Samene i dalføret

Dette slektskapet skal vi likevel ikke tro på. Vi vet i dag at det ble ikke folketomt i Selbu, og vi vet at samene nådde hit først etter at vers­te ødetida var over. Og den gang som nå var samenes domene fjellet der bumannen sjelden kom. De to folk levde hvert sitt liv. Med tida ble det nok knyttet mange bånd mellom dem, men ikke blodets. Før 1837 finner vi ikke ett eksempel på at samene giftet seg utenom sitt eget folk — liksom selbyggene helst holdt seg til sine egne.

Da samene kom hit, hadde de en mangehundreårig folkevandring bak seg. I løpet av middelalderen trakk de sørover fra Helgeland, nådde Lierne senest omkring år 1500 og kom til Snåsafjella 50 år senere. En mannsalder senere møter vi den første samen i våre trakter: Anders finn som skal ha «besiddet fieldene paa den Vester Side af Helagsfield» i he­le 70 år, fra 1580 til 1650.

Vi vet ikke hvordan forfedrene våre tok i mot fjellfolket. Kildene er tause. Kan hende skjedde det mangt stygt og vondt før bøndene god­tok de nye naboene, mangt som ikke er kommet fram fordi det fore­gikk i en kildefattig tid. Den eneste antydning om slikt finner vi i bøte­registeret for 1654, da Einar Kolset ble bøtelagt fordi han hadde vært med da svenskene drepte noen finner. Noen videre forklaring får vi ik­ke. Men det kan være at det nye elementet gled forholdsvis lett inn. Samene kom hit i en heldig tid. Folketallet i bygdene hadde ennå ik­ke tatt seg opp — i Tydal var det 10 bønder i 1589 — og bare sjelden kom bøndene oppom skogliene med ljåen. Høyfjellet lå åpent for reins­hopene.

Men ekspansjonen stoppet opp her for lang tid framover. Bøndene lenger sør gjorde motstand. De klaget over at samene gjorde «stor Offuervold och Skade paa Diur att veyde» (Ålen 1632) og de hadde drept og ødelagt «alt de offuerkomb baade aff elszdiur, rinszdiur, beffer och fugle» (Tynset 1643). Bøndene hadde jaktet på elg og rein i sine sko­ger, «Men siden Findlapperne haffuer der paa sig indtrænget paa skoffuerne, kand de intet bekomme» (Haltdalen 1664). Vi legger merke til at klagene gjaldt jakt. Samene var store jegere, og som vi ser for de vidt etter viltet. Tidligere hadde slike streiftog over fremmede fjell vært for­løperen for en fastere bosetting med reindrift, men slik gikk det ikke nå. Tydalssamene «have og villet udbreede Sig længere i Søer til Bræcke og Femunds østere Fielde, men bønderne paa begge Siider have forment dem det, deels for Dyer weiden, og Fiskeriets skyld som de betage bøn­derne, deels og fordj Finnernis dyer stundum kand komme bøndernis Enge-Sletter i fieldene for nær, hvor for Finnerne der fra maattet begiive sig».

Dette siste finner vi i major Schnitlers «Relation om Lap Finnerne», skrevet i Tydal i 1742. Schnitler reiste grensetraktene nordover fra Røros til Varangerbotten for å undersøke hvor grensa gikk. I Tydalen traff han de første samene, og det ga støtet til «Relationen» som har gitt stoff til mye av det følgende.

Opplysninger om forholdet mellom fjellsamene og de fastboende her i dalføret får vi ikke før i det 18. århundre. Det ser ikke ut som for­holdet var særlig godt. Stiftamtmannen von Ahnen skrev i 1707 at sa­mene var meget «forhatet» av fjellbøndene fordi de «bortschyder hvad som kand være af kostbare schiøtterie udi fielderne, som Refver, Elsdyr, Los (gaupe), Maar og deslige». Schnitler hørte den samme klagen blant tydalingene — de nevnte spesielt villreinen, som var aldeles utryddet. Men nå klages det også over at tamreinen ødela setervollene og slåttene for dem — det var blitt mer konkurranse om fjellbeitet. Samene nektet ikke for at reinen gikk i høystakkene en sjelden gang, men oftere var det slik at når reinflokken hadde «bemøget» et stykke land så det ble fro­dig med gras der, så kom tydalingene og tok det til sine krøtter og jaget samene. De klaget bittert over at tydalingene ikke lot dem få komme ned i skogen om vinteren, da de måtte ned fra snaufjellet for å finne ly og varme.

Det ser ut som det ble færre samer i Syltraktene i disse åra. Ved bis­pevisitasen i 1733 var det 8 samefamilier i sognet, «næsten alle vare gamle folch». 3 år senere var de fleste flyttet fra Tydalsfjella — til Jemtland, Brekken eller Meråker. I 1742 var det bare 3 familier igjen. Vi kjenner ikke årsaken til tilbakegangen. Skyldtes den en «forgubbing» av samefolket eller var det en flukt fra tydalingenes hardhet og uvilje? Schnitler nevner noe som kan ha vært medvirkende. Etter katastrofen i 1719 da de svenske karoliner stupte i tusentall i Essandtraktene, trakk liklukta til seg flokker av ulver. Ulveflokkene ble værende i trakten, og i senere år grasserte ulvene slik med reinshopene at mange samer ble helt utarmet, — en enkelt kunne miste 10, 20 ja opptil 50 rein på en vinter.

De samene som ble igjen i Tydalen, fikk ikke være i fred. I 1753 sør­get major Brønlund for at Tomas Nilsen Kruus fikk Stiftamtmannens tillatelse til å «ubehindret fløtte tilbage til sit forrige Stæd paa Thydals fielde». Av bygselsedlene som ble utstedt til Tomas Nilsen og Nils Larsen et par år senere, ser vi at de holdt til på sørsida av Tydalen. 25 år senere var det igjen bråk i de samme traktene, men nå var det to nye familier der. Nils Nilsen og Anders Andersen Fjellstrøm klaget til stift­amtmannen over at «Bønderne i Selboe vil forjage dem fra de Stæder hvor de i mange foregaaende Aar have om sommeren siddet med deres Rehne — paa det field Hyllingen lige over for Græsli gaardene». Stift­amtmannen ga dem medhold, og mot den høye ordre torde vel selbygge­ne ikke opponere?

Samme år — i 1788 — klaget samene til selveste kronprins Fredrik da han var på Røros. Han befalte at de skulle få anvist faste steder i fjella som de kunne bruke uhindret av bøndene. Øvrigheten hadde all­tid vært bekymret for den uorden samene representerte. «Det er og noget fremmed og underligt: «De Lap Finner komme og Sætte Sig i fielde­ne, hvor de lyste, need uden forlov». Schnitler mente at alle grensefjel­la i hele Trondheim stift måtte legges ut til samene. «De Lap Finner Som et gammelt Norskt Folch og Christene Mennisker maa dog lades nogen Stedz at være til og de må have ett Rum og Stæd at Sidde paa, man kan ej viise dem ud af landet». Noen skikkelig ordning og inn­deling i reinbeitedistrikter kom likevel ikke i stand før i 1880-åra.

I en grenseoppgang på Knegtaune (Kvelloaune) i 1749 nevnes «Finnsveen» ovafor og øst for Almåa. Dette navnet kan peke hen på en annen slags «finner» enn fjellsamene — nemlig «rugfinnene» som flyt­tet inn i grensetraktene fra Sverige omkring midten av 1600-tallet. Det var finnlendere som slo seg ned fast, brente bråter og sådde rug. Ett en­kelt navn kan likevel ikke si noe visst om denne invasjonen også nåd­de Selbu. En kan også tenke seg andre forklaringer av navnet, f.eks. at det er en sammensetning med mannsnavnet Finn.

Det gikk lang tid før samene lot seg fange inn av statens lov og orden. De betalte ikke skatt og tiende, og bare sjelden bygselavgift. Lovens håndhevere kom ingen vei med dem. «Skulle en ville bruge tvang mot dem, vil de sky og ikke komme i nærheten af bøigden». De levde «lige som uden for verden, følgelig uden for lovene». Kom det opp en sak dem i mellom, søkte de gjerne en mann som de hadde tiltro til, en de handlet med eller presten, og de etterlevde hans avgjørelse som det var en dom. Det hendte og at de eldste dømte når de kom over en tyv eller annen misdeder. Den skyldige ble pisket eller bundet til et tre, «der af Myggene og utøyg at Stickes og plages een tiid lang». Ellers fikk folk i bygdene sjelden kjennskap til slikt, «thi de ere for langt fra dem, og det folch tier den Eene med dend anden».

Bare en gang finner vi at de frivillig søkte til tinget i Selbu. Torkild Mortensen beskyldte en annen same, Nils Nilsen, for å ha slått i hjel bro­ren hans. Nils Nilsen kom fra Tydal med en kanne brennevin som han drakk opp sammen med Torkilds bror. Senere fant Torkild broren liggende død i fjellet. Men korpo­ral Peder Torkildsen Lilleevjen og tydalslensmannen Peder Bjørnsen Ås, som in­spiserte liket, fant ingen skade på det, så Nils Nilsen ble frikjent.

Samene lå visst altfor ofte under for brennevinet, og det fantes alltids dem som visste å utnytte det. Sogneprest Rosenvinge var hard mot tydalingen An­ders Jensen, blant annet fordi Nils Larsens kone be­sværet seg over ham. Han «kom ofte med sit Brendevin op i fieldene til dem, og drach hendes Mand druchen for at trække ham op med sit Kiøbmandskab. Alt hvad han saa med sit

Brændevin har lochet fra ‘hendes Mand, det tager hand bort med sig, uagtet qvindens modsigelse». En slik «galur» som Anders Jensen aktet vel lite prestemannens advarsler og tusler, og ga han opp trafikken, fantes det andre som holdt brennevinsstrømmen oppe. Alt for mange drakk seg fra alt så de måtte ty til betleri for å holde liv i seg og fa­milien. For bygdefolket kunne det bli en plage. «De fattige som ikke eier dyr, løper om i bygden og tigger, dricher sig drucken, gider ikke arbeide».

Reinen var alt for samene. Rett nok ga også jakta både kontanter og mat, men bare som et tillegg — en attåtnæring. Kan hende betydde jakta mer i eldre tider — klagene fra bygdelaga rundt omkring tyder på det, men på 1700-tallet var samene mindre ivrige som jegere. Av de mange villdyra som det ble krevd skuddpremie for på Selbutinget, var bare 5 bjørner og merkelig nok ingen ulver felt av samer.

Tydalssamene var ikke rike, de 3 familiene hadde hver omkring 80 rein, fikk Schnitler høre. De 3 familiene i Ljusnedalsfjella hadde mer — noen hundre rein hver. Morten Nilsens farbror i Ljusnedalen — Jonas finn — hadde eid 3000 reinsdyr. Det var en anseelig formue, for verdien av hver rein kunne settes til 3 daler. Nå kan en ikke stole på at samene ga opp det rette antallet rein. De trodde det kom ulykke over flokken hvis de fortalte fremmedfolk hvor mange de hadde. Trolig hadde tydalssamene atskillig flere enn de 80 de ga opp. En oberst Hjort rapporterte i 1716 at han så mellom 1000 og 1200 rein i fjellet mellom Selbu og Haltdalen.

Reinen var etterspurt i bygdene og byen. Bergskriver Lemche hadde i oppdrag å kjøpe rein for stiftamtmann von Ahnen, men han hadde vans­kelig for å skaffe «for Finderne bliver saa udsøgt, at fast ej mere dyr hos dennem er at faa, og nylig har veret en Liutenant her fra derhen og kiøbt 14 dyr». Foruten kjøttet var det stor etterspørsel etter finn­mudder, finnsko, hansker og dyner av reinskinn. Skifteprotokollene vi­ser at på nesten hver gård i bygda var det minst en reinskinndyne, eller i alle fall noen reinskinn. Som betaling ville samene helst ha dalere, «thi der af Skal de være Elskere og goede Forvarere». Selv kjøpte de ikke stort annet enn vadmel — hvis de da ikke hadde fått smaken på brenne­vinet.

Men reinen ga først og fremst mat og klær til samene selv. Om som­meren gikk det helst på melkemat, smør og ost, samt fugl og litt fisk. Om vinteren når melka kom bort, levde samene nesten utelukkende av kjøtt. «Kiødet Som de Tædt sammen Snøre om høsten liigesom i ett Meise greie med Næver omlagt og Conserverer viintern igiennem uden Salt, Siiden Skiære de det i Tynde Skiiver, og viindtørcke, Marken eller Smaa orme kan vel Sætte Sig uden paa, men icke æde Sig igiennem fordi det er saa fast Snørt». Kornmat spiste de bare når de manglet kjøtt — av nød, men ikke med lyst.

Fjellsamene var halv-nomader, de måtte følge reinsflokken på dens vandring etter beite. Om sommeren hadde de faste oppholdssteder — i Skardørsfjella, på Sankådalen, Skarpdalen eller Roltdalen og flyttet til dels mellom disse. Sørfinnene, som de gjerne kaltes de som holdt til sør eller vest for Tya, satt helst i Hyllingtraktene og beitet vestom Bringen. Om vinteren når snøen på fjellet ble for djup eller hardfros­sen, måtte de trekke ned i skogen, enten i Tydalen eller i Ljusnedalen. På 1800-tallet var det fast vintertrekk sørover forbi Brekken og Fera­gen til Femund. Et slikt omflakkende liv tillot ikke at samene bodde i hus, men i kojer og vadmelstelt. I Selbu har det vært kojer på Roltda­len: ved Kvittyten, Vatna, Sprøiten, Brattslåtten og Drøia, dessuten ved Ustensjøen.

Samene var hedninger ennå da de kom trekkende sørover til fjella våre. Den første vi vet om som arbeidet for å kristne dem, var Christen Bloch. Først da Tomas von Westen organiserte misjonvirksomhet blant fjellsamene, kom det fart i kristningsverket. Han fikk med seg Jens Block på misjonsarbeide i Finnmark, og da han kom tilbake til bygda, var han vel budd til å ta opp arbeidet etter faren — bl.a. kunne han snakke samisk flytende. Alle samene ble kristnet og døpt, men heden­dommen stakk for djupt til at den kunne utryddes med ett slag. Schnit­ler forteller at noen få år før han var i Tydal, hadde en tydalsbonde fun­net et avgudsbilde i fjella. Det var skåret ut av en bjørk og hadde skapelon som et menneske. Rundt bildet som skulle forestille samenes gud Harkel, lå det bein av hester, geiter og andre dyr som samene had­de kjøpt og ofret. Det var likevel lenge siden guden var dyrket, for av­gudsbildet var helt oppråtnet da det ble funnet.

Senest i 1730 ble det ansatt en særskilt skolemester for samene — forøvrig den første i dalføret. Ved bispevisitasen i 1733 forlangte han å få noen ABC-bøker og katekismer til de unge samene. Da bispen kom igjen tre år senere var det tre av ungdommene som hadde «lært i Bog og hafde forstand udi Børnelærdommen». Enkelte klaget over at skolemes­teren — Henrik Torsen — forsømte gjerningen sin. Han holdt til i Verdalsfjella og var visst selv same. Andre forsvarte ham og sa «at findernes vanartighed er for stor, saa Skolemesterens graad derover er ofte Seet». Henrik Torsen ble avsatt få år etter dette. Som ny skolemester fikk samene Sven Hellein, men om han var mer dugelig kan synes tvilsomt, for han var drikkefeldig.

Så sent som i 1736 fikk bispen en alarmerende melding fra Henrik Torsen om at en same ennå hadde en runebomme. Dette var nærmest en tromme, trekt på den ene sida med reinkalvskinn. På skinnet var det malt forskjellige figurer, rundt bomma hang det ringer og fuglefjær. Bomma ble brugt til å spå med. Hans Tomasen hadde brukt den til å spå for sin datter mot Tomas Nilsen — det var vel for å få elskovsmakt over ham. Biskopen var forferdet. «Sagen er saa grov efter saa lang tidz Underviisning og flid at den ingenlunde maa passere ustraffed».