Mørke felter viser havets største utbredese etter at isen smeltet bort i lavlandet
Den kolossale vekten av isen trykket jordskorpa inn så landet lå mye lavere enn det gjorde før. Etter hvert som isen smeltet, minsket trykket og jordskorpa beveget seg tilbake til sin tidligere likevektsstilling. Men hevningen gikk meget langsomt og foregår forresten ennå med en fart av litt over en halv meter pr. hundre år. De enorme ismengdene som smeltet gjorde at verdenshava steg — en regner med en stigning på så mye som 100 meter. Og da havet steg fortere enn landet rakk å heve seg, oversvømte havet store områder som tidligere hadde vært fastland dekket av is. Havet trengte inn i Selbusjøen og steg enda høyere. Strendene rundt sjøen og dalbunnen oppover helt opp til ca. 200 meters høyde over havets nåværende nivå ble oversvømt. Den indre delen av dalføret har hevet seg mest. Ved Rolset ligger den marine grensa nesten 10 m høyere enn i Mebonden.
På det tidspunkt da avsmeltinga av breen var kommet så langt at dalføret var isfritt, var vannføringa i Nea ekstra stor, mye større enn i dag. Fra restene av breen, som lå i grensetraktene, strømmet mengder med smeltevann vestover med Nea som avløp. Vannet rev med seg sanden og grusen som breen hadde ført med seg inne fra Sverige og som nå ble smeltet fri. Den stride strømmen i elva førte løsmaterialet med seg, men der elva løp ut i havet, forsvant strømmen og løsmassene sank ned på bunnen. En stor ør ble bygd opp utenfor elvemunningen. Da havet steg, flyttet elvemunningen seg lenger oppover dalen, men fortsatte å bygge ør foran seg etter som den flyttet. Til sist lå osen ved Rolset, og øra fylte da dalen langt utover. Da landet hevet seg videre og havnivået sank, måtte elva grave seg ned i de massene den selv hadde lagt igjen.
