på seg å føre flere saker som byborgere hadde på tinget i Selbu.

Heidemark bodde på Havernesset som husmann under Øver Hårstad — han sier han selv har dyrket opp plassen. I familielivet var han uhel­dig. Begge de to første konene hans døde barnløse etter få års ekteskap. Heller ikke den tredje kona fødte ham barn.

Carsten Heidemark var visstnok glad i det sterke. Det er å tro at det var grunnen til at han sa opp lensmannsstillinga i 1796 og leverte inn prokuratorbestallingen året etter. Selv skyldte han på alderen, men han levde ennå i 26 år. De siste leveåra fikk han understøttelse av fattigkassen.

Joris Christian Norby (1765-1838) søkte og fikk stillinga etter Heidemark i 1796. Norbye var «fød og opdragen av norsk Bondestand» — sønn av klokkeren på Tynset, Jens Norbye og Hustru Gisken. Han hadde tidligere vært konstituert lens­mann på Tolga, og ble ansett for å være «duelig og beqvem» av fogd Berg, som anbefalte ham som lens­mann i Selbu, «som i sær trænger til en duelig og retskaffen lensmand».

I 1797 kjøpte J. C. Norbye halve Øver Hårstad av proprietær Zeier og fikk fradelt og skyldsatt sin part— Hårstadlia. Han flyttet inn der med sin kone Ane Elisabet og to sønner; Jens og Nils, samt mora og svigerforeldrene, tidligere hytteskriver Nils Graae og kone. To sønner til, Hermand og Peder Christoffer og dattera Clara Marie ble født i Selbu.

Lensmannsstillinga hadde nå fått en langt høyere sosial status. I 1804 var den faste gasjen 20 daler, lensmannstollen 17 daler, sportler 10 daler, skyssgodtgjørelse 20 daler eller i alt ca. 70 daler. Året etter var inntekta nærmere 100 daler. Sin omgang fant Norbye blant verksbetjentene, mens de ennå var i Selbu, og de få kondisjonerte forøvrig: Zejer, klokker Bruråk og Heidemark. Også denne nylensmannen fikk mer­ke selbyggenes kalde skulder de første åra, som da husmannen Andreas Guttormsen Nesta viste «grov og uanstendig opførsel imod lensmanden».

I 1802 flyttet lensmann Norbye til Moslet og året etter kjøpte han Eidem (Negarn) for 670 riksbankdaler. Der ble han boende resten av sitt liv og dattera etter ham. Han ble snart respektert i bygda. Høy, sterkbygget og rolig som han var, hadde han et naturlig myndig vesen som gjorde ham til en lederskikkelse. Han var lensmann i 37 år, forlikskomisær i 41 år og valgmann i en årrekke. I 1815 var han represen­tant for amtet på Stortinget. I 1813 fikk han Dannebrogordenens sølv­kors. For sin innsats som forlikskommisær fikk han Borgerdådsmedaljen.

Peder Christoffer Norbye ble lensmann i 1833 da faren sa opp stil­linga, men hans historie hører den nyere tid til.

Fogden.

Futestillinga tapte i betydning på 1700-tallet. Ikke bare ved at lens­mannen overtok flere av hans gjøremål men også fordi det ble utnevnt særskilte embetsmenn til å skjøtte spesielle saker innen stiftet: berghauptmann (gruvedrift), holtzførste (skogene), generalveimester. Fog­den sto i slutten av hundreåret fjernt fra bygdefolket, og i det neste gikk stillinga over til å omfatte i hovedsak den offentlige økonomi innen fogderiet.

Mads Tybring (1686-1719) var gift med enken etter sogneprest Mel­chior Meyer, Riborre Svendsdatter, og var slik svigersønn til presteen­ken på Kvello. Under tingsamlingene bodde han på Kvello og var sik­kert en god støtte for svigermora i hennes stridigheter med sognepres­ten. Flere ganger måtte Tybring selv «gå i rette» med Christen Bloch, og det er tydelig hans hånd som har styrt de forlika som kom i stand. På grunn av sin lange styringstid og spesielle tilknytning var Mads Tybring den av fogdene som sto selbyggene nærmest. Da det ble strid mellom par­tisipantene ved kopperverket og bygdefolket om skogen på Roltdalen, tok han så langt stillinga tillot det parti for selbyggene.

Sylvester Bjerregård (1720-27) virket som et stormvær etter gamle, sedate Tybring. Han tok straks opp arbeidet med å bedre ordensvernet. Det ble ansatt en stodderfogd i fogderiet som skulle «eftersætte landstrygere og andet Pach, som sig, siden Krigen, der haver indsnegit». Han fikk tillatelse til å bygge fengsel i tre bygder i fogderiet, bl.a. i Selbu. Bøndene måtte ta på seg «fangehusets bekostning» som ble bygd på Ho­ve ikke langt fra den senere «Christoffersentomta».

Alt i 1724 ble det reist kritikk mot Bjerregård for svik med skatte­innkrevningen, og bøndenes kvitteringsbøker ble inndratt til kontroll. Han reddet skinnet denne gangen, men tre år senere ble han suspendert av samme årsak. Av selbyggene hadde han krevd 35 daler for mye for leidangsmelet, men ellers hadde de ingenting å klage over. Det er tenkelig at partisipantene ved verket og særlig lagmann Dreier sto bak av­settelsen. De hadde fått i mot Bjerregård etter at han fikk skylda for å ha hisset strandbyggene til å klage på verket fordi de ikke fikk arbeid der. Bjerregård fikk avskjed i 1731 med 20 daler i pensjon.

Hans Augustunussen (1727-49). Han bodde på gården Leirbrua i Strinda, der han døde mens han ennå var i embetet.

Albert Hysing (1750-51). Konstituert, ble senere fogd i Salten. Han var gift med Augustinussens datter.

Johan Wedege (1751-53) hadde tidligere vært fogd i Finnmark og ble siden fogd på Nordmøre.

Nils Colstrup (1753-67). Sogneprest Rosenvinge anklaget ham for å holde seg borte fra kirken om søndagene, og for å tillate turing og drikking i tingstua inntil søndag morgen, så de kirkesøkende har «hørt deres Bulder». Colstrup ble suspendert for kassamangel i 1767.

Henrik Helkan konstituert i 1767.

Mads Sørensen (1767-75).

Jon Berg (1775-1813), tidligere konstituert fogd i Orkdal og Inder­øy. Han var en myndig herre og den siste fogd som hadde direkte og nær kontakt med bygdesamfunnet. Han døde i embetet på fogdgården Blakli i Strinda.

Peder Munthe Bull (1813-18).

Johan Nikolai Klingenberg (1818-38).

Strinda og Selbu fogderi ble nedlagt i 1906, fogdestillinga ble inn­dratt og erstattet med en amtskasserer.

Sorenskriveren.

Sorenskriveren fikk liksom fogden et nytt forhold til bøndene. I sam­me grad som stillinga ble oppvurdert sosialt ble skikkelsen «fremmed­gjort» for bøndene. «Skrivar’n» ble en utilnærmelig Kongelig Maje­stets embetsmann uten kontakt med og kanskje også uten forståelse for bøndene. De eldste sorenskriverne er derfor de som har størst betyd­ning for bygdehistorien.

Henrich Drejer (1686-1726) var visesorenskriver under Hans Ehm til 1696. Drejer har fått en dårlig attest av samtid og ettertid. General Wibe skrev om ham: «denne har øvet mange Skalkheder i sit Dommerem­bete, saa et halvt Dusin Sorenskrivere kunde have i hans Akter nok for alle at vorde afsat»,

Lauritz Brun (1726-50) fikk god attest av lagmann Abraham Dre­jer: «er virkelig Een af de fornuftigste og mest drevne Mænd i Lov og Rett i blandt alle Sorenskriverne her i amtet, forretter sin Tieniste med Agtsomhed, og har Ære af sit Embede, lever og vel med sine Bøn­der i Fogderiet». Brun ble suspendert for å ha behandlet almuen «uret­telig og ulovlig» i 1746, men ble tatt inn igjen. Han søkte avskjed på grunn av alder og sykdom i 1750.

Henrik Jørgen Poulsen (1750-61). Både han og ettermannen bodde på Øver-Egga i Skogn. Sluttet på grunn av «svaghed» med 200 daler i pensjon.

Erasmus Sigismund Resch (1761-99).

1. februar 1799 administrerte sorenskriveren i Stjør- og Verdal tin­get i Selbu for siste gang. Tinglaget ble lagt under sorenskriveren i Strinda under navnet Strinda og Selbu sorenskriveri — en ordning som består ennå i dag.

Vi kan også nevne at i 1804 ble det ved kongelig resolusjon bestemt at Trondhjems Amt skulle deles i Søndre og Nordre Trondhjems Amt.

Forholdet mellom folk og øvrighet var merkelig godt. Stiftamtmann Kaas holdt ekstrating på gjestgiveriet Krogstad i 1693, og han ek­saminerte almuen nøye om embetsmennenes forhold. Ingen hadde noe å klage over, hverken over prest, fogd, sorenskriver, offiserer eller lens­mann. Derimot besværte de seg mye over byborgerne og partisipantene på Rørosverket og hevdet at de ikke fikk rett oppgjør. Dette sier kan­skje ikke så mye, det skulle noe til å stå fram og klage når de høye her­rer selv satt rundt tingbordet og fulgte strengt med. Men tingbøkene beviser at det ikke var feighet eller skrøn. Få ble trukket for retten for oppsetsighet eller motstand mot øvrigheten, og embetsmennene fikk også gå fri klager.

Gjennom fem-seks mannsaldre var enkelte episoder likevel ikke til å unngå. Sterkest og strengest ble det reagert mot Ingebrigt Volset, som sendte ut budstikka for å samle folk på Hårstad. Med det tok han seg en myndighet som bare lå til fogden og lensmannen i visse tilfeller. Videre «stelte» han opp almuen til å komme med aldeles grunnløse anklager mot sognepresten, mente retten. Ingebrigt Volset ble dømt til å arbeide i jern på Bremerholm festning ved København i tre år — men vi kan ikke se at han sonte straffa, så han ble vel benådet.

Eksekusjon eller tvangsinndrivelse av skatt og andre fordringer var år­sak til de fleste kontroverser. Helst var det lensmannen det gikk ut over, som i 1772, da Ola Morset sendte bordet i maven på Ole Tomassen og etterpå truet med øks. Selv den milde og saktmodige prost Frugaard ble en gang viftet om ørene med båtshake og øks. Anders Guttorm­sen Nesta eller Seje var husmann under prestegården, men var blitt utsagt av forskjellige årsaker. Men Anders Seje hadde ikke tenkt å vike uten videre. Han møtte utkasterne med trusler og kjeftbruk, stenkast og truende øks, og kjerringa, Mali Eriksdatter var ikke mindre rasende. Prost Frugård prøvde å få henne til å styre seg og bød på en pris snus, men hun slo eska ut av hånden hans. Prosten talte formanende til Mali og prikket henne på arma med spanskrørstokken, men det gjorde vondt verre. Mali ropte på Anders og jamret seg over at prosten slo hel­sa av henne, og da prosten lo av dette, sa hun: «Han loe han gammel Erich ogsaa nu».

Militærvesen og krig

Det attende århundre gikk inn med krig i Europa og i Norden. For Danmark/Norge ble krigen i første omgang bare en kortvarig episode i år 1700, men det var nok til å skjerpe beredskapen. Svenskveien ble sperret med forhogninger i 1680-åra, etter general Sparres innfall i Tydal. Nå ble fenrik Halch sendt oppover dalen med ordre om å kontrollere sperringene og felle flere trær over veiene så de ble uframkom­melige. Almuen fikk strengt forbud mot å bruke veiene inn mot Sveri­ge særlig vinters tid. Etter amtmannens ordre ble de forfalne vardene i Selbu og Tydal satt i stand. Mannhusingen, dvs. de uttjente soldatene, ble innkalt til sesjonen i Tiller, slik at oppbudet av dem kunne organise­res om det trengtes. De skulle ha sitt gevær med, «at det kand ofuersees».

I 1709 tok krigen til igjen, men selve krigshandlingene gikk ennå for seg så langt unna at det ikke merktes i Selbu. Men på annet vis fikk byg­defolket føle krigen. Fra 1712 og utover så lenge krigen varte ble det innkrevd en hard «dagskatt», første året så mye som 14 daler på de største brukerne. Militæret ble omorganisert. Det Selboske kompani ble gjenopprettet, etter at selbyggene en tid hadde stått i kompani med stjørdalingene. Kompanisjef ble kaptein Mathias Schultz. Kompaniet lå i Selbu som grensevakt, og Schultz fant seg fort en kone her: Kirsten Kvello. Han bodde på Kvello og drev gården for svigermora så lenge kompaniet lå i bygda.

De første krigsåra ble farligere for selbujentene enn for soldatene. I 1710 ble kaptein Birchs dragonkompani innkvartert på gårdene i Selbu for å være nærmere grensa. Dragonene var «gevorbne» soldater, dvs. hvervet, og slike folk var vanligvis noen «kausa» som måtte styres med jernhard disiplin. I de tre-fire åra kompaniet lå her, kom flere selbujenter «i ulykka». Kapteinen selv ble avsatt i 1714 på grunn av skanda­ler, vi kjenner ikke nærmere til hva slags. Selbyggene flest var trolig glad til da kompaniet omsider ble trukket ut og sendt sørover, men kanskje sto det ei og anna «dråka» og gråt i gardsleet når den lange skreia med stramme dragoner på fyrige kavalerihester strømmet forbi.

Soldatene hadde fredelige år i Selbu. Bare av og til ble de oppskremt som i 1716, da det en søndag etter påske ikke kom folk til kirken «for det rycte om fiendens ankomst». Ryktene gikk fordi det nå var blitt al­vor. Svenskekongen Karl 12. ville ta Norge som erstatning for alt land han hadde tapt. Framstøtet i 1716 mot det sønnafjellske Norge var mis­lykket, men to år senere kom svenskene igjen med all sin krigsmakt.

Etterretningsvesenet var godt utbygd. Sersjant Peder Torkildsen Lilleevjen var postert i Tydal fra før 1701, og hans menn var stadig over grensa. Helst var det lokalkjente tydalsbønder som var kunnskapsmenn. Mest kjent er Tomas Aune, som en gang rente fra Tydal til Handøl, til­bake over Tydal og til Trondheim for å raportere. Da han kom hjem til Aune igjen, hadde han rent mer enn 30 mil — og det på tre døgn.

Spionene meldte om troppesamlinger ved Duved skanse fra tidlig på våren 1718, men det drøyde langt ut i august før armeen avmarsjerte vestover — 8000 karoliner under general Armfeldt. Svenskene la bevisst an på å holde nordmennene i det uvisse om hvor de ville komme — dermed fikk de spredt det norske forsvaret. Det så lenge ut som Arm­feldt ville følge i general Sparres fotspor. Først da hæren passerte Handøl ble det klart at de la veien mot Stjørdalen eller Verdalen. Vårt dal­føre ble spart i første omgang.

1718 var et «røtår» med idelig regn hele sommeren og høsten. Det gjorde marsjen vanskelig for soldatene, men verre for dem var det at forsyningslinja brøt sammen. Det var så godt som umulig å skaffe fram proviant i tilstrekkelig mengde før det ble vinterføre. I Trøndelag var avlingene så små at det grenset til uår. Til det kom at karfolka rømte fra bygdene hvor svenskehæren rykket fram, og så måtte soldatene selv skjære korn, treske, male og bake for å få brød. Felttoget ble mer en kamp for føda enn strid med fienden — og denne kampen tapte svens­kene.

Det ble senhøstes før Armfeldt sto foran Trondheim, men han våget ikke å storme byen med sine svake og utsultede soldater. Karolinerne trakk seg tilbake, men ikke til de utpinte bygdene i Innherred. Hæren avanserte langsomt oppover Gauldalen, mens streifpartier provianterte i bygdene i sør og vest.

Armfeldts blåkledte karoliner marsjerte gjennom alle nabobygdene til Selbu i en stor sirkelbevegelse. Midt inne i sirkelen lå Selbu — ennå urørt. Bare kaptein Longstrøms frikompani hadde vært her, og de «uppgåvo att i Selbu fans gott forråd af otrøskat korn». Sist i desember var hæren kommet til Haltdalen, og alt tyder på at Armfelds plan var å gå gjennom Selbu og videre nordover til Innherred. Selbyggenes korn og an­nen mat kunne holde liv i soldatene til de nådde Stene skanse og de 1000 sledelass med proviant som nå omsider var kommet over fra Sverige. Den provianten skulle gi karolinerne den styrke og mot som trengtes for å oppfylle kongens ordre om å ta Trondheim.

For selbyggene hadde denne høsten vært en angstfylt ventetid. Hele sommeren hadde det ligget to kompanier her foruten bygdas egne solda­ter, i alt 320 mann. Da karolinerne nærmet seg Stjørdalselva, ble solda­tene trukket inn bak befestningene i Trondheim. General Budde, som var øverstkommanderende, lot også alle andre våpenføre mannfolk «gå Mand af Huse» og beordret dem til byen for å gå inn i forsvaret der. Kvinner, barn og oldinger satt alene og forsvarsløse igjen, og tid for tid kunne de vente at fienden rykket inn. Først nå mot jul begynte skrek­ken å slippe taket. Ryktet gikk om at hæren var kommet til Haltdalen og at den var på vei tilbake til Sverige.

Men heller ikke Selbu gikk fri for «besøk». Selveste juledagen skrev gamle Christen Bloch med skjelvende hånd i kirkeboka: «blef ingen Tieneste, fordi Svensken giorde allarm, og kom med sine fortropper i frolen, som dog strax tog sin mars till Tydalen». Fortroppenes oppgave var å rekognosere veien og skaffe proviant, men de kom for sent til å redde en liten unnsetningsekspedisjon fra Sverige. Denne kom over fjella fra Handøl ned i Tydal om julekvelden. Ved Hilmobrua støtte de på kaptein Emahus’ skiløperavdeling, som var omtrent den eneste norske mili­tæravdelingen utafor Trondheim. Deres oppdrag var å operere i fiendens flanker og gjøre så mye fortred som mulig. Etter en kort kamp måtte svenskene ta flukten tilbake til Sverige, og Armfeldts sultne soldater gikk glipp av 20 sledelass med proviant og klær.

Hva var det som skremte karolinerne ved Rolset, slik at de «pachede sig op till frolen igien»? Sagnet forteller at svenskene fant bare ei eldre kone heime i Rolset. Hun gikk ut til soldatene som holdt på å lesse på høy og sa: «Å ser di berre, di gjær itt å skynn då slik. De fe fill snart hjelp». En offiser spurte hvor rødbaggen var, og kona svarte idet hun pekte bort i Rønsbergsberget: «Der e åm!» — og over hele berget yret det med rødkledte folk. «Hur många aro de röde baggar därut?» «E ha itt telt åm», svarte kona, «vil du våttå det, e det best du fer dit å rekne åm sjøl». Men det ble ingen opptelling med svenskene. De ga seg ikke tid til å binde lassa skikkelig, men satte av sted oppover dalen så høy­dottene føk.

Etter sagnet var det mannhusingen fra Selbu som hadde tatt oppstil­ling ved Rønsberg, godt hjulpet av kvinnfolk som var kledt i røde stak­ker og «ævlin», for å etterligne de norske soldatenes røde kjoler. Alle gikk fram og tilbake og inn og ut av husa på Rønsberg, slik at det så ut som det var en stor militæravdeling her. Lederne for oppbudet var pres­tens sønn Jens Bloch og Kristen klokker.

Det kan vel ikke være tvil om at sagnet heroiserer. De våpenføre karene var jo borte og alene torde vel ikke kallene og kvinnfol­ka ta kampen opp. En militær kilde forteller da også at det var skiløper­ne som «attaquerte» karolinere som var under veis mot Selbu og fikk dem til å snu. Kaptein Emahus’ lille avdeling hadde trukket seg tilbake fra Tydal da svenskenes hovedstyrke kom. Det er rimelig og trolig at de fikk hjelp av både kvinner og menn i bygda. Og vi vet at Jens Bloch kom hjem til Selbu fra Finnmark nettopp i de vanskelige dagene da svenskene marsjerte opp foran Trondheim. Det er og tenkelig at Kristen klokker var med. Han var bare en ungdom, men som klokker var han fri militærtjeneste.

Armfeldts hovedstyrke kom over Bokkhammeren de første dagene i året 1719. De fleste heftet en dag eller to i Flora, men etter sagnet skjedde også oppbruddet her i all hast. «Domtromma» gikk så det hørtes over hele grenda og kalte soldatene sammen til oppstilling. Det kunne knapt være episoden ved Rønsberg som skremte karolinerne. Mer sann­synlig er det at Armfeldt nå omsider fikk bekreftelse på at «heltekon­gen», Karl 12. var død — skutt foran Fredriksten den 11. desember. Ryktet om kongens fall hadde gått i begge leire en tid. Fra det øyeblikk svenskene fikk sikker beskjed, hadde de bare ett mål: å komme seg til­bake til Sverige så raskt som mulig. Den korteste veien gikk over Tydalsfjella. Derfor hadde de det så travelt med å stille opp til avmarsj, og kolonne på kolonne slanget seg oppover dalen på vei mot den kalde vintervidda som skulle ta livet av mer enn halvparten av dem, og kreve tributt av de andre i form av forfrosne lemmer og knekket helse.

Som ved et mirakel var selbyggene flest reddet fra den svøpen som rammet alle andre bygdelag, Bare floringene fikk svi. De 8 bruka i gren­da ble ribbet. Soldater og trosshester rensket bur, fjøs og låve for alt som var etende. De frysende soldatene raspet med seg alle karfolk- og kvinnfolkklær, ja også dyner og feller og annet de kunne balle rundt seg. Ryk­tet hadde sikkert løpt foran armeen, for enkelte fikk reddet unna en del. I Hegset og på Bakken fant svenskene bare ei eneste ku på båsen, i Næss og Tuset ingen. Der hadde folk rømt til skogs eller til seters med krøttera, mens de bar og kjørte med seg så mye de greide av mat og ver­disaker. Noe gjemte de også i Bursåsen — eller er kan hende det navnet blitt til i en annen ufredstid? Men ikke alle var like lettskremte. I Uthusgårdene og i Bjørken fant svenskene fulle fjøs, og hvert naut ble slaktet og stekt på de flammende båla som jule- og nyttårsuka igjennom brant på moene nede ved elva. Båla ble tent av det som var nærmest for hånden: skigarder, kornstaur, bordkledningen på husa. I Næss rev de også ned 5 ludduer og hev på bålet.

Peder Hegset var den det gikk hardest ut over, hos ham ble ska­den taksert til 231 daler 3 ort. I hele grenda ødela fienden for 934 daler 1 ort, mens Stokke og Rolsetgårdene mistet høy for tilsammen 32 daler. Til det kom mat og høy for 285 daler som våre egne tropper hadde rek­virert frammi bygda. I Tydal ble skadetaksten 1220 daler, i hele Strinda og Selbu fogderi 66 638 daler.

Det fortelles om flere som led heltedøden under Armfeldttoget, en­ten i kamp eller fordi de ble mishandlet av fienden. Kirkeboka viser at dette knapt kan være tilfelle. I hele januar ble det ikke begravet noen fra Flora, heller ingen menn i den aktuelle alder fra andre deler av bygda. Derimot kan kirkeboka gi et inntrykk av det kalde hatet til «broderfol­ket». Av de om lag 3000 karoliner som falt i kampen mot rødbagger og snøstorm, de fleste innen grensene til Selbu sogn, ble ikke en eneste gravlagt i innviet jord.

Krigen ebbet ut etter tragedien i Tydalsfjella. Det hadde vært lange år i spenning og skrekk, med store offer for den enkelte — de siste åra også nød og sult. Men selbyggene slapp lettere fra det enn andre, og hverken sivile eller soldater kom ut for blodige kamper som krevde men­neskeliv.

Enkelte av soldatene fikk oppleve mer av kampens gru enn de som satt innestengt i Trondheim. I 1713 ble 5000 norske soldater sendt til Danmark, derav 180 fyrrører (geværskyttere) fra 2. Trondhjemske regi­ment. Der vet vi at to selbygger var med, men trolig var det flere. Den ene var Ole Jonsen Eidem (nedre) som var med på beleiringen ved Stralsund og kom heim etter 2 år. Den andre var også fra Eidem, Ole Ingebrigtsen (øvre). Han tjente i 19 år i Danmark til han kom heim og tok over gården.

Etter freden i 1720 gikk de nordiske land inn i en lang fredsperiode. Mistilliten til Sverige var likevel stor — det måtte flere mannsaldre med fred til før «broderfolkene» torde åpne visiret. Hærordningen fra kri­gens dager ble stort sett beholdt, og offiserene prøvde å holde bered­skapen oppe gjennom stram eksis og harde øvelser.

Det Selboeske kompani slik det var i åra like etter krigen hadde 30 legd og 60 soldater fra Selbu, 20 legd og 40 soldater fra Stjørdal. Dess­uten var det lagt til kompaniet 44 skiløpere; 10 fra Selbu, 10 fra Tydal og 24 fra Stjørdal. 10 legd i Selbu var lagt til det Strindenske kompani. I alt gjorde 90 selbygger tjeneste samtidig. Omkring midten av hundre­året ble kompaniene omorganisert. Selboske kompani fikk 48 solda­ter fra Selbu, resten fra Klæbu, Tiller og Leinstrand. Resten av selbygge­ne (strandbyggene, innbygdingene og Floringene) sto i Meragerske ski­løperkompani. I hovedtrekka ble denne ordningen beholdt resten av dansketida.

Kaptein Emahus’ skiløperkompani var opprettet som en prøveordning i 1717, men innsatsen avdelinga gjorde under Armfeldts tilbaketog, viste at skiløperne kunne gjøre nytte for seg. Etter krigen ble det derfor opprettet tre kompanier med Emahus som korpssjef. Soldatene ble tatt fra fjellbygdene der en mente å finne de beste skiløperne. Utenom Me­ragerske var Sneaasiske og Holtaalske kompani med i den Nordenfjelds­ke skiløperbataljon.

Gårdene som lå i legd sammen, skulle stille to soldater. Soldate­ne ble tatt blant dem som var født eller tjente som dreng i legda, og ved sesjonen måtte alle i den aktuelle alder møte, slik at de beste kunne plukkes ut. Bare hvis det ikke fantes egnede ungdommer i legda, kunne det tas en annen. Han skulle da tjene for vanlig lønn som legda skulle betale.

Det er sagt så ofte at de rike kunne kjøpe seg fri militærtjeneste. Lei­de bonden en oksekalv til kapteinsgården før innrulleringen, ble sønnen stemplet som kassert, om han så var lytefri aldri så mye. Husmannsstanden måtte bære byrdene. Men gransker en rullene f.eks. fra 1757, finner en at av de 48 selbyggene i kompaniet var det 28 av bondestand mot 20 husmenn og husmannssønner. I 1801 var forholdet 40 til 27. Husmen­nenes andel av soldatene sank i en tid da standen økte sterkt i tall. En kan ikke se bort fra at det kan ha forekommet enkelttilfeller med svik og korrupsjon, men i det store og hele må en si at det er en myte at tyngden av den militære tjenesteplikt ble lagt på husmen­nene.

Det var en ære å gå i Kongens klær. «Jeg maa tilstaa de unge Mandskaber i Selbo den Berømmelse, at de alle capper om at komme i den Kongl. Tieneste», skrev lensmann Norbye i 1805. Øvrigheten la vekt på å øke soldatenes anseelse. Han skulle «agtes og æres udi samqvemme fremfor de andre unge Karle». Uniformen var gild og ga bæreren et «mar­tialsk» utseende. Det var ikke snakk om tamme kamuflasjefarger — det var knallrød våpenkjole med blått for, gule eigskinnsbukser, høy hatt, brede remmer og blinkende knapper. En liten bit fra sagnet om «Bønsinn» forteller at det virket — det sto age av en Kongens kar!

Jo Bønsa tjente som livvakt ved slottet i København og fikk en gang orlov hjem. «Da kom inn te Selbu inn synnda’n, å inginn visst tå a, for­inn inn kom inivi kjørkgælve i full mundering. De va midt i høimesssångja, men jåg, de vart stilt ja! Bode fælk å klokkar vart så me se, at sånginn stainsa for åm aldeles, så at klokkarn matt begjynn på versi att. Løskrona hang høgt atti gammelkjørkjenn å, men henn måt’ bøj se for håna, nær’n gjik inivi gælve».

I gammel tid var visst eksisen lagt til ei slette ved gjestgiveriet på Krogstad, men på 1700-tallet foregikk den på kirkebakken. Der «herset» underoffiserene og fenriken med rekruttene hver søndag etter gudstjenes­ten, mens veteranene slapp lettere. De beste av veteranene var skarpskyt­tere og grenaderer (granatkastere). De var elitesoldatene. Hver som­mer var det generalmønstring eller bataljonsøvelse. Legda måtte da utsty­re de to soldatene med 16 dagers kost — halvparten i proviant, resten i penger. Selbyggene møtte på Soknesmoen i Støren, skiløperne på Stjørdalshalsen. Sesjonen var i 1730-åra på Elvran, senere i Klæbu. Ved sesjonene måtte alt ungt mannskap i alderen 16 til 36 år møte og dessuten lensmann, gjestgiver, postbønder og andre. Det var kravet, men i praksis var det mye ulovlig fravær fra sesjonene.

Legdsmannen skulle oppbevare mundering, våpen og utstyr når det ikke var i bruk. Skiløpermunderingen besto i 1725 av skjorte, røde strømper, rød bukse, blå kjole, rød kappe, svart halsduk, sko og kaskett. Utstyret var gevær, bajonett, kårde, patrontaske og tornister med spenne og remmer.

Kompaniets fellesutstyr ble oppbevart på telthuset. Det var 5-manns telt, kopperkjeler og økser, for skiløperne også ski og skikjelker. Krut­tet og 16 kuler til manns var også lagret på telthuset. Telthuset for Selbu kompani ble bygd i 1731, da Huitfeldt var kompanisjef. Han bodde selv i Stjørdal og fant det mest bekvemt at det ble bygd ved Lånke kirke. Selbyggene protesterte og ville ha det i Selbu, men da de var for sent ute med klagen, kom det ikke noe ut av det. Da skiløper­kompania ble fast organisert i 1747, fikk Meragerske dette telthuset, mens Selbu kompani fikk sitt på Bye i Klæbu. I 1799 ble det bygd nytt telthus på samme sted. Det nye huset var en tømmerbygning i to eta­sjer, 9 meter lang og 8 meter bred.

Offiserene regjerte med hard, «militær» disiplin. Kommandospråket var lenge tysk, så sammen med de ordinære norske skjellsorda rådde offi­serene over et arsenal av gloser som de overfuste de gemene med. Var en for treg til å utføre en ordre, fikk en seg gjerne en ørefik eller et sabelrapp. Små forseelser, som ulovlig fravær, ble straffet med at synderen fikk ri «tremerra». I alvorlige tilfelle var straffa kagstrykning (piskestraff) eller spissrotgang. Når en ble dømt til å løpe spissrot, ble kom­paniet oppstilt i to geledd med front mot hverandre. Gjennom denne passasjen måtte delikventen løpe en eller flere ganger mens kamerate­ne slo løs på ham med kjepper eller stokker. Da kunne det stå både om liv og helse.

Det var likevel grenser for hvor langt befalet kunne gå. På en ut­marsj var det en gang en offiser som gikk og «banntes og dommenerte så det rødd inni høle på a». En selbygg langt baki rekka sa høyt til si­demannen: «Å, de va da i søykjing å!». Han ble trekt fram, patrontaska og gehenget ble revet av og kastet inn i gangen på ei stue ved veien. Selv ble han tatt inn og skulle ha stryk. Da marsjerte hele kompaniet forbi, tok av geheng og patronaske og lot det gå samme vei. En offiser kom farende ut og spurte om de var blitt gale. «Nei», mente de, «nær mi fe att kar’n vor’n, ska mi tå vort å ga, men røre di henn, så ska skrote liggje der det ligg, å så ska mi gjårr å, kvenn som ska hå rap». — Karen kom ut urørt.

Altfor strenge og kjeftstore offiserer kunne nok hisse på seg hopen, men til vanlig var det tålelig forhold mellom menig og befal — særlig da det befalet som var bosatt i bygda. Kompanisjefen sto fadder til barna til underoffiserene og noen ganger også til de menige, de var kaveringsmenn ved trolovelser, det hendte at de kausjonerte ved gårdkjøp. At offiserene kunne vise et nærmest faderlig ansvar for dem som sto i kompanirullen, viser denne hendelsen: Major Grøn oppdaget at skiløperen Peder Eriksen Grøtte var ukonfirmert enda han var 23 år gammel. År­saken var at faren, som ble sagt å være en ufredelig og trettekjær mann, hadde holdt ham borte fra skolen. Majoren fikk da ordnet det slik at løytnanten ved kompaniet skulle ta Peder til seg som dreng og gi ham undervisning — i alle fall så mye at han slapp fram til alters. Det ble rett nok ikke noe av dette, for da de kom for å hente Peder på retur fra visitasjonsreisa, møtte Erik Grøtte opp og forbød dem med «unyt­tige og grove ord» å ta med sønnen. Det hjalp ikke at majoren «fant sig beføyet til at lade give ham nogle Prygl» — Peder ble heime.

Militæret var en viktig kulturfaktor i bygdesamfunnet — kanskje mer i en avstengt bygd som Selbu enn i mer sentrale bygder. Ungguttene kom ut i verden, og om det ikke var lenger enn til «Hærsjen» eller Stø­ren, betydde det noe i en tid da martnasturene ellers var de lengste ut­fluktene i selbyggenes liv. I kompani og bataljon var det mer samrøre med utabygdes enn i noen annen livssituasjon de kom borti. Og ikke så få kom langt ut, i kongens livvakt eller i fremmed krigstjeneste. En må gå ut fra at de så og lærte, særlig ettersom det helst var de mest intelli­gente og foretaksomme som lot seg hverve.

Mest betydde det kan hende at mange offiserer og underoffiserer bod­de fast i bygda for kortere eller lengre tid. Vel var det stor standsforskjell mellom offiserer og bonde eller husmann, men det var ikke til å unngå at impulser utenfra kom inn gjennom de fremmede — ved påvirkning eller etteraping.

Så lenge oberstløytnant Huitfeldt var ved kompaniet, så selbyggene lite til kompanisjefen sin. Han tok avskjed i 1733, og i hans sted kom kaptein Johan Aussig. Han var født i Danmark, men oppvokst i Trøn­delag hvor faren var offiser. Aussig tjente seg opp fra menig i Gardebataljonen under krigen. Han gjorde en stor innsats i slaget ved Helsing­borg, men ble fanget og satt 3 år som krigsfange i Sverige. Senere var han med ved Stralsund hvor han ble hardt såret.

Aussig bodde på Nedre Hårstad. Han var ingen gårdbruker, men husa der sto tomme ettersom Bjørn Hårstad bygslet og drev alle tre bruka. Kona døde i 1736 og ble gravlagt under kirken. Aussig gikk av i 1740, men ble boende i Selbu i ennå noen år hos sønnen som var ser­sjant.

Kaptein Christopher Brønlund tiltrådte som kompanisjef i 1740. To år etter kjøpte han Kvello og flyttet inn der. Han er vel den av offisere­ne som kom best ut av det med selbyggene, både fordi han ble her i 25 år, og fordi han selv var en aktiv gårdbruker. Han drev både Kvello og Knegtaune og hadde husmenn begge steder. I 1755 solgte han det hele til en av husmennene, Ingebrigt Gundersen Kvello (Ringen), men han ble boende på Kvello til han døde. Brønlund sto også på fortrolig fot med samene. Han handlet med dem og lånte dem penger. På Kvello tok de og inn av og til når de gikk til alters. Han var også en betrodd mann hos den sivile øvrighet. Stiftamtmann Rantzows ord borger for det: «Jeg har tilforn søgt hr. Capitains underretning og ald tid befundet samme grundig og opriktig, samt til megen efterretning og nytte for mig —». Brønlund avanserte til major i 1755. Han døde i 1765 og ble begravet på kirkegården påskeaften. Han var da 71 år gammel.

Major Paul Peters overtok året etter både enken og stillinga etter Brønlund. 1 1/2 år etter ble kompaniet oppløst og Peters ble da satt på vartpenger — 262 daler årlig. Da Selbo kompani ble gjenopprettet i 1769 kom han igjen som sjef i et par år. I denne tida bodde han i Sel­bu — trolig på Kvello.

Ingen av de senere kompanisjefer bodde i Selbu, så vidt vi kan se. Derimot ble Morset gjort til sjefsgard for Meragerske kompani i 1791, samtidig som Gjellien i Klæbu ble sjefsgård for det Selboske. Denne ordninga sto ikke ved makt lenge, men det er mulig at oberstløytnant Hornemann bodde en tid på Morset.

Under Den store nordiske krig ble Øvre Hårstad gjort om til løytnantskvarter. Løytnant Lehm bodde der mens han tjenestegjorde ved Sel­boske kompani i åra 1718 til 1725. Han ble gift med Kristen Blochs datter Maren. I 1728 ble Hårstad solgt fra kronen. Siden var det ikke noen fast bolig for de lavere offiserer i Selbu, og det ser ut som om de fleste av dem foretrakk å bo i Stjørdal eller Strinda.

Underoffiserene måtte bo i bygda. Flere av dem var utabygdes fra, og da det ikke var noen standsmessige stengsler mellom dem og bygdefol­ket, var det de som hadde den største sjansen til å føre nytt inn i byg­delivet. Men hvem vet om ikke selbyggene støtte dem fra seg — «d’e manginn fant ti fagert skjinn». De var jevngode med husmenn i stand og stilling — enkelte var og husmenn: korporal Balche i Balktrøa (Nes­ta), sersjant Hans Ibsen under Høyby. Likevel aspirerte de høyt og la an på å etterape de kondisjonerte i handel og vandel. En ser det på en slik ting som navneskikkene. De fremmede sersjantene ga barna dobbeltnavn liksom storingene brukte: Abel Margrete, Talle Marie, Othelia Lisbeth. Ja, sersjant Ibsen smelte til med intet ringere enn Bolette Angel og Petter Christian Dass. Og selbyggen har alltid ment at en ikke skal «strekk se lenger enn skinnfell’n rekk».

Underoffiserene oppførte seg ellers ikke alltid slik at de vant aktelse i et lite samfunn der det var strenge regler for hva som sømmet seg.

Sersjant Henrik Møller lev­de sammen med Anna Sch­røder i fire år uten å gifte seg. De rakk så vidt å tro­love seg før dattera Sara Christina ble født, men kort etter sendte sersjanten bud til presten at han ikke skulle lyse tredje gang for dem. Dette hadde gått for seg i Jens Blochs siste år, men nå var det kommet ny prest og han forbød paret å leve sammen før de full­byrdet ekteskapet. Og ser­sjanten måtte krype til kor­set.

Så stor respekt for pres­ten hadde ikke sersjant Ib­sen. En juledag hadde han kastet ut fire kvinnfolk av den tidligere offisersstolen og satt seg selv der, enda underoffiserene hadde egen stol. 2. juledag var det bare Tomas Bells hustru som våget seg til å sette seg i stolen, men hun ble også kastet voldelig ut. Prost Frugård og medhjelperen Ingebrigt Kristensen Evjen prøvde å formane ham til å oppføre seg skikkelig i kirken, men Ibsen svor på at han kjærte ikke for hverken prestekrave eller «Peruque-Mager» og ropte at presten på prekestolen ikke skulle utpeke noen særskilt — en «saadan Præst maa man tage Kraven af».

Flertallet av underoffiserer var selbygger. Av sersjanter kan nevnes Ole Gundersen Hoem, Anders Havernesset og Erik Balstad. Korporal var Rejer Kolset, Ole Pedersen Tuset, Ole Haldosen Kvello, Ole Setsås, Ole Velve, Knut Aune, Haldo Arntsen Kvello og flere. De flinkeste av soldatene ble tatt ut til underoffiserer og opplært gjennom tjenesten. Det kunne ta lang tid før de avanserte — Anders Havernesset tjente i mer enn 21 år før han ble sersjant. Lønna var og skral, men stillinga ga ry og aktelse. Det måtte bety noe at Ole Hoem i år etter år var den første som gikk fram når kirkelyden skulle gå til alters.

På 1800-tallet kom det underoffiserskole i Trondheim, og her gikk det mange selbygger — karer som gjennom den starten drev det lenger enn de fleste sambygdingene. Men den historien hører mest den se­nere tid til.

Det militæret vi her har skrevet om ble lite prøvd i krig — heldigvis. Et par ganger ble det grått i Norden. Under sjuårskrigen opptrådte tsa­ren av Russland truende mot Danmark og forberedte et angrep inn i Jylland. Også den norske hæren ble satt på krigsfot, Selboske kompani under kaptein Brønlund avmarsjerte til Fredrikshald og lå der våren 1762. Men tsaren ble styrtet og drept, og i stedet for uvennskap fikk lan­det en traktat med Russland. Da Russland kom i krig med Sverige i 1788, måtte Danmark/Norge mobilisere på grunn av denne traktaten. Skiløperne ble forlagt i Tydal, infanteriregimenta marsjerte igjen sydover til Kongsvinger. Om selbyggene var med i den eneste trefningen, ved Kvistrum bro, er usagt.

Fra 1807 kom Norge med i Napoleonskrigene. Det ble mobilisert og deler av linjetroppene ble forlagt sør i landet. Krigen nordafjells ble heller parodisk. En «privat» svensk hær som besto av bønder væpnet med «gamle Dundrebøsser, spyd, klubber, Øxer, Høgafler, Møggreb og lignende» rykket over grensa inn i Brekken. De holdt et svare spetak­kel med «Trommer, Tudehorn og annen Janitschar-Musik», og bråket skremte grensevakta slik at svenskene hadde fri adgang til å plyndre Brekkebygda for mat og drikke. Året etter fikk brekkingene lov til å gjøre gjengjeld, men de hadde streng ordre om ikke å forgripe seg på annet enn det som hørte Svenska Kronan til.

Også regulære norske tropper rykket inn i Jemtland i 1808. Hæren, som ble ledet av major Coldevin, besto av 644 mann, men de fleste var landveringer — dvs. soldater som hadde tjent sine 9 år som linjesoldat og som nå sto i reserven — landevernet. De skulle etter loven ikke bru­kes utenlands, og da hæren kom til grensa på Storlien, satte landveringene seg ned og ville ikke følge lenger: Coldevin ble så sint at han «kokt opp som i saupgryte» og truet med å bruke linjetroppene mot dem. «Storlainnværinginn» som sagnet har gjort til leder for den passive motstanden, var like kald: «Du fe tyne os trast, nær du e slik inn tåp at du dreg os in i Sverje me så lite mainnskap». Det endte likevel med at offiserene fikk lokket landevernet med seg på betingelse av at de slapp å bære noe og fikk stå i 2. linje når de møtte fienden.

Den tapre skaren trasket altså videre til den kom til Järpskansen. De løsnet også skudd mot skansen og lovte svenskene en snarlig og hard død, men da det ryktes at en svensk unnsetningsstyrke var på vei, trakk de bolde krigerne seg straks tilbake til sin side av grensa. Mange selbygger var med på dette krigstoget, som var det siste i den lange rek­ka med krigshandlinger i de trønderske grensetrakter.

Krigen fortsatte til 1814, og vi vet at flere selbygger deltok i kampe­ne sønnafjells. Av de soldatene som ble igjen i Trøndelag, døde flere. Ikke i strid, men på grunn av elendige forsyninger og grasserende syk­dommer: Ole Olsen Nykkelmo i Klæbu, Jon Olsen Stokke på Strinda og Arnt Gundersen Nervik på Trondheim feltlasarett.

I gudshus og prestegård

Etter Den store nordiske krig var det igjen nødvendig å sanere stats­gjelda. Kongen tydde til det midlet som var brukt tidligere: å selge krongods. Nå var det rett nok ikke mye igjen av det ordinære krongod­set, men kirkene i Norge eide svære jordvidder, og de var også statens eiendom. Ved auksjoner i 1723 ble størstedelen av kirkegodset solgt. Kjøperne fikk eiendomsretten til selve kirkehuset med inventar og de gårdene kirken eide. De skulle også beholde kirkens tredjedel av tienden. Om de ville, kunne de selge av kirkegodset, men de forpliktet seg til for all framtid å svare utgiftene til vin, brød og lys samt de forskjellige skattene som lå på kirken. Dessuten skulle kirkene bli holdt i forsvarlig stand. Hvis det ble forsømt, hadde kongen rett til å ta kirken tilbake.

Selbu hovedkirke ble solgt til stiftskriver Morten Wium for 1000 da­ler. Da han døde et par år etter, arvet dattera Karen Collin Selbu kirke. I 1729 solgte hun kirken for 1200 daler, og resten av hundreåret gikk kirken flere ganger i handelen til en stadig høyere pris. Rådmann Hornemann eide den noen få år omkring midten av hundreåret, og han tjente godt på handelen. Overstiger Wiborg var den som satt lengst med kir­ken. Han solgte i 1796 til sjefen for Selboske kompani, von Krause, som 10 år senere solgte den til en kollega, kaptein Jobst Hirsch. Da var prisen steget til 4000 daler, men så var og alle gårdene og gårdspartene kirken opprinnelig eide i behold. Hans sønn, oberstløytnant Robert Hirsch, solgte kirken til kommunen i 1847 for 6200 spesidaler. Da fulgte bare Bårdsgård med i handelen.

Vi må regne med at de private eierne ville få mest mulig ut av sin investering, og at de derfor fikk gjort bare det høyst nødvendige vedli­kehold. Etter de store reparasjonene på 1600-tallet og senest i Christen Blochs tid, var kirken i god stand. Det er kanskje årsaken til at Selbu kirke greide seg bra gjennom den tida den var i privat eie — da så man­ge andre kirker forfalt. I 1751, da rådmann Hornemann eide den, het det: Kirken er «vel nok holdt ved lige, Taarnet noget skevt». At tårnet var skjevt, kan en også se på Schønings tegning fra 1773. Sist i hundre­året var kirken fremdeles i «nogenledes» stand, men trengte en del nye takspon og tjærebredning.

Men nå var kirken blitt alt for liten. Innvendig var den bare 14 X 81/2 meter og kunne «uagtet alle dens tilbygte og upasselig fordoblede Lem­mer eller Pulpiturer ikke mere rumme den idelig tilvoxende talrige Almue». Prosten hadde fått kirkebyggeren Lars Forset fra Klæbu til å tak­sere kostnaden ved en utvidelse, og han kom til at den ville koste 893 daler. Først i 1804 fikk de kirkeeieren med på det etter at det var søkt kongen om tillatelse til å sette opp kollektbøsser ved kirkedørene lan­det over til hjelp ved utvidelsen. At det innbragte stort, er tvilsomt. Forste søndagen kollekten ble tatt opp i Selbu, kom det inn 2 ort og 14 skilling.

Lars Forset sto for utbygginga som tok to år, 1805-06. Byggmester var Hans Winge fra Trondheim, mens Svend Aspaas sto for innrednin­gen. Koret og den østre gavlveggen i kirken ble revet og et nytt tilbygg satt til. Det er kvadratisk 15 X 15 meter, og altså mye bredere enn det gamle skipet. De nye veggene er av et simplere slag enn de gam­le. Det ble satt opp to smale murer, og mellomrommet ble fylt med jord, leire og småsten. Vindusåpningene var store og høye som de er i dag, mens gammelkirken fikk beholde sine små vinduer. Golvet i ny­kirken ble lagt litt høyere enn det gamle. Noe kor ble ikke bygd, alteret sto foran østveggen uten noen oppbygning. En særegenhet var det at prekestolen var bygd inn i selve altertavla, plassert på toppen av den. Lemmene ble revet ut, bare «gammellemmen» bak i kirken ble beholdt. Gammelkirken hadde hatt åpent loft, men nå fikk hele kirken himling. For å slippe den stadige flikkinga på taket med spon og tjærebredning, ble det lagt teglstenstak.

Den store utvidelsen monnet så det forslo, men alt i 1817 ble det spørsmål om mer plass. Akkurat da var «Tiderne trykkende» for Hirsh, men et par år etter ble det bygd smale lemmer både på nord- og sør-veggen. Spiret, som det ikke var gjort noe med, hellet mer og mer, og folk begynte å frykte for at det skulle dette ned. I 1833 eller -34 ble det saget av og veltet ned — det sies at det var så langt at det nådde over veien på Prestgårdsmyra. Et enkelt skråtak ble lagt på, og denne «kollhuva» hadde kirken til restaureringen i 1888.

Kirkeliv og tro.

Sognepresten holdt tjeneste hver helg. Fire ganger om året var han i Tydal, og da var det postill-lesning i kirken. Klokkeren sto i kordøra og leste høyt en trykt preken. Det hendte også en sjelden gang når det var styggvær eller sterkt snøfall slik at få kom i kirken.

I Selbu begynte ikke gudstjenesten før klokka 11 «saasom Menighe­den haver til dels meget lange veie». Ennå i begynnelsen av 1700-tallet hadde bøndene øks med i kirkeveien. I våpenhuset hadde hver gård sin knagg til å henge øksa på. Knaggene var fint utskåret og siret og mer­ket med gårdens bumerke. Inne i kirken hadde hver gård sin stol. Her var det nøye med rangordningen. Den fremste stolen i kirken var for­beholdt øvrigheten. Den hadde kompanisjefen Schultz «staaen udi og andre officerer før meg saavelsom og af de fornemste Bønder naar ingen officerer der har vaaren —». Det var ikke bra nok for kapteinen, han ville flytte stolen opp i koret, så han skulle slippe å «trænge sig iblandt Bønderne». Men Christen Bloch fikk kapteinen ut derfra — i koret skulle bare prestens «kiæriste og børn» sitte. Tredve år senere kla­get også kaptein Brøndlund på Kvello over stolstedet, men heller ikke han fikk medhold. Han skulle holde seg til den stol «som al tid har lig­get til hans brugende gaard».

Ritualet som det er i dag, er i hovedtrekka lik det som ble forord­net i 1685. Prestene «skulle ej giøre deres Prædikener alt for vitløftige, og ej dem over een Time forlænge den gemeene Mand til Kiedsommelighed og dis mindre Opbyggelse». Men sangen var et sorgens kapitel, i alle fall i Selbu. I 1733 skrev bispen i sin visitasprotokoll: «Qvindfolchene over alt sang icke i kircken, hvilchet blef i sær corrigered, og de lovede det at Ændre». En mannsalder senere heter det at klokker og menighet «brægede» i kirken. Sist i hundreåret hadde vedkommende som ledet sangen i stedet for gamle Ole klokker «en stærk gjennemtrængende Stemme, men anfører Sangen i Kirken alt for overilet hastig, desuden synger han og hele Menigheden saa ganske falske og fremmede Toner at man neppe kan kiende Salmen». Kort etter kom klokker Bruråk, og da ble det omsider skikk på sangen. Hans Tomissøns salmebok ble brukt i Selbu til omkring 1720, senere var det Kingo.

Menigheten gikk flittig i kirken, men så var det og tvungen kirke­gang. To ganger i året skulle de voksne gå til alters, så det hendte rett ofte at det var over hundre kommunikanter flere søndager etter hver­andre. Etter kommunikanttallet var kirkesokningen jevnt fordelt ut­over året. Minst var det om hardeste vinteren og under markaslåtten i august-september.

Før en gikk til alters skulle en skrifte for presten og angre sin synd. Var det en grov forseelse, f.eks. leiermål, måtte en stå offentlig skrifte, tilstå sin brøde og få prestens formaning foran en skadefro og spottende menighet. Og hadde en forgjort seg før, måtte en sitte i gapestokken på kirkebakken en og kan hende to søndager mens de kirkesøkende øste sin forakt og hånflir over de skamfulle synderne. Dette var vondt og verre enn verst, og mange var fristet fra å holde seg borte fra alter­gang og skriftemål. Men presten hadde sine tvangsmidler når folk for­sømte Guds bord. Gikk det for lenge, måtte de stå offentlig skrifte før de slapp til. Og var det noen som trosset både presten og loven livet ut, nådde straffa dem etter døden. De ble gravlagt uten sang og jordpåkastelse og overlatt til Guds nåde eller djevelen. Slik gikk det f.eks. i 1766 med Lisbet Pedersdatter, 37 år, som «for sin Vankundighed i Guds kundskab og for sit ryggesløse Levnets skyld i lang Tid havde været udelukket fra Guds Bord».

Heller ikke den som tok livet av seg selv fikk sang og jordpåkastelse på grava. De fikk heller ikke legges på kirkegården, men ble gravet ned i uinnvidd jord — som en hund. Dermed var de dømt til evig fortapelse, og helvetesangsten var så stor at slektningene til den usalige regelmessi­ge bønnfalt øvrigheten om å få lov til å begrave den døde på kirkegår­den. Det var ikke så rent få som gjorde selvmord. Gunhild Petersdatters gamle, syke mann var en av dem, og hun ba ydmygst om at han måt­te få «begraves med sine Venner paa Kirchegaarden». Vi tar med Chris­ten Blochs kommentar til søknaden, fordi den forteller så mye om hvor­dan presten så på sine sognebarn: Herr Christen skrev at han «ville be­klage at Sathan skulle faa slig magt med denne Mand som var i blant den mengde i Selboe som Simeon i Jerusalem, at regne for et Menniske som var gudfrygtig og schichlig, ieg frygter for at Gud iche lenger kand taale dette folchis haardhed, her er ingen Guds frygt, lidet actede Kongens, men slet intet Guds lof —».

Presten skulle ikke la de unge gå til alters før han etter eksaminasjon i kirken hadde forvisset seg om at «de have vel fattet deris Børnelærdom». I 1736 ble dette satt i system ved innføringa av konfirmasjonen. Skolen ble opprettet kort etter for å gi barna den nødvendige lærdom­men, dessuten fikk konfirmantene særskilt undervisning av klokkeren un­der oppsyn av presten. Vanligvis slapp de unge fram i 15-16-årsalderen, men enkelte kunne bli «anvendt» flere ganger for vankundighet eller usømmelig levned. De kunne bli 18 og 19 år, og i 1810 var en 22.

Det heter seg at på kirkegulvet ble konfirmantene oppstilt etter kunn­skapene, men det er og sagt at de rike kunne kjøpe seg plass lenger oppe. Det er vanskelig å etterprøve dette. Etter kirkebøkene ser det ut til at barna til de kondisjonerte sto fremst, men ellers var de ikke oppstilt etter stand. I 1804 var det de fire første guttene Arnt Graa Mebust, Anders Bredal Bergersen, Ingebrigt I. Bruråk og Peder Kallar. På den andre sida sto tre husmannsjenter fremst.

Vielse, dåp og jordpåkastelse foregikk etter gudstjenesten om sønda­gen, aldri på ørkesdagene. Det hendte at det gikk lang tid fra liket ble nedsatt i grava til presten kastet jord på, særlig da i Tydal der det var måneder mellom hver prestehelg. I slike tilfelle satte de en stolpe ned på kistelokket når grava ble kastet igjen. Under jordpåkastelsen tok de opp stolpen, og de tre skuffer jord ble øst ned gjennom hullet.

Bryllup ble helst holdt om sommeren. I 1760-åra var det i gjennom­snitt 10 bryllup hver helg i juni, juli og august, ellers i året kunne det være ett eller to. I jula giftet ingen seg.

Helligdagsredningen ble strengt overholdt. Da skulle en ikke arbei­de, og den største helligbrøde var å bruke øks eller kniv eller annet «kvast». Bannskap, drikk og dans var og strengt forbudt i helgene. Her var det mange som forsyndet seg, og det hjalp visst lite at prestene av og til trakk enkelte for retten. Særlig Rosenvinge var streng slik, han an­klaget også den som brøt fredhelgen av nød, som i 1758, da Hårstadkarene natt til søndag måtte ut for å redde tømmerklesja si som sprang opp i vårflommen.

Prester.

Christen Jensen Bloch (1650-1727) kom som sogneprest i Selbu i 1686. Han var utdannet magister og meget lærd — i 1714 hadde han et bibliotek verdsatt til 400 daler. Herr Christen er en av de få Selbuprestene som har vært prost i Innherred prosti, fra 1704 til han sa fra seg prostiet i 1718.

Året etter han fikk kallet ble Christen Jensen gift med Sophie Bredahl, datter av sogneprest til Vår Frue kirke, Peder Bredahl. De hadde en sønn, Jens, som etterfulgte faren i kallet, og to døtre.

Hr. Christen var en myndig og stri herre, som ikke betenkte seg på å bruke «skrøft» eller kirketukt for å temme menigheten. Alt før 1690 røk han uklar med selbyggene, som klaget på ham til stiftamtmannen. Så hadde presten heller ikke vært forsiktig i språkbruken. Flere ganger forbannet han dem fra prekestolen og kalte dem «Bellials og Sathans børn, sambt Øgle unger». Han nektet dem sakramentet og ville ikke be­grave likene sømmelig. Anklagen om at han skulle ha forbannet den fat­tige som ikke hadde noe å gi, og velsignet den rike, ble likevel trukket tilbake.

Det kom ikke annet ut av klagemålet enn en forsiktig advarsel fra fogden om ikke å klage på presten. Noen få år etter ble det på nytt opp­styr. Ingebrigt Volset, som hadde vært med på å skrive under den førs­te klaga, sendte ut budstikka for å samle folk til en ny klage. Denne gangen var resultatet at Ingebrigt Volset fikk streng straff for å ha brukt budstikka ulovlig. Presten gikk fri.

 

Med tida lærte prest og menighet å tåle hverandre, og herr Christen ble en av de mest populære prestene bygda har hatt. Ingen sto så ofte fadder som presten og prestefrua. Ved oppkalling kom Sofie-navnet inn i bl.a. Hoem og Evjenslekta og er blitt mye brukt i bygda siden.

Prestebol- og kirkegodset ble styrt med fast og etter manges mening hard hånd i herr Christens tid. Leilendinger og husmenn ble sagt opp, og landskyld og offerskjeppe ble krevd inn med rettens hjelp om nødvendig. Med presteenka Margrete Bernhoft på Kvello hadde han gående en sak i flere år med forlik og avtalebrudd. Ingen ville gi seg på sine påståtte slåtte- og beiteretter i Storøya.

Under Den store nordiske krig ble også prestene lignet og skattlagt. I 1712 hadde Christen Bloch midler for 400 daler. Utenom biblioteket eide han ett bruk i Nedre Hårstad, som Schøller ga som faddergave til sønnen Jens i 1694, men gården var pantsatt for dens fulle verdi — 300 daler. Selbu var et av de middelstore kalla i stiftet med en inntekt på 200 daler. I 1720 var inntektene steget til 280 daler. I tillegg kom det prestegården kastet av seg.

Like før jul 1719 kom sønnen Jens heim som personell kapellan. Til 1723 forrettet gammelpresten selv det meste av tjenesten, men siden overtok sønnen mer og mer. 11. søndag etter trefoldighet i 1724 var Christen Bloch på prekestolen for siste gang. Han døde i 1727 og ble satt ned i gravkammeret under koret.

Jens Christensen Bloch (1692-1737) ble født i Selbu. Han tok sin teo­logiske eksamen i 1713, men betjente ikke noe kall før han tre år sene­re kom som misjonær til Finnmark sammen med Tomas von Westen. På kort tid lærte han så mye samisk at han kunne preke på samenes eget språk. De slitsomme reisene på fjellet til de hedenske samene svek­ket helsa hans så mye at von Westen måtte gi ham avskjed alt i 1719. Senere var han kapellan i Selbu og hadde i tillegg befaling om «at have opsyn og omsorg for de deromkring grændsende Finner og Lapper i de­res Christendoms Kundskab».

Jens Bloch giftet seg med Sophie Amalie Tønder og fikk med henne to sønner og to døtre. Et gløtt inn i prestegårdens stuer i hans tid viser at prestefamilien levde standsmessig: høyryggede rysslærs stoler rundt et ovalt bord, et stort ekeskap med ibenholdt innlagt i dørene, lenesto­ler, et lite tebord, «skilderier» på veggene og mye mer. Et maleri av Jens Bloch selv var bestemt til å henges opp i kirken — men hvor er det blitt av?

Et bibliotek på mer enn 80 bind besto for det meste av religiøse bø­ker. Bibler på latin, gresk og hebraisk og verker av Erasmus Rotterdamus, Johan Arent, Johan Gerhard og flere. Mye var arvet etter faren, men flere nye bøker viser at herr Jens hadde lærde interesser. Av hans egen hånd var kommet «nogle skrevne observationer om det finske sprog» og en del prekener.

Den unge begavete sogneprest fikk en kort og tragisk løpebane. Han fikk økonomiske problemer. I 1736 ble han stevnet av fem kredi­torer for en gjeld på i alt 550 daler. Verre sved det nok at biskop Hage­rup ga ham en streng korreks fordi han ikke hadde utryddet hedendom­men blant tydalssamene — samenes skolemester hadde funnet en rune­bomme hos en gammel same. Og biskopen ga ham en ekstra smekk med svepa: «Jeg ved, desuden, at den Hedenske løsagtighed regjerer over ald Eders ungdom, men jeg mercher ikke, at I i minste maade bekym­rer Eder derom — og Hvo skal da giøre det?»

En sogneprest som ikke bekymret seg om sin menighet og som forsøm­te sin tjeneste! De siste månedene før Jens Bloch døde ble det ikke holdt gudstjenester eller andre kirkelige handlinger. De få innføringene i kir­keboka etter jul 1736 er gjort med Sophie Amalies hånd. Hvorfor dette forfallet hos en mann som hadde begynt så lovende? Svaret ligger i noen regninger som ble presentert dødsboet. Det siste året før han døde ble det levert til prestegården nesten 2 anker brennevin (78 liter), ca. 41/2 anker vin (178 l), 4 potter mjød og 12 tønner malt til ølbrygginga. I tillegg kommer det som måtte ha vært kjøpt kontant. Selv om en regner med at det ble ført stort hus i prestegården med mye gjesting, kan det knapt være tvil om at herr Jens var blitt drikkefeldig, og at det var år­sak til forfallet. Men spør vi hvorfor han drakk, finner vi ikke len­ger svaret.

Jens Bloch døde den 10. mars 1737. Etter tradisjonen skal han ha brent inne på Balstad da han var der i sognebud.

Jens Blochs bo var fallitt. Det ble innlevert fordringer på ca. 1200 daler, og enken gikk fra arv og gjeld. Ved registreringen påsto Sophie Amalia at mange av eiendelene og husdyra tilhørte tjenestepikene, naboer og venner. — Var det et forsøk på å holde unna en del av boet? Om så var, måtte det være henne vel unt. Etter auksjonen satt hun og barna temmelig ribbet tilbake. Madame Bloch satt en del år framover på presteenkesetet Lilleevjen (nedre). Hun døde i 1764, «mæt af Dage, nedbøiet af Armod og Sorg, som almisselem i St. Jørgens Huus i Throndhjem».

Den nye sognepresten, Peter Kaasbøll Rosenvinge, (1701-66) ble innsatt i sitt embete under en bispevisitas i juli 1737. Han var også en av misjonskollegiets prester med tre års misjonstjeneste i Finnmark bak seg. Han var født i Nordland, der hans far var fogd. Mora var av Schøller-slekta, og trolig var det slektningene som hadde utvirket at den bare 36 år gamle presten fikk Selbu som kall.

Peter Kaasbøll Rosenvinge var gift to ganger. Først med Mille Ma­rie Friis, datter av en toller i Kristiansund. Hun døde i 1758 etter å ha født ham 14 barn. Året etter giftet han seg med rådmann Hornemanns datter Anna Marie, som var skilt fra fogd Alsing noen år før. Med henne hadde han 4 barn. 10 av barna overlevde faren.

Nypresten var ung, men hadde et myndig vesen og visste å tukte sel­byggene tidlig. En gang skal de ha samlet seg i prestegården for å «ta ham», fordi han viste for stor nidkjærhet med å utrydde en gammel uskikk — trolig utpågangen. Men herr Petter som var høy og kraftig, kledte seg i fullt ordnat med prestekjole, krage og parykk, trådte ut på trappa og bød dem juling, hvis de kom en etter en. Stilt overfor så mye geistlig pondus ble selv de kryeste spake.

Rosenvinge skal ha vært veltalende, hadde skarp forstand og ualmin­nelige kunnskaper. Han «prædicherer grundigt, cathechiserer flittig og bruger ald forstandig Nidkierhed for sit Folches forbedring». Denne nid­kjærhet gjorde at han ivret for å få gjennomført en skoleordning for prestegjeldet, og omsider, i 1748, fikk han bøndene med på det. Over­troen var ennå sterk, og bakvendt nok ble denne opplysningens forkjem­per selv en kilde til overtro. I sagn og tradisjon lever herr Petter som en svartekunstens mester. Med svarteboka tuktet den lure presten Gammelerik over alt hvor han holdt til huse.

Den store familien ga Rosenvinge om ikke næringssorger, så i alle fall iver etter å forbedre prestegården. Prestegårdsmyra ble tørrlagt og pløyd, og Seiet ble visstnok også ryddet i hans tid. Han fikk presset igjennom etter lengre strid at husmennene i bygda skulle arbeide i pres­tegården to dager i høy- eller skuronna. Dette fordi de aldri hadde svart offerskjeppe og bare betalt 8 skilling for tienden. Husmennene bød seg til å betale mer, men presten ville ha arbeidshjelpa. På grunn av kop­perverket var det umulig å skaffe tjenere nok. Det siste året han levde, hadde Rosenvinge 565 daler i inntekt av kallet. Tienden ga 380 daler, resten var offerskjeppe, landskyld og avgifter.

Som sin forgjenger døde han ved et ulykkestilfelle. Han falt og fikk et støt i sida og døde kort etter, den 10. juni 1766.

Sønnen Jakob Rosenvinge hadde vært kapellan hos faren det siste året og fortsatte til ettermannen kom. Han ble senere sogneprest på Ytterøya.

Hans Frugaard (1716-92) var dansk av fødsel, sønn av en prest i Aalborg. Også han hadde vært misjonær i 6 år og senere sogneprest i Finnmark mark til han sommeren 1767 kom til Selbu. Han er «potetpresten» i Selbu. Sammen med verksbetjentene Busch og Wiborg innførte han po­teten i bygda. Selv fra prekestolen skal han ha talt om den nye plan­ten: «Held den mand, som har en bakke mot syd, hvori han kan sætte sine poteter».

Frugaard snakket bare jydsk og forsto vel knapt selbyggene. De for­sto heller ikke ham og hans rasjona­lisme — særlig framgang hadde i alle fall ikke potetdyrkinga i hans tid.

De besværlige reisene på som­merføret til Tydal tvang i 1789 den da 73 år gamle Frugaard til å ta Jakob Støren til kapellan. To år senere gikk han av som sogneprest med 200 daler i pensjon, men han døde etter bare et år som pensjonist. Han etterlot seg en betydelig formue. Kona, Birthe Marie Severinsdatter, døde året før ham. De hadde ikke barn.

Jacob Andreas Hersleb (1753-1829) var sønn av en prest i Nordland. Etter 12 år som kapellan hos faren, kom han som sogneprest til Selbu i 1792. Han giftet seg samme år med Sirianna Hagen. Hun døde i 1806, 40 år gammel og barnløs.

Hersleb hadde ord på seg for å være en snill og godslig mann, men in­gen fremragende predikant. Prostens kommentar er forsiktig: «Den­ne unge Mand er af svag Helbred, dog formenes ingen Savn i de nødven­dige Embeds forretninger». Hans «svakhet» var årsak til at han etter søk­nad fikk avskjed i 1813. Senere bodde han hos sin ettermann og flyttet med ham til Frosta, hvor han døde.

Falck Andreas Widerøe (1783-1847) kom til Selbu like over nyttår 1814. Han var født i Trondheim, og etter teologisk eksamen var han ka­pellan ved Vår Frue kirke samtidig som han underviste ved Den borge­lige Realskole. Han var gift med Johanna Sophia Cortsen. De hadde 10 barn, men mange døde som små. To av sønnene ble prester.

Widerøe var en folkelig mann, han kunne ikke bare tale til folket, men også med dem. Ennå ved siste århundreskifte mintes de gamle ham som den fremste presten bygda har hatt, Tydalingene sa det slik: «Døm fortæle ker døm sa, nærn Widerø vart prest. Hai, før prestmann mi hi faat no lel. Hæn låvvå oss inni Guds Rike, om mi aller kainn i frussu — å klokkarn rope Ammen, bere så de frese atta’a».

Folk trodde han kunne mer enn sitt fadervår. Han skulle være den eneste — og den siste — nordafjells som kunne drive ut fanden.

Med sin bakgrunn var det naturlig at Widerøe gikk sterkt inn for skolen. Et år forberedte han to ungdommer, Arnt Samstad og Jens Sesseng, til lærergjerningen ved å undervise dem 3 timer daglig 3 ganger i uka. — Dessuten fulgte han konfirmantundervisningen i 5 timer på lørdagene. De faste lærerne holdt han i ørene ved stadige visitter i skole­stua. Et eksempel på en av hans innførsler i kirkeboka: «11. januar 1826 besøgtes Strandens skole paa Sessaas og Børnene prøvedes i Indenad Læsning. Befandtes meget forsømte saavel fra Skolelærerens som Forældrenes Side. I anledning heraf advarede Børnene alvorligen, og den nye tiltraadte Skolelærer opmuntredes til stræng Nøyaktighed og an­meldelse af de Forsømmelige».

I 1827 flyttet Widerøe til Frosta, og senere til Stjørdal, hvor han dø­de. Han var prost i Innherred fra 1828 til 1834. Da var Selbu flyttet over til Dalernes prosti (fra 1824).

Gerhard Busch Suhrland (1770-1834) var sønn av en skipper i Trond­heim og Martha Zeuthen — datter av bergskriver Zeuthen. Navnet vi­ser at han var oppkalt etter en annen bergskriver ved kopperverket, Gert Busch. Han hadde vært sogneprest i Torsken og senere i Steigen før han kom til Selbu. Suhrland var gift to ganger, først med Anna Christi­ane Noedtler, annen gang med Anne Haumann. Med den andre kona had­de han sju barn.

Suhrland var «folkelig», holdt seg meget sammen med bøndene og sa ikke nei til en dram. Biskop Bugge var lite begeistret: «Sognepresten er en enfoldig Mand, uden Aand og Kraft. Hans Prædiken synes være tagen af en Bog, Katekisasjonen var heller ikke mere end maadelig. Med Ungdommen var jeg vel tilfreds, og her sporedes Prost Widerøes Flid med Skolevæsenet i hans Embetstid».

Da Suhrland døde i 1834, flyttet enken til Lilleevjen. Da hun måtte ha bruker på gården, bygde hun hus til seg selv på Libekkøya (Suhrlandsøya). Der bodde hun alene med en sinnsvak datter.

Hans Emanuel Sandborg ble Selbus neste sogneprest. Han holdt sin tiltredelsespreken 1. påskedag 1835.

Klokkere.

Mons Jonsen Kyllo (1644-1714) var klokker fra 1681. Han var født på Kyllo, men den yngre broren, Bjørn, overtok gården. Selv bygslet han Velve (vestre). Han kjøpte gården før han døde, men overtok visst selv Kyllo, som han eide halvparten i. Han var gift med Marit Guttormsdatter Dragsten og hadde minst fem barn. Den eneste sønnen ble klokker etter faren.

I Mons’ tid var klokkerlønna 11/2 daler i penger, kirkens løse land­skyld som tilsvarte 12/3 daler, samt 1 pund korn av hver gårdbruker, de fattige unntatt.

Kristen Monsen Evjen (1700-1736) var bare 15 år da han ble klok­ker. Han tok ikke over noen av farens gårder, men bodde trolig hos mora og senere svogeren i Kyllo til han giftet seg i 1726 med Mali Ingebrigtsdatter. Da fikk han bygsel på Hove, men måtte gi bruket fra seg da enken etter den tidligere brukeren protesterte. I 1731 kjøpte han Storevjen nordre og øvre av bergskriver Lemche for 500 daler. Samme år hadde han solgt sin part i Kyllo til svogeren mot at han overlot Bårdsgård til ham. Før han døde, bare 36 år gammel, var han flyttet inn på Evjen (nordre), og der ble slekta boende siden.

Ole Jonsen Bjørnør (1714-95) var innflytter, og da trolig fra Bjørnør. Vi vet ikke mer om hans bakgrunn enn at han hadde noe utdannelse — den senere prost Støren skriver at han var hans «Sidemand i Skolegan­gens nederste Classe» ved Trondhjems skole. Sommeren 1737, det året Ole Bjørnør kom hit, giftet han seg med Ane Cathrine Schmideknegt, Jens Blochs stuepike. I 1765 giftet han seg for annen gang med Elen Lyndtz. I begge ekteskap var det flere barn. Ole klokker bodde på Åsbakken som husmann under Nedre Hårstad. I sitt levned var han «stil­le og honet».

Som kirkesanger har han ikke fått de beste skussmål. «Hovedklocheren brægede i Kirken og hele Menigheden med ham, saa at det var en Ynk at høre paa», skrev biskop Gunnerus i visitasprotokollen. Da skole­vesenet ble ordnet, fikk klokkeren Mebonden og Øverbygda som skoledistrikt. På sine eldre dager fikk han «et Tilfælde af Rosen i sine Fødder», så han måtte leie en vikar til å reise rundt i skolekretsen.

Ole Bjørnør satt i trange kår. En sønn var malermester i byen, men døde og etterlot seg stor gjeld. Faren lånte penger for å betale gjelda og kom derved i «yderlig Fattigdom». En annen sønn ble påsatt som lærer for å overta etter faren, men han døde også. Klokkeren søkte om suksesjonsbrev på klokkerstillinga for sin tredje sønn, Johan Jørgen, da denne ble konfirmert. Han fikk lov på det av sin ungdomsvenn, prost Støren, men det viste seg at «en Bonde på Strinden» alt hadde fått suksesjonsbrev på klokkerembetet i Selbu av biskopen.

Ole Bjørnør døde i 1795, 81 år gammel. Søndagen før han døde holdt han bønn i kirken da sognepresten var syk.

Ingebrigt Ingebrigtsen Bruråk (1750-1830) var sønn av bonde Inge­brigt Einarsen Brøttem i Klæbu. Han ble skolemester i Klæbu i 1769 og i Bratsberg ti år senere. Der kjøpte han gården Bruråk og tok navn etter den. Han giftet seg med Guri Norset i 1779. De hadde 2 sønner og 4 døtre — alle barna var født før faren flyttet til Selbu som klok­ker i 1795. Her slo de seg til på Sesseng som Bruråk kjøpte for 700 da­ler i 1796.

Ingebrigt Bruråk ble en ansett mann i Selbu. Han var forlikskommisær i vel 30 år, like til han døde. Widerøe skrev om ham i 1814: Han «er ei alene forsynet med gode naturlige Anlæg og de fornødne Kundskaber til at bestyre sit Embede vel, men er og besjælet endnu i sin Alderdom med utrættelig Virkelyst, og gavner ei mindre ved sit exemplariske gode Forhold i det huslige Liv, som Mand, Fader og Jorddyr­ker end som klokker og Katheket». Selv som gammel mann forrettet han sangen i kirken «smukt og kraftfuldt». Bruråk ble dannebrogsmann i 1813.

På denne tida innbragte klokkertollen 15-16 tønner bygg i gode år. Offeret ved de tre høytidene innbragte noe mer, dessuten fikk klokke­ren en ort eller to av brudepara, ved dåp og likprekener noe mindre. Alt i alt ga klokkerstillinga en inntekt på ca. 100 riksdaler dansk courant i 1813.

Klokker Bruråks eldste sønn, Ingebrigt, vikarerte som kirkesanger for faren fra 1820. Han hadde en ualmennelig klangfull, vakker og sterk sangstemme. Tanken var at han skulle overta klokkerstillinga, men han døde i 1824, bare 35 år gammel. Gamle Ingebrigt Bruråk fungerte da igjen selv som klokker til han døde i 1830. Han og forgjengeren hans hadde da besatt klokkerstillinga i Selbu i 93 år.

Ole Ingebrigtsen Sesseng, klokker Bruråks yngste sønn, fulgte faren i klokkerstillinga fra 1830 til 1864.

Skolestell og skoleholdere

Det har alltid vært en manns plikt å sørge for at barna fikk de nød­vendige kunnskaper, i håndens så vel som åndens «materier». Men også den verdslige og geistlige myndighet følte et ansvar. Allerede kirkeordi nansen av 1536 hadde en «skoleparagraf», og den ble gjentatt i senere lover og forordninger. «Husbonderne skulle lade deris Børn og unge Folk hver Helligdag ikke alleene komme til Prædiken, men og efter Prædiken forblive i Kirken der at høre og lære deris Børnelærdoms For­klaring, og anden gudelig Lærdom og Sang at øve, med mindre de saa smaa ere og Vejen saa lang og farlig, at det ikke skee kand.» (Christian 5.’s norske lov, 1685).

Alt for mange fant veien både farlig og lang. Undervisningen ble «skukkulsjøtt» (ujevn, ustø) med ansvaret overlatt til den enkelte uten kontroll. Mange gode foreldre og besteforeldre aktet nok vel på barna og ga videre til dem det de kunne. Det fantes også de som leide en læ­rer. I manntallet i 1701 står en Johan Olsen, «en fattig gammel Mand, leser for Børn og har ingen vis Husverelse». Omtrent samtidig hører vi om at «Anders Skollemester udj Trundheim» hadde «informeret Gunder Hoems børn udj deris Cathecismo». Slike «privatlærere» hadde likevel de færreste råd til.

Loven om konfirmasjonen i 1736 tvang fram et organisert skolestell. Tre år etter kom vår første skolelov. Etter den skulle klokkeren hol­de «ordentlig Dansk skole både sommer og vinter,» dessuten skulle det ansettes så mange lærere som bisp og stiftamtmann fant nødvendig. Dette var et alt for stort krav, derfor måtte regjeringen gjøre et tilbake­tog. «Plakaten» av 1741 overlot til de enkelte bygder å sette skoleord­ningen i verk etter hvert som de så seg råd til det.

Her i Selbu gikk det en del år før det kom så langt. Opptakten kom fra biskop Harboe, som under visitasen i 1747 «ved at høre og modtage Meenigheds og Prestes forslag og betænchninger, hvorhos da fandtes ingen vanskelighed, en sige umulighed, at jo verdiet, om iche saa lige efter høybemelte forordningers bogstaver, saa dog aldeles genæst med Dens Kongelig Majestets gudelig intention, kunde giærne settes i stand». Det ser altså ut som selbyggene relativt villig gikk med på å ta kostna­dene med et organisert skolestell. Et «Project till skolevesenets Indretning udi Selboe Prestegield,» datert Selbu Prestegård 7. juni 1748 er ført i pennen av sogneprest Rosenvinge og undertegnet og forseglet av

12 menn, alle fra Selbu. De 12 bekreftet «alt ovenstaaende at være i adskillige forsamlinger afttalt, Meenigheden af sin Indhold forkynt, for os ord fra ord Oplest og udtydet, af ingen imodsagt, men af os og mange til os Samtykt.» «Skolefundatsen» var gjort i samråd med bøndene, men det kan knapt være tvil om at den er Rosenvinges verk.

Prestegjeldet ble delt i fire skoledistrikter hver med en skolemester. 1. «Stranden og Indbøigden» fra Solem til Emsbrennan. 2. «Mebøen og Øverbøigden». 3. Mosletten, Viggværve og Søe-bøigden. 4. Tydalen og Floren. Det var store skolekretser, som vi ser, men det var ikke tanken at alle i kretsen skulle undervises samtidig. Det fantes selvfølgelig ikke egne undervisningslokaler, så det måtte bli en omgangsskole. En uke hadde skolemesteren tilhold i dagligstua på en gård og barna på de nær­meste gårdene søkte da dit. Neste uke flyttet han til en annen del av kretsen og holdt skole på en annen gård og for andre barn. Slik fort­satte det til han hadde vært rundt i hele kretsen. Husmennene var fri­tatt for å holde hus for skolen.

Undervisningstida var fra Mikkelsmess til Sankthans, men likevel slik at skolemesteren måtte ta hensyn til folks behov, «der i de sædvanlige Aander iche taaler fra deres brug og avling at miste noget menniske». Mange nyttet denne passusen til å bruke barna i arbeid heime. Det hjalp lite at presten fra prekestolen tordnet mot foreldre som holdt barna borte fra skolen og truet med at de ved «saadan selvraadighed vil undgielde ved Børnenes afvisning ved confirmationen». Et par skoleprotokoller fra 1830 er bevart, og de viser at det ennå så sent var bare så som så med skolegangen. De 83 elevene fra Utstranda fikk gjennomsnitt­lig 51/2 ukes undervisning hver. De 92 mebondelevene lå noe bedre an med vel 7 uker skole årlig. Gjennomsnittstalla dekker likevel over store forskjeller. 14-åringen John Olsen hadde vinteren 1830-31 gått 14 uker i skolen. Han var i nest øverste klasse og fikk karakteren god (i lesning). Den jevngamle Peder Olsen gikk ennå i første klasse og var «slet», men så gikk han også bare 3 uker på skolen den vinteren. Det ser ut til å være en sammenheng mellom lav sosial status og dårlig sko­legang. Flere av dem som står med bare noen få ukers skole har fått an­merket i margen «fattig» eller «fattige forældre».

I hver krets skulle det være en skolemester. Lønna hans var 20 daler året, og det var med ulyst folket tok på seg den utgiften. Ennå i 1805 heter det om selbyggene at deres «Sindelav mod Skolevæsenet, er, saa snart det kommer an paa Udgivter, ikke rosværdigt». Skolemesterlønna ble finansiert ved at det ble lagt en skatt, skoletollen, på alle voksne. Bønder, inderster og husmenn måtte svare 12 skilling året, ungkarer over 15 år 6 skilling og «piger» over 15 år 4 skilling. Lærerne måtte lenge selv kreve inn skoletollen. Underskudd ble dekket av skolekassen. Den­ne var grunnlagt på gaver. Kopperverkets partisipanter ga 5 daler årlig så lenge verkskontoret var her i bygda, kirkeeieren 3 daler og sognepres­ten 2 daler. Etter 1800 gikk det også en del mulkter til skolekassen, særlig for ulovlig brennevinsbrenning.

Det ser ut som ordningen virket bra. Vi mangler regnskapet fra Rosenvinges tid. Da Frugaard overtok som regnskapsfører i 1767 hadde sko­lekassen et overskudd på 50 daler og siden økte beholdningen. I åra fram til 1795 var inntektene konstante og utgiftene små. Ett og annet året måtte kassen dekke mindre underskudd i skolemesterlønna. I froståret 1772 «modsatte almuen sig aldeeles at betale Skolemesteren deres Løn», så presten og medhjelperne var da nødt til å ta de 50 daler­ne fra Rosenvinges tid og dele mellom dem. De øvrige utgiftene var mi­nimale. Et år ble det brukt 3 daler til bøker til fattige skolebarn, et an­net år ble det kjøpt 8 eksemplarer av biskop Balles bibellesning. Det var alt.

Fra 1796 overtok bygdekommisjonen oppsynet med skolekassen. Heretter sørget den for å kassere inn skoletollen, men ellers er det små forandringer. Ennå i 1812 var takstene for skoletollen uendret, men si­den steg de litt etter hvert som antall skolekretser og lærere ble økt.

Selbu greide seg med tre skolemestre til 1819. Fra da så bygda seg råd til å øke antallet til det i 1831 var seks lærere.

Den «Kongelige Instruction» stilte små krav til skolelæreren. Han skulle kunne «lese, skrive og nogenledes catechisere» (forklare kate­kismen). Skolemestrene var visstnok ofte «forhutlede» og fattige per­soner, ikke sjelden vanføre slik at de ikke kunne gjøre «skikkelig» arbeid. Vi har likevel vondt for å tro at selbyggene så ned på lærerne sine. Fle­re av dem satt i en velmålt mannsalder i stillinga og ble fulgt av sønnen eller andre slektninger. Vi møter «skulinn» så ofte og i så mange for­bindelser at det kan knapt være tvil om at det sto age av ham.

Skolefundatsen i 1748 nevner to lærere. Klokkeren Ole Bjørnør skul­le være skolemester i Mebonden og Øverbygda og Jon Bersvendsen i Vikvarvet og Mosletta. Jon skolemester må ha dødd i 1758. I 1759 finner vi Halvar Thomassen Stokke i hans stilling. Halvar «skule», som var sønn av lensmann Thomas Mølnhus, ryddet seg plass på «Bersnesset» under Nervik og ble boende der et langt liv. Han satt i stillinga helt til 1802 — i 43 år. Frugaard ga ham det skussmål at han har «vist flittighed i sit Embete og Skikkelighed i sit levned».

Peder Olsen Balstad var skolemester i den 3. skolekretsen, Stranda og Innbygda, fra 1761. Det var en «Peder skolemester» i stillinga før

ham, men vi vet ikke mer om ham, Peder Olsen fikk bygsel på en plass under Balstad samme år som han ble skolemester, og etter ham kalles plassen «Skultrøa». Han var vel ansett. Da han fikk pensjon i 1804, skrev Hersleb om ham: «Denne 80^tie aarige Skoleholder har stedse udmerket sig med en efter hans Opdragelse ualmindelig Oplysning og sund Forstand . . . Han skriver en meget god Haand og er vel øvet i fornøden Regning».

Rundt hundreårsskiftet falt de tre gamle skolemestrene fra. Renald Pedersen Hårstad ble «substitutt» for gammelklokkeren fra 1792. Da Bruråk kom som ny klokker i 1795, ble Renald fast i klokkerens gam­le distrikt, mens Bruråk selv tok seg av konfirmantene fra hele bygda. Renald «skule» var av god ætt. Faren var av lensmannsslekta på Ho­ve, mora av Halch-slekta. Han ryddet seg plass under Kleset, men siden flyttet han til «Skulbakken» under Øvre Hårstad, ble gift og fikk fire døtre. Han fikk meget god attest av sine foresatte, og ennå i lærer Sands tid visste folk å fortelle mye godt om ham. Hans barn var gjerne de flinkeste på kirkegulvet. Særlig var han god til å forklare de vanskelige uttrykk i Bibelen, og alltid på rent selbyggmål. «Inn om e tok me i stång å hoppa ivi alle hustakja hi, måtru vart de’itj it mirakel de’?» forklarte han. At ungene skjønte ham, forteller svaret: «Nei, de’ vart no fill spetakel å itj merakel, de’».

En feil hadde Renald, selv om få regnet den for noe større i de dager. Han ville gjerne ha seg en sup. Det ga høve til mange «prett». En gang sovnet han attmed ei skruvstikke inne i stua, og to «gapguta» skyndte seg å skruve fast sidkofta hans i skruvstikka. Så røk de opp og sloss «på lissom» lenger bortpå gulvet, og da «skulinn» bråvåknet og skulle hive seg over dem, drev han på hodet i gulvet. Men når han la i vei med «kakjesboka», ble det stilt i stua. Renald rakk å undervise to generasjo­ner øverbygger. Da han døde, hadde han vært skolemester i 49 år.

«Skul-Pe» på Stranda begynte å skrante da han passerte de seksti. Sønnene vikarierte for ham, først den eldste Peder, og siden Lars. Da fa­ren fikk pensjon, ble Lars Pedersen fast i hans distrikt, enda presten var lite fornøyd med ham. Han «røber just ikke de bedste Læregaver». Han underviste i 22 år, men til slutt ble det for galt. «Lars Pedersen Lechvold bliver ved sin tiltagende Alder og svaghed mindre beqvem til forsvarligen at rygte Skoletjenesten for Stranden, dog ved jeg ham ikke skyldig i nogen fortsættlig Forsømmelse eller Uorden». Bygdekommisjo­nen ble nødt til å pensjonere ham fra 1827. I mange år framover he­vet han sine 8 spesiedaler årlig.

Halvar Bersnesset fikk brorsønnen Tomas Olsen Stokke som underlærer for seg de siste åra, og som en kunne vente ble Tomas lærer etter ham. Han hadde «meget sund Forstand og Videlyst skriver en taalelig Haand og kan regne til Fornødenhed». Som faren, lensmann Ole Tomassen, var han husmann på Stangdalen under Stokke. Han døde allerede i 1814 etter 12 år i skolen.

Eldste sønnen til klokker Bruråk, Ingebrigt Ingebrigtsen Sesseng, ble nå tilsatt som skolemester i Vikvarvet og Mosletta. Han var også på­tenkt som klokker etter faren — han skal ha hatt en ualminnelig vakker og kraftig sangstemme. Ingebrigt Sesseng døde hastig i 1824, bare 35 år gammel. Faren, som da var 74 år, måtte gå tilbake til klokkertjenes­ten, og han tok også over lærerstillinga etter sønnen og hadde den i 6 år framover. Hele den tida han var i Selbu, hadde klokker Bruråk hatt konfirmantforberedelsen. Dette arbeide var hans hjertesak. «Han viise sig og meget aarvaagen og flittig i at opfylde de med hans kald forbundne Pligter, modtager ofte Fattige og forsømte Ungdom i sit Hus at forbere­de dem til Confirmationen. Holder ei allene Ungdoms-Samlinger hiemme, men reiser og nogle Gange for Aaret omkring i hver Skole-District for at undersøge Ungdommens Tilstand, og holder flittig Cathechisation i Kirken». (Hersleb 1805). Da Bruråk døde i 1829, var det etter 61 års virke i skolen; i Klæbu, Bratsberg og Selbu.

Falch Widerøe kom som sogneprest til Selbu i 1813. Med sin bak­grunn som lærer i den høyere skole i Trondheim var det naturlig at sko­lestellet opptok ham sterkt. Hans fremste mål var å gjøre lærerne bedre skikket til å røkte sin gjerning. Han oppfordret de gamle skolemest­rene til «ved Læsning og egen Studering at perfectionere sig.» Flere som­re samlet han dem i prestegården til tre ukers «lærerskole». Widerøe vur­derte likevel resultatene nøkternt. «Da de ere Mand af Aar, have fami­lier at forsørge og ere nødte at anvende de Timer, som de have tilovers fra deres egentlige Kald til at arbeide for Livets Nødvendigheder, har det ikke været mig mulig … at kunde bidrage videre til deres Dannelse».

Widerøes håp var de unge som nå rykket inn i de nyopprettede stil­lingene. Den første var unge Halvar Tomassen, sønn til Tomas Stokke. I 1819 fikk han 6 spesiedaler i stipend for å utdanne seg i Trondheim, og året etter ble han lærer i Flora og Mosletta. Den store kretsen på sør­sida av elva ble nå delt. Men Halvar Stokke ble bare 22 år gammel. Han døde i 1823 etter en ulykkelig hendelse. I et bryllupp på Mosletta holdt ungdommen andredagen på med leker, bl.a. «å våggå salt». De to unge lærerne Ingebrigt Sesseng og Halvar Stokke skulle også prøve seg, men under denne uskyldige leken falt Halvar fram over hodet på den andre, og i fallet brakk han nakken og døde straks.

I 1820 betalte skolekassen 8 spesidaler til Peder Olsen Fuglem og Sivert Haldosen Fuglem «som i indeværende Aar dannes til skolehol­dere». Tre år senere var de klare til å begynne i sin gjerning, og nå had­de bygda skolemestre nok til en ny økning av skolekretsene. Strekningen fra Solem til Rolset ble delt i tre. Stranda ble en krets med Peder Olsen som assistent for gamle Lars Pedersen, Sivert Haldosen fikk Innbygda og Mebonden mens Renald «skule» fortsatte med Øverbygda. Sivert Haldosen ble bare 29 år gammel. Han døde i 1833. Peder Olsen Fuglem ble holdt for å være en av de dyktigste av de gamle lærerne. Han hadde en god hukommelse og kunne store deler av bibelen utenat. Kjent er det svaret han ga en av Thranes agitatorer som var i Selbu og agiterte for al­minnelig stemmerett. «Mi må fill fo stemmevett førinn mi fe stemme­rett».

De to Widerøe satset mest på, var de «2^de udkaarede Ynglinge» Arnt Arntsen Samstad og Jens Jonsen Sesseng. I hele året 1824 gikk de tre dager for uka til tre timers undervisning i prestegården, dessuten var de med på konfirmantforberedelsen hver lørdag. Året etter ble de sendt til seminaret i Trondheim på et to måneders kurs for å lære en ny un­dervisningsmetode, vekselundervisning, som nettopp var tatt i bruk. Metoden gikk ut på å la de flinkere elevene være hjelpelærere for de yngre og mindre flinke — de vekslet mellom å få og gi undervisning. På foråret 1826 begynte de to å undervise etter nymåten. Det var sikkert med stor spenning presten ventet på resultater. Dagen før han reiste fra Selbu, holdt han overhøring i kirken der de to ungdommene katekiserte. Ble Widerøe skuffet? «Jens Sesseng forrettede det taalelig og Arnt udførte sine kun maadelig og viste sig misledt af falsk Vid (vett)».

Arnt Arntsen ble gift med en enke på plassen Almåen (Uglem) og bodde der til sin død. Jens Sesseng kjøpte Sessenggjerdet og bygde seg et hjem der. Han var ugift. På grunn av sykdom var han nødt til å fra­tre lærergjerningen allerede i 1842.

Klokker Bruråks yngste sønn, Ole Ingebrigtsen Sesseng, var sersjant og gårdbruker. Da broren døde, gikk han inn for å ta hans plass. Han reiste også inn til byen for å lære vekselundervisning, og fra 1830 tok han over lærerstillinga i Vikvarvet etter faren. Samme år fikk Ingebrigt Arntsen Vigen den samme utdannelsen og ble lærer kort etter.

Den nye skoleloven av 1827 påbød minst 10-12 ukers skole for hver elev. Dette gjorde det nødvendig å opprette enda en skolekrets. Stranda ble delt i Utstranda og Innstranda med Innbygda. Fra 1831 var oppde­linga fast for lang tid framover.

Hva lærte barna i den gamle skolen? For det meste var det religion Religionsopplæring var den «Kongelig Intention» som lå bak skolelo­vene av 1739 og 1741, og øvrigheten var lenge vel nøyd med det. Ut fra den målsetting var skolen kan hende ikke så verst. «Ungdommen var talrig og vel oplyst i Saligheds forstand» skriver biskop Nannestad etter visitasen i 1754. Det var en bra attest — om stjørdalingene skriver han f.eks. at de var meget vankundig mens frostingene «befantes sær­deles Vankundig, saasom der er ingen som tager sig deres undervisning av».

For å lære sin «børnelærdom» måtte skolebarna kunne lese. Lesning ble hovedfaget i skolen ved siden av utenatlæring av katekismen. De fles­te lærte nok å lese så noenlunde. I 1830 var 8 av de 84 utstrandingene «slet» i lesning, 1 var «meget slet». Nesten alle kunne noe utenat i kate­kismen, mange også av forklaringa, enkelte kunne fortelle fra Horsters bibelhistorie.

Skriving og enda mindre regning var det få som lærte. Hersleb skri­ver rett nok i 1805 at undervisningen i de to faga hadde «i den senere Tid meget tiltaget». Men 15 år senere rapporterer Widerøe: «Saa længe Skolevæsenet er i nærverende Forfatning, er neppe at tænke paa noget andet almindeligt Lærefag enn Religion, dog meddeles nogle af de ældste og mest lærelystne Disiple nogen Undervisning i Skrifning og Regning». Av utstrandingene var i 1830 3 «gode» i skrivning, 1 «maadelig» mens 4 hadde «begyndt». De samme 8 elevene lærte også regning, men der var ingen «gode,» bare «maadelige». Av Jens Jonsens 111 elever hadde 21 lært skrivning og var «taalelige» de fleste, 14 kun­ne noe regning.

I 1819 var lærebøkene Luthers lille katekismus, Pontoppidans forkla­ring og Horsters eller Thomboes bibelhistorie. Skoleloven av 1827 re­presenterte et framskritt, selv om den bare tok et lite steg og selbygge­ne reagerte sent. I 1837 ble det for første gang gjort et større innkjøp av skolekassens midler: 5 eksemplarer av Wergelands store religionsbok, papir, penner, blekk og blekkhus og 22 regnetavler med grifler.

Med alle sine mangler og feil, var den gamle skolen med på å øke folkeopplysningen. Det gikk framover, men smått. Ingen av de 12 som skrev under «fundatsen» i 1748 kunne skrive navnet sitt. Et vedtak i skolekommisjonen 15. mai 1836 er signert egenhendig av de fire bøn­dene som var med. Det var første gangen dét hendte.

Til 1860 var skolen «kun en liden Haandsrækning til den hjemlige Undervisning», skriver Stuevold-Hansen. Han, som selv var seminarist og senere ble prest, har mye negativt å si om den gamle skolen med dens åndløse pugg av spørsmålsboka. Men i alt det nye som brøt igjennom i hans tid, savner han noe. Omgangsskolens nære kontakt og samhørighet mellom barn, heim og skole gikk tapt for alltid.

Farleier og ferdsel

Veistellet var i en sørgelig forfatning i gamle dager. De eldgamle lovene sto der nok med bestemmelser om veifliing og reparasjon, men fra nedgangstida i senmiddelalderen og utover var det ikke lenger noen som hadde oppsyn med vedlikeholdet, og da ble det selvsagt forsømt. Veiene gikk der de hadde gått fra gammelt, men det var ikke stort annet enn krøttertråkk og farleier, framkommelig bare for rytter og kløvhest — og så vandreren. Store deler av året gjorde svak is, oppråtten snø eller flomstore elver all ferdsel umulig.

En skulle tro at selbyggene hadde interesse av å ha en skikkelig vei, slik tungkjøring de hadde. Men bøndene her var like «trummulåt» som andre når det gjaldt å møte til pliktarbeid. Ingen bonde hadde vogn. Alt tungt ble kjørt på slede, helst på vinterføret. Kvernkjøringa foregikk på skareføret om våren, og hvis de ikke rakk å få kvernene ut av bygda mens snøen lå, ble de rodd utover sjøen til Klæbu og sledekjørt derfra. De opptil ett tonn store stenene krevde store båter. I fogdens skyssregning fra 1720 heter en post: «Ofver Selboe Søen 3 Miile hvortil behø­ves 8^te Karle à 32 skilling for sammesteds findes ikkun gandske store baade».

Militærkartet fra 1749 viser flere av de gamle veileiene over skogen eller fjellet til andre bygder. Andre gamle kart har tildels andre veier. På et fra 1712 f. eks. er den eneste veien til Selbu tegnet på sørsida av Selbusjøen til Vikvarvet og med overfart over Nea ved Teigen (Kvello). Det kan likevel ikke være tvil om at det fra gammelt var to hoved­årer for ferdselen til bygda. Den ene gikk fra Trondheim opp gjennom Bratsberg forbi «Kattfolla» og «Ståggån» til Teigen i Klæbu, der båten overtok i sommerhalvåret. Den andre gikk fra Hell gjennom Lånke og Leksdalen og til Vinsmyra, omtrent etter den nåværende traseen. Fra Vinsmyra gikk veien rett opp «Grindbørga», forbi «Tatergrøbba», «Hamrenn» og «Hondhengja» og Espet til Setsås. Videre framover byg­da gikk «gammelveginn» omtrent parallelt med den nåværende riksvei­en, men lå overalt høyere i terrenget for å unngå våtlendet. Opp Brennmyra faller gammel- og nyveien sammen omtrent, men på toppen delte gammelveien seg. Ei lei gikk ned «Hallgotto» (gate som heller, skråvei) til Eidem og fulgte strandlinja videre framover til Havernesset. Den andre gikk over Åsbaret og fram gjennom Hårstadgårdene. En tred­je lei tok av lenger ned og gikk forbi Nonshaugen opp Allfardalen til Hofslia, men dette var vel helst kirkeveien for dem som gikk.

Fra kirken gikk veien opp Brattstigen til Hoem og videre oppover dalen til Tydal. Den gikk ikke på flate moene som nå, men kroket seg fram mellom hvert tun oppe i dalsida — gårdene lå den gangen nesten uten unntak høyt oppe. «Fra Rolset til Froren, tvende Miile, er een me­ get slem Vey, liggende langs ved Elven og maa underholdes med Klop­ per og Broe langs veed Biergerne» (1727).—– Her er «Presthåm-mårn», der en prest skal ha ridd utfor og mistet livet, og «Hestspranget» der en hest må ha sprunget ut og slått seg i hjel. Fra Øråsplassen kunne veien følge dalbunnen til Flora. Ved Tuset var det overfart over elva på «va» eller med ferge, derfra tok veien opp og gikk over Hilmomyrene fram til de første gårdene i Tydal.

Det første offentlige tiltak i nyere tid for å bedre veistellet var en forordning i 1636 om at bøndene over alt skulle «forandre og forbedre» veiene. Fogd og lensmann skulle fordele arbeidet. Det er uvisst om det kom noe ut av dette. I 1665 ble det utnevnt to generalveimestre, den ene, Nicolaus Helvaderus, for det nordafjellske. Stillinga ble opphevet 5 år senere, og det er tvilsomt om han fikk utrettet noe. I 1674 ble kaptein Jens Hauritz utnevnt til generalveimester over landeveier, bru­er og gjestgiverier nordafjells. Han skulle la bygge og vedlikeholde veier og bruer, «landet til zirat oc dend reisende til bequemmelighed oc tienniste». Et av hans tiltak kan spores i fogd Tybrings rapport noen år senere. Fogden forteller at han har målt opp og rodelagt de viktigste veiene i fogderiet, fra Gauldal til Stjørdal og fra Trondheim til Selbusjøen. Det som nå gjensto var bl.a. å måle opp veien over Selbuskogen og Tydalsveien.

Denne veiligninga blir vi kjent med i generalveimester Petter Drejers tid. Det oppsto da en strid om Roltbrua, og pliktene som lå på grendene «fra fordum tider» eller «Hauritis tid» ble nedtegnet:

1. Tydalingene skulle vedlikeholde Hilmobrua alene.
2. Hilmomyra og Rolsetbrua lå på Øverbygda og Mosletta.
3. Mebonden, Innbygda og Stranda med Sjøbygda hadde Garbergbrua og veien over skogen.
4. Vikvarvingene hadde hatt sin vei på den andre sida av fjellet, nær­mere bestemt Haga bru ved Støren.

Veistykket over skogen var 2 mil langt. Stjørdalingene overtok ved­likeholdet der veien krysset Rangåa. Denne leia krevde mange klopper og småbruer. Også Hilmomyrene var arbeidskrevende. For det meste var myrene belagt med klopper — kort kappet tømmer som lå breddsides i myra, slik at det ble ei tømmerbru.

Det var likevel de store bruene, Garbergbrua, Roltbrua og Hilmobrua som krevde mest og kostet mest. Gjennom storparten av 1700-tallet var de opphav til strid om fordelinga av arbeidsplikten. Vi får kjennskap til striden i 1717, da Roltbrua ble reparert. 9 mann hadde arbeidet på den i 15 dager, og med tømmeret kostet det hele 44 daler. Denne sum­men ble fordelt på gårdene i Sjøbygda og Stranda — fordi de ikke had­de flidd veien over skogen på noen år. Og generalveimester Drejer prøv­de seg med trusler for å vise alvoret: «Thi vil Selbyggerne ey giøre gott og holde Veierne udj Deres egne Bøygdelavers Districter forsvarligen, saa kunde jeg have magt at legge dem paa andre stæder i Guldallen». Ti år senere var pengene for Roltbrua ennå ikke kommet inn.

I mellomtida var en ny brustrid oppstått. Da Armfeldts karoliner trakk seg ut av dalføret, brente de opp Hilmobrua. Presten Jens Bloch søkte på tydalingenes vegne om at selbyggene måtte hjelpe til med opp­bygginga, og amtmannen gikk med på at vikvarvingene ble tatt fra Haga bru og lagt til Hilmo. Tydalingene bygde straks opp sin halvpart av brua, mens vikvarvingene «ej har været at formåa til at opprette den­ne Bro, fordi de synes at være alt for faa til dette, saa og fordi de har en liden bro i deres eget bygdelauv at underholde, som de dog selv bare har nytte av». I 1721 ble den halve brua tatt av høstflommen, uten at det virket inn på vikvarvingenes arbeidslyst. For å få en slutt på striden slik at det ble framkommelig til Tydal igjen, foreslo fogden en ny veiligning der alle på sørsida elva skulle hjelpe vikvarvingene med den halve Hilmobrua. Slik ble det også.

Men fem år senere, i 1732, ble Roltbrua tatt av isgang og «gandske ruineret». Nå var det øverbyggene som klaget over at moslettingene var tatt fra vedlikeholdet av Roltbrua. Selv om Øverbygda var den største grenda med 41 gardmenn, ble Roltbrua for kostbar for dem alene. De krevde at de 15 mann i Mebonden ble tatt fra Garbergsbrua som var bare en «Kobro».

Innbygdingene fant seg i den nye utligninga så lenge det ikke røynte særlig på, men i 1749 var Garbergsbrua så forfallen at den måtte repa­reres. Peder Bjørnsen Garberg og Anders Størset sendte da en «supplikk» til stiftamtmannen og krevde a få igjen mebondingene. De mente at om Roltbrua var større, gjorde stenkaret midt ute i elva at det likevel kunne brukes mindre tømmer enn i Garbergsbrua. Til Roltbrua lå det også et stykke fredet skog hvor det bare kunne tas brutømmer, men inn­bygdingene måtte til Tydalen for å skaffe stort nok tømmer. Og ende­lig var det flere folk som for over Garbergsbrua — til ting og kirke, og til seter, slått og kvernbruk.

Mebondingene hadde samme året gjort seg ferdig med pliktarbeidet på Roltbrua, som etter bare 17 år var så oppråtten at det ble kostet på den 300 daler i reparasjon. Så måtte det til en ny ombytting i veiligninga. Sjøbygda og Utstranda til Fuglem, i alt 15 mann ble lagt til Garbergs­brua i tillegg til Innbygdas 20. Men de 20 strandbyggene som nå fikk veien over Selbuskogen alene, nektet tvert å gå med på nyordningen. De kunne til nød gå med på det hvis de slapp med å fli veien til Vinsmyrbrua, som var bygdemerket. Stjørdalingene måtte i så fall overta veistyk­ket til Rangåa, og det ble da også endskapen på dette.

Etter nye 20 år var Roltbrua igjen til nedfalls, men nå fikk striden om vedlikeholdet en ny vri. I 1768 var det ansatt en ny generalveimester nordafjells, Nikolai Fredrik Krohg, og han kastet seg med iver og vir­kelyst inn i embetet. Krohg fikk utrettet atskillig trass i motgang og uvilje fra andre øvrighetspersoner og almuen — «ugrundede Hindrin­ger og Besværinger som vel kunde trætte og slappe en mindre Patriotisk

Sindet Mands møjsommelige bestræbelser». Med selbyggene røk han straks uklar. Da de skjønte at generalveimesteren kom til å kreve ny hovedreparasjon av Roltbrua, tok de som hadde vedlikeholdsplikten selv et initiativ for å unngå det. I et møte på Rolset i 1768 ble de enige om å bygge en ny vei på sørsida av Nea og slik omgå Roltbrua, og de satte i gang straks uten å legge fram saka for øvrigheten. Nyveien var farbar samme høst etter at det var lagt ned 400 dagsverk i den. Men Krohg nektet blankt å gå med på det selbyggene hadde gjort, Roltbrua skulle bygges opp igjen. Han hadde også gode argumenter mot nyveien: Snøen gikk bort før på den andre sida. Og når snøen hindret de reisen­de i å følge sommerveien så de måtte fare til fjells, måtte de nødven­digvis komme ned igjen ovafor Roltbrua. Og hverken over Roltelva eller ved Hytta (Mølnåa) kunne det bygges ferjested. Lensmannen fikk ordre om å forkynne på kirkebakken for bøndene at Roltbrua skulle bygges opp igjen, men uten reaksjon. Bergskriver Busch ved kopperverket, som var satt til å lede arbeidet, måtte rapportere at de pliktige gjorde in­genting, og de andre selbyggene ville ha kontant betaling ved tømmerleveranse og arbeid — og penger fantes ikke.

I august 1771 kom en tropp fra Delmenhorst’s gevorbne infanterire­giment oppover dalen på jakt etter to desertører. Ettersom brua var falt ned, måtte troppen prøve å sette over Rotla til hest, «Wobey der grosse Lebens Gefahr, wegen des sehr schnell Laufenden Stroms ausgestanden». Rapporten fra sersjanten gjorde at Krohg fikk en korreks fra stiftamtmannen fordi brua ennå ikke var bygd opp, og fikk ordre om å sette fart i arbeidet. Øverbyggene prøvde seg ennå med en søknad om å få slippe kostnaden — og i søknaden var de ydmyge og fine i orda. Men da øvrigheten var ubøyelig, fortsatte de halstarrig å nekte både tømmerlevering og arbeide. I 1773 måtte fogden sette i gang arbeidet likevel. Det het seg at arbeidet ble gjort på bøndenes bekostning. Kost­naden ble likevel for stor til at summen kunne lignes på dem, særlig ettersom 1773 var et av de verste uåra på 1700-tallet. Det ble fogden som fikk problemet med å skaffe de 425 daler som bergskriver Buch hadde lagt ut på nybrua. Fogden søkte partisipantene i Selbu kopperverk om tilskudd. Verket var uten tvil den som hadde størst nytte av brua, likevel kom det ikke en skilling fra dem. Da veikassen var tom, måtte fogden søke rentekammeret om å få bruke en mulkt på 494 daler som var inn­betalt av Stiftelsene for overskur ved Sørungen sag. Og til slutt ble det en halv seier for øverbyggene. De fikk 200 daler av mulkta, resten av kostnaden ble lignet på dem.

Veien over Selbuskogen var så «abakle» og besværlig at selbyggene nødig for det. Vi forstår det så godt når vi hører hvor trasig det kunne være, som da sorenskriver Resch skulle reise heim fra tinget i februar 1774. Etter flere dagers regn hadde alle bekker gått opp, og ved første forsøk måtte sorenskriveren snu ved Rangåa. Han prøvde igjen etter å ha biet i et par dager, og nå kom han helt ned til Leksa ved Elvran. «… Men her havde jeg nesten tabt alt Moed, thi Vand Flommen og Elvens Force havde paa adskillige Stæder brødt hull i Isen. Aftenen var forhaanden, Mine Cofferter hvorudi jeg havde Protocoller og Papiirer kunde jeg umuelig faae over, men maatte lade dem staae under aaben Himmel om Natten. Selv maatte jeg kaste mig paa en Hest og ved at plumpe snart i Hullene, snart igien at klattre op, kom jeg endelig frem, men ikke uden megen Fare og Besværlighed».

Resch søkte om at det måtte bli bygd bruer over både Rangåa og Leksa, og søknaden ble støttet av stjørdalsfogden og generalveimesteren. Brue­ne ble også bygd, men det bar inn i en langvarig strid om utgiftene. Leksdalingene tok på seg Rangå-brua, mens resten av Stjørdalen skulle koste brua over Leksa. Det gikk stjørdalingene bare med på hvis selbyggene ville ta en del av utgiftene, og det ville de ikke. Den eneste som hadde nytte av Leksbrua utenom stjørdalingene, var sorenskriveren, mente de. Trolig hadde de også noe rett i dette, for det ble til at veikassen dek­ket selbyggenes andel.

Gjennom hele det 18. hundreåret er det lite av framskritt å spore in­nen veistellet i Selbu. Bare det mest nødvendige vedlikeholdet ble gjort; utbedringer og nyanlegg fikk ventte. I 1791 kom det endelig noe nytt. Det var visstnok generalveimesteren selv som tok opp tanken om å få en ny vei fra Selbustrand forbi Mostadmarka og jernverket til byen. Også partisipantene i Selbu kopperverk støttet tanken — en kan bare undre seg over hvorfor de ikke forlengst hadde prøvd å få en skikke­lig vei til byen.

Denne gangen var selbyggene villig til å delta i arbeidet, de skjønte at de selv kunne ha nytte av veien til den tunge kvernkjøringa. De betin­get seg bare å få bygge veien selv, så de slapp kontantutlegget. Det fikk de, og bygginga kom i gang i 1794. Nyveien gikk opp ved Sandvik og kom inn på den gamle kløvveien nord for Gråsjøen. Selbyggene bygde veien fram til Viken i Mostadmarka. Veibiten derfra og fram til jernverket ble bygd ferdig av strindingene, men så stoppet det hele opp på grunn av krangel. Enkelte ville legge veien over Bostad til Være, mens andre, og deriblant selbyggene, ville ha den langs ]onsvatnet, for der var det snøføre lenger utover våren. Strindingene var i det hele lite villige til å delta i pliktarbeidet. I 1799 måtte selbyggene søke om at arbeidet ble tatt opp igjen, og neste år ble det også gjort en del. Den kjente minereren Svend Torgersen Hårstad ledet da arbeidet ved Jonsvatnet. Men på grunn av uenigheten og likegyldigheten i Strinda fikk Selbu heller ikke denne gangen skikkelig vei.

Planene ble ikke tatt opp igjen før i 1820, men nå var en ny veilinje mest aktuell: fra Mostadmark til Hommelvik. Selbyggene var i mot den­ne linja, men for å komme videre bøyde de seg. Senere angret de og søkte om at veien likevel måtte bli lagt langs Jonsvatnet. Oppstrindingene støttet dem, enkelte av øvrigheten også, men planene var kommet for langt. Veien til Hommelvik ble bygd ferdig, men det ble en dårlig og tungkjørt vei som selbyggene ble lite tjent med.

Den nye veiloven som kom i 1824 var på mange måter et stort fram­skritt. Bøndene skulle fremdeles ha vedlikeholdet, men nå ble det skik­kelig regulert. Hver gård fikk sitt stykke av veien tydelig avmerket med peler. Lengden på stykket skulle avpasses etter gårdens matrikkel­skyld. En rodemester ledet arbeidet på hver rode — en lengre strek­ning av veien, mens lensmannen var ansvarlig for hele bygda.

Veiarbeidet skulle gjøres straks etter våronna og varte til fliinga var gjort ferdig. Husmennene hadde likevel plikt til bare to dagers arbeid og inderstene en dag på husbondens veistykke. Men arbeidsdagen var lang her som i annet arbeid: fra 6 morgen til 7 om kvelden. Snøplogkjøringa om vinteren var også plikt. Hver grend hadde sitt stykke, og brøytinga gikk på omgang mellom gårdene i grenda. Snøplogtavla hjalp til å holde orden på brøytinga. Når én hadde tatt sin tørn, leverte han tavla til grannen, og da så han den ikke igjen før den hadde gått hele runden i grenda.

Veiloven av 1824 var likevel uheldig for Selbu og andre avsides byg­der. Den delte veinettet i to klasser: Hovedveiene var gjennomgangsveier som bandt landsdeler og byer sammen, bygdeveiene gikk innen og mellom bygdene. Hovedveiene ble bygd for amtets midler, mens byg­deveiene helt ut skulle ligge på bygda. I Selbu var det selvsagt ingen veier som ble klassifisert som hovedvei, og derfor fikk ikke bygda støtte fra amtet til veibygging. Nyloven satte Selbu langt tilbake for de mer sentrale bygder kommunikasjonsmessig. Så vidstrakt bygda er, kunne den ikke makte alene det store løftet det var å bygge om veiene til vognveier. Fram til 1837 ble det lagt ned så mye arbeid at det visst­nok var framkommelig med vogn helt til Tydal. I 1835/36 ble veien mellom Flora og Tydal lagt om så den gikk på nordsida av elva, gjennom Kubjørga. Det sies at det er storoksen på Hegset som gikk opp veilinja. Den hadde i så fall godt følge. Ved befaringen høsten 1834 deltok for­uten lensmannen fire selbygger og to karer fra Gresli. «Nyveien» var overalt ellers den gamle kløvveien i litt forbedret stand, så bakket og staupet at de færreste dristet seg til å kjøre den med vogn. Det fikk gå på gammel­måten ennå en tid.

Den første reisevogna vi vet om i Selbu, finner vi hos gjestgiveren på Hove i 1792. Han hadde tilmed to. En ny kjørevogn med «Stander Hiul og jernbeslag» og en ditto med «Klamp Hiul» (kompakt trehjul).

Ettersom Selbu var så avsides så slapp bygda lett unna skyssplikten, som lå som en mare på bøndene i bygder med stor gjennom­gangstrafikk. Her ble det med å skaffe 5-6 hester eller rorskarer til fogd og sorenskriver på tingreisene, og til kompaniets offiserer når de var her på visitasjon. Denne friskyssen gikk på omgang mellom bøndene i

Selbu, mens tydalingene skysset prestene fram og tilbake på hans 4 kirkereiser i Tydal.

Etter en forordning fra 1693 skulle gjestgiverne heretter stå for all annen skyss enn friskyssen. På den tida var det Krogstad som var gjest­giveri, fordi veien fra Mosletta til Haltdalen ble mye brukt av «brave folch som Reiseede til Røros Verck». De søkte herberge her før de la ut på dagsmarsjen over fjellet.

Det var velstand i Krogstad i gjestgivertida; Esten og Ragnhild Krog­stad kjøpte opp gårder i en tid da andre bønder måtte selge odelen sin. Det er mulig at gjestgiveriet var grunnlaget for velstanden, men i våre øyne var prisene billige: 12 skilling betalte en reisende av høyere stand for øl og mat etter landets skikk og bruk, mens en tjener slapp med 8 skilling. Seng, varme og lys kostet 16 skilling for husbonden, mens tjeneren måtte nøye seg med et 8 skillings nattelosji. Høy og stallrom for en hest kostet 6 skilling.

I 1723 var gjestgiveriet hos Anna Svendsdatter på Kvello, men det må ha vært for bare en kortere tid, for senere står igjen Krogstad som gjestgiverigård. Rørosreisende hadde da sluttet å legge veien om Selbu, og gjestgiveriet hadde mistet sin betydning. I 1748 heter det: «Dette gastgiverstæd er unødig og til ingen nøtte for de Reisende, men var tienligere at det blev forfløttet til een anden beqvem gaard». Noen flytting ble det likevel ikke med det første, og i 1760 bemerket fogden at det ikke var noe gjestgiveri eller krohold i sognet, og det var heller ikke behøvelig, «saasom her ikke er nogen passage for andre end bøgdens egne folk». Det må likevel ha vært en del reisende til kopperverket, men de hadde vel tilhold i verkshusa ved Mølnåa.

Om gjestgiveriet ble lagt ned, var det bruk for en skysskaffer. Den første skysskafferen vi kjenner var Jon Olsen Eidem. Han var skysskaf­fer i 1779. Han var husmann, men ble kalt fattig, så stillinga kastet ikke mye av seg for ham. Kort etter overtok korporal Anders An­dersen Havernesset, og han ble visst en holden mann. Han var bare vel 20 år da han ble skysskaffer, og han fungerte langt inn i det neste hundreåret. Senest i 1813 var sønnen Anders Ander­sen i virksomhet som skysskaffer. Begge var husmenn på Havernes­set.

I 1788 fikk bygda endelig et gjestgiveri igjen, da Sevat Bergersen med kongelig bevilling startet gjestgiveri på Hove. Som navnet viser var han en «frammunkar». Han var født i Østerdalen, trolig på Elve­rum. Hit kom han i 1779 som sersjant ved Selboske kompani. Sersjant Bergersen var ung, ikke mer enn 21 år da han kom hit, men han var en mann med framdrift.

Bergersen hadde ikke vært her mer enn et år da han fikk bygslet 11/2 mæling udyrket jord av Hove «nedenfor den alfare Veij som støder mod Selboe Præstegaards gierde» og like mye ovafor veien der «Mørkestuen» (fengselet) sto. Dette må ha vært på den tomta Christoffersen hundre år senere bygde butikken sin eller rett over veien for den. Han fikk også opp en stue med kammers, men senere bygslet han et av hovedbruka på Hove og flyttet dit. Men gjestgiveriet drev han fremdeles i det huset han selv hadde bygd.

Bergersen gjorde det godt, kanskje giftet han seg til penger. Han kun­ne i alle fall kjøpe Øvre Hårstad av von Krogh i 1787. Halvparten av kjøpesummen, 1100 daler, betalte han kontant, resten lånte han av sog­neprest Frugård.

Begge konene sine hentet han utabygds. Da den første kona døde, fant han seg straks en ny i Anne Kristine Bredal, som hadde gått i huset hos dem en tid. Hun var en datter av Anders Bredal på Sørkil i Stjørdal, en etterkommer av sorenskriver Henrik Drejer.

Utabygdes folk ble alltid sett på med skepsis av selbyggene. Når den­ne sersjanten attpåtil var virkelysten, framfus og blottende ung, måtte det bli kollisjon. Han kom bl.a. i krangel med naboene om beitet på Hårstadengene. Det ble sak og Bergersen ble dømt både for ulovlig beite, «ærerørige» beskyldninger og for å ha slått Ole Bjørnsen Hårstad med en stokk. Selbyggenes holdning til Bergersen — og deres alminne­lige konservatisme — viser seg i det svaret de ga ham på tinget da han søkte om tillatelse til å drive handel i gjestgiveriet. De svarte kort og trumpet at «de har levet før Bergersen kom og derfor giver de ingen samtykke til det proponerede».

Tillatelse eller ikke, Bergersen drev handel i alle fall. Blant «kram­met» han førte, finner vi slike varer som pepperrot, ingefær, sirup, hvetekavring, sild, blekk og pennefjærer og selvsagt brennevin og tobakk.

Sevat Bergersen ble ikke mer enn 33 år gammel. Ved skiftet etter ham var nettoformuen 1500 daler.

Innen et år var Anne Kristine Bredal gift på nytt. Ektemannen, Ole Andreas Zejer, var født på Kongsberg i 1748. Faren var en tysk bergkyndig. Selv hadde Zejer vært overstiger på Kongsberg og verksbestyrer på Mostadmarken jernverk før han kom hit til bygda. Han fikk bevil­ling som gjestgiver etter Bergersen og fortsatte å drive det på Hove, men selv flyttet han inn på Hårstad med den store familien han la seg til. Han kom visst mye bedre ut av det med bygdefolket enn Berger­sen — som rimelig kan være ettersom han både var eldre og kjent som en «storkar» allerede før han kom til bygda.

Anne Kristine døde i 1806, fem år før Zejer selv. Han var da god for en formue på 7060 daler. De mange små barna fór hver til sitt, de fleste ut av bygda. Sara Kerstine ble gift med Peder G. Balstad (Skultrøa). De andre døtrene hører vi ikke mer til. Den yngste sønnen, And­reas, gikk skole og endte som sorenskriver i Søndre Gudbrandsdalen. Den eldste, Hans Zejer, overtok gården i 1811 mens faren ennå levde. Det ble dårlige tider i Norge, og det gikk ut med ham. Han tok opp pantobligasjoner på gården og hanglet igjennom lenge, men i 1834 grei­de han ikke lenger å løse dem inn. Gården gikk på auksjon. De neste to åra finner vi Hans Zejer på fattigkassen.

Gård og tun

De siste mannsaldrene har bygda skiftet ham. Bare i fantasien kan vi gjenskape den gamle skikkelsen: Vi må fylle snauflatene i skogen med svaiende graner. De store sammenhengende flatene med dyrkamark, åker og eng, må brytes opp av myrer, skogholt og bekkefar kranset med kjerr og kratt. Asfaltveiens monotone flate får vike for bygdeveiens grasvokste hjulspor som kroket seg fram rundt blauthøl og bergnabber. De lange trønderlåna og ruvende driftsbygninger står i dag der mange uanse­lige, grå tømmerhus tidligere skjøt rygg under torvtakets tunge bør. Et romantisk miljø — for oss som ser det på avstand.

Gårdsvaldet — innmarka og den nærmeste utmarka til den enkelte gården — har vært uendret så lenge vi vet. Grensene mellom navnegårdene er nesten uten unntak naturgitt. De følger helst bekkefar, er sjelnere markert av framspringende berg, myrer eller annet. Disse grensene er hevdet fra arilds tid og har aldri vært omtvistet — så vidt vi vet. Men kan hende ble det kjeklet og slåss mye om dem den gangen de ble til «atti ol-påls ti’n».

Utnyttelsen av valdet var også fastlagt gjennom alders tids bruk. Ba­re lite kunne nyttes til korn. Åkrene var små og spredte, avgrenset av åkerrener og unyttbar jord. Nordvendt, vassyk og grunnlendt jord ble brukt til eng og beite, og ellers grodde skogen over alt. I nærheten av åkerjorda lå tunet, i mange tilfeller på det stedet den første landnåms­mannen hadde pekt ut. De var nøye på plasseringen. Helst skulle tunet ligge tørt og høyt slik at fraulandet kunne sige nedover åkrene. Men vasspørsmålet var og viktig ved stedsvalget. Det måtte være en sikker åre eller en «rinnarbekk» i nærheten av tunet, derfor finner vi sjelden «gammelgard’n» helt øverst i bakken. I Øverbygda, Flora og Mosletta lå gårdene som oftest i overkant av elveterassene. Gammelkarene var li­te poetiske. Bolighusa og de andre «innhusa» ble lagt inn mot bakken, mens uthusa lå ytterst og stengte for været — og utsikten.

På de delte gårdene var det flere tun, ett for hver bruker, i alle fall når det var gått en tid etter delinga. Der vi har vært i stand til å rekon­struere den gamle gårdskipnaden, lå bruka tett, sjelden med mer enn et stenkasts mellomrom. Tuna kunne ligge i en klynge (Garberg) eller på rekke (Uthus, Mosletta). Årsakene til at tuna ble holdt samlet, var dels topografiske, dels at brukerne i hvert fall opprinnelig var nært i slekt.

Åkrene til de forskjellige bruka var spredt om hverandre over gårds­valdet. Ofte var det slik at en åker var delt i flere teiger, en for hver bruker. Systemet med teigblanding var altså vanlig praksis. Men vi kan også finne eksempler på at oppsitterne tidlig hadde skiftet jorda mellom seg. Av en rettsak i 1759 går det fram at foreldrene til de tre daværende brukerne i Vestre Eidem hadde oppløst fellesskapet ved å flytte husa og dele jorda. Ennå var det en rest av den gamle ordningen igjen. De to andre hadde tre teiger på tilsammen knapt tre mål i Eidem nedres heimegjerde, mens brukeren der hadde teiger i øvre og «ustigarn». «Men i et uteng borte ved Elven ere de alle 3 fælleds».

I utmarka var fellesskapet alltid sterkt. Slåttene var sjelden delt. Når bruka var jevnstore, gikk det like mange fra hvert bruk og slo og så del­te de høyet likt etterpå. Ellers delte de arbeid og avling etter skyldøret. På setra var det og hopehav. Det var vanlig med felles skjøle og fjøs, eller de brukte hver sin ende av husa. Gjeterne fra alle bruka på en gård gjette i lag, og budeiene hjalp hverandre med melking, ostkoking og annet arbeid.

Det er sjelden å finne sameie eller sambruk mellom brukere på fle­re navnegårder. Som et unntak kan nevnes at de fleste mebondgårdene hadde fellesbeite i Haugene.

Allerede de gamle norske lover hadde regler for oppløsning av jord­fellesskap, og som nevnt hendte det at oppsitterne nyttet denne mulig­heten. Det er likevel få utskiftningssaker vi har kjennskap til fra 1700-tallet. De fleste av dem gjelder utskiftning av skog; trolig var det pro­prietærene med sine saginteresser som sto bakom. Det gamle hang lenge i. Så sent som i 1781, da Velve (vestre) ble delt, fikk begge brødrene teiger over hele valdet. Ved en lov i 1821 prøvde stortinget å tvinge fram en alminnelig utskiftning ved å true med skatteforhøyelse for dem som ikke skiftet jorda innen 8 år. Loven fikk ikke den ønskede virk­ningen. Det var en god del utskiftninger i 1820-åra, men ikke alminne­lig overgang til særeie. Ennå ved midten av hundreåret var jordfelles­skap vanlig.

Når en kom skogleies til en gård, var det gjerdet en først støtte på. Gjerdet gikk rundt all innmarka til gården. De enkelte bruka kunne selvsagt ikke skilles ved gjerder så lenge det var sameie. Gjerdeholdet krevde et enormt arbeide. Rundt Uglemsvaldet gikk det f.eks. om lag 4 km skigard. Selv om de bygde solid med stolper av einer og klovnin­ger til «skier», krevde gjerdeflikkinga mange arbeidsdager årlig. Simple­re «håggåa» som geilene fra fjøset til kutrøa var laget av stranger og tørrgran kastet i dunge — «rishage» eller «hafelle» som det kaltes.

Våningshus og uthus lå i en noe uryddig firkant omkring tunet. Av åbotsforretningene får en et godt inntrykk av antall bygninger. 8-10 på bruket var gjengs. Vanlig var stue og sengestue, stabbur, fjøs, småfehus, stall, låve og en eller flere høyludduer. Andre hus som nevnes var eld­hus eller baksthus, størhus, tørkehus eller badstue, kvernhus, smie, ved­skjul og agnhus.

På plassene fantes som regel bare de 3-4 mest nødvendige husa, mens prestegården besto av 21 store og små bygninger i 1737. Prinsip­pet var ett hus for hver funksjon, og i prestegården gikk spesialiseringen så langt at det var en havrelåve og en bygglåve.

I det siste har det gått hardt ut over de gamle husa. Et av de eldste bolighusa som ennå står, er den gamle prestegården fra Rosenvinges tid, oppsatt i åra 1745-50. Men denne trønderlåna representerer den nyeste tids byggeskikk. I kristen middelalder var årestua enerådende: et enetas­jes laftet tømmerhus, ofte i ett rom, men også med kammer og gang («dær») fradelt i ene enden. Midt i stua var åren, en stensetning der de kunne brenne bål. Røyken slapp ut gjennom et hull i taket, ljoren. Fra Selbu kjenner vi én årestue. Den nevnes i 1739 som en raritet blant husa på kopperverket. Det er mulig at gammelhusa i Røsset i 1744 var årestuer, i hvert fall dagligstua, som var bygd med sperretak. Sengestua var bygd for seg tett ved. Begge var da «gandske forraadnet». Å fordele de to funksjonene soving og spising/opphold på to separate stuer, var en levning fra gammeltida, men ennå sist på 1700-tallet fantes det mange sengestuer i Selbu. I 1744 holdt mannen på Røsset på å bygge nytt hus med de to stuer samlet under ett tak, og sikkert med skorsten i daglig­stua (kjøkkenet).

Skorstenen må ha avløst åren lenge før 1700. Gruva som det nye ild­stedet kaltes, ble muret opp i det ene hjørnet av stua, mens selve skor­steinen ledet røken ut i det fri. Skorstenen ble revolusjonerende for byg­geskikken. Den forhindret at den sure, illeluktende røyken slapp ut i rommet og la en sotkåpe over alt. Heretter kunne vegger og innbo prydes med maling og utskjæring, og nå ble det også en hensikt med å sette inn vinduer med glassruter. Glassvinduer ble vanlige senest i første halvpart av det 18. århundre. «Sjåkærran» i Østby i Tydal, som levde omkring midten av hundreåret, fikk tilnavnet fordi de var de siste i dalføret som brukte «sjå» — en glugge med utspente tarmer som «glass». Først etter at de kastet ut åren ble golv av telninger (kløvde stok­ker) eller planker vanlig. Før var det jordgolv.

Det var ikke stort andre enn presten som kostet på seg kakkelovn. Som et rent unntak nevnes det «en stor jernvindovn» på Nedre Hårstad så tidlig som i 1737.

Skorstenen tillot at våningshuset ble bygd i to etasjer. «Det store Huuslaan» på Kvello ble beskrevet i 1742: en stor stue med tre vin­duer, et lite sengekammer og et lite kjøkken og skorsten. Over «een stor Sahl med 2^de kammere hos». Huset var gammelt, sikkert bygd på 1600-tallet. Da det ikke var grunnmur under, men i høyden en sten under hver nov, gikk det hardt ut over syllen. Her på Kvello var syllen råtnet opp, og som så mange andre steder var vestveggen ødelagt av slagregnet.

Ennå i dag kalles trapperommet i overetasjen for «loftssvala». Det vitner om at stuene i Selbu har hatt sval utafor loftet, helst på langsida. Til svala førte det utvendig trapp.

Kjellere fantes tidlig på 1700-tallet, men var ikke vanlige. Enkelte løste problemet med å bygge kjellerstue; et lite hus som hadde som enes­te funksjon å være nedgang til kjelleren. Murveggene i kjelleren var «pinnet» og klint med leire. Det var et ideelt oppbevaringssted for melkebunker og rømmedaller.

Treromsstua var i vanlig bruk 1700-tallet ut. Det var ingen som ville eller torde ta etter trønderlåna i prestegården. Rett nok hadde Røssetmannen og andre alt tatt det første skritt ved å sette sammen to stuer til en, men det måtte settes til enda en stue før en får den typiske trøn­derlåna.

Uthusa fikk tidlig to etasjer. Fjøset på Kvello var sikkert større enn vanlig med to fjøs under ett tak. Et med 22 båsrom og «høloft eller Hjeld over» og et med 16 båser med «Port, Kiørekjeld og Broe imellem». Men typen var brukelig på alle gårder først på 1700-tallet. Stallen hadde også kjell. 3-4 spilltau var vanlig .Låven besto av tre rom, en kornlåve i midten med et stål på hver side. I hvertfall midtrommet hadde gulv av telninger, for der ble kornet tresket. Låven hadde bare en etasje, men ofte halmhus tilbygd.

Never og torv var den vanlige taktekkinga på «innhus» så vel som ut­hus. Det hendte at småhus som vedskjul og ludduer var tekket med bark, men det er tydelig at det ble regnet som et simplere materiale.

Det kunne vært artig å se innom døra til 1700-tallets selbygg. Inn­gangsdøra er så lav at vi må «kuse» oss når vi skrever fra dørhella inn i «dæra». Det er et forrom i venstre ende av huset. Her står «skvållåbytta» som samler opp matrask og annen dyremat. På veggen henger skinntrøyer og andre ytterplagg og borte i kroken skimter vi stigen som fører opp på loftet.

Trer vi inn i «dagligstoggo», kan vi straks sette oss på krakken som står så laglig til nede ved døra, nettopp for at ferdafolk skal få sitte mens de bærer fram ærendet sitt. Stua er fylt av et dimt lys som faller inn gjennom de grønne, ruklete glassrutene i de tre vinduene, ett på hver yttervegg. Det hjelper også på lyset at det blafrer et lite bål på gruva, der en sotsvart gryte med vasskvetten til «kålen» henger i skjerdingen. Gruva har vi i kro­ken til venstre for oss. Mellom den og utgangsdøra er bare døra inn i kammerset. Foran gruva står hoggstabben og vedhaugen og en passelig «bossdunge» etter­som golvet nylig er sopt.

Langs langveggen på den sida gruva er, går en benk i mest hele lengden. Foran benken står langbordet gjort av solid tretoms furuplank. For tverrendene av bordet er det korte benker. Her sitter sjølfolket. «Skjølinn» på den bortre krakken og «skjøla» nær­mest gruva. I kroken ved husbondsetet henger råskapet. Det er velmålt meteren høyt og delt i tre rom, det midterste uten dør.

Her har «skjølinn» tølet sitt, godt nedlåst: tobakksdåsa, butteljen og en brennevinstomme, et par sammenrullede dokumenter m.v. På veggen over bordet, mellom vinduet og takbjelkene, henger en lav fathylle. I den er det plass til tinnfatet, et par blå og hvite hollandske leirfat og annen husgeråd som ikke brukes til daglig.

I det andre hjørnet av stua lengst fra oss er det et sengsted. Senga er kort, knapt 11/2 meter lang, men bred. Den er fullt oppredd med halmbonster, skinnfell med randet åkle og hodepute. Under senga er det plass til et par skuffer. I dem er det forskjellig «verkty»: skohammer, hovtang, en liten naver, bust og bekk til skomakerarbeid o.a.

I kroken til høyre for oss står det store matskapet og fyller mellom­rommet mellom døra og veggen. Det har også tre rom, alle med dør. Den midterste kan felles ned som en klaff. Her inne er det matvarer. I det øverste rommet finnes leirkrus, treskåler og forskjellig kjøkkentøy, i det nederste har «skjøla» gjemt bort slikt hun er redd for, bl.a. bord­duken med byggkornmønster. Ved veggen bortafor matskapet står vassstampen med «østra» hengende klar for den som er tøst. Her står også rokken når den ikke er i bruk og et stor korg med oppkardet ull. Som vi har sett, har alt i stua sin faste plass. Utenom rokken er det ikke annet enn et par krakker og stoler som kan flyttes rundt som det høver.

Før vi går, kaster vi et blikk inn i kammerset, sengrommet innafor «dæra». Det ligger i et skumt halvmørke ettersom det har bare ett eneste lite vindu, men vi skimter det ene sengestedet som står der inne, opp­redd på samme måte som senga «inni stuggun».

Det meste av det de gamle hadde rundt seg, huset så vel som inventa­ret, var av tre. Med alderen fikk det den fine, sølvgrå tonen hvis da ikke buksebaker eller annet slet på det og ga treet en gulbrun farge. I løpet av det 18. århundre kom malinga inn i stua, men ikke i noen særlig grad. Det var råskapet, ølkanna og kanskje dørene som fikk et strøk maling og somtid et enkelt mønster. Det er ingenting som tyder på at kunsthåndverk som rosemaling og treskurd sto høyt i Selbu. De få møns­tra en kan finne er, liksom selve gjenstandene, oftest primitivt utført. Derimot var selbyggene mestre i det en kunne kalle «kleinkunst», til­virkning og utpryding av småting som treskjeer, esker, korger o.a. Sær­lig må en nevne de vakre «smellesjene» og «tørkletinene» med sin sær­pregete ornamentikk. Disse finner en ikke utafor et mindre område i midtre Trøndelag, og Selbu skal ha vært sentrum for produksjonen. Sam­menhengen er klar: Vintermånedene ga vanligvis tid til overs som kar­folkene kunne nytte til å pryde innbo og utstyr. Selbyggene hadde ikke den muligheten. De var for mye borte fra heimen: på gruva, i kvernfjellet eller i tømmerskogen. Men i de lange vinterkveldene i «felstuggun» satt de ikke og hang med fingrene. Alle hadde sitt «ørkje» å arbei­de på, enten det nå var ei «turru», ei smørform eller en vakkert deko­rert «smellesje».

Hverdag og fest

Om Selbusjøens skogbeklædte strande Bor skjult en tarvelig men haardfør slægt. Høit fjeldet hvælver over den sin pande Og hæver sig mot skyen stolt og kjækt. — Der bonden hugger stenen ufortrøden Med sine stærke arme aar for aar. Men det er tungt av sten at hugge føden Og derfor sitter han i tunge kaar. —
(Christian Monsen, 1848.)

 

Helse og sykdom

Hardt kroppsarbeid var en selvfølgelig del av våre forfedres livsform, her som i andre bondesamfunn. Kan hende var selbyggenes bør tyngre enn de flestes. «Det er tungt av sten at hugge føden». Bergmester Strøm så med undring på arbeidsmetodene i kvernfjellet, men la også merke til hva de førte til: «Ikke Faa blive for (før) Tiden knækkede, og lide Skade paa deres Sundhed ved de svære Løft». Kirkebøkenes tørre tall forteller at Strøm så rett, gjennomsnittsalderen var uhyggelig lav. Det var ikke et samfunn for de svake. De bukket under. Men de som levde opp, måtte bli en «hardfør slekt». «I Udveiene, til svære Reiser, til at liide Ondt, at taale Fatiguer (anstrengelse), sær for en Tiid, er ingen beder, end Sælbyggen» (Schøning).

Før 1800 gir kirkebøkene til vanlig ikke opplysning om dødsårsak. Vi kan bare ane tragediene, som da de tre søsken Kirsten, 9 år, Jon, 5 år og Malena Amdal, 2 år, ble begravet den 15. januar 1769. Smittsom­me sykdommer herjet med jevne mellomrom: «småpukka» (barne­kopper), «kregda» (meslinger), kikhosten og «sutta» (feber). Uten hjel­peråder som de var, var selv barnesykdommene livsfarlige. Andre syk­dommer som de stred med — gikt, rosen, kolikk, sting, brokk o.a. — prøvde de å kurere med alskens «medisiner». Innvortes måtte det være noe som rev: brennevin med og uten kamfer, pepper eller krutt, bevergjeld (galle av bever) og den illeluktende «dyvelsdrekk» (safta av en persisk plante). Utvortes ble det brukt terpentinklut, tjæresmurning, plaster av grankoe. Årelating var holdt for å være et sikkert mid­del mot mangt. Det letnet når «gammelt, dødt» blod ble tappet av.

Så vidt vi vet hadde bygda i 1838 aldri vært besøkt av en lege. Folk kurerte seg selv, og ble det for ille, søkte de til bygdedoktoren, hvis de da

ikke døde i mens. Karer eller kvinner som hadde lag med å stelle for syke, fikk rennomé som «dokter» eller «klok kone». De hadde en «god hånd», dvs. naturlige anlegg og sterk interesse for sykestell. Da Peder Lemche fikk arma ut av ledd under krangel, gikk det bud etter Ingebrigt Storevjen, som nok visste å få den på plass igjen. To mannaldre senere finner vi den svenskfødte Ole Helsing som «lege». Han helbre­det bl.a. Peder J. Lien, som hadde fått skutt av en fot i kvernfjellet.

Sist på 1700-tallet ble det mer alminnelig å sende alvorlig syke til Hospitalet i Trondheim. Fattigkassen eller amtet betalte kurpengene for de fattigste. Enda bøndene hadde sterk uvilje mot offentlige utlegg, tok de på seg denne utgiften. Det gjaldt å få stoppet den styggedom­men som siden 1780-åra hadde herjet i by og bygd: «radesyken» eller syflis. Tiltaka gikk likevel ikke langt nok. Når sykdommen var så langt fremskreden at én ble skysset i vei på radesykehospitalet, hadde han eller hun rukket å smitte flere andre. Folk fikk stri med «styggsjuka» i to generasjoner framover.

I 1796 foretok engelskmannen Jenner den første koppevaksinasjonen. Det nye «vidundermidlet» kom fort hit. Alt i 1801 kom det en forordning om vaksinasjon, i 1810 ble den gjort tvungen. Året etter kom vaksinasjonen i gang i Selbu med lærer Tomas Stokke som vaksinatør. I 1813 var nøyaktig halvparten av konfirmantene vaksinert. Den andre halvparten kunne legge fram attest på at de hadde hatt «småpukka» eller de beviste det med tydelige kopparr. Ti år senere var det hele i god gjenge, det fantes da knapt et barn over et halvt år som ikke var vaksinert. Og prosten skriver at i Selbu var vaksinasjonen «bekiendt og yndet».

Fra 1810 skulle det etter loven være jordmødre i hver bygd. Sel­byggene greide seg på gammelviset ennå en tid. Omtrent hver grend hadde sin «løsmo» — en eldre kvinne som hadde fått erfaring i å hjelpe de fødende. Og ellers var nabokjerringene snare til å komme når tida var inne. I 1836 ansatte bygdekommisjonen en utdannet jordmor. Det var østlendingen Berthe Andersen Ous, som kom hit direkte fra jordmorskolen i Kristiania. Sammen med mannen, snekker Erik Andersen, bygde hun seg hus og hjem på Kvellohaugen og tjente her i mange år til de utvandret til Amerika.

Omtrent årlig måtte mødre stå offentlig skrifte fordi de hadde ligget i hjel barnet sitt. Til tross for den vanærende straffa holdt mødrene fast på skikken — eller uskikken — med å ha spebarna hos seg i senga om natta. Først opp i mot år 1800 forsvinner fenomenet — eller var det slik at det ikke lenger ble registrert i kirkebøkene?

Mange døsfall skyldtes ulykker. Særlig mange var det som druknet. I åra 1811-1837 mistet minst 33 mennesker livet på denne måten, de fleste på Selbusjøen. Mange frøs i hjel på fjellet, enkelte også ute på isen. Flere ble drept av vådeskudd i kvernfjellet, andre av trær som ble felt over dem i tømmerskogen.

Fattigstell.

Bygda huset mange som ikke kunne brødfø seg selv, kronisk syke, vanføre, gamle og fattige. Etter gammel vedtekt hadde slekta ansvaret for alle sine, også de hjelpeløse. Ut over 1700-tallet ble det klart at dette ikke var godt nok. Den hurtig voksende husmannsklassen hadde ikke resursser til å fø på mange ikke-arbeidende. Bygda måtte kom­me til hjelp.

De første opplysninger om organisert fattighjelp får vi fra mann­tallet av 1762. Der finner vi 3 fattiglemmer som «fløttes fra gaard til gaard inden det tildeelte Lægd». Dessuten fikk 12 almisse, mange av dem var syke eller vanføre. Videre var 11 registrert som fattige og 4 som tiggere uten at det er nevnt noen hjelp. De måtte nok greie seg som best de kunne.

Vi vet ikke når legdsvesenet ble organisert. Trolig var det en tid før 1762, og ventelig var det flere enn de tre nevnte legdene da. Da bygdekommisjonen tok til å virke i 1795, var det sju legd, ei i hver grend. Kommisjonen strødde i første omgang bare sand på den gamle ordningen. Fem år senere ble det plusset på ei legd, slik at det ble 22-25 bruk om hvert legdslem.

De fleste legdslemmene var gamle kvinner. I perioden 1800 til 1824 var bare 4 av 21 legdslemmer av mannkjønn. Av dem var en blind. Legds­lemmene hørte til vanlig hjemme i den grenda de flyttet om i. I 1800 ble det bestemt at ei legd som i ett år eller mer hadde hatt «en særde­les besværlig Lægsfattig», kunne et annet år tilbyttes et lettere lem. Men det er vel tvilsomt om denne bestemmelsen ble praktisert. Derimot avgjorde kommisjonen at legdslemmet Beret Pedersdatter inntil vide­re måtte forsørge seg selv, da hun «ikke var aldeles trængende og vrangvillig i sin Opførsel».

«Å komme på legd» var holdt for å være vanærende; det siste halm­strået for dem som var aldeles opprådd. Legdslemmet flyttet mellom gårdene i legda — var én uke på ett sted og kroket seg så videre til neste gård. Enkelte var så syke at de ble båret i seng. Etter lo­ven skulle oppsitterne sør­ge for skikkelig kost og pleie, men dessverre ble nok de gamle altfor ofte hundset og vanskjøttet. Men det kunne også følge trivsel med legdskallen eller kjerringa, som satt på hoggstabben med krittpipa, spyt­tet i gruva så det freste og «røla» og fortalte om stel­let og folket på nabogår­dene.

Fattige og foreldreløse barn ble satt bort til fostring mot betaling. 3-4 daler årlig kostet et barn fattigkassen, som fikk refundert disse pen­gene av Waisenhuset i Trondheim.

De fattige som på noen måte kunne greie seg selv, fikk bare en liten pengestønad av fattigkassen. Den fikk inntektene sine fra kollekt i kir­ken og mulkter. Store beløp ble det ikke. I 1793 delte presten ut 15 da­ler, i 1820-åra gjennomsnittlig 42 spesidaler årlig. Det ble ikke mye på hver: 1 1/2 til 2 ort — én eller to ganger årlig. Dette var ikke til å leve av, men det var heller ikke tanken. Alle, selv de gamle og utslitte, måt­te trelle og arbeide så fremt de orket så mye at de gjorde rett for maten. Ellers var det å tigge.

Tallet på fattige steg kraftig etter 1800. I 1793 var det 27 almisselemmer, i 1820-åra mer enn det dobbelte. Også her var kvinnene i fler­tall. Ved utdelinga før jul 1821 var 27 enker og 11 «gamle Piger», dess­uten fikk 1 vanfør pike almisse. 16 av almisselemmene var menn. Nes­ten alle var av husmannsstanden, men det fantes også de gårdmannsen­kene som måtte gå den tunge gang og be om en halv daler av fattigkas­sen.

Fattigstellet lå tungt på bygda. Bøndene og de mer holdne husmenne­ne svarte sin del av utgiftene, men de gjorde det ikke med lyst. Rosenvinges kommentarer til manntallet i 1766 gjenspeiler nok også bønde­nes holdning til de fattige. Om tre «arbeidsføre» tiggere som uten lov hadde bygd seg et rom i Haugene innafor Dyrdal, heter det: «Deres Næ­ring har i mange aar været at stjele og tigge». Ole Jonsen, en husmann i Vikvarvet, «er formedelst ladhed udarmet og nu med sine tigger». Bro­ren Esten var «lige saa doven og fattig».

Kår. De gamle på gårdene ble vanligvis vel forsørget. Brukeren forbe­holdt seg kår når han overlot gården til neste bruker. Kåret varierte med størrelsen og velstanden på gården, men etter måten var det stort og måtte virke tyngende på neste bruker, 6 tønner korn, 2 kyr og 6-10 små­fe var et vanlig føderåd, men enkelte krevde det dobbelte og mer til. De færreste forlangte likevel så stort kår som Marit Bell da hun solgte gården til sønnene i 1790: «12 mæling åkerland til sæd, av den beste jord. Fór til 6 kyr og 30 småfe av beste slag innen gjerdes. Den ganske avling å hjembringe til min påboende gård. Hest og folk til jorden og avlingens drift, samt fri befordring til kirke eller annen steds når for­langes. Brenneved skavet og hjemkjørt samt sundhogd. Frie husværelse som jeg forbeholder meg å velge hvor jeg selv lyster».

Også husmennene kunne kreve føderåd, men de tok ikke så hardt i. Kårkontrakten ble holdt i runde vendinger som gjorde det mulig å til­lempe den etter trangere tider. «Han (Jens Olsen Hovetrøa, 1778) skal forsyne sin far og mor deres livs tid med rom, så og upåklagelig kost og tilsyn i deres alderdom og svakhet».

Kosten. Gerhard Schøning fører oss inn i selbyggens dagligliv. «I Sælbo spiiser ellers Almuen, om Vinteren 4 Gange, men om Somme­ren 5 Gange om Dagen. Til Frokost spiises gemeenlig Ost og Brød (flat­brød), eller Smør og Brød, til Duers Sild og Suppe med Ost og Smør til, hvilken sidstmeldte Ret maa være tilstede ved alle deres Maaltider; til Nons spiises Mælk og Brød; til Aftens den saa kaldte Kaale, en Ret, som laves paa følgende Maade. I en Portion Gryn og Vand kommer man et Støkke Kiød, eller i Mangel derav gamle Marvebeen, dette koges sammen, dog ei længer end til det er halv kaagt, da man rører deri lidt Havre- eller Byg-Meel, indtil den heele Massa er tyk som en Grød. Man lader det siden staae i en Kober-Kiedel, hvori det ofte bliver grønfarvet af Spanskgrøn, men spiises dog med Appetit og fordøies, uden Skade, af den haardføre Sælboe-Mave».

Som vi ser var kosten nærende, og sunn også, hvis en hadde «Selbumage». Vi vil også tro det var rikelig nok. «Sælbyggene spiise stærkt, saa de fortære selv alt hvad de avle af deres Gaarde». På Schønings tid var det jevn velstand i bygda. Mest ingen hevet seg over gjennom­snittet i kosthold og klær. Få sultet eller frøs. De forholdsvis store inntektene som fløt inn i bygda via kopperverket, førte ikke til vellevnet eller overflod ,skal en tro skifteprotokollene og kjøpmannsregningene.

Den eneste luksusvaren vi kan påvise, er tobakken og så kanskje ett og annet stasplagget.

Klær.

Ingen selbygg skilte seg ut i klesveien. Det vil ikke si at de gikk i «bunad», dvs. klær som var like og uforanderlige ned til den minste detalj. Bunaden er en nyskapning, et tenkt gjennomsnitt av de mange draktene som fantes. Men klesdraktene fikk likevel et ensartet preg fordi typer, fasonger og stoff gikk igjen hos alle. I farger og mønstre var de derimot høyst forskjellige.

Tydalingene gapskrattet litt over de gammeldagse selbyggene: «Dom te på lægg å det Gamle Sælbyggan å no. — Nær’n va på’n Fælaveg fyst e minnes å såg inn sælbygg, så va’n nå økjent han lel. Dom hadd’ røe hell kvite sidtrøijå å Knebrøk, Snøsåkka å Hussko på fotøm, å Kollhuve på Huggua, just likens som Finnan. Å Kvindfølka hadd’ Pikhuvå døm, Bottesrem (beltesrem) omkring Midja med Matjonge (liten matkniv) — å skje — å Nålhus ti, — å Gud vet, kerr de’ va alt såmmånt». (Ole Hansen 1853).

Ved å gå gjennom skifter fra periodene 1730-50 og 1780-1800 fin­ner en at tydalingens harsellas ikke er så altfor langt fra sanninga. Manns­draktene var mest ensartet. Kjolen eller «sidtrøya» var av grå eller brun vadmel, men like vanlig var den kortere kofta eller trøya av hvit vad­mel. Mest alle hadde hvit vadmelsvest, sjeldnere rød eller blå kledesvest. Alle disse plagga så nær som kofta som hadde hel bole, hadde knap­per eller hekter av tinn eller messing. Hver mann hadde en eller flere skinnbukser, helst av gult, semsket elg- eller bukkskinn. Buksa var «stytbrok», den gikk bare nedom knærne. Strømpene var av vadmel, sist på 1700-tallet fantes også «bundingsstrømper». Hodeplagget varierte mest. Det kunne være hatt, «kollhuve», «karpeshuve» av grå vadmel og med øreklaffer eller «skallfrøshuve» av hundeskinn og med store klaffer. Strikkeluer fantes også.

Det eneste plagget som med full rett kan gå inn i en «kvinnebunad» fra Selbu er et svart vadmelsskjørt. Mange hadde også blå, hjemmevevde verkensskjørt. De var trolig til daglig bruk, mens svartstakken var en del av kirkeklærne. Enkelte kvinner brukte også skinnstakk. Alle hadde minst én trøye. Trolig gikk trøya ned på hofta og var sterkt innsvinget i livet med skjøter. De fleste var laget av vadmel eller klede,

andre var i verken, «kiersie» eller skinn. Fargene var høyst forskjelli­ge, kanskje med en overvekt av blått. Snørelivet, som satt på hvert kvinn­folk, hadde gjerne forskjellig stoff eller farge i selve livet, oppslag og snorer. På enkelte var det strikkete ermer. Forklær og tørklær ga hver drakt et individuelt preg. De var av «kjøpty» og i alle farger. Mønstra vekslet mellom randet, rutet eller «blommet». Ett plagg hadde alle ko­ner: en svart «pikhuve» av fløyel. Enkelte hadde også pannelin.

Skobunaden var lik hos kvinnfolk og karfolk. Om sommeren ble sko med store spenner brukt. Om vinteren finnsko og «hussko». «Husskon» var gjort av «fikkjer», dvs. leggskinnet av kalver og kyr. I skogen og marka kunne karene bruke «langstævli» eller «stævelsko» (snøresko) med snøsokker av vadmel til.

«Striskjorta» var en selvfølgelig del av selbyggens hverdagsklær. Den var vevd av «stryet», den grove hamsen på linet, og som de andre «gammelkleda» var den stiv, hard og ubehagelig å bære.

Fest og fritid. Våre forfedre ble så langtfra plaget med «striskjorta og havrelemsa» og surt slit hver dag. Året hadde mange fridager. Søn­dagen var hellig — alt arbeid var bannlyst, dessuten var det mange and­re kirkelige festdager som ble helligholdt som søndagen. Inntil 1770 ble disse ni festdagene helligholdt: 3. jul-, 3. påske- og 3. pinsedag, Hellig-trekongersdag (6/1), Marie renselsesdag (2/2), Sankthansdag (24/6), Maria besøkelsesdag (2/7), Mikkelsmess (29/9) og Allehelgensdag (l/ll). Men ennå sto flere igjen som er blitt hverdag siden. Attåt kom alle «gjestbå»: festerøl, bryllup, dåp, likvåke og gravøl. Og da turet gjestene i både en, to og flere dager.

Den høye øvrighet var med sin landsfaderlige innstilling mye i mot at bøndene ødslet bort godt korn og mat på overdådige gjestebud. Dess­uten kom det pietistiske strømninger som reagerte sterkt på landsfol­kets «Fylderie og anden utilbørlig Svermen og Forhold, hvorved Gud fortørnes og Sabbaten vanhelliges». I 1739 leste fogden på tinget en kongelig forordning som forbød «ald yppighed, overdådighed og drukkenskab ved Bøndernes Brølluper, Liigbegjængelser og samqvemme samt gilder». Men det er tvilsomt om forbudet ble fulgt opp. Et år fikk 13 mann bot fordi de som brudgom hadde kommet ridende til kirke med stort følge og med trommeslager i spissen. Forøvrig fikk folk fes­te som de ville, ser det ut til.

Fest.

Fra 1770-åra gjorde myndighetene et nytt og hardere framstøt for å få innskrenket bryllupsfeiringa. I bryllupet måtte det ikke være med flere enn 32 personer medregnet brudeparet, ikke serveres mer enn fire retter mat og absolutt ikke vin, kaffe og brennevin. Feiringa skulle ikke vare mer enn én dag, «dog maae 16 af Bryllups-Giesterne 2den Dagen komme tilsammen om Aftenen kl. 6 og dandse til Midnat, dog uden at sættes til Bords». Lensmann og fogd fikk prøve å håndheve dis­se rigorøse bestemmelsene. I tre, fire år haglet det med bøter for ulov­lig bryllupshold. 9 av brudgommene i 1781 måtte tilsammen betale 244 daler — verdien av 30 kyr! Jon Olsen Langli hadde det største brylluppet, 112 gjester. I de øvrige var det med 60-80 mennesker — hvis de ga opp riktig tall, men det er vel mer enn tvilsomt. Alle tilsto at de hadde skjenket brennevin.

Fra 1782-83 blir det omtrent tvert slutt med denne bøtelegginga. Var det fordi selbyggene omsider hadde gitt seg og feiret bryllup i all stillhet? Det er lite trolig. Mer sannsynlig er det at øvrigheten var gått trett eller ikke våget å trek­ke ut mer i mulkter fra byg­defolket. Lensmann Norbye gjorde et nytt forsøk på håndhevelse i 1799 etter pålegg fra stiftamtmannen. Forordningene ble lest på kirkebakken én søndag, og den neste holdt Bersvend Eriksen Balstad «Brøllups Gilde med Spil og Leeg samt Brudefølge lige indtil Kirken». Da lensmannen innfant seg i bryllupsgår­den, var ingen gjester å se, men straks han var reist, «haver jeg ladet mig under­rettet om de holt et fult Brøllup». Det ble med det ene forsøket. Året etter ble alle restriksjoner opphevet. Myndighetene hadde kjem­pet forgjeves mot tradisjo­nens seige makt.

Folket selv holdt «festarølet» som den viktigste seremonien. Den søndagen det ble lyst i kirken første gang, hadde brudgommens foreldre med øl eller brennevin og mat til kirken. Etter gudstjenesten leide de seg inn på en av gårdene eller plassene i Mebonden, ba inn slektninger og venner og trakterte med mat og drikke — ofte til over­mål. Etter festerølet kunne de to flytte sammen og leve som ektefolk. Vielsen var et rituale de måtte igjennom fordi «han far» krevde det.

Geistligheten så på festerølet som en uskikk, uten rot i religionen som det var. De prøvde forgjeves å avskaffe det. Mebondingene som måtte holde hus til festene, gikk også trett. I 1819 slo de seg sammen og ble enige om å nekte rom til festerøl, de satte tilmed bøtestraff for dem som brøt forbudet. Det hjalp visst lite, for «traktaten» måtte gjen­tas ti år etter. Skikken med festerøl holdt seg langt opp mot vår tid, men trakteringa innskrenket seg etter hvert til et «fjoromstykke» brød og en dram.

Drikking og turing hørte også med i begravelser eller gravøl som det likefram kaltes. Kvelden før samlet de nærmeste seg til likvåke eller våkestue. En sjelden gang får vi høre litt om det som foregikk, som når drengen i Bakken gikk rundt med «Brendeviin og øll til at skienke fol­ket, da Folket om natten holdte paa at siunge Liig Psalmer» over den myrdede Gunder Bakken. «Vakstoggo» utartet visst med svir og dans rundt kista hele natta, og presteskapet så på den som en hedensk ve­derstyggelighet. Her i dalen skal det ha blitt slutt på uskikken etter at en «gaptrast» hadde tatt ut liket og lagt seg selv i kista for å skremme folk under likvåka. Men daudingen reiste seg borti kroken der han var lagt, og kom og for med han i kista, forteller sagnet. Tro det den som vil!

Til gravølet etter presten Jens Bloch ble det kjøpt inn 1 anker vin, 1 anker brennevin og 3 tønner malt og 1 tønne rug til øl. Hvis alt det­te ble supet opp, skulle vel noen og hver av gravølsgjestene bli bra «rusinn».

Brennevinsbrenninga. Øldrikkinga har lange tradisjoner her i landet, mens brennevinet er forholdsvis nytt. Det var ikke før i begynnelsen av det 18. hundreåret brennevinet og brenninga ble alminnelig utbredt. Det var lenge tillatt å brenne hjemme. Produksjonen var stor og bren­nevinet billig. Det måtte bli misbruk. Kan hende var det en tanke verre her i bygda enn andre steder. «Sælbyggene ere i Udraab for (utropt som) at være store Brændevins Drikkere, en Drik, som til Landets og Indbyggernes Fordervelse, har saavel her som paa andre Steder, taget alt for meget Overhaand,» skriver Schøning. I 1757 forbød regjeringa heime­brenninga. Det ble da forseglet 84 brennevinskjeler i Selbu tinglag, mot bare 20 i Børsa, 12 i Leinstrand og 4 i Buvika og Byneset. I Strinda var det 151 kjeler, men det skyldtes vel de mange kroene i byen og på Bakklandet.

Om brenninga ble forbudt var det lett å få tak i billig brennevin, bl.a. ble landet «overvældet» med kornbrennevin fra Danmark. I måtelige mengder ble brennevinet regnet som nødvendig. «Bonden naar han i sær Nordenfjelds, maa ligge ude — om Vinteren til Fjelds og i Skoverne for at hugge og Frembringe Tømmer, kunde til styrke og Sundheds Vedligeholdelse behøve Brendeviin til Nødtørftighed». (Stiftamt­mann ven Osten, 1772). Her i bygda var det bare gjestgiveren som hadde lov til å selge brennevin, men det var flere som gikk ham i nærin­ga. På de andre Hovegårdene ble det både skjenket og spilt og danset til langt på natt. Bøtelegging stanset visst ikke dén trafikken. Klæbyggerog tvilsomme «subjekter» fra byen kom opp med brennevinskagger «store som sildetønder» og solgte ved kirken eller andre steder.

Forbudet mot heimebrenninga ble opphevet i 1816. Nå tok misbru­ket aldeles overhånd. Flere ganger i de nærmeste åra ble «gode menn» bøtelagt for «usømmelig Forfatning» i kirken, og det hadde mest ikke hendt før. Til tross for de åpenbare skadevirkningene holdt bøndene så sterkt på sin «frihet» at forbudet kunne ikke innføres igjen før i 1840-åra. Også etter den tid var det visst enkelte som kunne skaffe «hembrent».

Moral. Det kan ikke være tvil om at den overstadige drikkinga svek­ket moralen, selv om en kan finne få konkrete bevis for det. Årlig ble trefire par straffet for lejermål. Det var ikke stort mer enn i hundreåret før, men det fantes nå langt flere «løsagtige» kvinner — ugifte kvinner som ble straffet for 3. eller 4. gangs lejermål. Som før var det vanlig at ungdommen søkte seng sammen før bryllupet, men i motsetning til tidligere forekom ekteskapsbrudd ikke så sjelden. Geistligheten så årsa­ken til elendigheten mer i «kjældgangen» eller «nattesvermeriet» som de kalte det, heller enn i drikkefeldighet. «I øvrigt maa man beklage, at Nattesværmeriet, især Løverdags Aften og Nat, samt Hoer og Løsagrighed ikke aftog, — Den sædvanligen nu brugelige Straf for Hoer i

Egteskap, nemlig at sidde nogle Dage hos Lensmanden, agtedes ikke det mindste», skrev bispen i 1820. Han ba om strengere straffer, men fikk det visst ikke. Utpågangen lot seg iallfall ikke utrydde.

De første tiåra av det forrige hundreåret var en hard tid. Nærings­grunnlaget sviktet mens folketallet fortsatte å øke. Uår og krig forster­ket den uheldige utviklinga. For mange ble det å leve på borg hos kjøp­mennene i Trondheim. Det var i denne tida uttrykket skaptes: «Mi e født i år for tile’, mi selbyggi». Det er kanskje ikke å undres over at mange søkte trøst i flaska, selv om den var en farlig «trøster». Det er mulig at en større opplysning hos folk demmet opp for forfallet, men særlig trolig er det ikke. Hans Nilsen Hauges vekkelse fikk i hvert fall ingen gjennomslagskraft her i bygda før mot midten av hundreåret. Og biskop Bugge var hard i sin dom i 1830: «Almuen er raae, dum og stiv (sta)».

Det var særlig på denne tida Selbu fikk ord på seg å være et «avhøl». Allerede Schøning skriver at en barselferd til vanlig ble kalt en «Selboreise» i byen og der omkring. Han mente at den vanskelige veien til bygda var årsak til uttrykket. Femti år senere kan L. D. Klüwer fortelle den egentlige grunnen. En besvangret adelig jomfru på Trondheim kongs­gård reiste hit for å føde ubemerket, men det kom opp, og siden var man så «uartig» å kalle enhver barselferd «selbureise». Hvem som har rett, er ikke godt å si. Men sikkert er det at enkelte brukte samme kne­pet som jomfruen på kongsgården. I 1730 sto oberstløytnant Weinigel og Elen Kristiansdatter fra Trondheim offentlig skrifte i Selbukirken som syndere mot det 6. bud. Samtidig ble deres uekte barn døpt. 70 år senere ble Christianna Katrina båret til dåpen her. Hun var datter av Petronelle Schultz, en løytnantsfrue fra Skogn. Farens navn er ikke oppgitt.

Kontakten utover var liten. Rent unntaksvis kan en finne at en sel­bygg giftet seg med en utabygdes, og da helst med en tydaling. Mel­lom 1800 og 1810 var det 4 slike «blandete» ekteskap, 2 mellom floring og tydaling.

Navna. Ettersom selbyggene holdt seg bare til sine egne, måtte nav­nebruken bli uhyre ensartet. Oppkallingsreglene ble fulgt slavisk: elds­te sønn etter farfaren, nesteldste etter morfaren og tilsvarende for døt­rene. På grunn av den store barnedødeligheten var det vanlig å sikre et «godt» navn ved å gi to, tre av barna dette navnet, men så hendte det at alle vokste opp. Da måtte det bli «Stor-Ola», «Midti-Ola», og Litj-Ola». På mannssida var Ola det mest brukte navnet. I 5-årsperioden fra 1816 ble det døpt 170 guttebarn. 39 het Ola, 26 Per, 23 Jon, 9 Tomas og 5 Nils. De fem mest brukte kvinnenavna var Ingeborg (29), Marit (29), Brynhild (15), Beret (15) og Kari (13).

På enkelte gårder gikk særegne og sjeldne navn igjen i generasjoner og ble et kjennetegn på slekta. Av eksempler kan nevnes: Agnes (Hove), Ullu (Gulset), Trine (Evjen), Grim (Rønsberg), Finn (Lekvoll), Rejer (Kolset), Jørn (Slind).

Dette kapittel kan passelig avsluttes med et møte med han «Ola Sel­bygg». Da «dydziirede» jomfru Mette Aletha Busch i 1778 holdt bryl­lup med kjøpmann Petter Schmith fra Trondheim, ble det gitt ut en liten trykksak: «Samtale mellem en Bye-Mand og han Ola Sælbyg». Noen forfatter er ikke nevnt, men han må ha hatt kjennskap til Selbu og selbumålet. Ola snakker nemlig «selbygg». Rett nok er det lett å på­vise feil, men vi kan også finne mange typiske selbugloser og uttrykk. Det er naturlig å tenke på en av brudens brødre som forfatter, særlig Gjert — bergskriveren. Han ler av selbyggen, men latteren er ikke ond­sinnet. Ola er litt «bondsk» selvfølgelig, men også åpenhjertig, slagfer­dig og raus. Men la oss plukke noen biter fra samtalen, som er skrevet på vers. (Gjengitt litt modernisert).

Bymannen:

«God Dag kjære Ola! hvor agter du hen?
Du springer og klør dig i Nakken, min Ven!
Er nogen Fortræd Dig vel hændet?»

Men Ola må springe og hente politi, for det er slik «ståk og allarm oppi gara» hos Busch, slik «jammer og oill» at noe må være galt. By­mannen prøver å forklare at det er gjestebud, men Ola tror ham ikke:

«Nei true mæg, æg e inkja utgånnå Sild,
æg beill skiæl gråe Souin frå Gæita».

Omsider går det opp for ham at det er jomfru Buschs bryllup.

«Nå hæng æg på Lippa, blir skamful og Stuur.
Nei ska nå Lil-Veika i Dag vårrå Bruur.
Æg ha då om sligt ej haurt språka.
Æg ha fil væl sjet hu ha vorte so kaut,
Æg tænkt hu vild haft sæg ein Præst eller Faut,
Nej ska du sjå Fagtin på Dråkja».

Bymannen ber med seg Ola til Bryllupsgården, der de begge er godt kjent, for å ønske lykke til. Og Ola går gjerne.

«Æg ska fil dæg følje; indt vårra Skam-Klut,
Ein Bye — Main du e, men mot mæg ein Smågut,
Øll-Bollin æg veit å regiærra».

Etter hjembygdas skikk holder Ola en skåltale og er raus med gave i skåla:

«God dag, no Bruur-Gjæsta! al Stuva ikring.
Dok sæt no som di skulle vårrå på Ting,
å bårrå Skatt-Dalan ti Brokja.
Gud sign dæg Hr. Brurgom, sjå Tausa du sætt!
Gud sign dæg goe Brur, som e fager og nætt!
Gud sign dokka båe tvo saman.
Dok må no indt vårrå for møkkje storøygd.
E gjæ dok i skåla ein fjolgammel Øyk.
Kjøk-Mæister! Rop op dæ med gamman.
E ønski dok båe, tå Hjarte og Munn,
Gjæ dok må bli løkleig i dokka Påfunn!
Gjæ aldrig den Tia må kåmmå.
At Mjøle skul’saknas ti Grout hæille’ Sup.
Pengpungin skul vårrå før slunkin og djup,
Hel’ Næst-Båttån fattas ti Bomma.
E ønsk dok at Stuva bli full utå Bånn,
Å Fjøse tå Kalva, Stabure tå Kånn.
Suur Sild og gråe Sej uti Bua.
So Lyk no på Rejsa bå Brurgom og Brur
Åt Sængin å få dok til hope ein Lur,
Æg — e so forgrymmelig drykkin.
Æg stryk mæg om Skjægge å by dok god Natt,
Far vakkert med Brura, din grummaste Skatt,
Og vårr’ indt for mykke nyfikkin».

Mot selvstyre

I mer enn 150 år — fra 1660 til 1814 — ble Norge og nordmennene styrt av en eneveldig konge. Det vil si, i praksis var det embetsmennene som styrte. Temmelig enerådende forvaltet de kongens makt.

På oss virker embetsmannveldet utålelig med sitt formynderi og ufri­het. Vi undrer oss over at «almuen» kunne føye seg under åket, men historien forteller at det gikk knirkefritt — stort sett. Folk var fata­listiske. De kjente sin stilling og stand. «Inn ska itj strekk se lenger enn nassinn rekk». For dem var frihet og folkestyre ord uten mening. Men viktigst var det nok at ufriheten ikke var trykkende. Forvaltningen grep inn på bare få og avgrensede felter. Ellers fikk folk stelle seg som de selv ville. «St. Olav Lov» og gammel sedvane var samtidig et sterkt vern mot vilkårlige overgrep fra embedsmennene.

Det gamle samfunnet hadde ikke maktet å utvikle et sterkt fellesskap. De utgamle institusjonene — rettsapparatet, forsvaret, kirken — sto nok der, faktisk som de var en del av naturens orden. Men med tida, og særlig fra det 18. hundreåret, vokste det fram nye samvirkeformer. Bygdefolket ble presset inn i et mer intenst samarbeid, noe som ga øvrighetens maktapparat mer spillerom og større betydning. Men samti­dig økte også «almuens» behov for og ønske om å ta del i styret. «Dog vaagne vi vel op engang og bryde Lænker, Baand og Tvang».

Den første saka som trakk folket med inn i lokalstyret, var pliktar­beidet på veiene og bruene. Formelt hadde myndighetene det avgjøren­de ord, men vi så at generalveimesteren måtte både lirke og true for å få gjennomført nyordninger — hvis det i det hele tatt lot seg gjøre. Øvrig­heten fant det etter hvert enklest å finne ut folks mening på forhånd, slik som i 1781 da lensmannen innhentet opplysning fra «fierdingsmennene og de bedste Mænd i Bøygden» om bygda var villig til å delta i bygginga av Leksbrua. Vi har også sett eksempler på at bøndene kun­ne ta et initiativ selv, f.eks. da de la om veien til Flora for å unngå Roltbrua. At de til slutt måtte gå «attpå att» og gjøre som embetsmennene ville, er en annen sak.

Skolevesenet ble i særlig grad bygd på lokal medvirkning. De kon­gelige forordninger lå nok til grunn for «skolefundatsen», og den ble ført i penna og sikkert utformet av sognepresten, men først etter at «ad­skillige forsamlinger med en god deel af Menigheden herover ere blevne holdte udi mit hus». Folket hadde fått sin sjanse til å la sin røst høre. «En hver som maatte have enten herimod at sige eller noget tienligt at

foreslaa, er bleven anmodet om at indfinde sig.- I forsamlingen er

ingens modsigelse hørt, altsaa bør de iche høres, i fald nogen herefter obstreperer».

Organiseringen av skolevesenet førte med seg at det ble skapt — eller gjenskapt — et nett av folkelige tillitsmenn. Etter at lagrettemennene mistet sin betydning og prestisje, hadde det ikke vært noen som med selvskreven myndighet kunne representere almuen, og både folk og øvrig­het hadde i mange situasjoner følt savnet av en slik. Heretter skulle det være en fjerdingsmann i hver fjerding (grend), Han førte kontroll med eller krevde inn skoletollen, hadde oppsyn med skolemesteren m.v. Men fjerdingsmannen ble flittig brukt i andre saker, noe som beviser at det var behov for en slik institusjon ute blant folket. Tillitsvervet var etter­traktet. I 1801 klaget enkelte selbygger over at fjerdingsmennene deres hadde sittet i mange år, lenger enn de tre år som forordningen bestemte. Nå ville de ha utnevnt andre i dette ombudet. De viste til at fjerdings­mennene hadde skyssfrihet, men det var knapt denne lille fordelen som gjorde stillinga lokkende. Det var heller æren. Fogden etterkom også oppfordringen og pekte ut seks nye «paalidelige» menn.

Sist på 1700-tallet var det lokale styret så pass omfattende at det ble nødvendig å støpe det i en fastere form. Hittil hadde det gått mer på en slump. Det hadde vært en selvsagt ting at presten styrte kasse og regn­skap, men regnskapsførselen var heller primitiv. Rosenvinge etterlot seg ikke en bokstav eller et tall om skolekassen, mens Frugård lever­te et dobbeltark med en oversikt over inntekt og utgift i de 25 åra han bestyrte kassen. Enda verre stell var det med fattigkassen— uten at vi derfor skal mistenke prestene for at de misbrukte sin stilling.

I 1790 ble det etter kongelig forordning påbudt å opprette en bygde­kommisjon i hvert prestegjeld. Hensikten var nettopp å få organisert skole og fattigstellet bedre med et mangemennt styre, skikkelig regn­skapsførsel, møteprotokoll m.v. Da prost Wittrup holdt visitas fire år se­nere, oppdaget han at det ennå ikke var holdt noe møte i kommisjonen i Selbu. Wittrup rusket nok kraftig opp. De ansvarlige måtte love å få styret inn i lovlige former snarest.

Den 10. juni 1795 var den minneverdige dag da bygdekommisjonen møttes i prestegården forste gang — der forresten også alle senere mø­ter ble holdt. Til stede var sogneprest Hersleb, bergskriver Røjem, med­hjelperne Ingebrigt Kristensen Storevjen og Ole Jonsen Kyllo. Dessuten møtte samtlige klokkere, skolemestre og fjerdingsmenn, også fra Tydal.

Første sak som ble «taget i Overvejelse», var skolekassens inntekter. Kommisjonen fant at de var store nok til å lønne de tre lærerne (i Sel­bu) med 20 daler årlig lønn. Et eventuelt overskudd skulle legges i et «Jernbundet Skrin» som det var nødvendig å anskaffe. Skrinet fikk kom­misjonen rett nok ikke, for da det kom på tale året etter, motsatte bygde­folket seg det aldeles. «Bøygden taaler Ingen Op Lægnings Beholdning».

Fattigvesenet ble også «overveiet», men her var tilstanden ikke lys. Prosten ville øke tallet på fattiglegd ut over de sju som var fra før, men de «menige» kommisjonsmedlemmene nektet. Bygda maktet ikke mer. De krevde også at utabygdes tiggere skulle vises bort av bygdevekteren. Bygda skulle som før ta seg av barn som var forlatt av foreldrene.

Som vi ser var det forholdsvis stor myndighet som lå til kommisjo­nen. I åra framover kom nok revisjon og kontroll til å ta opp det meste av møtetida, men hvert år ble det truffet beslutninger som fikk direkte betydning for flere eller færre av sambygdingene: Lærere ble ansatt, fattiglegdene fordelt, tallet på skoledistrikter og lærere øket m.v. Under nødsåra i 1803 og 1812-13 hadde kommisjonen et stort arbeid og ansvar med å fordele den hjelpa som kom til bygda utafra. Ettertida kan si til bygdekommisjonens ros at den arbeidet så godt som forholda tillot. Trange forhold ga små resultater, men også i senere tider har en opplevd at framskrittet er blitt bremset av stramme økonomiske rammer.

Forordningen bestemte hvem som skulle sitte i bygdekommisjonen. Det var sognepresten, klokkeren, lensmannen, medhjelperne og etter 1814 også bygdas valgmenn. Etter forordningen skulle en representant for de «kondisjonerte» ha sete i kommisjonen. Det var slik Røjem var med, men for ham ble det med det ene møtet. «Formedelst vidløftige Embetsforretninger» måtte han unnslå seg senere. I hans sted kom O. A. Zejer, men da han døde, fantes det ikke lenger noen i bygda som kunne kalles «kondisjonert».

Fra 1801 fikk Tydal særskilt bygdekommisjon.

Bygdekommisjonen var ikke demokratisk sammensatt. Folket fikk ik­ke velge sine tillitsmenn. En annen sak er om sammensetningen hadde blitt særlig annerledes om det hadde vært valg. En kan vanskelig tenke seg at karer som Joris Norbye og Ingebrigt Bruråk, eller Hersleb og Widerøe hadde unngått å bli valgt. De var de ledende i bygdesamfun­net den gangen. Og de var blant de meget få som var lese- og skrive­føre nok til å kunne være med.

I 1797, to år etter at bygdekommisjonen tok til å virke, ble det opp­rettet en ny institusjon: Forlikskommisjonen. Sogneprest Hersleb og Arne H. Kvello ble valgt som de første forlikskommisærer. Hersleb fungerte imidlertid ikke. I hans sted kom lensmann Norbye.

Forlikskommisjonene ble opprettet for å lette behandlingen av de utallige småsakene som dynget ned rettsapparatet. Hensikten ble også oppnådd. I de siste åra før 1797 var det årlig framme 35-40 nye saker på tinget utenom de mange gjengangere fra tidligere ting. På høsttinget 1797, etter at de forste forliksmøta var holdt, ble det bare stevnet 3 nye saker. De nærmeste åra framover var det sjelden mer enn 10 saker.

Ikke bare myndighetene hadde fordel av nyordningen. Bygdefolket tjente fordi de nå kunne spare dyre penger som tidligere gikk til sak­førsel, og fordi «dommerne» var sambygdinger som lettere så hva som var rimelig og rett — om ikke alltid etter lovens bokstav.

J.C. Norbye satt som forlikskommisær i en årrekke til han døde i 1838. Arnt Kvello gikk av i 1806 og ble avløst av klokker Bruråk. Også han kom til å tjene i mange år. Da han falt fra i 1830, fikk sønnen Ole Sesseng hans plass.

De første forlikskommisærene skal ha hatt atskillig juridiske kunn­skaper og et ualminnelig godt praktisk skjønn. De hadde tillit hos byg­defolket, og det gir vel forklaringa på at de i så stor grad lyktes i sin oppgave.

Lover og påbud tvang bygdefolket inn i et tettere samarbeid. Det var kan hende en fordel at myndighetene slik tok intiativet ut av folkets hender. De forsøk som ble gjort på å nå fram til samvirke på frivillig ba­sis, ga iallfall ikke særlige resultater. Bygdemagasinet er kanskje det beste eksemplet på dette. Det var en gammel tanke som ble satt ut i livet i mange bygder sist på 1700-tallet. I gode år skulle bøndene bygge opp et forråd av korn som kunne brukes til mat og utsæd i uår. Forsåvidt var dette noe alle «vindskipelige» bønder hadde lagt vekt på i all tid, å ha et lager på sitt eget bur. Det nye var at forrådet skulle samles i et magasin for hele bygda, der de mindre heldige, også hus­menn, kunne låne korn når det knep, mot en passende rente.

Fra rentekammeret gikk det ut en skrivelse i 1789 med oppfordring til stiftamtmannen om å få til kornmagasin i bygdene. Stiftamtmannen la oppgaven over på fogden, uten at vi kan se noen reaksjon i Selbu. I flere nabobygder ble det imidlertid opprettet magasin. Først i 1805 kom saka opp for bygdekommisjonen etter purring fra rentekammeret. Bygdefolket var innkalt til dette viktige møtet og fikk seg forklart saka på «den fatteligste Maade» av fogden. Svaret som fjerdingsmennene ga på vegne av alle, var enstemmig, Bygda var på ingen måte i stand til å bidra noe, hverken med penger eller korn. Heller ikke ville de ta på seg å bygge de nødvendige hus til magasinet. Derimot var bøndene villig til, som før, hver for seg å lagre en tilstrekkelig mengde såkorn.

Det var ikke bare vrangvilje bak den negative holdningen. Saka ble ntatt opp på et uheldig tidspunkt, rett etter harde uår. Nye uår viste hvor nyttig en slik innretning vil­le være, og i 1814 gikk selbyg­gene endelig med på å skyte sammen korn til et magasin. Men tiltaket gikk ikke bra. I 1820 måtte bygdekommisjonen ta over styringa «for at hindre dens Un­dergang». Kommisjonen arbeidet ut regler for magasinet og in­struks for forvalteren. Det ble visst også bygd et magasin som skulle romme 500 tønner. Men det ble ennå ikke skikk på maga­sinet. Utestående fordringer hop­et seg opp, og utøy og mus var til evindelig bry. Etter som det ble lettere tilgang på korn utafra, var

det ikke lenger særlig behov for å ha et stort kornlager i bygda. I 1849 søkte herredstyret om å få legge det ned, men det ble innvilget først ni år senere. Magasinet måtte avskrive store restanser, men sluttkapitalen ble likevel 1103 spesidaler. Halvparten av dette beløpet dannet grunnfondet i Selbu Sparebank.

Bygdemagasinet ble til etter sterkt press fra myndighetene. Selbygge­ne selv gikk bare motvillig inn i samarbeidet. Det er derfor interessant å se at de på egen hånd og helt frivillig forsøkte å organisere seg for å fremme bestemte saker. I 1800 skrev 286 mann under en avtale som skulle hindre overproduksjon av kvernsten. Avtalen var tilsynelatende vanntett med bestemte kvoter for hver enkelt, straff for dem som brøt reglene m.v. Men hele greia ble visst bare en papirbestemmelse. En ny avtale ble vedtatt i 1829, men heller ikke denne ble etterlevd. En lignende skjebne fikk visst en avtale om festerølet som ble gjort i 1819 og fornyet ti år senere. Etter avtalen skulle mebondingene nekte hus til disse festene, men det skulle nok mere enn et tinglyst papir til for å rydde ut en eldgammel skikk.

Mer effektive var de spontane aksjonene som dukker opp med lange mellomrom. Vi husker Ingebrigt Volset som sendte ut budstikka for å samle folket til klage på Christen Block. Klagen ble også skrevet og sendt — rett nok uten at de greide å få noe på herr Christen. Under «skat testreiken» i 1760-åra sto selbyggene samlet som én mann og oppnådde det de ville, likeså da de nektet å betale skoletoll etter uåret i 1772.

Sist i hundreåret ble det på nytt uår, og da bygdekommisjonen prøvde å tvinge folket til å betale skoletollen, ble det så mye «tummel og larm» at kommisjonen torde ikke gjennomføre forsettet.

Mest kjent er likevel «selbyggkrigen» i 1813. «Storklenåret» året før var årsak til en forferdelig hungersnød. Det gikk enda an utover høsten og vinteren, men da det led mot våren fantes det ikke mat igjen. «Kun Øienvidnet kan forestille sig den ubeskrivelige Nød, som er udbredt over dette prestegield», skrev bygdekommisjonen i mai 1813. Hver dag døde folk av sult mens andre var så avkreftet at de ikke maktet å holde seg oppe. På ettervinteren ble pakkhusa i byen stengt. Det var ik­ke lenger korn å få kjøpt. Ryktet kom ut om at kjøpmennene hadde korn på lager, men de ville ikke selge før prisene ble høyere. Gjennom Adresseavisen prøvde kjøpmennene gang på gang å dementere ryktet, men det hjalp ikke. Folk trodde dem ikke.

Nød og desperasjon tvang folket til å ta makten i egne hender. Rundt om i bygdene gikk budstikka med bud om at folk skulle samle seg en bestemt dag på Bakklandet. Og de kom. Særlig mange skal det ha vært fra Selbu og Meråker — derfor navnet «selbyggkrigen». De flokket seg og gikk i marsjtakt over Bybrua — alle med tønnesekk på ryggen, og så bar det ned «Søgaden» mot bryggene. Det skal ha vært god orden i bondehopen, ingen styr og larm men en stille maktdemonstrasjon. Byfolket trakk seg oppskremt bort fra gatene, de få landvernsoldatene som var i byen holdt seg også unna. Bøndene forlangte å få snakke med kommandanten, von Krogh. Han kom, høyt til hest og truet med å kjø­re fram kanoner og soldater. Men de desperate bøndene var ikke lett å skremme. Det ble tumulter nok til at von Krogh pakket seg vekk og nå strømmet «bondehæren» ned på bryggene. Pakkhusfolket rakk å åpne før dørene ble sprengt. De kunne gjerne ha sluppet inn bøndene med det samme, for bryggene var tomme. De utsultede karene fikk ikke «mølsåa» i tønnesekkene sine.

Ett resultat kom det likevel ut av oppstanden. Skjærtorsdag 1813 holdt organist Telleffsen en pasjonskonsert i Domkirken til inntekt for de nødlidende i Selbu. Konserten innbragte 1775 riksbankdaler, som ble delt ut til 1174 trengende i prestegjeldet.

1814 ble et godt år for Norge. De harde uåra var slutt, folket fikk livsmotet tilbake nå når jorda igjen ga grøde for strevet. Vel var krigen med Sverige blusset opp igjen og soldatene ble kommandert ut på gren­sevakt. Men krigens gru var likevel fjern, svenskene hadde nok å bestille stille med å slåss mot Napoleons armé langt nede i Europa. Utpå vinte­ren tok det til å gå stygge rykter om at Karl Johan ville legge under seg Norge eller iallfall innlemme Trøndelag i Sverige. Men det gode med rykter er at en behøver ikke å ta dem alvorlig.

Denne gangen var det alvor. Den 4. mars 1814 ble selbyggene kalt sammen i kirken til en ekstra bededag. Etter en salme holdt Widerøe en tale der han leste opp det triste budskap at kong Fredrik 6. tre måneder tidligere hadde avstått Norge til den svenske regjering. Deretter kunn­gjorde han Christian Fredriks beslutning om å holde fast på Norge og hans oppfordring om å velge utsendinger til en grunnlovgivende forsam­ling på Eidsvoll. Menigheten avla den påbudte ed «med Sandt Fædreland Sind», og 12 av de beste menn bekreftet i en adresse til prinsen at hele menigheten deltok i edsavleggelsen. Etter bønn, salmesang og pre­ken ble sogneprest Widerøe og Arnt Kvello valgt som valgmann. Valget var enstemmig. Neste fredag avla tydalingene eden og bifalt valget av valgmenn. Kort tid etter møtte de to i Melhus og sammen med de andre valgmennene fra amtet pekte de ut de tre representantene til Eidsvollsforsamlinga.

Det er uvisst hvordan folket reagerte på hendingene i 1814. Sikkert er det at de ikke skjønte fullt ut rekkevidden av det som hendte. At de skulle velge sine valgmenn var en grei sak, og de valgte godt — pres­ten og en bonde. Men hva betydde det at landet ble en selvstendig stat med et grunnlovfestet styre? At folket hadde fått igjen suverenite­ten som en eneveldig konge hittil hadde forvaltet alene? Det tok tid før alt det nye festnet seg til folkeeie. Inntil videre var det mest embetsmennene som dro nytte av det økte selvstyret. Men vi har pres­tens ord for at bygdefolket alt fra første stund hadde et «sandt Fædreland Sind».

Ved valget til det første ordentlige storting i 1815-16 ble Joris Norbye valgt som representant fra Søndre Trondhjems amt. Han var ikke blant de mest aktive på tinget, holdt bare et votum (innlegg) om innløsnin­gen av riksbankdaleren. I 1818 ble han 2. suppleant (varamann) til Stortinget. Kirkesanger Ole Sesseng var suppleant til Stortinget i 1833. Begge disse to var valgmenn fra bygda ved de fleste valga før 1838.

Etter 1814 fikk bygdene ligningskommisjoner som fordelte de skat­tene som ikke var lagt på matrikkelen. Vi har f.eks. sett dem i virk­somhet ved ligningen av «sølvskatten» i 1816.

Vi har sett hvordan det lokale selvstyret grodde fram på flere felter i mannsaldrene før 1814. Bygdefolket var ennå ikke modne for den selvstendighet som ble budt dem, men i den neste mannsalderen vokste den politiske bevisstheten hos mange bønder. En av dem som gjorde mest

for å vekke dem, var bondepolitikeren Jon Neergaard, I 1830 ga han ut et lite skrift som blir kalt «Ola-boka». Skriftet er formet som en samtale mellom ferdafolket i en båt på tur opp Selbusjøen. De som del­tar er en klokker som forsvarer embetsmannssynet, en bymann og en bergverksbetjent som tolker Neergaards syn, og så Ola — roeren — som står for det som kalles «sunt folkevett». At Neergaards Ola gir et på­litelig bilde av selbyggenes mening, er vel lite trolig, enda om selve si­tuasjonen og atskillige selbyggloser viser at Neergaard må ha vært her. Vi skal heller ta ham som en typisk representant for bondestanden i det hele.

«Storkarein vil int me ska samtållå os. Å de æ nå så leit; de å int mang tå os minners heill me æ noå (noe) skoullaug (skyldig) båte Præsta å Lensmanna vårom, når me da it væl paa dom, så kun me ble oklar mæ

dom».—– «Bære me visst kolles me skull bårrå os åt, så me kun få

de likast Bønder me hi i Amtet?»

«Olaboka» vakte stor oppsikt og var med på å gi landet det første «bondestorting» i 1833. Bøndene var i ferd med å våkne og grep etter makten. Det første og største de samlet seg om, var kravet om kommu­nalt selvstyre. Og de fikk det. I 1837 ble formannskapsloven vedtatt.

MYNT

Omkr. 1500 1 riksdaler = 2 mark = 32 skilling = ca. 2 lodd sølv.
Omkr. 1560 1 riksdaler = 4 mark = 64 skilling
Omkr 1620 1 riksdaler = 4 ort = 92 skilling
Etter 1818 1 riksdaler = 5 mark = 120 skilling

LENGDEMÅL

1 alen = 2 fot — 24 tommer = 0,63 meter.
1 favn = 3 alen = ca. 1,88 meter.
1 lachter = ca. 2 meter (bergmannsmål).

MÅL PÅ FLYTENDE VARE

1 kanne = 2 potter = 8 peler = 1,90 liter.
1 anker = 20 kanner.

SKÅLVEKT

1 mark = 8 øre = 24 ertog = ca. 214 gram.
1 lodd = 1/2 = 4 qvintin = » 13,4 »

KORNVEKT OG KORNMÅL

1 våg = 3 pund — ca. 18 1/2 kg.
1 skjeppe = 32 liter.
1 tønne = 6 våg = 6 skjepper = 1 vett.

SMØRVEKT

1 spann = 3 bismerpund = 72 merker.
Sist på 1500-tallet: 1 spann = ca. 17 kg.
» » 1600-tallet: 1 » = » 18 »

LANDSKYLD

1 spann = 3 øre = 72 marklag.
1 øre(øresbol) = 24 marklag.
1 ortug = 8 marklag.

 

Litteratur og kilder

I FORTEGNELSEN ER FØLGENDE FORKORTELSER BRUKT: TRYKTE KILDER:

AB Aslak Bolts Jordebok, utg. v/P.A. Munch, Chra. 1852, sammenholdt med Oluf Ryghs rettede eksemplar i RA.

Amdal P. Amdal: Selbu. Historisk beskrivelse, T.hjem 1919.

Bjorkvik H. Bjorkvik Øydegardar og ny busetjing i Noreg og Sverig i

seinmellomalderen, HT bd. 45, 1966.

Borgedal P. Borgedal: Norges jordbruk i nyere tid, I-II, Oslo 1966-67.

DN Diplomatarium Norvegicum I-XXI, Chra. 1849-1972.

Erlandsen A. Erlandsen: Biographiske Efterretninger om Geistligheden i

Trondhjems Stift, Chra. og Levanger 1844-55.

FL Den eldre Frostatingsloven i NGL I, s. 119 ff.

Fladby R. Fladby: Fra lensmannstjener til Kongelig Majestets Foged,

Oslo 1963.

Flakne B. Flakne: Flora i Selbu, T.heim 1970.

Groven G. Groven: Overhalla Bygdebok, V, Namsos 1968.

Gullikslad KJ. Gullikstad: Tydalsboka, I, T.heim 1972.

Hallan N. Hallan: Skogn historie, bd. IV A og B, Verdal 1964-69.:

Helland A. Helland: Norges Land og Folk, XVI, S-Trondhjems Amt,

Kra. 1898.

Johnsen O.A. Johnsen: Norges bønder, Oslo 1936.

Kongebrev Norske kongebrev, Oslo 1962-67.

Kraft J. Kraft: Tophographisk Statistisk Beskrivelse over Kongeriket

Norge, V. Det Nordenfjeldske Norge, Chra. 1832.

Leirfall J. Leirfall: Liv og lagnad i Stjordalsbygdene, 1-1 og 1-2, Stein-

kjer 1970 og 1968.

Munch P.A. Munch: Historisk-geographisk Beskrivelse over Kongeriget

Norge i Middelalderen, Moss 1849.

NGL Norges gamle Love indtil 1387, 1., bd. I-V, Chra. 1846-

95.

NLR Norske lensrekneskapsboker, VI, Trondheims len 1548-49 og

1557-59, Oslo 1939.

NRJ Norske Regnskaber og Jordeboger fra det 16. Aarhundre, II, Chra. 1896.

NRR Norske Rigs-Registranter, I-XII, Chra. 1861-91.

OE Olav Engelbrektssons jordebog, Oslo 1926.

Ovenstad O. Ovenstad: Mihtærbiografier 1628-1814, III, Oslo 1948-49.

Reformatsen Reformats af 1589, Trondhjems Stifts geistlige Sager angaaende,
tr. i KNVS Skrifter i det 19. Aarh., I, Kbhn. 1817

Rolseth . P.O. Rolseth: Selbo Kobber-Værk, Selbu 1945. : Kvernfjellet, Selbu 1947.

Sand J.P. Sand: Segner og historier fra Selbu, 1872, ny utg. Selbu

Sandnes Schøning J. Sandnes: Odetid og gjenreisning, Oslo 1971. Gerhard Schøning: Reise gjennem en Deel af Norge i de Aar 1773, 1774, 1775. Kbhn. 1778, ny utg. T.hjem 1910.

Strøm

Berm. H. Strøm: Beretning om Qværnesteensbruddene i Sæl-

boe, Budstikken 1820-21.

Stuevold-Hansen O. Stuevold-Hansen: Bygdefortælling, Optegnelser fra Tydalen,

Tromso 1873.

 

Wibe General J, Wibe: Trondhjems Stift og Lens Tilstand 1703 i Trondhjemske Samlinger, 1 rk. bd. 2, T.hjem 1909-17.

UTRYKTE KILDER

Amtsbreve

BA

Birch

BK

Ehms kopibok

FR

Jpr.

KA

KB

Kirkestolen

KNVS

LR

Pb

RA SA Skpr.

 

StA

St.a.kopi

Amtsbreve i fogdarkivet, Strinda og Selbu fogderi, (Pakker), SA.

Bispearkivet, SA.

P. Birch: Selbu kvernstensdrift, utr. i Statens kornforretning,

Oslo.

Selbu Bygdekommisjons protokoller, SA.

Sorenskriver Hans Ehms kopibok 1670-74. SA.

Fogdregnskaper i Trondhjems amtregnskaper 1662-86 og

RA.

fogdregnskaper for Strinda og Selbu fogderi 1687-1811,

Justisprotokoller for Stjor- og Verdal sorenskriveri,

1689-1799, do. for Strinda og Selbu sorenskriveri 1799-_:

Kommunearkivet, Selbu.

Kirkebok for Selbu, 1699-, SA.

Kirkestol for Selbu kirke 1646-1706, MI, SA.

Kongelige Norske Videnskabers Selskab, Trondheim.

Lensregnskaper for Trondhjems Len, 1557-1662, RA.

Skjote- og panteboker for Stjor- og Verdal sorenskriveri, 1726-

1799, SA.

Riksarkivet i Oslo.

Statsarkivet i Trondheim.

Skifteprotokoller for Stjor- og Verdal sorenskriveri,

1689-1799, SA.

 

Trondhjems Stift og Amt, pakkesaker, SA.

Stiftamtmannens kopiboker, 1-83 1688-1777, SA.

HENVISNINGER TIL DE ENKELTE KAPITLER

SELBU

Oskar Tybring: Skildringer fra Fjeldbygderne i «Fra alle Lande», 2. rk., årgang 1878; O. Rygh: Norske Gaardsnavne, bd. 14, 1901; Norges bebyggelse, østre del, bd. 2, Oslo 1956; Prøvebygda Selbu, Oslo 1962; Oppi. fra Selbu- og Trondheim elektrisitetsverk; NGO’s kart over Sel­bu. Geologi: C.W. Carstens: Oversikt over Trondheimsfeltets bergbygning, KNVS Skrifter 1919 nr. 1; T. Vogt: Vukanismens faser i Trond­heimsfeltet, KNVS Forhandlinger bd. 19; Fr. Chr. Wolf f: Studies in the Trondheim Region, NGU nr. 245, T.heim 1967; T. Torske: Geology of the Mostadmarka and Selbustrand Area, NGU nr. 232, Oslo 1965 G. Åsgård: Gruber og Skjerp i kisdraget Guldal-Tydal, NGU nr. 129, 1927; S. Foslie: Syd-Norges gruber og malmforekomster, NGU nr. 126, 1925; J.H.L. Vogt: Præglaciale dalløb i Trønderlagen, No. Geol. Tidsskr. III no. 1, Kra 1914. Klima: Nedbøriakttagelser i Norge 1906, 1907, 1962, 1970: Krimatabeller for landbruket, Oslo 1955: Helland Dialekten: A.B. Larsen: Oplysninger om dialekter i Selbu og Guldalen KNVS Skrifter 1881; do.: Selbygmålets lydlære, Norvegia 1908.

TIDA 1000—1536

Gammelnorsk tid og høymiddelalder. DN II nr. 235. Sjøbygda: LR 1610-60, De nedlagte gårdene: LR 1590-1661, særl. leidangsjordebok og regnsk. for det uvisse; matr. 1647, 1661, 1668, 1683; Lister over stadnamn innsaml. av skolebarn ca. 1935 i Nordisk institutt, Univer­sitetet i Bergen; Gårdsskjema; Økonomisk kartverk; Sandnes; Trondhjem Dom.kapitels jordebok 1542, RA; Jpr. 1750 og 1749; StA pk. 26; NRJ. Folketall: Bülches manntall 1665-66; StA pk. 111; Sverres saga, Oslo 1967. Næringsgrunnlaget: NLR; FL; Sandnes; Johnsen. Jakt: OE; Trondhjems Stiftsbok 1667 i SA; Gauldalsminne; Groven; Lands­loven i NGL II.

Verdslig og geistlig administrasjon: Munch; FL; AB; Edvard Bull:

Leding, Kra. 1920. Grendene: StA. pk. 26; AB; Jpr. 1694; 1736; StA

pk. 89; St.a.kopi 53; Flakne; OE; Oppl. fra Haldor Dragsten.

Kirken: Reformatsen, Schøning; Gårdsskjema; Sand; H. Fett: Norges kirker i middelalderen, Kra. 1909; H. Mathisen: Selbu kirke, Dagsposten nr. 369 og 385, 1911; W. Moe: Selbu kirke, Nationen 5/3 1927; E. Gjone: En middelaldersk klokkestol i Selbu kirke, KNVS Avhandl. bd. 19 nr. 2, T.heim 1942; usign.: Selbu kyrkja, Nidaros 2/3 1929; Sand­nes: Fylkeskirkene i Trøndelag i middelalderen, Årbok for Trøndelag 1969; Kirkestolen; DN I nr. 1099; V. nr. 598; OE; NRJ. Pilgrimsfer-dene: Olaus Magnus: «Historia de gentibus septentrionalibus», utdr. bl.a. i Ahnlund: Jämtland och Härjedalens Historia I. St.holm 1948; O.B. Flakne: Farveg og ferdsel i gamal tid gjenom Neadalsføret, TT Årbok 1944; Modin: Herjedalens ortnamn och bygdesegner, St.holm 1902; Cronstedt: Jämtlands mineral historia, i Sv. Vet. Acad. Handl. Vol. 24; DN XIV nr. 137; XV nr. 104; NRJ.

Svartedød og ødetid: Sagn: Sand; Stuevold-Hansen; Faye: Norske Sagn, Arendal 1833; Opptegn, ved Gjertrud Evjen. Ødelegging: Sand­nes; Bjørkvik; LR; NRJ; Olav Engelbrigtsons rekneskapsbøker 1532-38, Oslo 1936; A. Dybdahl: Ødegårder i Jemtland, manus; AB; OE. Drifts­forhold. Sandnes; Johnsen; Jpr. 1749. Styringsverket: DN I nr. 618, V. nr. 598, 622, XI nr. 243, XIV nr. 137, XV nr. 104; AB pag. 169f, 173; Leirfall 1-1; DN VIII nr 380, III nr 630; NRJ; Fladby; en rekke nr. i DN VIII og IX om Stjørdal fylke; NRR s. 9,28, 145. Eiendoms­forhold: NRJ; Utr. dipl. dat. 5/12 1571 i KNVS Biblioteket; NLR; FR 1683; FL; AB;OE; NLR; Trondhjem Domkapitels jordebok 1542 i RA; Reformatsen: Katolsk tid tar slutt: Stuevold-Hansen, NRJ; NLR.

TIDA 1536-1700

Gjenrydding og folkevekst: NRJ; NLR; LR; FR; Sandnes; Bjørkvik; Bülches manntall 1665-66, RA; Manntall 1701, RA; Kirkestolen Om uår: Leirfall 1-2, Årnotater fra Oppdal i Personalhist. tidsskr. 1894; Trondhjem Domkapitels Forhandlingsprot. 1660-82, SA; StA.pk. 22. Redskaper m.m.: Ehms kopibok; Bülches manntall, prestenes 1665, RA; Sk. Pr.; Domkapitlets arkiv pk. 29, SA. Avdrått: Johnsen; Hasund; Sandnes; Borgedal.

Attåtnæringer: Wibe; Jpr. 1692; M. Emstad: Skogbruk og fiske i Sel­bu, utr. KA, Skogbruk: LR; FR; Kongebrev s. 154; Lagtingsprot. 2; St. A.pk. 24; Ehms kopibok; Landkomm. 1661, RA; Leirfall 1-2; Matr.

1668. Bergverk: NRR VII s. 88 473, 612, 652, VIII s. 207; Konge­brev 27/4 1664, 7/5 1664, 2/8 1665; Jpr. 4; LR; O. Øisang: Røros Kobberverks Historie i Rørosboka 2, T.heim 1942; BA pk. 55; St.a. kopi 2. 4; Jpr. 1,3. Kvernstendrifta: Strøm; Kraft; Birch; Rolseth; RL; Jpr.

Leilending og jorddrott; LR; spes. odelsjordebøker og rosstjenesteruller; FR, Odelsjordebøker pk. 6, 7, 13, i Stattholderarkivet RA; Matr. 1647, 1661, 1668, 1683, 1721; Sk. pr.; N. Hallan: Hemneboka, 1. halvband, Orkanger 1959; Jpr.; Personalhist. Tidsskr. 2 rk. V; Olaus Schmidt: Slegten Angell i Trondhjemske samlinger 1947; Sandnes; LR; Lagtingsprot. 3.

Skatt og tyngsler: NRJ I-II; LR;FR; NRR VIII s. 498, IX s. 274; Fladby; Sandnes; Jpr. 2; Samlinger til det norske Folks Sprog og His­torie, bd. IV, Chra. 1836; Avfelling: FR; Jpr. 1,2; St. a. kopi 2; StA pk. 117.

Bygdestyre og rettstell: Fladby; Leirfall; Hallan; A. Olafsen: Våre so­renskrivere, Oslo 1940; Wibe; Ehms kopibok, forøvrig om stiftamtmenn, fogder, sorenskrivere og lensmenn en rekke steder i LR; FR; St.a. kopi; Jpr. og P.b

Kirke og prest: DN I nr. 1099; NLR; Jpr. 11; Innherred Prostis Justis- og skifteprot. 1735-81; Jämtland läns Forminnesförenings tids­skrift bd. 7, Østersund 1919; Jpr. 1,5,10; LR; FR. Trondhjem stiftbok 1667, SA; Bülches manntall, prestenes 1665-66, RA; Kirkestolen; Er­landsen.

Ufred og forsvar: L. Daae: Krigen Nordenfjelds 1564, Chra. 1872; Sand; NRR I s. 461; Norske Samlinger I, Chra. 1852; Innherred Prostis Justis- og skifteprot. 1735-81, S.A; T. Mathisen: Fra bondeoppbud til legdshær, Oslo 1952; LR; Norske Samlinger II, Chra, 1860; Leirfall; Y. Nielsen: Kampen om Trondhjem 1657-1660, T.hjem 1897; J. Bromé: Jämtlands och Härjedalens historia, II, St.holm 1945; Rullorna över de trondhjemske Regementen utskrivna 1658, T.heim 1959. Offi­serer: Ovenstad; LR; FR; Jpr. 2,3; Bülches manntall 1665,RA; Folke­telling 1701, RA; StA pk. 124.

Levekår: LR; FR; St.a.kopi 3; Kirkestolen; NRR Vs. 236; Jpr; Paul Birch: Selbu bumerker, Selbu 1936; Sk. pr.

TIDA 1700-1837

Folkevekst og folketrykk: Folketelling 1701, RA; Manntall 1762 i StA pk. 111; Folketelling 1801, SA; 1814 (ekstrakt) i KB3; 1825 i KA; 1835 (ekstrakt), SA. Fødselstall: Ekstrakter i KA, KB 2, spesielt åra 1757-75 og 1793-1801; KB 3 1801-16. Flytting: KB fra 1816. Matr. 1721, 1746, 1778, 1790, SA, 1838 (trykt). Gårddeling: Amtsbreve 1,5; St.a.kopi 83. Næringsvilkår: St.a.kopi 83; St. A.pk. 75 b.

Selbo kobberverk: Rolseth: Kopperverket; O. Brun: Meraker grubefelt, T.hjem 1900; Schøning; Jpr. særl. 5,7,8,10,11; Røros kopperverk 21. klasse nr. 36; StA pk. 27,71; St. a.kopi 33,53,67; Matr. utk. 1723; PbaI, bI; Kb 1,2; Selbu kopperverks arkiv i SA, særl. Maanedlig Afregnings og Materialafregningsprotocol fra 1739. Bergskrivernes kopi­bøker fra 1749 og Bergskrivernes brever og regnskape fra 1737.

Kvenfjellet: Birch; Rolseth: Kvernfjellet; Strøm; Kraft; M. Emstad: Kvernsteinsdrifta i Selbu kommune, Selbu 1938; usign.: Fra kværngruberne i Selbu, Folkebladet 1870; Jpr.; St.a.kopi 6,9; Lagtingsprot. 5,7,SA; Borgermester Hagerup: Om Trondhjems Handel i Trondhjemske Samlinger, 1 r.bd.2; Olaus Schmidt: Familierne Tangen-Lykke, T.heim 1925; Forliksprot. 1, SA.

Gårdsdrift og arbeidsliv: Matr.utk. 1723, RA; Sk.pr. 1-7; Jpr. Uår: Leirfall; St.a.kopi 2,76,79,80; Jpr. 1,2,3,16; StA pk. 22,79, 80, 129; Amtsbreve 1,3,4; KB 3; BA pk. 5. Om Rosenvinge i Jpr. 11. Slått og setring: L. Reinton: Sæterbruket i Noreg, I-III, Oslo 1955-61: Klok­ker Sessengs priv. prot. KA; Gårdsskjema; St.a.kopi 68; Prot. over Fjeld-enge-sletter i S. og S. fogdarkiv, SA; Lagtingsprot. 4, SA; Forliks­prot. 1, SA; Borgedal; Bjørn og varg i Selbu og Tydal, T.heim 1963. Beretninger om Den Oeconomiske Tilstand m.m. i Norge ved Udgangen af Aaret 1835, afgivne af Rigets Amtmænd, Chra. 1836; Kraft; Fol­ketelling 1835,SA.

Husmennene: Folketelling 1701, RA, 1801, SA, 1825, KA. 1835, SA; «Krigsstyren» i StA pk.71 og FR pk. 53; Matr.utk. 1723, RA;Mann-

tall 1762, SA. Plassnavn fra Pb., Skpr., KB, Jpr. og Forliksprot. samt gårdsarkiv. StA pk. 54, 138; Amtsbreve 3; Lagtingsprot 9a, SA; St. a. kopi 53, 63, 65.

Skog og sag: StA pk. 24,26,108,123,124; FR pk. 53; Jpr. 3, 4, 7, 10, 11, 12; St.a.kopi 10,48,67,73,82; Amtsbreve 6,8; Matr.utk. 1723,RA; G. Nissen: Thomas Angells Stiftelser, T.heim 1967; M. Emstad: Skog­bruk og fiske i Selbu, utr. KA.

Proprietærer og selveiere: G. Nissen: Thomas Angells Stiftelser, T.heim 1967; O. Schmidt: Slekten Angell og A. Holst Jørgensen: Om­kring hennes Naade Geheimeraadinden, begge i Trondhjemske Samlin­ger 1947; Jpr.; Skpr.; Pb; Matrikler.

Almenningene: Sandnes, O. Olavsen: De norske Almenninger i Fortid og Nutid, Oslo 1951; StA pk. 24, 123; Jpr. 10,12; Ehms kopibok. Sørungen: Lagtingsport. 1689; Jpr. 3; St.a.kopi 17; Guldal Jpr. 1758, 1766; Jpr. 12; Alm. befaring 1818 og 1813 (Guldal) i Amtsarkivet, SA; J.H. Nygård: Haltdalen og haltdalingene I,T.heim 1949. Nålbogen: LR; St. a. kopi 71; Jpr. 12; Pb 6,12. Sonen: Leirfall 1-2; Jpr. 10, 12, 18; StA pk. 138, 140. Roltdal: StA pk. 26,27; Lagtingsprot. 7, SA; Almennings-befaring 1818 i Amtsarkivet, SA.

Samene: N.Hallan: Dei første meldingane om samar i Nord-Trøndelag, N-Trøndelag Historielag Årbok 1966; J. Sandnes: Snåsaboka I, Steinkjer 1956; Gullikstad; J.H. Nygård: Haltdalen og haltdalingene, I. T.heim 1949; Major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokol­ler 1742-45, I, Oslo 1962; Jpr. 1, 4, 12, 17, StA pk. 27; St.a.kopi 13,68; KB 1-4; Amtsbreve 2,4; BA, kopibok 1720-40; A. Helland: Norges Land og Folk, Nordre Trondhjems Amt, Kra. 1909.

Skattene: FR; StA. pk. 29,53,54,68,75 b, 108; Ekstraskatten: Jpr. 13; St.a.kopi 76,79,81; S.sogneprest ark., pk. 1,SA; StA pk. 32,56,111, 113, 114. Sølvskatten: Innskuddet i Norges Bank, Amtsarkivet, SA og S.sogneprest ark, KA.

Øvrigheten: Schøning; Groven; Jpr.; Jpr. Strinda og Selbu 1799-1837; Forliksprot. 1,2,SA; Om Svend Bakken: St.a.kopi 56,58; Jpr. 11; Lagtingsprot. 9b, SA; StA pk. 55: Fogd, sorenskriver, lensmann og ting en rekke steder i Pb; Skpr.; St.a.kopi; Amtsbreve; Lagtingsprot.

og Jpr; forøvrig A. Olafsen: Våre sorenskrivere, Oslo 1940; Wibe; Leir­fall 1-2; Hallan; Strinda Bygdebok III, T.heim 1948; 0. Aas: Slægts-

historie fra Selbu og Tydalen, T.heim 1906; Amdal.

Militærvesen og krig: Den store nordiske krig: J.P. Sand: Svensken i Selbu og Tydalen, Selbu 1898; Gullikstad; Leirfall 1-1; G. Petri: Armfeldts karoliner, St.holm 1919; J. Bromé: Jämtlands och Härjedalens historia III, St.holm 1954; J.W. Klüver: Om den Svendske Arme under Generalliut. Armfeldts Commando, Ny Minerva II 1806; H.A. Tøn­der: Beretning om Krigsbegivenhederne Nordenfjelds, i Norske Samlin­ger II, Chra. 1860; St A pk. 124; St.a.kopi 6,16; KB 1; Jpr. 5,8,11. Selboske og Meragerske kompanier: StA pk. 31,36,53,54,56,100,102; Jpr. 13,19; Amtsbreve 2,5; St.a.kopi 33,40,63,80,82,83; Mil. ark. Sel­boske comp. 1811-43 i SA. Offiserer: Som ovenfor, dessuten Ovenstad; KB; Jpr. Menige: Som ovenfor, dessuten Folketelling 1701 og 1801, RA; Manntall 1762, SA; Sand; Stuevold-Hansen:

I gudshus og prestegård: BA; Prosteark. Innherred Prosti, SA; S, sog­neprest ark. i KA og SA; KB; St.a.kopi; Jpr. For prester dessuten: StA pk. 74, 108; Lagtingsprot. 7, SA; Innherred Prostis Justis- og skifteprot. 1720-40; do. 1735-82; Erlandsen.

Skolestell og skoleholdere: Folketelling 1701, RA; Jpr. 3; St.a.kopi 50; Bispens visitasbok i BA; Skoleark. KA, bl.a. «Skolefundatsen» 1748. Skoleregnskap 1769-1837. Skoletollister 1811-37 (ikke fullst.); BA; S. sogneprests ark. KA og SA; KB 2,3; Stuevold-Hansen; Sand; Amdal; I. Flønæs: Slægtshistorie over Familien fra Brøttem, T.heim 1915; do.: Kirkesangere og lærere i Selbu, Selbu 1930; O.P. Kolset og Jon O. Sesseng: Selbu lærerlag 1864-1964, Melhus 1967.

Farleier og ferdsel: O.B. Flakne: Vegstellet i: Selbu kommune, Selbu 1938, A. Helland: N-Trondhjems Amt, Kra. 1909; StA pk. 29,31,33, 135; Jpr. 2,5; St.a.kopi 31,65,79,80,82; Amtsbreve 2,5,6,7; L. Halse: Malvik Bygdebok I, T.heim 1959. Gjestgivere: StA pk. 124, 135, St.a. kopi 3,52; Matr.utk. 1723, RA; Jpr. 12,17; Amtsbreve 4,5; Skpr. 10; Pb Strinda og Selbu 1802-27 II; KB 2-4; BK1.

Gård og tun: Visted og Stigum: Vår gamle bondekultur 1-2, Oslo 1951-52 A.Berg: Norske gårdstun, Oslo 1968; Jpr. 12,16,18,20; StA pk. 138; Skpr. 1-10; Jpr.; St.a.kopi 54; BA pk. 18. Om «smellesjer» m.m.:

W. Lund: Et kapitel av trøndersk folkekunsthistorie, Gauldalsminne 1928.

Hverdag og fest: Chr. Monsens dikt tr. bl.a. i Amdal, Sykmod: KB 2,3 Jpr. 7,13; BA pk 6,18; BK 1. Fattigstell: BK 1; Manntall 1762 og -66 i StA pk. 111,113, 114; KB 2,3. Kår: Pb. Gårdsarkiv. Klær: Ole Hansen (Stuevold?): En liten Skildring av Folks Liv i Thydalen og Prøve paa Maalet der (1853), innført i «Folkestuens» prot., utr. KNVS Biblioteket; Skpr. 1-10; J. Senn: Norske Nationale Klædedragter efter en Samling Originaltegninger (av J.F.L. Dreier), stukne i Kobber af J. Senn, Kbhn. 1812. Fest: Jpr. 10,11,16; Schou: Kongel. Forordnin­ger III 1730-46, Kbhn.; Pb; BA pk 17; Stuevold-Hansen; Innherred Prostis Justis- og skifteprot. 1735-81. Brenning: St.a.kopi 67,80; Amtsbreve 1,3,7; Jpr. 13,14; BK 1. Moral: Jpr.; BA pk. 17; St.a.kopi 67; CD. Kliiver: Norske Mindesmærker, Chra. 1823; KB 1-3; Samtale mellem En Bye-Mand og han Ola Selbyg, Tronhiem 1778.

Mot selvstyre: Amtsbreve 2,4, 7,8; St.a.kopi 79; Skolearkiv KA; BA pk. 18; BK 1; Forliksprot. 1,2, SA; StA 23; Formannskapsprot. 1, KA; Pb; Adresseavisen årg. 1813; Stuevold-Hansen; Usign.: Da bønderne fra Selbu og Meraaker beleiret Trondhjem, Adresseavisen 29/3 1924; KB 3; Stortingets Forhandlinger 1815-16; (J. Neergaard:) En Odels-mands Tanker om Norges nærværende Forfatning, Chra 1830.