Levekår

Det var ikke alltid samkvemmet var fredelig. «Den som alstas ska snåkkå, fe ymsi småkkå». Esten Uthus måtte bøte fordi han tok for hardt i en herdaling, men verre var det at Jon Lien i 1646 «forleden St. Hans dag haff uer schaaren Noget Haar aff Siver Suennsche heste Rompper». Han måtte bøte etter ytterste formue for hestetaglen.

Folk fra andre bygder var sjeldnere å se, selv om ferdselen økte etter at kopperverka på Kvikne og Røros kom opp. Det fantes både veier og organisert skyssing. Fogd Tybring meldte i 1690 til stiftamtmannen at han hadde målt opp de sterkest trafikerte veiene i fogderiet, nemlig fra Gauldal til Stjørdal og fra byen til Selbusjøen. Nå gjensto de mindre viktige veiene fra Selbu til Stjørdal og Tydal. Når han målte opp veien, var det for at hver gård skulle få sitt stykke å vedlikeholde. Hittil hadde han ikke fått almuen til å gjøre det forsvarlig. «Vel kand de fare og flicke paa dem her og der, men ingen gjør det til gafns». Trolig var det ikke rare veiene, ridesti er det vel rettere å kalle dem. De reisende gikk heller i båt der det var mulig. Da skyssferdskatten ble innført i 1660-åra, ble en del bønder fritatt: oppsitterne på Setsås, Punde, Moen, Flønes og Eidem (vestre) — sikkert fordi de hadde plikt til å ro ferdafolket over sjøen.

Vi vet ikke hvor avhengig selbyggene var av handel med andre. Tro­lig var de selvforsynt med korn og andre levnetsmidler, i alle fall i gode år. Men saltfisk og sild var nok god avveksling i et ellers ensformig kost­hold, og salt, jern og kanskje andre nødvendighetsartikler måtte hentes utafra. Merkelig nok ble tre «handelsfolch och Pebbersuenne» i Selbu skattlagt i 1620 — og bare i det ene året. Vi vil tro at ingen selbygger til vanlig drev med handel ennå. Det meste av det lille de kunne og vil­le kjøpe, hentet de selv på martnan — på Røros, Levanger eller i Trond­heim.

Selbu var et rent bondesamfunn. Lenge var presten den eneste øvrig­hetsperson som bodde her utenom lensmannen, som var bonde å regne for. Og hvem vet om ikke presten også var mest bonde i sin gjøren og laden. Sist på 1600-tallet kom en fenrik til bygda, og fogd og skriver også for noen år, men de maktet ikke å sette noe dypere merke på folke­livet — de var bare et varsel om en ny tid.

Gården var det sentrale. Den ga alt til et folk som var innstilt på å berge seg sjøl. Sjølbergings tanken gjorde folk konservative: «Inn vet kern hi, men itt kern fe». Som gammelt atti tida styrte familiefaren hus og bruk til han lå med nesen i været. Kårsystemet var visst ennå ikke utviklet, i 1645 var bare to mann ført som «fedre» eller kårkaller. Enkene derimot måtte ha kåret hvis de var så utgamle at de ikke kunne bli oppatt­gift. Den eldste kårkon­trakten vi kjenner, er fra 1634. Peder Ner-Hoem måtte forplikte seg til å forsørge enken «hindis lifs ophold». Når kallene holdt så lenge på bruket, måtte eldstesønnen gå heime som dreng i mangfoldige år. Ved arveskiftet hendte det at han fikk utlagt lønn for den tida. Ellers var det vanlig at både sønner og døtre som giftet seg bort fra gården fikk «hjemgift» med seg: ei ku eller ei geit og en fell eller ei gryte etter som midlene var.

Slektsfølelsen var sterk og slekta ble regnet langt ut. En visste alltid hvor en kunne be om hjelp om en trang det. En fattig stakkar som ikke hadde ei velstandsslekt å lite på, var verre stilt. For fattighjelpa var re­formasjonen et tilbakeskritt. Den katolske kirke hadde både makt og vil­je til å hjelpe, det lutherske presteskapet manglet både midlene og mål­settinga. Det gikk enda på et vis så lenge bøndene beholdt sin 1/4 av ti­enden, fattigluten som den ble kalt. Da den ble tatt bort først på 1600-tallet, opphørte all organisert sosialomsorg. Ikke før i 1670-åra kan en finne nye tiltak for å hjelpe. Det ble innkjøpt to kollektbøsser som skul­le bæres rundt i kirken, og en blokk (skrin) til å gjemme pengene i Men det var sikkert ubetydelige beløp som kom inn på den måten.

Det var ingen tilfeldighet at det ble gjort forsøk på å nyorganisere fattighjelpa sist på 1600-tallet. Krigene og de drepende skattene hadde utarmet folket. Det måtte ligge en realitet bak når enkelte brukere ble oppført som forarmet år etter år: Enken på Morset, Jon Valli, Nils Svin­as, Roger Slind og flere. Og når det var armod på gårdene, var det nød på plassene. Hittil hadde det vært liten forskjell på bønder og husmenn, de var av samme folket. Det nye elementet som nå kom inn, reduserte husmannsstanden sosialt; de forholdsvis mange innflytterne fra Jemt­land og Herjedalen var både fattige og ætteløse.

Lavest på den sosiale rangstigen sto løsgjengerne, som var øvrighe­tens brutale betegnelse på dem som hverken var husmenn eller tjente fast på en gård. Prestens løsgjengerliste fra 1681 inneholder 15 navn, blant dem var 6 vanføre. Nederst på lista sto Marit Jensdatter Koch, gammel, svak og meget vanfør. 18 år senere måtte hun stå i gapestok­ken fordi hun hadde stjålet 27 band bygg fra Olaf Kvello.

For å holde tiggeruvesenet i sjakk, lønnet bygda en stådderkonge. Med blank sabel eller et annet verge skulle han drive fremmede betlere over bygdegrensene. Slik var det i all fall i 1660-åra, da Svend Staderkong er innført i manntallet som husmann under Sesseng.

Et folk som lever pa grensa av eksistensminimum, måtte stille store krav til seg selv, så vel som til andre. «Hyse du’n Lathans no, så fe du hyse’n Smalhans sea». Arbeidssomhet og nøysomhet ble høyt vurdert. Sjelden ble det anledning til å slå seg løs i fest og lek — derfor gikk det av og til over styr når høvet var der. Ord om slikt nådde helt ned til København, slik at kong Kristian Kvart måtte advare lensherren Thage Thott: «Vid, eftersom os underdanigst forberettes om en slem og forar­gelig Skik, som der udi dit Len, naar noget Bryllup skeer, skal være brugelig, som skal være Velfarts-Øl saa og Slaatte og Skiære Dune (slått og skur dugnad), som skal holdes Løverdags Aften før Bryllupet og anden Helligdags Aften med Dands og Slemmen Natten over, Gud allermegtigste til Fortørnelse og Menigheden til største Forargelse . . . .»

Kongebud hindret knapt selbyggene i å ture bryllup. Vi kan vanske­lig se det forargelige i det. Sakefallslistene forteller at stort sett gikk det pyntelig for seg. Fylle og kjeftbruk forekom, vold også, men sjelden ut over ørefiker og lugging i hår og skjegg. En annen uskikk øvrigheten ville til livs var ungdommens hang til å tyvlåne hester om natta. En gang var det Bersvend Lilleevjen som ble stevnet for retten, en annen gang fenrik Halcks sønner. Og bot fikk de for at «En hver kand hafue sin Hest om Natte tide U-Ridende».

Kanskje skulle disse karene «utpå», for den skikken har trolig røtter langt tilbake. Her kolliderte to moralsyn, det offentlige og bygdefolkets. I Selbu som i andre bygder var det vanlig at de to unge levde sammen før bryllupet, de så det ikke som umoralsk, men som rimelig og rett. Det hendte da og ofte at bruden fødte før bryllupet og måtte ta straffa, for som vi har sett tidligere så reagerte myndighetene strengt mot det de så på som umoral. Som oftest giftet de to seg med hverandre, og da slapp de rimelig. Men en stakkar som ble narret av en soldat eller en omvankende berggesell, måtte stå i gapestokken utafor kirken, om hun da ikke hadde midler til å betale de dryge botene.

Trolig var det skralt stelt med opplysning og boklig lærdom. Dette var i overtroens svarte århundrer da kjetteriet grasserte i bygdene. Kjet­teriet var en blanding av uvitenhet, redsel for mørkemaktene og gammelt papisteri, og en skulle ikke være mye sær før en fikk trollmannsstempelet på seg. Det ser ut som Selbu ble spart for hekseprosessene, men Jon Vallis «qvinde» var farlig nær. Hun ble anklaget for å ha lest over Jon Åsans hest for å gjøre den god, og derfor skulle hun etter loven miste sitt «boslodd» og rømme Kongens land. Men fordi hun tilsto åpent, ble hun tilgitt og ettergitt all straff — dette var i 1690 da overtroen var på sterk retur, i alle fall i de opplyste klasser.

Det fantes ikke mange selbygger som kunne lese eller skrive i det 17. århundre. Den som måtte undertegne noe, brukte bumerke. Vi er så hel­dig at 31 bumerker er bevart fra 1657, da selbyggene solgte hester til Jemtlandshæren og måtte kvittere for pengene. Nå stemmer ikke disse bumerka særlig godt overens med de bumerka Mikkel Hofsli og Paul Birch registrerte i 1920-åra. Bare 4 er helt like, 4 andre er nesten like, mens altså 23 er vidt forskjel­lige.

Det kan en kanskje forklare ved at bruksting merket med bu­merket er flyttet fra en gård til en annen ved arv eller gifte og senere slekter har tatt i bruk «feil» bumerke. Det ser f.eks. ut som Aftret og Gulset har byt­tet merke, mens Grim Krogstad brukte det senere Stokkemerke. Det er og typisk at bumerka er best bevart på gårder hvor slek­tene har sittet lenge: Røsset, En­gan, Tronset og Kjøsnes.

Går vi inn i huset til 1600-tallets selbygger, ser vi lite, det meste ligger skjult i historiens mørke. Bare skifteprotokollene lyser opp det siste tiåret. På bursloftet på Balstad skrev so­renskriveren omhyggelig ned hvert plagg Marit Olsdatter etterlot seg: en serk, to kledestrøyer, to vadmelsskjørt, et skinnskjørt, en gammel skinnstakk, to vadmelstrøyer, et forkle, et blått snøreliv, tre tørklær og en svart kledeskjole. Den siste var verdt en hel daler og var sikkert kirkekjolen. Kårmannen Jon Sjursen Nervik hadde også full garderobe i kista — en striskjorte, en kledestrøye, en skinntrøye, et par vadmelsbukser, et par gamle skinnbukser, en vadmelskjole, et par nye sko, en lue, to par hansker, et par finnsko og to par gamle hoser. Av seng­klær finnes det bestandig et par feller og en hodepute, ofte også en bolster og en dyne. Laken forekom rent unntaksvis. Et eller flere reinskinn fantes mest på hver gård.

En kan undre seg over hvor lite innbo og utstyr til huset som nevnes i skifta. Delvis kan en forklare det med at det meste av innboet var veggfast og ble ikke tatt med i skiftet, mens håndfang og kopper av tre ble regnet for nærmest verdiløst og ble sløyfet av den grunn. En kom­mer likevel ikke bort fra et inntrykk av spartansk enkelhet, nærmest fattigslighet, selv på de største gårdene. Det fantes vanligvis et par kopperkjeler og ei gryte, sjeldnere en stekepanne eller en smørpanne. Kopperøster hadde de bare i Mebust. En bordkniv var vanlig på hver gård, annet håndfang nevnes ikke. En kiste eller kanskje to var standard,

likeså et kråskap, mens framskapet tydeligvis ikke var kommet til Selbu ennå, hvis da ikke «et stort skap» i Langset i 1699 var et slikt. Ellers må det ha vært langbord, benker og krakker i stuene, men det blir aldri nevnt.