Hverdag og fest

Om Selbusjøens skogbeklædte strande Bor skjult en tarvelig men haardfør slægt. Høit fjeldet hvælver over den sin pande Og hæver sig mot skyen stolt og kjækt. — Der bonden hugger stenen ufortrøden Med sine stærke arme aar for aar. Men det er tungt av sten at hugge føden Og derfor sitter han i tunge kaar. —
(Christian Monsen, 1848.)

Helse og sykdom

Hardt kroppsarbeid var en selvfølgelig del av våre forfedres livsform, her som i andre bondesamfunn. Kan hende var selbyggenes bør tyngre enn de flestes. «Det er tungt av sten at hugge føden». Bergmester Strøm så med undring på arbeidsmetodene i kvernfjellet, men la også merke til hva de førte til: «Ikke Faa blive for (før) Tiden knækkede, og lide Skade paa deres Sundhed ved de svære Løft». Kirkebøkenes tørre tall forteller at Strøm så rett, gjennomsnittsalderen var uhyggelig lav. Det var ikke et samfunn for de svake. De bukket under. Men de som levde opp, måtte bli en «hardfør slekt». «I Udveiene, til svære Reiser, til at liide Ondt, at taale Fatiguer (anstrengelse), sær for en Tiid, er ingen beder, end Sælbyggen» (Schøning).

Før 1800 gir kirkebøkene til vanlig ikke opplysning om dødsårsak. Vi kan bare ane tragediene, som da de tre søsken Kirsten, 9 år, Jon, 5 år og Malena Amdal, 2 år, ble begravet den 15. januar 1769. Smittsom­me sykdommer herjet med jevne mellomrom: «småpukka» (barne­kopper), «kregda» (meslinger), kikhosten og «sutta» (feber). Uten hjel­peråder som de var, var selv barnesykdommene livsfarlige. Andre syk­dommer som de stred med — gikt, rosen, kolikk, sting, brokk o.a. — prøvde de å kurere med alskens «medisiner». Innvortes måtte det være noe som rev: brennevin med og uten kamfer, pepper eller krutt, bevergjeld (galle av bever) og den illeluktende «dyvelsdrekk» (safta av en persisk plante). Utvortes ble det brukt terpentinklut, tjæresmurning, plaster av grankoe. Årelating var holdt for å være et sikkert mid­del mot mangt. Det letnet når «gammelt, dødt» blod ble tappet av.

Så vidt vi vet hadde bygda i 1838 aldri vært besøkt av en lege. Folk kurerte seg selv, og ble det for ille, søkte de til bygdedoktoren, hvis de da

ikke døde i mens. Karer eller kvinner som hadde lag med å stelle for syke, fikk rennomé som «dokter» eller «klok kone». De hadde en «god hånd», dvs. naturlige anlegg og sterk interesse for sykestell. Da Peder Lemche fikk arma ut av ledd under krangel, gikk det bud etter Ingebrigt Storevjen, som nok visste å få den på plass igjen. To mannaldre senere finner vi den svenskfødte Ole Helsing som «lege». Han helbre­det bl.a. Peder J. Lien, som hadde fått skutt av en fot i kvernfjellet.

Sist på 1700-tallet ble det mer alminnelig å sende alvorlig syke til Hospitalet i Trondheim. Fattigkassen eller amtet betalte kurpengene for de fattigste. Enda bøndene hadde sterk uvilje mot offentlige utlegg, tok de på seg denne utgiften. Det gjaldt å få stoppet den styggedom­men som siden 1780-åra hadde herjet i by og bygd: «radesyken» eller syflis. Tiltaka gikk likevel ikke langt nok. Når sykdommen var så langt fremskreden at én ble skysset i vei på radesykehospitalet, hadde han eller hun rukket å smitte flere andre. Folk fikk stri med «styggsjuka» i to generasjoner framover.

I 1796 foretok engelskmannen Jenner den første koppevaksinasjonen. Det nye «vidundermidlet» kom fort hit. Alt i 1801 kom det en forordning om vaksinasjon, i 1810 ble den gjort tvungen. Året etter kom vaksinasjonen i gang i Selbu med lærer Tomas Stokke som vaksinatør. I 1813 var nøyaktig halvparten av konfirmantene vaksinert. Den andre halvparten kunne legge fram attest på at de hadde hatt «småpukka» eller de beviste det med tydelige kopparr. Ti år senere var det hele i god gjenge, det fantes da knapt et barn over et halvt år som ikke var vaksinert. Og prosten skriver at i Selbu var vaksinasjonen «bekiendt og yndet».

Fra 1810 skulle det etter loven være jordmødre i hver bygd. Sel­byggene greide seg på gammelviset ennå en tid. Omtrent hver grend hadde sin «løsmo» — en eldre kvinne som hadde fått erfaring i å hjelpe de fødende. Og ellers var nabokjerringene snare til å komme når tida var inne. I 1836 ansatte bygdekommisjonen en utdannet jordmor. Det var østlendingen Berthe Andersen Ous, som kom hit direkte fra jordmorskolen i Kristiania. Sammen med mannen, snekker Erik Andersen, bygde hun seg hus og hjem på Kvellohaugen og tjente her i mange år til de utvandret til Amerika.

Omtrent årlig måtte mødre stå offentlig skrifte fordi de hadde ligget i hjel barnet sitt. Til tross for den vanærende straffa holdt mødrene fast på skikken — eller uskikken — med å ha spebarna hos seg i senga om natta. Først opp i mot år 1800 forsvinner fenomenet — eller var det slik at det ikke lenger ble registrert i kirkebøkene?

Mange døsfall skyldtes ulykker. Særlig mange var det som druknet. I åra 1811-1837 mistet minst 33 mennesker livet på denne måten, de fleste på Selbusjøen. Mange frøs i hjel på fjellet, enkelte også ute på isen. Flere ble drept av vådeskudd i kvernfjellet, andre av trær som ble felt over dem i tømmerskogen.

Fattigstell.

Bygda huset mange som ikke kunne brødfø seg selv, kronisk syke, vanføre, gamle og fattige. Etter gammel vedtekt hadde slekta ansvaret for alle sine, også de hjelpeløse. Ut over 1700-tallet ble det klart at dette ikke var godt nok. Den hurtig voksende husmannsklassen hadde ikke resursser til å fø på mange ikke-arbeidende. Bygda måtte kom­me til hjelp.

De første opplysninger om organisert fattighjelp får vi fra mann­tallet av 1762. Der finner vi 3 fattiglemmer som «fløttes fra gaard til gaard inden det tildeelte Lægd». Dessuten fikk 12 almisse, mange av dem var syke eller vanføre. Videre var 11 registrert som fattige og 4 som tiggere uten at det er nevnt noen hjelp. De måtte nok greie seg som best de kunne.

Vi vet ikke når legdsvesenet ble organisert. Trolig var det en tid før 1762, og ventelig var det flere enn de tre nevnte legdene da. Da bygdekommisjonen tok til å virke i 1795, var det sju legd, ei i hver grend. Kommisjonen strødde i første omgang bare sand på den gamle ordningen. Fem år senere ble det plusset på ei legd, slik at det ble 22-25 bruk om hvert legdslem.

De fleste legdslemmene var gamle kvinner. I perioden 1800 til 1824 var bare 4 av 21 legdslemmer av mannkjønn. Av dem var en blind. Legds­lemmene hørte til vanlig hjemme i den grenda de flyttet om i. I 1800 ble det bestemt at ei legd som i ett år eller mer hadde hatt «en særde­les besværlig Lægsfattig», kunne et annet år tilbyttes et lettere lem. Men det er vel tvilsomt om denne bestemmelsen ble praktisert. Derimot avgjorde kommisjonen at legdslemmet Beret Pedersdatter inntil vide­re måtte forsørge seg selv, da hun «ikke var aldeles trængende og vrangvillig i sin Opførsel».

«Å komme på legd» var holdt for å være vanærende; det siste halm­strået for dem som var aldeles opprådd. Legdslemmet flyttet mellom gårdene i legda — var én uke på ett sted og kroket seg så videre til neste gård. Enkelte var så syke at de ble båret i seng. Etter lo­ven skulle oppsitterne sør­ge for skikkelig kost og pleie, men dessverre ble nok de gamle altfor ofte hundset og vanskjøttet. Men det kunne også følge trivsel med legdskallen eller kjerringa, som satt på hoggstabben med krittpipa, spyt­tet i gruva så det freste og «røla» og fortalte om stel­let og folket på nabogår­dene.

Hjulrokk. (Bygdemuseet.) Foto Garberg.

Fattige og foreldreløse barn ble satt bort til fostring mot betaling. 3-4 daler årlig kostet et barn fattigkassen, som fikk refundert disse pen­gene av Waisenhuset i Trondheim.

De fattige som på noen måte kunne greie seg selv, fikk bare en liten pengestønad av fattigkassen. Den fikk inntektene sine fra kollekt i kir­ken og mulkter. Store beløp ble det ikke. I 1793 delte presten ut 15 da­ler, i 1820-åra gjennomsnittlig 42 spesidaler årlig. Det ble ikke mye på hver: 1 1/2 til 2 ort — én eller to ganger årlig. Dette var ikke til å leve av, men det var heller ikke tanken. Alle, selv de gamle og utslitte, måt­te trelle og arbeide så fremt de orket så mye at de gjorde rett for maten. Ellers var det å tigge.

Tallet på fattige steg kraftig etter 1800. I 1793 var det 27 almisselemmer, i 1820-åra mer enn det dobbelte. Også her var kvinnene i fler­tall. Ved utdelinga før jul 1821 var 27 enker og 11 «gamle Piger», dess­uten fikk 1 vanfør pike almisse. 16 av almisselemmene var menn. Nes­ten alle var av husmannsstanden, men det fantes også de gårdmannsen­kene som måtte gå den tunge gang og be om en halv daler av fattigkas­sen.

Fattigstellet lå tungt på bygda. Bøndene og de mer holdne husmenne­ne svarte sin del av utgiftene, men de gjorde det ikke med lyst. Rosenvinges kommentarer til manntallet i 1766 gjenspeiler nok også bønde­nes holdning til de fattige. Om tre «arbeidsføre» tiggere som uten lov hadde bygd seg et rom i Haugene innafor Dyrdal, heter det: «Deres Næ­ring har i mange aar været at stjele og tigge». Ole Jonsen, en husmann i Vikvarvet, «er formedelst ladhed udarmet og nu med sine tigger». Bro­ren Esten var «lige saa doven og fattig».

Kår. De gamle på gårdene ble vanligvis vel forsørget. Brukeren forbe­holdt seg kår når han overlot gården til neste bruker. Kåret varierte med størrelsen og velstanden på gården, men etter måten var det stort og måtte virke tyngende på neste bruker, 6 tønner korn, 2 kyr og 6-10 små­fe var et vanlig føderåd, men enkelte krevde det dobbelte og mer til. De færreste forlangte likevel så stort kår som Marit Bell da hun solgte gården til sønnene i 1790: «12 mæling åkerland til sæd, av den beste jord. Fór til 6 kyr og 30 småfe av beste slag innen gjerdes. Den ganske avling å hjembringe til min påboende gård. Hest og folk til jorden og avlingens drift, samt fri befordring til kirke eller annen steds når for­langes. Brenneved skavet og hjemkjørt samt sundhogd. Frie husværelse som jeg forbeholder meg å velge hvor jeg selv lyster».

Også husmennene kunne kreve føderåd, men de tok ikke så hardt i. Kårkontrakten ble holdt i runde vendinger som gjorde det mulig å til­lempe den etter trangere tider. «Han (Jens Olsen Hovetrøa, 1778) skal forsyne sin far og mor deres livs tid med rom, så og upåklagelig kost og tilsyn i deres alderdom og svakhet».

Kosten. Gerhard Schøning fører oss inn i selbyggens dagligliv. «I Sælbo spiiser ellers Almuen, om Vinteren 4 Gange, men om Somme­ren 5 Gange om Dagen. Til Frokost spiises gemeenlig Ost og Brød (flat­brød), eller Smør og Brød, til Duers Sild og Suppe med Ost og Smør til, hvilken sidstmeldte Ret maa være tilstede ved alle deres Maaltider; til Nons spiises Mælk og Brød; til Aftens den saa kaldte Kaale, en Ret, som laves paa følgende Maade. I en Portion Gryn og Vand kommer man et Støkke Kiød, eller i Mangel derav gamle Marvebeen, dette koges sammen, dog ei længer end til det er halv kaagt, da man rører deri lidt Havre- eller Byg-Meel, indtil den heele Massa er tyk som en Grød. Man lader det siden staae i en Kober-Kiedel, hvori det ofte bliver grønfarvet af Spanskgrøn, men spiises dog med Appetit og fordøies, uden Skade, af den haardføre Sælboe-Mave».

Som vi ser var kosten nærende, og sunn også, hvis en hadde «Selbumage». Vi vil også tro det var rikelig nok. «Sælbyggene spiise stærkt, saa de fortære selv alt hvad de avle af deres Gaarde». På Schønings tid var det jevn velstand i bygda. Mest ingen hevet seg over gjennom­snittet i kosthold og klær. Få sultet eller frøs. De forholdsvis store inntektene som fløt inn i bygda via kopperverket, førte ikke til vellevnet eller overflod ,skal en tro skifteprotokollene og kjøpmannsregningene.

Den eneste luksusvaren vi kan påvise, er tobakken og så kanskje ett og annet stasplagget.

Klær.

Ingen selbygg skilte seg ut i klesveien. Det vil ikke si at de gikk i «bunad», dvs. klær som var like og uforanderlige ned til den minste detalj. Bunaden er en nyskapning, et tenkt gjennomsnitt av de mange draktene som fantes. Men klesdraktene fikk likevel et ensartet preg fordi typer, fasonger og stoff gikk igjen hos alle. I farger og mønstre var de derimot høyst forskjellige.

Tydalingene gapskrattet litt over de gammeldagse selbyggene: «Dom te på lægg å det Gamle Sælbyggan å no. — Nær’n va på’n Fælaveg fyst e minnes å såg inn sælbygg, så va’n nå økjent han lel. Dom hadd’ røe hell kvite sidtrøijå å Knebrøk, Snøsåkka å Hussko på fotøm, å Kollhuve på Huggua, just likens som Finnan. Å Kvindfølka hadd’ Pikhuvå døm, Bottesrem (beltesrem) omkring Midja med Matjonge (liten matkniv) — å skje — å Nålhus ti, — å Gud vet, kerr de’ va alt såmmånt». (Ole Hansen 1853).

Ved å gå gjennom skifter fra periodene 1730-50 og 1780-1800 fin­ner en at tydalingens harsellas ikke er så altfor langt fra sanninga. Manns­draktene var mest ensartet. Kjolen eller «sidtrøya» var av grå eller brun vadmel, men like vanlig var den kortere kofta eller trøya av hvit vad­mel. Mest alle hadde hvit vadmelsvest, sjeldnere rød eller blå kledesvest. Alle disse plagga så nær som kofta som hadde hel bole, hadde knap­per eller hekter av tinn eller messing. Hver mann hadde en eller flere skinnbukser, helst av gult, semsket elg- eller bukkskinn. Buksa var «stytbrok», den gikk bare nedom knærne. Strømpene var av vadmel, sist på 1700-tallet fantes også «bundingsstrømper». Hodeplagget varierte mest. Det kunne være hatt, «kollhuve», «karpeshuve» av grå vadmel og med øreklaffer eller «skallfrøshuve» av hundeskinn og med store klaffer. Strikkeluer fantes også.

Det eneste plagget som med full rett kan gå inn i en «kvinnebunad» fra Selbu er et svart vadmelsskjørt. Mange hadde også blå, hjemmevevde verkensskjørt. De var trolig til daglig bruk, mens svartstakken var en del av kirkeklærne. Enkelte kvinner brukte også skinnstakk. Alle hadde minst én trøye. Trolig gikk trøya ned på hofta og var sterkt innsvinget i livet med skjøter. De fleste var laget av vadmel eller klede,

En selbygg med sin kone. Etter tegning av J.F.L. Dreier.

andre var i verken, «kiersie» eller skinn. Fargene var høyst forskjelli­ge, kanskje med en overvekt av blått. Snørelivet, som satt på hvert kvinn­folk, hadde gjerne forskjellig stoff eller farge i selve livet, oppslag og snorer. På enkelte var det strikkete ermer. Forklær og tørklær ga hver drakt et individuelt preg. De var av «kjøpty» og i alle farger. Mønstra vekslet mellom randet, rutet eller «blommet». Ett plagg hadde alle ko­ner: en svart «pikhuve» av fløyel. Enkelte hadde også pannelin.

Skobunaden var lik hos kvinnfolk og karfolk. Om sommeren ble sko med store spenner brukt. Om vinteren finnsko og «hussko». «Husskon» var gjort av «fikkjer», dvs. leggskinnet av kalver og kyr. I skogen og marka kunne karene bruke «langstævli» eller «stævelsko» (snøresko) med snøsokker av vadmel til.

«Striskjorta» var en selvfølgelig del av selbyggens hverdagsklær. Den var vevd av «stryet», den grove hamsen på linet, og som de andre «gammelkleda» var den stiv, hard og ubehagelig å bære.

Fest og fritid. Våre forfedre ble så langtfra plaget med «striskjorta og havrelemsa» og surt slit hver dag. Året hadde mange fridager. Søn­dagen var hellig — alt arbeid var bannlyst, dessuten var det mange and­re kirkelige festdager som ble helligholdt som søndagen. Inntil 1770 ble disse ni festdagene helligholdt: 3. jul-, 3. påske- og 3. pinsedag, Hellig-trekongersdag (6/1), Marie renselsesdag (2/2), Sankthansdag (24/6), Maria besøkelsesdag (2/7), Mikkelsmess (29/9) og Allehelgensdag (l/ll). Men ennå sto flere igjen som er blitt hverdag siden. Attåt kom alle «gjestbå»: festerøl, bryllup, dåp, likvåke og gravøl. Og da turet gjestene i både en, to og flere dager.

Den høye øvrighet var med sin landsfaderlige innstilling mye i mot at bøndene ødslet bort godt korn og mat på overdådige gjestebud. Dess­uten kom det pietistiske strømninger som reagerte sterkt på landsfol­kets «Fylderie og anden utilbørlig Svermen og Forhold, hvorved Gud fortørnes og Sabbaten vanhelliges». I 1739 leste fogden på tinget en kongelig forordning som forbød «ald yppighed, overdådighed og drukkenskab ved Bøndernes Brølluper, Liigbegjængelser og samqvemme samt gilder». Men det er tvilsomt om forbudet ble fulgt opp. Et år fikk 13 mann bot fordi de som brudgom hadde kommet ridende til kirke med stort følge og med trommeslager i spissen. Forøvrig fikk folk fes­te som de ville, ser det ut til.

Fest.

Fra 1770-åra gjorde myndighetene et nytt og hardere framstøt for å få innskrenket bryllupsfeiringa. I bryllupet måtte det ikke være med flere enn 32 personer medregnet brudeparet, ikke serveres mer enn fire retter mat og absolutt ikke vin, kaffe og brennevin. Feiringa skulle ikke vare mer enn én dag, «dog maae 16 af Bryllups-Giesterne 2den Dagen komme tilsammen om Aftenen kl. 6 og dandse til Midnat, dog uden at sættes til Bords». Lensmann og fogd fikk prøve å håndheve dis­se rigorøse bestemmelsene. I tre, fire år haglet det med bøter for ulov­lig bryllupshold. 9 av brudgommene i 1781 måtte tilsammen betale 244 daler — verdien av 30 kyr! Jon Olsen Langli hadde det største brylluppet, 112 gjester. I de øvrige var det med 60-80 mennesker — hvis de ga opp riktig tall, men det er vel mer enn tvilsomt. Alle tilsto at de hadde skjenket brennevin.

Fra 1782-83 blir det omtrent tvert slutt med denne bøtelegginga. Var det fordi selbyggene omsider hadde gitt seg og feiret bryllup i all stillhet? Det er lite trolig. Mer sannsynlig er det at øvrigheten var gått trett eller ikke våget å trek­ke ut mer i mulkter fra byg­defolket. Lensmann Norbye gjorde et nytt forsøk på håndhevelse i 1799 etter pålegg fra stiftamtmannen. Forordningene ble lest på kirkebakken én søndag, og den neste holdt Bersvend Eriksen Balstad «Brøllups Gilde med Spil og Leeg samt Brudefølge lige indtil Kirken». Da lensmannen innfant seg i bryllupsgår­den, var ingen gjester å se, men straks han var reist, «haver jeg ladet mig under­rettet om de holt et fult Brøllup». Det ble med det ene forsøket. Året etter ble alle restriksjoner opphevet. Myndighetene hadde kjem­pet forgjeves mot tradisjo­nens seige makt.

Beret Dyrdal i gammel brudedrakt fra Selbu.

Folket selv holdt «festarølet» som den viktigste seremonien. Den søndagen det ble lyst i kirken første gang, hadde brudgommens foreldre med øl eller brennevin og mat til kirken. Etter gudstjenesten leide de seg inn på en av gårdene eller plassene i Mebonden, ba inn slektninger og venner og trakterte med mat og drikke — ofte til over­mål. Etter festerølet kunne de to flytte sammen og leve som ektefolk. Vielsen var et rituale de måtte igjennom fordi «han far» krevde det.

Geistligheten så på festerølet som en uskikk, uten rot i religionen som det var. De prøvde forgjeves å avskaffe det. Mebondingene som måtte holde hus til festene, gikk også trett. I 1819 slo de seg sammen og ble enige om å nekte rom til festerøl, de satte tilmed bøtestraff for dem som brøt forbudet. Det hjalp visst lite, for «traktaten» måtte gjen­tas ti år etter. Skikken med festerøl holdt seg langt opp mot vår tid, men trakteringa innskrenket seg etter hvert til et «fjoromstykke» brød og en dram.

Drikking og turing hørte også med i begravelser eller gravøl som det likefram kaltes. Kvelden før samlet de nærmeste seg til likvåke eller våkestue. En sjelden gang får vi høre litt om det som foregikk, som når drengen i Bakken gikk rundt med «Brendeviin og øll til at skienke fol­ket, da Folket om natten holdte paa at siunge Liig Psalmer» over den myrdede Gunder Bakken. «Vakstoggo» utartet visst med svir og dans rundt kista hele natta, og presteskapet så på den som en hedensk ve­derstyggelighet. Her i dalen skal det ha blitt slutt på uskikken etter at en «gaptrast» hadde tatt ut liket og lagt seg selv i kista for å skremme folk under likvåka. Men daudingen reiste seg borti kroken der han var lagt, og kom og for med han i kista, forteller sagnet. Tro det den som vil!

Til gravølet etter presten Jens Bloch ble det kjøpt inn 1 anker vin, 1 anker brennevin og 3 tønner malt og 1 tønne rug til øl. Hvis alt det­te ble supet opp, skulle vel noen og hver av gravølsgjestene bli bra «rusinn».

Brennevinsbrenninga. Øldrikkinga har lange tradisjoner her i landet, mens brennevinet er forholdsvis nytt. Det var ikke før i begynnelsen av det 18. hundreåret brennevinet og brenninga ble alminnelig utbredt. Det var lenge tillatt å brenne hjemme. Produksjonen var stor og bren­nevinet billig. Det måtte bli misbruk. Kan hende var det en tanke verre her i bygda enn andre steder. «Sælbyggene ere i Udraab for (utropt som) at være store Brændevins Drikkere, en Drik, som til Landets og Indbyggernes Fordervelse, har saavel her som paa andre Steder, taget alt for meget Overhaand,» skriver Schøning. I 1757 forbød regjeringa heime­brenninga. Det ble da forseglet 84 brennevinskjeler i Selbu tinglag, mot bare 20 i Børsa, 12 i Leinstrand og 4 i Buvika og Byneset. I Strinda var det 151 kjeler, men det skyldtes vel de mange kroene i byen og på Bakklandet.

Om brenninga ble forbudt var det lett å få tak i billig brennevin, bl.a. ble landet «overvældet» med kornbrennevin fra Danmark. I måtelige mengder ble brennevinet regnet som nødvendig. «Bonden naar han i sær Nordenfjelds, maa ligge ude — om Vinteren til Fjelds og i Skoverne for at hugge og Frembringe Tømmer, kunde til styrke og Sundheds Vedligeholdelse behøve Brendeviin til Nødtørftighed». (Stiftamt­mann ven Osten, 1772). Her i bygda var det bare gjestgiveren som hadde lov til å selge brennevin, men det var flere som gikk ham i nærin­ga. På de andre Hovegårdene ble det både skjenket og spilt og danset til langt på natt. Bøtelegging stanset visst ikke dén trafikken. Klæbyggerog tvilsomme «subjekter» fra byen kom opp med brennevinskagger «store som sildetønder» og solgte ved kirken eller andre steder.

Forbudet mot heimebrenninga ble opphevet i 1816. Nå tok misbru­ket aldeles overhånd. Flere ganger i de nærmeste åra ble «gode menn» bøtelagt for «usømmelig Forfatning» i kirken, og det hadde mest ikke hendt før. Til tross for de åpenbare skadevirkningene holdt bøndene så sterkt på sin «frihet» at forbudet kunne ikke innføres igjen før i 1840-åra. Også etter den tid var det visst enkelte som kunne skaffe «hembrent».

Moral. Det kan ikke være tvil om at den overstadige drikkinga svek­ket moralen, selv om en kan finne få konkrete bevis for det. Årlig ble trefire par straffet for lejermål. Det var ikke stort mer enn i hundreåret før, men det fantes nå langt flere «løsagtige» kvinner — ugifte kvinner som ble straffet for 3. eller 4. gangs lejermål. Som før var det vanlig at ungdommen søkte seng sammen før bryllupet, men i motsetning til tidligere forekom ekteskapsbrudd ikke så sjelden. Geistligheten så årsa­ken til elendigheten mer i «kjældgangen» eller «nattesvermeriet» som de kalte det, heller enn i drikkefeldighet. «I øvrigt maa man beklage, at Nattesværmeriet, især Løverdags Aften og Nat, samt Hoer og Løsagrighed ikke aftog, — Den sædvanligen nu brugelige Straf for Hoer i

Egteskap, nemlig at sidde nogle Dage hos Lensmanden, agtedes ikke det mindste», skrev bispen i 1820. Han ba om strengere straffer, men fikk det visst ikke. Utpågangen lot seg iallfall ikke utrydde.

De første tiåra av det forrige hundreåret var en hard tid. Nærings­grunnlaget sviktet mens folketallet fortsatte å øke. Uår og krig forster­ket den uheldige utviklinga. For mange ble det å leve på borg hos kjøp­mennene i Trondheim. Det var i denne tida uttrykket skaptes: «Mi e født i år for tile’, mi selbyggi». Det er kanskje ikke å undres over at mange søkte trøst i flaska, selv om den var en farlig «trøster». Det er mulig at en større opplysning hos folk demmet opp for forfallet, men særlig trolig er det ikke. Hans Nilsen Hauges vekkelse fikk i hvert fall ingen gjennomslagskraft her i bygda før mot midten av hundreåret. Og biskop Bugge var hard i sin dom i 1830: «Almuen er raae, dum og stiv (sta)».

Det var særlig på denne tida Selbu fikk ord på seg å være et «avhøl». Allerede Schøning skriver at en barselferd til vanlig ble kalt en «Selboreise» i byen og der omkring. Han mente at den vanskelige veien til bygda var årsak til uttrykket. Femti år senere kan L. D. Klüwer fortelle den egentlige grunnen. En besvangret adelig jomfru på Trondheim kongs­gård reiste hit for å føde ubemerket, men det kom opp, og siden var man så «uartig» å kalle enhver barselferd «selbureise». Hvem som har rett, er ikke godt å si. Men sikkert er det at enkelte brukte samme kne­pet som jomfruen på kongsgården. I 1730 sto oberstløytnant Weinigel og Elen Kristiansdatter fra Trondheim offentlig skrifte i Selbukirken som syndere mot det 6. bud. Samtidig ble deres uekte barn døpt. 70 år senere ble Christianna Katrina båret til dåpen her. Hun var datter av Petronelle Schultz, en løytnantsfrue fra Skogn. Farens navn er ikke oppgitt.

Kontakten utover var liten. Rent unntaksvis kan en finne at en sel­bygg giftet seg med en utabygdes, og da helst med en tydaling. Mel­lom 1800 og 1810 var det 4 slike «blandete» ekteskap, 2 mellom floring og tydaling.

Navna. Ettersom selbyggene holdt seg bare til sine egne, måtte nav­nebruken bli uhyre ensartet. Oppkallingsreglene ble fulgt slavisk: elds­te sønn etter farfaren, nesteldste etter morfaren og tilsvarende for døt­rene. På grunn av den store barnedødeligheten var det vanlig å sikre et «godt» navn ved å gi to, tre av barna dette navnet, men så hendte det at alle vokste opp. Da måtte det bli «Stor-Ola», «Midti-Ola», og Litj-Ola». På mannssida var Ola det mest brukte navnet. I 5-årsperioden fra 1816 ble det døpt 170 guttebarn. 39 het Ola, 26 Per, 23 Jon, 9 Tomas og 5 Nils. De fem mest brukte kvinnenavna var Ingeborg (29), Marit (29), Brynhild (15), Beret (15) og Kari (13).

På enkelte gårder gikk særegne og sjeldne navn igjen i generasjoner og ble et kjennetegn på slekta. Av eksempler kan nevnes: Agnes (Hove), Ullu (Gulset), Trine (Evjen), Grim (Rønsberg), Finn (Lekvoll), Rejer (Kolset), Jørn (Slind).

Dette kapittel kan passelig avsluttes med et møte med han «Ola Sel­bygg». Da «dydziirede» jomfru Mette Aletha Busch i 1778 holdt bryl­lup med kjøpmann Petter Schmith fra Trondheim, ble det gitt ut en liten trykksak: «Samtale mellem en Bye-Mand og han Ola Sælbyg». Noen forfatter er ikke nevnt, men han må ha hatt kjennskap til Selbu og selbumålet. Ola snakker nemlig «selbygg». Rett nok er det lett å på­vise feil, men vi kan også finne mange typiske selbugloser og uttrykk. Det er naturlig å tenke på en av brudens brødre som forfatter, særlig Gjert — bergskriveren. Han ler av selbyggen, men latteren er ikke ond­sinnet. Ola er litt «bondsk» selvfølgelig, men også åpenhjertig, slagfer­dig og raus. Men la oss plukke noen biter fra samtalen, som er skrevet på vers. (Gjengitt litt modernisert).

Bymannen:

«God Dag kjære Ola! hvor agter du hen?
Du springer og klør dig i Nakken, min Ven!
Er nogen Fortræd Dig vel hændet?»

Men Ola må springe og hente politi, for det er slik «ståk og allarm oppi gara» hos Busch, slik «jammer og oill» at noe må være galt. By­mannen prøver å forklare at det er gjestebud, men Ola tror ham ikke:

«Nei true mæg, æg e inkja utgånnå Sild,
æg beill skiæl gråe Souin frå Gæita».

Omsider går det opp for ham at det er jomfru Buschs bryllup.

«Nå hæng æg på Lippa, blir skamful og Stuur.
Nei ska nå Lil-Veika i Dag vårrå Bruur.
Æg ha då om sligt ej haurt språka.
Æg ha fil væl sjet hu ha vorte so kaut,
Æg tænkt hu vild haft sæg ein Præst eller Faut,
Nej ska du sjå Fagtin på Dråkja».

Bymannen ber med seg Ola til Bryllupsgården, der de begge er godt kjent, for å ønske lykke til. Og Ola går gjerne.

«Æg ska fil dæg følje; indt vårra Skam-Klut,
Ein Bye — Main du e, men mot mæg ein Smågut,
Øll-Bollin æg veit å regiærra».