KRIG OG OKKUPASJON 1940 -1945

Oppropet kom for sent – altfor sent. Rettere sagt, det burde aldri vært sendt. På dette tidspunkt – juni 1943 – var selbyggene sammen­sveiset til en ubrytelig motstandsfront. Da bortsett fra «quislingene», selvsagt.

Læreraksjonen. Om lærerne kunne vinnes for «den nye tid», ville skolen kunne bli et meget virksomt middel i nazifiseringsprosessen. Det lå ikke i makthavernes natur å prøve med det gode. De prøvde i alle fall fra første stund å true og presse lærerne inn i NS. Allerede høsten 1940 ble lærerne landet over avkrevd en lojalitetserklæring, men snar­rådig opptreden fra lærerorganisasjonenes side gjorde at erklæringene fikk en uangripelig form samtidig som den ikke gjorde noen innrøm­melser overfor NS.

Frontlinja var trukket opp, hardere pågang kunne ventes. Lærerne i Selbu, som alle stod på motstandslinja, valgte i november 1940 Veder Morset som formann i lærerlaget. Valget var enstemmig og uten debatt. Morsets’ karakterstyrke, personlige mot og kompromissløse motstandsvilje gjorde ham selvskreven som leder i den forestående kampen.

I juni 1941 «avsatte» nazistene styret i Norsk lærerlag og satte inn sine egne. Selbulærerne reagerte med å melde seg ut, alle som én. Lærerlaget var dermed oppløst. Motstanden måtte gå «under jorda» og drives illegalt med hemmelige kontaktmenn til hovedorganisasjonen i Trondheim. Systemet fungerte utmerket. Rapporter og paroler kom all­tid fram sikkert og i tide. Da lærerlaget i februar 1942 ble omgjort til Norges Lærersamband og skulle tjene som et ledd i en korporativ stat etter faszistisk mønster, ble en meget vellykket protestaksjon organi­sert. 80 prosent av landets lærere protesterte i personlige skriv, i Selbu visstnok nærmere 100 prosent. Striden kvesste seg nå til. De gjenstri­dige lærerne skulle tvinges, og pressmidlet var oppsigelse av de under­skriverne som ikke bøyde seg innen 1. mars. Mest ingen trakk tilbake sin erklæring, og NS-myndighetene måtte skaffe seg et pusterom ved å gi en måneds «brenselsferie». For å statuere et eksempel ble 36 lærere

innkalt til anleggsarbeide på Ørland flyplass – de var nå å betrakte som arbeidløse. Blant de 36 var Peder Morset og Mikal L. Uglem her fra dalføret.

Tyskerne irriterte seg over Quislings klossete behandling av lærerstriden og grep snart direkte inn for å forhindre et forsmedelig neder­lag. Natt til 20. mars ble 1100 lærere arrestert. Her i bygda tok de Johan Aftret, O. P. Kolset, Olav Overvik, J. O. Sesseng og Hans Mykle­bust, visstnok utplukket på forhånd av lokale NS-folk. Lærer og ordfø­rer O. H. Kjøsnes stod også på lista, men lensmannen nektet å arrestere ham da han var alvorlig syk. De arresterte selbyggene førtes alle til Falstad fangeleir, dit ørlandslærerne også kom. Selbulæreren Torbjørn Furan, som da hadde post på Ekne, havnet også der.

Lærerfrontens fremste representanter skulle kues med vold og makt. Hundsing, utsvelting, straffeeksersis og direkte voldsbruk ble daglig kost på Falstad. Alternativet var å skrive under på en papirlapp, så slapp en fri. Mest ingen valgte denne utveien. Lærerne slapp fri fra Falstad sist i april. Striden om skolen endte med kapitulasjon for nazi­stene.

I lærerstriden ble også prestene trukket inn, og i denne saken var prestene like harde som sine sognebarn. Kaffeselskapene i prestegården var i virkeligheten illegale møter, og prestene oppmuntret lærerne til å stå fast. Både Fikkan og Hatlebrekke talte offentlig mot terrorismen fra prekestolen. Hatlebrekke som ordla seg særlig omsvøpsløst, ble etter krav fra den lokale NS-ledelse «forvist» i mars 1942, dvs. pålagt å ta tjeneste annet sted.

Jøssingtroppen». Umiddelbart etter lærerstriden kom affæren med «jøssingtroppen». Selbu var, som sagt, holdt for å være et «jøssingreir», og fylkesforer Rogstad og våre hjemlige NS-folk hadde intet lært av lærerstriden. Nå skulle her statueres et eksempel! Den siste helga i mai hektet hirdsoldater ledet av fylkesforer Rogstad 18 selbygger og samlet dem på Morset. Hirden gikk etter en liste satt opp av NS-ledelsen i Selbu, og her var de fremste jøssingfamiliene representert. Dessuten skulle noen straffes særskilt fordi de hadde gjort ablegøyer i bryllupet til en NS-mann.

De arresterte ante ikke hvorfor de var tatt. Det viste seg at de skulle spesialbehandles for å bli positive til «den nye tid». Etter timelange «forhør» og overhøvlinger av Rogstad bar det ut på straffeeksersis: springing, rulling, kryping og åling i søle og skitt, tilmed i grisehuset måtte de for å krype i møkka, alt mens hirdsoldatene brølte trusler og skjellsord mot dem. I time etter time fortsatte terroren mens de tilkalte NS-menn fra bygda ble blekere og blekere. Snart forsvant de, én etter én – dette ble for mye. Til sist var det oppstilling for flaggparade. Solkorsflagget hadde hele dagen vaiet i flaggstanga – i den selvsamme stanga det første rene norske flagg i Selbu ble heist. Under den høyti­delige seremonien røk plutselig snora så flagget dalte bedagelig ned og stedte seg til hvile i noen stikkelsbærbusker. Det holdt hardt for de oppstilte jøssingene å holde seg alvorlige – noen greide heller ikke å skjule spotten i øynene og fikk Rogstad til å brøle i avsindig raseri.

Jøssingtroppen. F.v. foran: B. Flønes, M. Kulsetb, M. Haave, E. Morset, T. Nervik. Bak: P. A. Kjøsnes, O. Kulset Einan, S. Kulset, J. Berge, J. O. Kulsetb, O. Hårstad, O. E.
Kulseth, G. Morset.

Natta igjennom satt fangene tause og urørlige på hver sin stol i stua. Dagen etter – søndag 31. mai – fortsatte hundsingen og truslene, om enn ikke så desperat. Utpå dagen stiltes jøssingene opp i samlet tropp og måtte under hirdvakt marsjere til villaen til den lokale NS-lederen. Langs veien stod flokker av bygdafolk oppstilt – mørke og truende. De var tilkalt av ryktene som gikk om mishandlinga. Enkelte kunne ikke berge seg fra å synge ut med hva de mente, og hirdfolkene ble synlig spakere. Det begynte visst å gå opp for selv de enkleste av dem at de hadde gjort et misgrep.

Affæren med jøssingtroppen åpenbarte nazismens sanne ansikt for de selbygger som ennå måtte være tvilende. Den primitive og vilkårlige mishandlinga  av gode  sambygdinger kunne bare avskrekke og  sveise folk sammen til en ubrytelig motstandsfront. Også våre egne NS-folk var sjokkert. Én gikk tilmed så langt at han umiddelbart protesterte i et brev til den tyske Stadtkommandant i Trondheim: «Stemningen her i bygda for nyordningen var også i bedring idet det var adskillige som nu så på bevegelsen med mere velvilje enn tidligere. Denne stemning må nu sies å være helt ødelagt ved den uvettige opptreden fra en liten flokk nu siste helg». Medlemmet ble suspendert fra NS.

Jøssingtroppen ble samlet til et møte i Moheim på nyåret 1943, med innkalling til NS-huset i Trondheim kort tid etter for nye overtalelser og trusler. Ved den siste anledningen lot de seg forevige av fotograf (se bildet). Følgende var ikke tilstede da: Halvdan Bjørnstad, Oskar Fuglem, Olav Hårstad, Mons Kallar, Henrik Morset, Reidar Morset, Thomas Solem og Esten Viken.

Unntakstilstanden. Høsten 1942 gikk en ny terrorbølge over distrik­tet. 6. oktober erklærte Reichkommisar Terboven unntakstilstand i store deler av Trøndelag, deriblant alle bygder i grensesonen. Årsaken var sabotasjehandlinger utøvet av «norske emigranter betalt av verdensjødedommen», som Terboven kalte patriotene i sin tale på torvet i Trondheim samme dag. I talen var åpenbare trusler om represalier. Allerede samme kveld kunngjorde politisjef Rediess at ti kjente trøn­dere var henrettet i Trondheim «som soning for sabotasjeforsøk». De påfølgende to dager ble ytterligere 25 mann fra Vefsndistriktet dømt til døden ved standrett og straks henrettet.

Blant de første ti sonofrene var to med tilknytning til Selbu.

Gunnar Sandberg Birch var født i Selbu i 1894 som yngste sønn av Paul Birch. Han flyttet ut tidlig, og var da han ble henrettet banksjef i Forretningsbanken, Trondheim. Gjennom alle år borte opprettholdt han kontakten med familien og Selbu, og følte en sterk tilknytning til bygda her. Birch ble gravlagt på Falstad.

Peder Eggen, født i Selbu   1889,  var  sønn  av Dordi og Kristian Eggen. Han var gift og hadde 10 barn. Eggen var bygningsleder ved Trondheim e-verks anlegg og var bosatt i Klæbu.

Terrorbølgene med de vilkårlige henrettelsene skapte uhygges tilstan­der over hele distriktet. Tyskerne fulgte opp med razziaer rundt om i bygdene. Busser og lastebiler med SS-soldater i fullt kamputstyr kom også her. Folk som var mistenkt for motstandsaktivitet fikk husene endevendt, fra kjeller til loft. Her i bygda fant de ikke noe. NS-folk var også med, og de utnyttet situasjonen på sin måte. Fylkesføreren fikk uinnskrenket myndighet over sivilforvaltningen i disse dagene, og hver dag var avisa fylt av lister over folk han personlig hadde avskjedi­get fra stillinger og ombud. Mang en trofast NS’mann fikk et godt «bein» til gjengjeld.

Unntakstilstanden ble opphevet 12. oktober. Samme dag viste NS sin småskårenhet ved å forby alt salg av tobakk og brennevin i seks kommuner i Trøndelag, deriblant Selbu og Tydal. Årsaken var at «be­folkningen i disse bygder har vist en særlig ondartet politisk holdning». Som om en slik «straff» skulle virke oppå hendingene i dagene forut.

Det organiserte motstandsarbeidet er et uoversiktlig emne, naturlig nok. Alt måtte foregå i dypeste hemmelighet. Ingen skrev ned noe dengang, og de som selv var implisert hadde og har bare kjennskap til et eller et par ledd i organisasjonene. Emnet er også lite utforsket med hensyn til de sentrale organer, som i Trøndelagsfylkene satt i Trond­heim.

En gruppe kommunister i Trondheim var visstnok de første som organiserte seg til motstand. Allerede høsten 1940 dannet de et nett som selbyggen Ole B. Garberg ble tilknyttet. Han fikk satt opp ei hytte i en skogteig han har rett opp for Granby, og denne tjente som møte­sted for bykarer som kom med ordrer og illegale skrifter. Likeså over­nattet atskillige flyktninger der, selv om ikke denne trafikken kom i gang for fullt de første par krigsåra. Garberg hjalp flyktningene videre, enten ved selv å følge dem over Roltdalen til grensa, eller de ble skysset til Tydal. Senere kom Olaus og John Lilleevjen med som gren­seloser både for denne og andre organisasjoner. Gruppa ble rullet opp av tyskerne i november 1941, men den såkalte Thingstadgruppa over­tok umiddelbart alle oppgaver. O. B. Garbergs navn var ikke kommet fram under opprullinga, og han fortsatte som kontaktmann for Thingstad. I november 1942 fikk Garberg ilbud fra Trondheim om at han var i faresonen og gikk straks over grensa – en slitsom skitur i mengder av nysnø. 3 måneder senere raknet hele nettet han tilhørte. Thingstad og ni av hans kamerater ble henrettet av tyskerne på Kristiansten festning 19. mai 1943. Den ellevte som falt for tyskernes kuler den dagen var Peder Morset.

O.B. Garberg fortsatte sin farlige virksomhet fra Sverige. Den første tida arbeidet han i skogen som «vanlig» flyktning, men kom så i kon­takt med det norske militære etterretningsvesenet i Stockholm. Fra august 1944 gikk Garberg som kurer med Trøndelag som virkefelt. Fra basen i Østersund gikk han inn i Norge etter forskjellige ruter, men kom flere ganger gjennom kjente trakter i Selbu. Den siste turen skulle

gå til gruppa Lapwig 2 i Haltdalsfjella, men Garberg ble møtt med

fredsbudskapet da han kom ned til Aune i Tydal 7. mai 1945. «O.B.» ble således en av de første av våre undergrunnssoldater og flyktninger som vendte heim.

Den militære organisasjonen (mil.org.) ble dannet i Trondheim tidlig i 1941. Organisasjonen hadde basis i høyskolemiljøet, men lederen var militær: oberstløytnant Bøckmann. Selbu kom inn i bildet ved oppbyg­gingen av etterretningsvesenet. Dette sorterte under FO II (forsvarets overkommando, avdeling 2), og spesialutdannede agenter kom over fra England med topprioritert oppgave å spionere på de tyske krigsskip -Scharnhorst, Tirpitz mil. som opererte fra norske havner og fjorder. Det var livsviktig for alliert skipsfart, spesielt for Murmanskkonvoiene, å være informert om slagskipenes bevegelser.

Agentene sendte selvsagt sine rapporter over radio, og sommeren 1941 kom Finn Lied fra England via Sverige for å opprette en senderstasjon i Trondheimsdistriktet. Han valgte Selbu som base, og trengte et kontaktledd i bygda mellom basen og Trondheim. Via Hans Mykle­bust kom Lied i forbindelse med Peder Morset, som tok på seg å skaffe en kurer. Hans egen sønn, Tormod, som da var 21 år, fikk oppdraget.

Tormod Morset gikk straks inn i kurervirksomheten, hentet først ned radiomateriellet som agentene hadde etterlatt ved Essandsjøen og fungerte siden som forbindelsesledd mellom etterretningsfolkene i byen og sendestasjonen. Denne var plassert ved Hersjøen, senere flyttet til Brannvollen.

Etterretningsvirksomheten ble sterkt opptrappet i 1941/42. Nye sendestasjoner ble opprettet i kystdistriktene, bl.a. på Nordmøre og Fosen, og ettersom Trondheimsdistriktet var vanskelig å forsyne sjøveien, måtte materiellet føres inn fra Sverige. I tillegg til sine øvrige oppdrag fikk Morset oppgaven å hente radiosenderne ved grensa og transportere dem til kontakten i Trondheim, Johanna Matheson Brun – en strabasiøs og farefull oppgave. Agenter på vei til eller fra Sverige fulgte ofte med på disse turene. De la gjerne veien gjennom Neadalsføret, som ble regnet som den tyngste men også sikreste ruta over grensa.

Lark. I 1942 regnet en for alvor med at «den annen front» (etter Russland) kunne bli åpnet i Norge. Midt-Norge var et av de aktuelle invasjonsområder. Planlegginga kom faktisk så langt at motstandsgruppene her fikk oppgitt kodeord for invasjonen: ordet «torsdag» nevnt tilfeldig i BBC i fem nyhetssendinger etter hverandre.

Som et ledd i forberedelsene til invasjonen ble mil.org. grupper opp­rettet i nøkkelområder. Det var aksjonsgrupper som skulle slå til når invasjonen var et faktum og lamme eller sinke tyske motangrep. Orga­nisasjonen sorterte under FO IV. Her i distriktet var Odd Sørli organi­sator og leder for Lark, som organisasjonen kaltes.

Brødrene Ola og Tore Aasgaard fikk ansvaret for å opprette en mil. org. gruppe i Selbu. Våren 1942 tok de kontakt med Gunnar Hofsmo som de kjente fra før som en ytterst pålitelig mann, og som dessuten hadde kamperfaring fra Gratangen. Hofsmo «hvervet» ytterli­gere fem karer til gruppa, alle fra Mebonden og i alderen 20-25 år. Selv fungerte han som leder og våpeninstruktør. Gruppa fikk utlevert instruksjonsvåpen som kort tid før var kommet inn med en skøyte fra England: stengun, pistoler, håndgranater og sprengstoff. Sommeren 1942 hadde mil.org. gruppa og andre motstandsfolk våpenøvelser på Lang­åsen. En del våpen, kragere som var blitt gjemt bort i 1940, fordeltes på deltakerne.

Mil.org. i Trøndelag ble rullet opp av tyskerne og Rinnanbanden under storaksjonene i slutten av 1942 og 1943. Opprullinga nådde ikke Selbu. Sannsynligvis skyldtes det at Tore Aasgaard tok sitt liv kort etter at han ble arrestert. Han hoppet ut fra øverste etasje i gestapos hovedkvarter Misjonshotellet og tok hemmelighetene med seg i grava. Mil.org. gruppa i Selbu oppløstes, bl.a. som følge av at deltakerne gikk over i annen illegal virksomhet. Noen ny militær gruppe ble ikke dan­net før helt i slutten av krigen.

Den sivile organisasjonen (siv. org.) kom relativt sent i gang i Trøn­delag, ved årsskiftet 1941/42. En femmannskomité med fylkesmann Cappelen og advokat Lyng etablerte seg som øverste ledelse, ellers bestod organisasjonen av en rekke ledd. Sannsynligvis fungerte sogne­prest Fikkan som distriktskontakt i Selbu inntil siv.org. ble rullet opp i februar 1943. Fordi organisasjonen ennå var svært løs, berget de fleste, men toppmennene ble tatt eller rømte landet. I måneder etterpå var nesten alt motstandsarbeid i Trøndelag lammet. Først høsten 1943-våren 1944 ble siv.org. reorganisert. Distriktskontakt i Selbu ble nå lærer Hans Myklebust.

Siv.org.’s hovedoppgave ble å bringe sann informasjon til folk i en tid da tyskernes propagandaapparat behersket alle lovlige nyhetsmedia. Illegale aviser som «I krigstid», «Frihetens forpost» og «Siste nytt» sirkulerte i hemmelighet blant jøssingene, og ble i blant lagt i nazistenes postkasser for å terge dem. Fylkesagronom Peter P. Haave var den som bragte de fleste avisene hit fra byen og fikk dem satt i sirkulasjon. Det

var ellers utrolig mange som greide å lure unna radioen da disse ble inndratt høsten 1941. Ferske londonnyheter kunne slik hele tida nøytra­lisere tyskernes vrengebilde av krigens gang.

Eksportapparatet var en annen viktig side ved siv. org’s virksomhet. Ingen av de fem flyktningerutene som organisasjonen bygde opp gikk over Neadalsføret. Ruta her var for strabasios for vanlige flyktninger, dessuten ville en helst holde flyktningene unna denne ruta, som var forbeholdt kurerer. Atskillig flyktningetrafikk kom her likevel. Mange byfolk på flukt hadde kjente i Selbu som de søkte til på veien østover. En del trafikk var også organisert: Via Gunnar Nervik i Trondheim til banksjef Nils Aftreth og videre til John Valli, som fulgte de ulykkelige rømlingene til grensa. Inga Kvelloaune huset mange flyktninger mens de ventet på det sistre strekket østover. Vi har før nevnt Olaus og John Lilleevjens innsats på det området. Under tyskernes aksjon mot jodene høsten 1942 berget mange seg unna gasskamrene ved å rømme bl.a. over Selbu.

Morsettragedien. Per Hansson har i sin bok «Og tok de enn vårt liv. Sagaen om Morsetfamilien» gitt en mesterlig skildring av de tragi­ske hendingene. Her blir det bare anledning til å gi et knapt og pro­saisk sammendrag. Interesserte lesere bør derfor gå til Hanssons bok for å få fullt innblikk i det som skjedde.

Morsetfamilien la stor vekt på sikkerheten mens de var involvert i illegalt arbeid. Noe måtte likevel uunngåelig lekke ut.

Dette hadde knapt utgjort noe risikomoment, om det ikke var fordi fienden hadde en djevelsk dyktig norsk forræder i sin tjeneste. Med usvikelig sikkerhet visste Henry Rinnan å utnytte sine landmenns sva­keste sider, vurdert som motstandsfolk: De var for tillitsfulle, for lite profesjonelle i denne formen for krigføring. Rinnans geniale utnyttelse av negative kontakter ga store resultater: Hans organisasjon «Sonderabteilung lola» førte tusener av gode nordmenn til fengsler og fangeleire. Hundrevis døde eller ble merket for livet av mishandlinga torturistene utsatte dem for.

Morsetsaken er et typisk eksempel på Rinnans bruk av negative kon­takter. På forsommeren 1942 kom en bykar som kalte seg «snekker Antonsen» til Selbu og oppnådde kontakt med selbygger som var invol­vert i  flyktningetrafikken.  Mannen  som  i  virkeligheten  var  Rinnans nestkommanderende Aksel Mære, kom igjen utpå sommeren med «ekte» flyktninger – folk fra mot­standsorganisasjoner på Møre som «sonderabteilung Lola» hadde sprengt. Rinnan ga gledelig avkall på å straffe enkelte av disse for å få innpass i en annen motstandsgruppe. Selbyggene stolte til slutt fullt og fast på «snekker Antonsen», spesielt etter at Rinnanbanden i januar 1943 gikk så langt som til å arrangere et fingert overfall på en tysk fange­transport og «befridde» en ledende motstandsmann. Den sterkt skadde viknaværingen Torvald Moe, som slik ble «reddet» fra gestapos klør, ble ført gjennom Selbu til grensa, og var slik det beste vitnemålet om «snekker Antonsens» patriotisme.

Peder Morset.

Noe senere nevnte «snekker Antonsen» overfor kontakten at han trengte en radiosender til en motstandsgruppe, og slik fikk han høre at Tormod Morset var mannen for å skaffe sendere. Dette var nok for provokatøren. Rapporter gikk straks til hovedkvarteret. Okkupantene visste nå hvor de skulle slå til, men ventet kaldt på det gunstigste øyeblikk, da en kunne ta flere i samme fellen.

Anledningen kom med aksjonen mot Thamshavnbanen 26. febr. 1943. Etter spregningen flyktet løytnant Deinbolls aksjonsgruppe øst­over, og tyskerne fikk nyss om at de søkte tilflukt hos Morset. Dette stemte også, men på heimgarden hos Peders bror, Henrik Morset. Der lå agentene trygt mens tyskerne slo til mot Kleset. Siste kvelden i februar rykket gestapo ut, samtidig med at en forrykende snøstorm røk opp. Først nærmere midnatt nådde de Selbu, stoppet bare for en kort orientering hos en lokal nazist og kjørte videre. Kleset var målet.

Kort etter midnatt ble Morsetfamilien brutalt vekket ved at tungt væpnete gestapister stormet inn – i styggværet hadde de kommet til gårds ubemerket. Eldstesønnen Oddmund, hans bror Einar og fetteren Per Inge Stugudal greide å flykte gjennom vinduene og forsvinne i snøkavet. De andre ble tatt på senga.

Tormod Morset ble vekket med en maskinpistol mot tinningen, men hadde i samme sekund en bløff ferdig: Han var bare drengen på gården.

Morsetfolka flyktet øyeblikkelig. Tormod sprang alene fram til tele­fonsentralen og fikk sendt det avtalte kodetelegrammet «bestemor er død» til sine brødre Ola i Brandbu og Reidar på Levanger. Dette var en ordre om å flykte, og hver på sitt hold greide de å ta seg over ul Sverige. Selv lå Tormod i dekning i Mebonden og senere i Volsetgrenda i tre døgn før han gikk østover og passerte grensa ved Storlien om kvelden 6. mars. Omtrent samtidig gikk attenåringen Einar inn i Sve­rige. Han hadde etter flukten fått hjelp av gode naboer, først i Kulset-trøa der han lå i dekning, senere av Ole og Peder Aftret som loset ham over fjellet til Hilmo. Derfra hjalp tydalinger ham det siste strekket mot grensa.

Gestaposjefen Flesch raste da han fikk melding fra stapokarene i Selbu om at de kom til tomt hus. Da Rinnan og gestapistene nådde byen etter den mislykte ekspedisjonen, måtte de øyeblikkelig snu og ettersøke flyktningene. Flesch kommanderte også ut en avdeling alpejegere som tilfeldigvis var i Trondheim på gjennomreise. Flere hundre mann ble satt inn i menneskejakten.

Peder Morset hadde tatt flukten oppover Mosletta med resten av familien: hans kone Marit, Oddmund og de to yngste Helge og Trond. De kjørte med hestene, men visste de måtte til skogs for å komme unna. Da det dagdes tok de inn hos Baro Mogård og fikk der beste stell. Den sjelelige og fysiske påkjenningen hadde vært større enn Marit Morset kunne bære. Hun maktet ikke følge med lenger, og så smertelig tungt det enn var, bestemte Peder at hun og yngstesønnen Trond måtte bli igjen mens karene rømte videre.

Utpå ettermiddagen 1. mars kom flyktningene fram til kjente trakter ved Østrungen. De hadde selv seter der, men valgte å stoppe ved Heggensetra. De torde ikke legge seg inne, hentet bare ut noen skinn­feller og la seg under ei bugran i vollkanten. Først mot morgenen neste dag våget de seg inn, og fikk der noen timers fred.

Klesetkarene holdt seg i bua utover dagen mens de ventet på bud fra bygda. Utpå ettermiddagen hørte Peder skitråkk mens han hentet ved, men før han rakk å varsle, var SS-soldatene inne på vollen. Oddmund åpnet straks ild med maskinpistolen for å holde dem nede. Han slapp også ut gjennom dora, men så begynte en forferdelig skyting. Skiene fikk han på seg, men stavene ble igjen. Under stadig skuddveksling kom han seg over vollen og forsvant nedover mot Østrungen.

Tyske alpejegere under jakten på Morsetfamilien. Foto: Kr. Møllenhus.

Peder visste at den voldsomme ilden var rettet mot sønnen, og han måtte hjelpe. Å gripe til våpen falt ham ikke inn, han rørte ikke håndgranatene som lå på bordet. I stedet kastet Peder seg ut av bua og løp i siksak over vollen, uten ski i djupsnøen. Slik ville han trekke til seg ilden og gi den flyktende sønnen en sjanse. Som ved et under plystret alle kulene forbi ham, gjennomhullet lua, men såret ham ikke. Helge ble derimot stygt skadd av kulestrømmen mot bua. Som den siste kom han ut med én arm over hodet. Venstrearma hang ned – en maskinpistolsalve hadde nesten klipt den over. Sekstenåringen ville bare sige sammen, men SS-soldatene drev ham foran seg til de fikk fanget faren og ført dem tilbake til bua. Hele tida hørte de skuddvekslingen flytte seg vestover langs Østrungen. Smellene bar trøst i seg – Odd­mund levde ennå.

Den 27-årige Oddmund var kraftig og veltrenet, og selv uten staver tok han seg bra fram. Korte skuddsalver holdt motstanderne på av­stand, og etter en time var han kommet bortom Østrungen. Før han krysset Brannelva, ville han bytte magasin, men var uheldig og mistet det fulle reservemagasinet i snøen. Nå stod han våpenløs. Over elva måtte han springe fritt uten dekning, og idet han kom over og rettet seg opp, ble han felt av ei kule. Med den tomme maskinpistolen i neven la han seg bakover i snøen og døde,

Tyskerne førte Peder og Helge til en hytte lenger nede da skytinga stilnet. En nordmann lindet en gardinfille rundt Helges ødelagte arm, utenpå trøya. Det var hele stellet han fikk. Etterpå ble han lagt på flatseng på golvet med den friske arma bundet opp høyt over hodet med ståltråd. I denne stillinga måtte han ligge i nærmere 40 timer. Denne «behandlinga» var det to sivilkledde gestapister som stod for, og de samme karene gikk løs på Peder, som ble holdt i naborommet. De skulle banke opplysninger ut av ham. Men de brutale gestapistene fant en hard motstander i den aldrende læreren. Her møtte de det norske grunnfjellet. I time etter time, dag og natt i to døgn utstod Peder den verste mishandling, men de knekket ham aldri. Ikke med et ord røpet han noen av de mange kontaktene han og sønnene hadde. Først torsdag -I. mars ga tyskerne seg og transporterte fangene ned til bygda og senere til Trondheim.

Helge ble kjørt direkte til sykehus, men arma stod ikke til å redde. Den ble amputert ved skulderen. For Peder Morset var ikke pinslene slutt. Han ble sperret inne i en av de beryktede «lyscellene» på Mi­sjonshotellet, og her fortsatte forhørene og torturen i enda elleve uen­delige døgn. Heller ikke nå greide gestapistene å pine opplysninger ut av ham. Da Morset omsider ble overført til Vollan kretsfengsel, var han utslitt og ødelagt fysisk av den umenneskelige mishandlinga. Hans ånde­lige kraft var likevel ikke brutt ned.

I begynnelsen av mai ble Peder Morset stilt for den tyske krigsretten og dømt til døden to ganger. To uker senere – om morgenen den 19. mai 1943 – førtes han sammen med ti andre dødsdømte til Kristiansten festning. Gestaposjefen Gerhard Flech tok personlig mot dem på vollen innenfor murene: i bakgrunnen ventet eksekusjonspelotongen. Komman­dert på linje ble dødsdommen lest enda en gang for de elleve, som alle var rolige og verdige. Fremdeles på linje og med bakbundne hender bad Peder en siste bønn for sine kamerater – yngre menn og unge gutter fra Thingstadgruppa. Mange ordene sa han ikke, men stemmen var varm og trøsterik og fast som stod han i klokkerstolen i kirken heime. Peder sang til slutt salmen «Norge over våre grave, blomstre som en Herrens have». Kameratene sang med.

Vokterne førte de dømte i grupper på fire og fire til muren. De ble spent fast til peler og fikk bind for øynene. Så ble de skutt. Peder Morset var i første pulje. De døde ble lagt i en massegrav utenfor byen.

Marit Morset og tretten­åringen Trond fikk være i fred for tyskerne i Selbu. Kleset ble beslaglagt av okkupasjonsmakten, men slektninger ga dem husly. Påkjenningene hadde vært for store for Marit, hun ble aldri den samme som før. Marit døde i 1948, 56 år gammel.

De fire Klesetbrødrene som berget seg over til Sverige, kom alle i virksomhet der borte. Opprullingene i Trøndelag hadde nesten lammet motstandbevegelsen samtidig som Rinnanbandens provokasjonsvirksom­het hadde gjort det umulig å arbeide for nye agenter. Det var av største betydning å få over karer som folk visste var ekte, og allerede i april var Tormod klar til å dra som kurer til Trondheim. Sykdom hindret ham imidlertid, og en tid ble han i Stockholm og fikk opplæring som etter­retningsagent. Men mindre enn fem måneder etter den nervepirrende flukten fra gestapo krysset han på nytt grensa, på vei tilbake til heimbygda.

Tormod tok inn hos ]ohn Valli, og på loftet her holdt han til en hel måned mens han løste oppdraget: å bygge opp et etterretningsnett og en postrute mellom Trondheim og Stockholm. Enkelte fikk også opp­læring i etterretningsvirksomhet, spesielt hans tre nærmeste medarbei­dere i Selbu: Nils Aftret, Torleif Hårstad og Trygve Nervik. Da han var forvisset om at systemet fungerte, gikk Morset inn i Sverige igjen -og ble arrestert på jernbanestasjonen i Østersund, mistenkt for spio­nasje mot Sverige. Mistanken kostet ham en hel måned i svenske fengs­ler samt 25 kroner i bot for å ha båret våpen uten tillatelse. Det neste større oppdraget kom over nyttår 1944. Sammen med en annen agent oppholdt Morset seg da i over to måneder i Hølonda og forberedte sabotasjeaksjoner mot Orkla gruber og Thamshavnbanen. Deretter ble

han sendt til England på et halvt års spesialskole i etterretning og fallskjermhopping. Tormod var derfor topptrenet og velutrustet da han på nytt kom i aktiv tjeneste i oktober 1944.

Et bombefly tok Morset og trondheimsgutten Karl Breida over Nordsjøen. De hoppet ut ved Hokkelvatna, kom vel ned og stuet bort alt utstyret og våpnene de hadde med. Allerede neste natt gikk de til bygda og oppsøkte Tormods tidligere hjelpere, som hjalp til med å frakte ned utstyret. De opprettet sendestasjon i «villaen» på Kleset søndre, ikke mer enn et par hundre meter fra heimgarden som nå var «rekreasjonssted» for frontkjempere og andre nazister. Etter en stund ble stasjonen flyttet til Kalvsjøbua oppunder Bringen. Etterretningsrap­portene kom i kode i posten fra byen, og kameratene nede i bygda bragte dem opp i fjellet til de to agentene. Spionasjen gjaldt tyskernes disposisjoner i Trondheim generelt, og virksomheten ved ubåtbunkerne på Nyhavna spesielt.

I fire måneder lå Morset og Breida ved Kalvsjøen, men da et tysk speiderfly stadig tok til å vise seg over området, var det klart at stasjo­nen var i ferd med å bli peilet inn. I mars 1945 brøt de leiren, varslet kontaktene og gikk over til Sverige. Kort etter, ved påsketider, gjen­nomførte tyskerne en storrazzia i Selbu og fjelltraktene rundt. De tok over 50 mann, mistenkt for mostandsarbeid. Alle ble sperret inne på bedehuset i Mebonden under razziaen. Senere slapp halvparten fri, de øvrige ble fengslet for resten av krigstida. Mange hadde kommet unna ved å rømme til Sverige, bl.a. Morsets nærmeste kontakter i Selbu.

Stockholm omkr. 1. mai 1945. Sittende nr. 1 f.v.: O. B. Garberg, nr. 3: N. Aftret, stående nr. 2 f.v.: John Valli,
nr. 4: Birger Hårstad.

Polititroppene i Sverige. Mange flere selbygger enn de som her er nevnt, flyktet over til Sverige under krigen – minst tretti-førti mann. Motivene var forskjellige. Enkelte slapp med nød og neppe unna arre­stasjon og fengsel, andre måtte reise når opprullinger truet med å av­sløre dem. En god del ville unnslippe innkalling til AT-tjeneste, mens somme, men ikke mange reiste av eventyrlyst.

De mange som forestilte seg de skulle komme i aktiv tjeneste, i England eller i kurervirksomhet, ble sørgelig skuffet. Spesielt gjaldt det dem som kom over først. Helt til 1942/43 holdt svenskene ytterst strengt på sin nøytralitet og ville ikke tillate noen virksomhet rettet mot tyskerne. Etter å ha passert mottagerstasjonen Kjesäter ble derfor flyktningene gående og slenge i venteleiren Öreryd til de slapp ut og fikk ta alminnelig arbeid. For selbyggene ble det helst skogsarbeid i Jemtland. Fra sommeren 1943 begynte nøytralitetspolitikken å mykne opp. Flere karer herfra ble da innkalt til «helsekurs» som egentlig var kamuflert militærtrening, uten våpen riktignok. Dette var begynnelsen til polititroppene i Sverige. Over nyttår 1944 ble regulære kompanier

med rikspoliti oppsatt, ble uniformert og fikk militær opplæring, Se­nere ble de også væpnet. Disse avdelingene var tiltenkt virkelige politi­oppgaver når tyskerne overga seg eller trakk seg ut av Norge. Det store antall reservepolititropper som senere ble utdannet var rene infanteri-tropper. Da freden kom gikk troppene straks over grensa som politi-, vakt- og sikkerhetsstyrker. De fleste selbyggene tjenestegjorde i Trondheimsdistriktet. Enkelte kom til heimlandet allerede i februar 1945, som rikspoliti i Finnmark.

Heimestyrkene (HS). Som nevnt gikk mil.org. gruppa i Selbu i opp­løsning i 1943. I 1944 begynte gjenoppbygginga av heimestyrkene i distrikt 22, Trøndelag. Navneskiftet innebar også et skifte av oppgave. Væpnet aksjon mot tyske tropper var ikke lenger hovedoppgaven. HS skulle beskytte vitale anlegg mot tyske ødeleggelser i en kaotisk oppløsningstid, som en regnet med ville følge kapitulasjonen.

Ved årsskiftet 1944/45 kom gruppa «Dunkerton» over fra Sverige, ledet av Lingekaren fenrik Rustan. Med i gruppa var også selbyggene Sigmund Hårstad og Magnus Uglem. «Dunkertons» oppgave var å bygge opp et forsvar for kraftstasjonene i Nidelva. De opprettet base i en skogsbrakke i Puttvollbjørga og nyttet vinteren til å knytte kontakter i Selbu og Klæbu, fraktet våpen og ammunisjon over fra Sverige og lagret dem på strategiske steder, klar til å fraktes utover Selbusjøen. Før det kom så langt kapitulerte tyskerne under full orden. «Dunker­ton» og lignende forsvarssgrupper behøvde ikke å gå til aksjon.

Som befalingsmann pekte Sigmund Hårstad seg naturlig ut som leder for HS i Selbu og Tydal. Han hadde flyktet til Sverige sommeren 1942. Fra nyttår 1944 kom han med i polititroppene, gikk befalskurs og tjenestegjorde etterpå som sersjant i reservepolitiet. Om høsten samme år gikk han et spesialkurs for kurerer og ble så knyttet til «Dunker­ton».