DRAGSTEN

Gnr. 1 i Selbu er den gården som ligger lengst i vest, på nord­sida av Selbusjøen. Sammen med grannegården Varmdal er den også mest avsidesliggende. Langs sjøen er det en mil, bratt og fullstendig vegløst terreng østover til Solem, der Selbustrandvegen ender. Til nærmeste gården i Klæbu, Nesset, er og vel så 4 kilometer uten veg. Så sjøen har fått være kommu­nikasjonslinja for drakstingene, sommer som vinter. Skrått over sjøen «bare» et par kilometer borte ligger Hånnå. Men den gården har for det meste ligget øde i 300 år. I dag har gren­da bra bilveg nordover åsen til Jonsvatnet.

Dragstengården ligger i bratte sollia, med tunet på omkring 200 meters høyde. Jordveien strekker seg herfra nedover mot sjøen. Helt nede ved sjøen ligger flere av de tidligere plassene. Dragstelva danner en djup dal rett øst for husa.

Navneforskeren Oluf Rygh skriver at Dragstennavnet, i da­tiv «dragsta», kommer av elvenavnet Dragsta. Bygdefolket mener det kommer av at selbyggene dro opp båtene sine her når de var på byferd – altså et slags dragsted. Den eldste skrevne navneformen, fra ca. 1530, er da også «Dragsta». Til­svarende navneformer finner vi hundre år framover, først i 1631 skrives det «Draxteen». Få år senere finner vi «Droxen», og i 1661 er skrivemåten «Dragsten» og slik har familienavnet vært siden. Kanskje hadde det vært mest korrekt at også matrikkelnavnet hadde vært skrevet slik, men det er Draksten.

Det er ikke gjort oldfunn her, og gårdsnavnet gir heller ikke grunnlag for å slutte når gården er ryddet. Men ettersom den tilhørte bispen i 1530, må den helt sikkert være eldre enn svartedøden i 1350 og altså av middelalderopphav. Gården er trolig av de yngre i bygda. Om rydningsmannen kom fra Selbu eller vestfra, fra Klæbu, er umulig å si. Navnet Seterberget tett ved tunet tyder på at Dragsten opprinnelig har vært seter. På grunn av avstander og terrengforhold må det i så fall ha vært for en Klæbugård.

Merket mot Varmdal går etter Dragstelva fra sjøen og helt opp til Hebrukjølen, der det tar nesten rett opp nordover åsen til det støter i kommunegrensa mot Klæbu. Det følger så denne mot sør. Siste delen ned mot sjøen følger det Merkjesbekken, naturlig nok.

Utmarka er en sammenhengende granskogli, med spredte kjøler utover, der det var rike slåtter før i tida. I nordvest lå Gammelvollen. Gården hadde også bruksretter i «Kongens almenning» i Brungmarka på sørsida av Selbusjøen i gammel tid, og hadde seter ved Tangvollelva. Senere setret en ved Helligdagshaugen, lenger nordøst for gården til omkring 1914. Et navn som Botnan i nord viser at en også brente trekull. Kvern­hus var det i Dragstelva. Her lå i gammel tid – på 1600-tallet – to av Selbus få «kommersielle» sager.

Dragsten, Varmdal og Hånnå var i den uvanlige stillingen at de i all den tid vi vet har sognet til Selbu prest, men lå å i verds­lig hensende under Klæbu, dvs. at de sorterte under lensman­nen i Klæbu og fogden i Strinda. Først i 1867 ble grenda etter eget ønske overført til Selbu tinglag og kommune. Å forklare denne merkelige tvedelinga er vanskelig. Tradisjonen på ste­det vet å fortelle at det går tilbake til den tid da gården ble lagt øde under Svartedøden – noe som ikke er umulig, da jo så me­get kom på flyt i oppløsningstida som fulgte. Sikkert er det at dragstingene til tider hadde fordel av usikkerhetsmomentet. I lange tider (på 1600-tallet) betalte de ikke tiende hverken til presten og kirken i Selbu eller i Klæbu, og heller ikke til kon­gen. Og det betydde 10 1/2 mer av avlinga til eget bruk.

Gårdsdrifta har, som overalt i Selbu, hvilt på allsidig drift med hovedbasis i korndyrking og husdyrhold, men med bru­ken av utmarka – og sjøen – som viktige binæringer.

Matrikkelskylda av Dragsten – som angir gardsstørrelsen, var i gammel tid – minst siden senmiddelalderen på 1 (smør)spann (matr.nr. 185 og 245 i Klæbu). 1838 ble dette om­regulert til 4 skylddaler, 2 ort og 2 skilling (løbenr. 245 og 246 i Klæbu), i 1888 på nytt til 7,73 mark. Den økonomiske realitet som disse tørre tall representerer kan en mer detaljert stati­stikk uttrykke.

Husdyrholdet var for hele gardsvaldet:

Korn tienden var 3 tønner i 1665, utsæden var 24 tønner i 1723. Det siste året er høyavlinga oppgitt til 80 lass. Folketallet var 27 i 1801, 50 i 1855.

Erkebispen eide  1/2 øre i Dragsten i 1530, men garden lå da øde og landskylda var ekstrem lav. 1548 er «Stigten» bokført med  1/2 spann (smør) som sannsynligvis er den tilsvarende skyldpart som er vokst etter at gården ble bosatt etter ødetida. Landskylda var 1 spann i alt, den andre halvparten var antage­lig odelsjord, trolig brukerens egen. Kongen konfiskerte bispegodset ved reformasjonen i 1537, så kronen er den reelle eier et godt hundreår framover. I 1640-åra overtar kronen også det andre halvspannet, noe som nok har sammenheng med at Hal­vår Dragsten i 1638 ble dømt til å betale hele sin formue fordi han som gift mann hadde leiermål med ei jente.

Dragsten fulgte med i det store krongodssalget i 1667-åra. Kjøper var bymannen Nicolaus Pedersen som også eide Leira gods og sag. Dragstsagene, som var bygd i 1630-åra (den ned­re) og i 1661, gjorde nok gården spesielt attraktiv for ham. I 1670 gikk godskomplekset over den engelske spekulanten baronett William Davidson som også bl.a. startet Ulriksdal kopper­verk i Klæbu og Mostadmark jernverk. Drifta var lite lønn­som, og Dragsten ble senere solgt til president Petter Kaasbøll i Trondheim.

Brukere

Den første brukeren vi vet om er Rolf som i 1548 betalte en sau og en våg mel i landskyld, og en daler i skipsskatt i 1557.1 1606 betaler en ny Rolf førstebygsel noe som betyr at han net­topp har tatt over garden. Trolig er det sønnesønnen. Denne Rolf levde ennå i 1628, men i 1629 betaler Helle tienden, antage­lig er det enken etter ham. Rolf står riktignok oppført med 6 kyr og 1 ungnaut ved kvegskatten året etter, men det kan en ikke legge mye vekt på, for fogdene var sene med å registrere brukerskifter.

Hele huslyden skal ha dødd av pest i 1629, noe som dokumen­teres i tingboken for Klæbu 1698. Vi ser også at året etter er Halvår Guttormsen bruker på garden. Han må ha vært arving, for han overtar odelsjorda. Etter tradisjonen skal han ha vært fra Næs i Klæbu, og at han har vestlig tilknytning viser det fak­tum at han eide 1 øre eller 2/3 av et av bruka på Borten i Flå. Som nevnt mistet Halvår odelen i heimgarden på grunn av utroskap, men landskyldparten i Borten hadde han i behold en­nå i 1647. I koppskatt i 1645 betalte Halvår for seg, sin kone og Hans og Karen – de to siste er helst tjenere, han hadde nok ennå ikke voksne barn.

Sønnen Guttorm Halvarsen, f. 1637, bygsler 1/3 av garden i 1655 og står som medbruker med faren til 1662.

Angellfamilien ble tidlig eier av Dragsten, først Albert Angell. Etter Søren Bygball, gift med enka etter Angell, ble ste­sønnen Lorentz Angell eier, og senere svigersønnen hans, Pe­ter Fredrik Suhm, og til sist Thomas Angell. Til Th. Angells Stiftelser hørte garden helt til i 1920. Ved salget den gang ble omkring 4000 da skogmark holdt tilbake, som fortsatt hører stiftelsen til.

Det var to sagbruk i Dragsten, se bind 1 side 136 og 264. Bersven Olsen Dragsten drev omkring 1800 vadmelsstampe i Dragstelva. Sagbruksdrifta dro folk hit. Gardmannen kunne også være sagmester. Det var Ola Jonsen omkring 1700. Slik var det at Bersven Olsen Kjøsnes, stamfar for Dragstslekta, kom her. Han var sagmester, og ble bygselmann da han i 1723 som enkmann giftet seg med Siri Nilsdt. Hun hadde vært trulo­vet med den tretti år eldre Ola Jonsen Dragsten, som døde syt­ti år gammel. Under skiftet etter ham ble det avgjort at «festerpiken» Siri skulle få fortsette på gården. Det var klæbygger som var arvinger i Dragsten den gangen, og klæbygg var nok Siri også. Ola Jonsen var blitt enkmann to år før han døde. Siri Jonsdt., første kona, døde nitti år gammel, og den nye Siri han skaffet seg var omkring et halvt hundreår yngre enn den første!

Sagbruk i Dragstmarka. Slike var det mange av i Selbuskogene i mellomkrigstida. Karene som står nærmest er Peder J. Dragsten og Arnt P. Dragsten. Bildet er fra 1927.

Bersven Olsen Kjøsnes tok altså først over sagbruksdrifta, så over Siri Nilsdt. og endelig over hele garden. Både han og  Siri ble ført til jorda i 1751. Da delte de to Bersvenssønnene, halvbrødrene Sjurd og Ola, garden mellom seg og tok hver over  1/2 spann.

Gårdshusa på de to Dragstbruka Pigarden og Nigarden lå fra først i fellestun lenger ned mot sjøen og det var geiler opp til utmarka. Bekken mellom Pigarden og Jardet heter Jelbekken, og navnet er et minne fra den tid.

Vi bruker navna Pigarden og Nigarden om de to gardhalvpartene her. Pigardsnavnet lever den dag i dag. Det kan være oppstått etter at gårdshusa ble flyttet opp til de nye tuftene. Det vi kaller Nigarden, heter i dag Jardet (Dragstjardet). Det­te bruket hadde iallfall et annet navn den gangen husa lå nede på de opphavlige tuftene. Vi velger å konstruere dette navnet til Nigarden, som motstykke til (Op)Pigarden.

Brukere Halvard Guttormsen, f. ca. 1594, og kona Goro Haftordsdt. hadde i allfall to barn:

1. Ingeborg, f. ca. 1630, g.m. Ola Bjørnsen Varmdal.
2. Guttorm, f. ca. 1637, tok over gården.

Dessuten hadde Halvard sønnen Einar, f. ca. 1638 (mor Marit   Jonsdt.,   taus   på   gården),   g.ca.   1688   m.   Berit Jonsdt. Fuglem, Nordsto. Guttorm Halvardsen, f. ca. 1637, død før 1699, og kona Siri Jonsdt., f. ca. 1630, d. 1720 (som var g.I m. Ola Jonsen), hadde disse barna:

1. Jon, f. ca. 1655, d. 1713, g.I m. Berit Ingebriktsdt. Grenstad, I 1706 m. Anne Olsdt. Gjellien, begge fra Klæbu, bodde på Eidsstu i Klæbu. Barn: Ola Gjellien f. ca. 1687, Siri Bjørkli f. ca. 1689, Jon Digre, f. ca. 1691, Ola Sneeggen, f. 1707, Kari Skjetne, f. 1709, Guttorm, f. 1710, oppfostret hos fastera Ma­rit Kyllo, død der 1741, Jon Lysklett, f. 1713.
2. Goro, f. ca. 1660, g.m. Esten Bjørnsen Varmdal.
3. Halvard, f. ca. 1663, død ung.
4. Marit, f. ca. 1666, g.m. Mons Jonsen Kyllo.
5. Ola, f. ca. 1667, g.m. Ingeborg Jonsdt. Kjøsnes, Oppigarden, og kom dit.

-1701-1722 Siri Jonsdt., enke etter Guttorm Dragsten. G.I m. Ola Jonsen Forset fra Klæbu, f. ca. 1650, d. 1722. Barnlaust ek­teskap, men Ola ble før han døde, trulovet med Siri Nilsdt., se­nere g.m. Bersven Olsen og tok over garden.

1723-1750 Siri Nilsdt, helst fra Klæbu, f. ca. 1681, d. 1751, som først var trulovet med Ola Jonsen Dragsten. G. 1723 m. Ber­sven Olsen Kjøsnes d.e. fra Nigarden, f. ca. 1682, d. 1751, som var g.I 1714 m. Ingeborg Sjurdsdt, f. ca. 1683, død på Kjøsnes 1717, visstnok søster til Anne Nervik. Barna til Bersven i 1. ekteskap (født på Kjøsnes):

1. Ingeborg, f. 1714, g.m. enkmann Jon Olsen Engan, Utistoggo.
2. Sjurd, f. 1716, g.m. Marit Andersdt. Overvik, tok over halve garden, se Nigarden nedafor.

Barn i 2. ekteskap: Ola f. 1724, g.m. Agnis Persdt. Okstad, tok over halve garden, se Pigarden nedafor.