En ny attåtnæring: Selbustrikkinga

«De’ e itj for å skryt», men faktum er at selbunavnet er vel kjent landet over, mer kjent enn andre «vanlige» bygdenavn. Dette fordi bygda vår gjennom tidene har hatt to særmerkte artikler som bygdenav­net har vært knyttet til. I hundreår var det kvernstenen – Selbustenen – som gjorde bygda landskjent. I dette hundreåret har selbuvotten hatt den samme misjonen. Med full rett kan derfor kvernstenen og «skjennrosa» brukes som symbol for bygda.

Selbustrikkinga er en relativt ny husflid – ikke stort mer enn hundre år gammel. Kvinnene strikket selvfølgelig også tidligere, men bare med én tråd. Resultatet ble «gråhussu» og andre ensfargete strikkevarer, eventuelt med broderte mønstre («stikkavotta»). Det fantes også an­dre, særmerkte håndarbeider for hundre år siden. Det ene er nålvotten, som skal ha vært styggelig sterk, men som ellers ikke er kjent for forfatteren. Det andre var «kvitsømmen» eller Selbusømmen som den nå kalles. Det er en brodert bord der skjennrosa er hovedmotiv. En kjenner den fra bevarte hodelin – «storbrurplagg» – sannsynligvis ble sømmen ikke nyttet til annet. Brurplagget var hodeplagget til bruden når hun kjørte til kirken. I prestegården tok hun det av og fikk brude­krona på i stedet. Plagget ble aldri brukt mer, men gjemt og bevart som den kunstgjenstand det var. «Nålvotta» og «storbrurplagg» lager ikke selbyggene lenger. Den kunsten ble glemt da «totrådbindinga» ble det praktisk talt eneste håndarbeidet selbukvinnene hengte fingrene i.

Etter tradisjonen i Selbu skal Marit Emstad ha oppfunnet selbustrik­kinga. I 1856/57 var Marit Gulsetbrua som hun den gang het, gjeter i Kjøsnes. Om vinteren batt tausa på gården, Marit Sessenggjerdet, et par strømper til husbonden. Disse strømpene var uvanlige. Marit hadde brukt to tråder med forskjellig farge og bundet inn streker og slynger oppover leggen. Slik blir det Marit Sessenggjerdet som må sies å ha funnet opp, for Selbus vedkommende, prinsippet med totrådbindinga.

Selve selbustrikkinga – rosamønstrene – er det Marit Emstad som skal ha æren for. Sommeren 1857, mens den da 16-årige Marit var i «setråm», strikket hun det første paret «totrådvotta», der totrådbin­dinga var gjennomført hele votten igjennom og skikkelige rosamønster var brukt.

Storparten av opplysningene ovenfor er hentet fra en artikkel Peder Morset skrev i Nidaros i 1926. Tradisjonsstoffet hadde da levd i min­net i snart 70 år, men det er liten grunn til å tvile på at det er rett. Folk i Selbu kjente alle til den historien i store trekk, og detaljopplys­ningene hadde Morset sannsynligvis fra Marit Emstad selv, som ennå levde. (Hun døde i 1929.)

To bøker fra 1870-åra viser at totrådbindinga da var fast etablert og ble oppfattet som noe særmerkt for Selbu. Sogneprest Stuevold-Hansen forteller i sin «Bygdefortælling»: «Sælbyggjentene er nogle Mestere i at strikke kunstig. De har en egen Slags Binding som kaldes «Totraadhoser» og «Totraadvanter», som er bare i Esser og Ruder, i Roser og Stjerner alligjennem.» (1873). Oscar Tybring sier noe lignende om Selbujentene: «En særdeles Færdighed have de i at strikke Strømper og Vanter med alle Slags Figurer og Snirkler» (1875). Det er mulig at Tybring har tatt dette fra Stuevold-Hansens bok, som han sikkert kjente, men den vagere formuleringen kan tyde på at han har personlige inn­trykk fra en tid da selbustrikkinga ennå ikke var fullt utviklet. Tybring reiste fra Selbu i 1861, da hans far, sognepresten, fikk et kall sørpå.

Gjennom hele sitt lange liv hadde Marit Emstad stor interesse for håndarbeid – ikke bare strikking men også veving og søm. For sine åklevever fikk hun både medalje og diplomer. Totrådbindinga interes­serte likevel mest, og så lenge hun levde, arbeidet hun med å gjøre den mer fullkommen. Hun kunne også glede seg over at mange andre arbei­det i samme lei. Selbustrikkinga gir rom for individuelle variasjoner, og mange strikkersker har vist stor oppfinnsomhet i å komponere mønstre, men på en slik måte at mønstrene har sammenheng. De virker stilrene og ekte. Det mest kjente og opprinneligste mønstret er «skjennrosa» (stjernerosa). Andre er «furukvist», «grankvist» og «hjulrosa» og «dan­serne» – navnene viser hva som er forbilde. Enkelte har navn etter sitt opphavssted: Kolset-, Kallarstrø-, Glenntro-, Stamnes- og Lundbekkrosa.

Totrådbindinga ble opprinnelig strikket med ufarget hvitt og svart eller grått garn, senere alltid hvitt og svart. Garnet var alltid heimespunnet før, men etter første verdenskrigen kastet mange ut rokken og gikk over til fabrikkgarn. Krav fra det utenlandske marked gjorde at en også tok i bruk andre farger, særlig rødt, men da er det etter selbygge­nes smak ikke lenger «ekte» selbustrikking.

Husflid.

Totrådvotter og andre strikkavarer ble mye brukt av selbyggene selv. En spesiell bryllupsskikk gjorde sitt til å øke forbruket. I bryllup var det skikken at bruden ga votter til høvedsmannen og de nærmeste slekt­ninger til brudgommen, og det var gjevere jo lenger ut i slekta en gikk. I storbryllup skulle bruden ha så mange vottpar at veggene på brurloftet ble dekket av votter. Opprinnelig ble nålvotter brukt til slike brurgaver, men etter at selbuvottene kom på møten, var det alltid slike. Dette gjorde sitt til at alle ungjenter måtte lære seg å strikke med to tråder.

Fredrik Birch sendte i 1883 to par selbuvotter til Industriutstillinga i Kristiania. Dette er sannsynligvis første gang håndarbeidet ble presen­tert for et større publikum. En del votter ble nok omsatt allerede på dette tidspunkt, vi vet bl.a. at «Svenske Handelskarle (kramkarer) . . . er svært kjøbelystne på denne Vare». I slutten av 80-åra drev betjent Kuraas hos Christophersen med oppkjøp av votter for videresalg. Birch kom også med i omsetningen etter en skiutstilling i Kristiania i 1896, der han hadde deltatt med seks vottpar — korte og lange. De korte var vanlige selbuvotter, om de andre sier han: «den nye og forlængede Facon er indført af mig». I slutten av 90-åra solgte Birch votter for 400-500 kroner årlig. Han beregnet seg 1-2 kroner paret etter lengden.

Når selbuvottene kunne bli en handelsvare utenfor bygda, har det uten tvil sammenheng med at skipsporten kom på møten, først her heime og senere også i andre nordiske og mellomeuropeiske land. Strik­kevotter egner seg ypperlig til skigåing, og selbuvottene mer enn andre fordi ufarget garn ble brukt. Selvsagt betød det også mye for salget at de var dekorative. Den videre veksten i omsetningen fulgte nøye utvik­lingen av skisporten. Under og enda mer etter første verdenskrig ble skigåing en folkesport. Selbuvottene ble voldsomt populære – en tid var det tilmed fasjonabelt «å opptre på Karl Johan» i selbuvotter. Etterspør­selen steg tilsvarende, og kvinnene i Selbu svarte på utfordringen. De strikket som aldri før.

Det er ikke for mye sagt at i de beste åra, dvs. storparten av mel­lomkrigstida, strikket alle kvinner i Selbu, fra femårsalderen og helt opp i 80-90-åra, såfremt øynene holdt da. Enkelte, som bondekonene, kunne bare benytte fristundene. Andre strikket hele dagen – i åtte, ti, tolv timer i strekk. Noen klaget over den omseggripende og overhåndtakende utfoldelsen, «strikkepesten». «Selbukvendi spøter, er reint «forgjord» etter spoting, dei ansar ingen tid. Dei spøter i svemnen um natti og i løyndarkrærne i kyrkjestolane um sundagane» (Urd 1933). Mer konkret ble det klaget over at strikkinga gikk ut over kostholdet. Strikkerskene selv holdt det gående på kaffe og småbrød, kjøpt hos handelsmannen eller brødbilen. Kaffekjelen fikk aldri tid til å bli lun­ken mellom supene. Og på enkelte rom hendte det at når karene kom fra skogen stod halvsvidde fiskeboller på bordet og kjøpt flatbrød. Forresten var det karer som strikket også, både gutstyvinger og eldre kal­ler. Det skal tilmed ha hendt at skogskarer hadde med strikking i koia.

Krisetida gjorde mye til at strikkinga fikk slikt omfang. Det var vondt om kontant fortjeneste for alle i disse åra, og i flere heimer måtte totrådbindinga gi selve levebrødet. I en heim der faren lå på sykehus i lang tid, satt mora og fem jentunger og strikket votter «på heltid». Familien greide 3-4 par om dagen. Vottprisen var den gang (1932) 1,40 – 1,50 kroner paret. Fraregnet garnprisen ga dette en dagsfortjeneste på 5 kroner – såpass at de holdt liv i seg. Det er ikke tvil om at selbustrikkinga lindret «de harde trettiåra», spesielt fordi den sysselsatte de mest utsatte gruppene i samfunnet: barn, eldre, ens­lige kvinner. Kommunemenn regnet nøkternt med at Selbu kunne greie seg med et moderat forsorgsbudsjett, og en etterprøving viser at det stemte: I 1938-39 hadde Selbu en bruttoutgift på 26 kroner pr. innbyg­ger på forsorgskapitlet. Av nabobygdene hadde bare Klæbu et tilsva­rende lavt tall, ellers lå de betydelig høyere: Fra 30 kroner i Tydal til

47 kroner i Strinda. Også «strikkebygdene» i vest hadde lavere tall: Flå 16 kroner, Horg 25 kroner, Støren 28 kroner.

Etterspørselspresset og storproduksjonen hadde også andre negative sider enn de vi allerede har nevnt. Storfortjenesten lokket – de raskeste presterte å strikke tre par votter om dagen. Med den farten kunne en ikke være for nøye på det, og det gikk ut over kvaliteten: en strikket løst med grove pinner og grovt garn, lot være å ta opp masker som falt ned, slurvet med mønstret og leverte uvaskede varer. Verst var det at enkelte strikket små størrelser og blokket ut vottene på lester, med det resultat at vottene mistet fasongen aldeles etter den første kontakten med blautsnøen.

Enkelte så faren i dette. Selbuvarene holdt på å komme i vanry, og det var reell fare for at andre bygdelag kunne konkurrere ut produsen­tene her. Å komme uvesenet til livs, var slett ikke så lett ettersom omsetningen var fullstendig uorganisert. Samtlige 17 forretninger i bygda tok mot votter i bytte mot varer og solgte videre til sine kunder, innen- og utenlands. For dem gjaldt det å sikre seg leverandører. Det ga ikke bare fortjeneste på strikkevarene,  men også økt varehandel.

Allerede i 1911 hadde kommunen gjort et framstøt for å støtte den nye næringa som da var i åpenbar vekst. Kommunestyret satte ned en komité som skulle åpne et kontor for utlån av mønstre og modeller og ellers fremme omsetningen best mulig. Dette ble det ikke noe av, komi­teen kom visst aldri i funksjon. Det ble omsider handelsmennene selv som måtte gripe inn. I 1927 gikk de sammen om å formulere visse minstekrav til innleverte strikkevarer, samtidig som de satte opp be­stemte mål på de forskjellige størrelser votter og fingervanter – et forsøk på standardisering. Kravene ble gjort kjent ved oppslag og sirku­lærer og fikk visstnok en viss virkning etter hvert, selv om de ble mottatt med åpenbar misnøye av produsentene. Noe senere ble samar­beidet mellom de handlende fastere organisert ved at forretningene gikk inn i en «vottring». I 1934 innførte ringen merking og kontroll av varene – et tiltak som skulle gi garanti utad. På det tidspunkt var det imidlertid tatt skritt til å bringe omsetningen inn i en annen form.

Selbu Husflidscentral. Neadals ungdomssamband hadde allerede i 20-åra begynte å arbeide med planer om en husflidssentral for Selbu etter mønster av lignende institusjoner i Trondheim og Oslo, som var de største avtagerne av selbuvarer. I 1934 fikk planene konkret form, i det Selbu husflidsentral ble konstituert den 8. juli 1934. Sentralen kom i drift i mai året etter, med Kristian Kvennås som bestyrer.

Husflidsentralen er en sammenslutning av produsenter og forretnin­gene i Selbu. Med i styret var representanter for begge parter – produ­sentenes var valgt av kommunestyret. Johan Hårstad ble valgt som den første formann i styret. Han hadde da i mange år vært ildsjelen i det verket som nå ble realisert. Sentralens oppgave var og er å organisere, kontrollere og selge husflidsvarer fra dalføret, og dessuten rettlede pro­dusentene. Som driftskapital fikk sentralen et rentefritt lån på 10 000 kroner fra sosialdepartementet.