Frigjøringen.
Den 9. mai var 20 mann mobolisert til HS, utstyrt med armbind og bevæpnet. Kragere ble hentet fram fra mange slags skjulesteder, andre var inndratt fra AT og NS-medlemmer. Enkelte var utstyrt med US-karabiner som stammet fra Sverige. Karene tok kvarter på Gimle. Ytterligere 32 mann ble delvis mobilisert.
De få tyske soldatene i Selbu, flyvarslingslaget på Åsbaret, forsvant av seg selv, stille og rolig. Den største oppgaven for HS ble å arrestere fremtredende NS-medlemmer, AT-befal og andre, i alt 34 personer. 17 av disse arrestertes etter ordre fra siv.org.s leder, Hans Myklebust, de øvrige på lensmannens ordre. De fleste av arrestasjonene skjedde allerede om kvelden 9. mai, og bortsett fra én enkel episode foregikk de i rolige og verdige former. Arrestantene ble kjørt til Trondheim.
17. mai 1945
Utover sommeren måtte HS flere ganger ut for å hente inn tyske desertører som streifet rundt i skogen. Likeså ble frigitte russiske krigsfanger på vandring tatt vare på. I juli gikk store styrker under ledelse av HS manngard i fjella. Liket av ingeniør Finn Krogstad, som en tysk patrulje skjøt på Skarpdalen i 1944, ble tatt opp og transportert til byen. HS ble demobilisert i juli.
Hjemmefrontledelsen i Trøndelag gjeninnsatte 9. mai lensmann Skjøstad i stillinga, samtidig som Johan Berge ble utpekt til midlertidig ordfører. Prinsippet var at de gamle ordførerne skulle få tilbake sin plass, men O. H. Kjøsnes var død under krigen, og valget falt da naturlig på varaordfører Berge.
Berge oppnevnte selv fem representanter til et midlertidig kommunestyre med både hjemmefronten og det gamle kommunestyre representert. Første møte holdtes 14. og 15. mai. Det gjaldt å få den offentlige forvaltning til å fungere igjen. De siste krigsåra hadde nazistene overtatt styret aldeles, og selvsagt var det fullstendig uakseptabelt at de fikk fortsette. I de kaotiske fredsdagene var det ikke alltid mulig å framlegge sikre bevis for landssvik. Folk hadde likevel temmelig klare forestillinger om hvem som hadde vist unasjonal holdning, og om merkelappen somme ganger var grunngitt mere på anelser og følelser enn fakta, viste det senere rettsoppgjøret at den stemte i de aller fleste tilfeller. De åpenbare nazistene ble med hard hånd og med hjemmel i norsk lov radert ut fra kommunale stillinger, nemder og verv. De mer vagt definerte «stripete» ble også satt utenfor, eller trakk seg i all stillhet.
Ned etler manngarden i fjellet. Leder S. Hårstad.
Regjeringen kom til at et legalt styre best kunne gjenopprettes ved at det sist lovlig valgte kommunestyret (1937) skulle innkalles og fungere fram til nytt valg. I Selbu var fire representanter fengslet for landssvik og dermed suspendert. Ytterligere to ble satt utenfor på grunn av unasjonal holdning. Ellers møtte «det gamle kommunestyret» den 7. september. Den gamle orden var gjenopprettet.
Våren og forsommeren 1945 – fredsvåren – ble for alle en krans av jublende festdager. Lykken over at åket var fjernet og ufreden slutt var ubeskrivelig. Fredsrusen ebbet ut litt etter litt, gjenreisinga kunne begynne. I Selbu ble avslutningen på denne perioden – frigjøringsdagene -markert på en verdig måte 29. juni. Denne dagen ble Peder og Oddmund Morset stedt til hvile på Selbu kirkegård. Hele bygda var møtt fram for å gjøre ære på frihetskjemperne og ta del i de etterlattes sorg.
Senere har Neadals ungdomssamband reist en bauta på deres grav, og på gravene til de to andre selbyggene som falt i krigen, Peder Røsseth og Henry Sørensen.
En oversikt som denne gir bare et innblikk i de ytre hendingene under krigen. Den egentlige sannheten om krigen får vi bare en blek fornemmelse av – krigen slik den ble opplevd i menneskenes sinn. Angsten, uvissheten om hva morgendagen kunne romme, redselen for angiveri og vilkårlig terror, spenningen, smertene under legemlig eller sjelelig pine – kort sagt krigens gru kan vi bare ane.
Hendingene i Selbu var ikke noe særskilt eller enestående. Hver bygd og by har sin krigens saga – om motstand, om tapper innsats, om landssvik. Å vurdere selbyggenes plass i dette bildet er vanskelig. En kan vel si at materielt sett slapp vi billigere enn somme andre – her var ingen «brent jord» eller bombete steder. Vi slapp også å ha okkupanter i stort tall iblant oss til daglig. Vi var, enkelt sagt, i samme situasjon som de fleste bygdefolk i landet. Innsatsvilje og nasjonal holdning er lite målbare størrelser, vi kan ikke gi selbyggene karakterer slik. Det vi kan si er at folket her, som nesten hele det norske folk gjorde sin innsats når det ble krevet. Og selbyggene var og er stolte over at bygda ble stemplet som et jøssingreir.
