KRIG OG OKKUPASJON 1940 -1945

fikk inntil videre fungere som det var før 9. april. Den 25. sept­ember 1940 oppløste imidlertid reichkommisar Terboven partiene i Norge samtidig som det midlertidige riksstyret Administrasjonsrådet ble erstattet med kommisariske NS-statsråder. Den 21. desember gjennom­førtes så «førerprinsippet» i kommunestyringa.. Ordførertittelen fikk stå, men stillingen ble tillagt langt videre myndighet. Faktisk fikk «ord­føreren» all makt innen kommunen. Vedtakene han fattet skulle fore­legges herredstinget der det satt 9 formenn, men disse hadde bare råd­givende funksjon og kunne ikke omstøte et vedtak gjort av ordføreren. De kommunale nemnder fikk samme ordning. Alle hadde tre medlemmer, men formannen hadde eneansvaret og makten.

Valg av ordførere og formenn var selvsagt ikke på tale. De ble oppnevnt av departementet etter innstilling fra «fylkesmannen» og fylkesføreren for Nasjonal Samling (NS). For å gi nyordningen et skinn av legalitet ønsket tyskerne i begynnelsen å holde NS-medlemmene mer i bakgrunnen. I Selbu ble kaptein P. P. Evjen oppnevnt som ordfører fra 1. januar 1941. Av formennene var bare tre av ni skrevne NS-medlemmer. De som mot sin vilje ble oppnevnt som en slags gisler for nyord­ningen, viste imidlertid sitt patriotiske sinnelag ved å sabotere oppnev­ningen. Enkelte meldte stadig lovlig forfall til herredstingsmøtene, an­dre holdt seg bare borte og ble bøtelagt. Ole E. Håve og Martin Gulseth var helt konsekvente slik og ble derfor «sparket» fra herreds­tinget i november 1941. Fra 1942 trakk herskerne konsekvensen av den manglende samarbeidsvilje blant «jøssingene», og fylte opp herreds­tinget og de kommunale nemndene med nazister eller sympatisører. P. P. Evjen som nektet å skrive seg som medlem i partiet, ble 3. novem­ber 1941 avsatt som ordfører og erstattet med Martin Hofsli. Hofsli satt fram til freden.

Den kommunale aktivitet lå ellers på et lavmål under krigen. Den eneste større saken en arbeidet med, var en fornyelse og utbygging av e-verkets anlegg, men materialmangel hindret en i å komme særlig langt. En må ellers si at våre lokale styresmenn lite blandet NS-sympatien inn i kommunestyringa. Ved landssvikoppgjøret ble de dømt for å ha bevilget penger til Den norske legion og frontkjemperkontoret, el­lers ga ikke befatningen med herredstinget grunn til forføyelse. Men selvsagt ble det holdt for et alvorlig svik å i det hele gå inn i et slikt samarbeid med fienden, og på okkupasjonsmaktens premisser.

Quisling og de fåtallige nazistene var før krigen en isolert og latter­liggjort gruppe i norsk politisk liv. Tyskernes seier løftet dem med ett opp i en maktposisjon der de måtte tas alvorlig — dødsens al­vorlig.

Selbu hadde som sagt ett NS-medlem før krigen. To-tre andre var kjent for å ha nazistiske sympatier, noe de demonstrerte så klart under trefningen ved Garberg bru at Heimefronten anmeldte dem som «sabo­tører» fem år senere. De hadde motarbeidet mobiliseringen og tidligere og sterkere enn andre krevd at jegerkorpset skulle overgi seg. Dessuten åpnet de sine heimer for tyske tropper. Denne gruppa ble «kjernetroppen» innen det lokale partiet og gikk straks ut med aktiv agitasjon for å hverve medlemmer til NS. Privat satt de i solide posisjoner, både økonomisk og til dels også sosialt — da bortsett fra sin tilknytning til nazismen. Under landssvikoppgjøret nevner flere overtalelse eller press fra disse fremtredende medlemmene som en medvirkende årsak til at de meldte seg inn.

Tilslutningen til NS var sterkest i begynnelsen av krigen, i Selbu som ellers i landet. I løpet av sommeren og høsten 1940 meldte 14 seg inn i partiet, i 1941/42 var tilgangen 17 medlemmer mot bare 7 de siste krigsåra. Av disse 7 var 5 hustruer til tidligere medlemmer, 2 var såkalte «profitører».

I alt ble 38 selbygger NS-medlemmer, dvs. 0,8 prosent av folketallet. Dette er mindre enn halvparten av landsgjennomsnittet (1,8 prosent). Noe NS-reir var Selbu altså ikke. Her er da ikke medregnet personer bosatt i Selbu i 1945, men som var flyttet hit i løpet av krigen som AT-befal, statspoliti eller annet. (Opplysningene er hentet fra domsprotokoller og landssvikarkivet),

Yrkesmessig sprer medlemmene seg mye. Et flertall var naturlig nok knyttet til primærnæringene med 6 gårdbrukere, 4 småbrukere og 6 drenger/hjemmeværende barn. 11 var ansatt i offentlig eller halvoffent­lig virksomhet (handel), mens 3 var selvstendig næringsdrivende. 9 av medlemmene var kvinner.

Hvorfor valgte denne relativt fåtallige gruppa å slutte seg til NS, noe som innebar at de måtte bryte med mengden av sine sambygdinger. Spørsmålet er vanskelig å besvare i dag, trass i at grunner ble oppgitt under forhørene i 1945/46. Vi kan selvsagt ikke stole på at de virkelige årsakene kom fram der og da. Ingen oppga ideologiske årsaker til medlemskapet. Det kan nok være riktig for de flestes vedkommende, men i de tilfeller hvor hele familier sluttet seg til, noe det var en tendens til, må i alle fall de yngre ha vært fanget av propagandaen. Og en må selvsagt anta at de som virket for å få andre til å melde seg inn, den ovenfor nevnte «kjernetroppen», selv må ha trodd på det de propa­ganderte for.

Det finnes de som åpent innrømmer at de ved sitt medlemskap i det statsbærende parti så en mulighet til makt og myndighet. De hevder samtidig at de grep makten for å fylle ut et tomrom. Noen måtte ta den for å hindre at tyskerne overtok styret i landet.

De aller fleste oppgir rent opportunistiske grunner til sitt medlem­skap: Det ga større muligheter til fortjeneste eller sysselsetting, ga fordeler som retten til å beholde radio og jaktvåpen. Enkelte var engs­telige og søkte trygghet i medlemskapet, mens noen ville rett og slett holde på den riktige hesten i en tid som var knuget av tyskernes overveldende seire. Når en vurderer dette, må en ta med i betraktnin­gen at det første året var holdningen overfor tyskerne allment fam­lende, motstandsviljen ubestemt og nølende. «Quislingene» var likevel en isolert gruppe. Å slutte seg til dem måtte innebære en bevisst, overlagt handling.

Etter 1942 var tilsiget av nye medlemmer minimalt. Dette gjaldt landet over, og hovedårsaken var selvsagt at det nå gikk overstyr for tyskerne, militært. «Seieren på alle fronter» var vendt til nederlag. Men lokale hendinger diskrediterte også nazistene: behandlingen av jøssingtroppen, terrorveldet under unntakstilstanden i oktober 1942 og ende­lig Morsettragedien (se nedenfor). De få som meldte seg inn etter dette tidspunkt, var som nevnt hovedsaklig kvinner som gjennom medlemsskapet ville stille seg solidarisk med sine ektefeller, De sist inn­meldte i denne kategorien kom med så sent som i februar 1945.

Den lokale partiorganisasjonen var ikke særlig godt utbygd. Den øverste ledelsen bestod av Nicolay Setsaas som kretsfører i Selbu og Tydal, med Ole Trondseth som lagfører i Selbu. De mange underledere som den sinnrike NS-organisasjonen var utstyrt med, stod her mest på papiret. Å offentliggjøre sitt medlemsskap ved å delta organisasjonsmes­sig, var tydeligvis lite populært. Aktiviteten innen partiet var liten. En har kjennskap til to-tre møter som ble holdt, det er alt. Privat omgikkes partifellene selvsagt mer.

Som gruppe betraktet må NS-medlemmene i Selbu sies å være «snille». For flertallet gjaldt det at de ble straffet (bøtelagt) for med­lemskap, ingenting annet. Et titall ble i tillegg dømt for gjennom medvirkning i det kommunale styre å ha foretatt ulovlige disposisjoner (se foran). De øvrige anklagepostene er heller ikke av den alvorligste karakter: økonomisk landssvik, tyskerarbeide, svartebørs m.v. Bare yt­terst få ble anklaget og dømt for virksomhet som var farlig for andre -dvs. angiveri. To personer anga russiske fanger som tilfeldigvis ble oppdaget på flukt gjennom Selbu. Én anga en sambygding for illegal virksomhet. Dette er hva som kom fram under rettssakene etter krigen og behøver ikke å omfatte alt som virkelig skjedde.

Ved landssvikoppgjøret fikk i alt 11 selbygger fengselsstraffer på fra 3 måneder opptil 3 år. Gjennomsnittstraffen var 13,5 måneder, men bare 3 personer ble fengslet for mer enn ett år. Ytterligere 21 NS-medlemmer ble bøtelagt, de øvrige slapp med tap av statsborgerlige rettigheter.

Et stort antall personer, 69 i alt, ble anmeldt for landssvik i 1945, men fikk saken henlagt. Om lag halvparten av denne gruppa var mis­tenkt for tyskerarbeid, noe som ikke var straffbart med unntak for de større «Værnesbaronene». Forskjellige former for økonomisk landssvik ble pådømt særskilt under rettsoppgjøret og førte til en del meget store inndragninger – opptil flere hundre tusen kroner.

Arbeidstjenesten (AT) ble organisert før krigen (1937) og var da støttet av samtlige borgerlige partier, til sist også av arbeiderpartiet. Hensikten var å motarbeide arbeidsløsheten blant ungdom, samtidig som fellesskap skulle oppdra til større solidaritet. Ungdommene ble samlet i arbeidsleirer i sommermånedene og satt til samfunnsgagnlig arbeid, helst i jordbruket. Tjenesten var helt ut frivillig.

Etter okkupasjonen ble AT selvsagt annektert av NS, som straks bygde den om til en halvmilitær organisasjon etter tysk mønster. Bl.a. ble spadeeksersis en viktig del av programmet. Tvungen tjenesteplikt før begge kjønn innførtes i 1941. AT skulle nå brukes til å nazifisere den norske ungdommen.

Fra AT-leiren i Setsås.

Selbu fikk to AT-leirer, begge ved nybrottsområder: én på Setsås og én på Nekåbjørga. Begge var forholdsvis store med flere mannskapsbrakker, spisebrakker og andre nødvendige hus. Arbeidstjenesten gikk ho­vedsakelig ut på veibygging, grøftegraving og tilsvarende i nybrottsom­rådene. I onnetida sendtes sveitene ut på arbeid i bygda. Selbu kunne ikke by arbeid til «vintersveitene». Disse ble derfor sendt nordover til Saltfjellet, der de – overordentlig langsomt – bygde jernbane.

Holdningen til AT var relativt nøytral her i bygda, i alle fall til 1944 da både tjenesten og motstanden mot den ble opptrappet. Ikke så lite nyttig arbeid utførtes uten utgift for bygda. Ungguttene herfra gjorde tjenesten, selv om enkelte stakk av til Sverige for å unngå den. En sak for seg er at AT-befalet, som mest alle hørte til partiet, var en betyde­lig styrking av det heller skrinne NS-miljøet her i bygda.