Selbustrand
Selbustrand er det karakteristiske navnet på den 9 km. lange sammenhengende strekningen fra Solem i vest til Setsås i øst. Fra et utsiktspunkt på andre sida sjøen ser det ut som strandlinja er helt rett, noe som ikke er helt tilfelle, i det den vestligste delen går i østnordøst. Men likevel er det en sammenhengende, ubrutt strand.
Praktisk talt hele strekningen er oppdyrket, helt opp imot kote 300, på det meste. Også slik er området sammenhengende, det er få dype bekkdaler eller skog som bryter opp. Bare langs småbekkene vokser older og hegg, mens det ellers kan finnes en liten skogkrull her og der. Gardsvaldene er ganske like, merkene går nokså vinkelrett på sjøen opp mot fjellet, helst etter naturlige grenser oftest bekker eller små elver. Ovenfor dyrkemarka ligger «hjem røsten», altså det skogsområdet en daglig brukte, og der vårvollen gjerne lå. Sommervollen lå gjerne nord for «Strandbyggfjellet», mellom dette og fylkesgrensen.
Grendenavnet er utgammelt. Allerede i Aslak Bolts jordebok (ca. 1430) heter det at Fossan ligger «vidh strond». Navnet sikter helst på bebyggelsen men en bruker det også på hele området. Selve fjellmassivet har ellers fellesnavnet «Strandbyggfjellet», et merkelig navn – åpenbart gitt fra den andre siden av sjøen. I dag skiller vi også mellom Utstranda og Innstranda, men det er et skille som kanskje ikke er eldre enn oppdelinga i skolekretser.
Helt sentralt på Utstranda er gardene Solem – Grøttem – Fuglem. De tre-heim gardene ligger på rekke og rad, og etter navna å dømme kan de ha vært dyrket allerede i eldre jernalder (før 600 e.Kr.). Men også annet taler om elde. Mest kjent er de mange helleristningsfelter som er funnet her og lenger øst. Tilsammen er det funnet 11 rullesteiner helt nede i strandlinja som det er hogd inn skip, fotsåler, hender og skålgrupper på. De fleste er funnet på Solemsodden, noen på Grøttem, og et par andre lenger inne på Stranda. Helleristningene plasseres klart innenfor de såkalte bronsealderens jordbruksristninger, og er et sterkt indisium på at et jordbruksfolk holdt til her lenge før Kristi fødsel. Gårdene kan altså være atskillig eldre enn gårdsnavna.
Det er også gjort jordfunn her. På Grøttem er det funnet et økseblad og deler av et enegget sverd som stammer fra en skjelletgrav fra vikingtiden. På Fuglem er det flere funn, et sverd, økseblad, og to pilespisser (av jern) er funnet under jorddyrking (1928), en rest av en såkalt celt ble funnet i utkanten av Skrøbberhaugen (1942) og endelig er det funnet et økseblad -alle stammer fra tidlig vikingtid. Til slutt må nevne Tystenodden på Fuglem. Her lå to av de tre eneste kjente gravhauger i Selbu, inntil den ene ble kjørt på sjøen under jorddyrking for få år siden. Ingen av dem er faglig undersøkt.
Og selve navnet Tysteinen – en stor stein i flomålet – kan assosieres med den norrøne guden Ty – en gud bl.a. for skiløpingen. Det kan hende at han for tusen år siden ble dyrket her på odden eller kanskje på den lille øya med det merkelige navnet Almenningen rett utenfor. Var den almenning fordi den var kultsted? Noen praktisk bruk ellers er vanskelig å tenke seg. Det måtte enest være som bok-køy, men det er vel for lite beite der til det bruket og.
Flere tegn tyder på at Solem-Fuglem området var et av bygdas sentrale kultsteder i hedensk tid. Det er i så måte betegnende at da kapellet på Høyby ble bygd like før århundreskiftet, ble bygdas tredje kjente gravhaug raseret for å gi plass for kirkebygget.
Hva som ikke kan betviles er at gardene Solem – Grøtem -Fuglem er av de eldste i bygda, de som ble ryddet først. Nybyggerne må ha kommet nordfra, fra Trondheimsfjorden, og da er det her et naturlig innfallspunkt, samtidig som det er ypperlige jordbruksmessige betingelser. Gårdsnavn og oldfunn understøtter teorien. Det eneste område som kan konkurrere om eldre, er den nederste, nordlige delen av dalføret ved Neas utløp, fra Evjen/Lien og vestetter til elvosen. Men det er en konkurranse der en neppe noensinne vil kunne avgjøre sikkert hvem som er eldst. Men en må regne med som sikkert at resten av bosettinga på Selbustranda har utgått fra heimgardene lengst ute. Hvordan det er skjedd kan en ikke gjøre rede for i detalj.
